I meldingen gis en presentasjon av internasjonalt samarbeid
om bekjempelse av kriminalitet, med hovedvekt på politisamarbeid
og på Europa.
Organisert internasjonal kriminalitet preger
kriminalitetsbildet i hele Europa i økende grad, og internasjonalt
samarbeid er nødvendig for å motvirke grenseoverskridende
kriminalitet. Siden 1970-tallet har det vært omfattende
vekst i det internasjonale politisamarbeidet, som på europeisk
såvel som på globalt nivå har gjennomgått
en økende grad av regulering og formalisering.
Hovedinnholdet i meldingen er en beskrivelse
av norsk deltakelse i det internasjonale politisamarbeidet, ved
gjennomgang av forskjellige typer internasjonalt politisamarbeid,
internasjonalt rettslig samarbeid, norsk politis deltakelse i FNs
fredsbevarende operasjoner og i bistandsarbeid, opplæring
som norsk politi deltar på i utlandet og av utviklingen
innenfor EU med hensyn til samarbeid på justis- og innenrikssektoren.
Et kjennetegn ved utviklingen er at kriminaliteten
i større grad er blitt internasjonal. Organiserte kriminelle
grupper er i hovedsak aktive innenfor narkotikasmugling, eksport
av stjålne biler, menneskesmugling, økonomisk
kriminalitet og kriminalitet rundt prostitusjon. Det kan også synes
som om skillet mellom ulovlig etterretning og organisert kriminalitet
er blitt noe diffust.
Det totale antallet anmeldte narkotikasaker
i Norge har hatt en økning på drøyt 65
pst. de siste fire årene, noe som må anses som
en svært omfattende vekst.
Importen av heroin til Norge ser i hovedsak
ut til å bli styrt av personer bosatt utenlands. Det siste året
har norsk politi deltatt i gjennomføringen av flere internasjonale
toll- og politioperasjoner rettet mot tre store kriminelle grupperinger.
Operasjonene har dokumentert omfattende internasjonal trafikk. Det
antas at kriminelle fra de baltiske land i tiden fremover vil kunne spille
en enda sterkere rolle når det gjelder innførsel
av narkotiske stoffer til Norden og Norge. Det er ventet at det
først og fremst er beslag av amfetamintabletter som vil øke
i Norden i de nærmeste årene.
I de senere år har man sett en utvikling
i retning av at profesjonelle kriminelle i større utstrekning
enn tidligere benytter seg av til dels grov vold og trusler for å sikre
sine interesser.
De fleste hvitvaskingsoperasjoner vil på et
eller annet stadium innbefatte bruk av tjenester som ytes av banker
eller andre finansinstitusjoner. Ved bruk av elektroniske banktjenester
kan kriminelle selv foreta overføringer uten noen form
for aktiv medvirkning fra de berørte finansinstitusjoner.
Den økende internasjonaliseringen av økonomien
medfører også risiko for flere grenseoverskridende
konkurransereguleringer, og det er grunn til å tro at grenseoverskridende
bedragerier vil utgjøre en økt trussel i årene
fremover.
I de senere år er en rekke biler blitt
stjålet og ført ut av landet. Et flertall av bilene
antas å havne i østeuropeiske land. I Mellom-Europa
rapporteres det at opptil 60 pst. av bilene som stjeles aldri kommer
til rette, og at det er velorganiserte ligaer som står
bak tyveriene. Derfor er det igangsatt et samarbeid i form av flere
prosjekter i regi av Interpol, Europol, Schengen-samarbeidet og
"Baltic Sea Task Force" for å bekjempe denne virksomheten.
Risikoen for anslag mot data- og telekommunikasjon medfører
en ny sårbarhet, og representerer en ny arena for internasjonal
organisert kriminalitet. Utvikling i datateknologi og internett
har også gitt grobunn for en ny type lovbrytere. Der hackerkompetanse
kombineres med vinningsmotiver, oppstår en ny trussel i
form av data- og telekommunikasjonssabotasje. Internett er etterhvert
også et viktig redskap for å distribuere barnepornografi,
og denne aktiviteten tiltar i omfang.
Det var i løpet av første
halvår i 1999 en klar økning i beslaglagt mengde
brennevin, og det ble beslaglagt nesten tre ganger så mange
sigaretter som i samme periode i 1998.
