EOS-utvalget ble opprettet ved lov 3. februar
1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste.
Utvalget er pålagt å føre
regelmessig tilsyn med etterretnings-, overvåkings- og
sikkerhetstjeneste som utøves av offentlig myndighet eller
under styring av eller på oppdrag fra offentlig myndighet.
Det skal kontrolleres at virksomheten holdes innenfor rammen av gjeldende
lover og direktiver og at det ikke øves urett mot noen
eller nyttes mer inngripende midler enn det som forholdene gjør
nødvendig. Kontrollen skal primært skje ved gjennomføring
av inspeksjoner. Utvalget skal også behandle klager fra
enkeltpersoner og organisasjoner, og utvalget kan ta opp saker av
eget tiltak. Det er forutsetningen at det særlig er hensynet
til enkeltpersoners og organisasjoners rettssikkerhet utvalget gjennom
kontrollvirksomheten skal påse blir forsvarlig ivaretatt.
Utvalget har i dag følgende sammensetning
(funksjonsperiodens utløp er angitt i kolonnen til høyre):
Leif Mevik, Oslo leder | 30. juni 2004 |
Svein Grønnern,
Oslo nestleder | 30. juni 2001 |
Elsa Eriksen, Lenvik | 30. juni 2001 |
Oddrunn Pettersen, Berlevåg | 30. juni 2001 |
Stein Ørnhøi,
Tvedestrand | 30. juni 2004 |
Agnes Reiten, Torvikbukt | 30. juni 2001 |
Kjersti Graver, Bærum | 30. juni 2004 |
I kontrollen med politiets overvåkingstjeneste
har arbeid med regler og praksis for registrering og arkivering
av personopplysninger stått sentralt også i 2000. Når
det gjelder Forsvarets sikkerhetstjeneste har kontrollarbeidet vært
preget av to større saker om tilbakekallelse av sikkerhetsklarering.
I kontrollen med etterretningstjenesten har utvalget særlig
vært opptatt av Globus II-radaren i Vardø.
Det er i løpet av året gjennomført
22 inspeksjoner med et samlet utvalg. Av disse er 6 avholdt i overvåkingssentralen
(OVS), 4 i Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben (FO/S),
og 2 i Forsvarets Overkommando/Etterretningsstaben (FO/E).
Det er avholdt 8 inspeksjoner i regionale og lokale ledd innenfor
tjenestene, og foretatt inspeksjon av personellsikkerhetstjenesten
i 2 sivile etater.
De bestemmelser om inspeksjonshyppighet og inspeksjonssteder
som er inntatt i kontrollinstruksen § 11 nr. 2,
er overholdt.
I forbindelse med behandling av Innst. S. nr.
77 (1997-1998), vedtok Stortinget å be Presidentskapet fremme
en evaluering av ordningen med EOS-utvalget innen utløpet
av inneværende stortingsperiode. Under henvisning til dette
ba Stortingets presidentskap utvalget om å foreta en egenevaluering
i en uttalelse til Presidentskapet innen årsskiftet.
I utvalgets uttalelse er dets arbeidsmåte
beskrevet. Det er redegjort for problemer som har oppstått
siden ordningen ble etablert, og for tiltak som vil kunne effektivisere
kontrollordningen. Av temaer som er tatt opp i uttalelsen nevnes
utvalgets innsynsrett, forholdet mellom utvalgets initiativrett
og prinsippet om etterfølgende kontroll, utvalgets kommunikasjon
med Stortinget, bruk av uanmeldte inspeksjoner og sakkyndig bistand,
samt forholdet til overordnet påtalemyndighet. Utvalget
har ikke fremmet forslag om større endringer i kontrollordningen.
Også i 2000 har omstillingsprosessen
i POT med sikte på i større grad å innrette
tjenesten på endringene i det internasjonale trusselbildet
og den teknologiske utviklingen, stått sentralt. Prosessen
er ressurskrevende, men åpenbart helt nødvendig.
Ved OVS legges det større vekt på strategisk analyse,
og på kompetanseheving innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Omleggingen må også sees på bakgrunn
av de oppgaveanalyser for POT som er gjort i NOU 1998:4 (Danielsen-utvalgets
innstilling), og i Ot.prp. nr. 29 (2000-2001) om lovfesting av POTs
oppgaver.
