I proposisjonens del I omtales forhandlingene om den 13. kapitalpåfyllingen i Det internasjonale utviklingsfondet (International Development Association - IDA). IDA er Verdensbankens utviklingsfond for de fattigste land, og mobiliserer ressurser gjennom påfyllingsforhandlinger mellom giverland hvert tredje år. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak om samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i IDA.

Gjennom Stortingets behandling av Dokument nr. 8:128 (2001-2002) om tiltak for å følge opp SAPRIN-rapporten om konsekvensene av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer, jf. Innst. S. nr. 8 (2002-2003), ble Regjeringen anmodet om å gi en redegjørelse for Verdensbankens politikk og Norges rolle i dens styre og virksomhet. Dette er gjort i proposisjonens del II. Det vil bli avgitt egen innstilling om denne del av proposisjonen.

Grunnlaget for IDAs bistand er de finansielle bidragene som en rekke giverland stiller til disposisjon gjennom jevnlige påfyllinger til fondet. Samtlige bidrag er ubundne gavemidler. I tillegg kommer tilbakebetalinger fra låntakerne i IDA og overføringer fra Verdensbankens overskudd, som til sammen utgjør en betydelig andel av kapitalpåfyllingene. Bistand fra IDA går til de fattigste utviklingslandene med hovedvekt på Afrika sør for Sahara. For tiden kan land med et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger på USD 875 eller mindre, få midler fra IDA. Dessuten kan enkelte mindre øystater på grunn av sin sårbare økonomi få midler fra IDA selv om bruttonasjonalprodukt pr. innbygger er over denne grensen.

IDA og FNs utviklingsprogram (UNDP) har vært de største mottakerne av norsk bistand til multilaterale bistandsorganisasjoner i de senere år.

Verdensbanken har lenge hatt fattigdomsreduksjon som sin overordnede målsetting og har nå vedtatt å legge Tusenårsmålene til grunn for sin virksomhet. Det legges i dag enda sterkere vekt på at bistanden skal ytes i tråd med mottakerlandenes egne utviklingsstrategier (f.eks. såkalte Poverty Reduction Strategy Papers) og i forsterket partnerskap med andre institusjoner og bilaterale givere.

Reform av offentlig administrasjon (godt styresett), infrastruktur, utdanning og helse er de formål som mottar mest bistand fra IDA. Lån til sosiale sektorer utgjorde totalt 37 pst. av IDAs samlede utlån under IDA 12. Verdensbankgruppen er i dag den største bidragsyteren til grunnutdanning og primærhelse i utviklingslandene. Det er de senere år lagt stor vekt på å integrere miljø- og likestillingsspørsmål i IDAs virksomhet. IDA er en sentral aktør i gjeldsletteinitiativet for de fattigste landene (Heavily Indebted Poor Countries Initiative - HIPC) som over tid er forventet å gi en total gjeldslette på omlag USD 50 mrd. til rundt 40 land.

I likhet med tidligere forhandlinger, omfattet forhandlingene med 13. kapitalpåfyllingen (IDA 13) påfyllingens største, byrdefordelingen mellom giverlandene og kriteriene og de utviklingspolitiske mål­settinger for IDAs virksomhet.

Det var i forhandlingene bred enighet om at de politiske retningslinjene for den 12. kapitalpåfyllingen av IDA skulle videreføres og forsterkes, med fattigdomsreduksjon som overordnet målsetting. Viktige aspekter i så måte var utvikling av menneskelige ressurser (med vekt på helse og utdanning), godt styresett (herunder kamp mot korrupsjon), økonomiske reformer og bærekraftig utvikling. Videre ble det lagt stor vekt på at IDAs operative virke skal baseres på mottakerlandenes egne strategier for fattigdomsreduksjon, og at befolkningen i det enkelte land skal involveres i utformingen og iverksettelsen av strategiene for å sikre genuint eierskap. Det var også enighet om å styrke systemet som ble vedtatt i IDA 12-forhandlingene som legger til grunn at låntakerlandenes reforminnsats og resultat­oppnåelse i stor grad vil være bestemmende for fordelingen av IDA-finansieringen mellom land. Dette skal bidra til å sikre at knappe IDA-ressurser blir brukt på en måte som har størst mulig utviklingseffekt.

