St m nr 22 (1998-99) Videreføring av Haldenprosjektet.

Kommentarer til Bellonas motmelding

Det vises til Energi- og miljøkomiteens brev av 3. mars 1999 hvor komiteen ber om departementets kommentarer til og vurdering av Bellonas motmelding. Jeg vil så snart som mulig komme tilbake til komiteens brev og spørsmål av 11 ds.

I motmeldingen tas også opp forhold som berører Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde. Kommentarene til disse forholdene, som delvis er basert på et notat fra Statens strålevern (vedlegg 1), er derfor gitt i samråd med helseministeren.

Jeg har følgende merknader til motmeldingen:

1. "Uhell" ved reaktoren

For det første sier Bellona "at det bare siden 1990 har vært seks svært alvorlige hendelser ved reaktoren" (s. 6). Disse "har vært såpass alvorlige at de er blitt kvalifisert i henhold til IAEA"s Nuclear Event Scale (INES). Hvilken klassifisering de er blitt gitt er ikke offentlig kjent, da både IFE og Statens Strålevern har valgt å holde informasjonen hemmelig for det norske folk. … Ovennevnte opplysninger er ikke beskrevet med et eneste ord i St meld nr 22. Bellona anser dette som et regelrett forsøk på å føre Stortinget bak lyset" (s. 8, IAEA er en forkortelse for International Atomic Energy Agency).

I den offentliggjorte sikkerhetsrapporten for Haldenreaktoren, part IV, kapittel 1.4 forekommer det en liste på seks hendelser siden 1990:

• – Feil på drenasjepumpene i sinken.

• – Stans i råvanntilførselen.

• – Tungtvannlekkasje fra pakkboksen på en dampventil i primærsystemet.

• – Feil på løfteklo.

• – Scram (reaktorstopp) grunnet ustabilitet i reaktoren under oppstart.

• – Slow scram (reaktorstopp) grunnet lavt trykk i eksperimentalloop nr. 6.

(Vedlegg 1 gir i tabells form en nærmere beskrivelse av hendelsen og hvordan den ble håndtert.)

Statens strålevern kommenterer disse hendelsene således: "Disse hendelser har vært rapportert til Strålevernet, bortsett fra feilen på løftekloen. Samtlige hendelser er å rangere som "0" på INES-skalaen. Det finnes en rapporteringsplikt til IAEA for slike uhell, men rapporteringsterskelen er "2" på skalaen. Hendelsene er således ikke rapportert til IAEA. Av disse hendelsene er det noen som har aktivert sikkerhets-systemene; en ustabilitet i reaktoren under oppstart gav en øyeblikkelig scram. Regulære brudd på strømforsyningen har medført det samme."

Departementet er således ikke kjent med at det til nå skal ha forekommet "alvorlige hendelser" ved reaktoren. Den har hatt en god sikkerhetshistorie i alle de år den har vært i drift. De seks ovennevnte hendelser anses å tilhøre klasse 0 på IAEAs Nuclear Event Scale, dvs. at de er av "No safety significance" og "No safety relevance". De ligger godt under grensen for rapporteringsplikt til IAEA. Årsaken til at de rapporteres internt og til Strålevernet, er at de gir verdifull kunnskap og erfaringstilbakeføring til driftsorganisasjonen for reaktoren. I det første tilfellet hvor drenasjonspumpene i sinken stoppet, ble det installert to nye reservepumper som starter automatisk, hvis nødvendig. Når det gjelder de to tilfellene av reaktorstopp, bekrefter disse at sikkerhetssystemet virker som det skal, dvs. at reaktoren stanser automatisk selv ved minimale avvik.

For det andre referer Bellona til hendelser i 1968 og 1872, hvor brensel ble skadet. Statens strålevern skriver: "I 1968 ble Instrumented Fuel Assembly, IFA 145, kjørt så hardt at noe av brenselet smeltet. De frigjorte fisjonsproduktene ble laket ut i vann. En ikke så alvorlig brenselfeil oppstod i 1972. Begge ganger dreide det seg om eksperimentalbrensel som skulle tøyes til yttergrensen av sin tåleevne. Disse begivenheter kan ikke sies å ha noen relevans for dagens sikkerhetsnivå. … Det skal også tas med at hendelsene inntraff før det fantes noe tilsynsorgan og lovgivning rundt driften av IFEs anlegg."

