Ad Dok 8:12 (1999-2000) Tiltak mot tvangsekteskap

Jeg viser til brev fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om Dok:8 forslag fra stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem Orheim, Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås og Astri Marie Nistad om å be Regjeringen legge frem forslag om tiltak mot tvangsekteskap. Komiteen ber om departementets vurdering av forslaget.

Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap ble lagt frem i desember 1998 og gjelder for 3 år fremover. Målene ligger fast og danner basis for arbeidet med å hindre tvangsekteskap. Planen omfatter nærmere 40 konkrete tiltak som gjennomføres i flere departementer. I tillegg vurderer Regjeringen løpende nye innsatser etter behov. Arbeidet med gjennomføringen av planen startet tidlig i 1999.

Når det gjelder forslagene til tiltak som foreslås av representantene Karita Bekkemellem Orheim, Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås og Astri Marie Nistad ligger flere av disse allerede inne i Handlingsplanen mot tvangsekteskap.

På bakgrunn av mer informasjon som har fremkommet fra ulike hold det siste året kan det se ut til at problemet tvangsekteskap har større dimensjoner enn Regjeringen var klar over da arbeidet ble igangsatt. Derfor nedsatte Regjeringens arbeidsutvalg for integreringsspørsmål, som består av statsrådene fra JD, KRD, UD og BFD, en arbeidsgruppe høsten 1999 som skulle gjennomgå tiltakene i Handlingsplan mot tvangsekteskap og lage en oversikt over de tiltak som kunne forseres og realiseres i løpet av kort tid. Gruppen skulle også vurdere tiltak som ikke stod i handlingsplanen. Arbeidet resulterte i dokumentet "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000" som ble utgitt desember 1999 (se vedlegg).

I det følgende er de enkelte forslag til tiltak mot tvangsekteskap som foreslås i Dok 8:12 besvart.

En informasjonskampanje i skoleverket, bl.a. utarbeidelse av et veiledningshefte i ungdomsskolen og videregående skole.

Regjeringen vil gjennom Handlingsplan mot tvangsekteskap sørge for at tvangsekteskap settes på dagsorden i skolen, både i grunn- og videregående skole. I dette arbeidet vil den nye "Veiledning for likestilling" som ferdigstilles våren 2000 bli sentral, jf. Handlingsplan mot tvangsekteskap. Opplæring av lærere starter når denne foreligger. Vi har også fått tilbakemelding om at skolen er interessert i å bruke informasjonsmateriell utarbeidet av Barne- og familiedepartementet i sitt arbeid. Dette materiellet består av informasjonsbrosjyrer, et hefte om lover og konvensjoner relatert til tvangsekteskap, et hefte om inngåelse av ekteskap i ulike religioner, video for informasjon og debatt om tvangsekteskap etc. Alt dette vil foreligge våren 2000. Samtidig vil Regjeringen satse på voksenopplæringen som er det stedet de fleste nyankomne lærer om det norske samfunn.

Opprettelse av et sentralt kriseteam og en sentral krisetelefon og lokale kriseteam i de største byene

Regjeringen vil i første omgang ikke opprette sentrale eller lokale kriseteam, men styrke og bygge videre på allerede eksisterende tiltak i regi av det offentlige slik som sosialkontor og barnevern, samt tiltak i regi av frivillige organisasjoner slik som for eksempel Oslo Røde Kors, og MIRA-senteret. Skulle det vise seg at dette ikke er tilstrekkelig vil Regjeringen vurdere andre tiltak, hvor sentrale og lokale kriseteam vil kunne være et av tiltakene.

I løpet av våren vil det bli sendt et rundskriv til ulike offentlige instanser om rutiner for å takle krisesituasjoner som har oppstått fordi ungdom trues med eller utsettes for tvangsekteskap. Det er viktig at kommunene har en beredskap for å håndtere denne type kriser samt at utenrikstjenesten vet at det er et mottakerapparat som kan ivareta ungdommer som sendes til Norge etter å ha klart å flykte fra et tvangsekteskap. Skolemyndigheter, barnevern, sosialtjenesten, oppfølgingstjenesten og politi må vite hvem som kan kontaktes og hvordan de skal gå frem.

