I eit breitt kulturpolitisk perspektiv spelar
arkiv, bibliotek og museum ei viktig rolle gjennom å velja
ut, ta vare på og leggja til rette ulike former for kunnskapskjelder
og informasjon. I eit slikt perspektiv er ingen av institusjonstypane
mål i seg sjølve. Dei representerer ulike organisatoriske
løysingar og hjelperåder som eit samfunn på ein
medveten måte etablerer for å oppnå ein
del samfunnsverdiar som det er allmenn semje om bør finnast.
Kort kan desse samfunnsverdiane formulerast som like rettar til
informasjon og kunnskapskjelder som set einskildindividet i stand
til å vera deltakar i eit levande demokrati og som kan
vera grunnlag for at samfunnet kan tilby einskildindivida like høve
til å utvikla seg som aktive samfunnsdeltakarar.
Arkiv, bibliotek og museum har til felles at
dei skal forvalta materiale frå, og formidla kunnskap om,
både fjern og nær fortid. Samla rår dei
over eit tilfang som gjer det mogleg å setja notida inn
i eit historisk perspektiv og såleis fremja ei forståing
av at samfunnet i vår tid byggjer på det tidlegare
generasjonar har etterlate seg.
Fellesskapen mellom dei tre sektorane er vorten
endå sterkare gjennom aukande bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT) både i ordning og forvaltning av samlingar og materiale
og i formidlingsarbeidet overfor publikum. Dessutan handterar dei
tre institusjonstypane i aukande grad digitalt materiale, anten
i form av digitalisert representasjon av anna originalmateriale,
eller materiale som berre eksisterer i digital form. Dette kan føra
til at arbeidsmåtane vil verta meir likearta, og det er
naturleg å vurdera nærare korleis samordningspotensialet
kan utviklast slik at brukarane kan få lettast mogleg tilgang
til kombinerte tenester.
Målet med stortingsmeldinga er såleis å forma
rammevilkår som kan gje grobotn for å trekkja
full nytte av det potensialet for samordning og samarbeid som ligg føre
mellom arkiv, bibliotek og museum, samstundes som det vert lagt
til rette for å utvikla dei sektorspesifikke sidene. Samla
skal dei kunna yta betre tenester overfor samfunnet.
I samband med utarbeidinga av denne meldinga
har det både frå bibliotek- og museumshald vorte
sett spørjeteikn ved om det vil vera rett å behandla
desse sektorane under eitt. Dei har mange års historie
som separate fag- og yrkesfelt og har såleis etablert sjølvforståing
og oppfatningar om "dei andre" som i stor monn er tufta på det
som skil meir enn det som samlar. M.a. vert det peikt på at
bibliotek høver dårleg saman med arkiv og museum,
av di biblioteka ikkje har vern av kjeldemateriale som si oppgåve,
men å formidla informasjon om sakstilhøve, tufta
på relevant og tilgjengeleg materiale, anten det er å finna
i tradisjonelle, prenta publikasjonar, i elektronisk form eller
i AV-media.
Samanlikningar som i fyrste rekkje festar seg
med sektorspesifikke kjennemerke, fører i dette tilfellet
på avvegar. Å hevda at hovudkjennemerket ved museums-
og arkivarbeid er bevaringsfunksjonane, er like feil som å hevda
at bibliotekarbeid berre er å arbeida med den aller nyaste
litteraturen i prenta form, eller at museumsarbeid i hovudsak er
utstillingsproduksjon. Hovudoppgåvene er å leggja
til rette informasjons- og meiningsinnhald med utgangspunkt i ulike
typar informasjonsberarar. Kjenneteiknande er systematisk analyse,
tolking, tilrettelegging og vidareformidling av meiningsinnhald
som ligg i informasjonsberarane, anten det er ein publikasjon, eit
kunstverk eller eit arkivstykke. At ein i arkiva og musea arbeider
med unika, og difor og har som oppgåve å tryggja
materialet for ettertida, endrar ikkje på den felles tilnærminga
til det å handtera meiningsinnhald overfor brukarar. Bevaring
er ikkje eit mål i seg sjølv, det er eit naudsynt tiltak
som skal tryggja at informasjonsberarane kan tolkast på ny
av framtidige generasjonar. Heller ikkje i bibliotekverda er det
slik at ein berre fokuserer på det aller nyaste. Relevans
og kvalitet er det avgjerande, anten informasjonsberarane er av
ny eller eldre dato. Sidan bibliotek i hovudsak arbeider med masseproduserte
informasjonsberarar, har ein kunna sentralisera bevaringsarbeidet
på feltet gjennom pliktavlevering til Nasjonalbiblioteket
og resirkulering av tilsynelatande uaktuelt materiale gjennom Nasjonalbibliotekets depotbibliotek.
Frå eit brukarsynspunkt vil det ofte
vera naudsynt å oppsøkja både arkiv,
bibliotek og museum for å få fullnøyande
kunnskap om eit spesielt tema. I eit slikt perspektiv er det særs
viktig for styresmaktene å leggja til rette for god samhandling
mellom sektorane og samstundes stimulera til kritisk vurdering av
hegemoniserande båsoppfatningar for å tryggja
at samfunnet/brukarane kan få best mogleg glede
og nytte av arkiv, bibliotek og museum som levande samfunnsinstitusjonar.
Hovudutfordringane for arkiv, bibliotek og museum dei
neste tiåra er:
– å utnytta
det potensialet ny teknologi representerer for systematisk samanstilling
og formidling av informasjon.
– å handtera dei bevaringsproblema
som digitalt lagra informasjon fører med seg.
– å sjå oppgåver
og arbeidsmål på tvers av tradisjonelle sektorgrenser.
– å samordna tiltak og
oppgåveløysing nasjonalt, regionalt og lokalt.
– å dokumentera eit samfunn
som endrar seg i eit stendig raskare tempo.
– å formidla det historiske
forløp til flest mogleg på ein pedagogisk god
måte.
Desse utfordringane vil Regjeringa møta
gjennom ei rekkje tiltak for å gjera arkiv, bibliotek og
museum betre rusta til å gå inn i det nye tusenåret.
Regjeringa skisserer i denne meldinga:
– Ei opptrapping
av dei statlege løyvingane og tilskota til arkiv, bibliotek
og museum med til saman 414 mill. kroner utover noverande nivå i
løpet av dei komande fem åra. Den årlege
budsjettmessige oppfølginga vil vera avhengig av den økonomiske utviklinga
og budsjettsituasjonen. Det må såleis på vanleg
måte takast atterhald om den årlege budsjetthandsaminga.
– Organisatoriske endringar, særleg
på museumsfeltet.
– Innføring av standard-
og kvalitetskrav og endringar i lover og forskrifter.
Meldinga gjer dessutan greie for det behovet
ei rad kulturinstitusjonar har for å betra bygningsmessige rammevilkår.
I meldinga vert arkiv, bibliotek og museum sett
inn i eit kulturpolitisk perspektiv. Det vert gjort nærare
greie for dei samfunnsmessige funksjonane desse institusjonane skal
fylla. Likskapar og skilnader mellom dei tre sektorane vert nærare
utdjupa. Vidare vert omgrepet kulturarvsinstitusjonar - arkiv, bibliotek
og museum som historieforteljarar - drøfta. Sektorane vert
dessutan sett i samanheng med utviklinga av det fleirkulturelle
samfunnet. Elles vert fellesutfordringane på IKT-området
særskilt poengterte.
Meldinga dreier seg først og fremst
om institusjonar og tiltak som direkte eller indirekte er knytte
til ansvarsfeltet åt Kulturdepartementet. Kulturminnevernet
(under Miljøverndepartementet), universitetsmuseum, bibliotek
ved universitet og høgskular og i undervisningssektoren
elles (under Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet) vert
nemnde i dei samanhengane det er naudsynt for å gje eit
rett bilete av heilskapen, men vert ikkje drøfta meir inngåande.
I meldinga vert det gjort greie for utfordringar
og planlagde tiltak innanfor arkivsektoren.
Nemninga arkiv vert dels nytta om dokumenttilfang som
oppstår hjå ein offentleg eller privat arkivskapar, og
som seinare kan få nytt verde som samfunnsmessig dokumentasjon
ved avlevering til ein arkivinstitusjon eller eit arkivdepot, som
oppbevarer arkivet for ettertida og gjer det tilgjengeleg for bruk.
Nemninga arkiv kan òg nyttast om denne institusjonstypen,
og dei viktigaste arkiva er Riksarkivet og åtte regionale
statsarkiv, som til saman utgjer det statlege Arkivverket under
leiing av Riksarkivaren. Som fagleg forvaltningsorgan fører
Riksarkivaren tilsyn med arkivarbeidet i statleg og kommunal verksemd,
og Riksarkivarens fullmakter og arkivskaparane sine plikter er no
forankra i arkivlova, som tok til å gjelda 1. januar 1999.
Alle statlege organ har avleveringsplikt til
Arkivverket, medan alle kommunar har plikt til sjølve å bevara dei
eldre arkiva sine. Men arkivvolumet skal reduserast ved føreskriven
arkivavgrensing og kassasjon, og med arkivlova har ein no fått
styrkt forbodet mot å kassera arkivmateriale utan i samsvar
med spesifikke reglar som Riksarkivaren har godkjent. Rett nok kan framleis
Datatilsynet av personverngrunnar krevja sletting av ømtolige
personopplysningar sjølv om Riksarkivaren finn materialet
verneverdig. Men ser ein arkivlova og framlegget til ny personopplysningslov
i samanheng, er det grunn til at tru at det ikkje så ofte
vil oppstå konfliktar mellom arkivvern og personvern.
Bevaring og avlevering av arkiv etter privat
verksemd er i hovudsak avhengig av friviljug medverknad frå arkivskaparane.
Sjølv om mykje privat arkivmateriale er bevart både
i Arkivverket, i private arkivinstitusjonar, med Arbeiderbevegelsens
Arkiv som den største, og i bibliotek og museum, er dette
likevel lite i høve til offentleg materiale. For å unngå at
ein i framtida skal sitja att med eit skeivt kjeldegrunnlag for
innsikt i norsk samfunnsliv, vil departementet skipa til ei statleg
støtteordning for vern og formidling av privatarkiv. Gjennom
arkivlova er det dessutan lagt til rette for eit meir systematisk
privatarkivarbeid med Riksarkivaren som koordinator og fagleg premissleverandør.
Den store og kritiske utfordringa er korleis
ein skal halda elektronisk arkivmateriale teknologisk tilgjengeleg
for ettertida. Faren er at spora etter verksemda i offentleg forvaltning
vert utviska i takt med stendige omskifte i maskinelt utstyr og
programvare. Mykje verneverdig dokumentasjon i offentlege fagsystem
og register er alt gått tapt. Arkivverket har utvikla metodar for
mottak og langtidslagring av elektroniske arkiv, men vantar operativ
kapasitet og treng omfattande mannskapsauke, både for å ta
hand om eksisterande elektronisk arkivmateriale, og til å førebu
den planlagde overgangen til fullelektronisk saksbehandling og arkivering
i offentleg forvaltning. Elektronisk teknologi inneber ei monaleg
effektivisering i offentleg forvaltning, men gjer arbeidet med bevaring
for ettertida langt meir sårbart og kostnadskrevjande enn
før.
Fram til 2025 må Arkivverket også ta
imot dei papirarkiva som er skapte i statleg forvaltning dei siste
25 åra, og i tillegg eit monaleg etterslep av endå eldre materiale
som alt skulle vore avlevert. Dette krev auka avleveringstakt, som
igjen er avhengig av mannskaps- og magasinkapasiteten i Arkivverket.
I framtida vert derimot auken i magasinbehovet sterkt redusert,
av di elektroniske arkiv gjev mykje meir kompakt lagring enn papir.
Dei fleste kommunane vantar enno institusjonelle
og fysiske føresetnader for å ivareta depotpliktene
sine godt nok, og mykje verdefullt arkivmateriale er gått tapt
eller vorte øydelagt gjennom åra. Nærare
helvta av kommunane har rett nok gått saman i såkalla
interkommunale arkivordningar, men desse har hittil ikkje hatt depotoppgåver.
Med arkivlova er no det kommunale arkivansvaret nærare
definert og spesifisert, m.a. må kvar kommune oppretta
eiga depotordning, eventuelt gjennom interkommunalt samarbeid. Slikt
samarbeid vil truleg vera særleg aktuelt for elektronisk
arkivmateriale, der bevaringssituasjonen gjev grunn til uro.
Tilgangen til arkivmateriale føreset
at journalar og arkivnyklar følgjer med avleveringa, og
at arkivskaparane har ordna og listeført materialet som
grunnlag for seinare katalogisering. Her har det ofte svikta, og
om lag 8 pst. av arkivbestanden i Arkivverket er i dag utilgjengeleg
eller i vanskeleg tilgjengeleg orden. Mikrofilming vert nytta både
for å verna originalmateriale mot slitasje og for å letta
tilgangen til mykje etterspurt arkivmateriale, òg etter
kvart er og ein del demografisk kjeldemateriale vorte digitalisert.
Dette opnar nye perspektiv i formidlingsarbeidet, noko ein har fått
klåre indikasjonar på etter at det såkalla
Digitalarkivet vart opna i 1998 som gratis Internett-basert teneste.
Omsynet til personvernet gjennom teiepliktføresegnene
i forvaltningslova er elles det som representerer den største
avgrensinga i den frie tilgangen til avlevert arkivmateriale. Det
er viktig at Arkivverket vert oppfatta som ein forsvarleg forvaltar
av personsensitivt arkivmateriale, slik at ein unngår at
slikt materiale i større grad vert kravt sletta. Det aller
meste av arkivmaterialet i Arkivverket er fritt tilgjengeleg for
alle, noko som er uttrykk for at arkiva i eit moderne demokrati
er ein kollektiv eigedom som arkivinstitusjonane forvaltar på vegner
av folket og til beste for heile samfunnet.
I meldinga vert det gjort greie for utfordringar
og planlagde tiltak innanfor biblioteksektoren. Med 21 mill. besøk
og 23 mill. utlån pr. år utgjer folkebiblioteka
ein kulturinstitusjon med brei kontaktflate. Alle biblioteka går
inn i ei omstillingstid, og endringane vil i stor grad vera knytte
til utviklinga av IKT-bruken i samband med desentralisert utdanning,
fjernlånstenester, innhenting og bearbeiding av informasjon
og tilgjenge til databasar. Folkebiblioteka bør stimulerast
til å utvikla nye og alternative samarbeids- og samordningsmodellar
for organisering av bibliotektenester. Særleg er det viktig
at dei mange små bibliotekeiningane på kommunenivå kan
utvikla samarbeid over kommunegrensene.
Det er òg stort behov for etter- og
vidareutdanningstilbod for personalet i folkebiblioteksektoren,
særleg med tanke på å kunna utnytta IKT-potensialet
i bibliotekarbeidet. Departementet legg her opp til å yta
ekstra midlar til utviklingsprosjekt og vil samstundes vurdera kriteria
for bruk av dei noverande prosjektmidlane i Statens bibliotektilsyn.
Departementet vil ta initiativ overfor Kommunenes Sentralforbund
for å vurdera tiltak som kan vitalisera folkebiblioteka
innanfor det kommunale systemet.