Her kan det tilføyes at ingen utslippsgrense ble overskredet. Ved alle reaktoranlegg skal eventuelle skader på brensel kunne håndteres av rensesystemer og prosedyrer for å ta hånd om skadet brensel uten belastning på omgivelsene.

I St m nr 22 anføres det: "Gjennom hele prosjektets levetid, dvs gjennom 40 år, har det aldri vært noen uhell med radioaktive stoffer som har medført personskader" (s. 20). På siden foran slås det fast at "utslippet fra Haldenanlegget har alltid ligget godt under de grenser som er fastsatt". Hvert år utarbeides det en utslippsrapport som sendes strålevernet. Jeg mener fortsatt at St m nr 22 gir en korrekt beskrivelse av forholdene ved Haldenreaktoren frem til i dag.

2. Åpenhet

Bellona påstår at Regjeringen med St m nr 22 skulle ha forsøkt å føre Stortinget bak lyset og at den skulle ha brutt sin intensjon om større åpenhet fordi "meldingen mangler viktig informasjon om både driften av reaktoren, uhell ved reaktoren og den sterkt kritikkverdige lagringen av det brukte atombrenselet" (s. 5).

I punktet ovenfor har departementet kommentert "uhellene", nedenfor vil departementet komme tilbake til lagring. Jeg vil generelt vise til at Regjeringen går aktivt inn for større åpenhet, og at Regjeringen har forsøkt å gi Stortinget mest mulig og best mulig informasjon om alle kjente forhold ved reaktoren og driften av den.

Det kan her være grunn til å minne om at Regjeringen har vist større åpenhet når det gjelder IFEs konsesjonssøknad om videre drift enn tidligere. Flere av de opplysningene som har fremkommet, bl.a. om hendelsene etter 1990, er et resultat av den åpenhet som nå er utvist i forbindelse med klagesaken. Behandlingen av klagesaken innebærer en avveining mellom risiko for tyveri og terror på den ene siden og ønsket om å utvise størst mulig åpenhet i henhold til gjeldende regelverk på den andre siden. Innenfor rammen av eksisterende regelverk har SHD i klagesaken gjennomgått vedleggene til konsesjonssøknaden med sikte på at flest mulig dokumenter skal være offentlige. Dokumentene er blitt gjort tilgjengelig etter hvert som arbeidet med å gjennomgå vedleggene (8-900 sider) har gått framover. Først ved den endelige "fingjennomgangen" i februar 1999 ble SHD klar over at opplysningene vedrørende hendelsene i perioden 1990-93 ikke tidligere var blitt offentliggjort. De ble da frigjort umiddelbart. Intensjonen har således aldri vært at opplysningene skulle hemmeligholdes.

Videre har Regjeringen i St m nr 22 bebudet en gjennomgang av lovverkets taushetspliktbestemmelser for å vurdere endringer, slik at større åpenhet kan oppnås. Som ledd i sitt arbeid med konsesjonssøknaden har Statens strålevern invitert interesseorganisasjonene, Halden kommune, Skedsmo kommune og IFE til å tilkjennegi sitt syn i et eget høringsmøte den 18. ds. Det har vært arrangert besøk på IFE og det planlegges besøk ved anleggene. For øvrig har det vært arrangert åpen dag på IFE med fri adgang for media.

Også et siste spørsmål har med åpenhet å gjøre. Angående forsendelsene av bestrålt brensel fra Halden til Storbritannia skriver Bellona: "En samlet oversikt over alle forsendelser ut av landet fra Halden har Bellona bedt om fra Nærings- og handelsdepartementet. I besvarelsen fra departementet (1998) heter det at Bellona kan be IFE om å eventuelt fremskaffe disse opplysningene som en del av et betalt konsulentoppdrag. Det ville i så fall være å innføre et nytt prinsipp i offentlighetsloven" (s. 12).

