Kulturdepartementet legger i meldingen fram en stortingsmelding om digitalt fjernsyn.
Meldingen vurderer i første rekke spørsmål knyttet til jordbundet digitalt fjernsyn. Meldingen drøfter rammene for statens rolle i en eventuell utbygging av et slik nett, herunder reguleringsmessige og økonomiske prinsipper for statens engasjement. Det vil fremdeles i overskuelig framtid eksistere en knapphet på frekvenser i jordbundne nett. Kulturdepartementet legger til grunn at det fortsatt vil være nødvendig å regulere bruken av slike nett.
Utbygging og finansiering av et jordbundet nett for kringkastingssendinger bør i prinsippet være basert på etterspørsel etter kapasitet i markedet. Det kan ikke være en statlig oppgave å stå for finansiering og utbygging av et slikt nett. Departementet legger imidlertid til grunn at det bør være en statlig oppgave å sørge for at norske allmennkringkastere får akseptable økonomiske rammevilkår for en satsning på digital distribusjon av sitt programtilbud.
Departementets/Regjeringens tilråding
Av hensyn til vår tradisjon for allmennkringkasting og eksistensen av et godt riksdekkende, norskspråklig fjernsynstilbud, stiller Kulturdepartementet seg i utgangspunktet positivt til digitalt jordbundet fjernsyn.
Det er en utbredt oppfatning at digitalt fjernsyn er framtidens fjernsyn. Et digitalt nett for jordbundet fjernsyn vil gi norske kringkastere muligheten til å markedsføre og dermed befeste sin posisjon som førstevalg overfor befolkningen. Regional oppdeling av en riksdekkende kanal vil dessuten bli langt rimeligere enn det alternative distribusjonskanaler kan tilby. I sum betyr dette at et slikt nett vil styrke tilbudet basert på norsk kultur og språk mot konkurransen fra et stadig større antall utenlandske nisjekanaler.
Et jordbundet nett vil ha fordeler med hensyn til beredskap (jf. kap. 6.3). Et jordbundet nett er dessuten den eneste digitale distribusjonsform som legger til rette for mobilt og portabelt mottak. Et siste vesentlig moment er at digitale mottakere for jordbundet mottak i de færreste tilfeller vil kreve installasjonskostnader eller en egen antenne.
Departementet forutsetter at det på forhånd skal foreligge en samlet nasjonal frekvensplan for utbygging av to sendernett og konsekvenser for nåværende konsesjonærer før det tas en endelig beslutning om tildeling av konsesjoner for digitalt jordbundet fjernsyn. Departementet antar at det vil ta noe tid å fremskaffe den dokumentasjon som er nødvendig. En frekvensplan og kostnadsoverslag for utbyggingen vil måtte baseres blant annet på resultatene av den forsøksvirksomhet som foregår og krav om hvor raskt ulike nivåer av dekningsgrad skal nås.
Det er derfor lite sannsynlig at en utlysing av konsesjoner vil kunne finne sted før 2000. Dersom en kunngjøring mot formodning skulle vise at det er liten interesse blant kommersielle aktører for sendinger i et digitalt jordbundet nett, vil departementet måtte vurdere det statlige engasjement i nettet på nytt.
Kulturdepartementet vil komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med de årlige budsjettproposisjonene.
Departementet forutsetter at NRK minst skal få tildelt kapasitet i et jordbundet digitalt nett som gjør det mulig å formidle eksisterende programtilbud. NRKs kostnader forbundet med utvikling av et nytt og utvidet digitalt programtilbud bør i størst mulig utstrekning realiseres innenfor institusjonens normale budsjettmessige rammer.
Departementet legger til grunn at de ulike programforetakene ikke skal kunne avvikle analoge sendinger før dekningsgrad og utbredelsen av mottakerutstyr for digitalt fjernsyn svarer til dagens dekningsgrad for analoge sendinger. Analoge og digitale fjernsynssignaler vil høyst sannsynlig måtte sendes parallelt i minimum ti år. Det vil kunne være aktuelt å vurdere en trinnvis avvikling av analoge sendinger, enten for individuelle programkanaler, eller regioner enkeltvis, etter på forhånd fastsatte trinn i utbyggingen.
Departementet gjør i meldingen i kap. 2 kort rede for digital fjernsynsteknologi, hva som skiller analog og digital distribusjon og fordeler og usikkerhetsmomenter forbundet med utbygging av et digitalt jordbundet nett. Kapitlet omtaler dessuten de ulike alternative distribusjonskanalene for digitalt fjernsyn og problemstillinger knyttet til standardisering av digitalt fjernsyn. Digitalt fjernsyn forutsetter en omorganisering av måten distribusjonen av fjernsyn tradisjonelt har foregått. Kapitlet drøfter de ulike rollene og funksjonene i distribusjonskjeden for digitalt fjernsyn.
I kap. 3 oppsummeres status i Norge. Det gis en kort oversikt over hva som i dag er tilgjengelig av frekvenskapasitet for digitalt jordbundet fjernsyn og hva som kan gjøres tilgjengelig eller omdisponeres til digitalt fjernsyn i framtiden. Det gjøres dessuten rede for hvordan norske kringkastingsselskap og andre aktører forholder seg til en eventuell etablering av et digitalt jordbundet nett for fjernsyn.
I kap. 4 gjøres det rede for utviklingen innen digitalt jordbundet fjernsyn i enkelte andre land.
I kap. 5 gjør departementet rede for de reguleringsmessige rammene som gjelder for digitalt fjernsyn nasjonalt og internasjonalt.
I kap. 6 gjør departementet rede for statens rolle som reguleringsmyndighet, frekvensforvalter og konsesjonsmyndighet ved etablering av nett for jordbundet digitalt fjernsyn. Det gjøres dessuten rede for viktige hensyn som spiller inn i vurderingen av etablering av et jordbundet nett for digitalt fjernsyn i Norge.
Kap. 7 omhandler de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget departementet legger fram.
Departementet gjør i kap. 8 rede for sin tilråding om etablering av digitalt jordbundet fjernsyn.
Levende bilder inneholder store mengder informasjon.
Standard analoge fjernsynssignaler inneholder eksempelvis informasjon
som svarer til 200-300 millioner bit pr. sekund, tilsvarende 17 000
sider med tekst.
Ved digitalt fjernsyn starter utsendingen hos
et kringkastingsselskap eller en annen tjenestetilbyder som produserer
tradisjonelle fjernsynsprogram, Internett, fjernundervisning, banktjenester
m.v. Programforetakets data (bilde, lyd eller annen informasjon)
omsettes til såkalt binær informasjon eller bit
(dvs. kombinasjoner av 0- og 1-tall) i en prosess som kalles modulasjon. De
ulike programforetakenes signaler samles til ett enkelt signal i
en såkalt multiplekser. Den informasjonsmengden levende
bilder inneholder, egner seg ikke i utgangspunktet for distribusjon
over eteren eller via satellitt eller kabel. Før videresending
komprimeres derfor signalene slik at bildestrømmen bare
oppdateres suksessivt med de endringene som er nødvendige fra
det foregående bildet i en sekvens. Signalet overføres
fra multiplekseren til et senderselskap som sender signalet ut til
seerne via sine senderstasjoner, eventuelt sammen med andre multiplekser.
Signalet når seeren via en antenne
(vanlig takantenne, bordantenne, parabolantenne eller kabel) som
er koblet til en mottaker/dekoder (også kalt "set-top-boks"
eller IRD (Integrated Receiver Decoder). Dekoderen dekomprimerer
signalet og omformer det til analoge signaler slik at signalene
kan mottas på et normalt analogt fjernsyn i form av lyd,
bilde og tilleggsinformasjon (SI).
Digitalt fjernsyn har en rekke fordeler som
analogt fjernsyn ikke kan tilby. Hovedgevinsten består
i at digitalt fjernsyn utnytter frekvensressursene langt bedre enn
analogt fjernsyn.
Distribusjonskostnadene pr. kanal (definert
som den kapasitet som trengs for å formidle SDTV) er betydelig lavere
for digitalt fjernsyn enn for analogt fjernsyn.
Digitale sendinger gir langt mer robuste signaler
enn analoge. De digitale signalene inneholder tilleggsinformasjon
som skal kompensere for ulike støykilder.
Digitalt fjernsyn muliggjør mottak
av tilleggstjenester ved siden av fjernsynsprogrammer. Eksempelvis
vil det kunne bli aktuelt med langt mer avanserte tekst-tv-tjenester,
fjernundervisning, Internettjenester m.v. Digitalt fjernsyn vil
dessuten gjøre det enklere å legge hjelpefunksjoner
til rette for døve, personer med nedsatt hørsel
m.v.
Digitalt fjernsyn gir også en viss
mulighet for interaktivitet. Digital kabel er særlig velegnet
for interaktive tjenester som Internett. Videre egner satellittformidling
seg bedre enn jordbundne nett pga. overlegen overføringskapasitet,
mens man med hensyn til returkanalen stiller noenlunde likt.
Ved jordbundet digitalt fjernsyn vil det i liten
utstrekning være nødvendig med utskiftning eller
anskaffelse av nye antenner. I realiteten vil det i de fleste tilfeller være
tilstrekkelig med en liten antenne av bordmodell som knyttes til
dekoderen. Digitalt satellittfjernsyn forutsetter en egen parabolantenne,
mens digitalt kabelfjernsyn forutsetter at kabelanlegget er klargjort
for mottak av digitale sendinger - i begge tilfeller må apparatet
kobles til et fast uttak.
Digitalt fjernsyn muliggjør fleksibilitet
mht. billedkvaliteten. De tekniske forutsetningene ligger til rette for
distribusjon av fjernsynssendinger med høy billedoppløsning
(såkalt HDTV) og sendinger i 16:9 format. Nettet er dynamisk
i den forstand at kringkastingsselskapene kan velge å samtidig
sende for eksempel to standard kvalitet sendinger og en høykvalitets
sending. Det er likevel verdt å merke seg at høyere
billedkvalitet legger beslag på kapasitet.
Det knytter seg flere usikkerhetsmomenter og
potensielle problemer til innføring av digitalt jordbundet fjernsyn.
I denne sammenheng er det primært de økonomiske
snarere enn de teknologisk bestemte utfordringene som er interessante.
Digitalt jordbundet fjernsyn forutsetter utbygging
av særskilt infrastruktur. Utbygging av sendernettene forutsetter
at det er en etterspørsel blant kringkastingsselskapene
etter den kapasiteten et slikt nett kan tilby. Kringkastingsselskapene
er på sin side avhengig av at det eksisterer, eller vil
utvikles et kundegrunnlag som kan finansiere distribusjonskostnadene
og eventuelle økte programkostnader. Digitalt satellittfjernsyn
er allerede tilgjengelig for norske fjernsynsseere. Norkring
AS ønsker å bygge ut et digitalt jordbundet nett og
mener åpenbart at det vil være økonomi
i en slik utbygging.
