Jeg viser til brev fra Familie-, kultur- og
administrasjonskomiteen om Dok:8 forslag fra stortingsrepresentantene
Karita Bekkemellem Orheim, Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås
og Astri Marie Nistad om å be Regjeringen legge frem forslag
om tiltak mot tvangsekteskap. Komiteen ber om departementets vurdering av
forslaget.
Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap
ble lagt frem i desember 1998 og gjelder for 3 år fremover. Målene
ligger fast og danner basis for arbeidet med å hindre tvangsekteskap.
Planen omfatter nærmere 40 konkrete tiltak som gjennomføres
i flere departementer. I tillegg vurderer Regjeringen løpende
nye innsatser etter behov. Arbeidet med gjennomføringen
av planen startet tidlig i 1999.
Når det gjelder forslagene til tiltak
som foreslås av representantene Karita Bekkemellem Orheim,
Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås og Astri Marie
Nistad ligger flere av disse allerede inne i Handlingsplanen mot
tvangsekteskap.
På bakgrunn av mer informasjon som
har fremkommet fra ulike hold det siste året kan det se
ut til at problemet tvangsekteskap har større dimensjoner
enn Regjeringen var klar over da arbeidet ble igangsatt. Derfor
nedsatte Regjeringens arbeidsutvalg for integreringsspørsmål,
som består av statsrådene fra JD, KRD, UD og BFD,
en arbeidsgruppe høsten 1999 som skulle gjennomgå tiltakene
i Handlingsplan mot tvangsekteskap og lage en oversikt over de tiltak
som kunne forseres og realiseres i løpet av kort tid. Gruppen skulle
også vurdere tiltak som ikke stod i handlingsplanen. Arbeidet
resulterte i dokumentet "Innsats mot tvangsekteskap våren
2000" som ble utgitt desember 1999 (se vedlegg).
I det følgende er de enkelte forslag
til tiltak mot tvangsekteskap som foreslås i Dok 8:12 besvart.
Regjeringen vil gjennom Handlingsplan mot tvangsekteskap
sørge for at tvangsekteskap settes på dagsorden
i skolen, både i grunn- og videregående skole.
I dette arbeidet vil den nye "Veiledning for likestilling" som ferdigstilles
våren 2000 bli sentral, jf. Handlingsplan mot tvangsekteskap.
Opplæring av lærere starter når denne
foreligger. Vi har også fått tilbakemelding om
at skolen er interessert i å bruke informasjonsmateriell
utarbeidet av Barne- og familiedepartementet i sitt arbeid. Dette
materiellet består av informasjonsbrosjyrer, et hefte om
lover og konvensjoner relatert til tvangsekteskap, et hefte om inngåelse
av ekteskap i ulike religioner, video for informasjon og debatt
om tvangsekteskap etc. Alt dette vil foreligge våren 2000. Samtidig
vil Regjeringen satse på voksenopplæringen som
er det stedet de fleste nyankomne lærer om det norske samfunn.
Regjeringen vil i første omgang ikke
opprette sentrale eller lokale kriseteam, men styrke og bygge videre
på allerede eksisterende tiltak i regi av det offentlige
slik som sosialkontor og barnevern, samt tiltak i regi av frivillige
organisasjoner slik som for eksempel Oslo Røde Kors, og
MIRA-senteret. Skulle det vise seg at dette ikke er tilstrekkelig
vil Regjeringen vurdere andre tiltak, hvor sentrale og lokale kriseteam vil
kunne være et av tiltakene.
I løpet av våren vil det bli
sendt et rundskriv til ulike offentlige instanser om rutiner for å takle
krisesituasjoner som har oppstått fordi ungdom trues med
eller utsettes for tvangsekteskap. Det er viktig at kommunene har
en beredskap for å håndtere denne type kriser samt
at utenrikstjenesten vet at det er et mottakerapparat som kan ivareta
ungdommer som sendes til Norge etter å ha klart å flykte
fra et tvangsekteskap. Skolemyndigheter, barnevern, sosialtjenesten,
oppfølgingstjenesten og politi må vite hvem som
kan kontaktes og hvordan de skal gå frem.
