Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling. Regjeringen vil videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang
ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen
av Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater, med økt
sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Budsjettpolitikken må bidra
til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Regjeringen
legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet,
hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor.
Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og
inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk
utvikling. For å bidra til en stabil valutakurs, er det
nødvendig med lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting. En videreføring av disse sentrale elementene
i Solidaritetsalternativet skal bidra til å sikre arbeid
for alle og en sterk konkurranseutsatt sektor. De ulike delene av
den økonomiske politikken må virke sammen for å nå disse målene.
Norsk økonomi har de siste årene
vært inne i en høykonjunktur med lite ledig kapasitet.
Samtidig står en overfor krevende utfordringer i budsjettpolitikken, fordi
utgiftene til pensjoner, pleie og omsorg etter hvert vil øke
kraftig, samtidig som petroleumsinntektene vil avta. Både
kortsiktige og langsiktige hensyn har derfor gjort det nødvendig å føre
en stram budsjettpolitikk.
Inntektene fra petroleumsproduksjonen har blitt betydelig
høyere de siste to årene enn tidligere lagt til grunn.
Dette har gitt store avsetninger til Statens petroleumsfond, og økt
rom for bruk av avkastningen av disse midlene. Det forventes at
fondet vil fortsette å vokse betydelig også i årene
framover. Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken.
Regjeringen mener på denne bakgrunn at det er behov for
en klar, langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene. I meldingen vises
det i denne forbindelse til dens kapittel 2.
Samtidig er det etter Regjeringens syn behov
for en klarere forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte opp
om en stabil økonomisk utvikling. På denne bakgrunn
ble retningslinjene for pengepolitikken endret 29. mars 2001ved
at det ble fastsatt ny forskrift om pengepolitikken med hjemmel
i sentralbankloven § 2 tredje ledd og § 4 annet
ledd. I meldingen vises det til dens kapittel 3, der forskriften
er inntatt.
De nye retningslinjene for pengepolitikken,
sammen med de retningslinjene for budsjettpolitikken som nå trekkes
opp, vil legge et godt grunnlag for fortsatt stabilitet i valutakursen,
lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig
Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt
S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende,
Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv
Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd
Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
fra Venstre, Borghild Tenden, og representanten Steinar Bastesen,
slutter seg til Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken om arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling
av det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. Komiteen vil
også understreke at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv
er en forutsetning for å nå disse målene,
og at en politikk for økt produktivitet i offentlig og
privat sektor vil være avgjørende for videreutvikling
av velferdssamfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen vil videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet, under henvisning
til resultatene denne strategien har gitt. Flertallet er
enig i at det er mange positive trekk i den økonomiske
utviklingen det siste tiåret, men vil også peke
på at det de siste årene har skjedd en bekymringsfull
nedbygging av industrien, både når det gjelder
sysselsetting og som andel av den samlete verdiskaping. Denne utviklingen
skyldes blant annet at kostnadsveksten i Norge de siste årene
har vært høyere enn hos våre handelspartnere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at alle delene av den økonomiske
politikken må virke sammen for å sikre målene
om høy og stabil økonomisk vekst.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener
at alle deler av den økonomiske politikken må virke
sammen for å sikre målene om stabil økonomisk
utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
finanspolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting. Videre er finanspolitikken avgjørende
for å bestemme størrelsen på offentlig og
privat, herunder konkurranseutsatt, sektor. Flertallet mener
finanspolitikken over tid bør sikte mot å gi rom
for en konkurranseutsatt sektor om lag av samme omfang som i dag.
Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør
sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og holde arbeidsledigheten lav.
Pengepolitikken skal understøtte finanspolitikken og inntektspolitikken
i å sikre en stabil økonomisk utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen
går inn for en langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene, der
det legges opp til å bruke den årlige forventede realavkastningen
av Statens petroleumsfond. Flertallet støtter
grunntanken i en slik strategi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, viser til at fondering av folketrygden skal
utredes av den pensjonskommisjonen som nylig er satt ned. Det vises
for øvrig til avsnitt 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen, mener
det bør gjennomføres en reform i folketrygden,
der deler av folketrygdens pensjonsforpliktelser fondsbaseres. Det
vises til avsnitt 2.2.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, tar videre
til etterretning at Regjeringen har endret retningslinjene for pengepolitikken,
og viser til nærmere omtale under avsnitt 3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
avstand fra Regjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi
for norsk økonomi. Regjeringen Stoltenberg legger opp til
at vi bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene
for å forhindre "overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked"
og "tapt konkurranseevne". Også den forrige Arbeiderpartiregjeringens
langtidsprogram la opp til svært lav økonomisk
vekst langt inn i dette århundre. Hvis denne lave vekstbanen
blir realisert, vil Norge gå fra å være
et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til
et land som ligger på jumboplass i OECD-sammenheng.