Digitalt fjernsyn krever at hver enkelt seer
må skaffe seg og betale for en digital dekoder. En dekoder
vil trolig koste mer eller mindre det samme uavhengig av distribusjonsform.
En dekoder for jordbundne sendinger koster i dag ca. 5 000 SEK i
Sverige. Så snart produksjonen av dekodere når
et visst volum, er det imidlertid å vente at prisen faller.
Parallell analog og digital distribusjon vil
sannsynligvis være nødvendig i en overgangsperiode
på minimum 10-15 år (et fjernsynsapparats normale
levetid) før analoge sendinger kan avvikles.
Utbygging av nett for digitalt jordbundet fjernsyn
vil i likhet med analogt fjernsyn bety et fortsatt press på knappe
frekvensressurser. Utbyggingen forutsetter blant annet at virksomheter
som i dag sender på disse frekvensene må flytte.
Dette vil kunne innebære til dels betydelige kostnader
for de virksomhetene som må endre frekvens. For digitalt
kabel- og satellittfjernsyn er det ingen mangel på kapasitet.
Her er det først og fremst etterspørselen snarere
enn frekvensmangel som vil sette grenser for hva nettene kan romme.
De eksisterende analoge jordbundne nettene består av
et relativt lavt antall høyeffekt hovedstasjoner og et stort
antall omformere (mindre sendere) som tar imot signaler fra hovedsenderne
og som dekker mindre områder. I tillegg til jordbundet
distribusjon i bakkenettet blir NRK1, NRK2, TV2 og TVNorge distribuert både
analogt og digitalt via satellitt.
Sammen med private parabolanlegg og kabelnett utgjorde
den samlede dekningen for NRK2 etter NRKs beregninger i 1997 ca.
80 pst.
TV2 distribueres i et satellittmatet bakkesendernett bestående
av om lag 440 sendere og omformere. Den totale dekningen er ca.
95 pst., hvorav 92 pst. dekkes av bakkesendernettet og de resterende
3 pst. kun kan ta inn sendingene direkte via satellitt eller i kabelnett.
TVNorge distribueres primært via satellitt
og kabelnett. I tillegg videreformidles TVNorges sendinger i 24 lokalfjernsynskonsesjonærers
bakkesendere. Dekningsgraden er samlet på ca. 80 pst.
Av Statistisk sentralbyrås publikasjon
Norsk Mediebarometer 1998 går det fram at kombinasjonen
satellittmottakere og kabelnett i dag dekker ca. 65 pst. av befolkningen.
Andelen som oppgir at man har tilgang til kabelanlegg/fellesantenne
er ca. 45 pst., et tall som har holdt seg stabilt de siste tre årene,
mens andelen som oppgir at man har tilgang til privat parabolantenne øker
jevnt.
Teoretisk vil kombinasjonen satellitt og kabel
samlet kunne oppnå en dekning på 98 pst., men
den rådende oppfatning i dag er at dekningsgraden ut fra
dagens forutsetninger maksimalt vil kunne øke til ca. 70-75 pst.
Det er uansett liten grunn til å tro at disse distribusjonsformene
vil oppnå en samlet dekningsgrad på nivå med
et jordbundet nett. Betydelig utbygging av kabelnett utover dagens
nivå vil neppe være regningssvarende, mens ytterligere
spredning av satellittmottakere forutsetter at publikum er motivert
til å investere i slikt utstyr og at ulike tekniske hindre
løses (satellittskygge m.v.). Fjernsynssignaler fra de
satellittposisjonene som retter seg mot blant annet norske seere
gir gradvis lavere elevasjonsvinkel jo lenger nord man kommer. Dette
betyr at man ideelt sett bør ha større og mer
kostbar parabolantenne jo lenger nord man er bosatt. Topografiske
forhold og rent lokale forhold som hus og trær fører
dessuten mange steder til mottaksproblemer eller støy.
Beregninger fra Norkring viser at det er ca. 20-25 pst. av befolkningen
som ikke kan eller vil ta imot satellittsendinger. Disse fordeler seg
med ca. 2-3 pst. som bor i områder hvor mottak via satellitt
ikke er mulig (satellittskygge), ca. 10-15 pst. som ikke kan ta
inn signalene som følge av skjerming fra bygninger, trær
m.v. og de øvrige som enten ikke får tillatelse
eller ikke ønsker å sette opp antenner (pga. forhold
ved bebyggelsen, estetiske hensyn m.v.). Ca. 20 pst. av befolkningen
har i dag utstyr for direkte mottak av fjernsynssignaler via satellitt.
Man regner med at denne andelen vil øke med 1-2 pst. pr. år
i noen år framover.
Kostnadene forbundet med utbygging av et nett
for digitalt jordbundet fjernsyn avhenger av hvor omfattende dekning
man bygger ut for. Kostnader ved en utbygging begrenset til landets
mest befolkningstette områder er relativt lite kostnadskrevende,
fordi et mindre antall sendere kan dekke en stor del av befolkningen
(ca. 50-60 pst.). En slik dekning vil enkelt kunne oppnås
innen 2 år. På grunn av den spredte bosettingen vil
dekningen utover dette medføre stadig høyere utbyggings-
og dermed distribusjonskostnader. De kostnadsoverslag som man til
nå har basert seg på forutsetter en gradvis utbygging
over 10 1/2 år. En forsering av utbyggingen er
mulig, men vil naturligvis medføre økte distribusjonskostnader
på et tidligere tidspunkt.
Etter beregninger Norkring har gjort, vil det
kostnadsmessig, med utgangspunkt i dagens teknologi, være
fullt ut forsvarlig å bygge ut et digitalt jordbundet fjernsynsnett
til 95 pst. dekning. Denne løsningen baserer seg på programfremføring
via en kombinasjon av fastnettmatet og satellittmatet bakkesendernett.
Det er teknisk mulig, men svært kostnadskrevende å nå de siste
5 pst. av befolkningen med dagens teknologi. I løpet av
perioden analog og digitalt fjernsyn sendes parallelt (anslagsvis
10-15 år) vil man derfor måtte vurdere om ny og
rimeligere distribusjonsteknologi kan være et alternativ
til utbygging av normale digitale sendere for de siste 5 pst. av
befolkningen. Departementet legger til grunn at en eventuell utbygging
av et digitalt nett for jordbundet fjernsyn på sikt skal
dekke hele befolkningen.
Etablering av kabelanlegg forutsetter et tilstrekkelig stort
antall husholdninger innenfor et begrenset område som kostnadene
kan fordeles på. Utbygging av slike anlegg er derfor normalt
ikke regningssvarende i grisgrendte strøk. Tabell 1 ovenfor
viser at utbredelsen av kabelanlegg har stoppet opp de siste årene,
og man regner ikke med vesentlig utbygging av kabelanlegg for fjernsyn
utover dagens dekningsgrad på ca. 38 pst.
I prinsippet eksisterer det to alternativer
for digital distribusjon til forbrukeren i kabel. Man kan enten basere
seg på digital distribusjon helt fram til brukeren, eller
omforme de digitale signalene til analog form i hovedstasjonene
slik at forbrukeren mottar analoge signaler som i dag. Den første
løsningen innebærer at forbrukeren vil måtte
skaffe en dekoder. Den sistnevnte løsningen kan ikke betraktes
som ren digital distribusjon fordi den vil mangle den fullverdige digitale
tjenestens kvalitet, 16:9 format og eventuelle digitale tilleggstjenester
som tilbys over nettet.
Avhengig av anleggets alder og kapasitet vil
det i mange tilfeller være nødvendig å oppgradere
infrastrukturen for å kunne motta digitale sendinger i kabel.
Digitale kabelnett har en kapasitet som er langt overlegen
jordbundne nett og kan formidle et langt større antall
kanaler. Kabelnett har dessuten en innebygget mulighet for en returkanal,
noe som gir en langt mer hurtig og attraktiv forbindelse for interaktive
tjenester.
For å kunne motta digitale satellittsendinger,
må seeren abonnere på et programkort for å kunne
motta sendingene og investere i mottakerutstyr og maskinvare (antenne
og mottaker/dekoder). I de fleste tilfeller påløper
også kostnader for installering av mottakerutstyr. Det
digitale tilbudet har i dag en inngangspris som er lavere enn det
analoge satellittbaserte tilbudet. Det er følgelig rimelig å anta
at digitalt satellittfjernsyn etter hvert vil tiltrekke seg en stadig
større gruppe seere.
På sikt antar man at kapasiteten vil øke
kraftig, slik at man i utgangspunktet vil ha tilgjengelig kapasitet
til å formidle så mange som, eller flere enn 1 000
digitale kanaler. Både interesse, pris, parabolantennens
beskaffenhet m.v. vil likevel begrense antallet kanaler den jevne
seer har mulighet til og ønske om å abonnere på.
Lokal mikrobølgedistribusjon (eller
LMDS) er en metode som primært egner seg for distribusjon
over et ganske begrenset område (innenfor såkalte
celler med diameter ca. 2-5 km.). LMDS vil kunne være et
alternativ til utbygging av større sendere for å dekke
områder med satellittskygge, i områder med frekvensknapphet,
eller som et alternativ til kabelnett i små, avgrensede
områder hvor utbygging av kabelnett ikke er lønnsomt.
LMDS-signaler krever imidlertid fri sikt mellom sender og mottaker,
noe som setter grenser for anvendeligheten.
Det pågår betydelig utprøving
av og forskning på telenettet som kanal for digitalt fjernsyn.
Såkalt ADSL-teknologi (Assymetric Digital Subscriber Line) kombinert
med en oppgradering av nettet vil legge grunnlaget for en vesentlig økning
i kapasitet. En slik utvikling vil kunne gjøre overføring
av fjernsyn interessant. Den kapasitet som fjernsynssendinger krever, forutsetter
imidlertid en betydelig og kostnadskrevende oppgradering av aksessnettet.
Det er rent teknisk mulig å benytte
elektrisitetsnettet til å overføre digitale signaler.
Det gjenstår likevel svært betydelige problemer
knyttet til støy. Dette nettet er altså pr. i
dag intet reelt alternativ for distribusjon til sluttbrukeren.