M.h.t. en krisetelefon vil det bli opprettet
en kontakttelefon for råd og veiledning om tvangsekteskap
i løpet av våren 2000 i regi av Oslo Røde
Kors. Telefonen skal betjenes av personer som kjenner problematikken
og kan gi råd om hvor man kan få ulike typer hjelp.
De vil ha oversikt over ulike organisasjoner og offentlige instanser
over hele landet som vil kunne bistå avhengig av hva slags
hjelp det er behov for. Målgrupper for telefonen vil være
ungdommer som trues med eller utsettes for tvangsekteskap, foreldre
og offentlige instanser som kommer i berøring med tvangsekteskapsproblematikken.
Telefonnummeret til denne telefonen vil finnes på alt informasjonsmateriell
som utgis i forbindelse med handlingsplanen.
I tillegg til det som er omtalt i forrige punkt
ble det i 1999 sendt et brev til fylkeskommunene som understreker
barnevernets ansvar for de under 18 år som trues med eller
utsettes for tvangsekteskap, og at det må utarbeides tiltak
for denne gruppen.
Punktet ser ut til å bygge på en
misforståelse om at norske utenriksstasjoner avgjør
søknader om oppholdstillatelse til utlendinger som er gift
med norske borgere. Slike søknader avgjøres av
utlendingsmyndighetene i Norge.
Familiegjenforeningsreglene i utlendingsloven
er gitt for å sikre et familieliv basert på frivillighet.
Dersom en utlending har blitt tvunget til å inngå ekteskap, og
gir uttrykk for at han/hun ikke vil leve sammen med den
andre, vil søknaden bli avslått. Vilkåret
i utlendingsforskriften om at partene skal bo sammen vil ikke være
oppfylt. Hvis partene tross tvangen ønsker, og det fremstår
som sannsynlig at de vil fortsette ekteskapet og å bo sammen,
er ikke tvangen som ble benyttet ved ekteskapsinngåelsen
i seg selv en avslagsgrunn.
Det kan se ut til at forslagsstillerne mener
at utlendingsmyndighetene bør avslå en søknad
om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap uavhengig
av om den som er tvunget inn i ekteskapet vil påberope
seg tvangen. Grunnen til at den som er tvunget inn i ekteskapet ikke
vil påberope seg tvangen overfor utlendingsmyndighetene
(og andre), er som oftest av frykt for represalier fordi søknaden
om oppholdstillatelse derved vil bli avslått. Dersom utlendingsmyndighetene
skulle avslå søknaden uten at parten hadde påberopt
seg tvangen, vil vedkommende kunne risikere represalier fra de som
har utøvet tvangen. Utlendingsmyndighetene ville i avslaget
måtte vise til at man mente det forelå tvang ved
inngåelsen. Utlendingsmyndighetenes vedtak ville på denne
måten kunne utsette privatpersoner for represalier på grunn
av et forhold de ikke selv ønsket å påberope
seg utad.
En vurdering av om det er benyttet tvang, selv
om partene selv ikke påberoper dette, byr på vanskelige bevisspørsmål.
I situasjoner der utlendingsmyndighetene, på et eller annet
stadium av saksbehandlingen, likevel blir klar over at det kan ha
vært utøvet tvang ved ekteskapsinngåelsen
bør det imidlertid gis råd og veiledning om hvor
man kan finne hjelp og støtte dersom man vurderer å bryte
ut av ekteskapet. Er det grunn til tvil om ekteskapsinngåelsen
er frivillig, vil det også kunne foretas oppfølging
i form av f.eks. intervjuer/avhør av partene.
Dette kan også bringe på det rene om ekteskapet
er reelt og om de vil bo sammen, jf. ovenfor.
Når det gjelder utenriksstasjonene
står det i § 1 i lov om utenrikstjenesten av 18.
juli 1958 at "Utenrikstjenesten har til oppgave å vareta
og fremme Norges interesser i forhold til utlandet og yte nordmenn
råd, hjelp og beskyttelse overfor utenlandske myndigheter,
personer og institusjoner". Hvor langt denne plikten til å yte
nordmenn bistand går, er det vanskelig å si noe
konkret om. Men det står sentralt for utenriksstasjonene å gi
konsulær bistand til nordmenn som ønsker hjelp
fra norske utenriksstasjoner. Bistand i saker som tvangsekteskap
er utvilsomt en viktig konsulær oppgave for enhver utenriksstasjon.
