Det nærmar seg 10 år sidan
lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntenester blei vedteken.
Då lova hadde vore i kraft i dryge tre år, gav
Regjeringa i St.meld. nr. 39 (1995-1996) Stortinget ei førebels
orientering om erfaringane med lova og om situasjonen i barnevernet
på dette tidspunktet, jf. Innst. S. nr. 6 (1996-1997).
Sidan den gongen har lova blitt endra ei rekkje
gonger. Viktige reglar i lova er blitt evaluerte i eit eige delforskingsprogram
i regi av Noregs forskingsråd, og ulike sider ved den nye
ordninga med fylkesnemnder for sosiale saker er særleg
vurderte. Ei rekkje departement har samarbeidd om ein handlingsplan
mot barne- og ungdomskriminalitet som tek sikte på å førebyggje og
kjempe mot problemåtferd blant barn og unge (St.meld. nr.
17 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 215 (1999-2000)). Sist, men ikkje
minst har Befringutvalet som skulle ta for seg alle sentrale område
i barnevernet med særleg vekt på førebyggjande
tiltak i familien og nærmiljøet, lagt fram si
utgreiing i NOU 2000:12 Barnevernet i Norge - tilstandsvurderinger,
nye perspektiver og forslag til reformer. NOU-en har vore på høyring, og
departementet har motteke mange og omfattande fråsegner.
Med bakgrunn i utgreiinga og høyringsfråsegnene, evalueringa
av lova og fylkesnemnda, og departementet si eiga erfaring med lova,
er tida inne for å gje Stortinget den tilbakemeldinga om
barnevernet som det har bede om. Barne- og familiedepartementet
viser i denne samanhengen også til St.meld nr. 39 (2001-2002)
Oppvekst og levekår for barn og ungdom i Norge, odelstingsproposisjon
om den framtidige organiseringa av dei oppgåvene som i
dag ligg inn under fylkeskommunen, odelstingsproposisjon med andre
lovendringar og stortingsmelding om familiepolitikken.
I den politiske plattforma for Samarbeidsregjeringa (Semerklæringa)
heiter det om barnevernet at Samarbeidsregjeringa vil satse sterkare
på førebyggjande barnevern. I første
rekkje må foreldra og miljøet omkring få hjelp
til å løyse oppgåvene. Først
når dette i stor nok grad er utprøvd, må det
bli aktuelt å skilje barn frå foreldra.
Når ein tek dette som utgangspunkt,
er det fordi det her ligg under at det er foreldra som har hovudansvaret for
barna sine. Der foreldra sviktar eller kjem til kort, har både
barn og foreldre rett til hjelp. Først og fremst skal familiane
få hjelp til å leve og bu saman. Når
det ikkje let seg gjere, har barnevernet eit lovpålagt
ansvar for å skaffe barn og unge omsorgstilbod utanfor
heimen.
Familien utgjer eit fundament i samfunnet. Det
er derfor ei overordna oppgåve for barnevernet å gjere
sitt til at foreldre får så gode vilkår
som mogleg for å ta vare på barna sine.
Regjeringa meiner det skal sterke grunnar til
for at barn og unge skal skiljast ut eller ekskluderast frå det sosiale
fellesskapet på heimstaden. Det vi kan kalle nærleiksprinsippet,
bør vere grunnleggjande for alle oppvekstinstansar. Av
og til er det likevel nødvendig å verne barna
frå deira eigne nære omgjevnader.
Ein god oppvekstpolitikk må først
og fremst byggje på at foreldre og familie tek på seg
sitt ansvar som stabile omsorgspersonar. Ein politikk for å styrkje
familien sin situasjon må innebere å hjelpe utsette
familiar til å halde saman.
Ein av dei berande grunnverdiane er forankra
til det såkalla biologiske prinsippet. Dette biologiske
faktumet er akseptert som eit grunnlag for den rettslege reguleringa
av forholdet mellom foreldre og barn. Retten til å stifte
familie, med alt det dette inneber, er ein av dei universelle menneskerettane.
Ein kan her også vise til FN-konvensjonen om barnerettane.
Det biologiske prinsippet har kome klart til
uttrykk i forarbeida både til barnelova og barnevernlova
sjølv om vi ikkje finn det uttalt i teksten. Det primære
er at barnet skal vekse opp hos dei biologiske foreldra. Å flytte
frå sin biologiske familie blir sett på som eit traume
for barn. Det synest å ha vore ein tendens på 90-talet
at ein har auka vektlegginga av dei biologiske relasjonane i psykologiske
og juridiske vurderingar omkring omsorgssituasjonen til barn.
Befringutvalet peiker på at barnevernet
generelt har vore skeptisk til fosterheimsplassering hos slektningar. Barne-
og familiedepartementet meiner det kan vere behov for å revurdere
ein slik praksis.
I barnevernlova står det beste for
barnet som ein overordna grunnverdi. Det er også i samsvar
med FN-konvensjonen om barnerettane.
Ved alle handlingar som vedkjem barn og som
blir utførte av offentlege eller private velferdsorganisasjonar,
domstolar, administrative styresmakter eller lovgjevande organ,
skal det først og fremst takast omsyn til kva som gagnar
barnet best.
Barne- og familiedepartementet vil understreke
kor viktig det er at det skjønnsmessige ikkje bør
løynast eller mystifiserast i barnevernsaker. Barnevernet
bør ytterlegare styrkje sin kompetanse i å kommunisere kva
for avvegingar som blir gjorde. Barne- og familiedepartementet ønskjer å setje
i verk særlege tiltak for å styrkje ei slik open
innstilling.
Regjeringa meiner det er viktig at dreiinga
i retning av at barnevernet så langt som mogleg skal vere
ei førebyggjande hjelpeteneste, blir ført vidare
og forsterka i åra som kjem. Siktemålet må vere
at barnevernet på eit så tidleg tidspunkt som
mogleg skal oppdage dei barna som er problemutsette og setje i verk
tiltak for dei i familien i lokalmiljøet. Målet
med denne vektlegginga av tidleg hjelp og støtte er også at
det i minst mogleg grad skal bli nødvendig å plassere
barn og unge utanfor heimen. Dette bør vere ein del av
verdigrunnlaget i eit moderne barnevern.
Samstundes må barnevernet halde fast
også på dei andre lovpålagde oppgåvene
sine, til dømes oppgåva som kontrollør
og den instansen som på vegner av samfunnet skal ta vare
på dei mest utsette barna.
Det har skjedd ei dreiing i barnevernet som
inneber meir vekt på den delen av tenesta som arbeider
ute i familiane nettopp for å hindre meir inngripande tiltak. Dette
er ei utvikling Regjeringa stør.
I møte med praktikarar, administratorar
og barnevernforskarar har Barne- og familiedepartementet motteke
klare signal om at tenestene sjølve ønskjer ei utvikling
med større vekt på open innstilling og førebyggjande
familiearbeid. Barnevernet må sikrast auka kompetanse og
få betra føresetnadene sine for å kommunisere
utetter viktige verdiar om det beste for barnet. Barne- og familiedepartementet
ser at ei positiv utvikling alt er i gang. Dette er eit godt utgangspunkt for å vidareutvikle
barnevernet i åra som kjem.
Barnevernet utøver faget sitt i spenningsfeltet
mellom på den eine sida krav til samhandling og samarbeid,
og på den andre sida plikt til å handle når
omsynet til barnet tilseier det. Barnevernet er både hjelpar
og tvangsmakt – begge delar til beste for barnet. Denne dobbeltrolla
bør barnevernet kommunisere ope om. Større innsyn
i barnevernet vil kunne ha positiv verdi for legitimiteten.
Barne- og familiedepartementet vil halde fram
arbeidet med å leggje til rette for at foreldre, barnehagepersonale,
barnevern og andre i det offentlege tenesteapparatet utviklar god
kontakt. Tverrfagleg og tverretatleg samarbeid er heilt nødvendig
for å skape gode velferdstilbod for barn og foreldre.
Departementet ser det som viktig at også andre
hjelpetenester i kommunen aktivt nyttar sin kompetanse og si erfaring
når det gjeld barn og unge som har eller står i
fare for å utvikle problem. Samstundes vil Barne- og familiedepartementet
kome med framlegg om at barnevernet får eit meir sentralt
ansvar i det førebyggjande arbeidet, fordi nokon må ta
eit hovudansvar for at dette samarbeidet mellom etatane fungerer.
Det vert framheva at teieplikta i barnevernlova ikkje skal vere
til hinder for nødvendig samarbeid til beste for barnet.
Meldinga gjer greie for den rettslege utviklinga
innan barnevernet frå den første barnevernlova
i 1896, lova frå 1953 og til den nogjeldande barnelova
av 17. juli 1992 nr. 100. Førebyggingstanken har vorte
viktigare og i 1992-lova ser ein tydeleg ei utvikling i retning
av endå større vekt på førebygging.
Når det gjeld dei private institusjonane,
heiter det i meldinga at mange av desse tiltaka er svært
kostbare. Fylkeskommunane, som betaler for desse dyre og somme gonger
lite eigna tiltaka, har til dels følgt for dårleg
opp både i forhold til barna og sjølve tiltaket. Barnevernlova
frå 1992 har ingen reglar om godkjenning av institusjonar,
men fylkesmannen har tilsynsansvar etter lova. Barne- og familiedepartementet
kom i Ot.prp. nr. 15 (2001-2002) med framlegg om fylkeskommunal
godkjenning for private barneverninstitusjonar som ikkje er innpassa
i planen til fylkeskommunen. Proposisjonen blei i Ot.meld. nr. 3
(2001-2002) trekt tilbake på grunn av arbeidet med ny organisering av
oppgåvene til fylkeskommunen etter barnevernlova. Som ein
konsekvens av dette arbeidet vil spørsmålet om
kva for ein instans som skal vere godkjenningsmakt, bli vurdert
på nytt.
Regjeringa ønskjer å sameine
måla om ein god barndom og ei god ungdomstid med kvalifisering
for framtida. Barn og unge med særskilde behov må sikrast
ei best mogleg framtid gjennom samarbeid og tilrettelegging både
lokalt og nasjonalt. Ein må ta omsyn til utsette barn og
unge i alle politiske prosessar som har med deira situasjon å gjere.
Ikkje minst i kommunal planlegging og politikk må omsynet
til barn og unge vere gjennomgripande.
I den generelle barne- og ungdomspolitikken ønskjer Regjeringa
ein aktiv politikk for å stimulere barn og ungdom til deltaking
og medansvar i samfunnet. Det er viktig å ha ein god dialog
mellom barn, ungdom og vaksne, slik at også behova og interessene
hos barn og ungdom blir tekne vare på. Barn og ungdom må bli høyrde,
og synspunkta deira må ein ta på alvor. Dette gjeld
også i barnevernsaker.
Utjamning av levekårsskilnader, solidaritet,
likeverd og mangfald står sentralt i barne- og ungdomspolitikken.
Eit overordna mål er å sikre alle barn og unge
likeverdige tilbod og utviklingsvilkår. For å motverke
ulikskapar vil Regjeringa leggje særskild vekt på å betre oppvekstkåra
for dei dårlegast stilte, mellom anna gjennom ein handlingsplan
mot fattigdom. Eit godt barnevern er ein viktig del av ein heilskapleg
barne- og ungdomspolitikk.
Norske styresmakter har i dei seinare åra
lagt vekt på å styrkje oppvekstmiljøet,
mellom anna gjennom omfattande reform- og forsøksarbeid
og gjennom utvikling av tilbod og tenester som er eigna til å dekkje dagens
behov. Trass i den innsatsen som alt har skjedd, kan vi enno ikkje
seie oss nøgde. Den offentlege politikken må utformast
og organiserast slik at alle barn og ungdommar får gode
utviklingsvilkår og den hjelp og støtte dei har
behov for. For å sikre dette er det ikkje minst nødvendig
med eit godt samarbeid mellom etatar og tenester i kommunane.
Regjeringa ser det som viktig at alle barn og
unge får høve til å delta aktivt og vere
med på å utforme og gjennomføre barne-
og ungdomspolitikken. I tillegg til at barn og ungdom kan verke
med til å lyfte kvaliteten på barne- og ungdomspolitikken
og gjere han meir treffsikker, er deltakinga viktig for opplæring
i demokratiske haldningar og handlemåtar. Det er eit mål
at alle kommunane i landet legg opp eit systematisk arbeid for å trekkje
barn og ungdom aktivt inn i arbeidet for å betre oppvekstmiljøet.
Deltaking og medverknad blir nærmare
omtalt i St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst og levekår
for barn og ungdom i Norge.
Å sikre barn og unge lik rett og like
vilkår for utdanning og kvalifisering er eit sentralt mål
for barne- og ungdomspolitikken.
Auka krav til utdanning fører til at
fallhøgda blir større for barn og ungdom som ikkje
greier å utvikle sine evner og anlegg innanfor utdanningssystemet. Regjeringa
vil føre vidare innsatsen overfor ungdom som fell utanfor
utdanningssystemet. Eit nært samarbeid mellom barnevern
og oppfølgingsteneste vil i mange tilfelle vere til stor
hjelp.
For å sikre eit godt helsefremjande
og førebyggjande arbeid blant barn og ungdom er det nødvendig
med samordning og samarbeid på tvers av etatar og sektorar og
mellom offentleg og frivillig innsats.
Gjennom "Opptrappingsplan for psykisk helse
1999-2006" er det lagt opp til ei omfattande utbygging av psykisk
helsevern for barn og ungdom.
Ved behandlinga av statsbudsjettet for 2001
slutta Stortinget seg til at det skal liggje føre ein politisk
vedteken plan i kommunane for det psykososiale helsearbeidet. Planen
skal også omhandle barn og unge.
Regjeringa har sett i gang eit arbeid med å gjennomgå og
ajourføre opptrappingsplanen for psykisk helse, både
når det gjeld brukartiltak, informasjon, kommunale og spesialiserte
tenester og kompetansetiltak. Opptrappingsplanen har lagt vekt på barn
og unge.
Etter reforma av spesialisthelsetenestene er
psykisk helsevern for barn og unge overførd til helseføretaka. Sosialdepartementet
greier no ut spørsmålet om framtidig organisering
av dei delane av tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukarar som framleis
er lagde til fylkeskommunen. Barne- og familiedepartementet har
sendt på høyring framlegg til framtidig organisering
av dei oppgåvene innanfor barnevernområdet som
i dag ligg i fylkeskommunen. Dette inneber nye utfordringar til framtidig
organisering av samarbeidet. Departementa har derfor sett i gang
eit arbeid for å sikre ei god samordning mellom desse tenestene
i framtida, uavhengig av kva for forvaltningsløysingar
som blir valde.
Eigenaktivitet og kreativitet er berande prinsipp
i Regjeringa si satsing på barn og ungdom. Barn og ungdom
er aktive utøvarar, skaparar og brukarar i kultur- og fritidsverksemd.
Kultur- og fritidspolitikken må tilretteleggjast slik at
alle grupper av barn og ungdom får høve til å delta
i eit aktivt og mangfaldig kulturliv. Regjeringa ser det som viktig
at innsatsen retta mot barn og unge på kultur- og fritidsområdet
blir styrkt og utvikla vidare. Dei frivillige organisasjonane på kulturfeltet
er viktige og skal sikrast gode kår. Kultur- og kyrkjedepartementet
arbeider for tida med ei ny kulturmelding som etter planen skal
leggjast fram for Stortinget tidleg på våren 2003.
Barn og unge vil vere eit tema i denne meldinga. Kultur på barne-
og ungdomsområdet er også omtalt i meldinga til
Stortinget frå Barne- og familiedepartementet om oppvekst
og levekår for barn og unge (St.meld. nr. 39 (2001-2002)).
Problem knytte til vald, mobbing, kriminalitet,
rus og rasisme blant barn og ungdom har kome meir i framgrunnen
dei seinare åra. Nokre få barn og unge med innvandrarbakgrunn
er utsette for kjønnsskamfaring. Situasjonen vekkjer uro.
Regjeringa ønskjer eit breitt engasjement for å snu
utviklinga. For å få til den nødvendige
satsinga er det lagt opp til styrkt innsats og betre samordning
både i kommunar og på statleg nivå.
Rusproblem er aukande og spreier seg til nye
grupper. Regjeringa har som mål å redusere det
totale alkoholforbruket og styre meir av alkoholomsetninga inn i lovlege
former. Regjeringa vil derfor arbeide ut ein eigen handlingsplan
mot rusproblem som vektlegg både førebyggjande
tiltak og betre behandlingstilbod for rusmisbrukarar.
Alle familiar med barn i Noreg er omfatta av
ein aktiv fordelingspolitikk med siktemål anten å kompensere
barnefamiliane for nokre av meirutgiftene ved å ha barn,
eller bidra med tenester eller overføringar for å stø opp
om omsorga familien skal gje barna. Dei viktigaste ordningane er
barnetrygd, fødsels- og adopsjonspengar og eingongsstønad
ved fødsel og adopsjon, kontantstøtte og tilbod
om barnehageplass. I møtet mellom familien og barnevernet
veit barnevernet at det kan ta utgangspunkt i desse ordningane når
opplegget for den enkelte familien skal drøftast.
Det heiter i meldinga at Regjeringa vil at alle
familiar som ønskjer det, skal ha tilbod om ein godt tilpassa
barnehageplass til ein rimeleg pris. Regjeringa fører vidare
og styrkjer den treårige satsinga på kvalitetsutvikling
i barnehagane som har pågått sidan 2001. Regjeringa
vil halde fram arbeidet med å leggje til rette for at barnehagepersonale,
foreldre, barnevern og andre offentlege tenester utviklar ein meir
open dialog innanfor dei rammene lovverket set. Tverrfagleg og tverretatleg
samarbeid er heilt nødvendig for å skape gode
velferdstilbod for barn og foreldre. I tråd med St.meld.
nr. 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre, har
Barne- og familiedepartementet sett i verk forsøksprosjekt
som har som mål å betre samarbeidet mellom barnehagen,
barnevernet og foreldra.
I 1995 blei det starta opp eit foreldrerettleiingsprogram
av Barne- og familiedepartementet i samarbeid med dåverande
Sosial- og helsedepartementet og dåverande Kyrkje-, utdannings-
og forskingsdepartementet. Med utgangspunkt i nyare kunnskap om
barn og samspel ville ein frå staten si side intensivere
innsatsen med å førebyggje psykososiale problem
og redusere samspelvanskar mellom foreldre og barn. Foreldrerettleingsprogrammet
er eit generelt tilbod, samstundes som det er viktig å nå dei
som har størst behov. Programmet vil bli utvikla vidare
både i forhold til foreldre med små barn og foreldre
med barn og ungdom i skolealder.
Meldinga tar óg opp ordninga med familievernkontora,
jf. lov av 19. juni nr. 62 1997. Regjeringa vil satse på å styrkje
kontakten mellom familievernet og barnevernet.
Barne- og familiedepartementet har i samarbeid
med tidlegare Sosial- og helsedepartementet teke initiativ til å etablere
eit permanent tilbod til familiar med funksjonshemma barn. Tiltaket
er sett i gang i 2002. Målet er å gje eit landsdekkjande
tilbod som er forankra ved familievernkontora.
Ei viktig utfordring for familievernet er samarbeidet med
andre og nærståande tenester. Dette gjeld ikkje minst
barnevernet, men også psykiatrien, delar av tiltak for
rusmiddelmisbrukarar, pedagogisk-psykologisk teneste og andre. Regjeringa
vil no satse på eit meir planstyrt og systematisk samarbeid
mellom familievernet og andre tenester.
Departementet har nyleg lagt fram framlegg til
ein plan for kompetanseutvikling i familievernet. Siktemålet
med planen er nettopp å styrkje ei systematisk og heilskapleg
kompetanseutvikling for heile tenesta. Planen tek opp dei utfordringane
familievernet står overfor, og lanserer tiltak for å setje
tenesta i stand til betre å møte dei. Planen inneheld
både kortsiktige og langsiktige tiltak. Arbeidet med å setje
i verk kompetansetiltaka starta i 2002.
Å vekse opp med foreldre som misbruker
rusmiddel, representerer ein stor helserisiko for barn. Som gruppe har
dei gjennomsnittleg meir problem med kjensler, åtferd og
læring enn andre.
Fordi rusmisbruk er tabulagt, er ein ofte redd
for å bringe temaet på banen. Resultatet er store
mørketal og barn som ikkje får hjelp. Barne- og
familiedepartementet vil ta initiativ til å få utarbeidd
eit temahefte om denne problematikken.
Barne- og familiedepartementet meiner det er
nødvendig med betre hjelp til barn som opplever vald i
heimen. Mellom anna vil det bli sett i verk kompetansetiltak på krisesentra
slik at dei blir betre i stand til å hjelpe barna. Vidare
vil det bli sett i verk tiltak som rettar seg direkte mot oppfølginga
av barna. Barne- og familiedepartementet vil vurdere å opprette
eit kontaktforum mellom krisesentra og offentlege hjelpetenester,
mellom anna for å sikre at barnevernet får informasjon
om barn som opplever vald i familien.
Departementet er oppteke av at instansar som
gjennom verksemda si observerer teikn på barnemishandling,
utviklar rutinar for å klarleggje kva som faktisk har skjedd,
og for å melde sakene til barnevernet dersom det er sannsynleg
at barn har blitt mishandla.
Det er behov for å styrkje kompetansen
innanfor barneverntenesta om barn som opplever og blir utsette for vald.
Det er også nødvendig å tydeleggjere
det ansvaret barnevernet har for barna. Meir satsing på opplæring
i foreldredugleik i familiar der ein ser teikn til valdsbruk, bør
bli ei viktig målsetjing.
Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid
med andre tilgrensande statlege styresmakter ta initiativ til å få utarbeidd
informasjonsmateriell om barn som opplever vald heime, og det ansvaret
ulike instansar har i slike saker.
Omfanget av fysisk barnemishandling er nokså usikkert.
Kva som er fysisk barnemishandling, er også delvis eit
definisjonsspørsmål.
For å styrkje tiltaksapparatet og kompetansen
om m.a. seksuelle og psykiske overgrep mot barn, arbeider eit prosjekt
(2000-2002) under leiing av Statens helsetilsyn med å byggje
ut og styrkje fagmiljøa i regionane. Statens helsetilsyn
kjem i samarbeid med andre nærliggjande departement til å gje
ut ei rettleiing om arbeid på dette saksfeltet i løpet
av 2002. Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med Utdannings-
og forskingsdepartementet gje ut ei rettleiing om handtering av
mistankar om seksuelle overgrep mot barn utførte av tilsette
ved skolar, barnehagar eller barneverninstitusjonar.
Det nemnde regionprosjektet som blir leidd av
Statens helsetilsyn, arbeider også for å styrkje
kompetansen og tiltaksapparatet når det gjeld fysisk barnemishandling
og til dels psykisk mishandling og vanskjøtsel av barn.
Dei departementa det gjeld, vil innan utgangen av 2002 ta stilling
til korleis arbeidet for å kjempe mot ulike former for
vald mot barn, og arbeidet for å hjelpe dei utsette barna,
skal integrerast med liknande tiltak der vaksne og eldre er målgruppene.
Hausten 2001 ratifiserte Noreg tilleggsprotokollen
til FNs barnekonvensjon om sal av barn, barneprostitusjon og barnepornografi
(jf. St.prp. nr. 58 for 2000-2001). Regjeringa vil understreke at
effektive tiltak mot barnepornografi og sexturisme krev samarbeid
på tvers av landegrensene. Dei nordiske og baltiske ministrane
med ansvar for likestillingsspørsmål, tok i 2001
initiativ til ein opplysningskampanje mot menneskehandel i 2002.
Ein tek sikte på å legge fram ein nasjonal kampanjeplan
i 2. halvår 2002.
Det er eit etisk dilemma om styresmaktene skal
prioritere å kartlegge problemomfang eller å utvikle
arbeidsmetodar for å løyse problema. Etter Regjeringa
si vurdering bør utvikling av arbeidsmetodar prioriterast
høgast, samstundes som ein bør undersøkje
nærmare kva karakter og omfang problema har. Barne- og
familiedepartementet og andre nærliggjande departement
vil i samarbeid med aktuelle fagmiljø sørgje for å få utvikla informasjonsmateriell
og betre utdanningsmateriell. Regjeringa vil i denne samanhengen
også understreke det ansvaret utdanningsinstitusjonane
og arbeidsgjevarane har for at dei tilsette får høg
nok kompetanse til å arbeide med dei vanskelegaste barnevernsakene.
Regjeringa ønskjer å halde
fram arbeidet mot tvangsekteskap og har offentleggjort dokumentet
"Innsats mot tvangsekteskap 2002". Satsinga går ut på tiltak
for å sikre at unge menneske med minoritetsbakgrunn veit kva
for rettar dei har og kvar dei kan vende seg for å få hjelp.
Regjeringa vil no satse på ei kompetanseheving innanfor
offentlege etatar slik at dei kan hjelpe dei unge på ein
god og omsorgsfull måte på dette området. Regjeringa
vil også arbeide for lovendringar som kan gjere sitt til å hindre
tvangsekteskap. Ho vil mellom anna foreslå ufråvikeleg
offentleg påtale i tvangsekteskapssaker.
I 2000 la Regjeringa fram Handlingsplan mot kjønnslemlestelse.
Regjeringa følgjer opp med ein tiltakspakke mot kjønnsskamfaring
i 2002.
Den tradisjonelle fattigdommen er så godt
som utrydda. Likevel tyder undersøkingar frå ei
rekkje land på at barna utgjer ein stadig større
del av dei fattige i den vestlege verda.
Fattige barn i dag er som oftast ikkje fattige
i den forstand at dei ikkje har mat, klede eller tak over hovudet. Fattigdommen
råkar barna på den måten at dei av økonomiske
grunnar blir utestengde frå å vere med på det same
som andre barn. Denne "nye forma" for fattigdom kan ramme hardt
i eit samfunn med generelt høg levestandard og auka kjøpepress
mot barn og unge, og der barn og unge flest deltek i organiserte
aktivitetar som kostar pengar.
Nyborgutvalet, som avga si innstilling i 2000,
har sett på korleis ein kan redusere det kommersielle presset mot
barn og unge (NOU 2000:6 Oppvekst med prislapp).
Regjeringa tek sikte på å leggje
fram ei samla oversikt over kva som blir gjort på dette
området i løpet av 2002.
Regjeringa vil mellom anna invitere dei frivillige barne-
og ungdomsorganisasjonane til ein dialog om korleis ein kan samarbeide
om å redusere det kommersielle presset mot barn og unge.
Regjeringa vil også ta opp korleis lokale lag og foreiningar
kan unngå at barn og ungdom fell utanfor verksemda deira
av økonomiske eller andre årsaker. Dette vil bli
sett i samanheng med Friforn-ordninga (tilskot til frivillige lokale
lag og organisasjonar). Regjeringa er oppteken av at ingen barn
skal stengjast ute på grunn av eigendelar i grunnskolen.
Som ledd i dette er det frå 2002 lagt inn ekstra midlar
i rammetilskotet til kommunane for å sikre at leirskoleopphald
skal vere gratis. Regjeringa vil om kort tid fremje ein odelstingsproposisjon
om rett til gratis grunnskoleopplæring der det vil vere
med ei presisering av gratisprinsippet.
Barne- og familiedepartementet gir ei utdjupande vurdering
av oppvekst og levekår i St.meld. nr. 39 (2001-2002).
