2.1 Om HABITAT II og Habitat-agendaen

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Morten Lund, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, vil vise til at Habitat-agendaen er en konkretisering og oppfølging av vedtaket til Agenda 21 med hovedfokus på en sosial og økonomisk utvikling som skaper bærekraftige byer og tettsteder. Komiteen vil understreke at spørsmålene som har interesse for Habitat-agendaen er vesentlige spørsmål knyttet til grunnleggende levekår for store deler av jordens befolkning. Det dreier seg om basisrettigheter knyttet til eiendomsrett, retten til bolig, trygghet mot diskriminering og ikke minst fattigdomsbekjempelse. Komiteen vil vise til at i store deler av verden kan konsentrert bosetting som bybebyggelse skape store utfordringer for å få en bærekraftig utvikling med hensyn til grunnleggende infrastruktur og fellestjenester. Dette gjelder både spørsmålet om tilgang på rent vann, organisert avfallssortering, tilgang og forbruk av energi og kommunikasjoner. Den eksplosive byutviklingen som skjer i deler av verden skaper både store levekårsproblemer, men også store miljøødeleggelser. Komiteen mener Habitat-agendaen skaper en plattform for arbeidet med disse spørsmålene både på internasjonalt plan og i de enkelte land.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at intensjonene i St.meld. nr. 28 (1997-1998) (HABITAT) om miljøhensyn i bolig- og byggesektoren allerede er godt ivaretatt i Norge. Her til lands bør en ikke pålegge boligbyggesektoren enda flere miljøbegrunnede krav som vil bidra til å høyne byggekostnadene ytterligere uten at miljøgevinsten blir særlig merkbar.

       Disse medlemmer mener at det er viktig at innbyggerne i alle land har muligheter til å skaffe seg egnede boforhold. Retten til akseptable boforhold for innbyggerne i de ulike land er et nasjonalt anliggende og myndigheten i de enkelte land må selv tillegges ansvaret for å ordne opp i dette.

       Disse medlemmer mener St.meld. nr. 28 (1997-1998) har begrenset verdi som et overordnet styringsredskap for by- og tettstedsutviklingen i Norge.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at meldingens mange gode intensjoner i liten grad følges opp av konkrete tiltak og omlegging av politikk på viktige områder. Skal disse spørsmålene tas på alvor, må lovverk knyttet til disse saksområdene gjennomgås og endres slik at de ivaretar hensynet til bærekraftig utvikling. En bærekraftig boligpolitikk forutsetter sterkere virkemidler enn det som nå er i bruk både her i landet og ikke minst i u-land.

2.2 Norsk oppfølging

2.2.1 Generelle miljøspørsmål med særlig relevans for bolig og boområder

       Komiteen viser til at Stortinget nylig behandlet St.meld. nr. 58 (1997-1998) gjennom Innst.S.nr.150 (1997-1998) Om en miljøvernpolitikk for bærekraftig utvikling. Denne behandlingen danner det nødvendige grunnlag for de sektorovergripende miljøtiltak som er tatt opp i St.meld. nr. 28 (1997-1998). Komiteen vil spesielt vise til at Stortinget ved behandlingen av Innst.S.nr.150 (1997-1998) ba Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om avfallspolitikk, kildesortering og gjenvinning, og at Regjeringen utarbeider en handlingsplan for økt bruk av varmepumper i bygninger og industrien og anlegg i tråd med forslagene fra Høyre i Dok.nr.8:78 (1997-1998). Komiteen vil vise til at disse to spørsmålene berører vesentlige tema knyttet til bedre bærekraftighet i byutvikling og boligpolitikk. Avfallshåndtering og forbruket av energi til oppvarming av hus er sentrale områder hvor det er stort rom for forbedring i forhold til dagens situasjon. Komiteen vil vise til at hver nordmann i gjennomsnitt produserer 293 kg husholdningsavfall. Kun 64 kg av dette gjenvinnes, mens resten går til forbrenning eller til søppelfylling. Det er ønskelig med større grad av kildesortering og gjenvinning. En rekke av de større byene sliter i dag med problemer med å finne frem til nye avfallsdeponi pga. store avfallsmengder. Samtidig opplever bevisste forbrukere som forsøker å kildesortere at mottaksapparatet er for vanskelig tilgjengelig, og at det til tross for kildesortering forekommer det ikke gjenvinning. Dette virker demotiverende for miljøbevisste forbrukere.