Utvalget har i 2000 ikke arbeidet med klagesaker eller
andre personsaker i forhold til POT som det er grunn til å omtale
nærmere. Utvalget har blitt holdt orientert om POTs arbeid
med Viksveen-saken. Men etter at saken ble offentliggjort og Viksveen
fikk oppnevnt forsvarer, er det ikke i samme grad naturlig med kontroll
fra utvalgets side.
Utvalget anser fortsatt at det er et godt samarbeid med
tjenesten, og har inntrykk av at tjenesten gir utvalget tilgang
til den informasjon som er nødvendig for å kunne
ivareta kontrolloppgaven på en forsvarlig måte.
Også i 2000 har registrerings- og arkiveringspraksis stått
sentralt i kontrollen med POT. Tjenesten har fått nye regler
for registrering av personopplysninger. De nye reglene har gitt
klarere kriterier for registrering av personopplysninger og opprettelse
av personsaker m.v. Det har imidlertid vist seg at kriteriene for å registrere personopplysninger
i emnesaker er et problemområde. Reglene er strenge på dette
punkt, fordi en vid adgang til slik registrering over tid vil kunne
føre til at man taper oversikt over hvilke personopplysninger
tjenesten har registrert. Tjenesten har på sin side gitt
uttrykk for at reglene til dels er meget vanskelige å praktisere. Utvalgets
kontroll med etterlevelse av denne del av regelverket ved OVS har
vært noe problemfylt. Utvalget har ikke funnet grunnlag
for å uttale kritikk mot POT, men det forventes at tjenesten
i samarbeid med departementet her raskt får etablert en
klar og konsistent praksis.
For så vidt gjelder personsaker synes
POTs arbeid med å gjennomgå sin arkivmasse og
skille ut uaktuelt materiale fra de operative arkivene, å være
gjennomført i hele tjenesten. Det utskilte materialet må foreløpig
være tilgjengelig av hensyn til den midlertidige loven
om innsyn i POTs arkiver. Når innsynsordningen avvikles
skal materialet enten avgis til Riksarkivet eller makuleres. Ved
de fleste lokale og regionale ledd er også emnearkivene
gjennomgått og uaktuelt materiale skilt ut. Ved OVS, som
har et meget stort emnearkiv, er arbeidet ikke påbegynt.
OVS har vist til at arbeidet er meget ressurskrevende, og til at innsynsordningen
og arkivlovens bestemmelser legger klare begrensninger som det må tas
hensyn til. Det er et problem for utvalgets kontroll at uaktuelle
opplysninger og saker ikke er skilt ut. Uaktuelle personsaker ble
tidligere nærmest rutinemessig overført emnearkivet,
slik at arkivet i dag inneholder store mengder personopplysninger.
Dette gir en uensartet arkivmasse som det er vanskelig å ha
oversikt over. Situasjonen er lite tilfredsstillende, og utvalget
legger derfor til grunn at tjenesten prioriterer arbeidet med å rydde
opp også i denne delen av sin arkivmasse.
Et annet forhold utvalget vil nevne gjelder
tjenestens sentrale henvisnings- og arbeidsregister (NCR). Utvalget
har forstått det slik at systemet ikke kan gi fortløpende
oversikter over registreringers alder. Dette gjør det vanskelig
for tjenesten å ivareta kravet i registreringsrundskrivet
om at alle personregistreringer skal evalueres etter 5 år.
Forholdet vanskeliggjør også kontroll med overholdelse
av regelen.
Når de foran nevnte forhold vedrørende
emnearkivet i OVS blir ordnet, vil POTs sentrale registrerings-
og arkivsystemer være brakt i samsvar med någjeldende regelverk.
Utvalgets kjæremålsrett ble
opphevet med virkning fra 15. oktober 2000. Samtidig ble
nye regler i straffeprosessloven om forsvareroppnevning satt i kraft. Disse
reglene innebærer at det skal oppnevnes forsvarer for mistenkte
når POT i en etterforskingssak ber om rettens samtykke
til å foreta mer inngripende skjulte etterforskingsskritt,
for eksempel kommunikasjonskontroll eller skjult ransaking. I meldingen
for 1999 opplyste utvalget om at det hadde tatt opp med Justisdepartementet
behovet for å etablere et erfaringsarkiv for forsvarere
som blir oppnevnt av retten i slike saker. Departementet arbeider
nå, sammen med OVS, for å finne en praktisk løsning.