Som ledd i oppfølginga av Sem-erklæringa
har Regjeringa sett ned eit statssekretærutval (leidd av Sosialdepartementet)
for å koordinere Regjeringa sin innsats mot fattigdom.
Gjennom ulike konferansar har både aktuelle forskingsmiljø,
frivillige organisasjonar og representantar frå brukarane
kome med innspel til Regjeringa sitt arbeid mot fattigdom. Det skal
i løpet av hausten 2002 lagast ei samla framstilling av
Regjeringa sin kamp mot fattigdom gjennom ein eigen tiltaksplan.
Dei seinare åra har det vore eit politisk
påtrykk om auka etterforsking av lovbrot utførte
av barn og unge. Ei arbeidsgruppe nedsett av den førre
Regjeringa foreslo i eit høyringsnotat mellom anna å endre
straffeprosesslova slik at alle lovbrot blir etterforska sjølv
om lovbrytaren er under den kriminelle lågalderen. Framlegga
i høyringsnotatet vil bli følgde opp av Justisdepartementet
og Barne- og familiedepartementet i samarbeid.
Innsats mot vald og annan kriminalitet blant
barn og ungdom har høg prioritet. I desember 1999 la Barne- og
familiedepartementet fram St.meld. nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan
mot barne- og ungdomskriminalitet. Planen omfattar vel 40 igangsette
og nye innsatsområde. Alle tiltaka blir førte
vidare.
Befringutvalet foreslår at det blir
utgreidd om ein bør utvikle spesielle plasseringstiltak
utanfor barnevernet som alternativ til varetektsfengsling eller
anna straffeforfølging. Barne- og familiedepartementet
vil ikkje følgje opp framlegget om vidare utgreiing av
alternative plasseringar utanfor barnevernet for kriminell ungdom.
Elles får barne- og ungdomskriminalitet ein breiare omtale
i St.meld. nr. 39 (2001-2002) "Oppvekst og levekår for
barn og unge i Norge".
Ungdomskontraktar er ei ordning der vi i Noreg
er inspirerte av danske erfaringar med alternativ til straff for
kriminalitet. På grunnlag av erfaringane vil departementa
ta avgjerd om vidare oppfølging.
På bakgrunn av dei gode erfaringane
med familie- og nærmiljøbaserte tiltak for barn
og unge med åtferdsproblem, ønskjer Regjeringa
også å satse særleg på å utvikle
vidare denne typen tilnærming og metodikk i åra
som kjem.
Teieplikta er blitt framheva som eit hinder
for godt samarbeid. Utgreiingar tyder på at lovreglane
om teieplikt i seg sjølve ikkje er noko stort hinder for
samarbeid mellom etatane. Likevel kan uvisse og usemje om tolking
av reglane skape samarbeidsproblem. Justisdepartementet og Barne-
og familiedepartementet vil derfor arbeide ut eit rundskriv om teieplikt
til bruk i det konkrete samarbeidet mellom barnevern og politi.
Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet
sette hausten 2000 ned ei tverrdepartemental arbeidsgruppe som fekk
i oppdrag å sjå på korleis innsatsen
i forhold til barne- og ungdomskriminaliteten kan styrkjast og utviklast
vidare. Rapporten har vore på høyring, og på bakgrunn
av det som kom fram i høyringa, vil Justisdepartementet
fremje ein odelstingsproposisjon med ei rekkje forslag til endringar
i politilova, straffeprosesslova og straffelova. Lovendringane vil opne
for ei rekkje nye tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
Regjeringa vil våren 2003 kome tilbake
til Stortinget med dei meir grunnleggjande kriminal- og barnepolitiske
spørsmåla som barne- og ungdomskriminaliteten reiser.
Barne- og familiedepartementet meiner at barneverntenesta
i kommunar med samisk folkesetnad skal ha kunnskap om og ta omsyn
til samiske perspektiv i avgjerdsprosessen og ved val av tiltak.
Barne- og familiedepartementet vil, i samarbeid
med mellom andre Barnevernets utviklingssenter i Nord-Noreg, stimulere
til at det blir utvikla undervisningsopplegg for studentar i grunn-
og vidareutdanningane og for tilsette i den kommunale barneverntenesta
i samiske område.
Utforming og oppfølging av barne- og
ungdomspolitikken for samiske barn og unge må ha som mål å skape oppvekstmiljø der
samisk og norsk kultur elles i størst mogleg grad har same
status og blir opplevd som likeverdige.
Som oppfølging av St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale
minoritetar i Noreg vil Barne- og familiedepartementet få utarbeidd
ei nordisk kunnskapsoversikt om barn og ungdom frå dei
nasjonale minoritetane. Her vil barnevernet også bli omtalt.
Målet er å kartleggje forsking, utgreiingar, rapportar
med meir innanfor området nasjonale minoritetar og å kaste
lys over tema det manglar systematisk kunnskap om. Arbeidet vil starte
opp i 2002.
Det har lenge vore eit klart mål for
Barne- og familiedepartementet at kompetansen om utanlandsadopsjon
bør styrkjast. Det vil bli laga ein eigen informasjonspakke
til kommunane, som saman med nye retningslinjer og søknadsskjema
vil gjere sitt til å forenkle behandlinga av sakene. Departementet
er no i ferd med å utarbeide ein kompetanseplan om utanlandsadopsjon.
Departementet vurderer for tida kva for instansar som
skal behandle klagar på adopsjonsfeltet. Ein tek sikte
på å sende ut eit høyringsnotat om organisering
av klagebehandlinga ved søknad om adopsjon i løpet
av første halvår 2002.
Som det går fram av Sem-erklæringa,
er det ei klar målsetjing for Regjeringa å heve
adopsjonsstøtta i løpet av perioden fram til 2005.
Barne- og familiedepartementet vil hjelpe til
med å styrkje den generelle fleirkulturelle kompetansen
innanfor barnevernet og gjere sitt til at denne kompetansen blir
integrert og brukt i praksis. Departementet vil i samarbeid med
aktuelle fagmiljø setje i gang tiltak for å styrkje
og systematisere fagleg rettleiing og konsultasjon om "etniske barnevernsaker"
til tilsette i barnevernet. I den nye tiltakspakken frå Regjeringa
for arbeid mot tvangsekteskap er det sett i verk ulike tiltak for å styrkje
kompetansen på spesielle problemområde blant minoritetsgrupper
og offentleg tilsette mellom anna i sosialtenesta og politiet.
Barnevernet har behov for meir kunnskap om bruk
av tolk. Det finst også indikasjonar på at tolkane
si rolle i barnevernsaker i praksis ikkje alltid er klar nok. Departementet
vil derfor ta initiativ til at det blir utarbeidd ein eigen informasjonsbrosjyre
om bruk av tolk i barnevernet.
Utlendingsdirektoratet har det overordna ansvaret
for tilbodet til einslege mindreårige i mottak. Det er
brei politisk semje om at tilbodet til einslege mindreårige
i mottak kan bli betre, og Regjeringa ønskjer å styrkje tilbodet
til denne gruppa endå meir i mottaksfasen.
Regjeringa la i juni 2002 fram ein handlingsplan
med tiltak for å auke deltakinga i samfunnet for barn og unge
med innvandrarbakgrunn. Eit av tiltaka i planen er å setje
ned ei arbeidsgruppe som skal greie ut alternative mottaks- og busetjingsmodellar
for einslege mindreårige. Regjeringa vil sjå nærmare
på problemstillinga som gjeld mottaka og barnevernstenesta.
Regjeringa vil framleis gje kommunane handlefridom
når det gjeld organisatorisk forankring av ansvaret og
arbeidet med einslege mindreårige som gruppe. Regjeringa
vil samstundes understreke at det i arbeidet med einslege mindreårige
er behov for tverretatleg og tverrfagleg samarbeid.
På bakgrunn av mellom anna tilrådingar
i forsking frå dei siste åra vil Regjeringa understreke
at barneverntenesta si rolle i arbeidet med einslege mindreårige må styrkjast,
og at det må gjerast barnevernfaglege vurderingar før
tiltak blir etablerte. Barne- og familiedepartementet ser no på korleis
barneverntenesta si rolle kan styrkjast. Regjeringa vil også setje
i verk tiltak som hjelper til med å rettleie og kvalifisere
slektningane til å ta imot einslege mindreårige.
Regjeringa er av den oppfatning at dei økonomiske ordningane
i tillegg til integreringstilskotet i hovudsak dekkjer dei utgiftene
kommunane har som er knytte til busetjing av einslege mindreårige
asylsøkjarar og flyktningar.
Regjeringa meiner at ein i mottaksfasen må sikre
at det blir gjennomført ei systematisk og fagleg vurdert kartlegging
av livssituasjon, identitet og klarlegging av omsorgsbehov med meir
før busetjing i ein kommune.
På bakgrunn av forsking dei siste åra
og tilbakemeldingar frå praksisfeltet er Barne- og familiedepartementet
samd i at det er eit særleg behov for å styrkje oppfølginga
frå kommunane av einslege mindreårige flyktningar.
Det er no starta opp eit arbeid med sikte på å arbeide
ut retningslinjer for å godkjenne og følgje opp
plasseringar hos slekt.
Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ
til at det blir oppretta eit kontaktforum/nettverk for
kommunane om einslege mindreårige.
Regjeringa vil hjelpe til med å gje
betre traumebehandling til krigsskadde barn i mottak og kommune. Regjeringa
vil hjelpe til at alle einslege mindreårige får eit
tilbod om samtalegruppe, andre tilpasssa aktivitetar og/eller
psykologibehandling som svarer til behovet hos den enkelte.
At barn skal ha høve til å kome
med sitt syn i saker som gjeld dei sjølve, er eit viktig
prinsipp som er nedfelt i barnekonvensjonen.
Regjeringa arbeider med å innlemme
FNs barnekonvensjon i norsk lov. Justisdepartementet har i samarbeid
med nærliggjande departement utarbeidd eit høyringsnotat
om korleis dette bør gjerast. I høyringsnotatet
blir det gjort framlegg om å endre barnevernlova § 6 3
for å styrkje synleggjeringa av barnekonvensjonen artikkel
12. Framlegget går ut på at barn som har fylt
7 år, skal ha ein absolutt rett til informasjon og ein
absolutt tilgang til å uttale seg før det blir teke
avgjerd i ei sak som vedkjem dei, medan barn under 7 år
får slik tilgang etter ei konkret vurdering av om barnet
er i stand til å lage seg eigne synspunkt.
Regjeringa vil på bakgrunn av det som
har kome fram i høyringsrunden, fremje ein odelstingsproposisjon
om innarbeiding av barnekonvensjonen.
Barne- og familiedepartementet vil vidare vurdere nærmare
ordlyden i barnelova § 31 i forhold til barnekonvensjonen.
I samband med det som tidlegare er nemnd vil ein foreslå å senke
aldersgrensa til sju år for når barnet skal ha
rett til å gje uttrykk for synspunkta sine.
Under 1.4 (Velferdspolitikk for barn og familiar), blei
dei tenestene barnevernet samarbeider med, omtalte med tanke på kor
viktig samhandlinga mellom barnevernet og desse tenestene er i eit
moderne velferdssamfunn. I dei aller fleste tilfella vil problema
til barna og familien kunne dempast eller løysast på ulike arenaer
utan inngripande tiltak frå barnevernet si side. Spørsmål
om koordinering og ansvar for at dei rette tinga skjer til rett
tid, vil ofte vere avgjerande for eit godt resultat.
Regjeringa vil understreke kor viktig det er
at kommunen legg til rette for god samhandling mellom tenestene
og gjev barnevernet ei sentral nok rolle i dette samarbeidet, slik
intensjonen i barnevernlova også er.
I dette kapittel blir levekåra til
særleg utsette grupper i velferdssamfunnet omtalte. Barn
og familiar kan utvikle problem av svært ulike
grunnar. Ein fellesnemnar i tilnærminga til alle utsette
barn og familiar bør likevel vere at det som hovudregel
skal arbeidast ut frå eit ressursperspektiv. I den seinare
tida er det dokumentert lovande resultat med ulike metodar som er
kjenneteikna av at ressursane i familiane blir kartlagde og brukte
aktivt. Barne- og familiedepartementet vil stimulere til at denne
typen metode- og tiltaksutvikling held fram.
Dei viktigaste tiltaka som Regjeringa og departementet
gjer framlegg om å setje i verk for å styrkje
ei ressursorientert tilnærming til utsette barn og familiar, er:
– Det er
utarbeidd ein strategiplan mot eteforstyrringar som mellom anna
inneheld ulike framlegg til førebyggjande tiltak. Målet
med tiltaka er å hjelpe ungdom til meir forståing
og innsikt og bevissttgjering om eigne val
– Regjeringa vil vidareføre
foreldrerettleiingsprogrammet overfor foreldre med små barn
og foreldre med barn i skolealder. Programmet vil også bli vidareført
i forhold til grupper med særlege behov, til dømes
i forhold til familiar i flyktning- og asylmottak og overfor barn
og unge med eteproblem. I tillegg blir det planlagt prøveprosjekt
i barnehagar for foreldrerettleiing retta mot minoritetsfamiliar
– Barne- og familiedepartementet
har lagt fram og vil følgje opp ein plan for kompetanseutvikling
av familievernet
– Regjeringa vil i løpet
av hausten 2002 leggje fram ein tiltaksplan mot fattigdom
– Barne- og familiedepartementet
vil i samarbeid med Helsedepartementet arbeide for at familiar med
barn som har eller står i fare for å utvikle alvorlege åtferdsproblem,
får hjelp gjennom metodane "Parent Management Training"
(PMT) og "Multisystemic Therapy" (MST)
– Barne- og familiedepartementet
vil i samarbeid med andre nærliggjande styresmakter ta
initiativ til å utarbeide ulike former for materiell om
barn som opplever vald i heimen
– Dei aktuelle departementa vil
innan utgangen av 2002 ta stilling til korleis arbeidet for å kjempe
mot ulike former for vald mot barn og korleis hjelp til utsatte
barn skal integrerast med liknande tiltak der vaksne og eldre er
målgruppene
– Barne- og familiedepartementet
vil setje i verk kompetansetiltak på krisesentra slik at
dei betre er i stand til å hjelpe barna. For dette formålet
vil det bli arbeidd ut ein rettleiar som legg vekt på barneperspektivet
og samarbeidet med aktuelle hjelpeinstansar
– Det vil bli sett av midlar til
utviklingsprosjekt som har som mål å innarbeide
kunnskap om samisk kultur i barnevernet og samarbeidande tenester
– Det vil bli utarbeidd ei kunnskapsoversikt
om barn og unge frå dei nasjonale minoritetane
– Barne- og familiedepartementet
vil arbeide ut ein informasjonspakke til kommunane om adopsjon, og
det vil bli arbeidd ut ein eigen kompetanseplan for utanlandsadopsjon
– Barne- og familiedepartementet
vil i samarbeid med aktuelle fagmiljø setje i gang tiltak
for å styrkje rettleiing og konsultasjon til tilsette i
barnevernet som arbeider med "etniske barnevernsaker"
– Regjeringa har starta opp eit
arbeid for å greie ut alternative mottaks- og busetjingsmodellar
for einslege mindreårige og vil arbeide ut rutinar for godkjenning
og oppfølging av private plasseringar / plasseringar
hos slekt
– Barne- og familiedepartementet
vil setje i verk tiltak som kan hjelpe til å rettleie og
kvalifisere slektningar til å ta imot einslege mindreårige.
Rekrutterings- og opplæringsprogrammet for foster-foreldre,
PRIDE, skal tilpassast opplæring av både fosterforeldre
som ikkje er etnisk norske og norske fosterforeldre som tek imot
einslege mindreårige
– Barne- og familiedepartementet
vil ta initiativ til at det blir oppretta kontaktfora for kommunane
om einslege mindreårige og føre vidare støtte
til kvalifiseringa av fagfolk
– Regjeringa vil hjelpe til med å gje
betre traumebehandling til krigsskadde barn i mottak og kommune
– Regjeringa vil hjelpe til at
alle einslege mindreårige får eit tilbod
om samtalegruppe, andre tilpasssa aktivitetar og/eller
psykologibehandling som svarer til behovet hos den enkelte. Sosial-
og helsedirektoratet er i gang med ei utgreiing om oppbygging av
kompetanse og organisering av tjenestetilbodet til grupper med ulike
traume
– Barne- og familiedepartementet
vil i løpet av 2002 gjennomføre og/eller
starte tiltaka i dokumentet "Innsats mot tvangsekteskap 2002"
– Barne- og familedepartementet
vil i løpet av våren 2002 leggje fram ein tiltakspakke
mot kjønnsskamfaring som skal gjennomførast eller
setjast i gang i løpet av året
– Barne- og familiedepartementet
vil vidare vurdere ordlyden i barnelova § 31 i forhold
til barnekonvensjonen, her medrekna aldersgrensa for når
barnet skal ha rett til å gje uttrykk for sine synspunkt.
Ansvaret for å utføre oppgåver
og yte tenester etter barnevernlova er fordelt mellom dei tre forvaltningsnivåa:
kommune, fylkeskommune og stat.
I den framtidige organiseringa av barnevernet
vil Regjeringa halde fram tre viktige målsetjingar. For
det første må tilboda i barnevernet styrkjast
og det førebyggande arbeidet prioriterast høgare.
For det andre må samarbeidet mellom forvaltningsnivåa
vitaliserast i retning av at andrelinjetenestene (i dag fylkeskommunen)
bruker meir av ressursane sine i kommunen i samarbeid med det kommunale
barnevernet. For det tredje må samarbeidet mellom dei ulike
tenestene for barn og unge haldast oppe og utviklast vidare.
Regjeringa vil følgje
opp tenestene for barn og unge med tanke på å få eit
best mogleg samarbeid mellom tenestene.
Systemrevisjon bør bli ein integrert
del av ein ny og heilskapleg tilsynsmetodikk, som også inkluderer direkte
kontakt med bebuarane gjennom samtalar, brukarundersøkingar
og liknande.
Mellom anna som oppfølging av NOU 2000:12 "Barnevernet
i Norge", blir det no arbeidd med å utvikle ein tilsynsmetodikk
i barnevernet etter prinsipp om systemrevisjon. Barne- og familiedepartementet
har gjeve midlar til eit forprosjekt i Hordaland.
Statlege styresmakter har avgjort at tilsynet
frå fylkesmannen og andre regionale statlege styresmakter skal
samordnast betre. Barne- og familiedepartementet har sett ned ei
arbeidsgruppe for å betre og modernisere tilsynet både
med forvaltninga og med institusjonane. Arbeidsgruppa vil levere
rapport i løpet av 2002.
Befringutvalet og Fosterhjemsforeningen er opptekne
av betalingsordningane for funksjonshemma barn som er plasserte
i fosterheimar. Det blir vist til at usemje om betalinga særleg
oppstår der fosterheimen ligg i ein annan kommune og eventuelt
også i ein annan fylkeskommune enn plasseringskommunen.
Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid
med fylkesmennene følgje nøye med i situasjonen
for fosterheimane som har funksjonshemma barn. Om nødvendig
vil Barne- og familiedepartementet i samarbeid med andre ansvarlege
statlege styresmakter vurdere ytterlegare presiseringar av aktuelle
reglar. Usemje mellom kommunar og eventuelt fylkeskommunar om økonomi
skal ikkje føre til at denne særleg sårbare gruppa
barn ikkje får den hjelpa dei og fosterheimen treng.
Kommunen har ansvaret for alle de oppgåvene
som er omhandla i barnevernlova som ikkje er lagt til fylkeskommunen
eller eit statleg organ. Dette inneber at dei fleste barnevernoppgåvene
er eit kommunalt ansvar.
Fylkeskommunane har ansvaret for andrelinjetenesta,
det vil seie for etablering og drift av institusjonar, for barn
og unge som fell inn under barnevernlova og for å assistere
kommunane med plassering av barn og ungdom utanfor heimen.
Barne- og familiedepartementet sende 13. februar 2002
ut eit høyringsnotat med alternative framlegg til framtidig
organisering av dei oppgåvene fylkeskommunen etter gjeldande
rett har ansvaret for på barnevernområdet og familievernområdet.
I høyringsnotatet er fire alternative
modellar for organisering i framtida utgreidde. Regjeringa tok i
høyringsnotatet ikkje stilling til kven av dei fire modellane som
bør veljast.
Ved utgangen av april 2002 hadde det kome inn
totalt 127 høyringsfråsegner der ein hadde konkludert
når det gjeld val av modell om framtidig organisering av
barnevernet, 87 av desse ønskjer ein statleg modell.
Høyringsinstansane sine viktigaste
innvendingar mot vidare fylkeskommunalt ansvar er at dette vil vere
i strid med den framtidige oppgåvefordelinga som er vedteken
av Stortinget.
Dei høyringsinstansane som går
imot den statlege modellen, grunngjev dette med at modellen er i
strid med lokaldemokratiske prinsipp, og at han vil føre
med seg sentralisering og byråkratisering.
Regjeringa har etter ei samla vurdering kome
til at andrelinjetenesta sine oppgåver på barnevernområdet og
familievernområdet bør overførast til
staten. Regjeringa har lagt stor vekt på kva høyringsinstansane
har meint. Eit stort fleirtal av høyringsinstansane meiner klart
at det ikkje er mogeleg å overføre desse oppgåvene
til kommunane på grunn av det store talet små kommunar.
Kommunene har eit stort ansvar på barnevernområdet
etter gjeldande oppgåvefordeling. Regjeringa meiner at
det ansvaret kommunane har i dag må utviklast vidare. Dette
vil føre med seg at det må satsast meir på førebygging,
slik at fleire barn får tidleg hjelp og at slik hjelp kan
gis lokalt i kommunane. Dette inneber at kommunane framleis skal
vera den viktigaste aktøren på barnevernområdet
i framtida, men at tida ikkje er inne for å overlate ansvaret
for dei fylkeskommunale oppgåvene til kommunane no. Regjeringa
vil opne for forsøk der nokre store kommunar eller fleire
mindre kommunar saman kan ta ansvar for fleire oppgåver
enn dei har i dag. Oslo kommune er i en særstilling. Regjeringa
vil derfor føre vidare Oslo sitt heilskapsansvar slik dei
i dag har som kommune og fylkeskommune.
Når Regjeringa går inn for
den statlege modellen, har dette også samanheng med at
dette er den einaste måten å sikre eit heilskapleg
og likeverdig tilbod i heile landet.
Regjeringa vil foreslå at den statlege
verksemda blir organisert som gjort greie for i høyringsnotatet.
Det vil seie at verksemda blir organisert etter forvaltningsmodellen.
Forvaltningsorganisering gjer det mogleg å drive politisk
og økonomisk styring med alle sider av verksemda.
Den statlege verksemda skal etter forslaget
ha fem regionale einingar, lokalisert same staden som dei regionale
helseforetaka, med ansvar for mellom anna institusjonsverksemda
i eigen region. Dette vil i første rekke vere eit administrativt
nivå. Verksemda skal samordnast sentralt med departementet
som øvste styresmakt. Den faglege verksemda ute i distrikta
skal styrkast og desentraliserast ved at einskilde institusjonar blir
tilført faglege ressursar og blir bygd ut til "kompetansesentra"
til nytte for kommunane.
Barne- og familiedepartementet vil også kontinuerleg
vurdere den økonomiske delinga av utgiftene mellom staten
og kommunen slik at dette ikkje blir avgjerande for val av omsorgsform.
Regjeringa vil leggje fram ein proposisjon med
forslag til statleg overtaking av andrelinjetenesta i barnevernet.
Samstundes vil Regjeringa også foreslå at fylkeskommunen
sine oppgåver på familievernområdet blir
overført til staten frå same tidspunkt. Etter
forslaget skal familievernet organiserast etter same modell som
barnevernet.
Befringutvalet reiser spørsmålet
om det trass i den positive haldninga styresmaktene har til tverrfagleg samarbeid,
er behov for lovreglar som gjev eit klarare juridisk grunnlag for
at samarbeidet skal fungere i praksis.
Både ut frå statistikken og
annan tilgjengeleg informasjon blir spørsmålet
om i kor stor grad barnevernet i praksis prioriterer oppgåver
etter barnevernlova § 3 1 og § 3 2,
i stor grad ståande utan svar. Regjeringa vil vurdere nærmare
om det er behov for endringar av kapittel 3 i barnevernlova.
Lekfolka er etter 1992-lova blitt borte som
obligatorisk innslag i det kommunale barnevernet.
Befringutvalet kjem i NOU 2000:12 med framlegg om
at kvar kommune bør ha eit folkevalt organ med særleg
ansvar for førebyggjande oppgåver etter barnevernlova § 3 1
første ledd. I høyringsfråsegnene hevdar enkelte
kommunar at det bør vurderast tiltak som sikrar at lokalpolitikarar
får oversikt over og tek ansvar for tenestetilbodet til
det kommunale barnevernet.
Kommunen har eit lovpålagt ansvar i
forhold til den førebyggjande verksemda barneverntenesta
skal stå for. Regjeringa meiner likevel at det er den enkelte kommunen
som må avgjere på kva måte dei, eventuelt gjennom
folkevalde organ, skal organisere og gjennomføre oppgåvene
sine ut frå barnevernlova § 3 1 første
og andre ledd.
Barne- og familiedepartementet meiner at lov-
og regelverket i seg sjølv ikkje er eit vesentleg hinder
for samarbeid om førebyggjande tiltak i barnevernssaker. Hindringane
kan stort sett knytast til andre forhold, som til dømes
praktiseringa av regelverket. Slike synspunkt er også i
samsvar med vurderingane Befringutvalet har om dette spørsmålet.
Utvalet foreslår likevel ei endring
i barnevernlova som i tillegg til informasjonsgrunnlaget for somme
av avgjerdene i barnevernet kjem inn på samarbeidsforholdet
til andre etatar. Framlegget går for det første
ut på at regelen i barnevernlova om opplysningsplikt skal utvidast
til å gjelde fleire situasjonar (reglar i barnevernlova)
enn i dag.
Utvalet foreslår også at teieplikta
innanfor forvaltninga ikkje skal vere til hinder for å gje
opplysning til barnevernet dersom barnet er i ein situasjon som
kan føre med seg tiltak etter barnevernlova (opplysningsrett).
Dei fleste høyringsinstansane som uttalte seg til framlegget,
var positive.
Barne- og familiedepartementet er kjent med
at barnevernet i nokre saker etter barnevernlova har vanskar med å hente
inn opplysningar fordi foreldra ikkje samtykkjer. I slike tilfelle
er det viktig for barnevernet å få informasjon
slik at desse vesentlege spørsmåla kan vurderast
på eit fullstendig og forsvarleg grunnlag. Denne problemstillinga
vil derfor bli nærmare vurdert i ein odelstingsproposisjon
om endringar i barnevernlova.
Når det gjeld framlegget om å gje
personer med forvaltningsmessig teieplikt utvida tilgang til å gje
meldingar til barnevernet, kjem personvernet sterkare inn i biletet.
Regjeringa er oppteken av å ta vare
på personvernet til den enkelte, og er oppteken av at foreldre
og barn må kunne ha tillit til hjelpeapparatet. Samstundes
må teiepliktreglane opne for nødvendig kommunikasjon
mellom samarbeidspartnarar. Barne- og familiedepartementet vil derfor
vurdere nærmare framlegget om opplysningsrett for personar
med forvaltningsmessig teieplikt i samband med utarbeiding av ein
odelstingsproposisjon om endringar i barnevernlova.