Ifølge OECDs rapport om norsk økonomi
fra februar 2001 var Norge i 1999 det tredje rikeste landet i OECD-området,
målt i BNP pr. innbygger. BNP pr. innbygger er 3,5 ganger
så høyt i Norge som i Mexico. Ifølge
Regjeringens fornyelsesalternativ vil BNP pr. innbygger vokse i
Norge med 1 pst. pr. år i snitt frem til 2050. Hvis Mexico
vokser med 3,4 pst. i snitt frem til 2050, noe som ikke er urealistisk
høyt, vil Mexico bli rikere pr. innbygger enn Norge. De
ny-rike asiatiske landene hadde en vekstrate på 5,1 pst.
i snitt pr. år fra 1982 til 2001 ifølge IMFs World
Economic Outlook May 2000. Hvis fremtiden blir som Regjeringen legger opp
til i fornyelsesalternativet kan Norge bli det fattigste landet
i OECD i 2050.
Disse medlemmer mener finanspolitikken
bør legge til rette for økt økonomisk
vekst. Fremskrittspartiet vil ha en politikk for økonomiens
tilbudsside som gir økt vekst i BNP. Høyere vekst
i BNP medfører økte private og offentlige forbruksmuligheter.
Dette gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere
velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere
disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig
tjenestetilbud. Disse medlemmer mener det er uansvarlig av
Regjeringen ikke å legge frem et langtidsprogram som kan
bidra til å snu denne trenden. Regjeringen legger i stedet
til grunn en økonomisk politikk som varsler en fortsatt
politikk som vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke
ineffektiviteten og holde veksten nede.
Videre unnlater Regjeringen å ta opp
de reelle underliggende problemer i norsk økonomi. Det
legges alt for mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt
budsjettet virker nøytralt på etterspørselen.
Det er en for ensidig fokusering på økonomiens
etterspørselsside og rammevilkårene for tradisjonell
fastlandsindustri. Økonomisk vekst fremmes av politikk
som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør
at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke
ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi,
og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes
på en mer effektiv måte. Studier har vist at det
er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn
av politisk styrt sløsing med ressurser.
Videre tar disse medlemmer avstand fra den type økonomisk
tenkning - korporativ keynesianisme - som preger den norske økonomiske
debatten og som ligger til grunn for regjeringens økonomiske
politikk. Korporativ keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus
på økonomiens etterspørselsside og overdreven
vektlegging av den sektoren i økonomien hvor de største
organisasjonene i arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell
fastlandsindustri.
Hvis det legges til grunn en målsetting
på 2,5 pst. BNP-vekst pr. innbygger, vil BNP i 2050 være
4 202 mrd. kroner. En vekstrate på 2,5 pst. er fullt oppnåelig. England
hadde en vekstrate på 2,4 pst. pr. år i perioden 1982-2001.
De syv rikeste landene i OECD hadde en rate på 2,1 pst. Øvrige
OECD-land hadde en gjennomsnittlig rate på 3 pst. Regjeringens
alternativ gir et BNP i 2050 på 2 375 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil legge om
den økonomiske politikken slik at vi minst klarer å oppnå en
vekstrate på 2,1 pst. pr. innbygger i perioden
frem til 2050. Det er heller ikke urealistisk. Det er et moderat
anslag på hva en aktiv vekstorientert politikk kan generere
av økt velstand. OECD-landene har hatt en vekstrate i BNP pr.
innbygger på 2,3 pst. fra 1982 frem til 2001 (se IMFs rapport)-
Med Fremskrittspartiets velstandsalternativ vil Norge få et
BNP pr. innbygger i 2050 som er ca. 770 000 kroner. Regjeringens
fornyelsesalternativ vil medføre et BNP pr. innbygger på ca.