Utvalget anser at saken har rettssikkerhetsmessig betydning, og
den vil fortsatt bli fulgt opp.
Mot slutten av året har utvalget påbegynt
arbeidet med å sette seg inn i et varslingssystem for digital infrastruktur
(VDI) som skal iverksettes i 2001 som et prøveprosjekt.
Både enkelte større private bedrifter og offentlige
etater skal tilknyttes prosjektet, som har til formål å overvåke
og registrere inntrengningsforsøk i datasystemene til de
som er tilknyttet systemet. OVS har en sentral funksjon i prosjektet,
og utvalget avklarer nå om det her vil være nødvendig
med særskilte kontrolltiltak. Basert på de foreløpige
opplysninger om VDI, kan det se ut som om det kan være
behov for å etablere en viss form for kontroll i tilknytning
til prosjektet.
Utvalget har i 2000 mottatt 13 klager fra enkeltpersoner
rettet mot POT, mot 14 i 1999. Utvalgets undersøkelser
av klagene har ikke avdekket kritikkverdige forhold i noen av sakene.
Inspeksjonsvirksomheten har fulgt samme mønster som
tidligere. Det har i 2000 innkommet én klage til utvalget
innenfor personellsikkerhetstjenesten, mot 5 i 1999.
Det er ikke avdekket generelle forhold av negativ karakter
innenfor personellsikkerhetstjenesten. I to saker om tilbakekallelse
av sikkerhetsklarering har utvalget imidlertid uttalt kritikk mot
saksbehandlingen, og stilt spørsmål ved det faktiske
grunnlaget avgjørelsene ble bygget på.
Begge saker som skal omtales gjaldt tilbakekallelse av
sikkerhetsklarering med den følge at vedkommende ikke lenger
kunne stå i sin stilling. Sak 1 gjaldt en formell klage
til utvalget. Sak 2 tok utvalget opp av eget tiltak.
Saken gjaldt en sivilt ansatt i Forsvaret hvor
grunnlaget for tilbakekallelsen var flere brudd på dokumentsikkerheten.
Samtlige tilfeller gjaldt påståtte brudd på regler
og rutiner for nedlåsing av dokumenter. Det var erkjent
at kompromitteringsfaren var meget liten. Under utvalgets behandling
ga to av partens tidligere overordnede skriftlige uttalelser som
var kritiske til Forsvarsdepartementets saksfremstilling og vurdering. Disse
uttalelsene ble fremlagt for departementet.
Utvalget påtalte, i brev til Forsvarsdepartementet,
at parten ikke var gitt innsyn i grunnlagsdokumentasjonen for avgjørelsen,
noe som medførte at han i realiteten hadde hatt svært
begrensede muligheter til å ivareta sine interesser under
saksbehandlingen. Innsynsnektelsen omfattet bl.a. dokumentasjonen
for de enkelte brudd (vaktrapporter mv.), og referatet av partens
egne uttalelser i avholdt sikkerhetssamtale med FO/S -
uttalelser departementet hadde lagt stor vekt på. Departementets
begrunnelse for å nekte parten innsyn i opplysningene var
at han ikke hadde rett til innsyn, og at praksis med hensyn til å gi
innsyn generelt er meget restriktiv i klareringssaker. Utvalget
viste til at departementet likevel hadde adgang til å gi
innsyn, ettersom de opplysningene som det var aktuelt å gi
innsyn i ikke kunne sees å berøre rikets sikkerhet,
og uttalte at innsyn burde ha vært gitt sett på bakgrunn
av sakens betydning for parten.
Utvalget mente at Forsvarsdepartementet burde
ha foretatt en bredere saksutredning, og at det kunne stilles spørsmål
ved det faktiske grunnlaget departementet hadde bygget sin avgjørelse
på. Det ble vist til momenter i saken som departementet
ikke syntes å ha undersøkt nærmere. Utvalget
mente det også hadde vært naturlig om departementet
som klageinstans hadde gjennomført en egen samtale med
parten.
Utvalget viste til at parten etter alt å dømme
ville miste den stillingen han hadde hatt gjennom mange år hvis
han ble fratatt sikkerhetsklareringen, og at det derfor måtte
stilles strenge krav til saksbehandlingen. Uten innsyn i de sentrale
saksdokumentene hadde parten hatt svært begrenset mulighet
for å ivareta sine interesser i saken.