Departementet meiner at barnevernet i dag er
for restriktive når det gjeld å gje opplysningar
til samarbeidspartnarar. Det er både prisverdig og nødvendig
at barnevernet tek vare på eit sterkt personvern, men slik departementet
ser det, bør barnevernet samstundes gjere sitt til å få til
eit godt samarbeid til beste for barnet. Departementet meiner derfor
at barnevernet bør vere positive til å gje opplysningar
til samarbeidspartnarar når lova opnar for slik kommunikasjon. Departementet
vil arbeide ut eit rundskriv om teieplikt i barnevernet der regelverket
blir omtalt nærmare.
Barneombodet seier i høyringsfråsegn
til NOU 2000:12 at gjeldande regelverk skaper problem for eit godt
samarbeid mellom ulike etatar. I fråsegna foreslår Barneombodet
mellom anna å skilje det tunge "myndighetsbarnevernet"
frå det generelle ansvaret kommunen har for å tryggje
oppvekstkår og for å gjere vedtak og følgje
opp hjelpetiltak.
Regjeringa meiner at det skal svært
sterke grunnar til for å gripe inn i det kommunale sjølvstyret
slik den oppvekstlova det er framlegg om, ville gjere. Regjeringa
finn ingen grunn til å tru at ei eiga oppvekstlov eller
eventuelle påbod om ei bestemt organisasjonsform ville
løyse utfordringane som er knytte til å få til ein
heilskapleg barne- og ungdomspolitikk i kommunane.
Befringutvalet drøftar i NOU 2000:12
om tvangssaker bør skiljast organisatorisk ut
frå andre barnevernoppgåver. Utvalet tilrår
ikkje ein slik løysingsmodell av omsyn til at ein og same
instans i størst mogleg grad bør ha ansvaret for
barnevernsaker.
Etter ei samla vurdering går Regjeringa
ikkje inn for verken framlegget om ei eiga oppvekstlov eller framlegget
om å skilje ut kontrollfunksjonane i barnevernet i eigne
einingar. Regjeringa meiner at det snarare er samarbeid enn samordning
som er løysinga på utfordringane.
Departementet vil i samarbeid med Kommunal-
og regionaldepartementet setje i gang eit arbeid med å greie
ut om det er mogleg å endre barnevernlova når det
gjeld interkommunalt samarbeid.
Barne- og familiedepartementet vil stimulere
til å setje barn og unge sentralt på dagsorden
i kommunar og fylke. Tverrsektorielt samarbeid og betre utnytting av
ressursane må stå sentralt i arbeidet med å vidareutvikle
det barne- og ungdomspolitiske arbeidet lokalt.
Som oppfølging av Sem-erklæringa
er det eit viktig mål for Regjeringa å tilpasse
det offentlege tenestetilbodet til individuelle ønske innanfor
rimelege grenser.
Som ledd i arbeidet med å modernisere,
effektivisere og forenkle offentleg sektor, vil Regjeringa krevje
at statlege etatar og tenesteytarar skal gjennomføre systematiske
undersøkingar. Evalueringane skal vere ein del av årlege
rapporteringar og brukast som samanlikningsgrunnlag mellom tenester.
Regjeringa vil ikkje påleggje kommunane å gjennomføre
slike evalueringar. Samstundes reknar Regjeringa med at evalueringar vil
vere nyttige for å gjere kommunale tenester betre.
Både i forhold til generell barne-
og ungdomspolitikk og til barnevern må involverte barn,
unge og familiar vere i fokus for det daglege arbeidet. Regjeringa
meiner behova hos enkeltmenneska må vere grunnlaget som
resultata blir målte opp mot. Organisering, forvaltningsrutinar, økonomistyring
og rapportering er støttefunksjonar for å nå slike
mål.
Både Regjeringa og kommunane er opptekne
av å styrkje det førebyggjande arbeidet retta
mot familiar og oppvekstmiljø. At det er nødvendig
med eit godt tverrfagleg og tverrsektorielt samarbeid, blir ofte
framheva. Befringutvalet hevdar at førebyggjande verksemd
på oppvekstområdet er eit forsømt og
undervurdert samfunnsområde. Utvalet seier at for å få stor
nok breidd og tyngd i dette arbeidet, må den førebyggjande
verksemda bli ein fast og integrert del av barne- og ungdomsarbeidet
på alle nivå i samfunnet, ikkje minst i kommunane.
Regjeringa vil på dette punktet framheve kor viktig det
er at ein etat får eit hovudansvar for å koordinere
det førebyggjande arbeidet i kommunen.
Frå brukarhald blir hjelpeapparatet
ofte kritisert for at barn og foreldre må "springe frå den
eine tenesta til den andre" og innrette seg etter stadig nye (saks)behandlarar.
Frå Regjeringa si side er det viktig å understreke
at det ikkje skal trenge å vere slik. Tenestene skal tilpasse
seg brukarane, ikkje omvendt. Dette gjer det nødvendig
med fleksible løysingar baserte på lokale føresetnader.
Departementa vil i samarbeid med kommunane setje i
gang ei brei utgreiing for å sjå barnevernet,
barnehagen, skolen, fritidssektoren, PPT, helsestasjonane og skolehelsetenesta
i samanheng og vurdere heilskapen i tilboda til barn ut frå behova
hos brukarane.
Meldinga synleggjer at ansvaret for å utføre
oppgåver og yte tenester til barn og unge og familiane
deira er fordelt mellom ulike instansar og forvaltningsnivå. Kapitlet
byggjer på fråsegn i Sem-erklæringa om
at Regjeringa vil satse sterkare på førebyggjande
barnevern.
Barne- og familiedepartementet legg til grunn
at førebyggingsinnsatsen må setjast inn med tanke
på å betre oppvekstvilkåra for særleg
utsette grupper. Verksemda må så langt som mogleg
integrerast i normaltilboda til barn og unge. Ein kan lettare unngå overdriven sektorfokusering
dersom det førebyggjande arbeidet blir koordinert gjennom
ein etat. Samarbeid er viktig for å nå målet
om gode oppvekstkår for alle barn, for å førebyggje
skeivutvikling og problem og for å finne fram til gode
tiltak for dei barna, unge og familiane som treng det. Tversektorielt
samarbeid og betre utnytting av ressursane må stå sentralt
i arbeidet med å vidareutvikle det barne- og ungdomspolitiske
arbeidet lokalt. Her må ein også sjå dei
offentlege tiltaka i samanheng med det arbeidet frivillige organisasjonar gjer,
fordi innsatsen frå frivillige krefter, frå foreldre, barn
og unge sjølve er ein sentral føresetnad for å utvikle
eit godt oppvekstmiljø. Det er ein stor fordel om det er
ein etat som tek ansvaret for at etatane planlegg og gjennomfører
gjeremåla sine i dialog med kvarandre og brukarane. Ut
frå regelen i barnevernlova § 3 2 om
at barnevernet skal medverke til at barna sine interesser også blir
tekne vare på av andre offentlege etatar, og at desse etatane
skal delta i planleggingsverksemd og samarbeidsorgan, kan det vere
naturleg at barneverntenesta tek ei slik koordinatorrolle. Viktigast
i denne samanhengen er det likevel at ein etat har eit slikt ansvar.
Det bør framleis vere opp til den enkelte kommunen å avgjere
kva for etatar som skal ha koordineringsansvar i forhold til generell
førebyggjande verksemd og tiltak for nærmare definerte
risikogrupper.
Førebyggjande oppgåver bør
dessutan nedfellast og synleggjerast i rutinane til dei aktuelle
etatane, i langsiktige målsetjingar og i årsplanar.
For at folkevalde skal kunne ha høve til å gjere
reelle val i arbeidet med kommunebudsjetta, er det viktig at informasjon
om barnevernet sine disposisjonar, arbeidsmåtar og valalternativ
blir synleggjorde. I denne samanhengen kan det vere formålstenleg å lage
faste informasjonsrutinar til kommunestyret, til dømes
ein årleg presentasjon av mål og strategiar hos
barnevernet der mellom anna situasjonen i barnevernet, kompetanseoppbygginga, samarbeidet
med andre instansar og framlegg til førebyggingsarbeid
blir tekne opp.
– Departementet
vil støtte arbeidet med å få eit meir einsarta
tilsyn av høg kvalitet gjennom å utvikle ein meir
systematisk og felles tilsynsmodell.
– Tilsynet frå fylkesmannen
og andre statlege styresmakter skal samordnast betre. I tillegg
til konkrete samordningstiltak som fylkesmannen tek initiativ til
i kvart enkelt fylke, skal aktuelle departement og direktorat innleie
eit samarbeid med sikte på å leggje til rette
for større grad av felles tiltak når det gjeld
delegering, metodikk, gjennomføring og reaksjonsmåtar
i tilsynet med kommunale tenester.
– Departementet vil i samarbeid
med fylkesmennene følgje opp spørsmålet
om ansvarsfordelinga når det gjeld funksjonshemma barn
under omsorg etter barnevernlova. Om nødvendig vil departementet
i samarbeid med andre ansvarlege statlege styresmakter vurdere ytterlegare
presiseringar av aktuelle reglar.
– Fosterheimsavtalen er endra
mellom anna med sikte på å unngå at det
blir eit usikkert ansvarsforhold når det gjeld funksjonshemma
barn under omsorg som har rett til tiltak både etter barnevernlova
og lov om sosiale tenester.
– Departementet vil vurdere om
det er behov for endringar i barnevernlova §§ 3 1
og 3 2 for å styrke det førebyggjande
arbeidet.
– Departementet vil stimulere
til å setje barn og unge sentralt på dagsorden
i kommunar og fylke.
– For at folkevalde skal ha høve
til å gjere reelle val i arbeidet med kommunebudsjettet,
er det viktig at informasjon om barnevernet sine disposisjonar, arbeidsmåtar
og valalternativ blir synleggjorde. Kommunestyret bør til
dømes minst ein gong pr. år få lagt fram
for seg ein rapport frå barneverntenesta om situasjonen
i barnevernet og med framlegg til førebyggingstiltak.
– Barne- og familiedepartementet
er kjent med at barnevernet i nokre saker etter barnevernlova §§ 4 19,
4 20 og 4 21 har vanskar med å hente
inn opplysningar fordi foreldra ikkje samtykkjer. Også her
er det likevel viktig for barnevernet å få informasjon.
Denne problemstillinga vil derfor bli nærmare vurdert i
ein odelstingsproposisjon om endringar i barnevernlova.
– Barne- og familiedepartementet
vil vurdere nærmare framlegget om opplysningsrett for personar med
forvaltningsmessig teieplikt i samband med utarbeidinga av ein odelstingsproposisjon
om endringar i barnevernlova.
– Barne- og familiedepartementet
er av den oppfatning at barnevernet i dag er for restriktive når
det gjeld å gje opplysningar til samarbeidspartnarar. Departementet
vil arbeide ut eit rundskriv om teieplikt i barnevernet der regelverket
blir nærmare omtalt.
– Aktuelle departement vil i samarbeid
med kommunane sette i verk ei brei utgreiing for å sjå barnevernet,
barnehagen, skolen, fritidssektoren, PPT, helsestasjonane og skolehelsetenesta
i samanheng og vurdere det heilskaplege tilbodet til barn ut frå brukarane
sine behov.
– Departementet er oppteken av
at barneverntenesta og dei andre hjelpetenestene skal tilpasse seg behova
hos brukarane. I denne samanhengen er det viktig at tenestene samordnar
hjelpa si. Ideelt burde det vere slik at det er nok at brukarane
vender seg til ein instans, til dømes barnevernet.
– Ein etat i kommunane bør
ha koordineringsansvaret i det førebyggande arbeidet. Ut
frå barnevernlova § 3 2 vil det vera
naturleg at barneverntenesta tek ei slik rolle.
Saksbehandlingstida bør reduserast
endå meir, men systemet vil likevel alltid vere avhengig
av ein del ytre faktorar som verken fylkesnemndene sjølve
eller departementet har kontroll over. Departementet vil i alle
fall arbeide vidare med effektivisering av arbeidet i fylkesnemnda.
I oppsummeringa skriv Befringutvalet at studiane gjennomgåande
konkluderer med at fylkesnemndene representerer ei betring i rettstryggleiken
for individet i forhold til ordninga med kommunale barnevernsnemnder.
Befringutvalet meiner det er behov for ein gjennomgang
og ei avklaring av kva for saksbehandlingsreglar som skal gjelde
for fylkesnemndene.
På bakgrunn av forskingsresultata kan
ikkje departementet sjå at rettstryggleiken ved behandling
av ei sak for fylkesnemnda kan betrast (vesentleg) ved at det blir gjeve
eigne saksbehandlingsreglar for fylkesnemndene. Etter departementet
si oppfatning vil eigne saksbehandlingsreglar for nemndene kunne
føre til at ein del av fleksibiliteten går tapt,
og at ein får eit meir rigid system som ikkje på same
måten tek vare på behova som finst ved behandlinga
av dei ulike sakstypane. Ei intern arbeidsgruppe i fylkesnemnda
har greidd ut spørsmål i tilknyting til saksbehandling
i fylkesnemnda. Utgreiinga blei ferdig i februar i 2002 og vil bli
følgd opp av departementet i samarbeid med fylkesnemndsleiarane
i løpet av året.
Fylkesnemndene har i ei felles høyringsfråsegn
til utgreiinga frå Befringutvalet gjeve utrykk for at lova legg
opp til eit komplisert system for behandling av akuttsaker som både
dei enkelte barneverntenestene og fylkesnemndene kan ha vanskeleg
for å følgje på ein tilfredsstillande
måte. Dei foreslår at det blir vurdert om det
bør innførast ein "forhøyrsrettsmodell"
for behandling av akuttsaker i fylkesnemnda.
Departementet vil på bakgrunn av det
fylkesnemndene peiker på når det gjeld omsynet
til rettstryggleiken, foreslå at det blir utgreidd nærmare
om det er mogleg å innføre ein slik "forhøyrsrettsmodell".
Etter barnevernlova § 7-4 kan fylkesnemnda
oppnemne ein eigen talsperson for barnet i saker som skal behandlast
i nemnda.
Befringutvalet meinte at talspersonen ikkje
bør gjere seg opp ei eiga meining om saka, men berre vere
talerøyr for barnet. Fleirtalet av høyringsinstansane
gjev si støtte til dette.
I tråd med framlegget frå Befringutvalet
meiner departementet det er viktig at forskriftene i større
grad enn i dag sikrar at talspersonen berre skal vere talerøyr for
barnet.
Ein så omstendeleg prosess som den
som gjeld for barnevernsaker i dag, legg beslag på knappe økonomiske
ressursar, samstundes som partane kan tyngjast av svært
lang saksbehandlingstid.
Eit framlegg som vil korte ned saksgangen for tvangsvedtak
i barnevernet, er å innføre færre ankeinstansar.
Dette er eit framlegg som Befringutvalet og fylkesnemndene sjølve
har gjeve utrykk for at ein bør følgje opp.
Departementet vil vurdere å fremje
eit lovframlegg som inneber at ei rettsleg overprøving
av vedtak i fylkesnemnda skjer direkte for lagmannsretten.
Barnevernsaker er lukka for publikum og pressa,
og vedtaka i nemnda er ikkje offentlege. Befringutvalet uttaler
at det vil vere av verdi å gje ålmenta, her medrekna
pressa, innsyn i og tilgang til referat av enkeltsaker i fylkesnemnda,
men på ein slik måte at omsynet til personvernet
omkring partane blir sikra.
Befringutvalet meiner ein kan reise spørsmål
ved om det er rett å konstatere at barnevernsakene er så vidt spesielle
at dei må skjermast for innsyn, til skilnad frå til
dømes straffesaker, her medrekna sedskapssaker.
Departementet ser det også som nødvendig
at det blir meir ope omkring vurderingane og behandlinga av sakene
i fylkesnemnda.
Eit viktig tiltak som blir gjennomført
med det første, er å leggje eit utval av fylkesnemndsvedtak
ut på Lovdata. Barne- og familiedepartementet meiner at
dette langt på veg vil møte behovet for ein meir
open prosess.
Departementet er kjent med at nokre fylkesnemnder følgjer
den praksisen at det ikkje er høve for kommunar til å ha
både leiaren for barneverntenesta og saksbehandlar til
stades under forhandlingsmøte. Grunngjevinga for dette
er at den offentlege partssida ikkje skal bli for dominerande. Departementet
ser at denne praksisen kan ha uheldige sider, og vil vurdere om
fylkesnemnda bør "opnast" også på denne
måten.
Barne- og familiedepartementet skreiv i Ot.prp.
nr. 44 (1991-1992) at departementet må følgje
med på korleis ordninga med nemndsmedlemmene fungerer.
Departementet er oppteke av og arbeider for
at dei sakkunnige utvala blir styrkte med fleire medlemmer som har
utdanning som psykologar eller psykiatrar. Samstundes må dei
sakkunnige utvala styrkjast med både samisk kompetanse
og kompetanse om innvandrarar.
Departementet vil også vurdere om talet
på sakkunnige ved fylkesnemndsbehandlinga kan reduserast
i enkelte eller alle saker.
I kapittel 1.7 går det fram at evalueringa
av fylkesnemndene viser at ordninga i det store og heile sikrar rettstryggleiken
for partane på ein god måte. Kort oppsummert hevdar
meldinga at nemndsordninga har medverka til auka rettstryggleik
for barn og foreldre i saksbehandlinga, under forhandlingane og
i vedtaka. I tillegg har ordninga verka med til å styrkje
legitimiteten til barnevernet både hos klientane og mellom
folk flest. Denne legitimiteten kan styrkjast endå meir
ved meir open tilgang til arbeidet og avgjerdene i fylkesnemndene
og gjennom tilgang på anonymiserte vedtak.
Rettstryggleiken for barnet ved behandlinga
av tvangssaker i fylkesnemnda vil bli styrkt dersom dei framlegga
blir vedtekne som gjeld talspersonordninga og endringa i barnevernlova § 6 3.
Endringsframlegget i barnevernlova § 6 3 gjeld
at barn som har fylt 7 år, skal ha rett til informasjon
og høve til å uttale seg før det blir
teke avgjerd i sak som vedkjem dei.
Slik departementet ser det, tilseier ikkje forskingsresultata
frå evalueringa av nemndene at det bør gjevast eigne
saksbehandlingsreglar for behandling av fylkesnemndssaker. Dei saksbehandlingsreglane
som gjeld i dag, gjev etter departementet si meining ein fleksibilitet
som sakene er tente med.
Barne- og familiedepartementet vil framover
arbeide for endå meir effektivisering av arbeidet i fylkesnemndene,
her medrekna ein reduksjon av saksbehandlingstida.
Tiltak som vil bli følgde opp:
– Departementet
vil gjennomgå talspersonordninga med sikte på eventuelle
endringar i forskrifta for i større grad å sikre
at talspersonen skal vere talerøyr for barnet, og for å sjå ordninga
i samanheng med framlegget om å endre aldersgrensa i barnevernlova § 6 3
om barns rett til å bli høyrde.
– Departementet vil vurdere å foreslå endring
i sosialtenestelova § 9 6 for å redusere
talet på sakkunnige medlemmer og dermed også talet
på allmenne medlemmer i fylkesnemnda.
– Ei intern arbeidsgruppe i fylkesnemnda
har greidd ut spørsmål i tilknyting til saksbehandling
i fylkesnemnda. Utgreiinga vil bli følgd opp av departementet
i samarbeid med fylkesnemndsleiarane i løpet av 2002.
– Departementet vil følgje
opp spørsmålet om å avgrense den rettslege
overprøvinga av vedtak i fylkesnemnda. Departementet vil
vurdere eit lovframlegg som inneber at vedtaka blir overprøvde direkte
for lagmannsretten.
– Departementet vil arbeide for
at eit tilfeldig utval av vedtak blir lagt ut på Lovdata,
for å gjere vurderingar og arbeid i fylkesnemnda meir opne
for innsyn
– Departementet vil sjå nærmare
på vilkåra for å gje pressa ein avgrensa
tilgang til å følgje enkeltsaker i nemnda.
– Departementet vil vurdere å "opne"
fylkesnemndene ved at tilsette i barneverntenesta i opplæringssamanheng
får høve til å følgje saker
i nemnda.
– Departementet vil arbeide for
at dei sakkunnige utvala blir styrkte gjennom rekruttering av fleire psykologar
og psykiatrar som medlemmer .
– Departementet har som mål å rekruttere
fleire sakkunnige med samisk språk- og/eller samisk
kulturkompetanse.
– Departementet har som mål å rekruttere
fleire sakkunnige med kompetanse om innvandrarar.
Utgangspunktet for barnevernlova og Regjeringa
er at det er best for barn å vekse opp hos dei biologiske foreldra.
Sjølv om det blir påvist svikt i foreldra si omsorgsevne,
og sjølv om svikten kan vere av til dels alvorleg karakter,
er hovudregelen at ein primært skal prøve å betre
situasjonen ved hjelpetiltak i heimen.
Sentrale mål for den førebyggjande
verksemda er å gjere sitt til å skape trygge oppvekstvilkår
for barn og unge, hindre problemutvikling og unødige omsorgsovertakingar.
Førebyggjande tiltak skal hjelpe til med å integrere
barn og unge i familie og nærmiljø og gje dei ein
trygg og stimulerande oppvekst.
Det pågår fleire prosjekt
og utviklingsprogram som tek sikte på å betre
oppveksten for barn og unge. Dette skjer i stor grad gjennom auka
tverrfagleg og tverrsektorielt samarbeid. Regjeringa vil understreke
kor viktig det er å samarbeide på tvers av profesjonar,
etatar, sektorar og forvaltningsnivå for å løyse
dei omfattande og komplekse utfordringane som mange barn og unge
står oppe i.
Generelt er det behov for større medvit
om korleis ein kan ta i bruk barna, dei unge og familiane sine eigne og
fornybare ressursar. I denne samanhengen ønskjer Regjeringa å stimulere
til bruk av utradisjonelle løysingar anten i form av å dra
inn nye yrkesgrupper eller ved å nytte nye samarbeidsformer
eller metodar.
Regjeringa legg til grunn at den førebyggjande
innsatsen som hovudregel bør vere ein integrert del av
det ordinære arbeidet for barn og ungdom. For å unngå at førebyggjande
innsats blir tilfeldig og fragmentert, er det nødvendig
at verksemda fell inn i ein formalisert struktur slik at han set
varige spor. Førebyggjande tiltak bør derfor inngå i
eit program eller ein verksemdsplan. Tiltak bør integrerast
i dei førebyggjande planane i kommunane og prioriterast
når det gjeld bruk av arbeidstid og materielle ressurssar.
Det er likevel opp til kommunane å velge kva for dokument
dei vil omtale den forebyggjande innsatsen i.
Besøks- og avlastningsheimar er ikkje
spesifikt nemnde i lova, men har i fleire år vore det mest
brukte hjelpetiltaket. Barne- og familiedepartementet vil synleggjere
dette tiltaket ved å ta det inn som eitt av døma på hjelpetiltak
i barnevernlova § 4 4.
Befringutvalet er oppteke av at eksemplifiseringa
i lova av hjelpetiltak i § 4 4 kan vere til hinder
for at hjelpetiltaka blir nok behovsstyrte og verke med til å hemme
kreativitet og mangfald. Utvalet gjer derfor framlegg om at eksemplifiseringa
blir stroken. Framlegget blir støtta av eit fleirtal av
høyringsinstansane.
Departementet deler ikkje Befringutvalet si
oppfatning om at eksemplifiseringa bør strykast. Slik departementet
ser problemstillinga, er det fleire viktige argument som taler for å halde
oppe dagens eksemplifisering. Ei slik opplisting av eksempel gjer det
truleg lettare å argumentere lokalt for utvikling av slike
tiltak, og for at dei tiltaka som blir nemnde eksplisitt i lova,
også blir haldne oppe i periodar med trong kommuneøkonomi,
fordi kommunane er pliktige til å yte tenester etter barnevernlova.
Departementet vil understreke at det i dag går
klart fram av lova og forarbeida at opprekninga i barnevernlova § 4 4
andre ledd er eksempel og ikkje ei uttømmande liste.
Sjølv om eit fleirtal av høyringsinstansane
som har uttalt seg til framlegget, støttar tilrådinga
frå Befringutvalet, kan Barne- og familiedepartementet
ikkje sjå at det er behov for ei slik endring som det er
framlegg om. Men det er viktig at retningslinjene blir reviderte
jamleg, slik at nye døme blir tekne inn etter kvart som
nye typar hjelpetiltak blir utvikla.
I NOU 2000:12 blir det skrive om ein tendens
til at barneverntenesta i for stor grad fokuserer på problem og
manglar ved foreldra. Departementet deler bekymringa om at barneverntenesta
bruker mindre tid og ressursar enn tiltenkt på å hjelpe
foreldra til å skape ein god nok omsorgssituasjon i heimen.
Barneverntenesta bør i større grad enn i dag hjelpe
familien til å bli best mogleg i stand til å ha
hovudansvaret for barns omsorg, tryggleik, utvikling og oppseding.
Ei av hovudmålsetjingane er å gje førebyggjande
tiltak og hjelpetiltak i heimen eit tydelegare og større
innhald.
Barne- og familiedepartementet meiner barneverntenesta
også må vurdere den økonomiske situasjonen
i familien med tanke på å sikre nødvendig
hjelp som kan føre til at fokus blir flytt frå økonomiske
problem til oppgåva med å ta nødvendig
omsorg for barn.
Departementet vil framheve at det er viktig å vurdere undervegs
om hjelpetiltaka verkar med til å skape ei positiv utvikling
hos det enkelte barnet i familien, og om det eventuelt er behov
for andre og/eller supplerande tiltak.
Befringutvalet kjem med framlegg om at frivillige plasseringar
etter § 4 4 femte ledd maksimalt skal vare i seks
månader, og at plasseringar ut over dette tidsrommet må avgjerast
av fylkesnemnda for sosiale saker. Som grunngjeving for framlegget
viser utvalet til at ein kan reise spørsmål ved
om barneverntenesta i nokon grad nyttar frivillige plasseringar
utanfor heimen for å unngå ei kostbar og arbeidskrevjande
fylkesnemndsbehandling, at rettstryggleiken for barna
kan bli dårleg ved at det blir uklart og vanskeleg å vite
kor lenge plasseringa skal vare, og at også rettstryggleiken
for foreldra kan bli svekt.
Det at kvar sak må vurderast konkret
og individuelt ut frå kva som er den beste løysinga
for barnet, gjer det problematisk å innføre ein
absolutt tidsfrist.
Barne- og familiedepartementet finn at ei tidsavgrensing
i lova slik Befringutvalet gjer framlegg om, vil bli for absolutt
og ikkje gje rom for nødvendig fleksibilitet. Fleirtalet
av høyringsinstansane gjekk også imot framlegget
med denne grunngjevinga. Det er likevel viktig at barneverntenesta
sørgjer for at frivillige plasseringar blir brukte etter
formålet sitt. Barne- og familiedepartementet finn derfor
at ein i retningslinjer bør utdjupe barneverntenesta si
plikt til jamleg å vurdere den enkelte plasseringa.
Befringutvalet set også søkjelyset
på at det er viktig med familieutvkling og fokusering på det
som kan utvikle seg positivt.
Eitt av framlegga i NOU’en (Befringutvalet)
er å greie ut nærmare ein eventuell lovregel om
at det skal gjevast tilbod om gratis og anonym rettleiing for barn, unge
og familien deira – enkeltvis eller samla.