Den noverande strukturen med folkebiblioteka
som allmennbibliotek og fag- og forskingsbiblioteka som hovudressurs
innanfor utdanning og forsking vil vera naturleg i framtida med,
men kombinasjonen IKT og eit samfunn som vil verta prega av livslang
læring og etter- og vidareutdanningstiltak, vil krevja
tettare samhandling mellom alle delar i eit samla biblioteknettverk.
Det ideelle målet er å få til eit tilnærma
saumlaust bibliotektilbod til brukarane. Det inneber at ein som
brukar ikkje skal måtta tenkja på kva type bibliotek
ein vender seg til når ein treng bibliotektenester.
Departementet vil halda fast ved prinsippet
om at utlån frå folkebiblioteka skal vera gratis,
men vil vurdera å tilrå biblioteklova
justert slik at kommunen kan ta betalt for datatenester dersom folkebiblioteket skaffar
skreddarsydde informasjonstenester som ikkje har interesse for andre
enn den som tingar tenesta. Departementet vil og vurdera å tilrå endra
lovføresegna om fylkesbibliotek, slik at fylkeskommunane
får større fridom til å finna alternative
organisatoriske løysingar for å ivareta dei fjernlåns-,
samarbeids- og rettleingstenestene som fylkesbiblioteka i dag skal
ta seg av.
Nasjonalbiblioteket vart frå 1. januar
1999 etablert som ein samla institusjon, og departementet førebur
no saman med Statsbygg bygging av nytt magasinareal og opprusting
av den gamle bibliotekbygningen på Drammensveien. Det er
sett av prosjekteringsmidlar i budsjettet for 2000, og departementet
vil koma attende til byggjesaka i budsjettproposisjonen for 2001.
På kort sikt er utfordringane for Nasjonalbiblioteket å utvikla
dette til å verta ein organisasjon med to avdelingar, i
Rana og Oslo. Meir generelle og langsiktige utfordringar knytte
til det å fungera som eit moderne nasjonalbibliotek er
behovet for å utvikla depotbiblioteket ved avdelinga i
Rana, for på den måten å effektivisera
delar av fjernlånsfunksjonane mellom biblioteka, og for å vidareutvikla
digitale bibliotektenester med det siktemål å kunna
tilby betre og meir einfeld tilgang til dei samlingane ved Nasjonalbiblioteket
som høver for digital formidling. Særleg viktig
vil slike tenester vera i eit samspel med IKT-satsingane innanfor
utdanningssektoren.
Departementet vil sjå nærare
på korleis lova om avleveringsplikt for allment tilgjengelege
dokument, som no har verka i ti år, har fungert. Dessutan
vil departementet i samarbeid med Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket
gjera ein særskild gjennomgang av føresegnene
om pliktavlevering av filmar og videogram.
Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi
kan innebera at Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek i løpet av
få år vil måtta leggja til rette heilt
andre tenester enn i dag. Behovet for teknologisk kompetanse for å kunna handtera
desse omstillingane kan tilseia at tiltaket vert knytt organisatorisk
i hop med Nasjonalbiblioteket. Det må dessutan setjast
i gang tiltak for å kopiera og bevara eit omfattande masterarkiv
av lydbøker i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.
Fire prosjekt som gjeld utgjeving av nasjonale
oppslagsverk har tilknyting til bibliotekområdet. Det gjeld Norsk
Ordbok, Norsk Riksmålsordbok, Norsk Biografisk Leksikon
og Historisk-kritisk Ibsen-utgåve. Målet er at
alle desse prosjekta skal vera sluttførte innan 2014.
I meldinga vert det gjort greie for utfordringar
og tiltak innanfor museumssektoren. Det norske museumslandskapet
er splitta opp i meir enn 700 sjølvstendige museum. Kvart år
oppsøkjer om lag 9 mill. menneske formidlingstilboda ved
musea. Nokre få, men viktige museum er knytte til universiteta
eller er etatsmuseum under andre departement, men dei fleste har
budsjettmessig tilknyting til Kulturdepartementet. Av desse mottek
ei mindre gruppe heile driftsløyvinga eller driftstilskotet
frå staten, medan hovudregelen er delt tilskotsansvar mellom
stat, fylkeskommune og kommune. Plasseringa av dei ulike institusjonane
i ulike finansieringskategoriar er prega av historisk slump.
Tilskotsordninga frå 1975 overlèt
til den einskilde fylkeskommunen å strukturera museumsfeltet
i fylket. Det har vakse fram mange gode og viktige museum innanfor
ramma av denne ordninga. Veikskapane er likevel berrsynte - fragmentert
struktur, mangelfull samordning innanfor fylket og inga samordning
fylka imellom.
Prinsipielt vert det i denne meldinga lagt til
grunn at det berre reint unnataksvis er naturleg at staten skal
ha det samla drifts- og tilskotsansvaret for eit museum. Museet
som kunnskapsformidlar og kulturinstitusjon i breiare meining vil
vera viktigare for nærområdet og regionen enn
for folk elles i landet. Fylkeskommunar og kommunar må difor
medverka.
Dei fleste musea kan gje gode grunngjevingar
for auka tilskot. Regjeringa legg til grunn at dette vil vera eit
viktig satsingsfelt i åra framover. Samstundes må det
skisserast ein modell for organisering og samordning som kan gje
betre utnytting av alt føreliggjande ressursar og optimal
bruk av nye innsatsar. Retningsgjevande prinsipp for framtidig organisering
av museumssektoren og bruken av statlege verkemiddel vil vera
a: å bevara
og styrkja lokalt engasjement og deltaking i kulturvernet,
b: å tryggja fagleg kompetanse
på regionalt nivå og
c: å samordna musea i eit nasjonalt
nettverk.
Frå statleg hald bør det initierast
ein prosess med sikte på ei opprydding i dei einskilde
distrikta og regionane, slik at ein sit att med eit mindre tal (1-6)
konsoliderte museum eller museumsnettverk i kvart fylke, dvs. einingar
med ei så sterk fagleg og økonomisk plattform
at dei på ein meiningsfull måte kan inngå i
eit samla nasjonalt nettverk av museum. Tanken er ikkje å sentralisera;
lokale museum bør framleis finnast som formidlingsarenaer,
men det bør arbeidast for ei samorganisering på regionalt
nivå for å oppnå ei fagleg kvalitetsheving.
Det vert lagt opp til at Norsk museumsutvikling
i samarbeid med dei respektive fylkeskommunane, kommunane og musea
i løpet av dei næraste fem åra skal gjennomgå heile
landet for å nå fram til meir leveføre
museumseiningar. Der det vert semje om konsoliderte institusjonar,
må det i samråd med fylkeskommunen vurderast om
det som no skal gjevast statleg driftstilskot via fylkeskommunen,
og i den grad dette vert resultatet, vil tilskotsordninga halda
fram. Alternativt kan det gjerast avtale om statstilskot direkte
til institusjonen, men slik at staten dekkjer inntil 60 pst. og
regionen minst 40 pst. I unnatakstilfelle kan det opnast for øyremerkte
tilskot utan motkrav om regional medverknad for å ivareta
særskilde oppgåver.
Den noverande oppdelinga i nasjonale institusjonar, knutepunktinstitusjonar
og andre tilskotsmuseum vil etter kvart verta avløyst av
eit system der alle museum som får tilskot over det statlege
kulturbudsjettet, inngår i eit nasjonalt nettverk med Norsk
museumsutvikling som overvakar, samordnar og informasjons- og budsjettknutepunkt.
Det vert lagt opp til at samordningsorganet skal disponera utviklings-
og prosjektmidlar som monnar, og det samla siktemålet med omlegginga
er ei kvalitativ oppgradering av musea over heile landet.
For å tryggja heilskapen i forvaltninga
av sektoren og samstundes tryggja at det einskilde museet inngår
i eit nasjonalt nettverk, vert det lagt vekt på at det
statlege fagorganet - Norsk museumsutvikling - skal vera fagleg
og budsjettmessig tilknytingspunkt for alle museum som får
statleg tilskot frå Kulturdepartementet. Dette organet
må samhandla nært med fylkeskommunane om alle
musea der finansieringsansvaret er delt, særleg om prioriteringsspørsmål,
der det nasjonale samordningsperspektivet må vera retningsgjevande.
I hovudstadsområdet vert det tilrådd
ei samorganisering av kunstinstitusjonane Nasjonalgalleriet, Museet for
samtidskunst, Riksutstillingar, Kunstindustrimuseet, Norsk Arkitekturmuseum
og Henie-Onstad Kunstsenter. Det vil gje betre heilskapstenking å ha
ei leiing med eit breitt strategisk ansvar; både faglege
og administrative funksjonar vil kunna gjerast meir robuste, og
fleksibiliteten i bruk av samlingar, lokale og personale vil verta
større.
NOU 1996: 7 Museum. Mangfald, minne, møtestad (museumsutgreiinga)
dokumenterte eit klårt behov for tiltak for å få betre
oversyn over og oppbevaringstilhøve for samlingane ved
musea. I tillegg er det tvillaust eit stort unytta potensial på formidlingsområdet.
Det bør setjast inn tiltak som gjev standardheving og auka kompetanse
innanfor dokumentasjons-, bevarings- og vedlikehaldsfunksjonar.
Kvalifiserte tekniske konserveringstenester bør finnast
i alle fylke. Det må og satsast på å opparbeida
særskild kvalifisert handverkskompetanse for vedlikehald
og vernevøling av dei meir enn 5 000 verneverdige bygningane
ved musea og til å halda i hevd tekniske innretningar og
kulturminne. Vidare må kapasitet og kompetanse aukast med
tanke på å utarbeida formidlings- og undervisningsopplegg tilpassa
ulike alderssteg. Det er elles naudsynt å oppgradera samiske
museum og museumstiltak for nasjonale minoritetar og innvandrargrupper.
Meldinga gjer greie for hovuddrag ved arkiv-,
bibliotek- og museumssektorane i ein del andre land. Særleg
verd å merkja seg er at det i mange land, men på ulike
vis, vert arbeidd med problemstillingar eller teke organisatoriske
grep som går på tvers av dei tradisjonelle skiljelinene
mellom arkiv, bibliotek og museum.
For å fremja ei heilskapleg tenking
kring arkiv, bibliotek og museum vert det i meldinga tilrådd å greia
ut grunnlaget for å skipa eitt statleg samordningsorgan, tufta
på noverande Statens bibliotektilsyn og Norsk museumsutvikling.
Eit slikt organ bør dessutan ha oppgåver på dei
delane av arkivfeltet som og vedkjem bibliotek og museum, særleg
innanfor privatarkivfeltet og generelt i spørsmål
som gjeld formidling og bruk av arkiv, likevel slik at Riksarkivaren
sitt ansvar ikkje vert innskrenka. Den overgripande oppgåva
for eit nytt organ vil vera å sjå til at store
og små einingar innanfor alle tre sektorane samspelar i
eit nasjonalt nettverk. Organet er tiltenkt namnet ABM-utvikling
med undertittelen Kulturdepartementets samordningsorgan for arkiv,
bibliotek og museum.
For alle tre sektorane vert det lagt opp til
ein tiltaksmodell etter to parallelle strategiar, for det fyrste
ei generell styrking av institusjonane, som gjev betre basistenester,
dinest meir målretta, tidsavgrensa satsingar, m.a. med
utgangspunkt i dei behova som låg til grunn for den såkalla
REVITA-planen som det vart gjort framlegg om i museumsutgreiinga
frå 1996. I tillegg til ei sektorvis satsing vert det lagt
opp til ei rad fellestiltak, så som kompetanseutvikling,
utviklingsprosjekt og særskilde tiltaksplanar for bevaring
av t.d. lydmateriale, fotografisk materiale og levande bilete. Eit
samla fagorgan vil vera eit viktig instrument i denne samanhengen.
Alt i alt skisserer Regjeringa i denne meldinga
ei opptrapping av dei statlege driftsløyvingane til arkiv, bibliotek
og museum med til saman 414 mill. kroner utover noverande løyvingsnivå i
løpet av den komande femårsperioden. Den årlege
budsjettmessige oppfølginga vil vera avhengig av den økonomiske
utviklinga og budsjettsituasjonen. Det må såleis
på vanleg måte takast atterhald om den årlege
budsjetthandsaminga.
I meldinga vert det gjort greie for ei lang
rekkje uløyste oppgåver når det gjeld
statlege, nasjonale og andre kulturbygg. I St.prp. nr. 1 (1999-2000)
varsla Kulturdepartementet eit oversyn over planar, prosjekt og
behov i stortingsmeldinga om arkiv, bibliotek og museum.
Kulturbygningane har tvillaust vore viktige
i forminga av det offentlege rommet i by og bygd, men hovudfunksjonen
har sjølvsagt vore å tena som arena for kunst
og kultur, både til bevaring og formidling av kulturuttrykk.
Utforminga av kulturbygningane skal i tillegg presentera kva oppgåver
og verdiar kunsten og kulturen har.
Dei kjende investeringsbehova er av mange ulike slag
og i mange tilfelle vil det vera tale om ein kombinasjon av desse
situasjonane:
– Gamle
bygningar som bør rehabiliterast og oppgraderast.
– Gamle bygningar som gjev for
tronge fysiske rammer for brukarinstitusjonen, slik at det bør
førast opp påbygg eller nytt tilstøytande
bygg.
– Gamle bygningar som bør
byggjast om for å verta betre eigna for noverande brukarinstitusjon.
– Nyare bygningar som bør
utbetrast grunna uheldige tekniske løysingar.
– Nyare bygningar der tekniske
installasjonar må oppgraderast eller skiftast ut for å stetta
arbeidsmiljøkrav e.l.
– Nyare bygningar og anlegg i
fjell som bør utvidast for å dekkja behov for
meir magasinareal.
– Kulturinstitusjonar og tiltak
som i større eller mindre grad er utan høvelege
bygningar.
– Kulturinstitusjonar med tilhald
i fleirbrukshus, som gjev vanskelege arbeidsvilkår, og
der det vil vera naudsynt med tiltak for å utvikla institusjonen kvalitativt.
– Nye institusjonar og tiltak
som krev bygningsmessige rammevilkår.
Regjeringa legg til grunn at løyvingane
til kulturbygg må aukast monaleg i det komande tiåret.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal
Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad og Ola T. Lånke, fra Fremskrittspartiet, Per Roar
Bredvold og Per Sandberg, fra Høyre, Trond Helleland og
Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, er glad
for at regjeringen Bondevik tok initiativet til å fremme
en stortingsmelding som omfatter både arkiv-, bibliotek-
og museumssektoren (ABM).
St.meld. nr. 22 (1999-2000) dokumenterer et
klart behov for betydelige satsinger innenfor områdene arkiv,
bibliotek og museum (ABM). Komiteen er enig i at
en nærmere samordning av de samme områdene vil øke
muligheten for at publikum på en enklere måte
kan få tilgang til de betydelige kunnskapsbaser som hvert
av områdene representerer. Etter komiteens oppfatning
legger St.meld. nr. 22 (1999-2000) et godt grunnlag for det videre
arbeid på dette feltet.
