Jeg viser til henvendelse fra Næringskomiteen
i brev av 11. april 2002. Komiteen ber om departementets vurdering
av ovennevnte Dok:8 forslag.
Virkeområdet for konsesjonsloven § 5
tredje ledd ble sist endret ved lov 3. juni 1983 etter etter forslag
fra regjeringen Willoch. Bestemmelsen gir kommunen mulighet til å få innført
lokal forskrift om konsesjonsplikt ved erverv som gjelder fast eiendom
som er eller har vært brukt til helårsbolig, i
områder hvor det anses nødvendig å hindre
at hus som bør nyttes til helårsbolig blir brukt
til fritidshus. Reglene får anvendelse ved salg av eiendommer
ut av familien, og representerer et unntak fra den generelle konsesjonsfriheten
for bebygd eiendom (nå etter lovendringen i fjor opp til
20 dekar).
Forutsetningen for å innføre
forskrift kan følgelig sies å være at
kommunen mener det er fare for at lokalsamfunnene skal svekkes ved
at eiendommer brukes til feriested isteden for helårsbosetting.
Bestemmelsen er således et redskap for å sikre
levende lokalsamfunn. Dette målet er et sentralt, og omforent
mål i norsk distriktspolitikk. Dersom kommunen ikke lenger ønsker å ha
slik forskrift, vil en anmodning om opphevelse bli tatt til følge.
Forskrift etter konsesjonsloven § 5
tredje ledd er fastsatt for 76 kommuner. Kommunene ligger langs hele
kysten til og med Nordland, men det er også eksempler på at
innlands-kommuner har slik forskrift. Nesten alle kommuner langs
Oslofjorden og videre ned til Mandal har innført slik forskrift.
I de fleste kommunene er forskriften innført for hele kommunen.
Enkelte kommuner har imidlertid innført forskrift for deler
av kommunen. Dette gjelder for eksempel Skjåk kommune der
forskriften gjelder i tre nærmere bestemte boligområder,
mens det i Engerdal kommune er fastsatt forskrift for eiendommer
som i arealdelen av kommuneplanen enten er lagt ut til boligområde,
eller til landbruks-, natur- og friluftsområde.
I 1999 avgjorde kommunene 154 konsesjonssaker etter
konsesjonsloven § 5 tredje ledd. Sju av disse sakene ble
avslått, og det ble satt vilkår i tre saker. Tallene
har variert lite fra år til år Innsamlede
tall fra 2000 viser stort avvik fra tidligere år.
Departementet vil vurdere om dette gir grunn til å foreta
en dobbeltkontroll av materialet.. Hovedinntrykket er
at hus som bør brukes til helårsbolig ikke blir
omsatt til feriesteder.
Styring av arealbruken er et viktig ledd i det
kommunale selvstyret. Forskriftene har derfor en grunnleggende demokratisk
forankring. De innføres på lokalt initiativ og
etter en grundig behandling i det enkelte kommunestyre. Ordningene
bygger etter dette på en offentlig debatt som vitaliserer
lokaldemokratiet. Kommunene vurderer om det er behov for forskrift,
og hvilke områder forskriften skal gjelde for. Avgjørelse av
enkeltsaker der det oppstår konsesjonsplikt, ligger også til
kommunen. Lokalsamfunnet bestemmer dermed selv om de ønsker
forskrift, hvor forskriften får anvendelse, og om det skal
gis konsesjon eller ikke i de tilfelle konsesjonsplikt oppstår.
Dette innebærer at bestemmelsen gir
rom for lokal prioritering og lokal tilpassing. Dette er også naturlig fordi
følgene av at helårsboliger brukes til fritidsformål nettopp
gjør seg gjeldende i lokalsamfunnet. Ordningen innebærer
at beslutningene fattes nær dem som blir direkte berørt.
Rettsikkerhetshensynet ivaretas ved at avgjørelsen kan
klages inn for fylkesmannen.
Endring i bruken av fast eiendom er, på samme
måte som all annen samfunnsutvikling, en følge
av mange ulike og samvirkende forhold. De viktigste faktorene som
påvirker utviklingen er eiendommens beliggenhet, og eiernes
personlige interesser og muligheter for å bruke eiendommen.
Offentlig tilrettelegging i form av infrastruktur og lignende tiltak
kan åpne for større handlingsrom med hensyn til
hvilken bruk som er aktuell. Offentlig tilrettelegging er derfor
også av stor betydning for endring av bruken av eiendommen.
Konsesjonslovens bestemmelse må sees som et supplement til
dette. Bestemmelsen gir kommuner som mener de kan ha nytte av den,
et redskap for, etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, å hindre
omdisponering av helårsboliger til fritidsbruk, eventuelt
at hus som har brukt til fritidshus en periode blir tilbakeført
til helårsbruk. Nyttevurderingen av konsesjonsloven § 5 tredje
ledd må tas i dette perspektivet.