Barne- og familiedepartementet ser ikkje behov
for å greie ut spørsmålet om lovfesting
av gratis og anonym rettleiing for barn, unge og familiane deira.
Departemente vil likevel gje ut ein brosjyre der dei ulike informasjons-,
råd- og rettleiingstelefonar og -instansar blir presenterte
samla.
Eit anna av framlegga frå Befringutvalet
i NOU 2000:12 handlar om barnevernet si utgreiing av familien.
Barne- og familiedepartementet er til liks med
Befringutvalet oppteke av å styrkje og støtte
familien slik at familien får gode utsikter til å gje
barna det dei treng av omsorg, fostring og læring. Departementet
er samd med utvalet i at det er behov for vidare styrking av fokuset
på det grunnlaget for positiv utvikling som finst i foreldra
og familien. Departementet meiner derfor at den tilnærmingsmåten
utvalet gjer framlegg om når det gjeld utgreiing av familien,
kan vere fornuftig, og vil omtale dette prinsippet i nye retningslinjer
om det arbeidet barnevernet gjer i utgreiingssaker.
Departementet meiner at barneverntenesta i større grad
enn i dag bør hjelpe familien til å bli best mogleg i
stand til å ha hovudansvaret for å gje barna omsorg, tryggleik,
utvikling og oppseding. Ei av hovudutfordringane vil vere å gje
førebyggjande tiltak og hjelpetiltak i heimen eit tydelegare
og meir omfattande innhald.
Befringutvalet foreslår at det i barnevernlova § 4 16 om
oppfølging og vedtak om omsorgsovertaking, blir presisert
at barnevernet skal ha eit sjølvstendig ansvar for å sørgje
for at foreldra får nødvendig hjelp og støtte til å betre
sin livssituasjon.
Barne- og familiedepartementet er samd med utvalet i
at det er viktig at barneverntenesta etter ei omsorgsovertaking
stør opp om dei foreldra som ønskjer hjelp. Barne-
og familiedepartementet vil foreslå ei lovendring i § 4 16
for å presisere det ansvaret barnevernet har for å følgje
opp foreldre etter ei omsorgsovertaking.
Befringutvalet har også eit anna framlegg
retta mot foreldre med barn plasserte utanfor heimen. Utvalet foreslår
som ein ide til fornyingstiltak i barnevernet at det i nokre fylke
blir prøvd ut ei ordning med støtteperson for
foreldra. Denne ordninga er no vedteken i Danmark.
Barne- og familiedepartementet vil følgje
med på korleis ordninga blir praktisert og eventuelt evaluert
i Danmark, og vurdere om støttepersonordninga eller liknande
ordningar bør regelfestast her til lands.
Barne- og familiedepartementet vurderer å arbeide
ut eit rundskriv der støtteperson for foreldre blir omtalt som
ei god ordning som ein vil tilrå.
Barne- og familiedepartementet har i eit høyringsnotat
om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk rett foreslått
at delar av barnekonvensjonen blir teken inn i barnevernlova § 4 15
slik at barneverntenesta ved val av plasseringsstad også skal
ta omsyn til at det er ønskjeleg med kontinuitet i oppsedinga
av barnet og til den etniske, religiøse, kulturelle og
språklege bakgrunnen barnet har. Framlegget som har fått
stor støtte hos høyringsinstansane, vil saman
med andre framlegg bli fremja av Justisdepartementet i ein odelstingsproposisjon
om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk rett.
Barne- og familiedepartementet er kjent med
at det somme stader er vanskeleg å rekruttere mange nok
tilsynsførarar til fosterheimane. Det er derfor nødvendig å gå fleire
vegar for å finne gode løysingar.
Det er etablert eit samarbeid mellom alle fylkeskommunar
som i dag gjennomfører rekrutterings- og opplæringsprogrammet
PRIDE (Parents, Resources, Information, Development, Education)
overfor foster-foreldre.
Barne- og familiedepartementet støttar
vidareføringa av PRIDE i år 2002 og vil stille
opp med ekstra midlar for å tilpasse dette programmet til
deltakarar med annan enn norsk etnisk bakgrunn.
Barne- og familiedepartementet har ved fleire
høve uttalt at fosterforeldre etter gjeldande forståing
av lovverket ikkje er å sjå på som arbeidstakarar
i arbeidsrettsleg forstand, men som sjølvstendige oppdragstakarar
i forhold til barneverntenesta.
Departementet har nyleg innleidd eit endå tettare samarbeid
med Sosialdepartementet om presisering av dei rettane fosterforeldre
har som oppdragstakarar for barneverntenesta.
Befringutvalet kjem med framlegg om at det blir
lov- eller forskriftsfesta at barnevernet ved rekruttering av fosterheimar
først må søkje etter moglege fosterheimar i
familien og nettverket omkring barnet.
Fleirtalet av høyringsinstansane som
har uttalt seg til dette framlegget, er negative.
Barne- og familiedepartementet er på same
måten som Befringutvalet opptekne av å styrkje
og støtte familien, og av at familien får dei
beste vilkåra for å gje barna det dei treng av
omsorg, fostring og læring. Departementet er derfor samd
med utvalet i at det er behov for å fokusere på dei
ressursane som finst hos foreldra og familien.
Barne- og familiedepartementet finn det mest
formålstenleg at spørsmålet om bruk av
biologisk familie og nettverk som fosterheim blir behandla i retningslinjer,
og ikkje i lov eller forskrift. Departementet vil likevel alt no
understreke kor viktig det er at barneverntenesta vurderer om slik
plassering er aktuell i det enkelte tilfellet.
Barne- og familiedepartementet meiner det bør
leggjast til rette for samvær mellom barn under omsorg
og foreldre, så lenge samvær er til det beste
for det enkelte barnet. Reglane i barnevernlova om samvær
byggjer på at kontakten mellom barn i fosterheim og foreldra
er svært viktig.
Barne- og familiedepartementet ser det slik
at ein ved avgjerder om samvær må ta omsyn til
den livshistoria barnet har, slik at barnet får høve
til framleis å ha kontakt også med andre det har
hatt nær tilknyting til. Barneverntenesta bør
vurdere samværsordninga og eventuelt samværsavtalen
undervegs, slik at dette kan justerast av barnevernet sjølv
eller av fylkesnemnda gjennom ny sak om samvær. Det er
viktig at stemma til barnet også får ein plass
under gjennomgangen, på same måten som når
samværsordninga skal utformast første gongen.
Utgangspunktet er at samværet skal
vere til beste for barnet.
I nokre saker kan det vere mistanke om at barnet
blir utsett for overgrep under samværet. Dersom samvær
i slike saker blir bestemt, må barnet vernast. Spørsmålet om
korleis barn best kan sikrast i slike situasjonar, vil bli teke
opp i Familiemeldinga som skal fremjast for Stortinget vinteren
2002/2003.
Ei arbeidsgruppe med representantar frå Barne-
og familiedepartementet, domstolen og politidirektoratet har sett
på tiltak som betre enn i dag kan ta vare på barnet
sin situasjon i saker der barn med bakgrunn i barnelova og tvangsfullbyrdingslova
skal flyttast frå ein omsorgsperson til ein annan. Barne-
og familiedepartementet er samd med arbeidsgruppa i at det må gjevast reglar
som slår fast at offentleg tilsette tenestemenn med barnefagleg
kompetanse har plikt til å hjelpe namsmennene i denne typen
saker. Aktuelle instansar kan vere familievernet, psykisk helsevern
for barn og unge, pedagogisk-psykologisk teneste eller barnevernet.
Problemstillinga vil bli følgd opp av Justisdepartementet
og Barne- og familiedepartementet.
Samanfattande kan ein seie at oppgåva
for barneverninstitusjonane er at dei saman med fosterheimane er
den garantien barnevernet har for at alle barn og unge skal kunne
få eit trygt omsorgstilbod når dei treng det.
Det overordna målet med institusjonsopphaldet er tilbakeføring
til eigen heim eller plassering i fosterheim – eventuelt
etablering på eiga hand.
Samarbeidet mellom barnevernet og det psykiske helsevernet
har utvikla seg positivt dei siste åra. Regjeringa vil
følgje opp samarbeidet mellom psykisk helsevern for barn
og unge og barnevernet for å sjå til at dei to
tenestene blir best mogleg koordinerte.
Barne- og familiedepartementet sende i mars
2001 ut eit høyringsnotat der det blei foreslått å ta
inn ein paragraf i barnevernlova som gjev departementet heimel til å gje
forskrifter om kvalitetskrav til barneverninstitusjonar. Framlegget
omfatta både dei fylkeskommunale og private institusjonane.
Det blei vidare foreslått ei særskild godkjeningsordning
for private institusjonar som ikkje er innpassa i fylkeskommunen
sin plan. Framlegget fekk brei støtte frå høyringsinstansane. Framlegget
blei fremja for Stortinget (Ot.prp. nr. 103 (2000-2001)), men blei
trekt tilbake hausten 2001 fordi det er nødvendig å sjå spørsmålet
i samanheng med utgreiinga av den framtidige organiseringa av oppgåvene
som i dag ligg i fylkeskommunen. Regjeringa vil hausten 2002 legge
fram ein odelstingsproposisjon med forslag om statleg overtaking
av fylkeskommunen sine oppgåver på barnevernområdet
og familievernområdet. I proposisjonen vil det også bli
lagt fram forslag om å innføre ein ny heimel for
departementet til å gje forskrifter om kvalitetskrav til
barneverninstitusjonar. Det vil i tillegg bli lagt fram forslag
om ei særskild godkjenningsordning for private institusjonar.
Etter forslaget vil statlege, regionale styresmakter i barnevernet
bli godkjenningsinstans.
Befringutvalet gjorde framlegg om at forskrifta
som regulerer tvangsbruk under opphald i barneverninstitusjon, bør
gjennomgåast med sikte på om det er i barnet si
interesse med dagens avgrensingar.
Barne- og familiedepartementet sende 14. februar 2001
ut på høyring framlegg til revisjon av denne forskrifta
og vil på bakgrunn av det som har kome fram i høyringsrunden,
vurdere kva for framlegg som bør følgjast opp.
NOU 2000:12 omtaler åtferdsvanskar
hos barn og unge som eit utfordrande problemområde. Befringutvalet
er oppteke av at det må gjerast mindre attraktivt for kommunane å "eksportere"
barn og unge bort frå nærmiljøet.
Departementet er samd med Befringutvalet på dette punktet.
Departementet vil oppmode fylkeskommunen til å bruke ein
større del av ressursane sine i samarbeid med kommunane
til familie- og nærmiljøbaserte tiltak. Fleire
fylkeskommunar er alt inne i ein slik dreiingsprosess.
Det er sett i gang opplæring i alternative
metodar for å førebyggje og stoppe problemåtferd
hos barn og unge. Barne- og familiedepartementet og Helsedepartementet
samarbeider om å implementere desse metodane i alle fylka.
Alvorlege adferdsproblem blant barn og unge er ei felles oppgåve
og utfordring for dei to departementa. Samarbeidet vil bli vidareført
gjennom forskning, evaluering og iverksetting av dei aktuelle behandlingsmetodane
mellom anna i samarbeid med region- og kompetansesentra for barn
og unge.
Befringutvalet kjem i NOU 2000:12 med framlegg om
at inngrepskriteria i barnevernlova skal behandlast under eitt,
slik at omsorga blir overteken også der inngrepskriteriet
knyter seg til åtferdsvanskane hos ungdommen.
Barne- og familiedepartementet vil peike på at
dersom det er ein samanheng mellom problema hos barnet og foreldra
si omsorg, gjev alt dagens lov fylkesnemnda høve til å gjere
vedtak om omsorgsovertaking og åtferdstiltak samstundes.
Slik departementet ser det, tek dagens ordning vare på den
nødvendige fleksibiliteten. Barne- og familiedepartementet
meiner derfor at dagens ordning bør stå ved lag.
Stortinget vedtok hausten 1996 å sende
over til regjeringa eit oversendingsframlegg utan realitetsvotering der
Stortinget oppmoda regjeringa til å vurdere om barnevernlova § 4 20
fungerer etter sitt hovudformål.
I ein høgsterettsdom frå 1997,
innteken i Rt. 1997 s. 534, uttalte førstvoterande at lovgjevar
burde vurdere "om det bør åpnes for en rett til
samvær mellom biologiske foreldre også etter en
adopsjon".
På bakgrunn av oppmodinga frå Høgsterett
om å vurdere å opne for rett til samvær
også etter ein adopsjon, og oversendingsframlegget frå Stortinget,
tok departementet initiativet til forskingsprosjektet "Fratakelse
av foreldreansvar og adopsjon". Sjølve forskingsprosjektet
"Fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon" er til no
ikkje avslutta.
Undersøkinga gjeld også saker
som berre gjeld fråtaking av foreldreansvar. Det kan tyde
på at rettstilstanden knytt til fråtaking av foreldreansvaret
er for uklar. Dette spørsmålet vil departementet
følgje opp og vurdere nærmare før det
tek stilling til kva skritt som bør takast for å avhjelpe
denne situasjonen.
Befringutvalet tilrår i si innstilling
at spørsmålet om samværsrett etter adopsjon
blir vurdert nærmare.
Slik Barne- og familiedepartementet ser det,
er det ut frå den kunnskapen ein har om dette spørsmålet
i dag, ikkje godt nok grunnlag for å opne for ei endring
som inneber høve til å fastsetje ein samværsrett
for biologiske foreldre etter at adopsjonen er gjennomførd.
Etter Barne- og familiedepartementet sitt syn er det fleire viktige
innvendingar mot å innføre ein rett til samvær etter
ein adopsjon. Den viktigaste innvendinga er at ei slik endring kan
føre til ein auke i talet på adopsjonar etter
barnevernlova. Slik departementet ser det, er dette ikkje ei ønskjeleg
utvikling.
Barne- og familiedepartementet følgjer
nøye utviklinga når det gjeld desse spørsmåla
og vurderer heile tida om det er forhold som tilseier at det bør
gjerast endringar i lova.
Barnevernlova inneheld i dag ikkje ein lovbestemt rett
for barn til å motta barneverntenester, sjølv
om lova slik ho er i dag, legg plikt på barnevernet på fleire område.
Befringutvalet kjem med framlegg om at ein lovbestemt
rett bør innførast for å gjere det tydeleg
at det er barn og barns interesser som står i fokus, og
som ledd i ei harmonisering med sosialtenestelova og kommunehelsetenestelova.
Det ville vore positivt om ein gjennom ei lovfesting av
rettane kunne klargjere brukarane sin posisjon andsynes kommunen
ved at området for bruk av skjønn blir avgrensa.
Ei lovfesting av rettane ville også gjere tydelegare det
høvet brukarane har til å nytte seg av rettsapparatet
for å få tiltak og tenester, og eventuelt for å fremje
krav om erstatning for manglande inngrep frå barnevernet
si side.
Etter departementet sitt syn er det viktigaste
likevel at barn og unge som har behov for hjelp etter lova, får slik
hjelp i rett tid. Når ein ser på dei pliktene
som alt ligg på kommunane i dag, er det departementet sitt
syn at ei lovfesting av rettar vil ha liten reell verdi for brukarane
av tenestene.
Etter ei samla vurdering finn departementet
at det ligg føre såpass tungtvegande argument
mot ei lovfesting av rett til barneverntenester, at framlegget frå Befringutvalet
på dette punktet ikkje bør følgjast opp.
Meldinga gjennomgår og understrekar
kor viktig generelt førebyggjande arbeid er for barn, unge
og familiar. Teksten under 1.8 bør ein sjå i samanheng med
det som blir skrive om førebygging under 1.5 om barnevernet
og velferdspolitikken og under 1.6 om organiseringa av barnevernet
og samarbeidet med andre instansar.
I mesteparten av dette kapitlet oppsummerer
departementet det ein veit om korleis reglane i barnevernlova og
tiltaka frå barnevernet fungerer. Sjølv om hovudbodskapen
i teksten vanskeleg kan samanfattast i nokre få setningar,
vil departementet likevel framheve kor viktig det er å satse
endå meir på å utvikle gode, fleksible
og behovstilpassa hjelpetiltak i nær dialog med involverte
barn og foreldre.
I dei tilfella barn og unge må plasserast
utanfor heimen, er det som oftast til beste for barna at barn og
biologiske foreldre har samvær. I mange tilfelle vil det også vere
aktuelt å føre barna tilbake til heimen. Som det
vil gå fram av enkelte av oppfølgingsframlegga,
ser departementet behov for at barneverntenesta må arbeide
meir systematisk og målretta når det gjeld spørsmåla
om samvær og tilbakeføring til heimen.
Kapitlet drøftar også dei
lovendringsframlegga frå Befringutvalet som gjeld tiltak
frå barnevernet. Som det går fram av teksten,
finn ikkje departementet grunnlag for å støtte
framlegga om å lovfeste retten til barneverntenester eller
til å innføre ei tidsavgrensing når det
gjeld plasseringar utanfor heimen som hjelpetiltak.
Departementet går heller ikkje inn
for å lovfeste retten til gratis og anonym rettleiing til
barn og foreldre etter dansk modell slik Befringutvalet gjer framlegg om.
Departementet understrekar at ein her berre avviser framlegget om å lovfeste
ei ny teneste, men samstundes er positive til denne typen tiltak.
Dei viktigaste tiltaka som Regjeringa gjer framlegg om å setje
i verk for å betre tiltaka i barnevernet, er desse:
– Besøks-
og avlastningsheimar er ikkje spesifikt nemnde i lova, men har i
fleire år vore det mest brukte hjelpetiltaket. Barne- og
familiedepartementet vil synleggjere dette tiltaket ved å ta
det inn som eitt av døma på hjelpetiltak i barnevernlova § 4 4.
– Førebyggjande innsats
bør som hovudregel vere ein del av det ordinære
arbeidet kommunen gjer for barn, unge og familiar. Det er behov
for tiltak som fangar opp risikogrupper på eit tidleg stadium.
Tiltaka bør integrerast i dei førebyggjande planane
i kommunane og prioriterast når det gjeld tid og ressursar.
I denne samanhengen ønskjer departementet å stimulere
til utradisjonelle løysingar og ny kompetanse anten i form
av å dra inn nye yrkesgrupper eller ved å nytte
nye samarbeidsformer eller metodar.
– Barne- og familiedepartementet
meiner det er behov for å vidareføre og styrkje
førebyggjande tiltak i familiar med barn som er i ein vanskeleg
livssituasjon. Departementet vil derfor føre vidare støtta
til nasjonal samordning og oppfølging av mellom anna Home-Start
Familiekontakten. Departementet vil også støtte
vidareutvikling og spreiing i bruken av andre familiebaserte førebyggjande
tiltak og hjelpetiltak i barnevernet.
– Helsedepartementet vil i samarbeid
med Barne- og familiedepartementet vurdere forsøket med
familiesentralar med tanke på vidareutvikling der ein mellom
anna vil ta stilling til kva rolle barnevernet bør ha i
eit slikt lågterskeltilbod.
– Barne- og familiedepartementet
vil gje ut ein brosjyre der dei ulike informasjons-, råds-
og rettleiingstelefonar og -instansar blir presenterte samla.
– Barne- og familiedepartementet
meiner at det er behov for vidare styrking av fokuset på ressursane hos
foreldra og familien. Departementet vil omtale desse verdiane i
nye retningslinjer om barnevernet sitt arbeid i utgreiingssaker.
– Barne- og familiedepartementet
er oppteke av at barnevernet i utgreiinga av barnevernsaker bør styrkje
fokuset på ressursane hos foreldra og familien og på spørsmålet
om korleis foreldra kan få hjelp til å betre omsorgsevna
si. Dette vil bli utdjupa i retningslinjer frå Barne- og
familiedepartementet som omhandlar arbeidet til barnevernet i utgreiingssaker.
– Oppfølginga av foreldre
etter ei omsorgsovertaking burde ha vore betre. Barne- og familiedepartementet
vil kome med eit framlegg til lovendring i § 4 16
for å presisere det ansvaret barnevernet har for å følgje
opp foreldre etter ei omsorgsovertaking.
– Barne- og familiedepartementet
ser at bruk av støtteperson for foreldra etter ei plassering
utanfor heimen kan vere ein måte å styrkje oppfølginga
av foreldra på, og vil omtale dette tiltaket i rundskriv. Departementet
vil også ta initiativ til å få arbeidd
ut eit temahefte om arbeid med foreldre når barn blir plasserte
utanfor heimen.
– Justisdepartementet vil leggje
fram ein odelstingsproposisjon om innarbeiding av FNs barnekonvensjon
i norsk lov. Dette vil mellom anna få innverknad på barns
rett til å bli høyrde, noko som mellom anna vil
verke inn på bruken av tiltak i barnevernet.
– Barne- og familiedepartementet
er oppteke av at frivillige plasseringar etter § 4 4
femte ledd blir brukte etter formålet. Departementet ønskjer
ikkje å innføre noka lovpålagd tidsavgrensing
på frivillige plasseringar som hjelpetiltak (§ 4 4
femte ledd), men vil presisere kor viktig det er at barneverntenesta
sørgjer for at frivillige plasseringar blir brukte etter
sitt formål. Departementet vil i retningslinjer utdjupe
den plikta barneverntenesta har til med jamne mellomrom å vurdere
den enkelte plasseringa.
– Barne- og familiedepartementet
vil avklare kva rammevilkår fosterheimane skal ha når
det gjeld sosiale rettar, og vil sjå nærmare på spørsmål knytte
til den arbeidsrettslege situasjonen deira.
– I den vidare oppfølginga
av planen for fosterheimstenesta vil Barne- og familiedepartementet mellom
anna leggje vekt på dette: Betre samordning og organisering
av opplæringa av fosterforeldra, høgare fagleg
kvalitet på oppfølginga av fosterforeldra, styrking
av tilsynsførarfunksjonen og opplæringa av tilsynsførarane,
tilpassing av PMT og MST til den spesielle situasjonen fosterforeldra er
i.
– Opplæringsprogrammet
PRIDE for fosterforeldre skal utviklast vidare og mellom anna tilpassast
fosterforeldre med annan enn norsk etnisk bakgrunn.
– Barne- og familiedepartementet
vil vurdere om fylkesmannen også skal få avgjerdsmakt
til å avgjere usemjer om punkt i fosterheimsavtalen.
– Regjeringa vil sikre vidare
samarbeid og koordinering mellom barnevernet og det psykiske helsevernet
for barn og unge.
– Barne- og familiedepartementet
vil nøye følgje utviklinga når det gjeld
spørsmål om adopsjon etter fråtaking
av foreldreansvar, jf. barnevernlova § 4 20. Departementet
vil på denne bakgrunnen vurdere behovet for å gje
retningslinjer som sikrar at det ikkje blir gjeve samtykke til adopsjon
der det er til beste for barnet å ha samvær med
biologiske foreldre.
Befringutvalet tilrår at det blir utvikla
ordningar som sikrar kontinuitet og stabilt personell i barnevernet. Barne-
og familiedepartementet er samd i dette.
NOU 2000:12 Barnevernet i Norge framhevar samarbeidskompetanse
som ein særleg viktig føresetnad for eit godt
barnevern.
Departementet deler synet i utvalet på at
samarbeidskompetanse er sentralt i barneverntenesta. Vidare ser departementet
det som viktig at det blir etablert arenaer for samarbeid. Samarbeidspartnarane
til barnevernet må kjenne til kva barneverntenesta arbeider
med.
Kort oppsummert er kanskje den største
utfordringa at kompetansebehova i barnevernet inkluderer både stor
breidd og djupn. Det blir venta av tilsette i barnevernet at dei
"kan litt om alt" og samstundes har kompetanse til å prioritere
førebyggjande tiltak, setje inn hjelpetiltak på eit
tidleg stadium av problemutviklinga tilpassa individuelle behov,
og kunne arbeide med vanskelege saker som gjeld åtferdsproblem,
omsorgssvikt og mishandling. For å makte dette må barnevernet
ha fagleg tryggleik og opne kanalar til andre etatar.
Slik Regjeringa vurderer det, vil framlegget
frå Befringutvalet om endring av regelen om opplæring
i barnevernlova § 2-1 innebere ei viss skjerping av pliktene til
kommunane fordi framlegget også framhevar utvikling av
kompetanse. Regjeringa meiner at det generelt sett må liggje
føre svært tungtvegande behov for å gje statlege
reglar om kompetansestyrking som høyrer inn under arbeidsgjevaransvaret
til kommunane og fylkeskommunane.
Barne- og familiedepartementet går
inn for å prøve ut andre måtar for å utvikle
og halde ved like kompetansen til dei tilsette i barnevernet.
NOU 2000:12 tilrår at det blir sett
i verk vidare utgreiingsarbeid om to framlegg: lengre utdanning
og innføring av autorisasjonsordninger.
Det går ikkje fram av NOU-en kva ei
eventuell autorisasjonsordning for personell bør innebere.
Eit sentralt spørsmål blir
om det å innføre ein autorisasjonsprosedyre knytt
til dei noverande grunnutdanningane for sosialarbeidarar (sosionomar
og barnevernspedagogar) vil føre til kompetanseheving.
Barne- og familiedepartementet vil i samråd med andre nærliggjande
departement vurdere nærmare om ei autorisasjonsordning
for tilsette i barnevernet er formålstenleg.
Barne- og familiedepartementet vurderer det
i utgangspunktet ikkje som formålstenleg å stille
meir spesifiserte krav til kommunale og regionale styresmakter når
det gjeld kvalifikasjonar for tilsette i barnevernet.
Sosialdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet er
i ferd med å vurdere behovet for autorisasjonsordningar
for sosialpersonell. I dette arbeidet er det aktuelt å vurdere
om ein skal stille krav om individuell oppdatering i form av vidare-
og etterutdanning.
Regjeringa vil at desse spørsmåla
skal bli nærmare utgreidde av aktuelle departement og ekspertorgan.
Ei slik vurdering bør også sjå på kva
slags utilsikta verknader framlegga frå Befringutvalet
eventuelt kan få for sosialarbeidarutdanningane og andre
utdanningar.
Befringutvalet etterlyser meir forsking på mange område.
Meldinga viser til studier som Noregs forskingsråd går
inn for.
Grunnen til at departementet kanaliserer mesteparten av
forskingsmidlane gjennom midlar til Noregs forskingsråd
og som basisløyvingar til utviklingssentra er at ein vil
kvalitetssikre prosjekta. Departementet har ved somme høve òg
leigt inn forskingsmiljø for å ta seg av avgrensa
forskingsoppdrag.
Det forskings- og utviklingsarbeidet som blir
gjort ved dei regionale utviklingssentra og ved NOVA (Norsk institutt
for forskning om oppvekst, velferd og aldring) er sentralt for den
vidare utviklinga i barnevernet. Desse forskings- og utviklingseiningane
er særleg viktige for lokalt utviklingsarbeid og for å ta
vare på kontakten mellom forsking og praksisfeltet.
Barne- og familiedepartementet vil derfor saman med
utviklingssentra og NOVA sjå på korleis verksemdene
kan utvikle samarbeidet sitt, og korleis dei eventuelt kan samordne
arbeidet sitt. Korleis sentra og NOVA i større grad kan
involvere seg i lokalt utviklingsarbeid, vil også vere
eit tema. Samstundes må sentra få handlingsrom
til å utvikle seg og vidareutvikle spisskompetanse på aktuelle
område.