Komiteen viser til målsettingen
med stortingsmeldingen om ABM, som er "å forma rammevilkår
som kan gje grobotn for å trekkja full nytte av det potensialet
for samordning og samarbeid som ligg føre mellom arkiv,
bibliotek og museum, samstundes som det blir lagt til rette for å utvikle
de sektorspesifikke sidene. Samla skal dei kunne yta betre tenester
overfor samfunnet". Komiteen er enig i at dette må være
en overordnet målsetting for den offentlige politikken
på arkiv-, bibliotek- og museumsområdet i tiden
som kommer og slutter seg til de mål og prinsipper som
er skissert i meldingen for en langsiktig oppgradering og utvikling
av arkiv, bibliotek og museum.
Komiteen viser til de hovedutfordringer
som er skissert i meldingen. I sum går disse på å utnytte
de muligheter moderne teknologi representerer på ABM-området
for systematisk sammenstilling og formidling av informasjon, og
med brukerperspektivet som utgangspunkt legge til rette for at dette
feltet i større grad skal fungere som én samhandlende
sektor på og mellom de ulike nivåer i forvaltningen.
Komiteen forstår imidlertid
meldingen slik at det ikke er snakk om en sammensmeltning av de
tre delsektorene, men at de fortsatt vil bestå hver for
seg som selvstendige kulturfaglige områder også i
framtiden. Alle tre sektorene har viktige spesialfunksjoner å ivareta
og det skal legges til rette for at disse skal kunne videreutvikles
på en god måte.
Komiteen er kjent med de innvendinger
som er kommet mot at disse tre områdene skal behandles under
ett og viser i denne sammenheng til den drøfting meldingen
foretar omkring dette. Selv om en kan se at det dreier seg om tre
forskjellige fag og yrkesfelt som alle har lange tradisjoner bak
seg, er komiteenenig i
at det av hensyn til brukerne ikke minst er en viktig politisk oppgave å legge
til rette for god samhandling mellom sektorene og være
kritisk til sektortenking. Det er viktig å sikre at den
enkelte og samfunnet kan få best mulig glede og nytte av
arkiv, bibliotek og museum som levende samfunnsinstitusjoner.
Komiteen har også merket
seg at St.meld. nr. 22 (1999-2000) hovedsakelig dreier seg om institusjoner og
tiltak som sorterer direkte eller indirekte under Kulturdepartementets
ansvarsområde. Kulturminnevernet, som hører inn
under Miljøverndepartementet, samt institusjoner som universitetsmuseene,
fag- og forskningsbibliotekene under Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet (KUF), m.fl. er kun nevnt i
de sammenhenger der det er nødvendig for å få et
helhetlig bilde, uten at det blir drøftet nærmere.
Komiteen ser det som viktig å medvirke
til at det i forlengelsen av meldingen blir igangsatt en prosess hvor
samtlige departementer med ansvar på ABM-feltet er involvert.
En fullstendig realisering av de mål som er skissert i
meldingen kan ikke oppnås uten at det tas et overordnet
og helhetlig grep for å sikre den nasjonale koordineringen
av ABM.
Komiteen vil understreke den
plass arkiv, bibliotek og museum har fått i internasjonal
kulturpolitisk sammenheng, slik det også illustreres i
UNESCOs handlingsplan for kulturpolitikk og utvikling (jf. målsetting
4. pkt. 7 1998). Disse tre institusjonstypene utgjør samlet
en uunnværlig del av den dokumentasjons-, informasjons-
og kunnskapsmessige infrastruktur som ethvert samfunn trenger for
at enkeltmennesker og grupper skal kunne delta aktivt i et demokratisk system,
og for at de skal kunne ivareta sine rettslige og velferdsmessige
interesser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at i
meldingen er det således skissert en opptrapping i løpet
av fem år på 414 mill. kroner. I tillegg er det
skissert en betydelig økning i de statlige investeringene
på kulturområdet det kommende tiåret. Flertallet mener
at denne økonomiske rammen er nødvendig for å nå de
mål en må ha for utviklingen innenfor området
de nevnte årene.
Flertallet vil understreke at
det i hovedsak er et nasjonalt ansvar å ta vare på etniske
minoriteters historie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
på meldingen som et skritt i riktig retning når
det gjelder samkjøring av de forskjellige institusjonene
slik at brukeren får et bedre sluttilbud. Disse medlemmer mener
at det er mulig å gjennomføre disse tiltakene
med en reduksjon i de samlede tilskuddene til denne sektoren, gjennom
en omorganisering og effektivisering av dagens system.
Komiteen har merket
seg de utfordringer meldingen beskriver på arkivfeltet.
Det grunnleggende og største grepet dreier seg om å sette
Arkivverket i stand til å ta hånd om de svært
krevende oppgavene det er ta vare på de ulike former for
elektronisk arkivmateriale. Det gjelder både det som allerede
finnes og som kan bli teknisk utilgjengelig, og det gjelder framtidig
materiale.
Komiteen har også merket
seg at til tross for at Arkivverket innehar en høy faglig
kompetanse på området, likevel har for få stillinger
til å makte de voksende utfordringene, og at det derfor
må tilføres omfattende ressurser. Selv om elektronisk
teknologi også betyr en effektivisering i offentlig forvaltning
ved at det innebærer en mer kompakt lagring, gjør
det oppbevaring for ettertiden mer sårbar og kostnadskrevende.
Komiteen har videre merket seg
at de fleste kommuner fortsatt mangler de nødvendige fysiske
og institusjonelle forutsetninger for å ivareta sine depotplikter godt
nok og at mye verdifullt materiale har gått tapt. Selv
om staten ved Riksarkivaren som tilsynsmyndighet yter innsats i
form av informasjon og opplæring for å utvikle
arkivfunksjonene i kommunesektoren mer generelt, hviler ansvaret
på den enkelte kommune. Komiteen er enig
i at interkommunalt samarbeid vil være formålstjenlig,
kanskje særlig når det gjelder de små og
mellomstore kommuner, men at staten bør bidra til å initiere
utviklingstiltak i denne sammenheng.
Komiteen viser videre til det
misforhold meldingen påpeker når det gjelder forholdet
mellom private og offentlige arkiv. Mens bevaring og avlevering
av arkiver etter private virksomheter er basert på frivillighet
har all offentlig virksomhet en lovpålagt plikt til å avlevere
og oppbevare sitt arkivmateriale. Selv om en god del privat arkivmateriale
er tatt vare på både gjennom det offentlige arkivverket,
private arkivinstitusjoner og Arbeiderbevegelsens Arkiv er dette
lite sammenlignet med det offentlige materialet. Dette kan medføre
at en i framtiden sitter igjen med et skjevt kildegrunnlag for kunnskap
og innsikt i norsk samfunnsliv.
Private arkiv dokumenterer også deler
av kultur, samfunnsutvikling og historie som ikke alltid finnes parallelt
i de offentlige arkiver.
Komiteen har også merket
seg at departementet tar sikte på å utarbeide
en situasjonsrapport om vern og formidling av privatarkiver og tradisjonsmateriale
av lokalt og regionalt opphav. Komiteen imøteser
en slik situasjonsrapport og mener også denne bør
gi grunnlag for en nærmere vurdering av evt. tiltak for å styrke
sektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,har
merket seg at Regjeringen foreslår en statlig støtteordning
for vern og formidling av privatarkiv. Flertallet finner
det riktig at staten tar et større ansvar for og medvirker
til at arkivmateriale fra private virksomheter, organisasjoner m.v.
i større grad blir tatt hånd om og støtter
opprettelsen av en slik ordning.
Flertallet vil understreke behovet
for bedre samordning av det offentlige ansvar på privatarkivområdet og
viser til at det i meldingen er redegjort for hvordan det gjennom
arkivloven er lagt til rette for en mer systematisk samordning mellom
de viktigste aktørene som arbeider med privatarkiver. Flertallet vil påpeke
at opprettelsen av en egen tilskuddsordning for privatarkiv også nødvendiggjør
en styrking av den arkivfaglige kompetanse i denne sektoren og ber
regjeringen nøye vurdere hvordan dette kan imøtekommes
i tilknytning til etableringen av det framtidige kompetanseorgan:
ABM-utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at en større bruk av elektronisk teknologi i arbeidet på arkivene
vil føre til en effektivisering og en mer kompakt lagring
av det verneverdige materialet. Disse medlemmer mener
at dette vil føre til et redusert behov for nyinvesteringer
i økt lagringsareal, noe som igjen vil gi lavere kostnader.
Komiteen viser videre
til planene om utbygging av Statsarkivet i Trondheim, der det er
forslag om å rehabilitere og utvide eksisterende anlegg,
slik at hele virksomheten kan samles der. I dag er virksomheten delt
mellom to lokaliseringer, den gamle statsarkivbygningen i Høgskoleveien
og den tidligere u-båtbunkeren Dora på Nyhavna. Komiteen har
forståelse for ønsket om å samle statsarkivets
virksomhet i en modernisert bygning, men vil heller ikke unnlate å peke
på de unike muligheter for oppbevaring av sårbart materiale
som i dag finnes i Dora-bunkeren. Dora ligger etter den senere byutvikling
også svært sentralt i byen og bør fortsatt
kunne vurderes som aktuell i en framtidig arkivsammenheng.
Komiteener
oppmerksom på det verdifulle utviklingsarbeidet
som er gjort i regi av fylkesarkivaren i Sogn og Fjordane, gjennom
"sognogfjordane.kulturnett.no". Dette prosjektet representerer et
svært viktig pionerarbeid som bør kunne danne
mønster for tilsvarende prosjekt for alle fylker i landet. Komiteen vil
derfor be departementet vurdere å utvikle dette til et
landsomfattende nettverk og lokalisere det fremtidige koordineringsarbeidet
til Sogn og Fjordane fylke.
Komiteen har merket seg at departementet
varsler et initiativ til utarbeidelse av en statusrapport innenfor feltet
digitalisering av kulturarvsmateriale og at en ser det naturlig å studere
det digitaliserte arkivnettet i Sogn og Fjordane nærmere
i den sammenheng. Jf. brev fra departementet datert 31. oktober
2000, vedlagt innstillingen (vedlegg1).
Komiteen viser til at prinsippet
om offentlighet i forvaltningen er en viktig forutsetning for å
ivareta våre demokratiske rettigheter. Det utvidede dokumentbegrep
og lovfesting av journalføring i offentlighetsloven er
nødvendige bidrag i denne sammenheng.
Komiteen vil understreke at det
er like viktig at arkivloven og arkivlovens forskrift om journalføring ivaretar
de intensjoner som ligger i offentlighetsloven og vil be departementet
se nærmere på dette forholdet.
Komiteen har merket seg at Norsk
lokalhistorisk institutt er en statsinstitusjon som er oppført
på arkivkapitlet på statsbudsjettet og som til
nå har vært samlokalisert med statsarkivet i Oslo.
Denne institusjonen har i første rekke praktiske koordinerings-
og veiledningsfunksjoner i forbindelse med det lokalhistoriske arbeidet
som foregår utover landet, som skriving og utgivelse av
by- og bygdebøker og lignende.
Komiteen er kjent med at Norsk
lokalhistorisk institutt har flyttet ut av Riksarkivbygningen og
nå er samlokalisert med andre kulturverninstitusjoner i Oslo. Komiteen viser
til at det finnes lokalhistoriske fagmiljøer ved flere
universiteter og høgskoler i Norge. Komiteen forutsetter
at Norsk lokalhistorisk institutt inngår i et aktivt samarbeid
med disse fagmiljøene i lokalhistorie.
Komiteenser
det som viktig å regne med den immaterielle kulturen under
kulturvernbegrepet. Det er en kjensgjerning at lyd og bildemediene
ofte blir mindre synlige enn gjenstandsmaterialet og det papirbaserte
materialet. I denne sammenheng vil komiteen særlig
peke på det verdifulle materialet som finnes i folkemusikkarkivene,
hvorav Rff-senteret er det største og det eneste folkedansarkiv.
Komiteen mener det er en politisk
utfordring å bidra til større synliggjøring
også av denne del av kulturarven.
Komiteen viser til
at Regjeringen legger opp til en betydelig satsing på flere
områder innenfor biblioteksektoren. Det er nødvendig
at myndighetene på denne måten viser vilje til å synliggjøre
den viktige samfunnsrollen bibliotekene har som arenaer for informasjon,
utdanning og kulturopplevelse. Bibliotekene er en viktig fellesressurs
som bidrar til å heve kunnskapsnivået og øke
den kulturelle forståelse i samfunnet. Samtidig tjener
de til å styrke demokratiet ved å sikre enkeltmennesket åpen
tilgang til nødvendig materiale som setter dem i stand
til å være oppdaterte og engasjerte samfunnsaktører.
Bibliotekene er sentrale kulturforvaltere som skaffer, eier, forvalter
og formidler ulike former for kulturelt materiale, i første
rekke bøker og litteratur, men også tilgang til
lyd- billedmedier samt elektronisk informasjon.
Komiteen viser til de store besøks-
og utlånstall ved bibliotekene som understreker biblioteksektorens kulturelle
og samfunnsmessige betydning. Samtidig viser komiteen til
at utlån ved norske bibliotek har sakket akterut i forhold
til andre land i Skandinavia.
Komiteen viser til at meldingen
legger opp til at den nåværende strukturen med
folkebibliotekene som allmennbibliotek og fag- og forskningsbibliotekene som
hovedressurs innenfor utdannelse og forskning skal bestå også i
framtida. Samtidig påpeker meldingen nødvendigheten
av tettere samhandling mellom alle delene i en samlet bibliotekverden
for å kunne realisere målet om at alle brukere
skal ha lik tilgang på tjenester i et tilnærmet
"sømløst" bibliotektilbud.
Komiteen er enig i at det er
en viktig utfordring å få til tettere samhandling
på dette området for å realisere et tilnærmet
"sømløst" bibliotektilbud, men konstaterer samtidig
at det i dag er avgjørende hindringer som må ryddes
av veien før et slikt mål kan nås.
Komiteen vil i denne sammenheng
påpeke behovet for forenkling og effektivisering av organisasjonsstrukturen
på nasjonalt plan i biblioteksektoren. Etter komiteens oppfatning
vil dette være en avgjørende forutsetning for å kunne
gjennomføre en vellykket ABM-samordning, slik meldingen
legger opp til. Dette vil kreve et sektor- og departementsovergripende nasjonalt
koordineringsansvar for hele bibliotekområdet.
Komiteen viser i denne sammenheng
til Skrede-utvalgets utredning (NOU 1991:14) som foreslo å slå sammen
Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten samt at Universitets-
og høgskolerådet i sin høringsuttalelse
til Mjøs-utvalget foreslår å avvikle Riksbibliotektjenesten.
Komiteen ber Regjeringen ved
sine ansvarlige departementer på bibliotekområdet
i fellesskap drøfte hvordan en kan sikre helhetlige løsninger
på dette feltet.
Komiteen mener koordineringsansvaret
for begrensede, men viktige nasjonale bibliotekspørsmål kan
knyttes administrativt til enten ABM-utvikling, Norgesnettrådet
(under KUF) eller Nasjonalbiblioteket. Et slikt nasjonalt koordinerende
ledd bør ha et bredt sammensatt styre for å sikre
at tiltakene på nasjonalt plan blir gjennomført
som en del av en overordnet politikk og ikke som en del av særinteressene
til den institusjon som dette ansvaret er underlagt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av den
samfunnsmessige forpliktelse det er å sikre en god utvikling
av de ulike bibliotektjenester i dette land og slutter seg til den opptrapping
av bevilgningene over en femårsperiode ut over nåværende
nivå som er foreslått i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som viktig at bibliotekene benytter seg av det store potensialet
som ligger innen IKT. Dette vil gi bibliotekene større
muligheter til å samarbeide om innkjøp og lagring
av forskjellig informasjon. Dette vil føre til et bredere
og ikke minst bedre tilbud for innbyggerne samt mulighet for innsparinger.