I distribusjonen av digitale sendinger er det
mulig å benytte et antall ulike tekniske løsninger
som i hvert ledd stiller operatørene overfor valg av ulike
tekniske standarder. Et hovedspørsmål i denne
sammenheng er i hvilken grad det er mulig å etablere felles, åpne
standarder. I valget av standarder er det ikke bare sendingenes
tekniske beskaffenhet som spiller inn. Ut fra et konkurransemessig
perspektiv vil enkelte aktører velge en proprietær
standard (dvs. en standard som ikke lar seg kombinere med andre
standarder) for i størst mulig utstrekning å binde
kunder til sitt tilbud og dermed å opparbeide, eller forsvare
en dominerende markedsposisjon. Tjenestetilbydere og adgangskontrollører
som er knyttet til de ulike distribusjonskanalene vil kunne ha interesse
av å satse på proprietære system så lenge
man øyner muligheten for å oppnå et overtak
overfor alternative distribusjonsformer ved tidligst mulig å binde
flest mulig kunder til sitt system. Dette er selvsagt en ulempe
for de aktørene som kommer sent på markedet og
for forbrukeren som dersom hun skulle ønske å skifte
distribusjonskanal, vil måtte investere i nytt og dyrt
utstyr. Både i et samfunnsøkonomisk perspektiv
og fra forbrukerens side er det derfor en ubetinget fordel med så åpne standarder
som mulig.
Publikum må anskaffe en særskilt
dekoder for å kunne motta digitale fjernsynssendinger.
Det er særlig to funksjoner som er innebygd i dekoderen
som er gjenstand for problemer knyttet til standardisering. Det dreier
seg om den såkalte Application Programme Interface (API)
som best kan sammenliknes med operativsystemet i en personlig datamaskin,
og om adgangskontrollsystemet, som er systemet som regulerer hvilke
tjenester den enkelte mottaker har tilgang til (tilsvarende smartkort
som i dag benyttes i analoge satellitt- og kabeldekodere). Åpenhet
eller kompatibilitet mellom systemene avgjøres primært
av om et sett av dekodere, API og adgangskontrollsystemet er i stand
til å "snakke" med et annet.
Viktige aktører har gått sammen
om initiativer for standardisering, både på nordisk
og på europeisk plan. Den europeiske sammenslutningen DVB-project
er en sammenslutning av kringkastere, produsenter, nettoperatører
og reguleringsmyndigheter som har gått sammen om å utvikle
et helhetlig sett av standarder for distribusjon av alle former
for digitalt fjernsyn. En rekke av disse standardene er etter hvert
formelt godkjent av the European Telecommunications Standards Institute
(ETSI) og av the International Telecommunication Union (ITU).
NorDig er et frivillig samarbeidsforum der de
viktigste aktørene innen fjernsyn og fjernsynsdistribusjon
i Norden deltar. NorDigs mål er å etablere felles åpne nordiske
standarder, slik at samme dekoder kan benyttes for mottak via ulike
distribusjonskanaler. De største kringkasterne som har
gått inn i NorDig-samarbeidet har imidlertid forpliktet
seg til å gå over fra eventuelle proprietære
systemer til den åpne NorDig-standarden. En dekoder basert
på NorDig-standarden vil ventelig være tilgjengelig
høsten 1999. Det gjenstår å se om samtlige
aktører som vil inngå i distribusjonskjeden går
over til NorDig-standarden. Dette betyr inntil videre at forbrukere
som tidlig går over til digitalt fjernsyn risikerer samtidig å binde
seg til én distribusjonskanal.
Kvalitet og variasjon i programtilbudet vil
selvsagt være avgjørende for et digitalt tilbuds
suksess. Det vil blant annet være mulig å tilby
attraktiv fjernundervisning, Internettjenester, banktjenester m.v.
Det er imidlertid mest sannsynlig at brorparten av tilbudet vil komme
til å bestå av fjernsyn. Det vil kunne være
aktuelt å sette krav til at en viss andel av tjenestene
som formidles i nettet skal være fjernsynsprogram. Departementet
viser til at det for digital radio er forutsatt i konsesjonsvilkårene
som en grunnregel at 90 pst. av kapasiteten skal bestå av
programvirksomhet. I perioder med lav trafikk eller etterspørsel
etter kapasitet i nettet vil regelen kunne fravikes. Departementet
vil legge det samme prinsipp til grunn for et eventuelt jordbundet
nett for digitalt fjernsyn.
EPG (Electronic Program Guide) er en funksjon
som enkelt forklart presenterer programinformasjon på skjermen.
Funksjonen vil normalt fungere slik at seeren, når hun
slår på det digitale fjernsynet, først
får opp en meny definert av EPG-operatøren på skjermen. EPGen
presenterer seeren for en grafisk framstilling av de tjenester som
er tilgjengelige og gir seeren mulighet til å velge en
fjernsynstjeneste, andre tjenester, eller søke videre i
tekst- og bildebasert informasjon. EPGen kan slik sammenliknes med
dagens tekst-tv tjenester. En EPG gir imidlertid langt bedre kapasitet,
bildekvalitet og oppløsning enn den vi kjenner fra analog
tekst-tv.
Selv om det teknisk sett ikke vil være
noe i veien for at den enkelte seer vil kunne tilpasse EPGen noe
etter eget behov, slik man definerer preferanser i en personlig
startside på Internett, er det liten tvil om at de(n) som
kontrollerer EPGen potensielt vil ha betydelig påvirkningskraft
overfor seeren.
Av ulike årsaker vil alle tjenester
som sendes i samme multiplekser måtte dele en felles overgripende EPG
(en såkalt ESG - Event Service Guide). Det er trolig mest
hensiktsmessig at alle tjenester som tilbys over det digitale jordbundne
nettet samles om en enkelt overgripende ESG. Ut fra konkurransehensyn
er det likevel sannsynlig at enkeltaktører som deler en
multiplekser vil ønske å etablere egne ESGer som
et alternativ til andre multiplekseres ESG. En ESG som drives av
et fåtall aktører vil gi muligheter for å profilere
egne tjenester bedre enn om mange aktører deler samme ESG.
Det vil imidlertid være i forbrukerens interesse at det
blir utviklet en felles, nasjonal ESG.
Den løpende fordeling av tilgjengelig
kapasitet til de fjernsynstjenester og øvrige digitale
tjenester som er tildelt plass i et digitalt nett administreres
av en såkalt multipleksoperatør. Multipleksoperatøren
tar imot og håndterer informasjonen som kommer fra tjenestetilbyderne
(fjernsynstjenester og andre tjenester) og sender denne videre til
senderselskapet. Virksomheten består enkelt forklart i å samle,
komprimere, sette sammen og formidle videre informasjonsstrømmene fra
senderselskapene innenfor det frekvensområdet operatøren
rår over.
I praksis vil det være sendernettoperatøren
som står for den rent tekniske bearbeidelsen av signaler,
enten i form av en operatørrolle eller på oppdrag
fra tjenestetilbyderne. Det eksisterer en etterspørsel
etter overføringskapasitet for andre tjenester enn rene
fjernsynssendinger. Dette innebærer naturligvis at det
ligger en kommersiell verdi i ledig kapasitet. Multipleksoperatøren
vil kunne besørge annen informasjon i form av digitale
signaler til en eller flere mottakere på de tidspunkter
det finnes ledig kapasitet i nettet. Det er således avgjørende å vurdere
på hvilken måte adgangen til å disponere
ledig kapasitet skal reguleres eller konsesjoneres, eller om man
vil legge opp til at aktørene kommer fram til frivillige
overenskomster seg i mellom.
SMS (Subscriber Management System) er en funksjon
som har vokst fram som følge av behovet for å ta direkte
betalt for fjernsynstjenester. Den består i å administrere
abonnentmassens tilgang til de ulike tjenester som tilbys. Adgangskontrollen
foregår typisk ved kryptering av signaler, smartkort som åpner
for dekryptering og kundehåndtering i form av samordning
av programpakker og salg av disse. Selv om bare et fåtall
av tjenestene i et jordbundet digitalt nett vil være betalingsfjernsyn,
er det av opphavsrettslige årsaker nødvendig å kode
og regulere adgangen til alle tjenester.
Adgangskontrolløren kontrollerer altså inntektsstrømmen
for de tjenester som tilbys. Adgangskontrollører som har
etablert systemer beregnet for satellitt- eller kabelbaserte digitale
tjenester vil se på programpakker som tilbys over et jordbundet
nett som konkurrenter. For å verne om markedsposisjon,
vil disse kunne ønske å benytte adgangskontrollsystem
basert på proprietær teknologi. Dette vil vanskeliggjøre
en overgang til andre programpakker.
Forbrukeren vil tape på at hun ikke
uten betydelige kostnader vil kunne bytte fra en distribusjonsform
til en annen. Det bør derfor som et minimum legges opp til
en felles standard for adgangskontroll innenfor et eventuelt digitalt
jordbundet nett. Dette utelukker ikke at det åpnes for
at flere enn en enkelt operatør driver adgangskontroll
i nettet.
Teletransport av signaler vil være
nødvendig i flere ledd i distribusjonskjeden, bl.a. mellom
programforetak og multiplekser og videre mellom multiplekser og sendernettoperatør.
Rollen som teletransportør kan følgelig
i prinsippet ivaretas av en hvilken som helst teknisk kvalifisert aktør
som fyller vilkårene i telelovgivningen.
Det antas at denne funksjonen ikke vil reise
nevneverdige reguleringsmessige utfordringer.
Sendernettoperatøren er en funksjon
som vil måtte ivaretas av en aktør som besitter
de nødvendige forutsetninger, bl.a. kunnskap om topografi
og sendertekniske forhold, eierskap til grunn og sendere, til å kunne drive
et riksdekkende sendernett for digitalt fjernsyn.
Norkring er i dag trolig det eneste realistiske
alternativ som nettoperatør for riksdekkende digitalt jordbundet
fjernsyn. Selskapet befinner seg dermed i en monopolsituasjon. Dersom
Norkring velges som sendernettoperatør for digitalt jordbundet
fjernsyn, vil Telenor, som eier av Norkring, styrke sin stilling
som dominerende distributør av kringkastingssignaler i Norge.
Departementet vil i samråd med telemyndighetene vurdere
hvordan sendernettoperatøren for digitalt jordbundet fjernsyn
skal reguleres.
Departementet legger til grunn at det i første
omgang vil være aktuelt å bygge ut to sendernett.
Ut fra dagens forhold regner man med at de to nettene man da disponerer
vil gi kapasitet til ca. åtte digitale fjernsynskanaler
i SDTV-kvalitet (som tilsvarer dagens analoge PAL standard). Dersom
man velger å stille lavere krav til den tekniske kvaliteten,
vil det være plass til mer. Den tekniske utviklingen vil
også på sikt trolig føre til at kapasiteten
i hvert sendernett vil bli noe større. Etter at de analoge
sendingene har opphørt, antar departementet at noe av den
frekvenskapasiteten som blir frigitt vil kunne benyttes til digitalt
fjernsyn.
Til tross for det standardiseringsinitiativ
som er innledet på nordisk plan (NorDig) ser aktørene
seg tilsynelatende ikke tjent med en åpen standard for
dekoderen, slik at det vil være mulig for forbrukeren å bytte fra
en distribusjonskanal til en annen (jf. kap. 2.4). Forbrukeren vil
rimeligvis vurdere et fjernsynstilbud utfra hva hun kan få og
hvor mye hun må betale. Forutsatt at det eksisterer et
jordbundet digitalt tilbud, vil forbrukeren dersom hun velger å gå over
til digitalt fjernsyn i prinsippet stilles overfor to, i høyden
tre, ulike alternativ.