På dette punkt er det vanskelig å forstå hva Bellona sikter til. Den 1.9.98 skrev organisasjonen til OED og ba om oversikt over all internasjonal oppdragsforskning for perioden 1958-1998. Forespørselen gjaldt altså vesentlig mer enn bare forsendelser. Ettersom NHD har budsjettansvaret for IFE, ble brevet oversendt hit. I sitt svar av 23.9.98 uttaler NHD bl.a.: "Departementet vil generelt oppfordre IFE til å være imøtekommende, med de begrensninger som er gitt i lovverket samt tilgjengelige ressurser internt. Vi vil imidlertid anta at en fyllestgjørende besvarelse vil kunne være meget ressurs- og tidkrevende. IFE er et oppdragsinstitutt som i utgangspunktet har et meget høyt inntjeningskrav til sine medarbeidere. Med mindre Bellona ønsker å gi IFE et betalt oppdrag, vil vi anbefale en nærmere kontakt med IFE for å begrense og presisere omfanget av arbeidet." -Kopi av denne korrespondansen oversendes, se vedlegg 3.

3. Utdatert utstyr og sikkerhet

Flere steder i motmeldingen påstår Bellona at utstyret er gammeldags og at sikkerheten derfor skulle være svekket. På s. 9 anser Bellona at reaktoren "representere(r) noe av det mest utdaterte atomanlegg i verden".

Statens strålevern anfører følgende: Reaktoren er 40 år gammel, men sikkerhetsutstyret blir kontinuerlig oppdatert og utskiftet, det samme gjelder komponentene i selve reaktoren. Det eneste som ikke lar seg skifte ut er selve reaktortanken og de aller nærmeste delene. Disse blir imidlertid kontrollert grundig hvert tredje år av Det norske Veritas. I tillegg foretar Veritas en mindre omfattende kontroll hvert år. Rapportene fra kontrollene blir sendt til Direktoratet for brann- og eksplosjonsfare og til Statens strålevern. I forbindelse med konsesjonssøknaden foretas det ekstra sikkerhetskontroller.

St m nr 22 konkluderer: "Så langt har det ikke vært mulig å finne noen utvikling som kan true sikkerheten." Det antas dessuten at et "utdatert" teknologisk anlegg neppe ville vekke internasjonal interesse. Jeg har snarere grunn til å tro at det er anleggets unike teknologi og den kompetanse som er bygget opp, som sikrer OECD-prosjektets fortsatte eksistens. For øvrig vises det til interpellasjonen i Stortinget 5. mai 1998 der helseministeren redegjorde for disse forholdene.

4. Lagring og sikkerhet

Bellonas motmelding behandler flere steder "den sterkt kritikkverdige lagringen av det brukte atombrenselet" (s. 5), spesielt i del 5 "Brukt atombrensel og radioaktiv avfall". Her heter det bl.a.: "Bellona har ... flere kilder som sier at blikkskuret (et kombinert tørr- og våtlager) for det brukte brenselet ikke holder internasjonal standard for lagring av høyaktivt atomavfall, bl.a. når det gjelder sikring mot flystyrt og terrorangrep" (s. 11).

Bellona oppgir ikke sine kilder.

Statens strålevern sier i sin kommentar: ""Blikkskuret" har vært omtalt før. Det medfører riktighet at lagerbygningen er kledd med bølgeblikkplater. Veggene er imidlertid av betong, taket og øverste del av to av veggene er en trekonstruksjon som bæres av et solid stålskjellett. Brenselet befinner seg i forseglede vannbasseng i gulvet. Vannbassengene er av betong. Den første brenselsladningen er lagret i en tørr bunker i bakveggen. Også denne er i solid armert betong og forseglet. Selv om det skulle oppstå en brann i lageret, vil dette ikke affisere brenselet, men sannsynligvis forurense vannet i lagerbassengene. Det kan lagres skadet brensel i lageret. Dette kapslet inn spesielt, da det ikke er ønskelig med store mengder fisjonsprodukter i vannet i lagerbassenget. Behov for bedring av den fysiske sikkerheten ved anlegget blir vurdert som ledd i konsesjonsbehandlingen."

For Bellona er "terrorsikkerheten ... den kanskje mest akutte problemstillingen i og med at den fysiske sikringen rundt lageret holder et nivå som til dels er under standardnivå for andre norske industriforetak som lagerer/behandler farlig avfall" (s. 11).

Strålevernet kommenterer: "Den fysiske sikringen, herunder terrorsikkerhet, er en del av konsesjonsvurderingen. Om det finnes et behov for å oppgradere den, vil det bli stilt krav om dette i forbindelse med konsesjonssaken. Dette må for øvrig gjøres helt uavhengig av om reaktoren drives eller ikke. Brenselet som skal sikres vil være der i alle fall. Strålevernet har et nært samarbeid med Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben og Politiets overvåkingstjeneste om revisjon av den fysiske sikringen på alle IFEs anlegg."

