Stortinget vedtok 4. april 2000 å nedsette
en granskningskommisjon til å foreta en bred gjennomgang
av utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass
for Østlandet og Gardermobanen, jf. Innst. S. nr. 143 (1999-2000).
Odelstinget behandlet 9. mai 2000 Innst. O.
nr. 58 (1999-2000) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
om forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Gunnar Kvassheim,
Oddvard Nilsen, Marit Tingelstad og Kari Økland om lov
om granskningskommisjonen som skal foreta en bred gjennomgang av utredning,
planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet
og Gardermobanen, jf. Dokument 8:57 (1999-2000). Loven ble sanksjonert 16.
juni 2000 som lov nr. 42/2000.
Stortinget behandlet 5. juni 2000 Innst. S.
nr. 206 (1999-2000) - Innstilling fra Stortingets presidentskap om
sammensetning av granskningkommisjonen som skal foreta en bred gjennomgang
av utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass
for Østlandet og Gardermobanen. Følgende vedtak
ble fattet, jf. pkt. 6 og 7:
"Som medlemmer av granskningskommisjonen som skal
foreta en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering
og utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen,
oppnevnes følgende medlemmer:
Professor
Eivind Smith, Universitetet i Oslo, leder.
Sjefskonsulent Erling Grimstad, PricewaterhouseCoopers.
Banksjef Kristin Holth Skatvedt, Den norske Bank.
Professor Aanund Hylland, Universitetet i Oslo.
Forskningsdirektør Unni Steinsmo, SINTEF."
Kommisjonen fikk frist til 1. mars 2001.
Kommisjonens medlem Forskningsdirektør
Unni Steinsmo fra SINTEF deltok ikke i arbeidet med spørsmål
som berørte værmålingene på Hurum.
Til å gi råd om de teknologisk-naturvitenskapelige
sidene av denne saken ble adm. direktør, PhD Bjørn
Grandal, Christian Michelsen Research AS engasjert som ekstern ekspert.
Grandal også utarbeidet rapporten. 5. De relevante deler
av rapporten er sendt styringsgruppens leder Ole-Andreas Hafnor
og Ekspertgruppens leder Rakel Surlien for mulige kommentarer.
Til å bistå kommisjonen i
arbeidet med den såkalte Wiborg-saken og med påstandene
om sabotasje mot måleutstyret på Hurum har Olaf
Seljesæter, taktiske etterforskere ved Kriminalpolitisentralen,
vært engasjert.
Cand.jur. Henning Harborg og cand.oecon. Anne Britt
Justad har vært tilsatt som utredere.
Ved siden av den utredningskapasitet som kommisjonen
selv har hatt til rådighet, har den innhentet enkelte eksterne
utredninger.
Ifølge Stortingets vedtak av 4. april
2000 skal kommisjonen, jf. pkt. 1 femte avsnitt:
"... foreta de undersøkelser den finner
nødvendig og føre samtaler med/avhøre
de personer som det er grunn til å anta kan bidra med relevante
opplysninger"
Vedtaket inneholder følgende hovedpunkter
av betydning for kommisjonens tilgang til det materiale fra offentlige
organer, embets- og tjenestemenn som den finner det nødvendig å innhente:
"3. Stortinget ber Regjeringen medvirke til at det materiale
som måtte foreligge hos offentlige myndigheter fra andre
undersøkelser som pågår eller er avsluttet,
stilles til kommisjonens disposisjon.
4. Stortinget
ber Regjeringen medvirke til at alle offentlige arkiver og mulig
annet materiale som er relevant for undersøkelsen stilles
til rådighet for kommisjonen. ..."
Kommisjonens anmodning om å få tilgang
til skriftlig materiale m.v. hos offentlige organer har ikke støtt på motstand.
Den har gjennomgått og arkivert et meget omfattende skriftlig
materiale.