Utvalgets uttalelse medførte ingen
endring i departementets standpunkt, og parten er nå sagt
opp fra sin stilling. I forbindelse med behandlingen av oppsigelsessaken
ga departementet innsyn i deler av grunnlagsdokumentasjonen. Etter å ha
gjennomgått dokumentasjonen, har parten nå i en
ny henvendelse til utvalget reist en rekke innvendinger mot det
faktiske grunnlaget avgjørelsen bygger på, og
bedt om at utvalget foretar ytterligere undersøkelser.
Utvalget har ennå ikke tatt stilling til anmodningen.
Også denne saken gjaldt en sivilt ansatt
i Forsvaret. Noen måneder etter at vedkommende hadde begynt
i sin stilling, som han også hadde blitt klarert for, mottok avdelingen
negative opplysninger fra enkeltpersoner om hans hederlighet og
lojalitet. Vedkommende ble fratatt sin klarering og bortvist fra
arbeidsplassen samme dag som han ble konfrontert med enkelte av opplysningene,
uten at han fikk reell mulighet til å imøtegå opplysningene
og uten at kilder han selv oppga som referanser ble kontaktet. Han
klaget til FO/S. Få dager senere fikk han et sammenbrudd
med påfølgende sykehusopphold. FO/S opprettholdt
klareringsmyndighetens avgjørelse, men på grunnlag
av de omstendighetene som hadde inntruffet etter førsteinstansvedtaket.
Klareringsmyndighetens saksbehandling ble ikke påtalt av
FO/S. Utvalget uttalte at FO/S sin avgjørelse
måtte antas forsvarlig på bakgrunn av de forholdene
som hadde inntruffet etter at klareringen var fratatt vedkommende.
Men utvalget fant saksbehandlingen hos klareringsmyndigheten klart
kritikkverdig. Det ble påtalt at man ikke hadde gitt parten anledning
til å fremlegge sin sak før vedtaket ble truffet,
og at man hadde basert avgjørelsen på opplysninger
fra anonyme kilder som heller ikke var identifisert i saksdokumentene.
FO/S sa seg enig i utvalgets kritikk og gjorde sitt og
utvalgets syn kjent for klareringsmyndigheten. Klareringsmyndigheten
ble også pålagt å innta opplysninger
om kildenes identitet i saksdokumentene.
Begge saker illustrerer at avgjørelser
om sikkerhetsklarering kan ha meget alvorlige konsekvenser, og at det
i slike tilfeller må stilles strenge krav til saksbehandlingen.
Særlig viktig er det at klareringsmyndigheten gir parten
innsyn i saksunderlaget så langt dette kan gjøres
uten å komme i konflikt med hensynet til rikets sikkerhet
eller tvingende regler om taushetsplikt, og at parten gis reell
anledning til å fremlegge sin sak før vedtak treffes.
Grunnleggende rettssikkerhetshensyn tilsier dette.
Gjennom inspeksjonsvirksomheten har utvalget
sett at ordførere og fylkesordførere blir sikkerhetsklarert for å kunne
ivareta sine oppgaver i beredskapsarbeidet. Klareringsmyndigheten
ligger hos fylkesmennene, som også i disse sakene gjennomfører
ordinær personkontroll.
Prinsipielt sett kan det reises spørsmål
om en slik ordning samsvarer med demokratiske prinsipper, hvoretter
medlemmer av kommunestyrer og fylkesting gjennom valg har fått
velgernes tillit. Klarest vil problemstillingen kunne komme opp
ved direktevalg på ordfører/fylkesordfører,
ettersom manglende klarering ikke vil diskvalifisere fra vervet
som medlem av kommunestyre eller fylkesting.
Da det viste seg at problemstillingen ikke har
vært vurdert tidligere, ba utvalget Kommunenes Sentralforbund
om deres syn på saken. KS svarte at man ikke var kjent
med om tidligere praksis hadde skapt problemer på prinsipielt
grunnlag. KS mener at det ikke er behov for å endre eller
iverksette nye tiltak for å ivareta den sikkerhetsmessige
vurderingen av de folkevalgte i en kommune eller fylkeskommune.
Det vil være opp til kommunestyre/fylkesting å ivareta
kommunelovens intensjon på de områder loven hjemler.