Forutsatt at forbrukeren har et analogt fjernsynsapparat
og betaler kringkastingsavgift, vil ulike grupper seere måtte
forholde seg til følgende:
– Seere
som holder seg til analoge sendinger vil ikke få ekstra
utgifter. Tilbudet vil neppe strekke seg ut over 1-3 kanaler, dersom
man ikke er koblet til et kabelanlegg. Seeren vil risikere at det
analoge tilbudet på sikt avvikles til fordel for det digitale.
– Seere som benytter et digitalt
satellittilbud får et utlegg på ca. 5 000 kroner
til dekoder og parabolantenne. Dette vil i utgangspunktet
gi et nærmest ubegrenset kanaltilbud. Antallet kanaler
man kan motta gratis vil neppe overstige det digitale jordbundne
tilbudet. Utgifter til abonnement vil ligge i størrelsesorden
200 kroner for gratis tilgjengelige kanaler og opp til nærmere
3 000 kroner pr. år. I tillegg vil det bli tilbudt et antall
tilleggstjenester, pay-per-view og NVOD-tilbud.
– Seere som benytter et digitalt
kabeltilbud vil ha et investeringsbehov på ca. 5 000 kroner
i tillegg til en eventuell oppgradering av kabelanlegget. Antallet
kanaler man kan motta fritt vil ikke overstige det digitale jordbundne
tilbudet. I utgangspunktet vil man, til en pris, kunne motta et
par hundre digitale kanaler. Utgifter til abonnement vil trolig
ligge på om lag samme nivå som for satellittilbudet.
I tillegg vil det sannsynligvis bli tilbudt et antall tilleggstjenester,
pay-per-view og NVOD-tilbud.
– Seere som benytter et digitalt
jordbundet tilbud vil måtte investere i mottakerutstyr
til anslagsvis 5 000 kroner samt, i noen få tilfeller,
utskifting av antenne. To sendernett vil i første omgang
ha kapasitet til ca. 8 digitale kanaler og noen digitale tilleggstjenester.
Avhengig av etterspørsel, er det mulig på sikt å gjøre
ytterligere frekvenser tilgjengelige. I tillegg vil det være
mulig å tilby et antall tilleggstjenester og pay-per-view.
Det er neppe kapasitet til NVOD i et jordbundet nett.
NRK må sikres mulighet til å delta
i utviklingen av et digitalt jordbundet tilbud. Dersom NRK tildeles kapasitet
tilsvarende fire fjernsynskanaler, slik selskapet har uttrykt ønske
om, er distribusjonskostnadene beregnet til gjennomsnittlig ca.
100 mill. kroner i de
10 H årene utbygging vil foregå og 164 mill. kroner årlig
når utbyggingen er ferdig.
Det er særlig NRK og Norkring som har
engasjert seg sterkt for å innføre digitalt jordbundet
fjernsyn i Norge.
Kulturdepartementet vil som konsesjonsmyndighet for
kringkastingsvirksomhet bestemme fordelingen av kapasiteten i et
jordbundet nett for digitalt fjernsyn. Distribusjonskostnadene vil
i prinsippet styres av markedet. Vesentlige momenter i forhandlingssituasjonen vil
være utbyggerens kostnader og etterspørselen etter denne
typen distribusjon i markedet.
Et sentralt suksesskriterium for jordbundet
digital kringkasting vil være i hvilken grad andre enn
NRK vil være interessert i den kapasiteten et slikt nett
kan tilby. Dersom staten går inn for utbygging av et digitalt
bakkenett, er det mye som taler for at private aktører
vil melde sin interesse. Blant annet av konkurransegrunner må en
kunne gå ut fra at de øvrige sentrale aktørene innen
norsk fjernsyn vil være interessert i å delta.
I tillegg er det sannsynlig at nye aktører vil melde sin
interesse. Frykten for at NRK og andre skal etablere en dominerende
posisjon vil være avgjørende.
Det bør være et overordnet
prinsipp at publikum som går over til digitalt jordbundet
fjernsyn ikke mister programtilbud som man har tilgang til i det
analoge nettet. Departementet legger følgelig til grunn
at NRK, TV2 og lokalfjernsynet i et digitalt jordbundet nett bør sikres
kapasitet tilsvarende den de i dag disponerer til analoge sendinger,
dersom de skulle være interessert i en slik satsning. Tildeling
av øvrig kapasitet bør imidlertid baseres på objektive
kriterier.
NRK har i brev av 31. mai 1999 understreket
på nytt de problemstillinger digitalisering stiller allmennkringkasterne
overfor. Brevet følger meldingen som utrykt vedlegg.
Blant de uttalte motiver for NRKs ønske
om å satse på et jordbundet nett framfor andre
distribusjonsformer er at det vil gi:
– Landsdekkende
sendinger når nettet er fullt utbygd. Andre digitale distribusjonsformer
vil ikke kunne tilby dette uten betydelige kostnader for publikum.
– Mulighet for regionsendinger
som sammenlignet med andre digitale distribusjonskanaler er kostnadseffektive
og gir fullgod regional dekning.
– Mulighet for å tilby
digitale tilleggstjenester som til dels vil kunne gi inntekter til
fjernsynskanalene.
– Mulighet for effektivt å kunne
møte internasjonal og nasjonal konkurranse fra kommersielle
kanaler.
– Lavere distribusjonskostnader
enn analog distribusjon.
Det er særlig kravet om landsomfattende
dekning som veier tungt.
Distribusjon av et større antall regionale
sendinger taler dessuten mot alternative distribusjonskanaler som
digitalt satellittfjernsyn og digitalt kabelfjernsyn.
NRKs merutgifter ved etablering av et digitalt
tilbud vil bestå i kostnader forbundet med distribusjon, utvikling,
produksjon og innkjøp av programmer. NRK har gitt uttrykk
for et ønske om å disponere en multiplekser alene.
Man angir at distribusjonskostnadene for en multiplekser i et ferdig
utbygget digitalt jordbundet nett vil ligge i størrelsesorden
164 mill. kroner pr. år når utbygging er gjennomført
(gir plass til fire kanaler). Sikre tall for kostnadene for utbygging
og dermed NRKs leiekostnader vil ikke være kjent før
faktiske forhandlinger er gjennomført. Analog distribusjon
av NRKs to nåværende kanaler koster årlig
169 mill. kroner. Disse kostnadene vil påløpe også i
den perioden analoge og digitale sendinger blir sendt parallelt.
De samlede distribusjonskostnadene vil dermed anslagsvis bli 270
mill. kroner i perioden digitale og analoge sendinger skjer parallelt,
forutsatt at NRK gis kapasitet tilsvarende en multiplekser alene.
NRK har ikke lagt fram beregninger for hva ressursbehovet
for utvikling av nye tjenester vil beløpe seg til. Tatt
i betraktning at man bl.a. skal utvikle og fylle nye programflater,
vil det utvilsomt medføre svært betydelige kostnader
som raskt vil kunne overstige distribusjonskostnadene.
NRK og Canal Digital har inngått et
samarbeid om å opprette et felles selskap for utvikling
av EPG.
En viktig problemstilling er spørsmålet
om reklamefinansiering og NRKs deltakelse. Departementet vil eventuelt
legge fram forslag til regulering av disse forholdene i en egen
proposisjon.
Så langt har TV2 ikke forpliktet seg
til noen spesifikk plattform for digitalt fjernsyn, men det er grunn
til å tro at selskapet vil melde sin interesse så snart
det eventuelt tas beslutning om utbygging av et slikt nett, fordi
det pr. i dag er det eneste digitale alternativ med potensial for
riksdekkende fjernsyn.
Digitaliseringen vil bety en særlig
utfordring for lokalfjernsynsektoren. Etter omleggingen av konsesjonsordningen
i 1995, har bransjen konsolidert seg. De fleste konsesjonærene
er imidlertid nå avhengige av et programsamarbeid med TVNorge.
Det er usikkert om et slikt samarbeid vil bli videreført
dersom et digitalt nett for jordbundet fjernsyn bygges ut.
I et brev (som følger meldingen som
utrykt vedlegg) gir NFL uttrykk for følgende:
– Vi ønsker
at LTV (lokalfjernsyn) i et evt. digitalt marknett skal få disponere
den kapasiteten som tilsvarer en hel multipleks. Dette tilsvarer
den frekvenskapasiteten LTV har i dagens analoge nett. Dette for å være
minst like konkurransedyktig som i dag.
– Myndighetene bør bevilge
midler til et raskt utviklingsprosjekt som bør
definere alle deltakernes plass i den digitale utviklingen. På denne måten
får vi en helhetlig vurdering med LTV som en av deltagerne.
Alle våre konkurrenter har inntil nå satt av store
ressurser til å studere dette inngående og gitt
sine innstillinger ut i fra dette. Lokal-TV har hatt et lite digital
prosjekt. Dette kan på ingen måte måle
seg med hvilke forberedelser de andre aktørene har gjort.
Uten denne helhetstankegangen vil ikke lokal-TV få sin
rettmessige plassering i det digitale TV-nettet.
– NFL krever at LTV blir en aktiv
deltager i utviklingsarbeidet. NRK sitter på eiersiden
i Norkring og kan derfor legge de føringer som er mest fordelaktig
for seg selv uten hensyntagen til LTV.
– NRK må ikke få muligheten
til å innføre nye kommersielle produkter og tjenester
(i for eksempel Tekst-TV og EPG) så lenge lisensfinansieringen beholdes.
Norkring er Norges største distribusjonsselskap
av fjernsyns- og radiosignaler. Det eier storparten av kringkastingsmastene
i Norge, og har ansvaret for distribusjonen av NRK, TV2, P4 Radio
Hele Norge og de fleste lokalkringkastere. Selskapet eies av Telenor.
Sammen med NRK og P4 Radio Hele Norge har Norkring
siden 1991 drevet forsøksvirksomhet med digital radio (DAB).
Norkring har et de facto monopol som operatør
for jordbaserte kringkastingsnett.
Telenor består av morselskapet Telenor
AS med datterselskaper. Alle aksjene eies av den norske staten. Telenor
har en dominerende stilling innen telesektoren i Norge. Innen kabelfjernsyn
er Telenor Avidi landets nest største aktør etter
Janco Multicom. Telenor har en dominerende posisjon som distributør
av digitale og analoge signaler til bedrifter og private husholdninger
i Norge.
I januar i år inngikk den norske samferdselsminister og
den svenske næringsminister en intensjonserklæring om å slå sammen
Telenor AS og Telia AB i et nytt selskap.