I samband med behandlinga i Stortinget av Dokument
nr. 8:19 (1999-2000) Forslag om en handlingsplan for barnevernet,
blei spørsmålet om det er behov for ein eigen
plan for kompetansestyrking i barnevernet spesielt understreka.
NOU 2000:12 etterlyser ordningar som sikrar
systematisk kompetanseheving og stabilt personell blant yrkesutøvarane.
For å gje barn og familiar tidleg og
rett hjelp er det viktig at kommunane har nødvendig kompetanse
knytt til metodar i førebyggjande arbeid. Barne- og familiedepartementet
vil i samarbeid med andre aktuelle departement spreie kunnskap og
kompetanse om verksame førebyggjande metodar til kommunane.
Det er under 1.9 peikt på at kompetansebehova
i barnevernet er mange og samansette.
Barne- og familiedepartementet vil framheve
den lovpålagde og etiske plikta kommunane har til å sørgje for å halde
oppe og styrkje kompetansen til dei tilsette i barnevernet. Dette
kan også hjelpe til å sikre kontinuitet og stabilt
personell i barnevernet.
Andrelinjetenestene i barnevernet har eit stort
ansvar for å sørgje for at spesialkompetanse om
problemstillingar som barnevernet arbeider med, er tilgjengeleg, mellom
anna i form av rettleiings- og konsultasjonstilbod. Den framtidige
ansvarsfordelinga mellom fylkeskommunale og statlege styresmakter
når det gjeld kompetansestyrking, vil vere avhengig av
kva slags løysingar som blir valde når det gjeld
dei oppgåvene i barnevernet som fylkeskommunane i dag utfører.
I forhold til grunnutdanningsbehova for barnevernpersonell
vil Regjeringa følgje opp Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) frå Utdannings-
og forskingsdepartementet når det gjeld vurderingar av
kor personleg skikka studentane i sosialfagutdanningane er. Aktuelle
departement og ekspertorgan vil også vurdere behova for eventuelle
endringar i grunnutdanningane, fleire vidareutdanningstilbod og/eller
autorisasjon for personell som arbeider i barnevernet. Behova for
endringar må vurderast i lys av dei nye behova for kompetanse
i barnevernet som er omtalte i mellom anna denne meldinga.
Når det gjeld forskings- og utviklingsarbeid,
vil Barne- og familiedepartementet:
– Føre
vidare satsinga på barnevernforsking i regi av Noregs forskingsråd
utover programperioden (2002-2004)
– Stimulere til fagleg vidareutvikling
av NOVA og dei tre regionale utviklingssentra i barnevernet
– Føre vidare arbeidet
med å byggje opp Senter for studiar av problemåtferd
og innovativ praksis til eit dynamisk knutepunkt i arbeidet med å førebyggje og
endre problemåtferd blant barn og unge
– Om det ligg føre viktige
kompetansebehov som vanskeleg kan dekkjast på anna vis,
vil Barne- og familiedepartementet framleis gje direkte støtte
til enkelte forskingsprosjekt, vidareutdannings- og etterutdanningstiltak.
På nasjonalt nivå går
Regjeringa inn for at Barne- og familiedepartementet, andre aktuelle
departement og fagmiljø skal:
– Hjelpe
til med å utvikle og spreie kunnskapar om verksame førebyggjande
metodar og velfungerande hjelpetiltak i barnevernet
– Hjelpe til å styrkje
kompetansen i hjelpeapparatet om ulike former for (fysisk, seksuell,
psykisk) vald mot barn i familiar. Dette kan gjerast både
gjennom informasjonsmateriell og vidareutvikling av nasjonale og
regionale spisskompetansemiljø. Kompetansestyrkinga bør
vere tverretatleg innretta, og i tillegg til barnevernet omfatte
til dømes første- og andrelinjetenestene i helsestellet,
tenester for rusmiddelmisbrukarar, familievernet og politiet
– Gjennomgå og vurdere
nærmare korleis rettleiingstilboda til tilsette i barnevernet
kan styrkjast. Rettleiing bør ein sjå i nær
samanheng med etterutdanningstilbod. Nasjonale styresmakter skal
derfor sørgje for at det blir utvikla informasjonsmateriell som
gjer sitt til å sikre systematikk, kvalitet og kontinuitet
i etterutdannings- og rettleiingsverksemda innanfor barnevernet
– Vurdere nærmare om
ei autorisasjonsordning for tilsette i barnevernet er formålstenleg.
Mot slutten av det hundreåret vi nyleg
gjekk ut av, skjedde det mykje positivt med barnevernet. Fleire barn
og unge fekk hjelp, spekteret av tiltak blei breiare og meir nyansert,
og det blei rekruttert fleire fagfolk til feltet. Det er denne utviklinga
som har blitt karakterisert som ein periode då barnevernet
kom ut av velferdspolitikken sin skugge. I eit slikt perspektiv
ser Regjeringa det som ei utfordring å sikre at barnevernet
blir verande utanfor skuggen i åra som kjem. Barnevernet
i det nye hundreåret bør og skal vere ein integrert
og sentral del av tilbodet frå velferdssamfunnet til problemutsette
barn og unge og familiane deira.
I dei aller fleste tilfella der det er aktuelt å kople
inn barnevernet, vil det å hjelpe familien også vere
den beste hjelpa barnet kan få. Det er då også alt
slik at det er hjelpetiltaka som aukar mest i barnevernet. Spørsmålet
som blir reist i denne meldinga, er likevel om den hjelpa som blir
ytt, kjem tidleg nok og er nok heilskapleg og systematisk. Ofte
synest det å vere slik at dei enkelte hjelpetiltaka blir
sette inn for seint til å få den ønskte
effekten, samstundes som hjelpa ikkje i stor nok grad blir sett
inn i samanheng med den totale situasjonen familien er i. I dag
innser fagfolk meir og meir kor viktig det er å stimulere
den heilskaplege situasjonen i familien og ressursane som finst
der, samstundes som det blir sett inn hjelpetiltak der familiane
har særleg behov. Dette krev eit visst fokusskifte i det
kommunale barnevernet både når det gjeld haldningar
og metodisk opprusting. Dette inneber også eit mindre tilbaketrekt barnevern.
Meldinga drøfter ei rekkje konkrete tilnærmingar
som er eigna til å hjelpe barn og unge i familien på ein
heilskapleg måte, og der samarbeidet med familien er vesentleg.
Etter Regjeringa si oppfatning er det behov for at slike metodar
i større grad skal inngå i tilnærminga
til utsette barn og familiar enn tilfellet er i dag. Ei slik perspektivdreiing
er også i tråd med den politiske plattforma til
regjeringspartia (Sem-erklæringa). På kort sikt
vil dette innebere ein viss kostnadsvekst i form av auka ressursar
til det kommunale barnevernet. På lang sikt vil ein slik
snunad kunne føre til innsparingar, fordi ein etter alt å dømme
vil kunne førebyggje mange av dei dyraste tiltaka utanfor
heimen.
I dag er det ingen etat som har eit klart hovudansvar for å samordne
innsatsen for utsette barn og unge i kommunane. Regjeringa meiner
det er viktig å sikre ein slik funksjon i framtida, mellom
anna for å unngå dobbeltarbeid og gråsoner
mellom tenestene, men først og fremst for å sikre
ein koordinert førebyggjande innsats når det gjeld
utsette barn og unge. Ein slik koordinerande instans skal sørgje
for god kommunikasjon mellom tenestene, og for at det skjer noko
i tide. Etter Regjeringa sitt syn er det mykje som taler for at
barnevernet bør kunne ta på seg denne oppgåva.
Det er eit mål at barnevernet skal
bli respektert for dei oppgåvene tenesta utfører,
og at barnevernet dermed oppnår legitimitet hos brukarar,
samarbeidspartnarar (andre tenester), i samfunnet og befolkninga elles.
For å oppnå ein slik status er det viktig at barnevernet
er tydeleg og kommuniserer mest mogleg ope om sine verdiar og si
rolle. Den dobbeltrolla barnevernet har som hjelper og kontrollør,
står sentralt i dette biletet. Regjeringa vil ikkje gå inn
for ei deling av barnevernet, til dømes i ei hjelpeteneste
og ein annan del for å setje i verk tiltak utanfor heimen.
Regjeringa ser det slik at eit barnevern som har den nødvendige
kompetansen i førebyggjande familiearbeid, også vil
oppnå legitimitet når det viser seg nødvendig
med tvangsinngrep. Ei eventuell rolle som sentral koordinator i
kommunen vil på same måten kunne få positiv
effekt på legitimiteten.
Det nye barnevernet har høg kompetanse
på ulike former for førebyggjande familiearbeid
og kjem tidleg inn med tiltak til utsette barn og familiar. Ein
viktig grunn til at det førebyggjande arbeidet fungerer
bra, er at barnevernet samarbeider godt med andre etatar og tenester
i kommunen (særleg skole og helse). I mange kommunar har
barnevernet fått ei koordinerande pådrivarrolle
i forhold til samarbeidspartnarane sine. Denne sentrale posisjonen
i arbeidet for oppvekstvilkåra for barn og unge fører
til at tenesta til kvar tid står høgt oppe på den
politiske dagsorden.
I det nye barnevernet speler nivået
over kommunen på lag med barnevernet i kommunane.
Det nye barnevernet har som målsetjing å arbeide heilskapleg – til
beste for barnet, og ikkje kvar for seg ut frå etats- eller
profesjonsgrenser. Gode resultat hjelper til å forsterke
denne tendensen i åra som kjem.
Meldinga argumenterer for ein snunad av barne-
og ungdomsvernet i retning mot meir førebyggjande familiearbeid
til beste for barnet. Det kan vere avgjerande at barnevernet går
inn i eit tett samarbeid med andre etatar og hjelpeinstansar. Meldinga
tek til orde for at barnevernet kan ha ei koordinerande rolle. Regjeringa
vil styrkje ei kompetanse- og ei tiltaksutvikling som harmonerer
med dreiinga mot større vekt på tidleg og god hjelp
til barn og familiar.
Kommunen har stor fridom til å organisere
førebyggingsarbeidet på den måten dei
finn mest formålstenleg. Regjeringa vil oppmode kommunane
til å leggje til rette for tverretatleg og tverrfagleg
samarbeid.
Meldinga inneheld ei rekkje konkrete framlegg
til tiltak, både nye tiltak og tiltak som alt er i gang.
For ein del av tiltaka vil det vere nødvendig med auka
ressursar. Dette vil Regjeringa kome tilbake til i dei årlege budsjettframlegga.
Det er særleg på to område det kan bli
nødvendig med auka ressursar. Det eine gjeld styrking av
kapasiteten og kompetansen hos det kommunale barnevernet når
det gjeld det førebyggjande arbeidet med barn og familiar.
Det andre gjeld vidareutvikling av familie- og nærmiljøbaserte
metodar for å førebyggje, dempe og behandle alvorlege åtferdsproblem
hos barn og unge.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre,
Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra
Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke og
fra Senterpartiet, Ola T. Heggem, viser til at det har skjedd
store endringer i samfunnet sitt syn på barn. Det er tydelig
ved gjennomgang av de tre tidligere barnevernlovene. Ved inngangen
til det som er blitt kalt "barnets århundre" var Norge
det første landet i verden med et offentlig barnevern.
Stortinget vedtok i 1896 vår første barnevernlov,
og ca. 20 år senere ble de Castbergske barnelovene vedtatt.
Den andre barnevernloven ble vedtatt i 1953, og i 1992 ble den tredje
barnevernloven vedtatt.
Komiteen har merket seg at i
det vi kan kalle den første delen av historien om barnevernet,
rådet det en grunnleggende tro på at langvarig
plassering utenfor hjemmet var nødvendig for å lykkes
med en vellykket oppdragelse når problemer hadde oppstått.
Barnevernloven fra 1953 førte med seg et nytt syn på hvordan barnevernarbeidet
skulle utføres. Loven bar tydelig preg av en annen forståelse
og andre tiltak overfor familier og barn med problemer, og bærer
preg av tro på forebyggende tiltak. Tvangstiltak skulle
kun benyttes når andre tiltak var prøvd og ikke
førte frem. Barnevernloven av 1992 kan ses på som
en videreføring av loven av 1953, men legger betydelig
mer vekt på forebygging og hjelpetiltak overfor det enkelte
barn på et enda tidligere tidspunkt.
Komiteen har merket seg anbefalingene
Befringutvalget la fram i sin innstilling, NOU 2000:12. Utvalget
går inn for en omfattende fornying av barnevernet og konkluderer
med at det bør legges enda større vekt på forebyggende
arbeid, frivillige hjelpetiltak og tidlig intervenering for barn
og familier. Utvalget peker også på at myndighetene
bør sette et mer samlet fokus på oppvekstarenaene
for barn og unge.
Komiteen viser til at barnevernet
gjennomgikk en positiv utvikling på 1990- tallet. Til tross
for dette mener komiteen at det er klare forbedringsbehov, spesielt
når det gjelder å komme raskt nok inn med hjelp
til familier i krise, samarbeidet med andre etater og tjenester;
legitimiteten til barnevernet i befolkningen og politisk bevissthet
og engasjement rundt arbeidet til barnevernet i kommunene.
Komiteen ser behov for et barnevern
med høy kompetanse på ulike former for forebyggende
familiearbeid, og for at barnevernet må komme tidlig inn
med tiltak til utsatte barn og familier. Komiteen vil understreke
at en viktig forutsetning for dette er at barnevernet samarbeider
godt med andre etater og tjenester i kommunene. Komiteen ser
at dette er en utfordring for barnevernet, men også for
de andre etatene, særlig de ulike skole- og helseetatene.
Komiteen viser til at etter St.meld.
nr. 40 (2002-2003) ble lagt frem, er en rekke av de foreslåtte
tiltak, planer, saker etc. blitt gjennomført. Nedenfor
følger en oppdatert statusrapport (jf. vedlegg - brev fra
BFD - 20. januar 2003):
Arbeidet med høringsnotater om den
foreslåtte forvaltningsreformen (omtales blant annet i
meldingens kapittel 7.6) er ferdig.
En ny handlingsplan mot rusmiddelproblemer (U-9/2002)
er ferdigstilt.
I meldingens kapittel 6.1.5 omtales to veiledere
om temaet seksuelle overgrep mot barn. BFD og Utdannings- og forskningsdepartementet
publiserte i desember 2002 en veileder om håndtering av
mistanker om seksuelle overgrep mot barn utført av ansatte
ved skoler, barnehager og barneverninstitusjoner (Q-1047). Den mer
generelle veilederen om arbeid med seksuelle overgrep mot barn,
vil bli utgitt i første halvår 2003 av Sosial-
og helsedirektoratet og BFD. Sosial- og helsedirektoratet koordinerer
arbeidet med å gjøre denne veilederen ferdig.
Berørte departementer besluttet høsten
2002 å utrede videre et nasjonalt senter for arbeid med
vold og traumer (i meldingen kap. 6.1.5).
Til 6.1.5 om arbeid mot menneskehandel bør
det tilføyes: Den omtalte handlingsplan mot menneskehandel
med kvinner og barn blir offentliggjort i februar 2003.
En tiltakspakke mot kjønnslemlesting
ble lagt fram i 2002 (kap. 6.1.5).
Sosialdepartementet la høsten 2002
frem St.meld. nr. 6 (2002-2003) - Tiltaksplan mot fattigdom (kap.
6.1.7).
I meldingens kapittel 6.2.2 om nasjonale minoriteter opplyses
det at arbeidet med en nordisk kunnskapsoversikt om barn
og ungdom vil starte i 2003. Dette arbeidet er påbegynt
og vil bli sluttført i 2003.
I løpet av 2003 vil det bli sendt ut
et høringsnotat om hvilke instanser som skal behandle klagesaker
på adopsjonsfeltet - kap. 6.2.3, Utenlandsadopsjon.
I meldingens kapittel 7.4.2 om utfordringer
når det gjelder fylkesmannens tilsynsoppgaver, opplyses
det at BFD har satt ned en arbeidsgruppe for å bedre og modernisere
tilsynet med forvaltningen og barneverninstitusjonene. Rapporten
ble levert høsten 2002.
I kapittel 8 om fylkesnemndene for sosiale saker uttales
det at departementet som et ledd i arbeidet med større åpenhet
i behandlingen av barnevernsaker, vil arbeide for at et tilfeldig
utvalg av vedtak blir lagt ut på Lovdata. Dette tiltaket
er iverksatt.
Departementet viderefører støtten
til opplæringsprogrammet PRIDE (Parents, Resources, Informations, Development,
Education) for fosterforeldre også i 2003 (kap. 9.5.3).
Komiteen har som utgangspunkt
at alle barn og unge har rett til og krav på et godt og
utviklingsfremmende oppvekstmiljø. Hvert enkelt barn representerer en
ukrenkelig verdi, og barnets behov for vern og vekstvilkår
er overordnet alle andre hensyn. Ivaretakelsen av personlig integritet
handler om den enkeltes rett til å få vernet sin
selvrespekt og få utviklet tiltro til egne evner og framtidsmuligheter.
Barnas rett til likeverdighet og medvirkning
stiller særlige krav til dem som har ansvar for barns oppvekst. Komiteen understreker
at det er avgjørende for barn og ungdom at de har voksne
de kan ha tiltro til og som de kan støtte seg til. Dette
tilsier at det må finnes "lavterskeltilbud" i form av personer
som kan være et forankringspunkt, som en kan rådføre
seg med, og få oppmuntring og veiledning av.
Barnevernet er en del av velferdsstaten og bygger
på et verdigrunnlag som har menneskeverdet som overordnet
hensyn. Komiteen mener barnevernet må organiseres
slik at det i en større grad enn tidligere er tilgjengelig
og kompetent til å sikre barn og unge en god oppvekst.
Et viktig tiltak er at barnevernet gis muligheter til å være
en forebyggende instans på viktige områder som
har innflytelse på barns og unges utvikling. Komiteen mener
at barnevernloven skal opprettholde målsettingene med barneverntjenesten som
ansvarlig for hjelpe- og omsorgstiltak, og kommunen som ansvarlig
for forebyggende virksomhet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av et tverrfaglig samarbeid på tvers av ulike sektorer
for å ivareta det forebyggende arbeidet for barn og unge.
Det er viktig at forebyggende tiltak og hjelpetiltak er tilpasset
det enkelte barn og deres familier, og tidlig intervenering for
barn og familier er nødvendig. De ulike aktørene har
satt i gang ulike tiltak uten å vite om hverandre. Praktiseringen
av taushetsplikten har blitt en hemsko og et hinder for et godt
forebyggende arbeid på tvers av de ulike instanser og sektorer.
Komiteen mener at taushetsplikten
ikke må være til hinder for at ulike fagpersoner
kan drøfte tiltak som vil være til gagn for barnet.
Regjeringen må gjennom rundskriv tilrettelegge for at fagpersonell
kan delta i tverrfaglige rådgivningsgrupper i samarbeid
med barnevernet. Vi har store utfordringer med den negative utviklingen
vi ser i barne- og ungdomsgruppene våre. Vold, seksuelle
overgrep og rus er økende problemer. Barn og unge har rettigheter,
og retten til tilrettelagt behandling er nødvendig for
at utsatte barn skal få den hjelpen de trenger for å leve
et godt liv.
Komiteen vil understreke at forebyggende
virksomhet på oppvekstområdet er et forsømt
og undervurdert samfunnsområde, særlig sett i
lys av de mange risikofaktorer og påkjenninger som barn
og ungdom utsettes for. For å få en tilstrekkelig
bredde og tyngde i dette arbeidet, må den forebyggende
virksomheten bli en fast og integrert del av barne- og ungdomsarbeidet på alle
nivå i samfunnet, ikke minst i kommunene. Den forebyggende
innsatsen for de mest risikoutsatte gruppene synes ofte å komme
i bakgrunnen. Barnehage, skole og helsestasjon har her en selvfølgelig
plass og kan spille en viktig rolle i arbeidet med tidlig iverksetting
av målrettede tiltak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at risikofaktorer
for barn og ungdom finnes på alle oppvekstarenaer (nærmiljø, barnehage,
skole, fritidsliv etc.), samtidig som det kommersielle livet og
moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi har skapt radikalt
nye påvirkningsstrukturer.
Flertallet har med stor interesse
merket seg at det i løpet av det siste tiåret
har vært en sterk økning i antallet barn og unge
som mottar hjelpetiltak etter barnevernloven, mens tallet på barn
under omsorg har vært stabil. Flertallet viser
til at i 1990 tok 10 502 barn imot hjelpetiltak, og at dette tallet
i 2000 var på 19 681 barn, jf. jf. St.meld. nr. 40 (2001-2002).
Ca. 5 000 barn var under omsorg etter barnevernloven i 1990 og i
2000.
Flertallet vil understreke at:
– Tiltak
som settes i verk for barn og ungdom skal være målrettede
og troverdige ut fra det enkelte barns totale livsperspektiv.
– Ansvar og oppgaver for barn
og ungdom i risikosonen skal til enhver tid være i fokus.
– I møte med familien
er faglig og menneskelig kvalitet grunnleggende. Fokus må være
respekt, personlig integritet og en samarbeidende holdning.
– Det må være
kontinuitet i oppfølgingsarbeidet, og familien bør
slippe å forholde seg til mange personer og instanser.
– Barnevernet bør organiseres
på en måte som tilrettelegger for nødvendig
samarbeid med andre relevante instanser og etater slik at de involvertes
rettssikkerhet ivaretas.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til økningen
av antall saker til barnevernstjenesten i kommunene fra 2001-2002. Barnevernet
melder om for lite ressurser og stor gjennomtrekk av ansatte i førstelinjetjenesten.
Dette rammer de svakeste barna i vårt samfunn. Det er helt
urealistisk å pålegge barnevernet ansvaret som
pådriver i det forebyggende arbeidet til barn og familier
i kommunene uten at det tilføres betydelige ressurser.
Barnevernet er i store deler av landet i krise, og barnevernsbudsjettene
sprekker i kommuner og fylker. Disse medlemmer mener
barnevernet trenger betydelig mer ressurser til tiltak og personell
for å få kapasitet til å sette inn viktige
og kvalitetsmessige riktige tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til utviklingstrekk
som vitner om at vi som samfunn kan være i ferd med å svikte
et økende antall av ungene våre. Eksempler på dette
er:
– Køene
av barn og unge innen barne- og ungdomspsykiatrien øker.
– Førstegangskriminelle
blir stadig yngre - gjennomsnittsalderen er under 14 år.
– Rusproblemer blant unge ned
i 12-årsalderen øker faretruende.
– Antallet barn med store atferdsvansker
er økende.
– Det rapporteres om økende
grad av foreldresvikt.
Disse medlemmer vil understreke
at de menneskelige lidelsene vil øke, og at reparasjonskostnadene
på budsjettene bare vil fortsette å stige dersom
det ikke settes inn, forebyggende tiltak over et bredt spekter.
Disse medlemmer vil understreke
at det er i kommunen den forebyggende innsatsen først og
fremst må settes inn, og at den må være
todelt. For det første må det finnes tilstrekkelig
med ressurser i barnehage, skole og SFO. Samtidig må kommunen
være i stand til å stimulere til et levende kultur-
og idrettsliv. Dette vil bidra til at barn fanges opp før
de får problemer. Dernest må det finnes et godt
hjelpeapparat som kan bistå de barn som får problemer.
Det er helt vesentlig at det utvikles rutiner som gjør
at barn fanges opp av dette hjelpeapparatet mens problemene er små. Disse medlemmer konstaterer
at svært mange kommuner i dag har problemer med å drive
et grundig forebyggende arbeid, samt sette inn tilpassede tiltak
for barn med problemer på grunn av uakseptabelt trange økonomiske
rammer.
Komiteen vil understreke
at det er staten som setter rammene for barnevernet gjennom lover
og bevilgninger. Det er disse betingelsene som er avgjørende
for om barnevernet kan innfri sine forpliktelser for barn i en vanskelig
oppvekstssituasjon. Komiteen ber Regjeringen sørge
for at frister overholdes slik at hver enkelt sak blir undersøkt
og vurdert, og at hensiktsmessige tiltak settes inn i hvert enkelt
tilfelle.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker
på denne bakgrunn at Regjeringen årlig rapporterer
til Stortinget om situasjonen i kommunene hva gjelder oppfølging
av meldinger til barnevernet. Dersom ikke kommunene klarer å følge opp
reglene, må departementet komme tilbake til Stortinget
med tiltak slik at det offentlige settes i stand til å innfri
forpliktelsene i barnevernsloven. Dette er avgjørende for å sikre
barnas rett til hjelp.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om årlig å rapportere
om situasjonen i kommunene hva gjelder oppfølging av meldinger
til barnevernet."
Flertallet understreker betydningen
av FNs Barnekonvensjons artikkel 12 som omhandler barn og unges
rett til deltakelse i alle spørsmål som omhandler dem
selv.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det er viktig at aldersgrensen senkes fra 12 til 7 år
når det gjelder barns rett til å få informasjon
og å gi uttrykk for sine meninger. For barn under 7 år
må det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle
om barnet er i stand til å uttrykke egne synspunkt selv
eller via egen talsperson.
Komiteen vil understreke
at Norge i henhold til Barnekonvensjonen bør fjerne den
i dag gjeldende 12-årsgrensen for når barn får
mulighet til å uttrykke sine meninger.
Komiteen viser til Ot.prp. nr.
29 (2002-2003). Der foreslår Samarbeidsregjeringen i § 31
nytt annet ledd å senke aldersgrensen for barns betingede
uttalerett fra 12 til 7 år. Dette er en følge
av inkorporeringen av FNs Barnekonvensjon av 20. november 1989 i
norsk lov og i tråd med disse medlemmers ønske
om barns rett til å bli hørt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at Barneombudets innspill om at et barns rett til å bli
hørt fra fødsel er riktig. Det er kunstig å sette
denne grensen til 7 år, da barn på flere måter
gir uttrykk for sin livssituasjon fra fødselen. Det er økt
kompetanse på å forstå barnets signaler
som er viktig.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har som utgangspunkt at de aller fleste barn har det best sammen
med sine biologiske foreldre, men dette flertallet er
klar over at det finnes barn som ikke får den nødvendige
omsorg og kjærlighet hos egne foreldre og at det i enkelte
tilfeller da må være et alternativt tilbud. Da
bør man fortrinnsvis se til annen biologisk familie, hvor
barnet kan bo i kortere eller lengre tid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil i tråd med Befringutvalget
og Fremskrittspartiets program presisere at man bør først
se til annen biologisk familie, og fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en lovendring slik at ved plassering av barn utenfor hjemmet, skal
alltid barnets nærmeste familie, som besteforeldre eller onkel
og tante, utredes som første alternativ."
Disse medlemmermener
det i langt større grad enn i dag bør legges vekt
på hva barnet selv ønsker. Særlig gjelder
dette ungdommer over 12 år som blir tvangsflyttet av barnevernet.
Man forventer at ungdommer i denne alderen selv skal ta ansvar for
eget liv i en rekke sammenhenger ellers i samfunnet, og det burde
derfor være selvsagt at ved et så dramatisk inngrep
i en ungdoms liv som å flytte fra egen familie, burde man
lagt svært stor vekt på ungdommens eget ønske.
Disse medlemmer vil også understreke
at holdninger overfor familier som søker hjelp fra barnevernet,
eller som barnevernet går inn i på grunn av tips
fra skole, helsesøster og andre, skal preges av respekt
og ydmykhet. At noen "truer" familien er i seg selv så vondt
for familiene dette gjelder, at å møte arrogante
og nedlatende holdninger fra offentlige tjenestemenn ikke kan aksepteres.