Når det gjelder flystyrt, opplyses at det ikke foreligger noen internasjonale krav eller standarder om sikkerhet mot flystyrt ved brenselslagre og få, om noen, utenom Haldenreaktoren har lagerbassenger som er sikret mot slike uhell.

Endelig anføres at kontroll med lagring av brukt atombrensel blir utført i forbindelse med de vanlige sikkerhetskontroller. Det er også en viktig side av konsesjonsbehandlingen. Som opplyst i St m nr 22, kontrollerer IAEAs inspektører beholdningen av spaltbart materiale fire ganger i året (s. 14). Enda en gang presiseres at lagringen av det brukte brenselet tilfredsstiller myndighetenes krav og internasjonale retningslinjer. Videre minnes det om at det aldri er gjort anmerkninger om utilfredstillende lagring eller regnskapsførsel.

5. "Høyrisikotester"

Bellona påstår at det utføres en rekke meget risikofylte brenselstester ved Haldenreaktoren. En av disse er testene med MOX-brensel, "en meget kontroversiell brenselsblanding med uran og plutonium ... IFE har ikke informert politiske myndigheter om disse høyrisikotestene" s. 7).

Statens strålevern skriver: "Det testes MOX-brensel i Halden, og det har vært gjort i lengre tid. Vi kan ikke se at det er noen større risiko forbundet med dette i forhold til annet bestrålt brensel som testes der. Begge brenselstyper inneholder plutonium i varierende mengder. Testene foregår i alle tilfelle på små mengder brensel, det dreier seg om en liten del av alt brenselet som er i reaktoren. At dette skulle være "høyrisikotester" får stå for Bellonas egen regning."

I denne forbindelse tilføyes følgende. MOX-brensel er blitt testet i Halden siden 1967, og data er gitt i offentlige rapporter. I dag er hensikten med slike brenselsprøver å vurdere oppførsel ved langtidsbruk. Det finnes ingen relevant fysisk forskjell mellom uran ved høy utbrenning og MOX-brensel etter langtidsbruk. MOX-brensel anvendes i Sveits, Frankrike, Belgia, Tyskland og Japan. Sikkerherhetsmyndigheter i andre land har meldt interesse for slike studier. Siden USA og Russland vurderer å bli kvitt lagrene av våpenrelatert plutonium ved hjelp av MOX-brensel, kan dette brenselet bli viktigere i fremtiden.

Forsøkene i Haldenreaktoren gjelder som kjent sikkerhet av kjernebrensel og materiale. Det er ikke riktig at "enkelte av forsøkene har hatt til hensikt å se hvor stort trykk som trengs for å ødelegge brenselet". Det er heller ikke riktig at man ved Haldenreaktoren gjennomfører "høyrisikotester". Ved Haldenreaktoren er det snakk om belastningstester, for eksempel varmetester. Man må dessuten være klar over at for 30 år siden var forutsetningene annerledes enn i dag. Den gang var for eksempel kravene til brenselseffekten 3 til 5 ganger større.

6. Kostnader ved lagring av høyaktivt brensel

I motmeldingen påstår Bellona at for hvert år som går uten at arbeidet med permanent lagring av høyaktivt brensel settes i gang, vil kostnadene med å lagre brukt brensel "stige dramatisk" s. 12).

Statens strålevern skriver: "Det vil være store kostnader forbundet med endelig deponering av brukt brensel, det viser all erfaring fra våre naboland. At de skulle stige dramatisk for hvert år som går uten at arbeidet med å finne den endelige deponiløsning igangsettes, stiller vi oss derimot helt uforstående til. Sverige og Finland setter i dag store ressurser inn i forskning på hvordan et slikt deponi skal konstrueres. Deres resultater gjøres kontinuerlig tilgjengelig også for Norge, hvilket betyr at Norge i meget stor grad kan nyttiggjøre oss den forskning som utføres i Sverige og Finland når Norge skal finne løsninger på deponeringsspørsmålet. Man må også ta med i betraktningen at det norske avfallet ikke utgjør mer enn et par kubikkmeter, mens det i Sverige og Finland er vesentlig større mengder. For tiden er det mer en tilstrekkelig lagerkapasitet ved lagrene i Halden og på Kjeller til ti års drift."