Antallet anmeldte menneskesmuglingssaker har økt
i de senere år, med en særlig kraftig stigning
første halvår 1999. Dette må delvis kunne
forklares med at menneskesmugling og ulovlig innvandring har fått større
oppmerksomhet fra politiets side etter at det ble kjent at profesjonelle
kriminelle organisasjoner ofte står bak den organiserte
menneskesmuglingen.
Justisdepartementet har, til dels sammen med
Utenriksdepartementet, det overordnete ansvar for norsk deltakelse
i det internasjonale politisamarbeid. I meldingen beskrives hvordan
ansvaret videre er fordelt mellom de ulike sentrale politiinstitusjonene
og politiet lokalt.
Økokrim, Kripos og Politiets Overvåkingstjeneste (POT)
er sentrale norske aktører i internasjonalt politisamarbeid
innenfor sine fagområder. I meldingen gis en oversikt over
de viktigste internasjonale fora disse deltar i. Økokrom
deltar bl.a. i samarbeid i Østersjøområdet
og med Russland, og i ulike organer som arbeider med bekjempelse
av hvitvasking.
Kripos er det nasjonale kontaktpunkt for norsk
politi mot utlandet, og har herunder ansvar for det nasjonale Interpolkontor
i Norge (NCB). Kripos deltar også i nordisk samarbeid og
i samarbeid i Østersjøområdet, og står
ansvarlig for registreringer av norske meldinger i Schengen-samarbeidets
informasjonssystem, SIS. Sentrale områder for Kripos’ internasjonale
samarbeid er ulovlig innvandring og narkotikakriminalitet.
I det forebyggende arbeidet er internasjonalt
samarbeid avgjørende på POTs ansvarsområde.
POT samarbeider med politi- og sikkerhetsmyndigheter i 30 land i
tillegg til NATO og ca. 15 andre internasjonale organisasjoner og
komiteer. Det økte norske engasjement i konfliktområder
forutsetter etter Justisdepartementets mening også et godt
og funksjonelt samarbeid med andre lands politi- og sikkerhetstjenester.
Det internasjonale samarbeidet i politidistriktene
er i hovedregel knyttet til samarbeid med politiet i andre land
under etterforskning av enkeltsaker.
Det er inngått en nordisk politisamarbeidsavtale
som bl.a. gir retningslinjer om utveksling av informasjon og adgang
til å følge eller delta i etterforskning i annet nordisk
land. Etter samarbeidsavtalen kan de nordiske politimyndigheter
i de fleste tilfeller ta direkte kontakt med hverandre uten bruk
av internasjonale kanaler som f.eks. Interpol.
PTN-samarbeidet er et politi- og tollsamarbeid
mellom de aktuelle nordiske myndigheter, og har gjennom årene
utviklet seg til et velfungerende samarbeid. De viktigste samarbeidsområdene
er den felles nordiske liaisonordningen og de nordiske etterretningsprosjektene
og -programmene. Liaisonene tjenestegjør i land som enten
har omfattende produksjon eller transitt av narkotika, eller står
sentralt når det gjelder annen alvorlig organisert kriminalitet.
For tiden er det utplassert 33 nordiske politi- og tolltjenestemenn
som liaisoner. Det er vedtatt utvidelse av mandatet for liaisonene fra
entydige narkotikaoppgaver til også å omfatte annen
kriminalitet, som for eksempel miljøkriminalitet, smugling
av høyt beskattede varer, ulovlig handel med kunst/antikviteter,
barnepornografi og menneskesmugling.
Østersjøregionen er i dag
et prioritert samarbeidsområde for Norge og de øvrige
nordiske land. Politisamarbeidet foregår særlig
gjennom Baltic Sea Task Force on Organized Crime (BSTF). BSTF består
av statsministrenes personlige representanter, og har også opprettet
en operativ komité, der tjenestemenn på operativt nivå,
bl.a. fra politi, toll, påtalemyndighet deltar. Det har
foregått en evaluering av om mandatperioden for BSTF bør
forlenges og eventuelt hvilken form samarbeidet videre bør
ha, opp mot toppmøtet i Østersjøregionen
våren 2000. Justisdepartementet har gitt tilslutning til
en videreføring av BSTF.
BSTF har følgende hovedinnsatsområder:
bedre og mer informasjonsutveksling, felles operative tiltak og aksjoner
(særlig innenfor amfetamin, stjålne biler, illegal
immigrasjon, hvitvasking og smugling av våpen m.v.), rettslig
samarbeid og særlige undersøkelser, opplæring
samt annet samarbeid. Norge har et spesialansvar for prosjekter
på stjålne kjøretøy.