Departementet legger til grunn at det norsk-svenske statlige
eierskapet i et sammenslått Telenor/Telia vil sikre
at Norkring forvalter de ulike distribusjonsnett for kringkasting
på en mest mulig hensiktsmessig måte.
Canal Digital Norge AS administrerer betalingsfjernsynskanalene
til Canal Plus i Norge og Norden. Canal Digital driver dessuten
adgangskontroll og SMS-funksjon for satellittfjernsyn og utvikler
en EPG i samarbeid med NRK. Telenor og TV2 har eierandeler på henholdsvis
14,3 og 16 pst. i selskapet, mens den resterende andelen på 69,7
pst. eies av Canal Digital Holding.
NRK har inngått en ikke-eksklusiv avtale
som gjør NRK tilgjengelig på Canal Digitals smartkort.
NRK Aktivum deltar i styremøtene til Canal Digital Norge.
TV2 inngikk i april 1998 en avtale med Canal
Digital som innebar at Canal Digital skulle kjøpe TV2s
datterselskap for smartkortdistribusjon Norgeskanalen mot at TV2
fikk 16 pst. av aksjene i Canal Digital Norge. Avtalen innebar dessuten
at TV2 skulle distribueres eksklusivt gjennom Canal Digitals smartkort.
Konkurransetilsynet hadde vesentlige innvendinger mot denne delen
av avtalen og gjorde 4. mars 1999 vedtak om at Canal Digitals erverv
av Norgeskanalen bare kan tillates dersom Canal Digitals eksklusive
rett til distribusjon av TV2 ble opphevet og at andre smartkortoperatører
ikke blir diskriminert ved inngåelse av avtaler om distribusjon
av TV2.
TV Invest AS har som mål å starte
en norsk riksdekkende fjernsynskanal med allmennkringkastingsprofil. Selskapet
eies av Orkla Media, Erik Rynning og Hallvard Flatland. I to brev
til Kulturdepartementet uttaler TV Invest AS bl.a. at man har til
hensikt å søke konsesjon i et digitalt jordbundet
nett. Brevene følger meldingen som utrykt vedlegg.
I 1996 ble det etablert et uformelt DVB-forum
som er åpent for alle interesserte parter. I DVB-forum
deltar: Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet, Post- og
teletilsynet, Statens medieforvaltning, Norkring, NRK,
TV2, Norsk Kabel TV-forbund, Telenor Satellite Services, Telenor
Plus, Tandberg Television, TVNorge, TV3 og Norsk Forbund for Lokal-tv.
DVB-forum har avholdt tre møter.
En del av deltakerene i DVB-forum etablerte
en teknisk samarbeidsgruppe som planla etableringen av prøvesendinger
fra en sender på Tryvann.
Den tekniske samarbeidsgruppen fra DVB-forum fikk
i januar 1998 Post- og teletilsynets tillatelse til å etablere
en testsender for digitalt fjernsyn via en bakkesender på Tryvann
i Oslo. NRK, TV2, Tandberg, Sintef og Norkring deltar i virksomheten.
Senderen har hatt en del tekniske problemer, slik at det har vært
til dels lange avbrudd i sendingene. Nytten av forsøkene har
derfor vært noe begrenset.
Statens medieforvaltning har med forbehold om
godkjennelse fra Post- og teletilsynet gitt Norkring midlertidig
konsesjon til etablering og drift av utvidede prøvesendinger
for digitalt fjernsyn i Oslo (Tryvann), Bergen (Ulriken), Eidsvoll
(Mistberget) og Gulen i Sogn. Konsesjonen gjelder til 1. januar
2001. Prøvevirksomheten skal etter planen etablere en teknisk
programadministrasjon som inneholder et tilstrekkelig antall program,
nødvendig utstyr for mulitpleksering, programmating og
senderinstallasjoner slik man vil finne i et permanent nett. De
forskjellige senderne er valgt for å samle ytterligere
erfaringer om bruk av teknologien i ulikt terreng.
Kulturdepartementet legger til grunn at digitale fjernsynssendinger
er kringkasting i kringkastingslovens forstand og dermed vil reguleres
av loven på lik linje med analog kringkasting. Loven gir
hjemmel for de fleste av de nye bestemmelser som vil kunne være aktuelle.
Departementet vurderer behovet for lovendringer som følge
av utviklingen innen digitalt fjernsyn.
Det internasjonale samarbeid som Norge deltar
i legger dessuten rammer for norsk kringkastingslovgivning.
Her omtales kort enkelte områder der
departementet antar at det vil kunne være behov for nye
eller endrede regler. Regjeringen vil komme tilbake til disse spørsmålene
med konkrete lovforslag.
I likhet med de fleste andre europeiske land
har Norge en såkalt formidlingsplikt for visse fjernsynskanaler
i kabelnett.
Ved innføring av digitale sendinger
vil samme kanal blir formidlet både digitalt og analogt
i en overgangsperiode. Det vil bli nødvendig å fastsette
regler som avgjør om formidlingsplikten i kabel i denne
perioden skal gjelde for samme kanal i både analog og digital form.
Departementet antar at det vil være
aktuelt å innføre en formidlingsplikt i kabelnett
for samme kanal både i analogt og digitalt format. Formidlingsplikten
vil også kunne gjøres gjeldende for kanaler som
utelukkende formidles i digitalt format. En slik formidlingsplikt
vil måtte gjøres betinget av at kabelnettet er
klargjort for digitale sendinger. Det vil ikke være aktuelt å pålegge kabeleieren å oppgradere
nettet for digitale sendinger. Opphør av formidlingsplikten
for analoge sendinger i kabelnett vil måtte vurderes i
forhold til opphør av analoge sendinger i det jordbundne
nettet og utbredelsen av digitalt mottakerutstyr i kabelnettets
abonnentmasse.
Det eksisterer en etterspørsel etter
og dermed en kommersiell verdi i ledig overføringskapasitet
i nettet. Det er derfor nødvendig å vurdere på hvilken
måte adgangen til å disponere kapasiteten i nettet
skal reguleres eller konsesjoneres, eller om det bør legges
opp til at aktørene kommer fram til frivillige overenskomster seg
i mellom. I tillegg er det avgjørende, blant annet i et
konkurranseperspektiv, å vurdere regulering av multipleksoperatørens
eierforhold.
Departementet legger opp til at man i samråd
med aktørene og myndighetene på teleområdet
eventuelt fremmer forslag om hvordan rollen som multipleksoperatør
skal organiseres, blant annet konsesjonsvilkår for bruken
av en multiplekser. Departementet mener at det i utgangspunktet
bør legges opp til at de aktører som gis tillatelse
til å drive digitale sendinger i størst mulig
grad må samarbeide om fordelingen av overføringskapasiteten.
Det kan likevel bli aktuelt å kombinere en slik selvregulering
med nærmere krav til hvordan dette samarbeidet skal skje.
I Norge er det i dag trolig kun Norkring som
vil kunne fylle rollen som sendernettoperatør for riksdekkende
digitalt jordbundet fjernsyn. Dersom dette selskapet velges som
sendernettoperatør for digitalt jordbundet fjernsyn, vil
dessuten Telenor, som eier av Norkring, styrke sin stilling som
dominerende distributør av kringkastingssignaler i Norge.
Departementet vil i samråd med telemyndighetene vurdere
hvordan sendernettoperatøren for digitalt jordbundet fjernsyn
skal reguleres.
Når det gjelder elektroniske programguider
(EPG) tilsier både konkurransehensyn og hensynet til forbrukeren
at det kan være nødvendig med en nærmere regulering
av denne funksjonen. I utgangspunktet er det mulig å forutsette
at aktørene som deler en multiplekser selv kommer fram
til overenskomst om hvordan ESG-funksjonen (inngangssidefunksjonen)
skal se ut, hvordan denne skal finansieres og hvem som skal stå for
driften.
Et alternativ vil være at staten fastsetter
et regelverk som sikrer en nøytral nasjonal ESG som finansieres
på like vilkår av alle deltagende kringkastingsselskap
og tjenesteleverandører.
EØS-avtalens direktiv 95/47/EF,
om bruk av standarder for overføring av TV-signaler, krever
at operatører av adgangskontrollsystemer (Conditional Access – CA)
skal tilby kringkasteren tilgang på en rettferdig og ikke-diskriminerende
måte. Dette direktivet vil om kort tid bli gjennomført
i norsk rett, jf. Innst. O. nr. 87 (1998-1999) og Ot.prp. nr. 51
(1998-1999).
Lovendringen vil ikke sikre at ulike betalingsfjernsynssystemer
og distribusjonsformer kan benyttes med samme adgangskontrollsystem.
Det krever heller ikke TV-standard-direktivet. Det er imidlertid
ventet at spørsmålet om strengere krav om åpne
løsninger vil bli vurdert i arbeidet med revisjonen av
TV-standard-direktivet.
Departementet anser det viktig at adgangskontrollen i
det digitale jordbundne nettet blir et åpent system med
et felles adgangskort (smartkort). Departementet vil vurdere behovet
for å regulere hvordan adgangskontrollen i det digitale
bakkenettet skal administreres.
Kulturdepartementet legger til grunn at det
ikke skal være en statlig oppgave å stå for
finansiering og utbygging av et digitalt jordbundet nett for fjernsyn.
Det statlige engasjement vil etter dette være å:
– legge
til rette for en hensiktsmessig regulering av virksomheten i et
slikt nett
– forvalte tilgjengelige frekvenser
i nettet
– stå for tildeling av
konsesjoner i nettet
– sikre norske allmennkringkasterne
tilstrekkelig gode rammevilkår til å utvikle og
formidle programvirksomhet i nettet, bl.a. gjennom statens direkte
eierskap i NRK.
Departementet legger til grunn at Statens medieforvaltning
vil være konsesjonsmyndighet for digitalt jordbundet fjernsyn.
Digitaliseringen av fjernsynet vil føre
til at det vil være rom for flere kanaler og sikre publikum
et bredere programtilbud. Det må være en klar
forutsetning at NRK fortsatt skal drives etter prinsippene for allmennkringkasting.
Dette kravet bør imidlertid ikke stilles til hver enkelt
av NRKs fjernsynskanaler, men til institusjonens samlede programtilbud
i fjernsyn.
Den utvidelsen av programtilbudet som digitaliseringen
vil medføre skaper en ny situasjon også for de
private aktørene. Det vil neppe være rimelig å kreve
en allsidig programprofil som imøtekommer kravene til allmennkringkasting
overfor hver enkelt kanal som gis konsesjon. Ved utlysingen av konsesjoner
for digitalt jordbundet fjernsyn bør derfor målsettingen
være at det samlede programtilbud blir så mangfoldig
som mulig, og at hensynet til allmennkringkastingen blir ivaretatt på denne
måten. Søkerne bør gis anledning til å drive sin
fjernsynsvirksomhet med en særpreget profil og rettet mot
spesielle målgrupper. Allmennkringkastingsrådet
vil ha som oppgave å påse at virksomheten blir
drevet i overensstemmelse med de programplanene som vil ligge til
grunn for konsesjonene.
