Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at grunnlaget for reindriftspolitikken er todelt og både bygger på en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi. Komiteen registrerer at reindriftsavtalen ved siden av reindriftsloven er det viktigste operative redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Komiteen registrerer at utviklingen av reindriftsnæringen de siste årene har medført store problemer for næringen og for den miljømessige stabilitet som næringen er avhengig av. Komiteen viser i denne sammenheng til at næringen - særlig i Finnmark - sliter med svak lønnsomhet som følge av en mangeårig situasjon med for høyt reintall i forhold til det totale ressursgrunnlaget.
Komiteen viser til at dagens situasjon med et for høyt reintall i forhold til fôrgrunnlaget medfører svært lav produktivitet og store tap. Komiteen konstaterer med bekymring at en fortsatt ikke har lykkes i å oppnå tilnærmet balanse mellom reintall og beitegrunnlag. Denne situasjon kan ikke vedvare.
Komiteen har med interesse merket seg Regjeringens ønske om å reformere offentlig forvaltning og mener dette også må gjelde reindriftsforvaltningen, sentralt og lokalt. I dagens samfunn er det avgjørende at forvaltningen kan kombinere solid juridisk kompetanse og næringsfaglig ekspertise med forståelse for lokale forhold og tradisjoner. Komiteen mener det er behov for å styrke både reindriftsforvaltningens juridiske kompetanse og forståelse av samisk reindriftskultur. For å gi et faglig grunnlag for nødvendige reformer mener komiteen det i løpet av 2000 bør gjennomføres en evaluering av reindriftsforvaltningen med vekt på organisering, kompetanse og samarbeid med næringsutøverne. Det må i dette arbeidet tas hensyn til reindriftas kultur og egenart. Etter komiteens oppfatning må større ressurser for fremtiden kanaliseres i retning av å skaffe myndighetene lokalt større reindriftspolitisk ekspertise, samt midler til overvåkning, kontroll og eventuell nedslakting.
Komiteen har merket seg at ensidig bruk av reindriftsavtalens virkemidler for å tilpasse reintallet til beiteressursene uten samtidig bruk av reindriftslovens hjemler for regulering og sanksjoner, har ført til at de som er helt avhengig av tilskudd over reindriftsavtalen bygger flokkene ned, mens andre holder et stabilt reintall eller bygger opp. Komiteen mener dette viser at reindriftsavtalens virkemidler ikke alene er tilstrekkelig til å oppnå en tilpassing av reintallet i forhold til beitegrunnlaget. I denne forbindelse registrerer komiteen at avtalepartene ved årets forhandling ble enig om å trekke forhold som berører tilpasning av reintallet ut av forhandlingene. Dagens situasjon fremtvinger en politikk som sørger for balanse mellom reintall og beitegrunnlag. Komiteen konstaterer at disse forholdene har vært tatt opp fortløpende siden stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift. Komiteen konstaterer at problemene bare har økt i omfang. Derfor haster det med å få på plass rammebetingelser for næringen som i større grad kan bidra til nødvendig omstilling. Komiteen ber derfor departementet sørge for at avtalepartene i samarbeid med Sametinget gjennomgår den alvorlige situasjon som næringen befinner seg i.
Komiteen er klar over at dersom målene for reindriftspolitikken skal nås, må det skje en reduksjon av det samlede reintallet, antall driftsenheter og antall utøvere i næringen. Reindrifta må tilpasses beitegrunnlaget. Samtidig må reindrifta organiseres og ha en struktur som sikrer et godt økonomisk utbytte for reindriftsfamilien.