Norge har tradisjonelt valgt det uformelle samarbeidet
som grunnlag for vårt bilaterale politisamarbeid. Når
det gjelder det mer formelle, avtalefestede politisamarbeidet, har
utgangspunktet vært å inngå formaliserte
avtaler om deltakelse i internasjonale fora i stedet for bilaterale
avtaler med andre lands politimyndigheter. Justisdepartementet vil
holde fast ved denne holdningen. Den nordiske politisamarbeidsavtalen
anses imidlertid som svært nyttig og helt uproblematisk. Man
har også inngått en avtale med Russland i 1998 som
i hovedsak gjelder informasjonsutveksling innen bl.a. terrorisme,
narkotikakriminalitet, økonomisk kriminalitet, tyveri og
overtredelse av tolloven.
Etter Schengenkonvensjonen er konvensjonslandene forpliktet
til å yte gjensidig bistand for å forebygge og oppklare
straffbare handlinger. Konvensjonen gir en viss adgang til grenseoverskridende
observasjon, og en begrenset adgang til grenseoverskridende forfølgelse på ferske
spor. Justisdepartementet har innledet en dialog med Sverige og
Finland om en avtale om slikt grenseoverskridende politisamarbeid.
Det er av stor interesse å kunne følge
kriminalitetsutviklingen på det amerikanske kontinentet,
bl.a. er etterretningsinformasjon om smugling viktig. Det er videre viktig å følge
utviklingen i USA når det gjelder den moderne, organiserte
kriminaliteten, f.eks. "kriminalitet på nettet". Justisdepartementet
har igangsatt prosessen med å få en sambandsmann
på plass ved den norske ambassaden i Washington.
Interpol har i dag 177 medlemsland. De Nasjonale Sentrale
Interpolkontorer (NCB) er kjernen i Interpols praktiske virksomhet.
Hvert medlemsland har et slikt kontor (i Norge – Kripos),
og kommunikasjonen innen Interpol foregår gjennom disse
kontorene.
En sentral del av Interpols arbeid er å fungere
som kanal for utveksling av informasjon, bistandsanmodninger og
rettsanmodninger medlemslandene imellom. Interpol driver ikke egen
etterforskningsvirksomhet utover informasjonsformidlingen, men har
i økende grad befattet seg med kriminaletterretning. Interpol
har databaserte registre over ettersøkte personer, meldinger
om stjålne kjøretøyer og fingeravtrykk
av kriminelle.
Det er etablert et eget europakontor ved Interpol
som skal styrke og forbedre politisamarbeidet mellom de 45 europeiske
medlemslandene. Et viktig arbeid for europakontoret består
i å koordinere samarbeidet med forskjellige andre europeiske
organisasjoner.
Forholdene ligger vel til rette for at Interpol
også for fremtiden skal være en viktig kommunikasjonskanal for
politiets samarbeid over landegrensene, og Norge vil holde fast
ved engasjementet i Interpol. Interpols begrensninger ligger bl.a.
i at medlemslandene ikke er konvensjonsmessig forpliktet til å reagere
på henvendelser, men håndterer disse etter nasjonale
regler.
Europarådet har først og fremst
spilt en rolle når det gjelder utviklingen av det rettslige
samarbeidet mellom medlemslandene.
På narkotikaområdet har Europarådet
forhandlet frem Europarådsavtalen om ulovlig håndtering
av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs
av 1994. Europarådet spiller også en rolle for
narkotikasamarbeidet gjennom Pompidougruppen som er et forum for
utveksling av synspunkter og planlegging av tiltak mot det voksende
narkotikaproblemet i Vest-Europa.
Pompidougruppens mandat har fellestrekk med mandatet
til EUs Europeiske Senter for Overvåking av Narkotika og
Narkotikamisbruk i Lisboa (EMCDDA) som ble opprettet i 1999. De
to organisasjonene samarbeider særlig innenfor spørsmål
knyttet til epidemiologi og reduksjon av etterspørsel.
I de senere år har man fremmet ideer og planer for flere
viktige prosjekter i Pompidougruppen - samtidig som man i EU har gjort
det samme. Midlene fra EU-landene har som regel gått til
EU-prosjektene, med det resultat at virksomheten i Pompidougruppen
har gått tilbake.