Med få unntak har Kommisjonens henvendelser
blitt besvart i løpet av rimelig tid. I løpet
av høsten 2000 ble det imidlertid klart at Samferdselsdepartementet
ikke var i stand til å gjenfinne det fullstendige arkivet
fra virksomheten i Ekspertgruppen (Surlien-utvalget) som var avsluttet
høsten 1992. Kommisjonen satt med en fullstendig oversikt
over arkivets innhold, og departementet klarte etter hvert å legge
frem et rekonstruert arkiv. Det endelige resultatet var at ca. 10
(av i alt 354) dokumenter ikke ble gjenfunnet og oversendt Kommisjonen.
Kommisjonen ser ingen grunn til å tro at innholdet i de
savnede dokumentene kunne være av betydning for granskningen.
Gjennom vedtak av Stortinget i plenum kan det
ikke bestemmes at Kommisjonen skal ha rett til innsyn i materiale
som er undergitt taushetsplikt i medhold av lov.
"2. Stortinget ber Regjeringen bruke den kompetanse den
har etter gjeldende lovgivning til å frita nåværende og
tidligere tjenestemenn for taushetsplikt overfor kommisjonen."
Det ble i statsråd 8. september 2000
fremmet forslag om slikt vedtak. Kommisjonen har ikke møtt
innsigelser på grunn av taushetsplikt innenfor det området
som er dekket av resolusjonen.
Ved et par anledninger har det oppstått
en viss uklarhet om fritakets gjennomslagskraft på områder
som er dekket av særlovgivning. Slike problemer er løst
i samsvar med uttalelser om lovtolkning m.v. som Kommisjonen har
innhentet fra Justisdepartementet, som også har bistått
Kommisjonen ved å avgradere opplysninger vedrørende
mulig overvåkning av Jan F. Wiborg.
Når det gjelder Kommisjonens krav på materiale
fra offentlige organer, jf. pkt. 4 i Stortingets vedtak av 4. april
2000 er følgende forbehold tatt:
"4. ... Tilgangen på relevant informasjon
skal bare være avgrenset i forhold til Regjeringens strengt interne
arbeidsdokumenter samt materiale/ opplysninger som må ansees
som taushetsbelagte ut fra helt nødvendige personvernmessige
forhold."
Selv om Kommisjonen etter dette ikke har hatt
noe grunnlag for å kreve innsyn i statsrådenes
saksfremlegg til de såkalte regjeringskonferansene (R-notater) eller
i referatene fra disse konferansene, har den ikke ansett seg avskåret
fra å be om tillatelse til likevel å gjennomgå R-notater
og referater fra de aktuelle periodene. Kommisjonen har derfor anmodet
dem som har rett til å gi innsyn i slikt materiale (vedkommende statsminister
og/eller partileder), om å gi tilgang til R-notater
og -referater for Samferdselsdepartementet for den enkelte periode.
Kommisjonen fikk tillatelse til å gjennomgå regjeringsnotater
og -referater for regjeringene Willoch, Syse og Bondevik. For regjeringene
Brundtland og Jagland avslo Arbeiderpartiets leder Thorbjørn
Jagland Kommisjonens anmodninger om tillatelse. I forbindelse med
at tidligere statsminister Torbjørn Jagland allikevel åpnet
for innsyn i Arbeiderpartiet R-notater fra samferdselsministrene
fra den berørte tiden, vedtok Stortingets presidentskap
8. mars 2001 å reoppnevne kommisjonen. Kommisjonen overleverte
4. april 2001 sin delrapport. Gjennomgangen gir ikke grunnlag for å korrigere
det bilde av begivenhetsforløpet som fremkom i rapporten
av 1. mars 2001. Det er dermed ikke grunnlag for å endre
kommisjonens konklusjoner.
Kommisjonens prioritering av arbeidsoppgaver
har ikke gitt grunn til å gjennomgå materialet
fra regjeringen Bondevik. Det aktuelle materialet for regjeringene Willoch
og Syse er derimot gjennomgått i Riksarkivet. Om bevisverdien
kan det bemerkes at referatene fra regjeringskonferansene visstnok
ikke rutinemessig blir forelagt den enkelte statsråd med
sikte på godkjenning.
Gjennom vedtak i plenum kan ikke Stortinget
gi Kommisjonen krav på opplysninger fra personer eller organer
som ikke selv ønsker å legge frem det de vet. Stortinget
kan altså ikke i denne form gi en person eller et organ plikt til å legge opplysninger
og materiale frem for Kommisjonen.