Departementet har inntrykk av at de kommunene som
har innført nedsatt konsesjonsgrense mener at ordningen
fungerer etter hensikten. I forbindelse med høring av hevingen
av arealgrensen i 2001 uttalte for eksempel Kragerø kommune I
brev 21. august 2000:
"Endringene vil medføre at disse eiendommene Landbrukseiendommer
med areal mindre enn 20 dekar. ikke lenger omfattes av
reglene som gjelder for bo- og driveplikt for landbrukseiendommer.
Etter administrasjonens vurdering ligger det en betydelig utfordring
for kommunen å unngå at disse eiendommene i stor utstrekning
blir liggende ubebodde i større deler av året.
På landsplan registreres en betydelig interesse for kjøp
av "småbruk" av folk som ønsker å ha
disse som et attraktivt bosted. Den teknologiske utviklingen gjør at
flere og flere kan drive næringsvirksomhet hjemmefra -
et attraktivt bosted vil da være avgjørende for
hvor de etablerer seg. Kragerø kommune har innført
forskrift etter konsesjonsloven § 5 (konsesjonsgrense 0) for å sikre
bosettingen på eiendommer bebygd med helårsboliger.
Ut fra dette og en sterkere vektlegging av fast bosetting som formål
i forslaget til nytt lovverk mener administrasjonen at kommunen
overfor departementet sterkt må understreke behovet for
at det gies mulighet for å kreve boplikt på eiendommer
fra 5-20 da. Dette kan bli et viktig virkemiddel i kommunens næringsarbeid
for å skape omstilling og nyetablering."
Jeg er ikke enig med forslagsstillerne i at
reglene fører til at beslutningene ikke er forutsigbare.
Reglene går ut på at kommunene skal foreta en
konkret vurdering av de konsesjonssakene som oppstår. I
områder der det etter kommunens vurdering er ønskelig å opprettholde
bosettingen på eiendom brukt til helårsbosetting,
har det formodningen for seg at kommunen vil avslå dersom
eiendommen er omsatt til andre formål. I andre tilfeller
skal konsesjon gis. Departementet har ikke mottatt opplysninger
som tyder på at avgjørelses-myndigheten praktiseres
annerledes. En viser i den forbindelse til statistikken som er referert
ovenfor under punkt 1.
Departementet har erfart at enkelte kommuner
har gitt uttrykk for at reglene om konsesjonsplikten bør strammes
inn fordi de gir rom for ulike former for omgåelser, og
at de heller ikke legger til rette for en effektiv kontroll. Departementet ønsker
systematiske tilbakemeldinger om dette før en eventuelt
vil vurdere forslag til tiltak som kan forbedre regelverket på dette området.
I forbindelse med høring av en rekke forslag til endringer
i konsesjonsloven (høringen er nevnt nedenfor under punkt
3), vil høringsinstansene få en rekke spørsmål
slik at en kan få belyst disse forholdene.
Når det innføres forskrift
etter konsesjonsloven, påvirkes omsetningsprisene fordi
markedet for eiendommen begrenses til kjøpere som skal
bruke eiendommen til boligformål. I områder som
er attraktive til fritidsbruk, vil dette kunne føre til
at eiendommene omsettes til en lavere pris enn om den kunne selges
til fritidsbruk. Landbruksdepartementet kan forstå at dette
for den enkelte kan oppfattes som "urettferdig". Bruk av lovregler
som virkemiddel for å hindre uheldig arealbruksutvikling
er imidlertid både vanlig og nødvendig i et samfunn
som vårt, selv om reguleringene i mange tilfeller fører
til prisforskjeller ved eventuell omsetning av eiendommene. Forskrift
etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd er ikke den eneste
regelen for arealbruk som har slik virkning for eierne. De samme
virkningene følger av byggeforbudet i 100-metersbeltet
i strandsonen, regler knyttet til fredede områder og bygninger,
og hvor kommunene gjennom regelverket i plan- og bygningsloven disponerer
areal til ulike formål. Det legges ellers til grunn at
eiendommen må kunne omsettes til en pris som samsvarer
med for prisen for slike boliger i området.
I Sem-erklæringen har regjeringen foreslått
at arealgrensen ved erverv av konsesjonsfri eiendom skal heves til
100 dekar hvorav ikke mer enn 20 dekar kan være fulldyrka
mark. Forslaget er knyttet til overdragelse av bebygd eiendom og
vil bli sendt på høring i løpet av mai
måned sammen med en rekke andre forslag til endringer i
gjeldende konsesjonslov.
I tilknytning til endringen i arealgrensen 4.
mai 2001 ga mange høringsinstanser uttrykk for uro og bekymring
over hvilke følger endringen ville kunne få for bruken
av helårsboliger. Departementet antar at høringsinstansene
nå har høstet noen erfaringer med dette.
Som nevnt, vil departementet i tilknytning til
konsesjonsloven § 5 tredje ledd, stille en rekke spørsmål
til høringsinstansene. Disse spørsmålene
tar bl.a. sikte på å avklare hvilke synspunkter
og erfaringer høringsinstansene har med bestemmelsen. Høringsinstansene
vil også få anledning til å komme med
sitt generelle syn på bestemmelsen.