Disse medlemmer mener at bibliotekene
i større grad bør søke støtte
fra næringslivet og andre kapitalsterke aktører
slik at tilbudet blir så godt som mulig.
Disse medlemmer er uenig i innkjøpsordningen som
ble innført i 1965, der prinsippet er at det blir innkjøpt
et visst antall av norsk skjønnlitteratur (1 000 eks. av
hver tittel) og fordelt på bibliotekene. Disse medlemmer ønsker
heller å overføre disse midlene til bibliotekene
selv, slik at disse på eget vurderingsgrunnlag kan kjøpe
de bøker lånerne etterspør. Disse medlemmer mener
at på denne måten vil vi få et bedre
servicetilbud til befolkningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med en plan over nedtrapping av innkjøpsordningene
for litteratur og at de frigjorte midler tilføres det enkelte
bibliotek."
Komiteen har merket
seg at departementet vil vurdere å endre bibliotekloven,
slik at fylkeskommunene får større frihet til å finne
organisatoriske løsninger for bedre å kunne ivareta
de oppgaver fylkesbibliotekene skal ta seg av. Komiteen har
merket seg at det har kommet innvendinger mot dette fra bibliotekhold,
men finner likevel å slutte seg til at en slik vurdering
blir foretatt.
Komiteen har merket
seg at Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek på grunn av
ny IKT-teknologi vil måtte legge om til helt andre tjenester
enn i dag og at det kan bli aktuelt å knytte dette tiltaket
nærmere opp til Nasjonalbiblioteket.
Komiteen ser nødvendigheten
av at det finnes et godt tilbud på dette området
og støtter at det settes i gang tiltak for å kopiere
og bevare et masterarkiv av lydbøker i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.
Komiteen registrerer
med beklagelse at det er etablert faktureringssystemer for fjernlån
av bøker fra 1. oktober 2000 uten at dette er en del av
helhetlige løsninger i biblioteksektoren. Bakgrunnen for
innføring av et gebyr på fjernlån mellom
fag-/forskningsbiblioteker og folkebibliotekene er en presset
ressurssituasjon som fører til prioritering av egne ansatte
og studenter og tilsvarende nedprioritering av fjernlånsvirksomheten. Komiteen mener
en slik situasjon er svært uheldig. Det bryter med prinsippet
om gratis tilgang til kunnskaper og bidrar til å reise
unødige barrierer som hindrer realiseringen av det "sømløse"
bibliotek i Norge.
Komiteen finner det nødvendig
på tross av at dette ligger utenfor stortingsmeldingens
område å peke på de muligheter som ligger
i etableringen av en overordnet kompensasjonsordning for fjernlån,
slik det er foreslått av Mjøs-utvalget (NOU 2000:14)
I uttalelsen fra Mjøs-utvalget heter det: "Det bør
innføres et nasjonalt system for kompensasjon for netto
bidrag til det nasjonale fjernlånssystemet. Et slikt system
må utvikles i samarbeid med andre sentrale institusjoner
på bibliotekområdet, som Nasjonalbiblioteket og
Statens bibliotektilsyn."
Komiteen viser til at også Universitets-
og høgskolerådet i sin høringsuttalelse
til Mjøs-utvalget har støttet et slikt forslag
og viser i denne forbindelse også til Sverige, hvor det
i dag tilføres ekstra midler til fjernlånstjenester.
Jf. "http://www.uhr.no/sentraldokumnet/særutskrift/mjos.htm".
Komiteen ber om at Regjeringen
vurderer de nødvendige skritt for å realisere
en slik kompensasjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at folkebibliotekene spiller en sentral rolle som kulturbærer
i lokalsamfunnene. Fra 1. oktober 2000 kan universitetsbibliotekene
ta betalt for formidling av fjernlån. Disse medlemmer mener dette
er en uheldig uthuling av gratisprinsippet og ønsker å presisere
at tjenestene ved norske folkebibliotek skal være gratis,
og ber derfor departementet snarest om å komme tilbake
med forslag på hvordan dette kan løses.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at Stortinget må innføre en kompensasjonsordning
og innarbeide denne i de årlige budsjettene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at et
viktig formål med folkebibliotekene er å legge
til rette for at alle som bor i landet skal kunne skaffe seg kunnskaper,
informasjon og kulturelle opplevelser uavhengig av økonomisk evne.
Det såkalte gratisprinsippet skal sikre at ingen skal være
utelukket fra å skaffe seg kunnskaper og kvalifikasjoner
av økonomiske årsaker. De kunnskaper den enkelte
tilegner seg kan være med på å endre
vedkommendes livsvilkår.
Flertallet mener det er sannsynlig
at framtidige klasseskiller i økende grad vil avtegne seg
i forhold til kunnskaper og utdannelse. Derfor blir det neppe mindre
viktig i framtiden å sørge for at bibliotekets
tjenester er gratis. Økonomiske årsaker bør
ikke utelukke noen fra å lære. På den
bakgrunn er flertallet tilfreds med at det ikke er
aktuelt å endre prinsippet om at utlån fra folkebibliotek
skal være gratis.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, merker seg at departementet
vil vurdere å foreslå en justering av loven slik
at kommunene skal kunne ta betalt for enkelte datatjenester og informasjonsanalyser
når biblioteket skreddersyr kostnadskrevende informasjonstjenester
som ikke har interesse for andre enn den som bestiller tjenesten. Dette
flertallet vil imidlertid påpeke at tilgangen til
datamaskiner og Internett i dag er helt sentralt i opplæringen
og kunnskapsformidlingen til barn og unge. Fortsatt er det mange
familier som ikke disponerer egen datamaskin og Internett-tilknytning
i hjemmet, og dataopplæringen på skolene er av
varierende kvalitet. Det er etter dette flertallets oppfatning
også sannsynlig at stadig mer offentlig informasjon vil
bli formidlet gjennom Internett.
Dette flertallet mener at søking
på Internett etter informasjon/tema, f.eks. i
forbindelse med studier eller skoleoppgaver, fortsatt skal være
gratis.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
på denne bakgrunn det er viktig at bibliotekene også tilbyr
grunnleggende internett-tjenester gratis til brukerne. Det samme
bør f.eks. "chatting" og e-mailbruk være. Disse
medlemmer har forståelse for at det enkelte bibliotek
må ha en mulighet til å tidsbegrense tilgangen
til Internett, dersom det er stor etterspørsel etter tjenestene,
men tjenesten i seg selv bør være gratis.
Disse medlemmer ser likevel for
seg at det i unntakstilfeller vil kunne være forsvarlig å ta
betalt for tjenester, uten at dette rokker ved selve gratisprinsippet.
Dette bør i alle fall kun omfatte tidkrevende oppgaver
utført for andre enn enkeltpersoner (f.eks. bedrifter eller
organisasjoner). Disse medlemmer har merket seg enkelte
høringsinstansers syn om at betaling for tjenester vil
gå ut over små og mellomstore bedrifter i distriktene,
noe som etter disse medlemmers synspunkt kan virke
uheldig. Men det vil da i henhold til bibliotekloven være
opp til den enkelte kommune å fatte beslutning om slike
tjenester skal være mot betaling eller ikke. På bakgrunn
av det komiteen hittil har sagt, vil mindre tidkrevende arbeidsoppgaver
fortsatt bli utført gratis, også overfor bedrifter eller
organisasjoner.
Disse medlemmer forutsetter imidlertid
at det framlegges et dokumentert behov for at en lovendring er nødvendig
før den fremmes.
Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til departementets brev datert 23. november 2000 hvor det
understrekes at dersom det ikke blir gitt anledning til å ta
betaling for enkelte skreddersydde tjenester, vil bibliotekene kunne
si nei til en del oppdrag av denne karakter (vedlegg 3).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
fastholde gratisprinsippet for alle typer tjenester på bibliotekene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
at bibliotekene skal legge til rette for at folk skal kunne skaffe
seg kunnskaper, informasjon og kulturelle opplevelser, men at det
til en viss grad skal koste noe. Disse medlemmer ønsker
dog at bibliotektjenester skal være helt gratis for barn
og skoleelever. For andre bør det enkelte bibliotek ta
betalt for sine tjenester, men i en slik grad at folk har råd
til dette. Spesielle tjenester som for eksempel data og informasjonstjenester
skal det tas full betaling for. Det bør også sees
på servicetilbudet som bibliotekene gir, slik at dette
ikke blir en reell konkurrent til det som det private markedet tilbyr.
Komiteen viser til
Budsjett-innst. S. nr. 2 (1995-1996) der flertallet gikk inn for
en opptrappingsplan på 5 år for fengselsbibliotek.
Ved utgangen av 1999 hadde bare 44 pst. av soningsplassene i norske
fengsler bibliotekstilbud. Innsatte i fengsel med bibliotek låner
langt flere bøker og andre medium enn det som ellers er
vanlig i befolkningen. Fengselsbibliotekene er viktige, ikke bare
som kilder til opplevelser, men også når det gjelder
opplæring, lesetrening, sosial trening og som miljøtiltak. Komiteen vil
understreke at ytterligere utbygging av tilbudet er nødvendig.
Komiteen savner en drøfting
av utviklingen av skolebibliotekene i meldingen. Komiteen viser
til at læreplanverket for Grunnskolen sier følgende
om skolebibliotek:
"Skulebiblioteket skal ha ein sentral plass i opplæringa
og tene som senter for kulturell verksemd, for informasjon og materiell.
--- Skulebiblioteket skal fremje leseglede, stimulere til fritidslesing
og fagleg fordjuping, og vere ein stad der elevane aktivt kan lære å søke
informasjon gjennom ulike kjelder."
I motsetning til i f.eks. Danmark er skolebibliotekene
i grunn- og videregående skole mange steder dårlig
utbygd og har dårlig lokal forankring her i Norge. Det
er behov for en helhetlig nasjonal strategi for styrking av skolebibliotekene,
og for samarbeidet mellom skole- og folkebibliotek.
Komiteen peker på at
bevilgninger til folkebibliotek ligger på det halve pr.
capita sammenlignet med Danmark og Finland, og langt bak Sverige
og Island. En erkjennelse av bibliotekenes betydning i et samfunn som
krever at menneskene trenger stadig bedre ferdigheter i å tilegne
seg kunnskap og ha et høyt utviklet begrepsapparat og språkforståelse
for å mestre arbeidsliv og hverdagsliv, må føre
til en langt mer offensiv satsing på utviklingen av en
samlet bibliotekssektor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber derfor departementet
om å vurdere et økt offentlig engasjement for å sikre
at kommuner og fylkeskommuner settes bedre i stand til å utføre
oppgavene på dette området.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at en offensiv satsing på utvikling av en samlet bibliotektjeneste
krever både et statlig engasjement og en bedret kommuneøkonomi.
Komiteen peker på at
Det flerspråklige bibliotek (DFB) er kompetansesenter for
bibliotektjenester til språklige minoriteter i Norge. DFBs
rolle som veileder i bibliotekspørsmål er sentral.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at DFB også i
framtida bør spille en sentral rolle, og at drifta derfor
må sikres. Dette er viktig for at mennesker med etnisk
minoritetsbakgrunn skal kunne inkluderes i samfunnet, og for at disse
skal kunne holde vedlike eget språk og egen kultur.
Flertallet viser til Innst. S.
nr. 225 (1996-1997) som viser at folkebibliotekene er det offentlige
kulturtilbudet som best har lykkes med å nå innvandrere
og flyktninger. Flertallet understreker betydningen som
folkebibliotekene har som arenaer for holdningsskapende arbeid og
formidling av informasjon om det flerkulturelle Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at de tidligere øremerkede tilskuddene til mobile
bibliotektjenester og biblioteklokaler nå er lagt inn i
rammetilskuddet til den enkelte kommune og fylkeskommune. Flertallet vil
i denne sammenheng understreke betydningen av det lokale selvstyret.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
ordningen med statlige tilskudd til bibliotektlokaler og mobile
bibliotektjenester ikke videreføres som øremerkede
tilskudd fra og med budsjettåret 2001. Avviklingen av det øremerkede
tilskuddet ble, etter disse medlemmers mening, løsrevet
fra behandlingen av ABM-meldingen, og derfor ikke gjort ut fra en
kulturpolitisk begrunnelse. Mobil bibliotektjeneste er et viktig
politisk virkemiddel for å sikre at alle innbyggere skal
få samme bibliotektilbud. Den mobile bibliotektjenesten
er et supplement til det stasjonære bibliotektilbudet og
kommer særlig barn og unge og andre som er lite mobile,
til gode. Disse medlemmer ber Regjeringen følge
nøye med konsekvensene av avvikling av øremerkede
tilskudd til mobil bibliotektjeneste og biblioteklokaler, og eventuelt
komme tilbake med forslag om ordninger for å sikre tilskuddene.
Komiteen viser til
at den bygningsmessige situasjonen ved Nasjonalbibliotekets Osloavdeling
lenge har vært uholdbare. Nedslitte og lite tidsmessige
lokaler/magasiner og uholdbare arbeidsforhold nødvendiggjør
både utvidelse og rehabilitering. Komiteen viser
i den forbindelse til at det i meldingen er foreslått bygging
av nytt underjordisk magasinbygg på 4 000 m2 på Drammensveien.
Dette for å sikre de eldre, unike samlingene ved avdelingen.
Det er satt av prosjektmidler til byggeprosjektet på inneværende års
budsjett og i statsbudsjettet for 2001 er det foreslått
en startbevilgning på 12 mill. kroner.
Komiteen er enig i at dette prosjektet
må ha høyeste prioritet slik at bygget kan realiseres
snarest. Det vil etter komiteens oppfatning også være
nødvendig å sette i gang forberedelser til oppgradering
av de eksisterende lokaler ved Nasjonalbibliotekets osloavdeling
parallelt med byggingen av nytt magasinbygg, slik at unødig
tidstap kan unngås.
Komiteen vil i denne sammenheng
også understreke nødvendigheten av at det foretas
en grundig analyse av de fremtidige perspektiver og funksjon for Nasjonalbiblioteket. Komiteen vil
anbefale at det igangsettes et utredningsarbeid med sikte på å klarlegge
hvordan Nasjonalbibliotekets samlede arealer i Oslo kan utnyttes
som en arena hvor aktører fra det sivile samfunn og offentlige
organer kan inngå i et fellesskap knyttet til bøker,
lesning, kulturformidling og skriftkultur.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Sosialistisk Venstreparti er glad for at arbeidet med å oppruste
Nasjonalbiblioteket i Oslo nå kommer i gang. Det er uheldig
at Regjeringen har valgt en utbyggingsløsning som ikke
engang tilfredsstiller Nasjonalbibliotekets kortsiktige behov for
magasinplass. Beregninger fra Nasjonalbiblioteket viser at et magasin
på 4 000 m2 brutto vil være
for lite allerede ved innflyttingstidspunktet i 2002. Til sammenligning ville
et magasinbygg på 9 000 m2 brutto
- slik Statsbyggs byggeprogram fra 1998 la opp til - romme dagens
samlinger og den antatte tilvekst i 30 år.