Med ett unntak har likevel alle invitasjoner
til frivillige samtaler blitt akseptert. De fleste samtalene har vært
av rent orienterende karakter og det er ikke tatt fullstendig referat.
Når det gjelder de fleste samtalene som er holdt med Kommisjonen
i plenum er de likevel tatt opp på bånd og utskrift
er sendt vedkommende samtalepartner til godkjenning.
Kommisjonen fikk adgang til å avholde
rettslige avhør og kreve fremlagt skriftlig bevis, jf.
Innst. O. nr. 58 (1999-2000).
Den som er innkalt til rettslig avhør,
plikter å avgi forklaring etter de reglene som gjelder
for vitner.
På grunn av deres sentrale rolle ble
Steinar Killi, Ove Liavaag, Lars Gunnar Lie og Kjell Opseth innkalt
til rettslig avhør etter reglene i § 2 i loven
av 16. juni 2000 nr. 42.
Også den ene av de to ytterligere personene
som var innkalt til rettslig avhør etter loven § 2
møtte frivillig. Det var én gang nødvendig å innkalle
til rettslig avhør ved kjennelse etter loven § 3.
Vedkommende la imidlertid frem de dokumenter som Kommisjonen ønsket å se
samt at vedkommende i brevs form bidro til å oppklare enkelte
av de spørsmålene om den såkalte Wiborg-saken
som Kommisjonen ønsket å stille.
Kommisjonens arbeid med den såkalte
Wiborg-saken har gjort det nødvendig å foreta
undersøkelser også i Danmark. Kommisjonen ba om
Riksadvokatens bistand til å få gjennomført
de nødvendige undersøkelsene og Riksadvokaten
besluttet å åpne etterforskning i saken. Det ble
anmodet om bistand fra politimesteren i Frederiksberg (der Wiborg
døde). Riksadvokaten tok kontakt med sin danske kollega
og det praktiske opplegg for undersøkelsene i Danmark fastlagt.
I Stortingets vedtak av 4. april 2000 ble følgende mandat
gitt, jf. Innst. S. nr. 143 (1999-2000):
"1. Det oppnevnes en granskningskommisjon til å foreta
en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og
utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen.
Herunder
skal kommisjonen se på beslutningsprosesser, ansvarsforhold,
organisering av arbeidet, økonomiske anslag, kostnadsstyring,
kvalitetsrutiner, informasjonsflyt og miljøhensyn.
Kommisjonen
skal gjennomgå alle sider av saken, også forholdet
til Forsvaret. Formålet med gjennomgangen er å bringe
fram de faktiske opplysninger som kan ha betydning for vurderingen
av hvorvidt ansvarlighetsloven er brutt, herunder om regjeringens
opplysningsplikt overfor Stortinget er oppfylt."
Om hvilken periode som skulle gjøres
til gjenstand for granskning, heter det i vedtaket (pkt. 1 fjerde avsnitt):
"Granskningskommisjonen starter arbeidet fra og med
1988, da departementet la fram St.prp. nr. 55 (1986-1987) og tilleggsproposisjon
nr. 43 (1987-1988) om plassering av ny Hovedflyplass på Østlandet.
Dersom det er nødvendig for sakens opplysning, kan utvalget
gå lenger tilbake i tid."
Kommisjonen har hatt et meget omfattende mandat. Det
er grunn til å tro at det ble angitt så vidt fordi
Stortinget ønsket å sikre Kommisjonen frie hender
og for å unngå at det i ettertid kunne bli hevdet
at visse deler av materialet bevisst var blitt skjermet mot granskning.
Siden bakgrunnen for at granskningen er satt
i verk tilsier at særlig oppmerksomhet blir rettet mot
utvalgte sider av saken, fremstår det hverken som meningsfullt eller
nødvendig å gjennomgå "alle sider av
saken". En tilnærmet fullstendig gjennomgang av flyplassaken kan
heller ikke sies å ha vært mulig gitt den tid
og de ressurser for øvrig som Kommisjonen har hatt til
disposisjon. Et visst utvalg av problemstillinger har derfor fremstått
som både ønskelig og nødvendig.