Komiteen viser til at Sametinget mener at etablering av et øvre reintall pr. distrikt er en forutsetning for en senere fastsettelse av reintallet i den enkelte driftsenhet/siida. Dette tilsier at den nye distriktsinndelingen av fellesbeitene med et øvre reintall pr. distrikt må etableres så snart som mulig. Komiteen mener et slikt øvre tak for reintallet i hvert distrikt er nødvendig for å utvikle en mer økologisk og økonomisk robust reindriftsnæring. Det fremsettes følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med reindriftsutøverne fastsette et øvre reintall for hvert distrikt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre etterlyser et regime som gjør den enkelte driftsenhet/siida eller familie ansvarlig for sitt eget ressursgrunnlag. Dette krever at det for den enkelte driftsenhet/siida tildeles egne beiteteiger på basis av historiske rettigheter. For å oppnå dette mener disse medlemmer det bør settes i gang en prosess under medvirkning av Jordskifteverket. Det er naturlig at driftsenhetene defineres med utgangspunkt i reindriftsfamilien, og tildeles beiterettigheter som gir et rimelig utkomme både for eldre og yngre generasjoner. Det må være opp til den enkelte familie å organisere seg, eventuelt fordele reinen mellom seg innenfor beitegrunnlaget på de tildelte teigene.
Komiteen er positiv til import av reinslakt og levende rein for å dekke etterspørselen i markedet. Komiteen er positiv til økt satsing på markedsføring av reinkjøtt, og ser et stort potensial i å kunne videreutvikle foredlingsnæringen. I denne forbindelse er det viktig å sørge for at foredlingsindustrien utvikles for å tilfredsstille de krav som bl.a. EØS-avtalen hjemler for produksjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser at Reindriftsnæringens Utviklingsfond bør være en viktig institusjon for å kunne bidra til at industrien i større grad kan satse på utvikling av spesialprodukter, da markedsrapporter tyder på at det er et godt marked for spesialprodukter fra næringen av høy kvalitet. En slik utvikling vil etter flertallets oppfatning bidra til å styrke sysselsettingen innen reindriftsnæringen.
Komiteen registrerer samtidig at problemene med rovvilttap fortsatt er betydelig for reindriftsnæringen, og ber departementet følge opp med avbøtende tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at den samiske kulturen som er knyttet til reindrift må ha en mest mulig uavhengig stilling dersom den skal overleve og utvikle seg i framtiden. Disse medlemmer vil advare mot at staten gjennom et nett av virkemidler og politiske føringer gjør reindriftas overlevelsesevne for sterkt avhengig av offentlige overføringer og offentlig byråkrati. Den samiske reindriftskulturen overlever best dersom næringa får utvikle seg med mest mulig frie og selvstendige utøvere. Reindriftsnæringa bør derfor drives med minst mulig offentlige tilskudd. Tilskudd til drift bør bare brukes i en overgangsperiode for å bidra til å stabilisere reintallet på et økologisk forsvarlig nivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at offentlige tilskudd i hovedsak bør rettes mot kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt og mot grunnlagsinvesteringer som bygninger, reingjerder o.l., samt andre grunnlagsinvesteringer som kan gi reindriftsutøverne flere ben å stå på. Selve kjøttproduksjonen blir dermed markedsorientert og næringsutøvernes eget ansvar.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i den forbindelse til St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift og Innst. S. nr. 167 (1991-1992) der Stortinget satte opp økonomisk bærekraft som et av tre hovedmål for utformingen av reindriftspolitikken. Komiteen mener at de hovedmål som ble trukket opp ved behandlingen av Reindriftsmeldingen om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft fortsatt må ligge til grunn for utformingen av reindriftsnæringen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at tilskuddsordningene innenfor reindriftsavtalen må ha en næringspolitisk målsetning om å sette næringa i stand til å stå på egne bein.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener tilskuddsordningene i reindrifta må utformes slik at de støtter opp om de multifunksjonelle målsetningene i reindrifta. Reindrifta skal forvalte naturressurser og en særegen urbefolkningskultur og tradisjon, og skape et materielt grunnlag for reindriftsfamiliene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, konstaterer at de senere års vektlegging av inntektsutjevnende virkemidler i reindriftsavtalen ikke har vært i stand til å redusere reintallet. Bestemmelsen om at vårflokker på over 600 dyr ikke var tilskuddsberettiget førte isteden til en todeling av reindriftsnæringa mellom de økonomisk uavhengige som ikke ble gitt tilstrekkelige incentiver til å redusere reintallet og dem som havnet i et økonomisk avhengighetsforhold med tilhørende pålegg om nedslakting. Komiteen mener de økonomiske virkemidlene må kombineres med de lovbaserte tiltak for å oppnå nødvendig reduksjon i reintallet.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at den inngåtte Reindriftsavtalen viderefører det flate driftstilskuddet til driftsenheter i Troms og Nordland. Dette flertallet mener en tilskuddsordning som er basert på et flatt tilskuddsbeløp på kr 80 000 pr. driftsenhet under forutsetning av en dokumentert leveranse på 800 kg kjøtt til godkjent slakteri, må betraktes som ekstraordinær. Uavhengig av dokumenterte behov for økonomisk hjelp er det grunn til å være kritisk til en støtteordning som kan føre til at det blir utbetalt støtte på opptil kr 100 pr. kg levert kjøtt, eller omkring det dobbelte av prisen på kjøttet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener rammevilkårene i reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig ut fra det som er vanlig i andre næringer. Videre bør den fungere friest mulig uten skadelige reguleringer som kan hindre næringens utviklingsmuligheter i en mer konkurranseutsatt fremtid.