M.h.t. en krisetelefon vil det bli opprettet en kontakttelefon for råd og veiledning om tvangsekteskap i løpet av våren 2000 i regi av Oslo Røde Kors. Telefonen skal betjenes av personer som kjenner problematikken og kan gi råd om hvor man kan få ulike typer hjelp. De vil ha oversikt over ulike organisasjoner og offentlige instanser over hele landet som vil kunne bistå avhengig av hva slags hjelp det er behov for. Målgrupper for telefonen vil være ungdommer som trues med eller utsettes for tvangsekteskap, foreldre og offentlige instanser som kommer i berøring med tvangsekteskapsproblematikken. Telefonnummeret til denne telefonen vil finnes på alt informasjonsmateriell som utgis i forbindelse med handlingsplanen.

Klarere instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å bistå jenter og gutter som føler seg truet av mulig tvangsekteskap eller tvunget arrangert ekteskap.

I tillegg til det som er omtalt i forrige punkt ble det i 1999 sendt et brev til fylkeskommunene som understreker barnevernets ansvar for de under 18 år som trues med eller utsettes for tvangsekteskap, og at det må utarbeides tiltak for denne gruppen.

Klarere instrukser til norske utenriksstasjoner om å være restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det er det minste tvil om ekteskapet er inngått frivillig fra den norske statsborgerens side

Punktet ser ut til å bygge på en misforståelse om at norske utenriksstasjoner avgjør søknader om oppholdstillatelse til utlendinger som er gift med norske borgere. Slike søknader avgjøres av utlendingsmyndighetene i Norge.

Familiegjenforeningsreglene i utlendingsloven er gitt for å sikre et familieliv basert på frivillighet. Dersom en utlending har blitt tvunget til å inngå ekteskap, og gir uttrykk for at han/hun ikke vil leve sammen med den andre, vil søknaden bli avslått. Vilkåret i utlendingsforskriften om at partene skal bo sammen vil ikke være oppfylt. Hvis partene tross tvangen ønsker, og det fremstår som sannsynlig at de vil fortsette ekteskapet og å bo sammen, er ikke tvangen som ble benyttet ved ekteskapsinngåelsen i seg selv en avslagsgrunn.

Det kan se ut til at forslagsstillerne mener at utlendingsmyndighetene bør avslå en søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap uavhengig av om den som er tvunget inn i ekteskapet vil påberope seg tvangen. Grunnen til at den som er tvunget inn i ekteskapet ikke vil påberope seg tvangen overfor utlendingsmyndighetene (og andre), er som oftest av frykt for represalier fordi søknaden om oppholdstillatelse derved vil bli avslått. Dersom utlendingsmyndighetene skulle avslå søknaden uten at parten hadde påberopt seg tvangen, vil vedkommende kunne risikere represalier fra de som har utøvet tvangen. Utlendingsmyndighetene ville i avslaget måtte vise til at man mente det forelå tvang ved inngåelsen. Utlendingsmyndighetenes vedtak ville på denne måten kunne utsette privatpersoner for represalier på grunn av et forhold de ikke selv ønsket å påberope seg utad.

En vurdering av om det er benyttet tvang, selv om partene selv ikke påberoper dette, byr på vanskelige bevisspørsmål. I situasjoner der utlendingsmyndighetene, på et eller annet stadium av saksbehandlingen, likevel blir klar over at det kan ha vært utøvet tvang ved ekteskapsinngåelsen bør det imidlertid gis råd og veiledning om hvor man kan finne hjelp og støtte dersom man vurderer å bryte ut av ekteskapet. Er det grunn til tvil om ekteskapsinngåelsen er frivillig, vil det også kunne foretas oppfølging i form av f.eks. intervjuer/avhør av partene. Dette kan også bringe på det rene om ekteskapet er reelt og om de vil bo sammen, jf. ovenfor.

Når det gjelder utenriksstasjonene står det i § 1 i lov om utenrikstjenesten av 18. juli 1958 at "Utenrikstjenesten har til oppgave å vareta og fremme Norges interesser i forhold til utlandet og yte nordmenn råd, hjelp og beskyttelse overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner". Hvor langt denne plikten til å yte nordmenn bistand går, er det vanskelig å si noe konkret om. Men det står sentralt for utenriksstasjonene å gi konsulær bistand til nordmenn som ønsker hjelp fra norske utenriksstasjoner. Bistand i saker som tvangsekteskap er utvilsomt en viktig konsulær oppgave for enhver utenriksstasjon.