       Komiteen vil spesielt vise til at Stortinget ved behandlingen av Innst.S.nr.150 (1997-1998) ba Regjeringen legge fram en stortingsmelding om avfallspolitikk, kildesortering og gjenvinning. For å lykkes i en miljøvennlig avfallspolitikk er arbeidet med avfallsreduksjon helt vesentlig, slik at mengden som må resirkuleres, gjenvinnes eller destrueres blir så liten som overhodet mulig.

       Komiteen vil understreke at det er viktig at både tjenesteorganiseringen og det kommunale avgiftssystemet for betaling av tjenester som vann, kloakk og avfall legges opp etter prinsipper som gjør det lønnsomt å være miljøvennlig. Avgiftene bør derfor være mest mulig forbruksavhengige basert på prinsippet om at forurenser betaler.

       Komiteen vil peke på at en rekke bomiljøer spesielt i de større byene er sterkt plaget både av støy og luftforurensning. Dette bidrar til helseskader og til å gjøre områdene mindre attraktive, spesielt for barnefamilier, noe som skaper mindre levende sentrumsområder i disse byene. Trafikksanering, støyskjermingstiltak, tiltak mot store konsentrasjoner av svevestøv er viktige tiltak for å skape mer levelige bysentra.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til Innst.S.nr.150 (1997-1998) der flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, sluttet seg til Regjeringens målsetting om at fornybare energikilder i framtida skal utgjøre en vesentlig større del av den samlede energibruken og at det samtidig er viktig å redusere forbruket av elektrisitet til oppvarming. Flertallet peker på bruk av solenergi, varmepumper, ENØK, vindkraft, bioenergi som vesentlige tiltak og at bruk av slik teknologi forutsetter tilrettelegging for vannbåren varme. For å fremme en slik utvikling påpekes både avgiftsfritak og støtte til introduksjon som mulige virkemidler.

       Flertallet vil også vise til at flertallet i Innst.S.nr.150 (1997-1998) sa seg enig i at det må etableres et nasjonalt kompetansesenter for bærekraftig utvikling. Gjennomføringen av disse tiltakene er nødvendig for å nå målsetningen om en bærekraftig boligsektor.

       Flertallet vil peke på at det norske energiforbruket til oppvarming er for stort både i offentlige bygg, næringsbygg og i særlig grad for boligenes vedkommende. En større tilrettelegging for vannbåren varme og satsing på varmepumper vil bidra til å redusere energiforbruket. Flertallet vil peke på den vesentlige rolle det offentlige kan ha for å spre ny teknologi bedre f.eks. gjennom bruk av vannbåren varme og varmepumper. Flertallet vil vise til at det bør vurderes nærmere om man skal ha krav til varmepumpeinstallasjoner i nye statlige, fylkeskommunale og kommunale bygg. Og om de nye byggeforskrifter bør stille krav om at varmepumper skal vurderes på lik linje med konvensjonelle oppvarmingssystemer ved rehabilitering og nybygg.

       Flertallet vil vise til at alle tiltak for å redusere bilbruken i bysentra, f.eks. ved et bedre kollektivtilbud, vil redusere helsepåkjenningene. Et annet tiltak er å stimulere til bruk av elektriske biler. Bruk av elektriske biler medfører ingen miljøskadelige utslipp av avgasser eller av støy. I tillegg er de små elektriske bilene svært energieffektive sammenlignet med den tradisjonelle personbilen. Flertallet vil vise til at myndigheten har innført fritak for bilavgift og veiavgift for elektriske biler i Norge. De kan i tillegg passere gratis gjennom bomringer. Flertallet anser det som nødvendig med ytterligere tiltak både fra sentrale og lokale myndigheter for at elbiler skal bli et innslag med miljømessig effekt i våre byer. Flertallet antar at Regjeringen vil komme tilbake til slike tiltak.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at en av de viktigste årsakene tilveksten i energiforbruket er at størrelsen på boliger har økt betydelig. Flertallet viser til at Husbanken har som forutsetning for finansiering av boliger at de skal ha « nøktern standard », bl.a. gjennom arealbegrensninger.