Disse medlemmer vil peke på at reindriftsnæringens statssubsidierte natur gjør at naturlige begrensninger satt av markedet ikke fungerer. Dagens tilskudds- og reguleringsordninger er uheldige virkemidler som motviker en helt nødvendig strukturrasjonalisering av reindriften. Ved å basere seg på forretningsmessige prinsipper, og dermed signalisere at dagens driftsmønster må endres, kan det oppnås et varig skifte og en tilfredsstillende tilpasning til markedet. Disse medlemmer mener derfor at ordningen med en reindriftsavtale bør avskaffes.
Disse medlemmer konstaterer at mangeårige og varierte statlige virkemidler ikke har gitt nødvendige resultater fordi antallet yrkesutøvere og dyr fortsatt er for høyt, spesielt i reinbeitedistrikter i Finnmark, i forhold til beitegrunnlaget. Disse medlemmer viser til at heller ikke avtalen for kommende periode inneholder bidrag som kan løse de reelle problemene. Tiltak som blir forberedt og fremmet etter reindriftslovens bestemmelser vil ikke gi resultater med løsninger av miljømessige, driftsmessige eller dyrevernmessige problemer. Disse medlemmer vil hevde at nye planøkonomiske styrte tiltak neppe vil være særlig mer virkningsfulle enn de tilskudds- og reguleringsordninger som har vært forsøkt tidligere.
Disse medlemmer mener det haster med å få etablert nye løsninger gjennom å avvikle offentlige reguleringer og statlig styring. En politikkomlegging med overgang til et markedsstyrt system, vil sikre en nødvendig flokkreduksjon i forhold til tilgjengelige beiteinteresser. Skal sanksjoner benyttes, vil disse medlemmer at de rettes mot det totale antallet rein og ikke ta form at et øvre tak pr. driftsenhet, som på sikt kan framelske små enheter med sårbar økonomi. En overgang fra statsstyrte tiltak til et marked med reelle priser vil prioriteres av disse medlemmer fordi det kan gi en positiv effekt inntektsmessig og være mindre konfliktfylt enn tvangstiltak. Markedet vil gi svaret på hvor mange driftsenheter, utøvere og rein det finnes plass for og som kan sikre et forsvarlig økonomisk utbytte for reindriftsfamilien. Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 167 (1991-1992) Om fremtidig reindriftspolitikk, Innst. O. nr. 8 (1995-1996) Om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven og Innst. S. nr. 145 (1997-1998) om norsk samepolitikk.
Disse medlemmer registrerer at det fortsatt avsettes betydelige beløp fordi rein som inneholder mer enn 3 000 Bq/kg skal omfattes av tiltak som reduserer radioaktiviteten. I dag er det bare fire distrikt og ett tamreinlag som fremdeles har rein med radiocesiuminnhold over dette nivået i gjennomsnitt ved måling på vinterbeite. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til forskningsmiljøer som mener det ikke finnes faglig grunnlag for å bruke betydelige beløp på ovennevnte tiltak.
Disse medlemmer vil gå imot de foreslåtte bevilgningene og omprioriteringer på kap. 1151 som følge av reindriftsavtalen.