7. Konsesjon for drift og lagring

Bellona påpeker at konsesjon for drift og konsesjon for lagring ikke er to forskjellige konsesjoner, men samlet i én konsesjon. Det motsatte skal være vanlig i andre land (s. 11).

Konsesjonssaken forutsettes behandlet uavhengig og separat fra spørsmålet om statlig medvirkning til videreføring av Haldenprosjektet. Departementet har imidlertid forelagt spørsmålet for Statens strålevern som uttaler: "Strålevernet har sett det formålstjenlig å behandle konsesjon for alle IFEs anlegg under ett, både på Kjeller og i Halden. Vi ser for øvrig ikke dette som noe hindrer for å differensiere våre anbefalinger i innstillingen konsesjonssaken om vi skulle se behov for det."

Ettersom lagring i Halden foregår i selve anlegget vil det være naturlig med bare én konsesjonssøknad i dette tilfellet. Også i andre land skal dette være vanlig praksis når anleggene er samlokalisert.

8. Russland og Øst-Europa

Bellona skriver "at Regjeringen bruker atomsikkerhet i Øst-Europa som begrunnelse for videre drift" (s. 11).

Her skal det minnes om at Øst-Europa ikke er den eneste begrunnelse for anbefalingen om videre drift, jfr den grunnleggende målsetting for Norges engasjement i Haldenprosjektet (andre strekpunkt i Sammendraget i St m nr. 22, s. 5). Det nye er at Regjeringen har valgt å legge større vekt på Øst-Europa enn tidligere.

Bellonas påstand om at hovedbegrunnelsen for deltagelse fra de fire østeuropeiske land i Haldenprosjektet ikke er reaktorsikkerhet, men mer effektivt atombrensel (s. 9), kan jeg ikke bekrefte, se neste punkt. I realiteten har både sikkerhetsmyndigheter og industri i disse land stort behov for data og kunnskap om sikkerhetsklarering av brensel- og materialintegritet. En annen viktig bakgrunn for deltagelsen i Haldenprosjektet er dets funksjon som katalysator for informasjonsutveksling og nettverksbygging, også på andre sikkerhetsområder enn de Haldenprosjektet konsentreres om.

Bellona skriver: "Ved flere anledninger de siste årene har ledelsen ved Kola Atomkraft-verk vist til samarbeidet med Norge i sin begrunnelse for å få forlenget driftsiden for Kola 1 og 2 reaktorene" (s. 9). Statens strålevern og departementene er ukjent med at så skulle være tilfelle.

Departementet mener at en varig forbedring av sikkerhetskulturen bare kan skje gjennom samarbeid, kommunikasjon, gjensidig forståelse og respekt. De støttetiltak til Kola-anleggene som IFE-Halden koordinerer, gir åpninger til vestlig sikkerhetstenkning samt kunnskap om og innsikt i vestlige sikkerhetsprosedyrer og systemkontroll. Utstyret som leveres, bedrer dagens sikkerhet og brukes for overvåking av kritiske komponenter (sveiser, rør, kjølevann, pumper etc.).

9. Sikkerhet og forlenget levetid

Under mye av det Bellona skriver, ligger forestillingen om at økt sikkerhet gir forlenget levetid for reaktoren. Dette er i og for seg en logisk tankegang. Men kan man spørre om den treffer sakens kjerne. Vesten har små muligheter til å beordre Øst-Europa til å legge ned farlige atomreaktorer. Det kan i denne sammenheng vises til at selv ikke de øvrige Tsjernobylreaktorer er blitt nedlagt. De østeuropeiske land har for tiden så store økonomiske problemer at det er grunn til å frykte at deres atomanlegg vil bli holdt i drift så lenge som mulig. Problemet blir altså ikke bare om økt sikkerhet gir forlenget levetid, men hvorvidt vi vil bidra til økt sikkerhet i den tiden disse reaktorene likevel vil være i drift.

10. Haldenprosjektet og norsk atomberedskap

Bellona skriver: "Selve driften av Haldenreaktoren bidrar ikke med noe positivt til norsk atomberedskap" (s. 9).