       Flertallet mener at Husbanken fortsatt skal være en sentral finansieringskilde for boligbygging, og at det bør stilles krav til energibruk og miljømessige standarder.

       Flertallet mener at veiprising med differensierte satser vil også være et supplement til bompengefinansiering for å redusere og fordele biltrafikken. I bomiljøene vil et godt utbygget gang- og sykkelveinett være nødvendig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at de beregninger som er gjort av hvor høyt veiprisingen må legges for å få den tiltenkte miljømessige effekt indikerer så høye kostnader at det vil oppstå et stort fordelingsproblem. Disse medlemmer støtter derfor ikke tanken om å innføre veiprising.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at for å redusere biltrafikken, må utbygging av store bilbaserte kjøpesentra stoppes og utbygging av kollektivtrafikk må følges opp med parkeringsrestriksjoner og stans i utbygging av parkeringshus i sentrum.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det utvikles og forskes på fornybare energikilder som solenergi, varmepumper, ENØK, vindkraft og bioenergi.

       Disse medlemmer mener imidlertid at mange er overoptimistiske i troen på at disse alternative energikildene kan dekke noen vesentlig del av energibehovet i den nære fremtid.

       Disse medlemmer mener tradisjonelle energikilder vil bære det langt største forbruket av energi i de nærmeste årene og er uenig i ytterligere avgifter på tradisjonelle energiformer for å gjøre dyre alternative energiformer konkurransedyktige.

       Disse medlemmer mener at alternativ energi må vise sin konkurransedyktighet gjennom lavere priser og ikke gjennom subsidier.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at Stortinget nylig behandlet St.meld. nr. 58 (1997-1998) gjennom Innst.S.nr.150 (1997-1998) Om miljøvern for bærekraftig utvikling, og viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i innstillingen. På tross av økt miljøbevissthet og kunnskap, øker miljøødeleggelsene. En stadig sterkere forbruksvekst i rike land og en samfunnsutvikling som overlater stadig flere beslutninger til markedskreftene, vil forsterke miljøproblemene. Politisk styring av økonomien er det eneste som kan skape et samfunn i økologisk balanse og rettferdig fordeling.

       Dette medlem vil peke på at Norge som et av verdens rikeste land, har en unik sjanse til å bidra positivt både i eget land, som foregangsland internasjonalt og i bistandspolitikken. Miljøproblemene er overnasjonale og derfor er internasjonalt forpliktende samarbeid nødvendig. Slike avtaler og forpliktelser må baseres på « føre var-prinsippet », sette hensynet til miljø foran hensynet til profitt, nasjoner og folks interesser foran multinasjonale selskapers interesser, og sikre at bevisbyrden hviler på investor og produsent.

       Dette medlem vil påpeke at en slik omlegging av energibruken som flertallet i Innst.S.nr.150 (1997-1998) omtaler er nødvendig, men vil kreve økt innsats i forskning, og viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag om et nasjonalt program for forskning og utvikling av alternative fornybare energikilder.

       Dette medlem vil påpeke at det er nødvendig med prissetting og tariffering som fremmer rasjonell utbygging og et miljøvennlig forbruk. Dette gjelder både energi, vann, avløp og renovasjon.

2.2.2 Integrering av miljøhensyn i planverket

       Komiteen viser til at Regjeringen vil nedsette et utvalg som skal vurdere plandelen av plan- og bygningsloven. Komiteen vil i den forbindelse minne om Stortingets vedtak 26. mars i år hvor Stortinget ba Regjeringen foreta en gjennomgang av plan- og bygningsloven med særlig vekt på å redusere og samordne ulike statlige etaters mulighet til å gripe inn i planprosessen. Formålet må være å øke lokale selvstyre gjennom forenklet planprosess, redusert behandlingstid og en klargjøring av premissene for når statlige myndigheter kan gripe inn f.eks. gjennom en klarere definisjon av begrepet nasjonal interesse. Resultatet av gjennomgangen legges frem for Stortinget i løpet av stortingssesjonen 1998-99. Komiteen vil vise til at spørsmålet om å skape en bedre miljømessig og bærekraftig utvikling av byer og tettsteder er et viktig spørsmål og at disse hensynene må integreres i planprosessen. Likevel vil komiteen understreke at det ikke må føre til en ytterligere svekkelse av lokaldemokrati eller brukes som unnskyldning til ytterligere å komplisere planverket og legitimere nye statlig inngrep. Gjennom lokalt Agenda 21-arbeid øker kommunene sitt bevissthetsnivå knyttet til disse spørsmål. Lokal og demokratisk forankring for vedtak er etter komiteens mening vesentlig også i oppfølgingen av bolig- og byutviklingsspørsmål Komiteen viser til at det skisseres et system med fylkesdelplaner som et ytterligere ledd i planprosessen. Komiteen forutsetter at dette belyses nøye i forhold til det ønske Stortinget har uttrykt om en gjennomgang av planprosessen med hensyn til å forenkle denne.