450 000 kroner i 2050. Gevinsten av å øke den årlige
vekstraten pr. innbygger fra 1,05 pst. til 2,1 pst. er nesten en
fordobling av levestandarden i 2050.
Disse medlemmer mener at tæring
må settes etter næring, også for staten.
Stabil og lav inflasjon er en forutsetning for et konkurransedyktig
næringsliv og en sunn økonomisk utvikling. Derfor
må finanspolitikken innrettes slik at den bidrar til lav
pris- og kostnadsvekst. Offentlig virksomhet må avkreves
balanse mellom utgifter og inntekter.
Disse medlemmer ser maktkonsentrasjon
hos det offentlige som en trussel mot den enkeltes frihet og går
derfor inn for at staten og andre offentlige organer skal konsentrere
seg om oppgaver som enkeltmennesker, organisasjoner og bedrifter
ikke kan løse selv. Det offentlige forbruk må effektiviseres
og reduseres, særlig gjelder dette overføringer
til private, fordi dette bidrar til å skape statsavhengighet.
Fremskrittspartiet vil gradvis redusere det offentliges andel av
BNP.
Disse medlemmer mener at norsk økonomi tåler
en relativt høy etterspørselsvekst når
etterspørselen retter seg mot importerte varer og tjenester
eller mot innenlandsproduserte varer og tjenester i markeder hvor
leverings- og produksjonskapasitet finnes. Etterspørselsskapt
inflasjon oppstår når den økte etterspørsel
retter seg etter varer og tjenester som ikke kan leveres i et omfang
som tilsvarer etterspørselen. Den norske tradisjon med
sterk vektlegging av å begrense etterspørselsveksten
for å sikre lav pris- og kostnadsvekst har ikke lykkes
og vil ikke lykkes. Hovedtiltaket for å begrense etterspørselsveksten
består tradisjonelt i å øke skatter og
avgifter. Erfaringen er at økte skatter og avgifter gir økte
kostnader for bedriftene og dermed både høyere
inflasjon og lavere lønnsomhet, samt større fare
for unndragelser og omgåelser.
Disse medlemmer legger derfor
vekt på å skape rammebetingelser for næringslivet
- økonomiens tilbudsside - som gjør det mulig å effektivisere
produksjonen og utvikle nye produkter. Samtidig vil Fremskrittspartiet
effektivisere og begrense offentlig sektor slik at kapasitet - kapital
og arbeidskraft - skapes for lønnsom produksjon.
Disse medlemmer viser også til
at den norske stat er i en økonomisk svært gunstig
situasjon og har over tid bygget opp en enorm petroleumsformue som er
saltet ned i utlandet. Samtidig er det mange områder i
Norge som bør styrkes og forbedres, men fordi Regjeringen
og Finansdepartementet har en fastlåst holdning til hvordan
penger kan brukes i Norge, og til en hver tid skaper et feilaktig
bilde om økt prisstigning og rente hvis vi bruker mer av
vår formue til å forbedre og effektivisere ulike
deler av norsk økonomi, kan det være hensiktsmessig å vise
at økt statlig pengebruk ikke nødvendigvis betyr økt
statlig pengebruk i Norge.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Innst. S nr. 230 (2000-2001) Langtidsprogrammet 2002-2005.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at konkurranseutsatt sektor er viktig for å sikre Norge
internasjonal kjøpekraft som gjør det mulig for
oss å kjøpe internasjonalt varer og tjenester
utlandet produserer mer effektivt enn vi. Men en stor konkurranseutsatt
sektor er ikke et mål i seg sjøl. I dagens situasjon
med rekordhøye overskudd på utenriksregnskapet,
er ikke mangel på internasjonal kjøpekraft blant
landets alvorligste problemer. Det er derimot mangelen på arbeidskraft,
og dette medlem mener derfor en viss forskyvning
fra konkurranseutsatt til skjermet sektor kan aksepteres. Det er
viktig at økt ressurstilgang i skjermet sektor ikke primært
brukes til økt privat forbruk, men snarere til sikring
av sentrale velferdsgoder og til tiltak som kan gi norsk økonomi
bærekraftighet på lang sikt. Det henvises i denne
sammenheng til merknader i Innst. S. nr. 230 (2000-2001) Langtidsprogrammet
2002-2005.