Undersøkelsen omfatter en gjennomgang av alle prosjektene under Handlingsplan for atomsaker. Gjennomgangen omfatter til sammen 111 prosjekter. Det er foretatt en mer omfattende analyse av to utvalgte investeringsprosjekter: "Sikkerhetstiltak ved Kola kjernekraftverk" fase 2 og "Anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall i Murmansk". Det Norske Veritas har på oppdrag fra Riksrevisjonen utført denne delen av undersøkelsen.
Undersøkelsen dokumenterer varierende
måloppnåelse innenfor handlingsplanens
fire områder. Særlig er det svak måloppnåelse
på det området som omfatter behandling, lagring
og deponering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel. Det
er videre ikke utført risikovurderinger i forbindelse med
planleggingen og gjennomføringen av flere av prosjektene.
Det er heller ikke dokumentert at realismen i planer og budsjetter
er vurdert. Dette er mangler ved prosjektplanleggingen som har medført
at man ofte har vært lite forberedt når problemer
og hindringer har oppstått, og det kan ha resultert i kostnadsoverskridelser,
forsinkelser og full stopp i enkelte prosjekter. Det er også påvist
at i enkelte prosjekter har kapasitetsproblemer medført
forsinkelser, og det er eksempler på prosjekter som har
stoppet opp på grunn av manglende godkjenning fra russisk
side. Det har videre kommet fram informasjon om at vanskelige avtaleforhold
og uklarheter rundt tollspørsmål har medført
forsinkelser og påvirket måloppnåelsen. Videre
har prosjektgjennomføringen blitt påvirket av andre
problemer på russisk side som intern uenighet, administrative
uklarheter, ansvarsfraskrivelse, problemer med pengeoverføringer,
mangelfull informasjon og forsinkede leveranser. Uenighet i prosjekter
hvor flere givernasjoner har vært representert, har også ført til
forsinkelser og ekstrautgifter.
Norske myndigheter har tatt initiativ til å løse
utfordringene i landsamarbeidet, blant annet gjennom utarbeidelsen
av Rammeavtalen for samarbeidet med Russland. I utarbeidelsen av
avtalen deltok den russiske part aktivt i arbeidet med å avgjøre
hvilke prosjekter avtalen skulle omfatte. Avtalen har muliggjort iverksettelse
av viktige prosjekter blant annet fordi den klargjør nødvendige
forutsetninger, som for eksempel tollfritak og ansvarsforhold, for
bistandssamarbeidet mellom Norge og Russland.
Den norske bistanden har bidratt til at flere
sikkerhetstiltak ved Kola kjernekraftverk har blitt gjennomført.
Disse tiltakene har redusert faren for en atomulykke betraktelig.
Imidlertid er det påvist at Kolaprosjektet har en stor
iboende målkonflikt fordi målsettingene om å bedre
sikkerheten ved kraftverket uten å forlenge dets levetid,
synes å være uforenlige. Fra russisk hold er det åpnet
for en mulig forlengelse av driften, og denne begrunnes ut fra den
gode sikkerhetssituasjonen ved kjernekraftverket. I tillegg er kraftbehovet
og behovet for arbeidsplasser i Nordvest-Russland viktige argumenter
i denne debatten.
Norge har sammen med USA bidratt til bygging
av et anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall i Murmansk.
Undersøkelsen viser at det i prosjektet har vært
problemer med tollavklaring og ansvarsforhold, og prosjektet har
hatt urealistisk budsjettering og tidsplan. Norge har også hatt
liten mulighet til å påvirke gjennomføringen
av prosjektet.
Overordnet målsetting for Murmanskprosjektet
er russisk tilslutning til Londonkonvensjonens forbud mot utslipp
av radioaktivt avfall i havet. Det er av stor internasjonal interesse
at Russland vil tilslutte seg Londonkonvensjonens dumpeforbud. I
tillegg til å være et globalt miljøproblem
utgjør radioaktiv forurensning av havområdene
en stor trussel mot norsk fiskerinæring. Murmanskprosjektet
er forsinket, rensekapasiteten til anlegget kan ikke verifiseres,
og det er usikkert om Russland vil bli i stand til å tilslutte
seg forbudet mot dumping.
Undersøkelsen viser at noen av utredningsprosjektene
har hatt et visst preg av grunnforskning. Denne forskningsaktiviteten
kan ha bidratt til å styrke kompetansen på området,
men det er et spørsmål om ikke denne type prosjekter
burde vært finansiert over andre bevilgninger. Det er også gitt
bistand til driftsorienterte oppgaver.
Videre viser undersøkelsen at det bare
er gjennomført kartlegging av miljøtilstanden
før iverksettingen av bistanden under handlingsplanen,
og at det ikke er gjennomført konsekvensutredninger i forhold
til de mer langsiktige virkningene av tiltakene på miljøet. Selv
om det viktigste med arbeidet har vært å iverksette
konkrete prosjekter, ville det vært en fordel å foreta
slike utredninger i forhold til de mest omfattende prosjektene.
Fraværet av slike utredninger gjør det vanskelig å dokumentere
miljøkonsekvensene av bistanden og å vurdere om
de igangsatte tiltakene har vært de mest optimale når
det gjelder å bidra til effektive forbedringer innen områdene
atomsikkerhet og radioaktiv forurensning.
Undersøkelsen viser at Utenriksdepartementet
i liten grad foretar prosjektvurderinger før søknader
om prosjektstøtte presenteres for embetsgruppen. Embetsgruppen
beslutter hvilke prosjekter som skal få økonomisk
støtte, men stiller ikke krav til oppfølging og rapportering.
Det har videre vært vanskelig å få oversikt
over status i prosjektene og utbetalingene til det enkelte prosjektet.
Det kan derfor stilles spørsmål ved om Utenriksdepartementet
har hatt den nødvendige oversikt til å følge
opp, styre og planlegge arbeidet med handlingsplanen på en
effektiv måte.