Dok.nr.8:66 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet som har avgitt uttalelse i brev til komiteen av 24. mars 1998, jf. vedlegg 1.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at begrepet aktiv dødshjelp kan defineres på følgende måte: En person dør en unaturlig død med medvirkning fra andre. Aktiv dødshjelp kan deles inn i to hovedformer, medvirkning eller hjelp til selvmord (assistert suicid) og aktiv dødshjelp (eutanasi).

       Aktiv dødshjelp kan være:

       Fellesnevneren for aktiv dødshjelp er at dødsårsaken er en annen enn personens sykdom/lidelse (f.eks. medikamentene som brukes i dødssprøyten). Aktiv dødshjelp er en aktiv handling med den hensikt og følge at pasienten dør, oftest umiddelbart.

       Medvirkning eller hjelp til selvmord er eksempelvis legeassistert selvmord, det vil si at en lege foreskriver medikamenter med den hensikt at en person skal bruke det til å begå selvmord.

       Fellesnevneren for passiv dødshjelp er at det er sykdommen som er dødsårsaken. Hensikten er at pasienten skal dø så skånsomt og naturlig som mulig, og en aksepterer at den naturlige dødsprosessen går sin gang.

       Former for passiv dødshjelp:

       Flertallet mener begrepet «passiv dødshjelp» er misvisende og egnet til å skape uklarhet. Begrepet bør derfor ikke brukes. Flertallet mener det foreligger begrepsforvirring dersom medisinsk behandling og naturlige dødsprosesser blir tatt med i begrepet.

       Flertallet har merket seg at spørsmålet om retten til et verdig liv og en verdig død ofte kommer opp når spørsmålet om aktiv dødshjelp diskuteres. Flertallet mener det er vanskelig og kanskje umulig for utenforstående personer å vurdere om en person har et verdig liv eller ikke. Ved slike vurderinger kan man lett la seg styre av egne verdioppfatninger.

       Flertallet mener at argumentene for aktiv dødshjelp tyder på et menneskesyn hvor man selv ønsker å være herre over liv og død, og hvor holdninger til kriser og smerter kobles til menneskeverdet.

       Flertallet vil understreke viktigheten av at syke og gamle tilbys aktiv livshjelp i stedet for aktiv dødshjelp. Helsepersonell, familie/venner og samfunnet for øvrig bør bidra til å gi pasienten et positivt livsinnhold. Menneskene rundt den syke må gi omsorg, varme, nærhet, lindring og trøst. All kunnskap vi i dag har om smertelindring og bedre omsorg ved livets avslutning bør omsettes i praksis. Flertallet vil uttrykke tilfredshet med at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utarbeide en helhetlig plan for pleie og omsorgstilbud for å gi den beste livshjelp til uhelbredelig syke og døende mennesker.

       Flertallet viser videre til at selvbestemmelsesretten for den dødssøkende ikke er reell før helse- og sosialtjenestene stiller opp med tilbud som skaper likeverdige valgsituasjoner.

       Flertallet viser til at helsepersonell alltid har hatt som oppgave å helbrede og lindre sykdom og smerte. Flertallet mener det vil være å gi svært uheldige signaler til samfunnet dersom medisinsk personale gis lovhjemmel til det motsatte, nemlig å ta liv. Pasienten kan bli usikker på rollen til legen/medisinsk personell og kommunikasjonen og tillitsforholdet mellom dem vil kunne bli forstyrret. Samfunnets fokusering på ressursbruken innen helsesektoren kan føre til at pasienter opplever at de er til bry og får tanker om/føler plikt til å dø for å spare samfunnet for utgifter. Faren for å overfortolke eller feiltolke pasientens signaler er opplagt til stede.

       Flertallet har for øvrig merket seg at det synes å være bred enighet blant helsepersonell om at aktiv dødshjelp ikke bør tillates.

       Flertallet har merket seg at forslagsstiller viser til ordninger i Nederland. En undersøkelse (Remmelink-rapporten, 1991) viser at 57 % av de spurte oppga « tap av verdighet » som motiv for anmodningen om dødshjelp, mens 33 % oppga « avhengighet av andre ». Videre viste undersøkelser at bare 5 % angir « smerte » som den vesentligste grunn til å be om dødshjelp. Det blir rapportert om dødshjelp til personer uten at de har bedt om det, samt til barn.

       Flertallet viser til at norsk strafferett bygger på et prinsipp om at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv. Livet er et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett må derfor vike for hensynet til livet. Flertallet viser til at dette prinsippet er solid forankret i vår kultur og mener det er svært viktig at det ikke rokkes ved dette prinsipp.

       Flertallet viser til at straffeloven åpner for nedsettelse av straff, jf. straffeloven § 235 og § 236. I to tilfeller av aktiv dødshjelp har resultatet vært hhv. påtaleunnlatelse og utsatt straffeutmåling.

       Flertallet mener ut fra det som er sagt ovenfor at det ikke er behov for en vurdering/utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres, slik det foreslås i Dok.nr.8:66 (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, finner det unaturlig å gå inn i sakens realiteter i forbindelse med et forslag som må tolkes som et ønske om å fremskaffe flest mulig opplysninger, argumenter og vurderinger med sikte på å få et best mulig beslutningsgrunnlag nettopp for å kunne ta stilling til sakens realitet. Disse medlemmer vil ikke se bort fra at de argumentene som fremføres av flertallet kan være de aller beste, og lede frem til en konklusjon mot å tillate ulike former for aktiv dødshjelp. Samtidig vil det selvsagt være mulig at en utredning som fremskaffer nye opplysninger og vurderinger vil kunne lede frem til en annen konklusjon. Det er liten tvil om at tilhengere av ulike former for aktiv dødshjelp har truffet sitt standpunkt ut fra gode hensikter om å lindre smerte og nød. Også motstandere av aktiv dødshjelp har trukket sine konklusjoner med bakgrunn i et ønske om medmenneskelighet. Fremskrittspartiets medlemmer står fritt til å stemme etter egen overbevisning i spørsmål av denne karakter. Disse medlemmer vil støtte forslaget i Dok.nr.8:66 (1997-1998), slik at alle relevante argumenter kan bli tatt hensyn til i den fremtidige beslutningsprosessen og i den offentlige debatten.