Aktiv deltakelse i Pompidougruppen anses som
viktig og nyttig, særlig fordi problemer knyttet til narkotikamisbruk
og omsetning tas opp i en større bredde enn i andre fora.
Stortinget har godkjent avtale om norsk tilknytning til EMCDDA,
jf. Innst. S. nr. 93 (1999-2000).
FNs kriminalitetskonferanser har funnet sted
hvert femte år siden 1955. De senere år har det
foregått en restrukturering av arbeidet som i praksis har
ført til at FNs arbeid har fått en sterkere orientering
fra kriminalitetsforebygging mot kriminalitetsbekjempelse.
FNs virksomhet når det gjelder narkotika
og kriminalitet er nå samlet innenfor ett FN-organ; UN
Office for Drug Control and Crime Prevention (ODCCP), som er lokalisert
som en del av FN i Wien. ODCCP omfatter United Nations International
Drug Control Program (UNDCP) og United Nations Center for International
Crime Prevention (UNCICP).
UNDCPs oppgaver omfatter
den normative virksomheten som gjelder gjennomføring, etterlevelse
og oppfølging av tre internasjonale konvensjoner på narkotikaområdet,
den operative virksomheten som omfatter bistandsprosjekter i produsent-
og transittland, og dessuten pådriverrollen. Under FNs
generalforsamlings spesialsesjon om narkotika i juni 1998 ble FNs
restriktive linje i narkotikapolitikken bekreftet. Medlemsstatene
forpliktet seg bl.a. til å samarbeide med UNDCP om strategier
for å avskaffe eller vesentlig redusere den ulovlige narkotikaproduksjonen
innen 2008.
UNCICP har ansvar
for kriminalitetsforebygging, strafferettspleie og strafferettsreformer.
Man er spesielt opptatt av kampen mot organisert kriminalitet, korrupsjon
og menneskehandel. Senterets viktigste pågående prosjekt
er arbeidet med konvensjonen mot grenseoverskridende organisert
kriminalitet. Norge er aktivt med i arbeidet. Senteret støtter
arbeidet i FNs forskjellige fora og er sekretariat for kriminalitetskommisjonen.
Norge har observatørstatus i kommisjonen.
Dublingruppenble
dannet i 1990 på initiativ fra USA og omfatter EU-landene,
Australia, Canada, Japan, Norge, USA, UNDCP og EU-kommisjonen. Gruppen er
et forum for uformell diskusjon av narkotikaspørsmål
mellom de store bidragsyterne (major donors) til UNDCP. Det er skilt
ut mini-Dublingrupper, bl.a. for de tre baltiske land som Norge
har påtatt seg ansvaret for.
Den Europeiske konvensjon om gjensidig hjelp
i straffesaker av 20. april 1959 har lenge vært den viktigste
konvensjonen når det gjelder rettsanmodninger i straffesaker.
Schengen-regelverket inneholder regler om gjensidig hjelp i straffesaker
som skal supplere og fremme anvendelsen av Europarådskonvensjonen.
Norge har ratifisert den Europeiske konvensjon
om utlevering av lovbrytere av 13. desember 1957. Schengen-regelverket
inneholder også bestemmelser om utlevering som utvider
utleveringsgrunnlaget.
Det nordiske samarbeidet på strafferettens
område er mer omfattende enn det som følger av
våre øvrige internasjonale forpliktelser. Det
foreligger en nordisk overenskomst om gjensidig rettshjelp som gjelder
både sivile saker og straffesaker. Rettsanmodninger kan oversendes
direkte mellom landenes rettshåndhevende myndigheter. En
nordisk komité vurderer for tiden om reglene bør
revideres for å effektivisere samarbeidet ytterligere.
Utleveringsloven regulerer utlevering av lovbrytere til
og fra Norge. Når det gjelder utlevering mellom de nordiske
land, er grunnlaget den nordiske utleveringsloven. Den nordiske
utleveringsloven gir en videre adgang til utlevering, for eksempel
tillates på visse vilkår utlevering av norske
borgere.
Representanter for norske myndigheter deltar
i flere fora når det gjelder gjensidig hjelp på strafferettens område,
bl.a. i regi av Europarådet og innen rammen av Schengen-regelverket.
Rettslig samarbeid er en viktig forutsetning for effektiv rettsforfølgning
på tvers av landegrensene. For å bekjempe internasjonal
kriminalitet er det svært viktig at det arbeides med å utvikle rammer
for det rettslige samarbeidet som gir et mer effektivt internasjonalt
system for gjensidig bistand.