For at utenriksstasjonene skal kunne to opp saken, er det nødvendig med en anmeldelse av forholdet i Norge eller at vedkommende selv setter seg i kontakt med stasjonen. På instruks fra Utenriksdepartementet kan stasjonen iverksette undersøkelser og søke å bringe på det rene vedkommendes faktiske situasjon.

Konsulær bistand vil bare kunne ytes til personer som er norske stasborgere. Norske myndigheters muligheter til å yte konsulær bistand vil ofte være begrenset ved at vedkommende norske ungdom har dobbelt statsborgerskap.

Drøftinger og løpende kontakt med norske innvandrermiljøer, særlig organisasjoner drevet av og for innvandrerkvinner, for å forebygge ekteskap som ikke inngås frivillig.

Regjeringen har både under utarbeidelsen av handlingsplanen og oppfølgingen av den hatt en rekke møter med ulike innvandrermiljøer. Det ble også i 1999 bevilget midler til prosjekter i regi av innvandrerorganisasjoner for å forebygge og hjelpe ungdommer som trues med eller utsettes for tvangsekteskap.

En gjennomgang av straffeloven, barneloven, utlendingsloven og eventuelt andre lover, for å vurdere nødvendige lovendringer

Så langt er endringer i utlendingsloven/forskriften under vurdering.

Regjeringen vil bl.a. foreslå at det etableres kurs/programmer der det kan gis informasjon om de grunnleggende rettigheter den enkelte har som skal leve i det norske samfunnet. Det eksisterer allerede i dag et tilbud til en del innvandrere om å delta i ulike introduksjonsprogrammer. Regjeringen mener det kan satses videre på dette. Innvandrerorganisasjoner og andre bør her gis en mulighet til å bidra i konkrete opplegg. Man tar sikte på å gjøre deltakelse i slike kurs/programmer til et vilkår for fornyelse av oppholdstillatelse som er gitt på bakgrunn av ekteskap med herboende norsk borger eller utlending som har bosettingstillatelse.

Den enkelte skal gjennom intervju, og høres før potensiell ektefelle gis oppholdstillatelse

I de aller fleste tilfellene er partene allerede gift når søknad om opphold fremmes for utlendingsmyndighetene. Det er m.a.o. som oftest ikke slik at utlendingsmyndighetene kommer i kontakt med partene før de er gift. Det kan imidlertid gis tillatelse for et kortere tidsrom dersom en utlending skal gifte seg med en herboende. Det er et vilkår for ny tillatelse at partene har inngått ekteskap. Det er normalt at det før innvilgelse av første gangs oppholds/arbeidstillatelse på grunnlag av ekteskap, tas et politiintervju av herboende ektefelle. Dette gjelder primært andre forhold enn om det er benyttet tvang ved ekteskapsinngåelsen.

Vi antar at det vil være begrenset hva man kan få ut av ulike ordninger med mer eller mindre obligatoriske intervju av søkere og herboende, der hovedformålet er å avsløre tvangsekteskap. Partene vil trolig være tilbakeholdne med å fortelle om tvang. Dersom det i intervjuet likevel kommer frem opplysninger om tvang ved inngåelsen, er man som det er vist til ovenfor i utgangspunktet avhengig av at den som er tvunget inn i ekteskapet også påberoper seg dette utad for at utlendingsmyndighetene skal kunne avslå søknaden.

Styrking av krisesentrene, MIRA-senteret og tilsvarende sentre.

Som oppfølging av noen tiltak i Handlingsplan mot tvangsekteskap ble ulike organisasjoner på et møte med representant for Regjeringen 5. januar orientert om muligheten til å søke midler til prosjekter mot tvangsekteskap, med søknadsfrist 1. februar.

Regjeringen har for år 2000 fordelt 8,9 millioner kroner til landsdekkende organisasjoner som arbeider på flyktning- og innvandrerfeltet, hvilket er en økning fra 1999. Flere av organisasjonene som har fått en økning arbeider for å forhindre tvangsekteskap. Eksempler er Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), MIRA-senteret og Islamsk Kvinnegruppe Norge (IKN).

Regjeringen vil se på muligheten av å styrke krisesentrene, eller eventuelt vurdere andre former for tilbud til målgruppen. Tilskuddsordningen til krisetiltak forutsetter kommunal medfinansiering og at søknaden kommer fra kommunen, slik at tiltak først og fremst bør legges til rette i kommunene.