Eksisterende norske allmennkringkastere vil
måtte forplikte seg til å opprettholde analoge
sendinger inntil en tilfredsstillende andel av befolkningen kan
motta digitale sendinger. Lokalfjernsynskonsesjonærene
bør selv kunne bestemme hvorvidt de ønsker å distribuere analoge
signaler parallelt med digitale signaler og når de analoge
sendingene skal opphøre. Det vil være aktuelt å fastsette
nærmere vilkår for en avvikling av analoge sendinger
i sammenheng med tildelingen av konsesjoner.
For hvert sendernett vil det være en
multipleksoperatør. På samme måte som
for digital radio vil departementet i samråd med aktørene
og telemyndighetene fastsette bruken av multiplekseren som en del
av konsesjonen, og eventuelt legge frem forslag til lovhjemmel som
fastsetter hvem som skal være multipleksoperatør.
Samme prinsipp bør legges til grunn når det gjelder
en overordnet nasjonal, elektronisk programguide.
Departementet legger til grunn at hovedandelen
av kapasiteten i nettet skal brukes til kringkastingsformål. Det
må likevel være rom for de tilleggstjenestene
som konsesjonærene ønsker å tilby seerne.
Innen visse rammer bør det også være
mulig for konsesjonærene å videreselge eventuell
ledig kapasitet.
Behovet for å endre eller oppheve gjeldende
regulering på kringkastingsområdet må vurderes
på nytt. Videre må det vurderes om innføringen
av digitale jordbundne sendinger også skaper behov for
ny lovgivning, eller eventuelt om forholdene kan løses
ved selvregulering etablert etter overenskomst mellom aktørene.
En kombinasjon av lovregulering og selvregulering vil dessuten kunne
være aktuelt på visse områder.
Kulturdepartementet legger i utgangspunktet
til grunn at digitalt fjernsyn vil reguleres av kringkastingsloven
på lik linje med analog kringkasting, men vil vurdere behovet
for nærmere regulering og eventuelle endringer som vil
følge av utviklingen innen digitalt fjernsyn.
Ved digitalt jordbundet fjernsyn vil deler av
distribusjonen falle inn under telelovgivningen. I tillegg vil distribusjon
av tjenester som ikke anses som kringkasting, eksempelvis salg av
overskuddskapasitet i nettene, falle inn under telereguleringen.
Departementet vil også vurdere framtidig
regulering av virksomheten i lys av Konvergensutvalgets anbefalinger.
Departementet vil vurdere disse spørsmålene nærmere
og komme tilbake med konkrete lovforslag på et senere tidspunkt.
Post- og teletilsynet fører tilsyn
med post- og telesektorene i Norge og ivaretar norske interesser
og forpliktelser i internasjonale samarbeidsorgan. Blant tilsynets
oppgaver er forvaltning av all bruk av radiofrekvenser i Norge og
tilsyn med bruken av frekvensene.
Kulturdepartementet forutsetter at det i første omgang
vil være aktuelt å bygge ut to nett for digitalt jordbundet
fjernsyn. Ett av nettene skal kunne deles opp i regioner. Det forutsettes
at det foreligger en tilfredsstillende nasjonal frekvensplan for
utbygging av de to nettene. Det tredje nettet som Norge disponerer benyttes
i dag bl.a. til analog distribusjon av NRK2. Departementet legger
til grunn at dette nettet ikke kan tas i bruk til digitale sendinger
før det digitale nettet har nådd en tilfredsstillende
dekningsgrad og en vesentlig andel av befolkningen har gått
over til digitale sendinger.
Post- og teletilsynet har hjemmel til å pålegge
virksomhetene som opererer i frekvensområdet å skifte
frekvens. Imidlertid vil en slik flytting medføre meget betydelige
kostnader for de berørte virksomheter og forutsette at
virksomhetene er gitt rimelig varslingstid.
Det er avgjørende at allmennkringkastingen
sikres gode rammevilkår uavhengig av på hvilken
måte distribusjonen skjer. Et jordbundet digitalt nett
er det eneste tilbudet som hovedsakelig vil være basert
på norsk språk og norske tradisjoner for allmennkringkasting.
Ved digitalt jordbundet fjernsyn vil det være
mulig å nå så godt som 100 pst. av befolkningen
når nettet er ferdig utbygd. Et digitalt jordbundet fjernsynsnett
er med utgangspunkt i dagens teknologi det eneste digitale alternativ
som vil oppnå en slik dekningsgrad. Den multiplekser som
NRK deltar i forutsettes på sikt å dekke hele
befolkningen.
Man regner med at kombinasjonen satellitt og
kabel i det analoge univers i dag dekker ca. 60-65 pst. av befolkningen.
Denne infrastrukturen kan ikke bygges ut til full riksdekning uten
relativt betydelige investeringer for en relativt stor andel av
befolkningen.
Digital satellittbasert kringkasting tilbys
norske seere allerede i dag. De norske allmennkringkasterne tilbys
i de eksisterende programpakkene. Dersom et satellittbasert tilbud
på sikt blir det enerådende digitale alternativet,
vil norske allmennkringkastere møte en tiltakende konkurranse
om oppmerksomheten. I en slik sammenheng er det en viss fare for
at norske allmennkringkastere på sikt vil bli marginalisert.
Jo sterkere fotfeste et satellittbasert alternativ har opparbeidet, desto
vanskeligere vil det bli å etablere et jordbundet digitalt
tilbud.
Kulturdepartementet forutsetter at en utbygging
av et nett for digitalt jordbundet fjernsyn baseres på en
etterspørsel blant kringkastingsselskap og andre interesserte
innholdstilbydere. Allmennkringkastere som i dag sender i det analoge
jordbundne nettet skal sikres plass som minst svarer til dagens
analoge sendinger i et jordbundet digitalt nett. Fordeling av kapasitet
som blir tilgjengelig utover dette vil bli avgjort bl.a. med utgangspunkt
i konsesjonssøkernes planer for programvirksomhet. Sentrale
kriterier vil være hvorvidt programvirksomheten vil bidra
til mangfold og et balansert tilbud i nettet.
Departementet legger dessuten til grunn at det
ved utbygging av et digitalt jordbundet nett vil kunne være aktuelt å stille
krav om at avvikling av analoge sendinger først vil skje
når det digitale nettet har nådd en tilfredsstillende
dekningsgrad og en rimelig stor andel av befolkningen har anskaffet
nødvendig utstyr for å kunne motta slike sendinger.
Kringkastingen spiller en viktig rolle som informasjonsformidler
ved naturkatastrofer og i krigs- og krisesituasjoner og inngår
som et viktig innslag i totalforsvaret.
Dersom digitalt fjernsyn tar over for analoge
sendinger og blir den enerådende distribusjonsform, taler beredskapsmessige
hensyn for digitalt jordbundet fjernsyn framfor andre distribusjonskanaler.
Det er relativt enkelt å sette en kommunikasjonssatellitt
ut av spill. Et digitalt jordbundet nett med et stort antall fastnettmatede
bakkesendere vil derimot være svært vanskelig å sette
ut av spill. Digitalt jordbundet fjernsyn er således langt
mer robust enn digitalt satellittfjernsyn. Digitalt jordbundet fjernsyn
vil dessuten på sikt ha en dekningsgrad som vil være
overlegen både kabel og satellitt og vil således
være det eneste digitale alternativ som vil dekke tilnærmet
hele befolkningen.
Departementet forutsetter at staten ikke dekker
kostnader forbundet med en utbygging av et jordbundet nett for digitalt
fjernsyn.
Det eksisterer en viss risiko for at en satsing
på digitalt jordbundet fjernsyn vil vise seg å bli
en teknologifelle. De neste måneders erfaringer fra Sverige
og, i mindre grad, Storbritannia vil kunne være verdifulle
i så måte. Publikums interesse for tilbudet vil
også ha betydning for hvor lenge det vil være
nødvendig å opprettholde et parallelt analogt
og digitalt tilbud med de ekstra distribusjonskostnader det vil
medføre. En sen avvikling av analogt fjernsyn vil også ha
betydning for hvor tidlig ytterligere frekvensressurser kan frigjøres til
digitale fjernsynskanaler.
Departementet legger dessuten til grunn at programforetak
som ønsker å sende i et digitalt nett selv bærer sine
distribusjonskostnader. NRK bør likevel sikres økonomisk
grunnlag for å kunne finansiere sine økte distribusjonskostnader
i et digitalt jordbundet nett.
Selv om prisene vil variere som følge
av ulike former for subsidiering, vil husholdninger som ønsker å gå over
til digitale tilbud få noenlunde sammenlignbare utgifter
til mottakerutstyr, uavhengig av hvilken digital distribusjonskanal
som velges.
NRK må sikres mulighet til å delta
i utviklingen av et digitalt jordbundet tilbud. Dersom NRK skal
få anledning til å disponere en multiplekser alene,
vil distribusjonskostnadene i snitt utgjøre i gjennomsnitt
ca. 100 mill. kroner i de 10 H årene utbygging foregår
og 164 mill. kroner årlig når utbyggingen er ferdig.
Eventuelle økninger av kringkastingsavgiften som følge
av NRKs satsing på digitalt fjernsyn vil måtte
fastsettes på vanlig måte av Stortinget i forbindelse
med statsbudsjettet.
Forutsatt at NRK tildeles kapasitet tilsvarende
en multiplekser alene, vil distribusjonskostnadene for digitalt
fjernsyn ligge i størrelsesorden 164 mill. kroner pr. år
når utbygging er gjennomført. Distribusjonskostnadene
vil i gjennomsnitt bli noe lavere (ca. 100 mill. kroner) i de 10 H årene
utbyggingen pågår. Det bør dessuten nevnes
at analog distribusjon av NRKs to analoge kanaler årlig
koster 169 mill. kroner i dag. Distribusjon av de to nåværende
kanalene NRK1 og NRK2 i et digitalt jordbundet nett vil til sammenligning
koste anslagsvis 80-90 mill. kroner. Disse kostnadene vil også måtte
dekkes i den perioden analoge og digitale sendinger sendes parallelt.
NRKs kostnader til utvikling av nye programtjenester
og innkjøp av nødvendig utstyr til produksjon
av digitale tjenester forutsettes dekket av NRKs ordinære inntekter.
Det forutsettes at kringkastingsselskap som
finansieres av reklame og betalingstjenester selv må dekke utgifter
forbundet med distribusjon, utstyr og programkostnader.
Departementet har fått opplyst at ca.
140 sendere og omformere vil bli berørt av den nødvendige
tilpasningen av analoge nett. Utbyggeren av det digitale nettet vil
dekke utgifter forbundet med den tekniske endringen av frekvenser.
De samlede kostnader vil trolig ikke overstige 30 mill. kroner.