Disse medlemmer mener at det
er uforsvarlig å slå seg til ro med den amputerte
utbygging som nå blir satt i gang. Skal Nasjonalbibliotekets
avdeling i Oslo kunne bli et fullverdig nasjonalbibliotek, er det
derfor nødvendig at man straks setter i gang arbeidet med å planlegge
for en videre utbygging av magasinkapasiteten til 9 000 m2. For å sette Nasjonalbiblioteket
i stand til å fylle rollen som nasjonalt besøksbibliotek
er det samtidig nødvendig å sette fortgang i arbeidet
med å gi biblioteket nødvendige formidlingsrom
i form av utstillingslokaler, seminarrom og auditorier.
Komiteen viser til
den planlagte utgivelsen av fire nasjonale oppslagsverk, hvorav
Norsk Ordbok er i særklasse det tyngste og vanskeligste
av prosjektene. Hovedkostnader med dette verket bæres av
Universitet i Oslo med tilskudd fra Kulturdepartementet. Komiteen har
merket seg målsettingen om at arbeidet skal være
avsluttet til tohundreårs-markeringen for Grunnloven i
2014, og at dette krever økt innsats.
Komiteen tar opplysningene til
etterretning og slutter seg til den foreslåtte målsetting.
Komiteen viser til
de enorme utfordringene meldingen beskriver på museumsområdet
og støtter den satsing Regjeringen legger opp til. Museene
representerer et stort mangfold av institusjoner som har til hovedoppgave å forske
i, samle, bevare og stille ut gjenstander og andre vitnesbyrd om
natur- og kulturhistorisk utvikling. Ved også å formidle
kunnskap om fremstillingsmåter, bruk og historiske og kulturelle sammenhenger
kulturarven har tilhørt i, blir museene viktige arenaer
både for identitetskaping og nyorientering.
Komiteenviser
til at det i Norge finnes ca. 800 ulike museer og samlinger fordelt
på ca. 700 administrative enheter. Disse forvalter bl.a.
ca. 5 000 verneverdige bygninger og 15 mill. gjenstander. De aller
fleste museer er reist på private og lokale initiativ uten
myndighetenes styring. Det norske museumslandskapet er fragmentert
og uensartet og består av mange små og store enheter
med til dels svært ulik tilknytning, organisering og ikke
minst finansiering. Av de museene som er budsjettmessig knyttet
til Kulturdepartementet mottar en mindre gruppe hele driftsbevilgningen
fra staten, mens hovedregelen er delt tilskuddsansvar mellom stat,
fylkeskommune og kommune.
Komiteen har merket seg at det
legges til grunn i meldingen at det bare unntaksvis er naturlig
at staten skal ha det samlede drifts- og tilskuddsansvar for et museum
fordi museene som kunnskapsformidlere og kulturinstitusjoner i en
bredere mening vil være viktigere for nærområdet
og regionen enn for folk lenger ute i landet.
Komiteen ser dette argumentet,
men vil samtidig påpeke at slike museer i stor grad er
utviklet for å påta seg større oppgaver
og ansvar enn det aktuelle regionale nedslagsfelt skulle tilsi.
Ikke få av disse er lokalisert utenfor Oslo, men arbeider
med temaer og problemstillinger av nasjonal interesse og har etablert nettverk
langt ut over det lokale og regionale. Det er viktig at disse kan
opprettholde og videreutvikle sin kompetanse og styrke den tematiske
dimensjonen i det enkelte museums arbeid.
Komiteen sier seg tilfreds med
den presisering av dette som er gitt i departementets brev av 31.
oktober 2000, jf. vedlegg 1.
Komiteen har videre merket seg
det tredelte prinsipp i meldingen som er tenkt å være
retningsgivende for den framtidige organisering av museumssektoren, nemlig
a: å bevare
og styrke lokalt engasjement og deltakelse i kulturvernet,
b: å sikre faglig kompetanse på regionalt
nivå og
c: å samordne museene i et nasjonalt
nettverk.
Komiteen er enig i disse prinsippene
og slutter seg til meldingens forslag om å initiere en
prosess der Norsk museumsutvikling i samarbeid med de respektive
fylkeskommuner og museer over en femårsperiode skal gjennomgå hele
landet med tanke på en opprydning i de enkelte distriktene.
Komiteen viser til at meldinga
antyder et tall på 1-6 konsoliderte museer i hvert fylke. Komiteen er enig
i at det er et stort behov for samordning av museene. Det er imidlertid
store geografiske forskjeller og ulik grad av utbygging i de enkelte
fylkene. Det kan derfor ikke være riktig å angi
et tall på konsoliderte museer eller museumsnettverk.
Etter det komiteen erfarer har
også flere fylker allerede startet arbeidet med en nærmere
samordning.
Komiteen legger vekt på det
meldingen sier om at en eventuell samordning ikke må føre
til sentralisering, men i første rekke ha kvalitetsheving
for øye og danne grunnlag for det videre arbeid med ABM-strategien.
Komiteenhar
merket seg tanken om å la flere museer i en region gå sammen
om å etablere et større fellesmagasin. En slik
modell er lansert bl.a. i Salhus i Hordaland. Det bør etter komiteens mening
arbeides videre med å utvikle slike muligheter og det vil også være
hensiktsmessig å etablere f.eks. felles konservatortjeneste
i tilknytning til slike fellesmagasiner.
Komiteen vil særlig
påpeke at flere av de store friluftsmuseene sliter med
store etterslep i forhold til verneverdig bygningsmasse som er i
ferd med å bli ødelagt på grunn av råte.
For å unngå større ødeleggelser er
det viktig at dette blir prioritert i tide, og komiteen har
med tilfredshet merket seg at Regjeringen vil satse på å opparbeide
spesiell håndverkskompetanse for vedlikehold og vernereparasjon
knyttet til disse museene. Det er etter komiteens oppfatning
viktig at dette skjer i nært samarbeid med Riksantikvaren/Miljøverndepartementet.
Komiteen vil i denne sammenheng
også understreke behovet for ressursmessig styrking av
de 8 teknisk-industrielle kulturminnene. Disse er svært
verdifulle kulturminner fra en viktig historisk epoke, og den styrking
som har vært gjort hittil har ikke vært tilstrekkelig. Komiteen har
merket seg at dokumentasjonen av industri- og tjenesteytende næringer
står svakt innen museumssektoren og ser nødvendigheten
av at dette blir rettet opp som ledd i en sterkere prioritering
av dokumentasjonen av samtiden og den nære fortid. Komiteen har
merket seg at situasjonen ved Norsk vasskraft- og industristadmuseum
i Tyssedal er kritisk, og at det her er et akutt behov for investering
om ikke bygningsforfallet skal komme for langt. Komiteen har
også merket seg at dette museet har for små driftsmidler
til på sikt å kunne ivareta og utvikle aktivitetene som
er knyttet til museet.
Komiteen ser det som viktig at
den såkalte "handlingsborne" kompetansen innenfor husflidsektoren
blir tatt vare på slik at den kan formidles til framtidige generasjoner.
Komiteen har videre merket seg
at meldingen tar til orde for å bedre samarbeidet mellom
museene og andre områder i forvaltningen som f.eks. kulturminnevernet. Komiteen er
kjent med at det hersker uklare ansvars- og avtaleforhold ved flere
institusjoner, som ved museet i Alta og ved Rørosmuseet,
og ser det som avgjørende at det blir tatt grep for å rette
på dette.
Komiteen mener forholdene ved
disse museene tilsier at Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet/Riksantikvaren
snarest mulig samordner og avtalefester de aktuelle museenes drift
og forvaltning av de antikvariske eiendommer (faste og løse
kulturminner) som tilhører Miljøverndepartementet.
Komiteen viser videre til at
Røros-museet som et av de få regionale museer
som har verdenskulturminne som ansvarsområde også er
landets største antikvariske byggeplass. Komiteen ber
departementet vurdere å videreutvikle dette museet til
et bygningsvernsenter med nasjonalt ansvarsområde.
Komiteen konstaterer videre at
meldingen ikke behandler museer som har tilknytning til andre departementer,
men har registrert at Mjøs-utvalget i sin innstilling uttaler:
"Det bør gjennomføres en utredning om universitetsmuseenes
stilling, særlig i forhold til andre museer". (17.4.1)
Komiteenvil understreke
den enorme verdi disse museene har, både på grunn
av sine vitenskapelige samlinger, deres plass i forhold til forskning
og ikke minst i forhold til naturhistorie. Det vil være
en viktig oppgave å sørge for at den kulturarv
også disse forvalter kan formidles til folk utenfor universitets-
og forskningsmiljøene.
Komiteen mener det vil være
av betydning at det opprettes en interdepartemental samordning av
museumstiltak og ber Regjeringen vurdere dette.
Komiteen viser til at etatsmuseene
har svært ulike driftsvilkår og ber om at Regjeringen
vurderer en gjennomgang av etatsmuseene og andre spesielle museer med
tanke på å få mer likeverdige driftsvilkår.
Komiteen har merket seg at det
er et betydelige etterslep innen registrering og konservering på flere områder
i museumssektoren. Det er behov for store bevilgninger til både
drift og investeringer om ikke verdifull kulturarv skal gå tapt
for godt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener det er nødvendig
i et framtidig perspektiv å integrere universitetsmuseene
og museer tilknyttet andre departementer i større grad
i den statlige museumspolitikken. Det bør vurderes å gi ett
departement, for eksempel Kulturdepartementet, det overordnede museumsfaglige
og politiske ansvar for hele sektoren, selv om enkeltmuseer fortsatt
kan høre inn under andre departementer som i dag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
også til den store fragmenteringen som i dag preger museumssektoren
og ber departementet om å vurdere hvorvidt en egen museumslov
kan være et hensiktsmessig virkemiddel for å styre
denne sektoren i større grad en tilfellet har vært
til nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
de enorme utfordringene som ligger på flere områder
i museumssektoren, og som vil koste mye å rette opp nettopp
for at norsk verdifull kulturarv ikke skal gå tapt. Disse
medlemmer mener at ved en omdisponering av midler og ressurser,
samt at det skal stilles strengere krav til hvilke museer som skal motta
offentlig støtte, vil dette kunne bli fullført.
Det viser seg at svært mange av de museer som mottar støtte
i dag, har et meget lavt besøkstall og heller ikke har
materiale å vise frem som er nasjonalt viktig. Disse
medlemmer ønsker heller en reell styrking av de
museer som har en nasjonal betydning. De andre må se på sin
egeninntjening og søke støtte fra for eksempel
kommune, private, næringslivet og ikke minst gjøre
seg mer interessante for publikum. Når det gjelder statlig
tilskudd bør dette i større grad enn nå basere
seg på besøkstall. Disse medlemmer innser
likevel at museer med en spesiell nasjonal verdi bør få en
egen ordning.
Disse medlemmer har merket seg
at det er et betydelig etterslep innen registrering og konservering på flere
områder i museumssektoren og ser at det trengs en sterkere
prioritering på hvor man skal bruke offentlige midler.
På den måten vil man få mer helhet i dette
viktige arbeidet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til drøfting rundt en museumslov. Dette medlem mener
at argumentene for en museumslov er sterke. Både arkiv-
og biblioteksektoren har en egen lovgivning. Dette medlem viser
til at erfaringene med en egen museumslov i Danmark er gode, og
ber derfor Regjeringa komme tilbake med et forslag om en museumslov.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en museumslov."
Komiteen har merket
seg at meldingen tar til orde for å gi tiltak innenfor
det flerkulturelle saksområdet høy prioritet ved
framtidige tildelinger av prosjektmidler under ABM-utvikling og
støtter dette. Komiteen har også merket
seg meldingens ord om at det de siste tiårene er gjort
mye for å gi den samiske kulturen en rettmessig plass i
den totale formidling av de historiske utviklingslinjer i Norge
og at det samtidig vil være aktuelt å vurdere
nye prosjekt i årene framover. I denne sammenheng omtaler
meldingen planen om et samisk kunstmuseum som en ny avdeling ved
De Samiske Samlinger i Karasjok.
Komiteen viser til at Sametinget
i sin høringsuttalelse til stortingsmeldingen bl.a. uttrykker
som mangelfullt at samiske perspektiver og samepolitiske målsettinger
ikke i tydeligere grad er innarbeidet i meldingen. Stortingsmeldingens
forståelse for hva det innebærer å være
i en urbefolkningssituasjon benevnes også som "mangelfull"
og noe som "har medført at de samiske museenes særskilt
krevende samfunnsoppgaver ikke søkes imøtekommet".
Sametinget legger fram flere oppfordringer for Stortinget der en
bl.a. ber om en styrking av den samiske museumsvirksomheten, utredning
av de prinsipielle sidene ved framtidig eier- og forvaltningsansvar,
overføring av myndighet for et samlet styrt museumsvesen
til Sametinget og overføring av Samisk arkiv til Sametingets
forvaltning.
Komiteen tar uttalelsen fra Sametinget
til etterretning, men finner det vanskelig å ta stilling
til de ulike henstillingene i innstillingen på bakgrunn
av at det dreier seg om problemstillinger som krever nærmere utredning
og dette ikke har vært foretatt innenfor rammen av denne
meldingen. Det er imidlertid komiteens oppfatning
at flere av problemstillingene er viktige med tanke på bevaring
og videreutvikling av den samiske kulturen og ber derfor Regjeringen
foreta en samlet vurdering av de foreslåtte tiltakene for å styrke samisk
kulturvern.
Komiteens flertall,
alle unntatt komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Per Sandberg,
viser til det viktige arbeid som er utført i regi av særlig
Grue kommune i Hedmark når det gjelder å dokumentere, samle
og bevare den skogfinske kulturen. Finnetunet Museum har eksistert
i 58 år og skogfinner er i dag akseptert som en minoritetskultur
etter Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale
minoriteter (minoritetskonvensjonen).
Flertallet ber departementet
vurdere på hvilken måte staten kan bidra til å sikre
vern og videreutvikling av den skogfinske kulturarv.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at det
er en viktig utfordring å sette urfolk og minoritetskulturer
i stand til å sikre og utvikle egen kultur for på den
måten å bidra til å opprettholde Norge
som et flerkulturelt samfunn.
Dette flertallet har merket seg
at den kvenske minoriteten har vært lite påaktet
i kulturvernsammenheng. Bortsett fra samlingene ved Vadsø museum
har det vært lite gjort. Dette flertallet registrerer
derfor med tilfredstillelse at planlagt prosjekt ved Kvæntunet
i Børselv i Porsanger vil bli realisert og ber departementet
se på mulighetene for en raskere finansiering av det planlagte
administrasjonsbygget ved Kvæntunet enn den som er antydet
i meldingen.
Dette flertallet er kjent med
at det er inngått en samarbeidsavtale mellom Kvæntunet
og Vadsø museum - Ruija kvenmuseum, der det framgår
at sistnevnte institusjon skal ha ansvar for de museale oppgaver
mens Kvæntunets virksomhet knyttes til dokumentasjon, bevaring
og utvikling av kvensk språk.