Departementet vil anføre at med hensyn til norsk atomberedskap arbeider Halden-miljøet med sentrale sikkerhetsspørsmål, både praktisk og teoretisk. Denne kunnskap om - og innsikt i - reaktorteknologiske forhold er av vesentlig betydning i en beredskapssituasjon forårsaket av uhell ved reaktorer i Norges geografiske nærhet. I norsk sammenheng er kompetansen ved IFE-Halden spesielt viktig siden Prosjektet representerer det eneste større nasjonale miljø som arbeider med praktisk reaktorsikkerhet.

For øvrig vises det til avsnitt 4.3.4 i St m nr 22.

11. Øvrige merknader

• a. Motmeldingen refererer til de totale overføringer til Haldenprosjektet (493 mill. kr., avsnitt 2) i en 20-års periode. Jeg vil minne om at i samme periode ligger den totale inntekt på rundt 2,5 milliarder kr. IFEs virksomhet i Halden er i dag på totalt 210 mill. kr. per år, hvorav ca. 14% er bidrag over Norges forskningsråds budsjett. Virksomheten gir bl.a. skatter og avgifter som er betydelig større enn det norske bidrag.

• b. Haldenreaktorens kjerne inneholder rundt 120 elementer hvorav omkring 30 er prøvebrensel. Et basiselement består av 8 brenselsstaver og ikke 80 som det står i motmeldingen. Prøveelementene inneholder fra 1 til 9 brenselsstaver, enkelte prøveelementer kan ha opptil 18 halv-lengde staver.

• c. Det totale antall testelementer er 330, ikke 600 som referert i motmeldingen.

• d. Bellonas argumentasjon om HAMMLAB kontra reaktordrift er urealistisk etter IFEs vurdering. Faktum er at reaktoren utgjør det sentrale element i OECD-Haldenprosjektet. Både i øst og vest er IFEs og Haldenprosjektets troverdighet som internasjonalt sikkerhetssenter vesentlig begrunnet i de tester som utføres ved Haldenreaktoren. Det er selvfølgelig i IFEs interesse at det potensiale som finnes både i HAMMLAB og andre IT-aktiviteter i Halden, forsterkes mest mulig. I dagens situasjon kan dette potensiale neppe utnyttes fullt ut uten det "unike" som Haldenreaktoren representerer.

• e. Bellona synes å tro at Norge - ved å legge ned Haldenreaktoren - kan skaffe seg så stor kompetanse på dekommisjonering at dette kan bli et nytt marked for IFE (Motmeldingen s. 5). Når det gjelder dekommisjonering, er departementets vurdering at det ikke er tilgang på ekspertise, men tilgang på økonomiske ressurser som begrenser nedleggelsen av russiske reaktorer. Mange forskningsreaktorer og kjernekraftverk er demontert rundt i verden. I denne bransjen eksisterer det nå en rekke private selskaper. Bl.a. har USA erfaring i demontering av atomdrevne u-båter. IFE selv har demontert JEEP 1 reaktoren og prøver nå å etablere en faglig nisje på dette område. Men igangsette et større forsk-ningsprogram basert på demontering av Halden-reaktoren, er neppe realistisk.

Generelt vil jeg minne om at Statens strålevern nå er inne i avslutningsfasen for behandlingen av IFEs konsesjonssøknad for forlenget drift av Haldenreaktoren for en ny tiårsperiode. I denne behandlingen gjennomgås sikkerheten ved de ulike anleggene. Statens strålevern vurderer sikkerheten ved anleggene helt uavhengig av St m nr 22 som gjelder spørsmålet om hvorvidt Haldenprosjektet skal fornyes eller ikke. At disse to sakene nå faller sammen i tid er en tilfeldighet. Strålevernet vil i løpet av våren avgi sin innstilling til Sosial- og helsedepartementet i konsesjonssaken. Hvis Stortinget slutter seg til Regjeringens tilråding i St m nr 22 om en videreføring av Haldenprosjektet, vil Stortingets vedtak bli gjort avhengig av at IFE får konsesjon for forlenget drift av reaktoren.

Flg. var vedlagt brevet:

• 1. Notat fra Statens strålevern av 4.3.99

• 2. En tabellarisk oversikt over de seks hendelsene ved Haldenreaktoren siden 1990

• 3. Bellonas forespørsel av 1.9.98 og NHDs svar av 23.9.98