Disse medlemmer mener at det
bør være en barnevernlov som ivaretar barnas rettigheter,
når ikke foreldrene er stand til dette. Men disse
medlemmer mener at det bør legges stor vekt på at
barnevernsarbeidere i langt større grad enn i dag kommer
tidligere på banen med hjelp og rettledning til både
barn og foreldre, slik at man unngår at barn kommer i krisesituasjoner
som resulterer i at de må fjernes fra foreldrene sine. Det
blir i meldingen vist til at man i 1990 hadde 5 000 barn under offentlig
omsorg, og at man i 2000 hadde det samme tallet. Dette viser ikke
annet enn at man fremdeles i 2000 hadde samme tenkning om at det offentlig
skal ta ansvaret for omsorgen for barn.
Disse medlemmer er opptatt av
at internasjonale rettsavgjørelser blir tilstrekkelig ivaretatt
i den påfølgende behandling av enkeltsaker, samt
i andre tilsvarende saker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at selv om barnevernloven ikke inneholder en lovbestemt rett for
barn til å motta barnevernstjenester, er barnevernet forpliktet
til å gi utsatte barn og unge den hjelpen de trenger. Flertallet mener
at det viktigste er at barn og unge som har behov for hjelp etter loven,
får det til rett tid. Dagens lov på dette området inneholder
pålagte tidsfrister til å foreta undersøkelser og
sette i verk tiltak. Kommunene har også plikt til å bevilge
de midler som er nødvendig for å yte tjenester etter
loven. Den private part har i tillegg klageadgang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten
av at barn får en lovbestemt rett til å motta
barnevernstjenester. Dette er særs viktig med dårlig
kommune- og fylkesøkonomi. Befringutvalget mener en slik
rett bør innføres for å sette barn og
barns interesser i fokus og som et ledd i en harmonisering av sosialtjenesteloven
og kommunehelsetjenesteloven.
Komiteen viser til
at spørsmålet om rettssikkerhet er spesielt komplisert
på barnevernområdet. I barnevernsaker er det flere
interesser å ta vare på, og de private interessene
kan stå mot hverandre. Komiteen vil derfor
peke på at barnevernet må sikre at det er balanse
mellom retten barnet har til vern fra sine nærmeste og
de nærmeste sin rett til vern mot urimelige inngrep fra
det offentlige.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet,
har merket seg at barnevernet har vært tilpasningsdyktige
og utviklet nye metoder og tiltak i takt med de behov som har meldt seg. Dette
flertallet viser bl.a. til empowerment-orienterte tiltak
som er tatt i bruk i Norge: foreldreveiledning, Home Start, Marte
Meo, familierådslag og intensiv familieveiledning.
Dette flertallet viser til at
et viktig formål med innføring av fylkesnemndsbehandling
var å styrke rettssikkerheten i barnevernsaker. Statistikken
for 2001 viser at saksbehandlingstiden i fylkesnemnda har gått ned,
og viser også til at fylkesnemndene er omorganisert fra
høsten 2000, for å få en mest mulig effektiv utnyttelse
av ressurser. Dette flertallet viser for øvrig
til forskningsprosjektet "Evaluering av rettssikkerheten ved behandling
av barnevernsaker i fylkesnemda", 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at barn får en lovbestemt rett til barnevernstjenester."
Komiteen mener det
er viktig å bedre barns rettssikkerhet i barnevernssaker.
Hensikten må være å hindre at barn blir
fjernet fra hjemmet på uberettiget eller svakt grunnlag,
og mot sin vilje. Hjelpeapparatet må ta hensyn til barnets
egne ønsker og reelle behov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at man
i store deler av barnevernet nå har fokus på nærhetsprinsippet. St.meld.
nr. 40 (2001-2002) sier at et godt barnevern er en viktig del av
en helhetlig oppvekstpolitikk for barn og unge. Familien er et fundament
i samfunnet. Det er derfor en oppgave også for barnevernet å gi
så gode vilkår som mulig for foreldre til å ta
vare på sine barn. Familiens rolle og mulighet for medvirkning
er derfor fremhevet. Flertallet mener det skal gode
grunner til for at barn og unge skal skilles eller ekskluderes fra det
sosiale fellesskap i hjem og på hjemsted. Av og til er
samfunnet likevel nødt til å gripe inn og verne
barn og unge fra egne omgivelser. Flertallet har
merket seg at institusjonsplassering likevel i en del tilfelle kan være
nødvendig. Flertallet understreker at det
er av stor betydning at institusjonene - private og offentlige -
må holde høy kvalitet når det gjelder
omsorg og miljøterapi, slik at barn og ungdom får
den hjelp de trenger i den perioden de bor på institusjon.
Det er også viktig at institusjonene så langt
det er mulig, er i nært samarbeid og i dialog med foreldre
og familie.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke det viktige arbeidet helsestasjonene gjør,
bl.a. et utstrakt forebyggingsarbeid. Dette flertallet har imidlertid
merket seg at det finnes mange modeller for koordinering og samarbeid
på forebyggingsfeltet, f.eks. har en del kommuner en egen
oppvekstetat. Dette flertallet vil peke på at
kommunene uansett står fritt til å organisere
sitt generelle forebyggingsarbeid slik de finner det hensiktsmessig
ut fra ressurser, erfaringer og samarbeidskultur.
Dette flertallet har merket seg
at i dag er det ingen etat eller tjeneste som har hovedansvar for å samordne
innsatsen for de mest utsatte barn og unge i kommunene. Dette
flertallet mener det er viktig at det i fremtiden sikres
en slik funksjon, først og fremst for å sikre
en koordinert og god innsats for utsatte barn og unge, men også for å unngå dobbeltarbeid
og gråsoner mellom barn og unge.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er mye som taler for at barnevernet
kan ha denne oppgaven. I tillegg til at barnevernet allerede har
et lovpålagt samarbeidsansvar, er det i denne sammenheng
en fordel at barnevernet ikke har sektorinteresser i vanlig forstand,
men et generelt ansvar for å sikre at problemutsatte barn
og unge kan leve sine liv så godt som mulig. Dette
flertallet vil peke på at et kommunalt barnevern
med en slik formell og reell koordinator- og pådriverrolle
nødvendigvis vil føre til et tilstedeværende
og synlig barnevern. Dette flertallet mener at gjennom å legge
dette ansvaret til barnevernet, vil det forebyggende arbeidet samtidig
bli løftet fram i lyset, både politisk og som
et tverretatlig satsingsområde i kommunene, men det viktigste
er å finne frem til lokale løsninger som gir den
koordinerende effekt som det er behov for.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at helsestasjon
for ungdom fungerer meget bra mange steder i landet. Den oppsøkes
av mange og er et lavterskeltilbud som ungdom har behov for. Det
er gjort undersøkelser som viser at barn og unge har tiltro
til skolehelsetjenesten og helsestasjonen for ungdom. Det bør
bli et tilbud til alle barn og unge enten kommunalt eller interkommunalt.
Flertallet mener at helsestasjonene
- men også barnehager, skoler og frivillige organisasjoner
- bør tilby alle foreldre foreldrestøttende kurs
og gruppesamtaler hvor de kan få profesjonell rådgivning
og snakke med foreldre som er i samme situasjon. Kursene kunne tilbys
når ungene er på ulike alderstrinn; for eksempel 0-5 år,
5-10 år, 10-15 år og over 15 år. Arbeidslivet
er krevende for mange foreldre. Tidsklemma er større. Dette
er en av grunnene til at det er krevende å være foreldre.
I tillegg er det i stor grad blitt en ensom jobb å være
foreldre. Mange har ikke familie rundt seg. Lokalsamfunnene er ikke
så gjennomsiktige og tette, og det blir mindre støtte å hente
fra det holdet. Det er også mange enslige forsørgere.
Mange foreldre opplever også at utfordringene er annerledes
enn da de sjøl var unge, for eksempel i forhold til teknologien
som har invadert barnerommene, det økende rusmisbruket og
den økende volden.
Når det gjelder å fange opp
barn med problemer mens problemene er små, vil flertallet foreslå en prøveordning
med at det på enkelte skoler av en viss størrelse
opprettes en ordning med "Åpen Dør". Her skal
elevene kunne henvende seg hele skoledagen, og de vil møte
en fagperson. Poenget er at barna skal kunne ha et sted å gå i
det øyeblikket de opplever problemer og har behov for å snakke
med en voksenperson. Det kan være om mobbing, problemer
med læreren, personlige eller familiære problemer.
En slik lavterskeltilbud må være der ungdommen
har et naturlig tilknytningspunkt.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
erkjenner at institusjon noen ganger er nødvendig, men
at man da må ha svært strenge kvalitetskrav både
til private og offentlige institusjoner, og at tilsyn må utføres
jevnlig rettet mot det enkelte barn og mot institusjonen, et såkalt
systemtilsyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Ot.prp. nr. 9 (2002-2003)
og § 5-8. Private og kommunale institusjoner skal bare
benyttes hvis disse er godkjent av en statlig regional barnevernmyndighet.
Tilsynet på institusjonene skal fylkesmannen utføre.
Fylkesmannen har mulighet til å opprette tilsynsutvalg.
Regjeringen foreslår å innføre
kvalitetskrav og godkjenningsordning for barneverninstitusjoner,
jf. forslag til §§ 5-8 og 5-10 i Ot.prp. nr. 9
(2002-2003). Fylkesmannens ansvar vil også omfatte å føre
tilsyn med at institusjonene oppfyller de kvalitetskrav som stilles,
og når forskrifter om kvalitetskrav og godkjenning av barneverninstitusjoner
foreligger, vil fylkesmennene etter disse medlemmers syn
ha et bedre redskap for å utøve et rettssikkerhetstilsyn
enn det de har etter gjeldende rett.
Disse medlemmer viser til at
et nytt tilsynssystem for barnevernet vil være
operativt innen 1. januar 2004, sammenfallende med den statlige
overtagelsen av andrelinjebarnevernet omtalt i St.meld. nr. 40 (2001-2002)
og i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
hensiktsmessig at familier henvender seg ett sted i kommunen for å få hjelp
til sine barn og sin familie. Kriserammede familier opplever i dag å bli
en kasteball i systemet. Det er mange dører og utallige
saksbehandlere som møter en familie når problemene
oppstår. Det er flere eksempler på at flere offentlig
ansatte arbeider med en familie eller et barn uten at hjelpeapparatet
vet om hverandre. Det er undersøkelser som viser at det
kan være over 20 offentlige ansatte som arbeider med en
familie uten at hjelpeapparatet vet om hverandre. Familier
opplever til tider uenighet mellom ulike profesjoner som kompliserer
og forlenger saken. Det er utallige eksempler på barn og unge
som har gått ut og inn av ulike instanser uten at de har
fått den hjelpen de trenger. De barna det går
dårlig med har ofte tykke helsekort fulle av henvisninger, bekymringsmeldinger
og friskmeldinger fra de ulike instanser. Denne organiseringen gir
nødvendigvis dårligere tjenester og er samfunnsmessig
uhensiktsmessig og kostbar. Helsestasjonen er den etaten i kommunen som
i hovedsak blir brukt av alle familier med barn. Helsestasjonen
er et lavterskeltilbud og bør bemannes med ulike yrkesgrupper.
Det er mange som oppsøker helsestasjonen allerede i svangerskapet
hvor man går til svangerskapskontroll hos jordmor og helsestasjonslege
og foreldreforberedende kurs. Det er på helsestasjonen
familiene kommer med sine barn rett etter fødselen, og
det er her det forebyggende arbeidet med barn og familier i stor
grad foregår i dag. Hvis man ser på våre
naboland, så er helsestasjon eller familiesentraler det
man satser på.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er hensiktsmessig
at helsestasjonen har det koordinerende ansvaret for forebyggende
arbeid for barn og unge. Helsestasjonen må bli pådriver
og kraftsenter i kommunen for det forebyggende arbeidet for barn
og unge og deres familier. De ulike instanser bør være
tilknyttet helsestasjonen som et lavterskeltilbud til barn, unge
og deres familier. Det er flere eksempler på at dette fungerer
bra i Norge. Ved denne organiseringen blir barnevernet en naturlig
del av det forebyggende arbeidet på helsestasjonen, og
familiene opplever barnevernet som en medspiller, ikke en motspiller.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen pålegge
kommunene å ha Ungdomshelsestasjon i sin kommune. Ungdomshelsestasjonen
kan være et kommunalt eller interkommunalt tilbud til ungdom."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at alle kommunale etater og institusjoner
har et selvstendig ansvar for å utvikle gode oppvekstvilkår
og forebygge at barn får problemer. Det er imidlertid nødvendig å tillegge ansvaret
for at barn med problemer fanges opp tidlig til et eget organ. Kommunene
varierer mye i størrelse og organisering, og det er viktig
at hver enkelt kommune velger løsninger som er tilpasset
lokale forhold. Allikevel vil disse medlemmer framheve
at det i mange kommuner vil være naturlig å gi
helsestasjonen et koordinerende ansvar for å fange opp
risikobarn og barn som allerede har problemer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til det verdifulle
utviklingsarbeidet som drives knyttet til foreldreveiledning gjennom
et nasjonalt program i et samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet,
Helsedepartementet, Sosialdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet,
jf. statsbudsjettet for 2003, Budsjett-innst. S. nr. 2 ( 2002-2003). Flertallet har
merket seg at programmet representerer et frivillig tilbud til foreldre, i
regi av helsestasjoner, barnehager og skoler. Flertallet har
videre merket seg at foreldreveiledningsprogrammet sikter mot alle
foreldre, men at det er behov for økt fokus på minoritetsforeldre,
samspill mellom lærere og elever og fokus på problemstillinger knyttet
til ungdom og rus. Flertallet viser til at helsestasjoner,
barnehager, skoler og andre kommunale hjelpetjenester for barn fortsatt
vil være viktige samarbeidspartnere. Flertallet ser
behovet for å styrke innsatsen på dette området
ytterligere.
Komiteen registrerer
at man i St.meld. nr. 40 (2001-2002) sier at et godt barnevern er
en viktig del av en helhetlig oppvekstpolitikk for barn og unge.
Dette kan komiteen si seg enig i, så lenge
man betrakter familien som den viktigste part i oppdrager- og omsorgsrollen.
Det er først når familien ikke lenger er i stand
til å makte denne oppgaven alene at barnevernet bør
komme på banen. Familiene bør vite at barnevernet er
en serviceinstans for dem som sliter, uansett hvilken grunn det
er til det. Det er viktig at rollene ikke blir snudd på hodet
og at alle foreldre kan ta kontakt med barnevernet og be om hjelp
og støtte, uten at de føler at det blir en barnevernsak
av det av den grunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at barn må sikres samværsrett med begge foreldre.
Det vil være til barnets beste at regler for samværsrett
innarbeides i barnevernloven, slik at barnets rett til samvær
med far og mor stadfestes. Barnevernet må kunne sette inn
tiltak der barnets samværsrett blir sabotert av en av partene.
Disse medlemmer vil peke på at
problemene og kritisk fokus som har vært rettet mot barnevernet,
i stor utstrekning kan skyldes barnevernet selv, nettopp fordi barnevernet
ofte lar saken gå for lenge uten at man tar tak i den og
hjelper foreldrene i nærmiljøet, slik at akutte
tiltak ofte er et resultat av barnevernets hjelp til foreldre. Og
dette virker ikke som hjelp, men som inngripen i familien.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at Regjeringen
vil arbeide for at familier med barn som har eller står
i fare for å utvikle alvorlige atferdsproblemer får
hjelp gjennom blant annet metodene "Parent Management Training"
(PMT) og "Multisystemic Therapy" (MST). Flertallet er
opptatt av å utvikle og bruke nye metoder for bedre å kunne
hjelpe foreldre til å ta ansvar for sine barn. Flertallet vil
imidlertid understreke at det er avgjørende at hjelpetiltak
iverksettes så tidlig som mulig. Videre må hjelpetiltakene
settes i gang etter grundige vurderinger av hver enkelt familie,
slik at en sikrer en positiv utvikling for barnets oppvekstsituasjon.
For flertallet er det avgjørende at de tiltak
som iverksettes på en best mulig måte ivaretar
barnets behov.
Komiteen registrerer
i svar fra statsråd Dåvøy (jf. vedlagt
brev av 20. januar 2003 og brev av 5. februar 2003) at det er tre
fylker som har finansiert sine MST-team med psykiatrimidler: Troms,
Sør-Trøndelag og Østfold. Etter at helseforetakene
ble opprettet, blir den økonomiske støtten til
MST-team ikke uten videre videreført. Foretakene står
fritt i sin prioritering av konkrete tilbud og tiltak, men det er
gitt politiske føringer på at barn og unge skal
prioriteres. Komiteen vil understreke at dersom Stortinget
slutter seg til en statlig overtakelse av fylkeskommunenes ansvar
og oppgaver innen barnevernet, må MST-team bli sikret og videre
utbygd i alle fylker.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at ifølge den sentrale prosjektledelsen for MST ved Universitetet
i Oslo, blir MST-tilbudet nå videreført i alle
fylker der et slikt tilbud ble gitt i 2002.
Komiteen vil understreke
familiens rolle og at forebyggende innsats med styrking av foreldrerollen
er viktig. Dette er viktigere enn før fordi vi nå har
et samfunn hvor man oftere bare har sin egen familie som nettverk.
Nabokona er ikke tilgjengelig på samme måte som
før. Parent Management Training (PMT) og Multiple System
Therapy (MST)-team og andre metoder må være et
tilbud til alle barn og familier som trenger det, og vil være
sentrale tiltak for å hindre utviklingen av alvorlige adferdsproblemer.
Det er naturlig at ansvaret for videre utvikling ligger hos Barne-
og familiedepartementet fordi dette er barnevernstiltak, og departementene
må samarbeide for å få videreført
og videreutviklet disse metodene som har vist seg å fungere
bra for mange.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at det blir utbygget MST-team i alle fylker og at det videreføres
og opptrappes som planlagt i de fylkene et slikt tilbud ble gitt i
2002."
Komiteen viser til
at å vokse opp med foreldre som misbruker rusmidler, representerer
en stor helserisiko for barn. Samfunnet har et spesielt ansvar for utsatte
barn og unge når hjemmet ikke klarer å utføre omsorgsoppgaver. Komiteen registrerer
at et stort antall av beboerne i barnevernets institusjoner og i
rusbehandlingstiltak har vokst opp i hjem med rusmisbruk. Komiteen ser
det som viktig å arbeide aktivt for at oppvekst i rus,
som er et selvrepeterende mønster, en generasjonsspiral,
blir brutt. Komiteen mener det er viktig å arbeide
ut ifra en tankegang om hele familien som samspillere, nødvendige
bidragsytere og som en enhet, spesielt medregnet barna, i behandling
av mennesker med rusproblemer. Det er viktig med et godt samarbeid
mellom faglige etater. Komiteen støtter
at arbeidet med å innføre familierettede metoder
i barnevernet må fortsette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at sannsynligvis få fagpersoner
på bakgrunn av tilgjengelig forskning om barnevernet vil
nekte for at barnevernet i noen tilfeller venter for lenge med å plassere
barn utenfor hjemmet. Men disse medlemmer vil understreke
at det foreløpig ikke er mulig å beregne på bakgrunn
av forskning i hvilken grad bedre hjelpetiltak
på et tidlig stadium av problemutviklingen kan redusere
behovet for omsorgsplasseringer. Disse medlemmer viser
til prosjektet "Barn som plasseres utenfor hjemmet - risiko og utvikling"
der 109 barn mellom 6 og 12 år som ble plassert utenfor
hjemmet i perioden 1. oktober 1998- 31. desember 1999 ble undersøkt. Disse
medlemmer har merket seg at et flertall (59 av 109) av de
aktuelle barna i første omgang ble plassert utenfor hjemmet med
foreldrenes samtykke - enten som hjelpetiltak eller frivillig akuttvedtak,
og at omtrent ett år etter den første plasseringen
var et flertall (59 av 109) av de aktuelle barna plassert utenfor
hjemmet som et omsorgstiltak. Disse medlemmer mener
at forskningsresultater om dette spørsmålet gir
rom for ulike skjønnsmessige tolkninger, og vil tilbakevise
at man kan trekke den konklusjon om at omsorgsplassering generelt sett burde vært foretatt
tidligere. Disse medlemmer mener en slik konklusjon
hviler på et forholdsvis svakt grunnlag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at barn venter lenger på psykiatribehandling
enn voksne, og det er få institusjonsplasser for rusbehandling
for ungdom under 18 år.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet
rett til behandling for rus og psykiatri."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til brev av 20. januar 2003
(se vedlegg) til komiteen fra barne- og familieminister Laila Dåvøy,
hvor statsråden redegjør for forholdet mellom
pasientrettighetsloven og mindreåriges krav på behandling
for psykiatriske problemer og rusmisbruk. Alle pasienter, uavhengig
av alder, skal ha krav på en individuell, medisinsk fastsatt
frist for behandling for sine lidelser. Disse medlemmer viser
til Forskrift om prioritering av helsetjenester og rett til nødvendig
helsehjelp av 9. desember 2000. Å prioritere særskilte
grupper i loven ville bryte med det prioriteringsprinsippet som
er nedfelt gjennom pasientrettighetsloven. Disse
medlemmer viser også til at et tilsvarende forslag
ble avvist ved behandlingen av Dokument nr. 8:43 (2001-2002).
Disse medlemmer viser til at
barn og unge er en prioritert gruppe i opptrappingsplanen for psykisk helse. Disse
medlemmer har merket seg at det er bred faglig enighet om
at barn og unge så langt som overhodet mulig skal ha tilbud
i sitt nærmiljø uten døgninnleggelse,
og at 96 pst. av barn og ungdom på venteliste venter på poliklinisk
behandling. Disse medlemmer viser til at dette er
grunnen til at det satses spesielt på dette feltet.
Disse medlemmer er kjent med
at opptrappingsplanen la opp til en økning på 400
nye årsverk innen den polikliniske virksomheten for barn
og unge i perioden, og at 49 pst. av dette allerede var oppnådd
ved utgangen av 2001.
Disse medlemmer viser til at
i tillegg til utbygging av institusjonsplasser for barn og unge,
bevilges det gjennom opptrappingsplanen midler til økt
kapasitet til konsultasjon til andre kommunale helse- og sosialtjenester. Disse
medlemmer har merket seg at denne satsningen virker, tjenestetilbudet
innen psykisk helse til barn og unge har en positiv utvikling, og
at antallet behandlede pasienter innenfor BUP er økt med 26
pst. fra 4. kvartal 2001 til 4. kvartal 2002. Disse medlemmer viser
til at dette kommer på toppen av økningen på 40
pst. fra 1998 t.o.m. 2001. Disse medlemmer vil videre
bemerke at ventetiden for barn og unge har gått
ned i 2002 til tross for at antall nyhenvisninger har økt
med 20 pst.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens satsing på psykisk helsevern for barn og unge
medfører at flere ber om hjelp, og at flere får
hjelp.Disse medlemmermener at det nå er viktigst
at det arbeides videre i tråd med den plan som er iverksatt. Disse medlemmer peker
på at en lovendring om rett til behandling, som dessuten
vil være i strid med pasientrettighetsloven, i dette perspektivet
synes lite hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet registrerer gjennom
meldingen at antall omsorgsovertakelser er så å si
stabilt, at antall hjelpetiltak øker og at antall barn
i kontakt med barnevernet øker. Disse medlemmer registrerer
også at fokus i barnevernet dreier mer i retning av forebygging
og tidlig intervenering i form av hjelpetiltak. Disse medlemmer vil
likevel understreke at barnevernet fortsatt skal gå til
omsorgsovertakelse der dette er nødvendig, slik St.meld.
nr. 40 (2001-2002) også understreker bl.a. i kap 9.3.7. Disse medlemmer peker
på at både familiene og barnevernet må innse
at det på et tidspunkt kan bli nødvendig å erkjenne
at hjelpetiltak ikke fører frem, og at barnevernet da må gripe
inn med tiltak - kanskje mot foreldrenes vilje. Disse medlemmer vil
understreke at i slike tilfeller skal barnevernet utelukkende tenke
på det beste for barnet. Disse medlemmer viser
til at å mestre balansegangen mellom hjelpetiltak og mer
inngripende tiltak er en del av kompetansen i et moderne barnevern.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er svært
bekymret for at dårlig kommuneøkonomi skal kunne
medføre en mer restriktiv holdning til å kunne
foreslå tiltak som vil få store økonomiske
konsekvenser. Disse medlemmerser
at det er flere statistikker som tilsier at det er en tendens til
at omsorgsovertakelse blir satt i verk for seint for mange barn
som lever under sviktende omsorg. Saksbehandling og beslutningsprosesser
er ofte en prosess som skjer mellom barnevernet og foreldre. Det
må ikke bli slik i hjelpeapparatet at en omsorgsovertakelse
er "siste utvei" etter at alt annet er prøvet og feilet. Disse medlemmer vil
henvise til prosjektet "Barn som plasseres utenfor hjemmet - risiko
og utvikling", som underbygger påstanden om at for sein
intervenering og omsorgsovertakelse får alvorlige konsekvenser
for barnets utvikling. Undersøkelsen har blitt gjennomført
av NOVA og Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet,
i samarbeid med det fylkeskommunale barnevernet og med finansiering
av Norges Forskningsråd. Rapporten refereres i en kortversjon
i tidsskriftet nb (Norges Barnevern) nr. 4-2002. Årgang
79.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er helt urealistisk å tro
at det ikke vil være større behov for omsorgsovertakelser
i framtida. Dette fordi vi har en økning i antall meldinger
til barnevernet og et økt antall er relatert til rus. Foreldre
som misbruker rusmidler bør ikke ha omsorg for barn. Det
er nødvendig med et tverrdepartementalt samarbeid for å tilrettelegge
for barn og unges oppvekstvilkår. Det at vi ikke har nok
behandlingsplasser for psykiatri og rus for voksne, gir dårligere
oppvekstvilkår for barn og er et hinder for at barn kan
vokse opp i sin familie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
for å lykkes med å redusere stoffmisbruket er
det avgjørende å redusere rekrutteringen til tungt
misbruk og å hjelpe i en tidlig fase av misbruket. Disse
medlemmerviser til Dokument
nr. 8:92 (2001-2002) fra Senterpartiet om behandlingsgaranti
for unge og nye stoffmisbrukere. Her foreslås at stoffmisbrukere
som er på vei inn i en ruskarriere og som ønsker
behandling, skal ha rett til tilbud om behandling straks og senest
innen 14 dager fra henvendelsen. I de tilfeller hvor det pga. kapasitetsproblemer ikke
er mulig å iverksette behandling straks, skal det gis alternative
tilbud.
Disse medlemmer viser videre
til forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet under behandlingen av Dokument nr. 8:43 (2001-2002)
om å innføre en behandlingsgaranti for psykiatribehandling
innen 6 uker for barn og unge under 18 år, og om å forsere
utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre og poliklinikker i henhold
til psykiatriplanen, slik at denne er sluttført innen utgangen
av 2004.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i stor grad enig i at foreldre som misbruker rusmidler ikke er egnet
til å ha omsorgen for barn. Men det er langt derfra til å plassere
disse barna på institusjon. Svært ofte er det
slik at der hvor foreldrene ruser seg, er det besteforeldre eller
annen nær familie som kan tre inn i rollen som omsorgspersoner,
men som i dagens system ikke får anledning til dette.