I tilegg ble spørsmålet om i hvilken grad og til hvilke formål IDA skal yte gavebistand et sentralt forhandlingstema.

Norge spilte en sentral rolle i arbeidet for å komme fram til et kompromiss, og fremmet en løsningsformel som tar utgangspunkt i hva IDA mest hensiktsmessig kan bruke gavemidler til. Det norske forslaget om at IDA skal kunne yte gavebistand til bekjempelse av HIV/AIDS og gjenreisning etter væpnet konflikt og naturkatastrofer er et sentralt element i sluttresultatet. Det ble fra alle hold uttrykt politisk vilje til å kompensere IDA for bortfall av tilbakebetalinger som følge av gaveelementet. Norge understreket nødvendigheten av en full kompensasjon av IDA slik at ressurstilgangen til de fattigste landene ikke begrenses.

Resultatet av forhandlingene ble at størstedelen av midlene i fondet fortsatt skal lånes ut på svært gunstige vilkår. Under forhandlingene ble det imidlertid enighet om at en del av midlene (18-21 pst.) skal gis som ren gavebistand, i hovedsak til land som er rammet av væpnet konflikt, HIV/AIDS, naturkatastrofer og/eller opplever en vanskelig gjeldssituasjon. En viktig nyvinning i forhold til tidligere påfyllinger, er at IDAs bistand skal forankres sterkere i de fattige landenes egne fattigdomsrettede utviklingsstrategier.

Sluttresultatet av forhandlingene må, særlig gitt en presset budsjettsituasjon i mange giverland og de vanskelige diskusjonene vedrørende gavebistand fra IDA, sies å være tilfredsstillende med hensyn til nivået på påfyllingen. Det samme kan sies om de politiske retningslinjene og kriteriene for IDAs virksomhet og det fortsatte fokus på Afrika sør for Sahara. Utvikling på det afrikanske kontinent er i stor grad avhengig av godt styresett. Gjennom retningslinjene for sitt operative virke vil IDA fortsatt kunne være en betydelig bidragsyter til å fremme godt styresett i Afrika. Særlig positivt er den sterkere vektleggingen på de fattige landenes egne utviklingsstrategier. Dette må antas å bidra til styrket nasjonalt eierskap til utviklingsprosessen. Videre er det grunn til å fremheve den betydelige andel av IDAs bistand som går til helse og utdanning. Prioriteringene og kriteriene for IDAs bistand er i dag i all hovedsak i overensstemmelse med norsk utviklingspolitikk.

Det er positivt at man greide å oppnå et kompromiss i spørsmålet om gavemidler gitt at det i utgangspunktet var betydelig avstand mellom partene.

Det er videre positivt at IDAs finansielle støtte til de fattigste landene opprettholdes de kommende år. Imidlertid vil knappheten på IDA-ressurser forsterkes som følge av at behovet for IDA-midler har økt de siste årene, både på grunn av den finansielle krisen i Asia, den fortsatt bekymringsfulle situasjonen i Afrika, reduserte råvarepriser, økonomiske nedgangstider, særlig etter 11. september 2001, og utilstrekkelig bilateral bistand.

Totalt beløper giverlandenes andel av den 13. kapitalpåfyllingen seg til USD 12,7 mrd. (rundt NOK 115 mrd.). Resten av det totale kapitalgrunnlaget på USD 22,9 mrd. (rundt NOK 207 mrd.) kommer fra tilbakebetalinger fra låntakerne i IDA og overføringer fra Verdensbankens overskudd. For Norges del innebærer påfyllingen et totalt bidrag på NOK 1 751 270 000 fordelt over tre år. Dette utgjør 1,52 pst. av påfyllingen, opp fra en andel på 1,42 pst. i de senere påfyllinger.

Bidragene fra de enkelte land fremgår av vedlegg 1 i proposisjonen.