Dette flertallet viser til at
Glomdalsmuseet på Elverum er i gang med et verdifullt prosjekt
for å etablere et permanent dokumentasjons- og formidlingssenter
for taterkulturen i Norge. Det er etter dette flertallets mening
viktig å få realisert prosjektet og forutsetter
at departementet viderefører kontakten med lokale og regionale
myndigheter for å sikre medfinansiering.
Dette flertallet understreker
betydningen av at museer dokumenterer, formidler og bevisstgjør
forhold til våre nye landsmenns historie i Norge.
Dette flertallet vil presisere
at museer for nasjonale minoriteter i hovedsak er et nasjonalt ansvar.
Det er likevel naturlig med et samarbeid med lokaliseringskommune
og fylke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
imidlertid at et permanent dokumentasjons- og formidlingssenter
for taterkulturen i Norge ikke har en samlet oppslutning fra dem
som er berørt. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å utsette
prosjektet frem til det foreligger en bredere støtte om
prosjektet.
Komiteen viser til
det initiativ som er tatt for å etablere et nasjonalt museumsnettverk
innenfor fiskerisektoren. Nettverket er ifølge initiativtakerne
tenkt forankret i fire nasjonale hjørnesteiner: Norges Fiskerimuseum
i Bergen, Fiskerimuseet i Ålesund, Kystmuseet i Nord-Trøndelag
og Norsk Fiskeindustrimuseum i Melbu.
Komiteen mener det initiativ
som er tatt med sikte på å etablere et slikt nettverk
både er i tråd med meldingens intensjon og et
viktig skritt med sikte på å få en bedre
dokumentasjon og formidling av kulturen knyttet til kystbosetting,
fiskeri og sjøfart.
Komiteen registerer at fiskerimuseene
og det planlagte nettverket er tenkt tilknyttet Fiskeridepartementet
og forutsetter at dette blir klarert direkte. Komiteen presiserer
at dette ikke omfatter Norveg. Komiteen finner det
imidlertid naturlig at Kulturdepartementet og Norsk Museumsutvikling
kan bistå Fiskeridepartementet med museumsfaglig kompetanse.
Komiteen vil påpeke
behovet for at også norsk fyrvesens historie dokumenteres
gjennom de 4 fyrene som til sammen danner nasjonalt fyrmuseum, og
som skal knyttes opp til vitensenteret på Jæren
gjennom aktiviteten ved Randaberg fyr. Komiteenvil videre peke på utfordringen
som ligger i å bevare den del av kysthistorien som kan
knyttes til norsk fyrvesen og dokumenteres ved de fire fyrene som
samlet utgjør norsk fyrmuseum, og mener staten må definere
sitt ansvar i denne sammenheng.
Komiteen ser at det kan være
naturlig med et samarbeid mellom de ulike typer museum som knytter
seg til kystkulturen.
Komiteen viser til
at det har vært arbeidet i mange år med å etablere
Falstadsenteret som et nasjonalt senter for opplæring og
dokumentasjon innen temaene krigens fangehistorie, humanitær
folkerett og menneskerettigheter. Falstad var under 2. verdenskrig
skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land og Falstadbygningen
er godt bygningsmessig bevart som tidligere politisk fengsel og
krigsfangeleir.
Komiteen er kjent med at Falstadsenteret
har søkt om statlig støtte over Kirke-, Utdannings-
og Forskningsdepartementets budsjett, og vil i denne sammenhengen
understreke at det også må være et nasjonalt ansvar å sørge
for at den oppvoksende generasjon får kunnskap og innsikt
i denne delen av vår historie.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til planene om utviklinga av Oslo Middelalderby med et middelaldermuseum
på Sørenga. Området slik det framstår
i dag, har en særegen verdi, lokalt og nasjonalt. Realisering
av prosjektet vil være viktig for å synliggjøre
middelalderen, historisk og kulturelt. Disse medlemmer mener
at universitetets kulturhistoriske samlinger bør lokaliseres
i et nybygg på Sørenga, og at Oslo Middelaldermuseum
må integreres i dette. Disse medlemmer mener
at realiseringa av Oslo Middelaldermuseum må skje i et
samarbeid mellom Staten og Oslo kommune.
Komiteen er kjent
med at Norges Olympiske Museum på Lillehammer har en svært
vanskelig driftssituasjon. Komiteen ber departementet
se nærmere på tilskuddsordningen.
Komiteen viser til
at departementet vil utrede grunnlaget for å etablere et
fellesorgan for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling, som skal
være samordningsorgan og legge til rette for videre samhandling og
samarbeid mellom de tre sektorene. Departementet forutsetter at
denne utredningen skal foregå i nært samarbeid
med de aktuelle fagmiljøer og delsektorene. Formålet
er å skape bedre rammevilkår for den fremtidige
utvikling av samarbeid og samordning mellom sektorene.
Komiteen har merket seg at dersom
utredningsfasen viser at det er faglig grunnlag for en nyorganisering vil
det bli etablert en arbeidsgruppe som skal forberede og gjennomføre
etableringen av samordningsorganet. Et av hovedspørsmålene
i utredningen vil være å få vurdert hva
som kan oppnås ved å integrere nåværende Statens
bibliotektilsyn og Norsk museumsutvikling i det nye organet. Komiteen har
også merket seg at Riksarkivarens arbeidsoppgaver ikke
er tenkt inkludert i det nye organet.
Komiteen har videre merket seg
at det foreslåtte samordningsorganet skal ha samarbeidsrelasjoner
til ulike organer i tilknytning til høyere utdanning, som Norgesnett-rådet,
Riksbibliotektjenesten, Norges forskningsråd
m.v. vedrørende arkiv, bibliotek- og museumsspørsmål.
I tillegg skal organet også ha oppgaver i forhold til Riksantikvaren
og deler av kulturminnevernet.
Komiteen viser til at meldingen
for alle tre sektorene skisserer en tiltaksmodell etter to parallelle
strategier som omfatter både en generell styrking av institusjonene
med tanke på bedre basistjenester og samtidig mer tidsavgrensede
satsinger. I tillegg til de sektorvise satsingene er det foreslått
en rekke fellestiltak. Til sammen skisserer meldingen en opptrapping
av de statlige driftsbevilgningene med totalt 414 mill. kroner over
nåværende nivå i løpet av kommende
femårsperiode. Komiteen viser i denne forbindelse
til brev fra Kulturdepartementet datert 16. november 2000 (vedlegg
2) der den foreslåtte opptrappingen i driftsbevilgningene
utover nåværende nivå bekreftes. I brevet bekreftes
også en spesifisering av de forslåtte 414 mill. kroner
på de aktuelle områder.
Komiteen er kjent med at det
er uttrykt bekymring fra bl.a. Norges Museumsforbund om at en omfattende utredningsprosess
nå, med sikte på å opprette ABM-utvikling,
kan komme til å forsinke andre sentrale tiltak som er foreslått
i stortingsmeldingen.
Komiteen har ikke grunnlag for å trekke
en konklusjon som den som er antydet fra Norsk Museumsforbund, men
mener det haster med å komme i gang med de foreslåtte,
sektorvise tiltakene og komiteen vil se det som svært
uheldig dersom disse skulle bli skadelidende eller på noen
måte forsinket på grunn av en slik utredning.
Samtidig vil komiteen se det
som uaktuelt å gjennomføre en samordning der bare
to av sektorene inngår. Et framtidig kompetanseorgan, slik
som foreslått i meldingen, må etter komiteens oppfatning
omfatte alle de tre ABM-sektorene og legger til grunn at de tre områdene
blir likestilt med hensyn til fagkompetanse. Det forutsettes at
et evt. organ får ressurser til å bygge opp en
tilfredsstillende fagkompetanse på alle de tre områdene.
Komiteen viser videre til det
som er sagt i denne innstillingen om nødvendigheten av
nærmere koordinering innenfor så vel bibliotek-
som museumssektoren og ser at det kan være hensiktsmessig å foreta
nødvendige avklaringer før prosessen med å samordne sektorene
i et felles kompetanseorgan, igangsettes. Komiteen ber
på denne bakgrunn departementet vurdere nærmere
tidspunktet for opprettelsen av ABM-utvikling slik at dette arbeidet
ikke skal virke forstyrrende inn på andre viktige prosesser
innenfor de enkelte sektorer.
Komiteen forutsetter at utredningen
også ser på erfaringene med samordnet ABM-utvikling
i andre land, som for eksempel England.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at en satsing i dette omfang
er nødvendig og forutsetter at Regjeringen følger
opp dette i de årlige budsjett. Komiteen viser samtidig
til at det i nevnte brev er referert til et samlet investeringsbehov
ved kulturinstitusjonene slik det er redegjort for i meldingen på 3,8
mrd. kroner i kommende tiårsperiode.
Komiteen vil understreke
at det er påkrevd å utarbeide en investeringsplan
for kulturbygg som forelegges Stortinget i de årlige budsjettproposisjonene.
Det vil gi grunnlag for en løpende prioritering av aktuelle prosjekter. Komiteen ber
om at investeringsplanen legges fram i budsjettet for 2002.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at utover
midlene til nytt operahus, må den økonomiske ramme
for øvrige kulturbygg i det kommende tiåret dekke
prosjekter i det omfang departementet redegjør for i stortingsmeldingen.
I lys av det betydelige etterslepet, viktigheten av en god bygningsmessig
infrastruktur som basis for et aktivt kulturliv i hele landet og
for å komme på nivå med andre land i
utbyggingen av sentrale kulturinstitusjoner, framstår dette
som svært nødvendig.
Komiteen viser til
at Nobels fredspris verden over har høstet en unik anerkjennelse
og prestisje som et av de viktigste internasjonale instrumenter
for freds- og brobygging. Komiteen mener dette også forplikter Norge
som nasjon og forvalter av dette instrumentet til å tilrettelegge
for dokumentasjon, synliggjøring og formidling av fredsprisens
historie og betydning. Et fredsprissenter vil i denne sammenheng
også være av stor nasjonal verdi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til behandlingen
av operasaken, jf. Innst. S. nr. 213 (1998-1999) der komitéflertallet, bestående
av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti ba Regjeringen vurdere muligheten for å etablere
et fredsprissenter i regi av Den Norske Nobelkomité i hovedstasjonsbygningen
på Vestbanen, selv om det ikke ble flertall for å bygge
opera på tomten ved siden av.
Flertallet viser også til
at stortingsmeldingen peker på et annet alternativ, nemlig
Bankplassen 1, der Museet for samtidskunst holder til, som lokalisering for
fredsprissenter når dette museet med tiden blir flyttet
til Tullinløkka. Komiteen har imidlertid
forståelse for at Den Norske Nobelkomité ikke
ser dette som noen god løsning.
Flertallet vil på denne
bakgrunn be Regjeringen i samarbeid med Den Norske Nobelkomité bidra
til at et fredsprissenter kan etableres i den gamle stasjonsbygningen
på Vestbanen på vilkår som gjør
en slik realisering mulig.
Flertallet er kjent med at leiekontrakten
med nåværende leietaker i stasjonsbygningen utløper
i år 2002 og at Den Norske Nobelkomité planlegger åpning
av fredsprissentret i forbindelse med markeringen av uavhengighetsjubileet
våren 2005. Dette innebærer at kontrakten med
nåværende leietaker kan forlenges for en toårsperiode. Flertallet vil
anmode departementet om så langt mulig å være
behjelpelig med å sikre at nevnte leietaker kan finne andre
egnede lokaler til sitt formål.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid
med Den Norske Nobelkomité legge til rette for at et fredsprissenter
kan etableres i den gamle stasjonsbygningen på Vestbanen,
med sikte på åpning 7. juni 2005."
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at det er vanlig at vertskommuner bidrar økonomisk
ved opprettelsen av tiltak som det kan forventes at vertskommunen
vil ha stor nytte av.
Dette flertallet vil videre understreke
at det i forbindelse med etableringen av et fredsprissenter på Vestbanen
også må legges tydelige føringer på disponeringen
av den øvrige del av Vestbanetomten, som sikrer at evt.
bygninger som skal oppføres senere også har et
formål som kan harmonere med formålet for fredsprissenteret.
Et større kulturbygg kan være et eksempel på dette,
men at området for øvrig kan preges av varierte
bymessige funksjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til etablering av et fredsprissenter
i Oslo. Disse medlemmer viser til Den Norske Nobelkomités ønske
om etablering i stasjonsbygningen på Vestbanen. Disse
medlemmer viser til Oslo kommunes planer for utvikling av
Vestbaneområdet og mener at lokalisering bør skje
i nært samarbeid med Oslo kommune, som er reguleringsmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at det innledes forhandlinger mellom staten, Oslo kommune
og Den Norske Nobelkomité om en eventuell overdragelse
av Vestbanebygningen til Den Norske Nobelkomité.
Komiteen viser til
omtale av de lokale/regionale planene om bygging av et
Hamsun-senter på Hamarøy i Nordland i forbindelse
med statsbudsjettet for Kulturdepartementet, jf. St.prp. nr. 1(2000-2001).
Kommunale og regionale myndigheter har allerede bidratt med
betydelige ressurser til byggingen og komiteen er
kjent med at det også vil bli søkt finansiell
støtte til prosjektet i utlandet.
Komiteen mener prosjektet er
interessant og ber departementet definere det statlige ansvar nærmere
før det tas stilling til om og evt. i hvilket omfang støtte
skal gis.
Komiteen viser til
planene om å samorganisere seks store kunst- og kunstindustrimuseer
i Oslo-området til ett nasjonalt kunstmuseum med hovedbase
konsentrert til området ved Tullinløkka. Selv
om den fysiske plasseringen av enkelte av enhetene vil være som
i dag, kan en slik organisering ha store fordeler både
faglig og på annen måte. De seks institusjonene som
er tenkt samorganisert er Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst,
Riksutstillinger, Kunstindustrimuseet i Oslo, Norsk Arkitekturmuseum
og Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser svært
positivt på det initiativ som er tatt i meldingen for en
samordning til et stort kunstmuseum i hovedstaden. Flertallet mener
en slik samlet institusjon vil ha et betydelig potensial på flere
områder både for Norge som nasjon og for hovedstaden
Oslo og slutter seg til intensjonene i den framlagte planen.
Komiteen er enig i
at det gjennom dialog og prosess bør være mulig å ivareta
både ulike faglige perspektiver og tradisjonelt særpreg
innenfor en samordnet institusjonell ramme. For å motvirke
tilstivning og fragmentering og for å kunne fremme helhetstenkning er
det viktig også å vurdere nye konstellasjoner.
Således er det komiteens oppfatning at et
samordnet kunstmuseum i størst mulig grad må fungere
som en organisk enhet.
Komiteen vil imidlertid understreke
at dette ikke behøver å stå i et motsetningsforhold
til det å videreutvikle de enkelte delinstitusjonenes egenart.
En ny og samordnet struktur forutsetter etter komiteens oppfatning
også en kombinasjon av organisatorisk fleksibilitet, dynamikk
og tempo som gjør det egnet til å ivareta nye
strømninger.
Komiteen er innforstått
med at den endelige geografiske plassering av de ulike institusjonene
innenfor det framtidige museumskomplekset må utredes nærmere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at flere
av de nevnte institusjonene i dag holder til i for små,
uhensiktsmessige og lite tidsmessige bygninger og mener det haster med å få vedtatt
en framdriftsplan for den videre prosess. Flertallet viser
til den skisse til framdriftsplan som ligger i meldingen og mener
den bør være et godt utgangspunkt for det videre
utredningsarbeid.