Innenfor de rammer som stortingsvedtaket trekker opp,
jf. stortingsvedtaket av 4. april 2000 har Kommisjonen selv måttet
velge ut og prioritere sine arbeidsoppgaver. Utvalg og prioritering
har skjedd på Kommisjonens eget ansvar, uten at Stortinget
og dets organer har vært konsultert. Kommisjonen har valgt
ut og prioritert spørsmål for nærmere
granskning med utgangspunkt i to grunnleggende betraktninger. Det ene
har tilknytning til bakgrunnen for Kommisjonens oppnev-ning,
det andre til ønsket om å unngå unødig dobbeltarbeid.
Kommisjonen har funnet grunn til å gi
en samlet oversikt over veien frem til Stortingets vedtak høsten 1992
om å bygge ny flyplass på Gardermoen. Men området
for mer inngående granskning har Kommisjonen hverken sett
det som mulig eller ønskelig å definere like bredt.
Både før vedtaket høsten
1992 og i de senere år har det vært ført
en omfattende debatt om bl.a. det faktagrunnlag som Stortinget bygget
på, og den saksbehandling som ble fulgt da de suksessive
stortingsvedtak i saken ble truffet. Debatten har ofte vært
preget av at det først og fremst er personer og institusjoner
som til enhver tid var misnøyde også med andre
sider av det vedtak som til enhver tid var truffet - og særlig
til resultatet (Hobøl, Hurum, Gardermoen ...) - som offentlig har
kritisert saksbehandlingen. Det er en ganske sterk tendens til sammenfall
mellom engasjement i saken og den region som en person eller institusjon
har tilknytning til.
På denne bakgrunn er det grunn til
innledningsvis å slå fast at Kommisjonens oppgave
ikke har vært å felle noen form for dom i striden
om hva som ville ha vært den beste beslutning om ny hovedflyplass.
I siste instans er denne avgjørelsen av politisk karakter.
Det finnes intet faglig begrunnet fasitsvar.
Innenfor rammene av det som er politisk mulig
eller ønskelig, må det imidlertid kreves at den
som vinner frem, ikke gjør bruk av metoder som står
i strid med lov eller andre normer som forvaltningen og Stortinget må anses
for å være bundet av. Kommisjonens forståelse
av sitt mandat bygger på dette grunnsyn.
Hovedformålet med kommisjonens undersøkelser, jf.
pkt. 1 tredje avsnitt andre setning i Stortingets vedtak av 4. april
2000 har vært:
"Formålet med gjennomgangen er å bringe
fram de faktiske opplysninger som kan ha betydning for vurderingen
av hvorvidt ansvarlighetsloven er brutt, herunder om regjeringens
opplysningsplikt overfor Stortinget er oppfylt."
Bruk av metoder som står i strid med
lov eller andre normer som forvaltningen og Stortinget må anses
for å være bundet av, kan ha ført til
at Stortinget ikke har fått slik sann og dekkende informasjon
om fordeler og ulemper ved de ulike alternativer som nasjonalforsamlingen
trengte for å kunne treffe et forsvarlig valg i flyplasspørsmålet.
Granskningens hovedformål skal altså være å undersøke
om det foreligger forhold som har ført til at "ansvarlighetsloven
er brutt, herunder om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget
er oppfylt". I denne sammenheng er det grunn til å minne
om at ansvarlighetsloven og/eller opplysningsplikten overfor Stortinget
kan være brutt selv om resultatet av Stortingets behandling
av den aktuelle saken i sak ville ha blitt det samme. Det samme
gjelder selv om det ikke med sikkerhet kan sies at resultatet ville
ha blitt et annet dersom alt hadde gått riktig for seg
(alle relevante opplysninger hadde f.eks. vært lagt frem).
Under kap. XII går Kommisjonen mer
inn på hvilke krav ansvarlighetsloven stiller til statsråder
og stortingsrepresentanter Det er to sentrale krav som må være
tilfredsstilt for at loven kan sies å være brutt
på en slik måte at det kan utløse straffansvar.