Etter dette fant utvalget ikke grunn til å gjøre
mer med saken, ut over å redegjøre for problemstillingen
i årsmeldingen.
Det er i 2000 foretatt inspeksjon av personellsikkerhetstjenesten
i Post- og teletilsynet og hos Fylkesmannen i Nordland. Det ble
ikke funnet forhold som ga grunnlag for kritikk eller videre oppfølging.
Kontrollen med FO/E har i 2000 ikke
budt på problemer. Kommunikasjonen mellom tjenesten og
utvalget har blitt klart bedre, og tjenesten gir utfyllende orienteringer
om temaer utvalget ber om. Det gis også i større grad
enn tidligere orienteringer av eget tiltak.
Heller ikke i 2000 har det innkommet klager
rettet mot etterretningstjenesten.
I kontrollvirksomheten har utvalget prioritert å få en grundig
innføring i oppgaver og tekniske kapasiteter for Globus
II-radaren i Vardø, som har vært mye omtalt i pressen.
Ut fra den presenterte kapasitet og det fremlagte driftskonsept,
foreligger det - så langt utvalget kan vurdere det - ikke
holdepunkter for at Globus II-anlegget vil komme i konflikt med
det politiske prinsipp om at etterretningstjenestens virksomhet
skal være underlagt full nasjonal kontroll. Utvalget har
varslet FO/E om at det vil gjennomføre en inspeksjon
av anlegget når radaren er satt i drift, og at kontroll
med datastrømmen da vil være en sentral inspeksjonsoppgave.
Pressespekulasjoner er også bakgrunnen
for at utvalget har ansett det som en oppgave å søke
informasjon om det såkalte Echelon-samarbeidet - et påstått
kommunikasjonsavlyttingssamarbeid i bred skala mellom flere vestlige
etterretningstjenester som hevdes å bryte med de rettslige
rammer som er lagt for tjenestene i nasjonal lovgivning og direktiver.
I norsk presse har det vært referert spekulasjoner om at
også norsk etterretningstjeneste deltar i et slikt samarbeid.
Utvalget har søkt informasjon i åpne kilder, og
har også tatt saken opp med FO/E. Eksistensen
av et slikt samarbeid som bryter rettslige rammer som beskrevet
i pressen og i andre offentlige kilder, og som er samlet under merkelappen
Echelon, er ifølge opplysninger gitt av FO/E ukjent
for norsk etterretningstjeneste og for de samarbeidende tjenester
FO/E har forespurt om saken.
Utvalgets utgifter i 2000 har vært
kr 3 863 948. Dette er innenfor budsjettet,
som var kr 3 915 000.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigurd Grytten, Inger Lise Husøy, Laila Kaland og lederen Gunnar Skaug, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og representanten Vidar Kleppe,konstaterer at EOS-utvalget har utført det pålagte tilsyn med etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenesten i samsvar med gjeldende lover og direktiver.
Komiteen konstaterer videre at EOS-utvalget er tilfreds med at tjenestene utøver sin virksomhet i tråd med gjeldende retningslinjer.
Komiteen har merket seg at EOS-utvalget derimot er kritisk til måten Forsvarets sikkerhetstjeneste i 2 konkrete saker har behandlet sikkerhetsklarering av ansatte. Komiteen vil påpeke at tjenestene ikke kan bruke det generelle behovet for hemmeligholdelse som begrunnelse for å nekte parten innsyn i personellsaker. Komiteen er ikke enig i departementets begrunnelse for å nekte parten innsyn at praksis med hensyn til å gi innsyn generelt er meget restriktiv i klareringssaker. Komiteen vil påpeke at dersom parten nektes innsyn må dette klart begrunnes i hensynet til rikets sikkerhet, og at parten uansett må gis reell anledning til å gjøre sitt syn kjent før vedtak treffes. Komiteen forutsetter at EOS-utvalget vil følge opp tjenestenes praktisering av innsynsretten i klareringssaker for å sikre de ansattes rettigheter.
Komiteen viser til at Stortingets presidentskap forbereder en sak om evaluering av EOS-utvalget før utløp av stortingsperioden, jf. vedtak i Stortinget den 12. februar 1998 og Innst. S. nr.77 (1997-1998).
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 16 (2000-2001) - Årsmelding for 2000 fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) - vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 15. mai 2001
Gunnar Skaug
leder |
Svein Ludvigsen
ordfører og sekretær |