2.2.3 Fortetting

       Komiteen mener det bør legges stor vekt på synspunkter fra de lokale demokratisk valgte organer ved avveining av spørsmål knyttet til arealdisponering.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at departementet i meldingen slår fast at utbygging av boliger og arbeidsplasser i hovedsak bør skje innenfor eksisterende byggesone. Flertallet er enig i at det i mange byer er rom for fortetting og at det miljømessig er riktig f.eks. i forhold til utbygging av kollektivtransport. Samtidig vil flertallet understreke at dette ikke kan legges som en norm for videre planlegging av boliger alle steder. De enkelte byer og tettsteder har en del av sin identitet knyttet til det bybilde boligmassen gir. For stor grad av fortetning kan svekke mangfoldet, andre steder vil restriksjonen lagt i begrepet eksisterende byggesone faktisk være i motstrid med miljøhensyn. For eksempel har enkelte byer i dag ikke disponible arealer til større utbygginger innenfor eksisterende byggesone. Dette medfører prispress i boligsektoren og øker inngangsbilletten til egen bolig for mange unge i byene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at bevaring av dyrka jord skal være et overordnet hensyn ved all arealforvaltning. Ut fra et slikt hensyn synes det fortsatt å være nødvendig at fylkesmann og evt. departement kan overprøve lokale vedtak i visse tilfelle. Disse medlemmer erkjenner at det i dag er et sterkt nedbyggingspress også fordi bygging på dyrka jord kan være billigere enn bygging i utmarka. Det bør derfor vurderes å etablere økonomiske virkemidler som gjør bygging på uproduktiv mark mindre kostbar.

       Disse medlemmer vil også peke på at mye av den beste dyrkajorda i landet ligger inntil de byer og tettsteder der utbyggingspresset er størst. En politikk for å dempe den sterke sentraliseringen vil også være en politikk for å redusere nedbygging av dyrka jord og for å unngå mange av de helseproblemer som følger av en økt trafikk i byene.

       Disse medlemmer erkjenner at det kan være miljømessige gevinster ved å redusere reiseavstandene mellom bolig, arbeidsplass, offentlig og privat service slik intensjonene er i forskriften om samordnet areal- og trafikkplanlegging. Disse medlemmer vil uttrykke uro over at andre ressurs- og miljøhensyn kan gå tapet, bl.a. hensynet til jordvernet, hvis det legges ensidig vekt på en optimal trafikkplan ved de overordnede arealplaner.

       Disse medlemmer vil påpeke at et virkemiddel for å sikre et rasjonelt og miljøvennlig utbyggingsmønster er at det offentlige og allmennyttige byggherrer sikrer tilgang på nødvendig areal til boligbygging. Samarbeid mellom boligsamvirket og myndighetene på dette området er vesentlig, både for å kunne bygge opp en tilstrekkelig mengde allmennyttige utleieboliger, særlig rettet mot ungdom, sikre nok tilgang på boliger til en nøktern standard og for å utnytte de mulighetene til redusert miljøbelastning som en slik organisering av utbygging kan gi.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener fortetting av boliger flere plasser kan medføre lavere trivsel og et dårligere bomiljø. Disse medlemmer vil fremholde at fremfor fortetting, som krever økt beslag av arealer, bør man heller søke å bygge i høyden da verdifulle grøntarealer må spares for å forskjønne et godt og trivelig bymiljø. Ellers i landet er ikke knapphet på arealressurser noe vesentlig poeng og her burde man ha større avstand mellom hver bolig og større tomter for å øke trivselen.