Disse medlemmer vil hevde at
nettopp disse barna trenger gode referanserammer, noe man ikke alltid
får på barneverninstitusjoner.
Disse medlemmer vil også peke
på at det ofte i rusrelaterte omsorgsovertakelser blir
permanente overtakelser, særlig der hvor barnet blir tatt
mens de er svært unge. Disse medlemmer vil
minne om at all omsorgsovertakelse bør ha det for øye
at barnet skal tilbake til sine biologiske foreldre, men ser også at
dette i noen tilfeller ikke er til barnets beste. I noen unntakstilfeller
kan barnets hensyn best bli ivaretatt ved at omsorgsovertakelsen
blir permanent. Slike avgjørelser kan kun komme ved positiv
rettslig beslutning.
Komiteen understreker
viktigheten av at det norske rettsvernet også skal gjelde
mindreårige asylsøkere. De første ni
måneder i fjor forsvant det 65 enslige, mindreårige
asylsøkere fra norske mottak uten at de ble etterlyst,
og ingen vet hvor de er. Komiteen frykter at en del
av disse barna lever som slaver og prostituerte. Det er ikke akseptabelt
at barn i Norge blir behandlet på denne måten.
Dette er barn som ofte har en meget traumatisk bakgrunn som gjør
at de trenger særskilt oppfølging.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at intensjonen med dagens ordning er
at enslige mindreårige skal oppholde seg i kort tid i mottak
før de blir bosatt i en kommune. Dersom det foreligger
særskilte behov, har barneverntjenesten plikt til også å følge
opp bekymringsmelding om enslige mindreårige som reiser
fra mottaket til slekt eller andre før avtale om bosetting
i en kommune. Utlendingsdirektoratet har utarbeidet rutiner som
omhandler barn som forsvinner fra mottak. Barnevernvaktene og utekontaktene
skal varsles om enslige mindreårige forsvinner fra mottak. Flertallet viser
til at etterforskning når enslige mindreårige
asylsøkere for-svinner fra mottak, er en politioppgave.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er kjent med at en tverrdepartemental
arbeidsgruppe har sett på alternative mottaks- og bosettingsmodeller
for enslige mindreårige. Disse medlemmer viser
til rapporten som forelå fra gruppen rett før
jul 2002, og at Regjeringen nå vil gå gjennom
forslagene til tiltak. Disse medlemmer vil peke på at
ved å tilføre mottakssystemet ytterligere barnefaglig
kompetanse, økt bemanning, ved å styrke vergerollen,
ved å korte ned på oppholdstiden osv. kan være
gode alternativ til å godkjenne mottakene for enslige mindreårige
som barneverninstitusjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen iverksette
tiltak for å sikre at asylmottak med enslige, mindreårige
asylsøkere under 18 år har en kvalitet som ivaretar
denne gruppens behov. Dette er viktig for å forebygge problemer
hos denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utrede
konsekvenser av å innføre en godkjenningsordning
av mottak for enslige mindreårige asylsøkere på lik
linje med barnevernsinstitusjoner. Stortinget ber Regjeringen om å legge
fram en slik konsekvensutredning i løpet av 2003."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2002-2003) vedrørende enslige
mindreårige asylsøkere. Disse
medlemmer er kjent med at stadig flere barn og unge kommer
til Norge for å søke asyl. Disse medlemmer mener
derfor at det må være et prioritert mål å rette
innsatsen mot barn og unge. Disse medlemmer er kjent
med at Regjeringen er i gang med dette arbeidet, at det er satt
i gang strakstiltak og at det er etablert nye og bedre rutiner for å fange opp
de problemer som enslige mindreårige asylsøkere sliter
med. Disse medlemmer vil særlig understreke
behovet for å etablere en vergeordning som kan erstatte
eller komme i tillegg til dagens vergeordning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2003 utrede om barnevernloven bør endres, slik at enslige
mindreårige asylsøkere under 18 år på lik
linje med enslige norske barn blir ivaretatt av barnevernet ved
ankomst til Norge."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil
fremme forslag om at enslige, mindreårige asylsøkere
ved ankomst til Norge skal ha samme rettigheter som norske barn
under lov om barnevern. Mottak for enslige, mindreårige
asylsøkere må godkjennes på like linje
som barneverninstitusjoner.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
barnevernloven slik at enslige, mindreårige asylsøkere
under 18 år på lik linje med enslige norske barn
skal ivaretas av barnevernet ved ankomst til Norge."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en godkjenningsordning av asylmottak for enslige mindreårige
asylsøkere på lik linje med barneverninstitusjoner."
Komiteen registrerer
at det årlig fødes mellom 150 og 200 barn med
alvorlige alkoholskader i Norge. I tillegg er det kjent at mellom
70 og 80 barn årlig fødes med skader som følge
av mors narkotikamisbruk. Her finnes det dessuten trolig store mørketall.
Komiteen ser det som viktig at
det drives et økt informasjonsarbeid om skadevirkninger
for fosteret i mors liv ved inntak av alkohol og andre rusmidler.
Det er også viktig å komme så tidlig
som mulig inn med hjelpetiltak for misbrukere, og om nødvendig
bruke tvang. Komiteen registrerer at det oppstår
en ny type problemstilling når gravide misbrukere mottar
legemiddelassistert rehabilitering. Ved legemiddelassistert rehabilitering
vet vi lite om eventuelle konsekvenser for fosteret. Dagens regelverk åpner
heller ikke for bruk av tvang i slike tilfeller. Komiteen ber
Regjeringen ta en gjennomgang av denne type problemstillinger og
eventuelt sette i verk tiltak for å beskytte barn i mors
liv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bemerke den
usikkerheten som eksisterer i fagmiljøene om skadevirkningen
på fosterets utvikling når den gravide er under
behandling med metadon, subutex eller lignende preparater, under graviditeten.
Det bør forskes på hvilken effekt disse medikamentene
har på omsorgsevnen til foreldre som er innunder slik behandling
og som beholder omsorgen for sine barn. Det må tas i betraktning
kunnskapen om sidemisbruket i mange tilfeller er betydelig. Flertallet vil
poengtere hvor viktig det vil være å sette i gang forskning
på virkningene av medikamentell behandling av gravide rusmisbrukere
og hvilken effekt det har på fosteret, for å kunne
sette i gang de riktige tiltakene snarest mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i stor grad enig i at foreldre som misbruker rusmidler ikke er egnet
til å ha omsorgen for barn. Men det er langt derfra til å plassere
disse barna på institusjon. Svært ofte er slik
at der hvor foreldrene ruser seg, er det besteforeldre eller annen
nær familie som kan tre inn i rollen som omsorgspersoner,
men som i dagens system ikke får anledning til dette.
Disse medlemmer vil hevde at
nettopp disse barna trenger gode referanserammer, noe man ikke alltid
får på barnevernsinstitusjoner.
Disse medlemmer vil også peke
på at det ofte i rusrelaterte omsorgsovertakelser blir
permanente overtakelser, særlig der hvor barna blir tatt
mens de er svært unge. Disse medlemmer vil
minne om at all omsorgsovertakelse bør ha det for øye
at barnet skal tilbake til sine biologiske foreldre, men ser også at
dette i noen tilfeller ikke er til barnets beste. I noen unntakstilfeller
kan barnets hensyn best bli ivaretatt ved at omsorgsovertakelsen
blir permanent. Slike avgjørelser kan kun komme ved positiv
rettslig beslutning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ser at informasjonsarbeid om
skadevirkninger for fosteret i mors liv ved inntak av alkohol og
andre rusmidler er svært viktig, men denne informasjonen
når i første rekke dem det ikke gjelder.
Derfor er det viktig at man i større utstrekning enn i
dag faktisk anvender lovhjemmelen om tvang for gravide rusmisbrukere.
Det bør legges til rette for frivillig innleggelse i større
utstrekning enn i dag, samt at kommunene og fylkeskommunene ikke
bør argumentere med økonomi når det gjelder å ikke
anvise plasser til gravide rusmiddel-misbrukere.
Komiteen viser til
at utsatte familier som har bruk for hjelp fra det offentlige, opplever
ofte å måtte gå en stadig rundgang fra
den ene etaten til den andre.
Komiteen støtter at
det etableres ansvarsgrupper som skal bidra til å lage
individuelle habiliteringsplaner. Her er det viktig at familiene
blir trukket med i prosessen. Komiteen vil også understreke
at det er viktig at man finner frem til løsninger og systemer
som er fleksible og som passer til lokalsamfunnet og dekker barnets
behov.
Komiteen støtter arbeidet
med å få til kontaktpersoner som kan være
en hjelper til å finne frem i systemet og finne frem til
hjelpetiltak og støtteordninger for familiene.
Komiteen mener det
må bli økt oppmerksomhet om hjemmevolden. Politiet
må bidra til at slike saker blir anmeldt og fulgt opp.
Vold mot kvinner i hjemmet kan føre til at også barna
blir offer og potensielle voldsutøvere senere i livet.
Komiteen støtter arbeidet
med å klargjøre hvilket ansvar ulike instanser
har når det gjelder barn som blir utsatt for eller er vitne
til vold i hjemmet. Komiteen synes det er for lite
kunnskap om omfang og konsekvenser på dette område
og støtter arbeidet med å øke kompetansen
i barnevernet og tydeliggjøre barnevernets ansvar for barn
som opplever vold i hjemmet. Komiteen er enig i at
det er viktig med opplæring i det å være
foreldre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at barns eksponering
for vold utgjør et stort samfunnsproblem. Barn blir utsatt direkte
for vold eller mishandling. En stor gruppe barn blir også utsatt
for vold gjennom å være vitne til vold mellom
foreldre, spesielt fars vold mot mor. Flertallet mener
at effekten av å være vitne til at mor utsettes for
vold av far, kan være like alvorlig som om det var barnet
selv som ble utsatt for vold. Mange av tiltakene for å hindre
og forebygge vold mot kvinner har mange ganger hatt et fokus på den
voksne, kvinnen og mannen.
Etter flertallets oppfatning
må barna settes i fokus. Barnet er den svakeste parten
i en familie preget av vold. Det mangler forskningsmateriale og
kartlegging av problemet for å kunne sette i gang målrettede tiltak
som hjelper barnet og foreldrene. Denne problematikken er antakelig
preget av store mørketall. Flertallet ser
at barn utsatt for vold vil trenge profesjonell hjelp til bearbeiding
av sine traumatiske erfaringer. Når noen angriper og skader
den barnet er knyttet til, er avhengig og glad i, så har
dette alvorlige konsekvenser for et barnesinn. Flertallet ser
at hjelpeapparatet ikke er dyktige nok til å fange opp
denne problematikken i tide. Mange barn "lærer" seg overlevelsesstrategier
for å klare hverdagen. Disse "strategiene" må hjelpeapparatet,
førstelinjetjenesten og alle andre som jobber med barn
lære seg å kunne tolke. For å kunne gjøre
det trengs det mer forskning på feltet for å kunne imøtekomme
barn med mulig voldsproblematikk i hjemmet raskest mulig. I publiseringen
av Barn i Norge 2002, utgitt av "Voksne for barn", har særlig
psykolog og leder for Stiftelsen Alternativ til vold, Per Isdal, påpekt
denne problematikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at selvmord
som kjent er en av de hyppigste årsakene til død
blant unge i alderen 10-19 år. Blant jenter ser det også ut
til at selvmordsraten øker. Disse medlemmer er
informert om at Barneombudet det siste året har opplevd
en jevn strøm av meldinger fra ungdom, særlig
jenter, som sliter med selvmordstanker av alarmerende karakter.
Videre er det mange barn og unge som sliter med psykiske vansker,
spiseforstyrrelser og er utsatt for seksuelle overgrep og vold i
hjemmet.
Disse medlemmer vil understreke
at det er behov for en nødtelefon for barn og unge i akutte
situasjoner. Dette bør være en telefon som er
bemannet med fagfolk, helst fra spesialisthelsetjenesten. Barn og unge
må få en mulighet til å kunne komme i
kontakt med en profesjonell som der og da kan yte førstehjelp, og
rekvirere umiddelbar oppfølging av primærhelsetjenesten,
politi, eller barnevern om nødvendig. Om det ikke er mulig å igangsette
eventuell nødvendig behandling umiddelbart, bør
fagpersonen kunne gi en livline inntil det nødvendige behandlingstilbudet
kan gis. Og ved mindre alvorlighetsgrad, sette opp avtaler med lokalt
hjelpeapparat neste dag, eller henvise innringer til noen av de
frivillige hjelpetelefonene.
Disse medlemmer mener det bør
opprettes en nødtelefon for barn, tilknyttet og organisert
av staten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
en nødtelefon for barn snarest."
Komiteen har merket
seg at Statens helsetilsyn har satt i gang et prosjekt som skal øke
kompetansen for fagmiljøer på det regionale ledd
som skal arbeide med barn som har vært utsatt for seksuelle
overgrep eller annen mishandling. Målgruppene for prosjektet
er i første rekke barnevernet, psykisk helsevern for barn
og unge, og barneavdelingene ved sykehusene. I tillegg blir aktuelle
etater på kommunenivå og andrelinjetjenester som
for eksempel voksenpsykiatrien trukket med. Målet er å få til
varige og stabile tverretatlige nettverk.
Komiteen registrerer at med Internetts
teknologiske muligheter for spredning av informasjon har vi fått
en enorm økning i spredning av og tilgjengelighet av barnepornografi.
Denne type mishandling av barn er gått fra å være
noe som forgikk i det skjulte med overleveringer av videobånd,
til i dag hvor materialet er ekstremt lett tilgjengelig via Internett.
I arbeidet for å stoppe denne mishandlingen av barn er
det viktig å jobbe på tvers av landegrenser. Komiteen registrerer at
Norge er aktivt med i en rekke samarbeider internasjonalt. Det har
i den senere tid vært en stor aktivitet for å ta
overgripere og distributører av barnepornografi. Komiteen vil
spesielt fremheve det viktige arbeidet Redd Barna gjør
i denne saken. Det er viktig at KRIPOS arbeider med det materiale
de får inn via tipslinjene som Redd Barna og KRIPOS driver. Komiteen mener
også det er viktig at det blir en økt innsats
for å identifisere barna som blir utnyttet for å stoppe
pågående overgrep mot barn og komme inn med tiltak. Komiteen mener
også at databransjen i mye større grad må ta
et etisk ansvar for å hindre at nettet blir brukt til å spre
overgrep mot barn. Komiteen registrerer at Regjeringen
har innført etiske retningslinjer for egne ansatte og mener
det er bra at statlige myndigheter går foran med et godt
eksempel for å hindre seksuell utnytting og overgrep mot
barn.
Komiteen mener det er viktig å øke
kompetansen og kvaliteten på behandlingen av seksuelt misbrukte barn.
Det er i dag store mørketall og utallige barn som blir
sviktet av voksne som ikke kan eller vil se. Det er helt nødvendig å bruke
ressurser på dette i barnehager, skoler, barnevernet, helsestasjoner,
helsevesenet og psykiatrien.
Komiteen viser til at Barne-
og familiedepartementet i samarbeid med Utdannings- og forskningsdepartementet
har utarbeidet en veileder (Q-1047) om hvordan man skal gå frem
ved mistanker om overgrep begått av ansatte ved skoler,
barnehager og barneverninstitusjoner. Komiteen mener
også det er viktig å få utarbeidet den
varslede generelle veiledningen om arbeid med seksuelle overgrep
mot barn.
Komiteen mener det er viktig å tilføre
kunnskap om seksuelle overgrepssaker til yrkesgrupper som jobber
med barn og unge. Dette eksisterer i mindre grad i utdanningssystemet,
men komiteen mener at dette klart kan forbedres.
Kunnskap om hvordan avdekke, hvordan gå frem og hva slags
hjelpeapparat finnes bør integreres i studiene. Komiteen ber
departementet ta initiativ overfor andre berørte departementer
for å få til dette.
Komiteen viser til dagens høye
henleggelsesprosent og store variasjoner fra politidistrikt til
politidistrikt i saker som angår seksuelt misbrukte barn.
Dette er alarmerende og beskriver svakheter i eksisterende system.
Det er kun i beskjeden grad en lykkes i å avdekke de faktiske
forhold. Nødvendig hjelp og behandling senker risikoen
for at nye overgrep skjer og at senskader oppstår.
Komiteen viser til at det ligger
en stor menneskelig og samfunnsmessig gevinst i å bekjempe
seksuelle overgrep mot barn og behandle ofrene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at ved anmeldelse/mistanke om seksuelle overgrep mot barn
bør partene til utredning hos ekspertise med spesiell kompetanse
på dette området. Dersom utredningene avdekker
seksuelle overgrep, skal partene inn i et behandlingsprogram. En slik
modell kan virke forebyggende på nye overgrep, også mot
nye barn. Den kan forebygge at seksuelt misbrukte barn utvikler
overgriperadferd og begrense rekrutteringen til alvorlige samfunnsproblemer.
Det bør settes i gang prøveprosjekter for å bedre
tilbudet til disse barna og deres familier.
Disse medlemmer er kjent med
at i USA har man opprettet det man kaller Family Court som fører saker
utelukkende hvor barn er involvert. Denne type tiltak bør
prøves ut i Norge.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
med en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn og deres
familier i Norge med særlig fokus på rettspraksis, behandlingstilbud,
oppfølging og kompetanse."
Komiteen støtter
at det skal jobbes ut fra et ressursorientert perspektiv.
Det er viktig å kartlegge familiens og nærmiljøenes
ressurser og bruke disse aktivt i arbeid med utsatte barn og unge
sammen med andre tiltak. Det er også viktig at tjenestene
rundt utsatte barn og unge samordnes og koordineres. Det er viktig
at barnevernet har en sentral rolle i dette.
Komiteen viser for øvrig
til de foreslåtte tiltak under pkt. 1.5.4 ovenfor.
Komiteen mener det er viktig å ta
tak i problemene som oppstår i saker hvor mindreårige
begår kriminelle handlinger. Komiteen er
kjent med at Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) tar opp en rekke konkrete
tiltak. Samfunnet har til nå i stor grad overlatt mindreårige
kriminelle til barnevernet. Komiteen vil be Regjeringen
vurdere konsekvensene av at samme tiltak i barnevernet blir brukt
både som hjelpetiltak og som konsekvens etter en kriminell
handling. Komiteen viser til nærmere behandling
av dette temaet i St.meld. nr. 39 (2001-2002) og til Ot.prp. nr.
106 (2001-2002) og justiskomiteens behandling av denne. Her blir
barnevernets rolle i slike saker nærmere gjennomgått.
Regjeringen vil også komme til Stortinget med en nærmere drøfting
rundt de grunnleggende kriminal- og barnepolitiske spørsmål.
Komiteen mener det er viktig
at lovbrudd begått av ungdom under den kriminelle lavalder
etterforskes av politiet. Etter endt etterforskning skal saken overføres
barnevernet. Komiteen vil understreke at det er avgjørende
at det i barnevernet er kompetanse til å følge
opp disse ungdommene.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det bør
opprettholdes en grense på 15 år for kriminell
lavalder, men vil at barn under den kriminelle lavalder skal møte
en klar reaksjon første gang de begår en ulovlig
handling. Også barn må lære at de må gjøre
opp for seg og at kriminelle handlinger får konsekvenser.
Flertallet mener det er svært
viktig at politiet har tilstrekkelig med ressurser til å opprettholde/opprette forebyggende
avdelinger som jobber spesielt mot barn og ungdom. Dette vil være
en viktig samarbeidspartner for barnevernet.
Flertallet vil framholde bekymringssamtaler
som et godt tiltak for å stoppe en kriminell karriere.
Denne finner sted når et barn eller en ungdom har begått
et lovbrudd for første gang eller når politiet
blir kjent med at vedkommende misbruker narkotika, tagger eller
utøver rasisme. Etter bekymringssamtalen vil politiet kunne
følge opp, særlig i forhold til foreldre og barnevern.
Komiteen vil understreke
at barnevernsloven er en hjelpelov og ikke en straffelov. Fokus
for barnevernsloven er barnets beste. Komiteen finner
det nødvendig å trekke fram dette, særlig
i forhold til barn og unge som har begått lovbrudd. I disse
sakene er det avgjørende at barnevernet opprettholder sin
rolle som hjelper med barnets beste for øyet.
Komiteen ønsker at brukererfaringene
som barnevernsbarna sitter med skal bli vektlagt. Barn som har vært
fulgt opp av barnevernet har trukket frem at fattigdom må bekjempes,
da dette direkte er årsak til at mange familier ender med
omsorgsproblematikk. Komiteen er videre informert
om at mange barnevernsbarn sitter med den erfaringen at hjelpen
kom for sent. Brukerne fremhever at tiltak bør iverksettes
for krisen er total. Komiteen er også informert
om at barnevernsbarn ønsker bedre oppfølging i
form av ettervern for å få en verdig start på voksenlivet.
Barn som har vært under oppfølging av barnevernet
fremhever at alle tiltak må ha kontinuitet og stabilitet
som mål.
Komiteen vil understreke at utvikling
av barne- og ungdomskriminalitet henger nøye sammen med
det samfunnet og den oppvekstsituasjonen vi tilbyr barn og unge.
Det er nødvendig med en nasjonal dugnad for å forhindre
at barn og unge faller utenfor og slik får problemer av
ulik karakter. Komiteen etterlyser en større
tverrfaglig innsats og et sterkere politisk engasjement på dette
området - ikke bare i ord - men også i handling.
Komiteen ser det som en sentral
utfordring at barn og unge som er i ferd med å falle inn
i kriminalitet, blir oppdaget tidlig. Dette er også avgjørende
for den hjelpen som kan ytes for å stanse den negative
utviklinga. Mange av disse ungdommene har slitt i lang tid med sosiale
problemer av ulike typer uten at de har fått adekvat hjelp
og støtte fra hjelpeapparatet. Det er først når utviklingen
har kommet så langt og omgangskretsene har blitt så destruktive
at kriminell adferd er tatt i bruk, at en får reaksjon
fra samfunnet. Flertallet vil understreke at barnevernet
har en stor utfordring med å reagere i tide overfor denne
gruppen av barn og unge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
er videre informert om at det mangler tilbud til utagerende og risikosøkende
ungdom i hjelpeinstansene. På dette feltet er det nødvendig
med metodeutvikling og menneskelige og økonomiske ressurser
for å kunne bidra til å snu en negativ utvikling.
Komiteen fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere
eksisterende tilbud til barn og unge med atferdsvansker for å kartlegge
hvilke områder som må styrkes."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke enige i at dagens barnevern er riktig sted for barn og unge
som begår kriminelle handlinger. Det er svært
viktig å tenke på at de barna som i utgangspunktet
bor på barnevernsinstitusjoner er barn som er svært
sårbare og lett påvirkelige. Man bør
derfor sørge for at kriminelle barn og ungdommer ikke plasseres
på samme institusjoner som barn som har vært utsatt
for seksuelt misbruk eller mishandling.
Disse medlemmer mener at barn
og unge som begår kriminelle handlinger bør plasseres
på dertil egnede steder, det vil si at man oppretter særskilte
institusjoner for kriminelle barn og ungdommer, lik dem man finner
i USA og England. Disse medlemmer er av den oppfatning
at slike rømningssikre institusjoner bør drives
av det ordinære skolevesen og barnevernet, for på best
mulig måte å ivareta barnas behov.
En plassering av kriminelle barn og ungdommer
i særskilte institusjoner er svært viktig for å unngå at barn
og ungdom som ikke er kriminelle, men er i en ellers vanskelig livssituasjon,
ikke gis muligheten til å rekrutteres til de kriminelle
miljøer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Danmark har etablert
et godt fungerende tiltak for å motvirke at barn og ungdom
trekkes inn i kriminalitet. Om SSP-samarbeidet (Samarbeidet mellom skolen,
sosialetaten og politiet) skrives det:
"Skolesystemet, det sociale system og politiet er
alle direkte via lovgivingen forpligtet til at udføre kriminalpræventivt
arbejde i bredeste forstand. Samtidig har netop disse tre organisationer
indgående kendskab og tæt kontakt til børn
og unge i lokalsamfundet."
Videre skrives:
"Den egentlige målsætning for SSP-samarbejdet
er at opbygge et lokalt netværk, der har kriminalpræventiv indvirkning
på børns og unges dagligdag."
Disse medlemmer mener det bør
vurderes i hvilken grad et slikt SSP-samarbeid også kan
være hensiktsmessig i Norge og i hvilken grad et slikt
samarbeid kan ivareta de oppgaver barnevernet i dag har.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
innholdet i det danske SSP-samarbeidet, og legge frem en sak med forslag
til hvordan et lignende samarbeid kan innføres i Norge."
Komiteen viser til
innstillingen til Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).
Komiteen ser positivt på at
det skal utredes nærmere en tilsynsmetodikk som skal resultere
i et bedre og mer hensiktsmessig tilsyn. For barnevernet omfatter tilsynet
institusjoner som inngår i den fylkeskommunale planen,
og med hjemmel i barnevernloven § 5-8 har departementet
avgjort i forskrift at tilsynsansvaret også skal omfatte
private institusjoner som blir benyttet etter barnevernets vedtak,
men som ikke er med i en fylkeskommunal plan.
Komiteen viser til at Befringutvalget
understreker at det er viktig at det forebyggende arbeidet rettet
mot utsatte barn og unge i en kommune koordineres og fungerer ut
fra barnevernloven § 3-2 om at barnevernet skal medvirke
til at barns interesser skal ivaretas av andre offentlige etater,
og at disse skal delta i planleggingsvirksomhet og i samarbeidsorganer.
Komiteen vil understreke at det
viktigste er at én etat får denne rollen, og at
det må være opp til den enkelte kommune å avgjøre
hvilken etat som mest hensiktsmessig kan utføre en slik
koordinerende funksjon.
Komiteen har registrert at en
restriktiv holdning til taushetsplikten i en del tilfeller har lagt
hindringer i veien for et ordentlig samarbeid på tvers
av etater. Komiteen er enig i at barnevernet må være
positive til å gi opplysninger til samarbeidspartnere når
det er behov for det, dog innenfor rammen av loven. Komiteen er
enig i at det ikke trengs endringer i selve loven og synes det er
bra at departementet vil sende ut et rundskriv om taushetsplikten
og gjennomføringen av dette. Komiteen vil
understreke at det av hensyn til personvernet må sikres
at det blir en ytre taushetsplikt.
Komiteen viser til at enkelte
kommuner organiserer barnevernet internt i ulike funksjoner, og
at dette ikke er forsøk etter barnevernloven § 2-4. Komiteen synes
det er positivt at kommuner finner fram til interne organiseringer
tilpasset det lokale behov og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem for Stortinget en gjennomgang av erfaringene med de kommunene der
barnevernets forebyggende arbeid og myndighetsbarnevernet er adskilt."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener det kan det være en løsning at barnevernet
får en slik koordinerende rolle.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at dagens barnevern er preget av lite deltakelse fra folkevalgte
organer. Det bør derfor vurderes tiltak for å sikre
at lokalpolitikere får oversikt over og tar ansvar for
tjenestetilbudet til det kommunale barnevernet.
Dette flertallet mener barnevernet
er avhengig av politikere med god kunnskap og innsikt i de oppgaver
barnevernet arbeider med.