Komiteen er enig i
at det første byggetrinnet, nybygget på Tullinløkka,
først og fremst må ta sikte på å løse
de mest akutte problemene for Nasjonalgalleriet og dessuten legge
til rette for å overføre samlingene av samtidskunst
fra Bankplassen.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å sette ned en arbeidsgruppe med deltakere fra de aktuelle
departementer og Oslo kommune som i samarbeid med de respektive
institusjonene og fagmiljøene skal konkretisere den planen
som er skissert i meldingen.
Komiteen har merket seg at en
fristilling av bygningene Historisk museum og den gamle kjemibygningen
vil være avhengig av nybygg for Universitetets kulturhistoriske
museum på/ved Sørenga. Tilsvarende vil
fristilling av bygningen Statens kunstakademi holder til i, være
avhengig av at et samlokaliseringsalternativ for Kunshøgskolen
i Oslo blir realisert.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at visjonen om et nytt nasjonalt museum for kunst i Oslo krever
at Tullinløkka og de eksisterende bygninger på begge
sider av "løkka" sees i sammenheng og på sikt
reserveres i sin helhet for det nye kunstmuseet. Dette forutsetter
at Universitetets kulturhistoriske museer allerede nå sikres
en tomt for nybygg ved middelalderparken på Sørenga,
innenfor de planene som Oslo kommune nå vil utarbeide for
utforming av Sørenga/Bispevika i Oslo øst. Komiteen vil
videre understreke at en utbygging av Tullinløkka også må sikre
at "løkka" fortsatt kan framstå som et åpent
byrom.
Komiteen er kjent
med at det er planlagt etablering av et eget kunstmuseum for Sogn
og Fjordane, Sogn og Fjordane kunstmuseum, som en desentralisert formidlingsmodell
basert på de største kunstformidlingsinstitusjonene
i fylket. Et viktig mål er for øvrig å opprette
et nettverk for formidling av kunst og kunsthåndverk i
regi av Sogn og Fjordane kunstmuseum.
Komiteen registrerer at etableringen
er prioritert fra Sogn og Fjordane fylkeskommune og mener forslaget
er interessant og ber departementet på egnet måte komme
tilbake med en vurdering av prosjektet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den betydning
av nasjonal karakter Bergen kunstmuseum har og vil derfor be departementet
vurdere en statlig medvirkning når det gjelder det pågående
arbeidet for å ta i bruk Lysverkbygningen til museets formål.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en plan over nedtrapping av innkjøpsordningene for litteratur og at de frigjorte midler tilføres det enkelte bibliotek.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en museumslov.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
St.meld. nr. 22 (1999-2000) - Kjelder til kunnskap og opplæring – vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med Den Norske Nobelkomité legge til rette for at et fredsprissenter kan etableres i den gamle stasjonsbygningen på Vestbanen, med sikte på åpning 7. juni 2005.
Jeg viser til komiteens brev av 20. oktober
2000 med ti spørsmål i forbindelse med behandlingen
av ovennevnte stortingsmelding.
Dersom de fleste museer som i dag er helstatlig finansiert
i framtida skal samordnes nærmere i fylkesvise nettverk,
i hvilken grad betyr det at disse museenes faglige ansvar og profil
også vil bli dreid bort fra det nasjonale/internasjonale
perspektiv mange av dem arbeider under?
Det er ikke meldingens forutsetning at de fleste museer
som i dag er helstatlig finansiert, skal samordnes nærmere
i fylkesvise nettverk. Hovedgrepet i
meldingen er at alle museer som hel- eller delfinansieres av staten,
skal knyttes sammen på en slik måte at de kan
inngå som aktører i et nasjonalt nettverk,
jf. s. 115 første spalte, første avsnitt. For å legge
grunnlag for et slikt nasjonalt nettverk er det riktignok nødvendig
med en nærmere regional samordning, helst en samorganisering,
av de mange små og mellomstore museene, slik at vi får
et mindre antall og dermed større og mer leveføre
enheter i hvert fylke. Det er bare museumsenheter med tilstrekkelig
faglig og økonomisk tyngde som kan antas å være
i stand til på en meningsfull måte å ivareta funksjoner
i et nasjonalt nettverk.
Museer som allerede har en viss størrelse
og faglig tyngde, vil imidlertid kunne ivareta slike nasjonale funksjoner
uten at de på forhånd må samorganiseres med
andre museer. De som også i praksis har vist at de kan
ivareta oppgaver med en nasjonal dimensjon, bør selvsagt
fortsette med det. I den utstrekning det ligger til rette for det,
og hensynet til den overordnede nasjonale samordning tilsier det,
bør de også kunne videreutvikle de delene av virksomheten
som har et utpreget nasjonalt og eventuelt et internasjonalt perspektiv.
Det er imidlertid den nærmere prosess
det er lagt opp til i meldingen, som vil vise hvilke regionale løsninger som
kan komme på tale, og hvilke oppgaver og funksjoner det
er naturlig at de ulike museene ivaretar i et nasjonalt nettverk.
I den sammenheng kan man selvsagt ikke på forhånd
utelukke at enkelte av de helstatlig finansierte museene også vil
se seg tjent med å styrke sin posisjon gjennom en nærmere
regional samordning.
Uansett er det grunn til å understreke
at det ikke er meningen å tvinge noe museum til å delta
i en form for samordning som det ikke ønsker å være
med på. Den framgangsmåte som er skissert i meldingen,
er at Norsk museumsutvikling i samarbeid med de museene det gjelder
og de respektive fylkeskommuner og kommuner, drøfter seg
fram til tjenlige løsninger fra region til region. Det
er imidlertid viktig at alle museene blir kartlagt og vurdert, slik
at man får et best mulig grunnlag for å definere
hvilke roller de kan spille i et nasjonalt nettverk bygd på optimal
arbeidsdeling og rasjonelt samarbeid. I denne sammenheng må man
også ta i betraktning de museer som sorterer under andre
departementer enn Kulturdepartementet, bl.a. universitetsmuseene.
I meldingen står det at plasseringen
av de ulike institusjoner i ulike finansieringskategorier er "prega
av historisk slump". Det blir hevdet at dette også har
vært avgjørende for hvilket nivå det
offentlige tilskuddet er blitt liggende på. I hvilken grad
tas det sikte på at dette skal rettes opp i framtiden ?
Det er den reorganiseringen av hele museumslandskapet
som er omtalt i svaret på forrige spørsmål,
herunder en nærmere definisjon av den rolle de ulike museer
vil kunne spille i et nasjonalt nettverk, som må danne
basis for å fastsette det framtidige tilskuddsnivået
til det enkelte museum. Meldingen tar til orde for en ressursmessig
oppgradering av museumsvesenet, samtidig som bedre struktur med
større vekt på samordning og samarbeid vil legge
grunnlaget for mer rasjonell utnyttelse av tilgjengelige ressurser.
Dermed bør det også ligge til rette for et bedre
samsvar mellom det enkelte museums oppgaver og ambisjoner og de økonomiske
ressurser som blir stilt til disposisjon.
Meldingen forutsetter imidlertid at i prinsippet
alle museer, og i praksis i alle fall de aller fleste, må basere seg
på en lokal eller regional finansiering som grunnlag, mens
statstilskuddet som hovedregel vil utgjøre en større
eller mindre finansieringsandel for de institusjonene som ivaretar
funksjoner i det nasjonale nettverket. Det forutsettes derfor også i
fremtiden en nær samhandling mellom staten, representert
ved Norsk museumsutvikling, og de aktuelle kommunale og regionale
myndigheter.
Det tas sikte på å etablere
kvalifiserte konserveringstjenester i hvert fylke. I hvilken grad
kan dette tenkes samordnet med etablering av fellesmagasiner for
et større geografisk område som tenkt i Salhus
i Hordaland?
Alle former for samordning vil isolert sett
og i utgangspunktet være av det gode, og konservering og magasinering
av museumsgjenstander er funksjoner som naturlig hører
sammen. Om det er hensiktsmessig å legge en samlet konserveringstjeneste
for hele Hordaland fylke til Salhus, er imidlertid et spørsmål
som departementet ikke har grunnlag for å ta stilling til.
Det må bl.a. tas hensyn til at en konserveringstjeneste
for hele Hordaland fylke vil ha et større nedslagsfelt
og skal dekke langt flere museer enn de som eventuelt kan tenkes å delta
i fellesmagasinprosjektet i Salhus. Hvordan det samlet sett er mest
tjenlig å organisere og lokalisere konserveringstjenesten
i Hordaland, er et typisk eksempel på spørsmål
som departementet vil overlate til museene selv sammen med fylkeskommunen
og aktuelle kommuner å ta standpunkt til. Vi understreker for
ordens skyld at når departementet i meldingen har vist
til det som er på trappene i Salhus, er det bare med referanse
til planene om et fellesmagasin.
Meldingen understreker behovet for håndverkere med
spesielle kvalifikasjoner for bygningsvern. Hvilke konsekvenser
bør dette ha for utviklingen av for eksempel bygg-/tømrerfaget
i den videregående opplæring ?
Både med tanke på bygningsvern
og for å ta vare på den kulturarven som de gamle
håndverksfagene representerer, er det behov for å styrke
opplæringen i slike fag. Det hadde selvsagt vært ønskelig
sett fra et kulturvernsynspunkt om bygningsfagene i videregående skole
kunne tilpasses de behov for spesiell håndverkskompetanse
som kreves innenfor antikvarisk bygningsvern. Men det er neppe realistisk å dekke
disse behov uten en tilleggsutdanning av til dels omfattende karakter,
både i tid og kvalitativt nivå. Dette vil kunne organiseres
på flere måter, men den stipendiatordningen som
Håndverksregisteret på Maihaugen har tatt initiativet
til, og som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
har gitt tilskudd til, har vært et vellykket opplegg som
har gitt gode resultater. Denne tilleggsutdanningen har strukket
seg over tre år og kan dermed i lengde sammenliknes med
tysk håndverksmesterutdanning. Problemet er at
ordningen til nå bare har gitt plass for tre stipendiater
pr. år, noe som er altfor lite i forhold til behovet. Håndverksregisteret
har tatt til orde for å utvide antall stipender.
I meldingen er Kvæntunet i Porsanger
beskrevet dels som et senter for kvensk språk og kultur
og dels som et museum/tun som skal vise kvensk «tunskipnad
og levemåte i eldre tid». Samtidig nevnes Vadsø museum med
kvenkultur som ansvarsfelt. En er kjent med at de ansvarlige for
henholdsvis Kvæntunet og Vadsø museum har inngått
avtale om en fordeling der Vadsø museum på sin
side fortsatt skal ha det museale ansvar når det gjelder
kvenkultur og har utviklingsplaner for museet. En ber om en presisering
av departementets tilnærming til de to museumsprosjektene.
Departementet støtter begge tiltakene.
For 2000 gir Kulturdepartementet kr 758.000 til Kvæntun-prosjektet
og, som en del av museumsdriftstilskuddet til Finnmark fylkeskommune,
kr 516.000 til drift av Vadsø museum. For 2001 har departementet
foreslått 3 prosent økning av postene.
Kulturdepartementet er positiv til at Kvæntunet
har inngått samarbeidsavtale med Vadsø museum
- Ruija kvenmuseum, der Kvæntunets virksomhet knyttes til dokumentasjon,
bevaring og utvikling av kvensk språk. Avtalen fastslår
at Kvæntunet ikke skal arbeide med museale oppgaver.
Porsanger kommune har søkt Kulturdepartementet
om investeringstilskudd til Kvæntunet. I St.meld. nr. 22 (1999-2000)
er investeringsprosjektet ført opp under prosjekt som kan
være aktuelle å støtte det kommende tiåret.
Departementet presiserer at et eventuelt investeringstilskudd fra
Kulturdepartementet til Kvæntunet vil måtte øremerkes
til administrasjonsbygget. I vedlegg til Porsanger kommunes søknad
av 4. april d.å. er byggekostnadene til administrasjonsbygget
anslått til 8 mill. kroner. Kulturdepartementet forutsetter
at andre investeringstiltak ved Kvæntunet (som Kalixhuset,
Vennskapstunet, Børselvtunet og uteanlegg) planlegges i
samsvar med samarbeidsavtalen med Vadsø museum
og finansieres lokalt og regionalt.
En er kjent med at Norsk lokalhistorisk institutt,
som ikke er en arkivinstitusjon, skal flytte ut av nåværende lokaler
i Riks-/Statsarkivet i Oslo. Hva mener departementet vil
være den naturlige lokalisering ut fra faglige og andre
hensyn?
Norsk lokalhistorisk institutt har allerede
flyttet ut av riksarkivbygningen. Det skjedde i månedsskiftet mars/april
2000. Institusjonen holder nå til i leide lokaler i Kronprinsens
gt. 9 i Oslo. Statens bibliotektilsyn og Norsk museumsutvikling
leier lokaler i samme bygning, og Norsk lokalhistorisk institutt
har enkelte fasiliteter felles med disse. Også Riksbibliotektjenesten
og Norgesnettrådet, som sorterer under Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet, holder hus i bygningen. Det er et såpass
nært faglig slektskap mellom Norsk lokalhistorisk institutt
og de øvrige leietakere som her er nevnt, at både
Kulturdepartementet og instituttet selv så denne lokaliseringen som
en lykkelig løsning. Også den sentrale beliggenheten
og lokalenes beskaffenhet talte for den løsning som ble
valgt. Flyttingen bidro dessuten til å frigjøre sårt
tiltrengte arealer i riksarkivbygningen.
Meldingen påpeker farene for at vi
i fremtiden kan få et skjevt kildegrunnlag for innsikt
i norsk samfunnsliv. Bortsett fra Arbeiderbevegelsens Arkiv er lite
gjort for å sikre private arkiv i Norge. Hvilke "private"
arkivområder mener departementet det er spesielt behov
for å sikre bedre bevaring av ?
Avslutningsvis i kap. 4.3.5 i meldingen er det
pekt på de spesielle problemer som knytter seg til å bevare arkiver
etter bedrifter og industrivirksomheter. Det gis også uttrykk
for at den samfunnsomformende kraften som særlig industribedriftene
har hatt de siste generasjonene, tilsier at en her burde gjort en
større innsats på arkivsiden. Utover dette finner
departementet det imidlertid ikke naturlig å peke ut bestemte
områder der det er spesielt behov for en styrket innsats.
Dette har sammenheng med at slike bevaringsprioriteringer først
og fremst bør basere seg på faglige vurderinger.
For ordens skyld vil vi imidlertid presisere
følgende når det gjelder premissene for spørsmålet:
Det er riktig at Arbeiderbevegelsens Arkiv er
det eneste "private arkiv" i betydningen "privat arkivinstitusjon"
som nyter godt av statlig driftstilskudd, men det er ikke korrekt
at Arbeiderbevegelsens Arkiv er den eneste institusjon som arbeider
med å bevare og tilgjengeliggjøre "private arkiv"
i betydningen "arkiv etter private arkivskapere". For ordens skyld
viser vi derfor til kap. 4.1.1 i meldingen, der det er gjort nærmere
rede for de ulike betydninger av betegnelsen ”arkiv” og
relevante avledninger og forholdet mellom dem. For å unngå misforståelser
kan det være hensiktsmessig å bruke betegnelsen
"privatarkiv" om det dokumenttilfanget eller arkivmaterialet som
stammer fra en privat arkivskaper, enten dette er en person, en
bedrift, en organisasjon el.l., mens betegnelsen "arkivinstitusjon"
refererer til den institusjon som arbeider med å ta vare
på og gjøre tilgjengelig eldre arkivmateriale.