Sivilt politi (CIVPOL) er etterhvert blitt en
viktig del av internasjonale fredsoperasjoner. Civpols oppgaver har
tradisjonelt vært å observere landets lokale politi, veilede
og gi opplæring. Heving av politiets kompetanse i land
i den tredje verden er derfor blitt et satsningsområde
for internasjonale organisasjoner.
Norsk politi har siden 1989 deltatt i til sammen
19 fredsoperasjoner med omkring 500 norske polititjenestemenn. I
dag er Norge representert med 53 polititjenestemenn/kvinner
i 8 forskjellige fredsoperasjoner i regi av bl.a. FN, OSSE og VEU.
I meldingen gis en kort redegjørelse for de enkelte operasjoner/tjenestesteder.
Ved inngåelsen av fredsavtalen for
Kosovo påtok FN seg ansvaret for politioppgavene i provinsen
inntil en lokal politistyrke er opprettet. Den internasjonale politistyrken
har politimyndighet og skal være bevæpnet. Norske
polititjenestemenn har ikke tidligere hatt tilsvarende funksjon
i internasjonale fredsbevarende operasjoner. Den opplæringen
som er gitt våre mannskaper er forankret i prinsippene
for tradisjonelle Civpol-oppdrag. En dreining bort fra disse prinsippene
vil derfor kreve et helt nytt opplæringskonsept. Etter
en samlet vurdering har man kommet frem til at sikkerhetssituasjonen
for politipersonell er akseptabel, og Justisdepartementet har derfor
besluttet å åpne for deltakelse med norsk politipersonell
i Kosovo. Deltakelsen skal være frivillig for mannskapenes
del. Det vil bli stilt krav til tjenestemennenes operative bakgrunn, motivasjon
for oppdraget og mental og fysisk skikkethet.
Norge har vært, og ønsker
fortsatt å være, et foregangsland når
det gjelder opplæring av utenlandsk politi, og har hatt
ansvar for opplæringsprosjekter i det sørlige
Afrika og i Malaysia.
Utenriksdepartementet er nå i ferd
med å revidere retningslinjene for demokratibistand. I
dette arbeidet vil det også bli lagt vekt på bistand
til områder som rettsvesen, politi og fengselsvesen. Norge
har gitt bidrag til Europarådets program "Police and Human Rights
1997-2000", øremerket de deler av programmet som gjelder
Tyrkia. Det er også igangsatt et prosjekt for opplæring
av politiet i Baltikum, og Justisdepartementet er innstilt på å fortsette
deltakelsen i prosjektet.
Justisdepartementet har jevnlig sendt kvalifiserte representanter
for å gjennomgå kurs og opplæringstiltak
i regi av utenlandske politimyndigheter. Man har gjennomgående
gode erfaringer fra denne virksomheten.
I meldingen gis en kortfattet oversikt over
de sentrale internasjonale opplæringstiltakene.
Politisamarbeid og annet samarbeid i justis-
og innenrikssaker er blitt vesentlig styrket og utvidet innenfor
EU de senere år. Med Amsterdamtraktaten ble deler av samarbeidet
overført til det overnasjonale samarbeidet om fri bevegelighet,
men politisamarbeidet er fortsatt en del av det mellomstatlige samarbeidet. Norge
vil i henhold til Schengen-samarbeidsavtalen, delta i den videre
utvikling av samarbeidet innenfor EU i de sammenhenger hvor det
bygger videre på Schengen-regelverket.
Europol er EU-landenes viktigste tiltak for å forebygge
og bekjempe alvorlig organisert kriminalitet. Europol ble operativ
fra 1. juli 1999. Europol kan inngå ulike former for samarbeid
og kontakter med tredjeland. og ventes å få myndighet
til å forhandle avtaler med tredjeland.
Det er grunn til å tro at organisasjonen
vil få økende betydning. På operativt
nivå vil norsk politi kunne ha nytte av et formalisert
samarbeid med Europol med sikte på etterforsking av saker
med internasjonale forgreninger. Det er ønskelig å kunne
dra direkte nytte av Europols analysekapasitet og innsamlede informasjon. Formalisert
norsk tilknytning til Europol vil gjøre det enklere å bevare
den nordiske enheten når det gjelder politisamarbeid.