       Disse medlemmer mener det er viktig at byer og tettsteder får tilstrekkelig arealer til disposisjon for vekst. Dette er helt nødvendig i de tilfeller der en arealmessig utvidelse av byer og tettsteder kan forhindre en uheldig fortetting eller der fortetting er umulig. Det må derfor ikke legges for store bånd på arealene rundt byene. Utvidelse av byområdene må imidlertid skje på den mest arealmessig og miljømessig gunstige måten.

2.2.4 Miljøhensyn i byggesektoren

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med Regjeringen i at det er viktig å redusere avfallet i byggesektoren. I den forbindelse vil flertallet vise til at Oslo kommune har hatt tillatelse til å kreve avfallsplan for bygg- og anleggsavfall før de gir byggetillatelse. Og at både bransjen og miljøorganisasjonene mener at dette hadde vært et vellykket tiltak. Basert på disse erfaringene mener flertallet at en slik styringsrett over bygg- og anleggsavfall bør kunne gis til langt flere kommuner. Flertallet vil for øvrig understreke at staten i sin rolle som byggherre og stor innkjøper av varer og tjenester bør sikre at arbeidet holder en høy miljømessig standard. Og man bør i det arbeidet bidra til at det utvikles miljømessig bedre byggemetoder og materialer. Blant annet bør bolig- og miljøområder være et mulig område for etablering av offentlige utviklingskontrakter.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser at de enkelte kommuner skal kunne få tillatelse til å kreve avfallsplan for bygg- og anleggsavfall før byggetillatelse gis. Dette vil skape enda mer papir- og byråkratisk arbeide for bransjen. I alle år har bransjen selv løst dette problemet på en forsvarlig måte og krav om avfallsplaner blir bare et unødvendig ekstraarbeide for alle parter.

2.2.5 Den sosiale og økonomiske dimensjon i boligpolitikken

       Komiteen mener det bør være en større fokusering på at flere nye boliger skal være livsløpsboliger. Særlig med bakgrunn i at bl.a. hjemmebasert omsorg stiller krav til boligens utforming, vil det være ønskelig at antallet boliger med livsløpsstandard økes.

       Komiteen viser til at boligmarkedet de senere årene har vist en kraftig økning i prisnivået i pressområdene. I en slik situasjon øker boligproblemene for førstegangsetablerere og andre utsatte grupper.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at Husbanken har vært og fortsatt skal være en allmenn bank og et effektivt styringsredskap i boligpolitikken som raskt omsetter boligpolitiske mål til effektiv tjenesteyting.

       Flertallet mener at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Husbanken er det viktigste verktøyet for å nå disse målene.

       Husbanken skal medvirke til at alle kan skaffe seg en nøktern bolig og gis mulighet til å beholde den. Boutgiftene skal stå i rimelig forhold til inntekten. Husbanken vil være et redskap til en god boligfordeling. Vanskeligstilte og husstander med svak økonomi skal kunne skaffe seg en god og rimelig bolig, unge skal kunne etablere seg og gamle skal kunne bli boende i en god bolig som tilpasses endrede behov.

       Flertallet mener at Husbankens lånerammer, lånevilkår og tilskuddsmidler må vurderes økt for at Husbanken skal kunne brukes aktivt i den generelle boligpolitikken, i den sosiale boligpolitikken og som miljøpolitisk medspiller.

       Flertallet vil til høsten komme tilbake med forslag som ivaretar Husbankens rolle som en allmenn boligbank.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at Husbankens rolle gjennom de siste års politikk har blitt svekket, og gjennom det har myndighetene minsket både sitt ansvar for og sin mulighet til å nå viktige boligpolitiske så vel som miljøpolitiske målsettinger.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at Norge er i en stilling med både tilstrekkelige arealer samt et finansielt grunnlag for en høy aktivitet på boligbyggesektoren.

       Disse medlemmer konstaterer at det er boligmangel i Norge, og at disse problemene består i at det blir bygget for få boliger i året. Kapasitetsbegrensninger i byggesektoren må møtes med mer aktiv satsing på rekruttering av ungdom til byggefagene.

       Disse medlemmer er bekymret for manglende rekruttering til byggebransjen og mener dette ytterligere kan redusere byggevolumet i byggesektoren fremover.

