Sammendrag

Følgende forslag fremmes i dokumentet:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og sette i gang tiltak for åpning av kommersiell fangst på kongekrabbe i alle våre tre nordligste fylker (Nordland, Troms og Finnmark)."

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Jon Olav Alstad, Bendiks H. Arnesen og Grethe Fossli, fra Høyre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og May-Helen Molvær Grimstad og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, viser til at det høsten 2000 ble besluttet å innføre ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe fra og med årets fangstsesong. Det er fremmet forslag til framtidig reguleringsopplegg for kommersiell fangst av kongekrabbe og komiteen vil understreke behovet for at kriteriene for deltakelse og utøvelse av fangsten er klarlagt før høstens fangstsesong starter. Komiteen er av den oppfatning at fordeling av kvoter mellom Norge og Russland bør fastsettes slik at man ivaretar det verdiskapningspotensialet som kan ligge i denne fangsten og har merket seg at man fra myndighetenes side på denne bakgrunn foreslår en kvote på 100 000 krabber i norsk farvann for 2002. Komiteen vil peke på det behovet som foreligger når det gjelder kunnskap om virkningene av kongekrabbens inntreden i våre farvann og ser positivt på at departementet ønsker å kartlegge kongekrabbens utbredelse i våre farvann og dens rolle i spredning av sykdommer, virkninger på bunnfauna og effekt på fiskeriene.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument nr. 8:6 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentanten Steinar Bastesen om åpning av kommersiell fangst av kongekrabbe - vedlegges protokollen.

Vedlegg: Brev fra Fiskeridepartementet v/fiskeriministeren til næringskomiteen, datert 22. januar 2002.

Dokument nr. 8:6 (2001-2002) Forslag fra Steinar Bastesen om åpning av kommersiell fangst av kongekrabbe

I 1960-årene satte russerne kongekrabbe fra Stillehavet ut i havet ved Murmanskkysten for å bygge opp en fangstbar bestand i området. Fra midten av 1970-årene ble enkelteksemplarer tatt som bifangst både i russisk og norsk farvann. Gjennom den såkalte "Gråsoneavtalen" mellom Norge og Russland fra 1978, ble det etablert et generelt fangstforbud av kongekrabbe. Det ble registrert en økning av bifangsten av kongekrabbe på 1980-tallet, men først våren 1992 ble det tatt større mengder i norsk farvann.

På møte i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen i november 1992 ble partene enige om å intensivere og koordinere forskningsarbeidet i Norge og Russland for å kunne gi kommisjonen råd om forvaltning av den nye ressursen.

Bestanden på norsk side har vært stadig økende. Bestanden har sitt hovedutbredelsesområde langs kysten av Øst-Finnmark inklusive Tana. Bestanden ser ut til å spre seg lenger vestover. Hvor langt vest den vil spre seg er imidlertid ikke forskerne i dag i stand til å gi noen indikasjoner på.

Siden 1994 har det vært gjennomført en begrenset forskningsfangst av kongekrabbe, hvor Norge og Russland har blitt enige om en totalkvote og delt denne likt mellom seg. Totalkvoten har økt fra 22 000 krabber i 1994 til 200 000 krabber i 2001. På norsk side har deltakelsen økt fra 4 fartøy i 1994 til 123 fartøy i 2001. I Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen høsten 2000 ble det besluttet å innføre ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe fra fangstsesongen 2002/2003.

På norsk side har en arbeidsgruppe bestående av representanter fra næring, forskning, forvaltning og Finnmark Fylkeskommune fra høsten 2000 gjennomført et arbeid for å vurdere den fremtidige forvaltningen av kongekrabbe. Gruppen har fremmet forslag til fremtidig reguleringsopplegg for fangst av kongekrabbe ved overgang til kommersiell fangst, vurdert bifangstproblematikken, samt problemstillinger knyttet til konsekvenser av kongekrabbens utbredelse for det biologiske mangfold. Gruppens arbeid er nå gjennomgått i Fiskeridepartementet og saken vil i løpet av kort tid bli sendt på høring. Høringsprosessen skal gjennomføres slik at kriteriene for deltakelse og ut­øvelse av fangsten er klarlagt før høstens fangstsesong starter. Ved overgang fra forskningsfangst til ordinær kommersiell fangst, vil det måtte legges andre kriterier til grunn for deltakelse i fangsten enn hva tilfellet har vært tidligere. Hva angår fangstområde er det naturlig at dette følger område knyttet til store problemer med bifangst.

La meg understreke at myndighetene tar kongekrabbeproblematikken på alvor. Det var jo også en av grunnene til å sette i gang et omfattende utredningsarbeid på norsk side. Kongekrabben er en ressurs som må utnyttes på en bærekraftig måte, men den har utvilsomt også ført med seg plager som er bekymringsfulle. Arbeidsgruppen har derfor også fremmet forslag til tiltak for å øke kunnskapen om effekten av kongekrabbens inntreden i våre farvann. Det foreligger derfor i gruppens anbefaling forslag om kartlegging av kongekrabbens utbredelse i våre farvann, kongekrabbens direkte eller indirekte rolle i spredning av sykdommer, virkninger på bunnfaunaen, på konkurrerende arter og effekten på fiskeriene. Fra 18. til 20. februar 2002 vil det i regi av Havforskningsinstituttet, avdeling Tromsø, gjennomføres et ekspertmøte for hvordan man kan etablere et program for forskning og overvåking av de mulige økologiske konsekvensene av kongekrabbens inntreden i våre farvann.

Hva angår vårt forhold til Russland når det gjelder kongekrabbe har vi valgt å følge en strategi hvor vi forvalter kongekrabbe ut fra fellesprinsipper. Fra og med fangstsesongen 2002/2003 settes kvotene i den respektive parts farvann ut fra en beskatningsgrad på 20% av fangstbare hanner over minstemål. Kommisjonen fastsetter m.a.o. en beskatningsgrad og så beregnes kvotene i partenes soner ut fra dette. For 2002 gir dette en kvote på 100 000 krabber i norske farvann. Jeg er kjent med at mange mener at kvotene bør ligge på et høyere nivå. Argumentet mot å benytte en høyere beskatningsgrad er imidlertid at en da risikerer å fiske ut den delen av kongekrabben som har en kommersiell verdi. Et resultat av dette kan bli at norske fiskere bare sitter igjen med problemene med bifangst av småkrabbe. En slik strategi vil ikke ivareta det verdiskapingspotensialet som ligger i utnyttelse av denne ressursen.