Det første er at det i tilstrekkelig grad er bevist at
de krav til adferd som loven stiller, objektivt sett
er brutt. Det andre er at mulige lovbrudd har skjedd på en
slik måte at lovens krav til subjektiv
skyld (forsett, uaktsomhet m.v.) er brutt. Straff kommer bare
på tale når begge disse kravene (og dessuten noen
krav av formell karakter) er oppfylt. Rapportens del 2 vil konsentrere
seg om de objektive forhold. Spørsmålet om subjektiv
skyld kommer kommisjonen inn på i den grad kommisjonens syn
på de objektive forhold gjør det berettiget.
Som nevnt er Kommisjonens mandat først
og fremst rettet inn på å undersøke grunnlaget
for strafferettslig ansvar for stortingsrepresentanter og statsråder.
På en rekke punkter går Kommisjonen inn på forhold
som ved første blikk kan synes å ligge langt utenfor
de som det i et slikt perspektiv kan synes nødvendig å ta
opp. Ikke minst gjelder dette den såkalte Wiborg-saken.
Også denne saken forsvarer imidlertid
sin plass i det nevnte hovedperspektiv: Som Kommisjonen alt har vært
inne på, bygger de antydninger eller påstander
om omstendighetene omkring Jan F. Wiborgs død som synes å ha
fått så stor utbredelse i opinionen, ikke minst
på en antagelse om at han hadde kjennskap til kriminelle
eller på annen måte illegitime forhold ved siktmålingene
på Hurum. Hvis denne antagelsen har noe for seg, kan det
også ha ført til at Stortinget våren 1990
vedtok å skrinlegge Hurum-alternativet på sviktende
grunnlag. Spørsmålet om Wiborg ble presset i døden
eller tatt av dage ligger i direkte forlengelse av spørsmålet
om denne antagelsen er korrekt.
Det nevnte mandatpunkt om granskningens formål innebærer
samtidig at Kommisjonen ikke går nærmere inn på grunnlaget
for å gjøre rettslig ansvar gjeldende mot de embets-
og tjenestemenn som har hatt befatning med saken. Dette stemmer
med presidentskapets syn slik det har kommet til uttrykk i et brev
av 11. juni 1992 til samferdselskomiteen:
"Det må understrekes at det ikke er noen
oppgave for Stortinget - og at det derfor heller ikke vil være
noen oppgave for en eventuell granskingskommisjon som Stortinget
nedsetter - å ta standpunkt til om det foreligger straffbare
forhold (unntatt i forbindelse med vurdering av riksrettsansvar).
Slike spørsmål som gjelder etterforskning av påståtte
straffbare forhold undergitt den alminnelige straffelov, skal vurderes
av den regulære påtalemyndighet. På den
annen side kan det ikke hindre Stortinget i å nedsette
en granskingskommisjon at det foreligger påstander om mulige
straffbare forhold hos personer som ikke er konstitusjonelt ansvarlige.
Følgen må i så fall bare bli at det i
forbindelse med granskingen ikke tas standpunkt til spørsmålene
vedr. straffbare forhold."
På mange punkter vil den løpende
fremstillingen likevel vise om det overhodet kan være grunnlag
for nærmere å vurdere det rettslige grunnlaget
for mulig ansvar for embets- og tjenestemenn. Men dette er altså ikke
noen hovedformål med fremstillingen.
Kommisjonen har bl.a. besluttet at den bare
vil ta opp igjen spørsmål som er behandlet i tidligere
granskninger m.v. når det er sannsynlig at det vil kunne
bringe frem viktige nye opplysninger av betydning for gjennomføringen
av Kommisjonens mandat. Tre tidligere utredninger m.v. er av betydning
for avgrensningen av kommisjonens arbeidsoppgaver:
Prosjekt Gardermobanen (Tønne-utvalgets
rapport)
NOU 1999:28 Gardermoprosjektet (Mydske-utvalgets
rapport)
Riksrevisjonens Dokument nr. 3:10 (1997-1998) Riksrevisjonens
undersøkelse vedrørende hovedflyplassens og Gardermobanens
bedriftsøkonomiske lønnsomhet og de åpne
høringer som ble gjennomført som ledd i komiteens
behandling av saken.