For at utenriksstasjonene skal kunne to opp
saken, er det nødvendig med en anmeldelse av forholdet
i Norge eller at vedkommende selv setter seg i kontakt med stasjonen.
På instruks fra Utenriksdepartementet kan stasjonen iverksette
undersøkelser og søke å bringe på det rene
vedkommendes faktiske situasjon.
Konsulær bistand vil bare kunne ytes
til personer som er norske stasborgere. Norske myndigheters muligheter
til å yte konsulær bistand vil ofte være begrenset
ved at vedkommende norske ungdom har dobbelt statsborgerskap.
Regjeringen har både under utarbeidelsen
av handlingsplanen og oppfølgingen av den hatt en rekke møter
med ulike innvandrermiljøer. Det ble også i 1999 bevilget
midler til prosjekter i regi av innvandrerorganisasjoner for å forebygge
og hjelpe ungdommer som trues med eller utsettes for tvangsekteskap.
Så langt er endringer i utlendingsloven/forskriften under
vurdering.
Regjeringen vil bl.a. foreslå at det
etableres kurs/programmer der det kan gis informasjon om
de grunnleggende rettigheter den enkelte har som skal leve i det norske
samfunnet. Det eksisterer allerede i dag et tilbud til en del innvandrere
om å delta i ulike introduksjonsprogrammer. Regjeringen
mener det kan satses videre på dette. Innvandrerorganisasjoner
og andre bør her gis en mulighet til å bidra i
konkrete opplegg. Man tar sikte på å gjøre
deltakelse i slike kurs/programmer til et vilkår
for fornyelse av oppholdstillatelse som er gitt på bakgrunn
av ekteskap med herboende norsk borger eller utlending som har bosettingstillatelse.
I de aller fleste tilfellene er partene allerede
gift når søknad om opphold fremmes for utlendingsmyndighetene.
Det er m.a.o. som oftest ikke slik at utlendingsmyndighetene kommer
i kontakt med partene før de er gift. Det kan imidlertid
gis tillatelse for et kortere tidsrom dersom en utlending skal gifte
seg med en herboende. Det er et vilkår for ny tillatelse
at partene har inngått ekteskap. Det er normalt at det
før innvilgelse av første gangs oppholds/arbeidstillatelse
på grunnlag av ekteskap, tas et politiintervju av herboende
ektefelle. Dette gjelder primært andre forhold enn om det
er benyttet tvang ved ekteskapsinngåelsen.
Vi antar at det vil være begrenset
hva man kan få ut av ulike ordninger med mer eller mindre
obligatoriske intervju av søkere og herboende, der hovedformålet
er å avsløre tvangsekteskap. Partene vil trolig
være tilbakeholdne med å fortelle om tvang. Dersom
det i intervjuet likevel kommer frem opplysninger om tvang ved inngåelsen,
er man som det er vist til ovenfor i utgangspunktet avhengig av
at den som er tvunget inn i ekteskapet også påberoper
seg dette utad for at utlendingsmyndighetene skal kunne avslå søknaden.
Som oppfølging av noen tiltak i Handlingsplan
mot tvangsekteskap ble ulike organisasjoner på et møte med
representant for Regjeringen 5. januar orientert om muligheten til å søke
midler til prosjekter mot tvangsekteskap, med søknadsfrist
1. februar.
Regjeringen har for år 2000 fordelt
8,9 millioner kroner til landsdekkende organisasjoner som arbeider
på flyktning- og innvandrerfeltet, hvilket er en økning
fra 1999. Flere av organisasjonene som har fått en økning arbeider
for å forhindre tvangsekteskap. Eksempler er Selvhjelp
for innvandrere og flyktninger (SEIF), MIRA-senteret og Islamsk
Kvinnegruppe Norge (IKN).
Regjeringen vil se på muligheten av å styrke
krisesentrene, eller eventuelt vurdere andre former for tilbud til
målgruppen. Tilskuddsordningen til krisetiltak forutsetter
kommunal medfinansiering og at søknaden kommer fra kommunen,
slik at tiltak først og fremst bør legges til
rette i kommunene.