Hausten 2000 har Husbanken gjennomført
ei utvalsundersøking om husleiger i omsorgsbustader og
kommunale utleigebustader. 31 kommunar, dvs. 7,1 pst. av det totale
talet på kommunar, har vore med i undersøkinga. Svara
er fordelte på alle landsdelar, kommunestorleikar og hovudklassar
etter SSBs kommuneinndeling.
Gjennomsnittleg leigepris etter undersøkinga
til Husbanken er 4 475 kroner pr. månad. Lågast
ligg Alta med 2 270 kroner pr. månad, høgast Bærum
med 6 156 kroner pr. månad i gjennomsnitt. Sjølv
om spennet i leigepris er stort, ligg mange kommunar rundt gjennomsnittet.
Vel 50 pst. av observasjonane ligg i området 4 000-4 800
kroner pr. månad.
Leigeprisane viser ein klar auke etter folketalet
i kommunane. I kommunar med mindre enn 5 000 innbyggjarar er gjennomsnittleg
leigepris 4 002 kroner pr. månad, mens han er heile 5 644
kroner pr. månad i dei største kommunane.
For å vurdere leigeprisane i omsorgsbustader
og kommunale utleigebustader, er det nødvendig å samanlikne
med leigepriser for andre bustader.
Leigeprisane for Oslo ligg mykje over dei andre, mens
gjennomsnittsleigene i Bergen, Trondheim og Stavanger ligg nær
leigeprisane frå dei kommunale bustadene i dei største
kommunane.
Omsorgsbustader er som regel noko mindre enn gjennomsnittet
i den ordinære bustadmassen. Leiga pr. m2 blir
dermed relativt høgare i omsorgsbustader enn i andre bustader.
Det er ulike måtar å definere
kommunal bustøtte. Kommunal- og regionaldepartementet har
ei brei definering av kommunal bustøtte, nemleg at kommunen gir
støtte til å dekkje løpande buutgifter
og at denne støtta er knytt opp mot ei bestemt målgruppe.
Departementet gjennomførte i 1998 ei undersøking
av omfanget av kommunal bustøtte. Departementet fekk svar
frå 317 kommunar av totalt 435 (svarprosent på 73).
Av desse hadde 26 kommunar eigne kommunale bustøtteordningar,
det vil seie om lag 6 pst. av alle kommunane.
I ei nyare undersøking frå Norges
byggforskingsinstitutt (NBI) er det registrert at det er 17 av eit
utval på 172 kommunar som har etablert kommunale bustøtteordningar.
Dette inkluderer dei største byane.
I begge undersøkingane kom det fram
eit eintydig resultat; at dei største byane allereie har
etablerte kommunale bustøtteordningar. Vidare blir det
peikt på at desse ordningane er eit viktig supplement til
den statlege bustøtteordninga.
Kommunal- og regionaldepartementet har i stortingsdokument,
proposisjonar og rundskriv oppfordra kommunane om å etablera
eigne kommunale bustøtteordningar som eit supplement til
den statlege bustøtta. Utforminga av regelverket til den
statlege bustønaden er ikkje utforma på ein slik
måte at det blir teke omsyn til lokale behov. Det er særleg
store variasjonar når det gjeld buutgifter i storbyane,
som igjen forsterkar behovet for kommunal bustøtte.
I 1998 overførte Oslo, Bergen og Stavanger
høvesvis om lag 16 mill. kroner, 22,2 mill. kroner og 22,4
mill. kroner i kommunal bustøtte. Den statlege bustøtta utgjorde
i dei same byane høvesvis 157,8 mill. kroner, 97,7 mill.
kroner og 32,6 mill. kroner.
Komiteen mener det er bekymringsfullt
at husleiene øker så kraftig når innbyggertallet
i kommunen er over 20 000. Komiteen deler Husbankens
vurdering i at noe kan forklares gjennom økte tomtekostnader
og høyere entreprenørkostnader. Likevel er det
bekymringsfullt at boligsøkende som må ha hjelp
fra kommunene til å skaffe seg husvære får
så høye boutgifter. Komiteen er
klar over at dette kan rettes opp noe med bostøtte til
den enkelte, men vanskeligstilte får en enda verre situasjon
med så store husleier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er positive til
at kommunene nå i større grad etablerer egne ordninger
med bostøtte. Særlig er det bra at de store byene
bruker en slik ordning, da de kommunale husleiene i disse områdene
er høyere enn i kommuner med lavt innbyggertall.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil påpeke at Regjeringen i meldingen
viser til at flere kommuner har kommunale bostøtteordninger. Flere
kommuner går nå fra et system med generelle leiesubsidier
på kommunale utleieboliger, til et system med markedsleie/gjengsleie
kombinert med kommunal bostøtteordning. Dette gir til dels
svært høye leier i kommunale utleieboliger og
dermed blir andelen rimelige boliger sterkt redusert, stikk i strid
med intensjonen i Regjeringens politikk.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
i Bergen er den kommunale bostøtten en overgangsstøtte
som trappes ned over tre år for så å falle
helt bort det fjerde året. Slik kommunal bostøtte
kan ikke kompensere for bortfall av rimelige kommunale leieboliger
og vil måtte suppleres med sosialhjelp.
Dette gir en svært utrygg og uforutsigbar
boligsituasjon for den enkelte og bidrar ikke til å bedre
boligsituasjonen til de som har behov for det. I meldingen går det
fram at det i 1998 ble utbetalt 1,4 mrd. kroner i bostøtte.
Ca. 2,2 mrd. kroner av utbetalt sosialhjelp ble beregnet til å dekke
boutgifter. Til sammen 3,6 mrd. kroner på bare ett år
i rene driftsutgifter. Disse medlemmer vil peke på at
en investering i utleieboliger med regulert lav leie vil være
langt mer langsiktig og framtidsrettet bruk av penger og gi en helt
annen botrygghet for den enkelte og på lengre sikt redusere behovet
for bostøtte. Spesielt vil dette bidra til å bedre situasjonen
for unge i etableringsfasen som også faller utenfor bostøtteregelverket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at tomtekostnader er svært
tyngende del av investeringer i bolig. Både stat og kommuner
må derfor i større grad bidra med rimelige eller
gratis tomter for å få ned prisen på nødvendige
boligprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig at de fleste boligpolitiske
instrumentene er individrettet for å gi best mulig fleksibilitet,
mobilitet og målrettethet. Disse medlemmer mener
bostøtte er en bedre langsiktig løsning enn rasjonert
utdeling av bolig.