       Disse medlemmer mener boligprisene er i ferd med å bli for høye for det norske lønnsnivå, slik at mange får store boutgifter til renter og avdrag på boliglån. Statens skatte- og avgiftspolitikk medvirker til å innskrenke folks muligheter til å oppta den store lånegjelden det medfører å bygge seg en bolig.

       Disse medlemmer ser med stor bekymring på at det gjennom den nye plan- og bygningsloven fra 1995 er blitt nærmere 100.000 kroner dyrere å bygge en vanlig enebolig.

       Disse medlemmer vil også minne om at det ikke føres noen god boligpolitikk i Norge. I stigende grad er norske boliger tenkt som et fremtidig skatteobjekt. Boligskatter som formuesskatter, fordelsbeskatning, eiendomsskatter, dokumentavgifter og arveavgifter bidrar alle til å belaste boligeierne i det norske samfunn.

       Disse medlemmer vil også minne om at på en ny enebolig til 1 mill. kroner tar staten i dag over 180.000 kroner i moms. Det er viktig å motvirke at boligene blir ansett som skatteobjekter fra statens og kommunenes side.

       Disse medlemmer mener det må bli langt lettere å få tillatelse til spredt bebyggelse i Norge, da dette kan være et lite bidrag mot for sterk sentralisering. I dag er imidlertid kravene til spredt bebyggelse så strengt utformet på vann- og avløpssiden at mange som ønsker å bygge spredt blir nektet dette av myndighetene lokalt, som viser til de nasjonale bestemmelser.

       Disse medlemmer mener det må føres en økonomisk politikk som gir en lav og stabil rente. Rentenivået har meget stor innvirkning på boligpriser, lånemuligheter og boligbyggetakten.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at innbyggerne i de ulike land har muligheter for å skaffe seg egnede boforhold. Retten til akseptable boforhold for innbyggerne i de respektive land er et nasjonalt anliggende og krav til bostandard vil variere fra land til land.

       Disse medlemmer vil understreke at omfang av boligbyggingen og boligstandarden sterkt avhenger av utviklings- og lønnsnivå i de respektive land.

       Så lenge disse medlemmer anser boligpolitikken som et nasjonalt og innenrikspolitisk felt bør HABITAT bli vurdert ut fra norske nasjonale forhold, behov og krav.

       Disse medlemmer vil derfor understreke at en viktig målsetting for den norske boligpolitikken må være å oppnå at det bygges nok boliger i forhold til behovet da dette vil virke prisdempende og bidra til en god sosial boligpolitikk.

       Disse medlemmer slår fast at boligpolitikken er basert på flere hovedpilarer og nevner noen:

       Disse medlemmer mener i tråd med OECDs anbefalinger om atHusbanken må avvikles da det ikke er statens oppgave å drive finansvirksomhet så lenge det private lånemarkedet kan dekke låneetterspørselen fullt ut.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig at de statlige låne- og stønadsordningene i boligmarkedet først og fremst retter seg mot førstegangsetablerere og andre utsatte grupper, og mener det er nødvendig med en omlegging av Husbankens rolle i denne retning.

2.2.6 Internasjonalt samarbeid og bistand

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at spørsmål knyttet til bolig er helt sentralt i utviklingsland. Retten til en bolig er et basisbehov både for trygghet, helse og sjølbestemmelse. Mangel på bolig rammer de fattigste hardt. Boligmangelen er stor i mange land, spesielt i u-land har en økende andel av befolkningen vært nødt til å bo under svært vanskelige forhold uten noen form for infrastruktur. Dette er en avmaktposisjon som må brytes. Demokratibygging og oppbygging av andre strukturer der folk kan organisere seg og gjennom samarbeid og fellesinteresse kunne påvirke og få mer makt over sin egen livssituasjon, må være viktige elementer i all utviklingsbistand. Å bygge opp boligsektoren gjennom en boligsamvirkemodell må kunne vurderes i boligrettet bistand. Meldingen peker på at NBBL er i gang med prosjekter og peker på at en sterkere satsing på dette område vil kunne oppfylle Habitat-agendaen, men sier lite om hvordan norske myndigheter vil gjøre dette konkret.

       Disse medlemmer vil be Regjeringen komme tilbake med en konkretisering av dette arbeidet.