Disse kostnadene er tatt med i beregningsgrunnlaget som blant annet
ligger til grunn for anslaget for NRKs distribusjonskostnader.
Innføring av formidlingsplikt for digitale
sendinger i kabelnett vil legge beslag på kapasitet i disse
nettene. Kapasiteten i kabelnettet representerer en økonomisk verdi
for netteieren. Hva en formidlingsplikt samlet vil representere
i verdi for bransjen vil avhenge av en rekke faktorer og det er
i dag svært vanskelig å anslå de økonomiske
konsekvensene av formidlingsplikten for kabeleierne.
Komiteen er tilfreds med at departementet
følger opp Stortingets ønske om en egen stortingsmelding
om digitalt fjernsyn. Komiteen støtter ønsket
om innføring av digitalt fjernsyn i Norge. Den digitale
teknologien vil åpne opp for en rekke tilleggstjenester
ut over det å ta inn ulike fjernsynskanaler. Komiteen konstaterer
at ulike medier i stadig større grad vil konvergere, og
vil i den sammenheng peke på de store mulighetene dette
vil gi. Samtidig vil komiteen understreke at denne
utviklingen går så raskt at det er vanskelig med
sikkerhet å slå fast hva som vil være
de ideelle løsninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er,
i likhet med Regjeringen, positive til å gå over
fra analoge sendinger til digitalt fjernsyn i Norge. Eventuell dissens
ligger i hvordan man skal distribuere de digitale signalene, hva
det skal koste og hvor mye dette skal belastes den enkelte bruker.
Disse medlemmer mener at et jordbundet
nett vil ha store begrensninger i forhold til hvor mange kanaler
og andre tjenester som kan tilbys. Dagens frekvenssituasjon gjør
at det kun er plass til 2 muligens 3 multiplekser i Norge. Dermed
vil også konkurransen på kringkastingsmarkedet
være kraftig begrenset i forhold til andre alternativ.
Disse medlemmer er også redde
for at det til slutt er kundene som må dekke kostnadene
ved utbygging av et jordbundet nett i form av økt kringkastingsavgift,
abonnementsavgift eller lignende. Eventuelle kostnader NRK vil få i
forbindelse med utbyggingen av digitale sendinger, må tas
innenfor NRKs eksisterende budsjettrammer.
Disse medlemmer ser heller ikke
nødvendigheten av at det skal bygges ut et digitalt jordbundet
nett på nåværende tidspunkt. I et fremtidsperspektiv
fremstår digitale sendinger via satellitt som det mest
rasjonelle og mest fleksible. Det er også dette som vil
gi det overlegent beste tilbudet til brukerne, med tilgang til et uendelig
antall kanaler og interaktive muligheter. Kostnadsmessig vil også dette
synes å være den beste løsningen. Det
vil også være en teknologi som i løpet av
kort tid vil gjøre det mulig å nå tilnærmet
100 pst. med satellitt.
Disse medlemmer mener at Norkring
skal få tillatelse til å igangsette en kommersiell
prøveordning av et bakkebasert nett, slik at brukerne får
flere mulige tilbydere, og at det dermed blir konkurranse om hvor store
kostnadene i forhold til tilbud vil bli for mottakerne.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å gi
Norkring tillatelse til å sette i gang en kommersiell prøveordning
av et bakkebasert nett i forbindelse med. digitale sendinger.»
Komiteen konstaterer
at digitalt fjernsyn har en rekke fordeler som analogt fjernsyn
ikke kan tilby. Komiteen vil særlig peke
på at de knappe frekvensressursene vil bli utnyttet på en
bedre måte dersom man velger å satse på et
digitalt bakkesendt fjernsynstilbud. Distribusjonskostnadene pr.
fjernsynskanal vil også bli betydelig lavere for digitalt
fjernsyn enn for dagens analoge fjernsyn. Digitalt fjernsyn vil
også gi mer robuste signaler, og vil kunne inneholde tilleggstjenester
ved siden av fjernsynsprogrammer.
Komiteen slutter seg til departementets
beskrivelse av hvilke fordeler og ulemper utbygging av et nett for
jordbundet digitalt fjernsyn vil medføre på det tekniske
området.
Komiteen konstaterer
at Kulturdepartementet i 1996 bad telemyndighetene ved Samferdselsdepartementet
om å starte frekvensplanleggingen for digitalt fjernsyn.
Departementet ba videre om at man i første omgang undersøkte
muligheten for to riksdekkende nett. Komiteen er
kjent med at det allerede eksisterer planer som muliggjør
etablering av et tredje nett. For å sikre allmennkringkasterne
muligheter til å utvikle og igangsette nye tilbud, i tillegg
til å gjøre et digitalt bakkesendt nett interessant
for kommersiell finansiering, er dette en fordel ved utbygging av
et jordbundet nett. Komiteen vil be Regjeringen klargjøre
hvorvidt det er mulig å utvide antall sendenett ytterligere,
og å ta initiativ slik at en opprydding av frekvensbruken
kan frigjøre kapasitet til høyest mulig antall
nett. Komiteen mener at dersom et eventuelt digitalt
jordbundet nett for fjernsyn skal være et attraktivt alternativ
til kabel-, bredbånd- eller satelittdistribusjon, bør
det åpnes opp for flere multiplekser enn de foreslåtte
to. Med to sendenett vil man kunne tilby åtte digitale
fjernsynskanaler, noe som er lite i forhold til det tilbudet man
vil kunne få ved valg av andre distribusjonsløsninger.
Komiteen slutter seg
til departementets antagelser om at forbrukerne innen få år
vil stå overfor valget mellom et analogt tilbud og overgang
til ett av flere digitale tilbud. Komiteen vil understreke
at arbeidet med å få til ikke-proprietære
løsninger, åpne løsninger og felles standarder,
vil være viktig for publikums villighet til å investere
i ny fjernsynsteknologi.
Komiteen merker seg
at departementet fremhever at det spesielt er Norkring og NRK som
har engasjert seg sterkt for å innføre digitalt
jordbundet fjernsyn i Norge. Departementet sier videre at NRKs deltagelse langt
på vei vil sikre at et jordbundet nett for digitalt fjernsyn
vil bli bygget ut. Komiteen har merket seg at NRKs
rolle blir tillagt særlig vekt av departementet. Komiteen registrerer
NRKs rolle og mener at deres syn på en eventuell utbygging
av jordbundet nett for digitalt fjernsyn bør vektlegges. Komiteen konstaterer
at NRK i høring med komiteen og i et eget notat (vedlagt)
ber om at man utreder muligheten for et bredbåndsnett,
før man tar endelig standpunkt til utbygging av et jordbundet
digitalt nett for fjernsyn. Komiteen konstaterer
at flere av høringsinstansene har bedt om at man utreder
alternative muligheter for innføring av digitalt fjernsyn
i Norge.
Komiteen har merket seg at NRK
har bedt om å få disponere en egen multiplekser
dersom man velger digitalt jordbundet nett. Komiteen har
forståelse for dette, men dette forutsetter etter komiteens mening at
man åpner for minst tre multiplekser, slik at også kommersielle
aktører blir gitt en mulighet til å utvikle nye
programtilbud og tjenester. Komiteen konstaterer
at problemstillingen om antall multiplekser og styringen av disse
først og fremst aktualiseres ved valg av jordbundet digitalt
nett. Komiteen ber departementet vurdere dette nærmere,
samtidig som man vurderer på hvilken måte lokalfjernsynets
behov kan ivaretas.
Komiteen har merket seg at departementet
mener at et sentralt suksesskriterium for jordbundet digital kringkasting
vil være i hvilken grad andre enn NRK vil være
interessert i den kapasiteten et slikt nett kan tilby. Komiteen slutter
seg til denne vurderingen, og viser til at NRK ikke lenger støtter
utbygging av jordbundet digitalt fjernsyn som sitt hovedalternativ. Komiteen mener
at dette gir behov for at departementet vurderer andre plattformer
for sending av digitalt fjernsyn, og at regjeringen samordner sin
politikk på dette området.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at et
satellitt- og kabelbasert tilbud som får utvikle seg uten
konkurranse raskt vil fortrenge andre tilbud, og dermed kunne medføre
at norske allmennkringkastere på sikt står i fare
for å bli marginalisert. Dette vil også medføre
at det blir en sterk grad av forskjellsbehandling mellom det tilbudet
som gis geografisk. Derfor er det viktig at avklaringene om sendeplattform
gjøres raskt.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at forsøksvirksomhet med digitalt fjernsyn
via bakkesendere kan fortsette, og at partene i DVB-forum fortsetter samarbeidet
om dette.
Komiteen er kjent med at det
allerede er gitt konsesjon til utbygging av sendere for teknisk
prøvedrift. Dette gir også muligheter for å teste
et digitalt fjernsynstilbud overfor norske forbrukere på et
kommersielt grunnlag. Det bør derfor åpnes for
at det kan utvikles et tilbud slik at det også er
mulig å vinne erfaringer på dette området
ved siden av en teknisk prøvedrift.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er en
forutsetning at et slikt tilbud ikke blir permanent, da det vil
være nødvendig med regulering av et kommersielt
nett. Flertallet forutsetter at departementet utformer
midlertidige regler for et slikt tilbud, slik at en eventuell utbygging
av et digitalt jordbundet nett ikke forsinkes unødig.
Komiteen har merket
seg at innføringen av digitalt jordbundet fjernsyn i Sverige
så langt ikke har vært noen suksess. Komiteen ber
departementet studere erfaringene fra Sverige nøye i det
videre arbeidet med innføring av digitalt fjernsyn i Norge. Komiteen ber også om
at man høster erfaringer fra Storbritannia, med tanke på de
rammevilkårene som ligger til grunn for å gi digitalt
jordbundet fjernsyn muligheten til å lykkes kommersielt.
Komiteen slutter seg
til departementets vurdering, og vil spesielt understreke viktigheten
av at man vurderer eventuell regulering i lys av Konvergensutvalgets
tilrådinger.
Komiteen ber departementet
arbeide videre med modeller for hvordan multipleksoperatøren
kan organiseres.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at det blir enighet om åpne løsninger dersom
man velger å satse på digitalt jordbundet fjernsyn.
Komiteen slutter seg
til departementets syn om at det ikke skal være en statlig
oppgave å stå for finansiering og utbygging av
et digitalt jordbundet nett for fjernsyn. Komiteen slutter
seg til departementets vurdering av at det statlige engasjementet
skal være av reguleringsmessig art, samt å sikre
norske allmennkringkastere gode rammevilkår i et digitalt
jordbundet nett.
Komiteen slutter seg
til departementets vurderinger av konsesjonsspørsmål
knyttet til et eventuelt jordbundet digitalt nett for fjernsyn.
Komiteen slutter seg
til departementets vurderinger.