Formålet med Europol er å styrke
og effektivisere EU-landenes innsats mot terrorisme, illegal handel med
narkotika og andre former for alvorlig internasjonal kriminalitet.
Europol bistår medlemslandene gjennom å lette utvekslingen
av data, utarbeide operative analyser og generelle strategiske rapporter.
I løpet av fem år skal Europol få adgang
til å oppfordre politiet i medlemsstatene til å iverksette
etterforsking i særlige tilfelle. Fortsatt er det imidlertid
ikke planer om å videreutvikle Europol til et
Europas FBI med operativ politimyndighet.
Regjeringen opplyser i meldingen at den har
tilkjennegitt overfor EU-landene at man fra norsk side ønsker å innlede
forhandlinger om en tredjelandsavtale om samarbeid med Europol,
og har igangsatt arbeidet med å utforme et forhandlingsutgangspunkt.
Som en generell holdning vil Norge gå inn for at man på norsk
side sikres en tilstrekkelig grad av drøftelser og konsultasjoner
etter hvert som Europol-samarbeidet utvikler seg. Ved en eventuell
tilknytning til Europol vil det bl.a. være behov for å utplassere
norske politisambandsmenn ved Europols sambandsmannsavdeling.
Det nordiske politisamarbeidet har stor betydning
for Norge, og departementet legger stor vekt på å bevare og
videreutvikle dette. PTN-samarbeidet er en hjørnesten i
bekjempelsen av narkotikakriminalitet og annen grenseoverskridende
kriminalitet. Det tas videre sikte på å avslutte
forhandlingene med Sverige og Finland om en politisamarbeidsavtale
som regulerer adgangen for politiet til å krysse grensene
ved forfølgelse og observasjon.
I dagens situasjon innebærer det en
utfordring å sikre det nordiske samarbeidet, fordi det
EU-baserte politisamarbeidet er i så sterk vekst. Det må være
en målsetting å sikre norsk deltakelse og innflytelse
blant annet når tradisjonelt nordiske samarbeidsprosjekter
videreføres i en EU-basert ramme.
Departementet vil støtte fortsatt videreføring
av samarbeidet i Østersjøregionen.
Interpol er den sentrale internasjonale politiorganisasjonen
og en nødvendig aktør i sak-til-sak-samarbeidet internasjonalt.
Norges prinsipielle holdning har vært å unngå bilaterale
politisamarbeidsavtaler med enkeltland. Dette vil fortsatt være
departementets hovedsyn.
Norge deltar aktivt i Pompidougruppen, og også i FNs
narkotikasamarbeid. Deltakelsen i FNs samarbeid om kriminalitetsbekjempelse,
som er av nyere dato, har fått noe mindre oppmerksomhet
fra norsk side. Norge deltar bl.a. i FNs forhandlinger om en konvensjon
mot organisert kriminalitet og dette arbeidet vil bli videreført.
Fra norsk side har man de senere år
lagt stor vekt på deltakelse i politisamarbeidet innenfor
Schengen. Schengen Informasjonssystemet (SIS) ventes å bli
det mest effektive ettersøkingssystemet innenfor Europa. Iverksettelse
vil etter planen skje i annet halvår 2000.
Regjeringen har tilkjennegitt overfor EU-landene
at man fra norsk side ønsker å innlede forhandlinger
om en tredjelandsavtale om samarbeid med Europol.
I forbindelse med Kosovo-konflikten har FN iverksatt
en Civpol-operasjon hvor politiet er gitt utøvende myndighet
og er bevæpnet. Etter grundige vurderinger er departementet
kommet til at man vil tilby deltakelse med væpnet norsk
politi i Kosovo.
Stortingsmeldingen antas generelt sett ikke å føre
til vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.
Det er imidlertid vekst i det internasjonale samarbeidet på de
fleste områder, og denne utviklingen vil generelt kreve
store ressurser.
Stasjonering av en politisambandsmann ved ambassaden
i Washington vil medføre kostnader på ca. 1 mill.
kroner pr. år. Tilsvarende vil være tilfelle ved eventuell
utstasjonering av en person ved Europol.
Utenriksdepartementet dekker kostnadene ved
deltakelse i Civpol-operasjoner. Disse kostnadene beløper seg
til ca. 700 000 kroner pr. år for en tjenestemann. Deltakelse
i FN-operasjonen i Kosovo eller eventuelle andre operasjoner hvor
tjenestemennene forutsettes å ha utøvende myndighet
vil kunne medføre ekstrakostnader.