Arbeidet med å bevare og tilgjengeliggjøre
arkivmateriale av privat opprinnelse (privatarkiver), har lenge vært
ivaretatt både av private og offentlige arkivinstitusjoner.
Det er i kap. 4.3.5 i meldingen bl.a. gjort rede for den rolle Riksarkivet
og Arbeiderbevegelsens Arkiv har spilt i arbeidet med å bevare
privatarkiver etter arkivskapere med landsomfattende eller nasjonal tilknytning.
Det framgår at Riksarkivet, som en offentlig (statlig)
arkivinstitusjon og Arbeiderbevegelsens Arkiv, som en privat arkivinstitusjon,
i praksis har delt ansvaret seg imellom når det gjelder
slike privatarkiver.
Det er imidlertid en rekke andre aktører
over hele landet som har bevart privatarkiver av mer lokal og regional
karakter, både offentlige arkivinstitusjoner som de statlige
statsarkivene og enkelte kommunale og fylkeskommunale arkivinstitusjoner,
og en rekke museer, lag og foreninger m.m. Dette framgår
av kap. 4.1.3 i meldingen. Meldingen går imidlertid ikke
i nærmere detaljer om dette, fordi det ikke foreligger
noen samlet oversikt. Til gjengjeld er det i kap. 8.2.1 varslet at
departementet tar sikte på en kartlegging som skal ha som
siktemål å få fram en situasjonsrapport
om vern og formidling av privatarkiver og tradisjonsmateriale av lokalt
og regionalt opphav.
For ordens skyld vil jeg også peke
på at meldingen ikke uten videre går god for uttrykket
"skjevt kildegrunnlag" som en karakteristikk av forholdet mellom bevaringssituasjonen
for henholdsvis offentlig og privat arkivmateriale. I kap. 4.3.5
er det gitt en mer nyansert drøfting av dette spørsmålet,
som jeg ikke finner det nødvendig å gjenta her.
Likevel: Selv om drøftingene og vurderingene i meldingen
er mer nyanserte, konkluderes det med at det er behov for en viss
utvidelse av den statlige innsatsen på privatarkivområdet.
I den forbindelse foreslås det bl.a. en statlig støtteordning
for vern og formidling av privatarkiver.
I hvilken grad kan departementet se det hensiktsmessig å samordne
alle private arkiv i en arkivinstitusjon i framtiden ?
Departementet ser ikke dette som hensiktsmessig. Det
er i dag et stort antall institusjoner rundt omkring i landet som
arbeider med å bevare og tilgjengeliggjøre privatarkiver,
jf. svaret på foregående spørsmål,
og for mange av dem utgjør dette bare en del av virksomheten. Å slå sammen
alle disse aktørene til én institusjon, ville
ikke la seg gjøre, og å overføre alle
arkivene til én institusjon er det også vanskelig å se
for seg.
Dersom spørsmålet bare gjelder
de to institusjonenene som arbeider med privatarkiver av landsomfattende
eller nasjonal karakter, Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens Arkiv,
ligger det heller ikke til rette for noen av de nevnte løsningene.
Derimot er det et klart behov for samordning
av samfunnets innsats på privatarkivområdet. Men
det er ikke nødvendig eller ønskelig at denne
samordningen skjer innenfor rammen av én arkivinstitusjon.
Etter at arkivloven trådte i kraft 1. januar 1999, er det
derimot lagt til rette for en overordnet samordning mellom de viktigste
av de aktørene som arbeider med privatarkiver. Dette er
det gjort utførlig rede for i siste del av kap. 4.3.5 i
meldingen, og det er naturlig å vise til dette.
Finnes det oppdaterte byggeplaner for nybygg
for Statsarkivet i Trondheim, og hva går eventuelt disse
ut på ? Hvilket potensial kan Dora ha med tanke på at eventuelt
hovedanlegg lokaliseres der ?
Riksarkivaren har lagt fram for departementet
forslag til romprogram for utbygging av Statsarkivet i Trondheim.
Siste oppdatering skjedde i brev av 22. august 2000. Planene går
ut på å rehabilitere og utvide eksisterende anlegg
i Trondheim sentrum, slik at hele virksomheten kan samles der. I
dag leier Statsarkivet tilleggsmagasiner i den gamle ubåtbunkeren
Dora, og den todelte lokaliseringen dette representerer, er unødig
ressurskrevende. Det vises til nærmere omtale i kap. 9.5.2
i meldingen.
Før Riksarkivaren kom fram til de planer
som nå foreligger, ble det nøye utredet å samle
hele statsarkivets virksomhet i og i direkte tilknytning til Dora.
I 1997 antydet Riksarkivaren at dette kunne være en godt
løsning. Etter at de aktuelle alternativer var nærmere
utredet, meddelte imidlertid Riksarkivaren departementet i oktober
1998 at han hadde bestemt seg for at statsarkivet fortsatt burde
lokaliseres til Trondheim sentrum. Riksarkivaren opplyste at beslutningen var
tatt i samråd med statsarkivaren i Trondheim, medarbeiderne
ved statsarkivet og sentrale ledere i etaten.
Det ligger et ikke ubetydelig utredningsarbeid
til grunn for Riksarkivarens beslutning, og det framgår
at Dora-alternativet har vært seriøst vurdert.
Konklusjonen er basert på en helhetsvurdering, men et viktig moment
var at Doras lokalisering i et mer fjerntliggende havneområde
ikke anses like gunstig som den nåværende lokaliseringen
i Trondheim sentrum.
Departementet har ikke sett noe grunnlag for å overprøve
Riksarkivarens konklusjon, men byggesaken er ikke ferdigbehandlet
i departementet.
Det digitaliserte arkivnettverket som er utviklet
ved fylkesarkivaren i Sogn og Fjordane har vakt oppsikt langt utover
fylket. I hvilken grad kan dette legges til grunn som et mønsterprosjekt
for alle fylkene i landet og samordnet i et landsdekkende nettverk?
Departementet har også et bestemt inntrykk
av at det er gjort et meget godt arbeid på dette området
i regi av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Det er all grunn til å gi
honnør til lokalt og regionalt utviklingsarbeid av denne
karakter. Departementet har imidlertid ikke slik kunnskap om virksomheten
at vi kan vurdere i hvilken grad dette kan danne mønster
for de øvrige fylker. Det ville heller ikke være
naturlig for departementet å anvise hvilke konkrete løsninger
som eventuelt bør velges i de øvrige fylker, siden
vi her beveger oss inn på et område som etter
dagens oppgavefordeling er et klart regionalt ansvar. Det som imidlertid
må understrekes, er at det initiativ og den prioritering
som har muliggjort den digitale arkivformidlingen i Sogn og Fjordane,
klart bør stå som et eksempel til etterfølgelse.
Spørsmålet om det som er gjort
i Sogn og Fjordane, også kan danne basis for et landsdekkende
nettverk, er særlig vanskelig å vurdere. Her vil
vi for ordens skyld også vise til det såkalte
Digitalarkivet i Riksarkivarens regi. Dette er nærmere
omtalt i meldingen.
Det kreves et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne sette
virksomheten i regi av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane inn i en
større sammenheng. I meldingen har departementet varslet
at det vil bli tatt initiativ til utarbeidelse av en statusrapport
innenfor feltet digitalisering av kulturarvsmateriale. Det heter
at hensikten med dette er å få et bedre grunnlag
for mer helhetlig tenkning og planlegging av veien videre, jf. nærmere
om dette s. 120 i meldingen. I dette arbeidet vil det også være
naturlig å studere nærmere det digitaliserte arkivnettverket
i Sogn og Fjordane.
Jeg viser til komiteens spørsmål
i brev av 7. november 2000.
I St.meld. nr. 22 (1999-2000) skisserer regjeringen en
opptrapping av de statlige driftsbevilgningene til arkiv, bibliotek
og museer med til sammen 414 mill. kroner utover nåværende
bevilgningsnivå i løpet av kommende femårsperiode.
Samtidig sier Norges Museumsforbund i en høringsuttalelse
at nevnte stortingsmelding har skapt store forventninger i museumssektoren
om et ekstra løft på over 700 mill. kroner fordelt
på 5 år. På spørsmål
svarer Museumsforbundet at de har fått tallene fra departementet.
Hva er de riktige tall for regjeringens ekstrasatsing på museumssektoren
spesielt, og på abm-området samlet de nærmeste
5 årene ?
St.meld. nr. 22 (1999-2000) redegjør
for opptrapping over fem år av de årlige statlige
driftsbevilgningene til abm-sektoren med 414 mill. kroner fordelt
slik:
– 4 mill.
kroner til utvikling av det nye fellesorganet for abm-sektoren
– 74 mill. kroner til tverrgående
fellestiltak innenfor abm-feltet
– 62 mill. kroner til arkiv
– 72 mill. kroner til bibliotek
– 202 mill. kroner til museer
I tillegg redegjøres det i meldingens
kap. 9 for et investeringsbehov ved kulturinstitusjonene i den kommende
tiårsperioden på til sammen 3,8 milliarder kroner.
Tallene i meldingen angir hvor mye høyere
de årlige driftsbevilgninger
er forutsatt å være etter en opptrappingsperiode
på fem år, mens Museumsforbundets tall framkommer
ved en summering av bevilgningsøkningen
til museene for alle fem årene i opptrappingsperioden,
basert på to forutsetninger, for det første en jevn opptrapping gjennom perioden, for
det andre at museene vil bli tilgodesett med en forholdsmessig andel
av ressursene til fellestiltak. På dette grunnlag vil femårseffekten
for museene kunne beregnes til over 700 mill. kroner.
Jeg viser til komiteens spørsmål
i brev av 22. november 2000.
Er det oppstått nye momenter som setter
forslaget om å ta betaling for nærmere avgrensede
bibliotektjenester i en nytt lys?
Hva blir konsekvensene av gjennomføring
av et absolutt "gratisprinsipp"
a: økonomisk
b: utbud av tjenester?
Mengden av informasjon som gjøres
tilgjengelig i elektronisk form på verdensveven øker
stadig. Mulighetene for å innhente, sette sammen og analyse
informasjon fra et stort antall kilder utvider seg både
i dybde og bredde. Tilsvarende øker omfanget av databasetjenester
som bare er tilgjengelige mot betaling. Det har skjedd en utvikling
i løpet av det året som er gått siden St.meld.
nr. 22 (1999-2000) ble lagt fram, men det er en utvikling overensstemmende
med hva man de siste årene har kunnet forvente. Betalingsspørsmålet
er følgelig ikke kommet i et nytt lys.
Det er ikke mulig å gi et pålitelig
estimat av hvilket inntektspotensial betaling for skreddersydde
informasjonstjenester vil kunne utgjøre for folkebibliotekene. Variasjonene
ville formodentlig være store fra bibliotek til bibliotek.
Erfaringer fra Danmark tilsier at det i gjennomsnitt vil dreie seg
om mindre enn 10 pst. av den samlede aktiviteten.
Dersom det ikke åpnes noen mulighet
for å ta betalt for skreddersydde tjenester, må det
tas for gitt at folkebibliotekene av økonomiske grunner
ikke vil kunne påta seg en del oppdrag - oppgaver som ligger
utenfor disse bibliotekenes kjerneansvar, men som de kompetansemessig
vil være i stand til å utføre.
Kulturdepartementet viser til brev av 23. ds.
fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, med følgende
to spørsmål:
I forbindelse med opprettelsen av et fredsprissenter har
en eventuell overføring av hovedstasjonsbygningen på Vestbanen
til Nobelinstituttet vært drøftet. Hvilke faktiske
og økonomiske konsekvenser vil en slik overføring
ha for staten og for Nobelinstituttet? Vil overføring av
bygninger også omfatte tomt?
Vestbanetomta med hovedbygningen forvaltes av Statsbygg.
Departementet har i dag innhentet nærmere informasjon fra
Statsbygg, som i brev av 23. november 2000 meddeler følgende:
"Statsbygg har igangsatt et planleggingsprosjekt
for Vestbanetomta. Et overordnet mål for arbeidet er å utvikle
et godt prosjekt og en god plan for nasjonen og byen gjennom samarbeid
og samordning av interesser. Vestbanens hovedbygning, som er fredet,
har historisk tyngde og en meget representativ plassering mot Rådhusplassen.
Den utgjør et viktig element i de stedlige kvalitetene
og i oppfattelsen av hele Vestbanetomta.
Etter Statsbyggs
mening er det derfor viktig at en ny bruk av Vestbanens hovedbygning
inngår i en helhetlig plan for hele Vestbanetomta. Vestbanens
hovedbygning bør imidlertid sikres et offentlig, representativt innhold.
Et Nobel fredsprismuseum vil være et formål som
oppfyller en slik forutsetning.
Statsbygg har ikke
innhentet takst for bygningen, men det antas at den har en betydelig økonomisk
verdi i tillegg til den historiske verdien, som er knyttet til en fredet
bygning av nasjonal betydning. Hvilke premisser som bør
knyttes til etablering av et Nobel fredsprismuseum i Vestbanens
hovedbygning, har Statsbygg ikke drøftet. Det bør
imidlertid settes premisser for en eventuell overdragelse, blant
annet knyttet til hvordan prosjektet forholder seg til utviklingen
av den resterende delen av Vestbanetomta og til vedlikehold av bygningen.
Det
er ikke vurdert om en eventuell overdragelse også omfatter
tomta bygningen står på. Det bør imidlertid
vurderes om både bygningen og tomta forblir i Statens eie,
og at den stilles til disposisjon for et Nobel fredsprismuseum til
en rimelig leie. Alternativt kan det vurderes om bygningen gis bort
med en festekontrakt knyttet til tomta bygningen står på,
samt med en hjemfallsrett til Staten dersom det blir aktuelt å flytte
fredsprismuseet i fremtiden.
Statsbygg har ikke foretatt
vurderinger omkring kostnader i forbindelse med istandsetting av
bygningen og etablering av en Nobel fredsprismuseum. I materiale
vi har mottatt fra Nobelinstituttet er disse prosjektkostnadene
beregnet til ca. kr 26 millioner."
Kulturdepartementet viser til dette.
Da Nobelinstituttet i brev av 16. mai 1995 søkte
om vederlagsfri overtakelse av den statlige bygningen Bankplassen
3, la Nobelinstituttet til grunn at Oslo kommune (eventuelt sammen
med andre offentlige interessenter) skulle bekoste oppussing av
bygningen, beregnet til 20 mill. kroner (prisnivå 1995).
Nobelinstituttet skulle sørge for sponsorfinansiering av
utstillingene. Det foreslo at departementet skulle bidra med et årlig
driftstilskudd på 2 mill. kroner (prisnivå 1995). Tilsvarende
søknad for overtagelse av Vestbanebygningen er ikke mottatt.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 24. november 2000
May-Helen Molvær Grimstad
leder |
Ola T. Lånke
ordfører |
Oddbjørg Ausdal Starrfelt
sekretær |