Komiteen ber departementet
vurdere om det er mulig å frigjøre frekvenser
slik at man ved en eventuell utbygging at digitalt jordbundet fjernsyn
kan tilby minst tre multiplekser. Komiteen mener
at dette er et minimum for å gjøre et slikt nett
interessant for seerne.
Komiteen slutter seg
til departementets målsettinger om dekningsgrad for de
to foreslåtte multiplekserne.
Komiteen ber departementet vurdere
anslagene for hvor stor andel av befolkningen som kan nås
av kabel eller satellitt på nytt. Komiteen har
merket seg de initiativ som er tatt for å dekke hele landet
med fiberkabel, andre kabelløsninger, mikrobølgeteknologi og
andre løsninger, og mener derfor at man vanskelig kan fastslå at
bare 75 pst. av landets innbyggere kan nås med kabel eller
satellitt.
Komiteen slutter seg
til departementets vurderinger, men vil understreke at de nødvendige
beredskapsmessige hensyn kan ivaretas ved den allerede vedtatte utbyggingen
av et nett for digital jordbundet radio (DAB).
Komiteen slutter seg
til departementets vurderinger.
Komiteen stiller seg
positive til innføring av et riksdekkende digitalt fjernsyn
i Norge. Komiteen ber departementet arbeide videre
med valg av sendeplattform i samarbeid med de ulike aktørene
i markedet. Komiteen vil understreke at en avklaring
av satsing på fibernett eller eventuelle andre tekniske løsninger
må vektlegges i det videre arbeid. Komiteen vil
understreke viktigheten av at regjeringen koordinerer sitt arbeid
på dette området. Komiteen ber
departementet komme tilbake til Stortinget på egnet måte
når det gjelder utvikling av et riksdekkende digitalt fjernsyn
i Norge.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen om å gi
Norkring tillatelse til å sette i gang en kommersiell prøveordning
av et bakkebasert nett i forbindelse med digitale sendinger.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 46 (1998-1999) Digitalt fjernsyn - vedlegges protokollen.
I høringsmøtet den 2. november
1999 om St.meld. 46 (1998-99), ble NRK invitert til å komme
tilbake med et notat om årsakene til at bredbånds/fiberdistribusjon
er aktualisert.
Det er to hovedgrunner til at NRK i dag mener
det er nødvendig å se nærmere på distribusjonproblematikken
for digital-TV. Siden NRK formulerte sine vurderinger av distribusjon
av digital-TV overfor Kulturdepartementet i januar 1998, har det
skjedd en utvikling innen distribusjonsteknologien som gir grunnlag
for en mer nyansert vurdering av distribusjonsalternativene. Dette
er ytterligere aktualisert ved kommunalminister Enoksens forslag
om allemannsrett til bredbånd, der distribusjon av allmennkringkasting
under gitte omstendigheter er et naturlig element. For det andre viser
erfaringene fra Sverige at en satsing på bakkesendernett
i et tidlig stadium uten avklaring av standarder for mottakerutstyret,
er risikabelt.
NRKs generelle syn på distribusjon
er knyttet til allmennkringkasteroppdraget, at vi skal nå alle
med et bredt tilbud til en rimelig pris og med en teknologi som er
så enkel at alle kan ta den i bruk. Tidligere utredninger
har vist at et bakkesendernett hadde prismessige fordeler når
man tok i betraktning at NRK fortsatt skal dele sendenettet i 11
regionsendinger gjennom deler av sendedagen. NRK la også vekt
på portabelt og mobilt mottak.
Seinere er det kommet andre innspill, som f.eks.
fra NERA, som foreslår en kombinasjon av satellitt- og bakkesendernett.
Vi er i tvil om dette representerer et reelt alternativ til et bredbåndsnett
slik det er tenkt i f.eks. den svenske IT-kommisjonens forslag eller
det forslag som kommunalminister Enoksen har fremmet. Det pågår
i øyeblikket en utredning initiert av NHO om bredbånd,
som ventes å foreligge med det første.
Utover dette pågår det en
vurdering av bredbåndsutbygging i Sverige som kan komme
til å omfatte distribusjon av digital-TV. Det er ventet
at den svenske regjeringen vil legge frem konkrete planer om bredbåndsutbygging
på nyåret. Både i kommunalminister Enoksens
utspill og i bakgrunnen for utviklingen i Sverige ligger spørsmålet
om det er en samfunnsoppgave å sørge for at en
bredbåndsinfrastruktur på like vilkår, både
funksjonelt og prismessig, blir tilgjengelig for alle deler av landet.
Dette er i prinsippet det samme som ligger i NRKs allmennkringkasteroppdrag.
Nedenfor følger en teknisk fremstilling
av ulike distribusjonsformer for digital-TV. Det er NRKs vurdering
at enkelte av de teknikker som man også i St.meld. 46 så for
seg som aktuelle på lang sikt, ser ut til å kunne være
aktuelle tidligere. Etter NRKs vurdering bør en bredbåndsløsning
(fiber kombinert med andre distribusjonsformer) undersøkes
nøyere.
Ett er sikkert, digital-TV (som analog-TV) blir
og vil bli distribuert på ulike måter. Ved at
NRKs sendinger når og skal nå alle er det allerede
i dag slik at flere distribusjonsteknologier brukes på veien
fra NRK til seer. Og flere og mer sammensatte distribusjonskjeder
kommer. Dette er en utvikling som gir muligheter til å sende
et bredere tilbud med mer variert innhold til flere.
For å forklare hvordan fiberløsningen
stiller seg sammenlignet med andre mulige distribusjonsformer for
kringkasting, må begrepene primærdistribusjon
og sekundærdistribusjon innføres.
– Primærdistribusjon
er den første utsendelsen fra kringkasteren. Denne kan
nå sluttbrukerne i direkte mottak (eks. parabolkunder)
eller den kan benyttes til mating av et
– videreformidlende system (eks.
kabel). Et videreformidlende nett baserer seg på sekundærdistribusjon.
I tabellen nedenfor er ulike aktuelle transmisjonssystemer
for digital kringkasting listet opp med en grovinndeling
av egnethet for primærdistribusjon og sekundærdistribusjon.
Sekundærdistribusjonssystemet kalles også et aksessnett.
Bredbånds- løsninger
for kringkasting | Primær- distrib./ | Sekundær- distrib./ Aksessnett | |
Fiber | X | | Man snakker
i første fase hovedsakelig om fiber kun som matesystem.
Ved direkte mottak gir fiberen brukerne et fantastisk godt to-veis
bredbåndstilbud. Det vil være naturlig å tilstrebe
at den legges helt frem til brukere/brukergrupper, der
dette er egnet. |
| | X | Man kan også tenke
seg fiber som aksessnett bak et annet matenett. I så fall
begrenses egenskapene av denne primærdistribusjonen. |
Bakkesender nett | X | | Som primærdistribusjonssystem
er bakkesendernettet tradisjonelt både egnet for direkte
mottak av brukere med takantenne og som matesystem (for kabel). |
| | X | I forbindelse
med fiber vil det være eneste aksessystem som kan sørge
for portabilitet/mobilitet i egnede områder. |
Satellitt | X | | Satellitt
er et typisk primærdistribusjonssystem som når
seergrupper direkte og som benyttes for mating av videreformidlende
nett. |
Kabel | | X | Kabel er i
all hovedsak et sekundærdistribusjonssystem som er avhengig
av mating fra annet system. Dette kan godt være fiber. |
XDSL1/ LMDS2/ MMDS3 | | X | Nye teknologier som alle
egner seg som sekundærdistribusjonssystemer. |
1 XDSL er en fellesbetegnelse på noe
ulike systemer som utnytter telefonlinjen (kobbertråden)
og muliggjør oversendelse av fjernsyn over varierende antall
km. Systemene er blant annet ADSL, VDSL og 3DSL.
2 LMDS "Satellitt på bakken". En relativt
ny teknologi som i luftlinje overfører multipleks med 5-8
standardkvalitets fjernsynsprogram. Seerne har et horn (mini-mini-parabol)
f.eks. i vinduet, som peker på senderen. Systemet er svært
følsomt for obstruksjon av signalet allerede av partikler
så små som 4 mm (blad eller kjempesnøfiller).
3 MMDS "kabel uten ledning". Som ovenfor men
brukerne har mini-paraboler og systemet er følsomt for
partiklene over 1.5 cm.
Fordelene som et digitalt bakkesendernett, kontra øvrige
tradisjonelle distribusjonsformer (satellitt og kabel), er som følger:
– 100 % dekning,
som er en bærende tanke for all allmennkringkasting, og
som faktisk er en forutsetning for medlemskap i EBU.
– Komplett regional/lokal
mating, (oppnås med kabel, men ikke satellitt). Primærdistribusjon
og sekundærdistribusjon er utførlig behandlet
i avsnittet ovenfor. Med unntak av fiber, er kun sekundærdistribusjonssystemene
egnet for regional/lokal mating.
– Mobilitet/portabilitet
kan oppnås på egnede plasser. Bakkesendernettet
er eneste bredbåndsløsning som har grader av portabilitet/mobilitet.
– Beredskap. Beredskapshensyn ivaretas
på samme måte av samtlige systemer foruten satellitt,
som anses å være utsatt.
En svært viktig egenskap er mulighet
for interaktivitet. Denne muligheten øker med båndbredden
i returkanalen. Det gjør også muligheten for internettilgang og
tilgang på multimedietjenester. Fiberløsningen
er her i en suveren særstilling.
Ny teknologi relatert til optisk fiber gjør
denne meget godt egnet til regionalt/lokalt, sogar individuelt mottak.
I forhold til et bakkesendernett vil et fibernett,
eventuelt med XDSL eller LMDS som aksess, gi mulighet for et stort
fjernsynstilbud.
Fiberløsningen kan med supplerende
aksessystemer nå full dekning. Bakkesendernettet vil ha
en naturlig rolle som ett av disse aksessystemene.
Der bakkesendernettet er aksessystem, oppnås
også eventuell portabilitet/mobilitet.
I tillegg til at teknologien har modnet for
de nye aksessystemene ADSL, LMDS og MMDS, eksisterer det i dag nye
teknologiske løsninger for fibernett. En liten rimelig
chip i fibernettet kan i dag erstatte en tusenlinjers telefonsentral.
NRK mener fiberløsningen er den beste
tekniske løsningen hvis det legges politisk vilje til å gjennomføre dette
landsdekkende og i et kort tidsperspektiv (5 år).
Kun portabilitet/mobilitet går
tapt i forhold til et bakkenett. På den annen side tror
vi at bakkesendernett vil benyttes som aksessnett i egnede områder.
Slik tapes ikke portabiliteten/mobiliteten og med dette
mottaksmuligheten for øvrige TV apparater i hjemmene.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 2. desember 1999
Ågot Vallefung. leder |
Trond Hellelandordfører |
Grethe G. Fossumsekretær |