Dette flertallet vil påpeke
at det er nødvendig å vurdere tiltak som bør
tas i bruk for å øke den politiske ansvarsfølelsen
i forholdet til barnevernet, og viser til Befringutvalgets forslag
om at det bør være et folkevalgt organ i hver
kommune som får et særskilt ansvar for forebyggende
oppgaver innenfor barnevernet. Det er ikke mulig å øke
de folkevalgtes ansvarsfølelse for barnevernet uten å styrke
den folkevalgte styringen og innflytelsen over barnevernet.
Dette flertallet vil påpeke
at stortingsmeldingen ikke har vurdert de muligheter som dagens
barnevernlov gir for å styrke lokalpolitikernes kunnskap
og innsikt i barnevernet, og som også styrker den folkevalgte styringen
av barnevernet i kommunene. I den nye loven fikk kommunene adgang
til å opprette egne utvalg med 5 medlemmer for å behandle
barnevernsaker.
Dette flertallet mener at det
er viktig og nødvendig med større politisk engasjement
og ønsker at det opprettes et samordningsutvalg som har
til oppgave å utforme det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet
og følge opp gjennomføringen av barnevernvedtak. Utvalgene
kan ikke treffe endelig avgjørelse i saker som er tillagt
fylkesnemnda, dvs. saker som gjelder overtakelse av omsorg mot foreldrenes
vilje. Men ved behandling av saker som gjelder frivillige hjelpetiltak vil
de folkevalgte kunne ha myndighet til å treffe vedtak.
Dette flertallet viser til at
Barne- og familiedepartementet i slutten av januar 2003 foretok
en kartlegging av om kommuner har klientutvalg eller ikke. Flertallet er
kjent med at kartleggingen viste at 130 kommuner har klientutvalg,
mens resten av kommunene ikke har slike utvalg.
Dette flertallet er kjent med
at erfaringer viser at både de som arbeider i barnevernet
og politikerne er fornøyde med ordningen. Politikerne sier
at de vet nå hvilke problemer barnevernet står
overfor, og at de vet at pengene brukes på en fornuftig
måte. Ledere og ansatte i barnevernet sier at det selvfølgelig
er nyttig at de har politikere som vet hva barnevernet driver med når
budsjettet skal behandles. Men det var også viktig at man
fikk inn det folkevalgte korrektiv i behandlingen av enkelte klientsaker.
Dette flertallet vil be Barne-
og familiedepartementet gjennomføre en undersøkelse
for å vurdere barnevernet i de kommuner som har klientutvalg
i forhold til de kommuner som ikke har slike utvalg.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti påpeker som i St.meld.
nr. 40 (2001-2002) at det politiske engasjement og bevissthet om
barnevernets arbeid synes å være for lav. Dette
kan ha en sammenheng med at barnevernsnemndene har falt bort. Etter
dagens lov er det anledning til å opprette klientutvalg.
Ca. 130 kommuner har opprettet slike klientutvalg.
St.meld.nr. 40 (2001-2002) legger vekt på at
den politiske forankringen av barnevernet må styrkes. Disse
medlemmer tviler på at den beste vei å gå er at
politikerne skal delta i behandling av enkeltsaker. I meldingen
går det frem at Barne- og familiedepartementet på ulike
måter vil stimulere til å sette barn og unge sentralt
på dagsorden i kommuner og fylker i årene som
kommer. For at de folkevalgte skal gis anledning til å foreta
reelle valg i arbeidet med kommunebudsjettet og få en økt
bevissthet rundt barnevernet, er det viktig at informasjon om barnevernets
disposisjoner, arbeidsmåter og valgalternativ blir gjort synlig.
Kommunestyret bør derfor så ofte som det er hensiktsmessig
og minst én gang pr. år få lagt fram
for seg rapporter fra barneverntjenesten om situasjonen i barnevernet
og med forslag til forebyggende tiltak. Disse medlemmer vil
også understreke mulighetene hver enkelt kommune har til å opprette
klientutvalg og ber departementet se på erfaringene fra
de kommunene som har tatt dette i bruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
skal innføres en statlig godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner.
Det er avgjørende at tilsynet med barnevernsinstitusjonene
blir styrket og har tilstrekkelige midler til at kvaliteten på det
tilbudet som gis er godt. Flertallet understreker
at godkjenningsordningen og tilsynet må organiseres slik
at habiliteten er ivaretatt og viser til Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
behovet for at hjelpetiltak må settes inn så tidlig
som mulig. Disse medlemmer viser til helsestasjonens
betydning for å kunne oppdage barn i "faresonen" tidlig
slik at tiltak kan settes inn. Også skolen har her en helt
sentral funksjon i å oppdage barn som trenger hjelp.
Disse medlemmer understreker
at det er avgjørende at barnevernet tilbyr et bredt spekter
av tiltak. Tiltakene skal være tilpasset det enkelte barn
og familiens situasjon og behov for både avlastnings-,
supplerings- og erstatningstilbud. Det må imidlertid være
et grunnleggende vilkår at disse tilbudene er faglig og etisk
kvalitetssikret, og at de er lokalisert nærmest mulig hjemstedet.
Når det gjelder institusjonstilbudet er det nødvendig
med en grundig gjennomgang slik at kvaliteten sikres, og at tilsynet
fungerer. Det bør vurderes om en statlig godkjenningsordning
er nødvendig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at
det etableres lokale, flerfaglige miljø og tiltak for å sikre
barn og ungdom som trenger hjelp fra flere etater et tilrettelagt
og helhetlig tilbud. Slike tverrfaglige ressursmiljø er
viktige for å utvikle best mulige tilbud til vanskeligstilte
barn og unge. De må videre arbeide aktivt for å styrke
oppvekstvilkårene på alle relevante livs- og læringsarenaer,
dvs. hjem, nærmiljø, barnehage, skole, organisasjons-
og arbeidsliv.
Flertallet viser til at foreldre
som ikke makter sine omsorgsoppgaver ofte kan oppleve å bli
misforstått og sviktet. De har også problemer
med å etablere en trygg kontakt og motta råd og
veiledning fra en hjelper. I de aller fleste tilfeller er barn avhengige
av å ha et godt forhold til foreldrene. Derfor er det særdeles
viktig for barnevernet å inngå i et konstruktivt
samarbeid med foreldrene.
Flertallet understreker at så lenge
det finnes foreldre som mishandler og misbruker barna, eller som
av andre grunner ikke makter å tilrettelegge barnas oppvekst
på et akseptabelt minimumsnivå, vil det imidlertid
også være behov for tiltak utenfor primærfamiliens ramme.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
viktig at tvangstiltakene får stor oppmerksomhet. Det er
særlig denne funksjonen som gjør barnevernet kontroversielt.
Hertil kommer at det viser seg at bruk av tvangstiltak varierer
sterkt mellom regioner, og at variasjonen etterlater et inntrykk
av vilkårlighet.
En av de største utfordringene for
barnevernet dreier seg om å ha plikt og mulighet til å foreslå tvangstiltak, og
samtidig kunne være aktør for en framtidsrettet forebyggende
innsats. Her står vi i dag overfor et stort dilemma, da
tillit og trygghet er en grunnleggende forutsetning for å være
en troverdig hjelper. Disse medlemmer mener det bør
vurderes å endre organiseringen av barnevernet slik at
dette dilemmaet ikke virker hemmende på barnevernets tillit
og troverdighet. Det er viktig å ikke tape av syne at barnevernet
er samfunnets tiltak for å hjelpe barn ut av vanskelige
oppvekstmiljø. Disse medlemmer understreker
at det framtidige barnevernet i større grad enn hittil
må skape en identitet som en lojal støttespiller
for å skjerme barn og ungdom mot oppvekstkritiske faktorer
utenfor familien.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at
dersom barnevernet skal sette inn tiltak som går på å flytte
barnet fra sine foreldre, bør slekten til barnet vurderes
som et førstevalg for oppfostring.
Komiteen viser til
at det er viktig å ta opp spørsmålet
om loven blir praktisert etter intensjonene og om vi trenger å vurdere
andre og nye tiltak for å sikre barn et barnevern som yter
hjelp til deres beste.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å styrke
tilsynet med barnevernet. Dette er avgjørende for å sikre
rettssikkerheten i barnevernssaker. Disse medlemmer mener
derfor at fylkesmannen må få instruksjonsmyndighet
overfor det kommunale barnevernet. Det er også viktig at
fylkesmannen får adgang til å overprøve
de faglige vurderingene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Fylkesmannen gis instruksjonsmyndighet
overfor det kommunale barnevernet. Fylkesmannen gis også adgang
til å overprøve de faglige vurderingene til barnevernet."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at ved å senke
aldersgrensen for barns rett til å bli hørt, må man
i større grad sikre at barnets talsperson blir et talerør
for barnet.
Flertallet er enig i at det er
viktig med en saksbehandling som ikke tar unødig
lang tid og at iverksetting av vedtak ikke bør dras ut
i tid. Derfor støtter flertallet at det
vurderes å redusere antall ankeinstanser ved at den rettslige
overprøvingen av fylkesnemndenes vedtak går rett
til Lagmannsretten.
For å sikre barnevernets legitimitet,
støtter flertallet de forslag Regjeringen
har til en mer åpen prosess i og rundt fylkesnemndene.
Flertallet er enig i at det kan
være hensiktsmessig å endre sosialtjenesteloven § 9-6
og åpne for i enkelte saker å minske antall sakkyndige
og dermed også menige medlemmer i fylkesnemndene.
Flertallet ser det som viktig
at nemndene har nødvendig kompetanse og ser behovet for å rekruttere
sakkyndige som kan bidra med kunnskap om samisk språk og
kulturforståelse og sakkyndige med kompetanse om innvandrere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av barnets rettssikkerhet
under saksbehandlingen. Det er bekymringsfullt at det i liten grad
blir oppnevnt egen talsperson for barnet i saker som behandles for fylkesnemnden.
Barnet har i noen tilfeller et spesielt behov for en talsperson
som utelukkende taler barnets sak. Derfor vil disse medlemmer foreslå:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak om endring av lov om barneverntjenester § 7-4
Barnets talsperson, slik at teksten endres til "bør oppnevne"."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil hevde at lov om barneverntjenester
ikke blir praktisert etter intensjonene, fordi barnas rettssikkerhet
ikke alltid blir i varetatt i barnevernssaker, heller ikke blir
foreldrene rettssikkerhet ivaretatt på forsvarlig måte.
Dette ved at det ikke for eksempel finnes ankemulighet til en avgjørelse
tatt av fylkesnemndene.
Disse medlemmerer
kritiske til spesialdomstoler, særlig når disse
ligger utenfor det ordinære domsapparatet slik tilfellet
er med fylkesnemnder. Disse medlemmervil
derfor foreslå at fylkesnemnder for sosiale saker legges
ned, og disse sakene, i det alt vesentlige barnevernssaker, blir
flyttet tilbake til det ordinære domsapparatet.
Disse medlemmer foreslår
følgende:
"Stortinget ber Regjeringen endre
loven slik at fylkesnemndene for sosiale saker avvikles, og de saker som
blir tatt opp der blir tilbakeført til det ordinære domsapparat."
Komiteen støtter
intensjonen i barnevernloven og Regjeringens utgangspunkt og intensjoner
om at så langt råd er, bør barn vokse
opp hos sine biologiske foreldre. Komiteen er enig
i at primært bør man prøve å rette
tiltakene mot hjem og nærmiljø for å bedre
situasjonen i hjemmet. Bare dersom dette ikke er mulig, kan man
gjøre vedtak om omsorgsovertakelse. I den sammenheng mener komiteen det
er viktig både med generelle forebyggende tiltak og tidlig
intervenering i form av hjelpetiltak.
Komiteen vil understreke at ved
omsorgsovertakelse er det viktig, der det er mulig, å ha
en god dialog med hjemmet. Komiteen mener at det
er til det beste både for barn og foreldre at det blir
en oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse. Komiteen støtter
derfor en presisering i loven på dette punkt.
Komiteen er enig i at når
det gjelder opplysning og behov for informasjonstjenester, så er
det bedre å markedsføre og eventuelt utvikle det
som allerede finnes enn å starte enda en ny tjeneste.
Komiteen er enig i at når
man bruker § 4-4 femte ledd om frivillige plasseringer,
så skal man være varsom med at hjemmelen blir
brukt på riktig måte. Komiteen er
også enig i at det er viktig å beholde den fleksibilitet
som her finnes.
Komiteen viser til at barneverntjenestene
i for liten grad har benyttet seg av ressursene i den utvidede familien. Komiteen har
merket seg at familieråd er utviklet som metode og at det
er sentralt at barnet/ungdommen og familien selv er delaktige
i avgjørelser som angår dem. Komiteen viser
til at metoden er aktuell bl.a. i forhold til barn som står
i fare for å utvikle kriminell atferd.
Komiteen ser det som viktig at
departementet gjennomfører de foreslåtte tiltakene
overfor fosterhjem. Det er viktig at disse hjemmene fungerer etter hensikten
og at de blir tatt på alvor ved å styrke deres kompetanse
og gi dem en bedre oppfølging.
Komiteen viser for øvrig
til de andre tiltakene nevnt i pkt. 1.8.11 ovenfor.
Komiteen mener at selv om det
er viktig med tiltak i og rundt barnet der det er, må samfunnet
gripe inn når barns oppvekstmiljø er ødeleggende. Komiteen registrerer
at 80 pst. av barna som samfunnet tar over omsorgen for plasseres
i fosterhjem. Fosterhjemmene er derfor et meget viktig tiltak når
samfunnet skal gi utsatte barn og unge en trygg og god oppvekst. Komiteen mener
at av hensyn til kontinuitet i oppdragelsen er det viktig, så langt
mulig, å ta hensyn til den etniske, religiøse,
kulturelle og språklige bakgrunn barnet har ved valg av
fosterhjem og imøteser inkorporeringen av Barnekonvensjonens
artikkel 20 nr. 3 i barnevernloven § 4-15.
Komiteen er enig i at det er
viktig å utvikle gode, fleksible og behovstilpassede hjelpetiltak
og at dette skjer i en god dialog med barn og foreldre. Komiteen er
enig med Befringutvalget og høringsinstansene
om at det er behov for sterkere fokus på ressursene til
foreldre og familien.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at man
ved bruk av fosterhjem skal vurdere annen biologisk familie, men
ser problemene meldingen skisserer ved å lovfeste eller forskriftsfeste
dette og støtter at retningslinjene er det rette sted for
omtale av dette.
Flertallet vil understreke at
barn og unge som er under oppfølging av barnevernet må få sikret
sin rett til medvirkning, jf. FNs barnekonvensjons artikkel 12. Det
må innarbeides i rutinene i barnevernsinstitusjonene at
barn og unge sikres medbestemmelse i beboerråd. Dette bør
også inngå som et krav i godkjenningsordningen.
Flertallet ønsker at
det blir gjennomført en helhetlig gjennomgang av barnevernet
i forhold til brukermedvirkning.
Flertallet vil understreke at
det er avgjørende at det er barnas situasjon som avgjør
hvilke hjelpetiltak som settes i verk. Det må derfor sikres
tilstrekkelige ressurser slik at de tiltak som iverksettes er tilpasset
det enkelte barn og dets situasjon.
Flertallet vil videre påpeke
at den igangsatte utredningen vedrørende rammebetingelsene
og de arbeidsrettslige forholdene for fosterforeldre blir ferdigstilt
snarest, slik at intensjonene i meldingen kan videreføres.
Flertallet viser til at det kan
være flere årsaker til at biologisk familie ikke
blir valgt som fosterhjem. Flertallet er opptatt
av at barnevernet må sikre at ønske om flere familieplasseringer
ikke går utover hensynet til hva som er best for det enkelte
barn. Flertallet vil allikevel understreke at barneverntjenesten
bør vurdere om familieplassering er aktuell i det enkelte
tilfellet. Flertallet mener på denne bakgrunn
at spørsmålet om bruk av biologisk familie og
nettverk som fosterhjem blir behandlet i retningslinjer, slik at
problemstillingen sikres en bred nok omtale.
Flertallet viser til retningslinjer
fra Barne- og familiedepartementet som utdyper kravene som stilles til
fosterforeldre. Flertallet har merket seg at i tillegg
til at fosterforeldre må ha interesse, evne, tid og overskudd,
sier retningslinjene at barnet bør plasseres i et miljø der
det kan ta vare på og videreutvikle sin identitet, f.eks.
når det gjelder spørsmål som etnisitet
og religion. Flertallet har videre merket seg at
barnets biologiske foreldre også skal høres når
det gjelder plassering i fosterhjem.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er kjent med at det i dagens
regelverk og retningslinjer verken er en plikt eller et forbud mot å søke
etter fosterhjem i barnets familie eller nettverk. Praksis er ulik. Disse medlemmer ønsker å understreke
at det er hensynet til barnets beste som skal ligge til grunn for
utvelgelsen av fosterhjem. Disse medlemmer er enig
at biologisk familie bør vurderes ved fosterhjemsplasseringer. Disse
medlemmer mener at dette ikke bør lov- eller forskriftsfestes,
men mener dette skal omtales i retningslinjene. Disse medlemmer ønsker å poengtere
at fosterhjem i barnets biologiske familie skal ha samme status
som andre fosterhjem når det gjelder veiledning, avlønning
m.m.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en gjennomgang av bruken av tvang i barnevernet. Tvang
anvendes i svært ulike situasjoner og på forskjellig
grunnlag. For å ivareta rettssikkerheten til brukerne er
det avgjørende at bruken av tvang er formålstjenlig.
Disse medlemmer har merket seg
at det kommunale barnevernet i enkelte saker ikke prøver
plassering etter § 4-24 (tvangsparagrafen) av frykt for
ikke å nå fram i fylkesnemnda. Dette til tross
for at en § 4-24-plassering ville være til det
beste for barnet og gi fosterforeldre mulighet for den samme aktive
grensesettingen som en ville gjort overfor egne barn. Disse medlemmer mener
derfor at en gjennomgang og presisering av bruk av § 4-24
er nødvendig for å sikre barn og unge med atferdsvansker
en god og positv utviklende omsorgssituasjon. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å forelegge
Stortinget en gjennomgang av bruken av tvang i barnevernet."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at bruk av tvang
og sikring av barns rettssikkerhet er et viktig tema i barnevernet. Disse
medlemmer har merket seg at dette temaet ble grundig vurdert
i tiden etter at Befringutvalget ga sin innstilling, især
i forhold til barn på institusjon. Disse medlemmer viser
til at forslag til ny forskrift om rettigheter og tvang under opphold
på institusjon har vært på bred høring,
og den nye forskriften trådte i kraft i desember 2002.
Her er det i tillegg til de generelle bestemmelsene som gjelder alle
barn på institusjon, også innført egne
bestemmelser for barn som er plassert etter §§ 4 24
og 4 26.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg den vellykkede
rekrutteringskampanjen for å skaffe flere og stabile fosterhjem. Disse
medlemmer vil understreke at i rekruttering av fosterhjem
er det omsorgsevnene som skal vurderes, ikke religiøs tilknytning,
kulturbakgrunn eller seksuell legning.
Disse medlemmer understreker
at stadig flere av barna som plasseres i fosterhjem har hatt sterke
traumer før plasseringen. Dette skjerper kravene til oppfølging
og veiledning. Disse medlemmer mener dette stiller økte
krav til kompetanse angående veiledning og kunnskap om
det enkelte barns spesielle problemer. Disse medlemmer mener
derfor veiledningskompetanse i kommunene må styrkes og koordineres
med det statlige ansvaret.
Disse medlemmer er opptatt av
at barn skal ha en stabil omsorgssituasjon. Dette er særlig
viktig for barn som har vært utsatt for omsorgssvikt. Barn
som tidlig i barneåra og over lang tid har vært
plassert i fosterhjem, har med dagens regelverk et dårlig
vern. Selv i saker der de biologiske foreldrene ikke vil ha muligheten
til å overta omsorgen for sine barn, blir barn boende i
fosterhjem med årlig vurdering om tilbakeføring
til biologiske foreldre.
Disse medlemmer mener at dette
er uheldig og ønsker at åpen adopsjon blir vurdert
som en løsning der det vil være til det beste
for det enkelte barnet. Åpen adopsjon er et virkemiddel
for å sikre barn som er plassert i fosterhjem over lang
tid, en stabil omsorgssituasjon i fosterhjemmet samtidig som barnet
kan opprettholde kontakten med sin biologiske familie dersom det er
til beste for barnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er enig med Regjeringen
i at adgang til å gi åpen adopsjon kan føre
til et øket antall adopsjoner etter barnevernloven. Dette
er ingen ønsket utvikling. Disse medlemmers oppfatning
er at det ikke bør innføres en særordning
med åpne adopsjoner (her i betydningen samvær med
biologisk slekt etter en adopsjon). Adopsjon er et vel innarbeidet
rettsinstitutt som innebærer at alle rettslige bånd
mellom biologiske foreldre og barn brytes og at barnet etablerer
tilsvarende bånd til adoptivforeldrene. Disse medlemmer viser
til at moderne tids endringer av adopsjonsloven har ført
til en styrking av barnets stilling. Disse medlemmer har
merket seg at det klare mål for rettsutviklingen har vært å likestille adoptivbarn
med egenfødte barn slik at barnets rettsstilling overfor
adoptivforeldrene skal være som om det var deres egenfødte
barn. En adopsjon er endelig, den kan ikke oppheves. Disse
medlemmer vil understreke at virkningene av en adopsjon
innebærer at det bør vises varsomhet med adopsjon
mot foreldrenes vilje. Disse medlemmer ber imidlertid
Regjeringen følge utviklingen nøye og eventuelt
komme tilbake til Stortinget dersom utviklingen tilsier at loven
bør endres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at institusjonsplassering altfor ofte er et førstevalg
etter hjemmet. Fosterhjemmene, helst med egne barn, er svært
ofte langt bedre for barnets utvikling og læring, sammen
med oppvekst med en mor og far. I institusjoner mangler barna faste
holdepunkt, det blir mange forskjellige personer å forholde
seg til. Ansatte har fri og ferier eller fratrer sine stillinger.
Barn trenger faste holdepunkt - voksne som går inn i fars
og mors roller.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
viktigheten av at institusjonsplassene og fosterhjemmene som brukes
når det er nødvendig med omsorgsovertakelse, er
kvalitativt gode. Når det offentlige griper inn overfor
barn og deres foreldre med omsorgsovertakelse, så må man være
sikker på at dette er til det beste for barnet og at tilbudet
kvalitetsmessig og faglig holder mål. Det er nødvendig
med forskrifter, godkjenningsordning og bedre kontroll med barneverninstitusjoner.
Det er også nødvendig med et bedre tilsyn med
det kommunale barnevernet. Disse medlemmer ser frem
til at departementet legger frem en ny hjemmel om forskrifter om
kvalitetskrav til barneverninstitusjoner og en særskilt
godkjenningsordning for private institusjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
behovet for at det utarbeides individuelle planer og viser til barnevernloven § 4-5
om hjelpetiltak:
"Når hjelpetiltak vedtas skal barneverntjenesten
utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan. Barneverntjenesten skal
holde seg orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene,
og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig
med nye tiltak."
Og om omsorgsovertakelse § 4-15 tredje
ledd:
"Allerede ved omsorgsovertakelsen skal barneverntjenesten
vedta en plan for barnets omsorgssituasjon. Senest to år
etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan
for barnets framtidige omsorgssituasjon som ikke skal endres uten
at forutsetningene for den er falt bort."
Dette mener flertallet er nødvendig
for å kvalitetssikre det tilbudet barna får. Dette
vil også lette innsynet for tilsynsmyndighetene og lette
veiledningen overfor fosterhjem og barneverninstitusjoner.
Komiteen ser positivt på det
rundskrivet departementet sendte ut i februar 2000 om tiltaksplaner
ved vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det må tilføres økte
ressurser til fylkesmennene for å ivareta tilsynsfunksjonen
i barnevernet.
Disse medlemmer vil peke på at
det er flere vesentlige forskjeller mellom omsorgsovertakelse i form
av fosterhjemsplassering og adopsjon. Noen av disse forskjellene
kan vanskelig begrunnes i begrepet "barnets beste". En omsorgsovertakelse
som er midlertidig eller permanent, bryter båndene mellom
biologiske foreldre og barn, er et stort inngrep i barnets hverdag
og har stor betydning for den videre omsorgen for barnet.
Disse medlemmer viser til at
lovverket rundt fosterhjemsplassering sikrer barnet videre oppfølging av
det offentlige gjennom oppnevnelse av tilsynsfører og tilbud
om et minimum av tilsyn også fra barnevernet. Det gir sikkerhet
for at fosterhjemmet fungerer godt for barnet, og det sikrer hjelp
og avlastning til fosterhjemmet som kan ha stor betydning for at
fosterhjemmet fungerer så lenge barnet har behov for det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten
av ettervern og oppfølging av foreldre som får
beholde omsorgen for sine barn etter vedtak i barnevernloven. Dette
er nødvendig forebyggende arbeid. Undersøkelser
viser at disse foreldrene ofte har aleneansvar, og de har ofte lite
sosialt nettverk. Oppfølging og avlastning er det mange
av disse familiene ber om for å greie å ha ansvaret
for sine barn. Foreldre som blir fratatt omsorgsansvaret, må også ivaretas
og få oppfølging slik at de kan være
en ressurs for sine barn når de har samværsrett.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at når det gjelder adopsjon, er det ingen tilsvarende
oppfølging fra det offentlige, som har bidratt til en omsorgssituasjon
for barnet uten å følge opp forløpet
eller sikre nødvendige hjelpetiltak.
På bakgrunn av dette vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere å innføre en
tilsynsordning som skal gjelde for alle barn som det offentlige
har tatt omsorgen for, både i fosterhjemsplassering og
til adopsjon."
Disse medlemmer vil også peke
på at det er en utvikling i samfunnet til at barn får økende
rettigheter, som eksempel det at barn skal høres om hvilken omsorgsavtale
barnet ønsker seg i skilsmissesituasjon. Disse medlemmer viser
til at det legges stor vekt på biologisk forankring i lovgivningen
i barneloven, men også i barnevernloven. Likevel er det
områder som er forsømt når det gjelder
mulighet til kontakt med biologisk familie.
Disse medlemmer viser til at
barn ikke har noen selvstendig rett til kontakt med sine biologiske
søsken, dersom de er fosterhjemsplassert eller adoptert
til ulike familier. I dag kan fylkesnemnda, ifølge barnevernloven § 4-19,
bestemme at andre enn foreldrene skal ha rett til samvær
med barnet. Det gjelder i tilfelle kun for barn som er fosterhjemsplassert.
Dersom et barn ønsker kontakt med sine biologiske søsken
som kan være plassert på hemmelig adresse pga.
forhold rundt biologiske foreldre, må en i tilfelle fremme
ny sak for fylkesnemnda. Dersom et barn er fosterhjemsplassert og
en annet er adoptert til ulike familier, har slike biologiske søsken
ingen selvsagt rett til kontakt. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
muligheten for at biologiske søsken skal få selvstendig
rettighet til å kunne ta kontakt med hverandre før
fylte 18 år."
Komiteen mener at hovedregelen
er at søsken som blir plassert utenfor hjemmet, skal plasseres
sammen. I noen tilfeller vil dette imidlertid ikke være
riktig av hensyn til ett eller flere av barna, f.eks. der det ene
barnet har særlige behov som krever særskilt tilrettelagt omsorg
og oppfølging. I slike tilfeller mener komiteen at
det er viktig at det etableres ordninger som innebærer
at søsknene kan ha samvær og/eller annen form
for kontakt med hverandre. Komiteen ber regjeringen
vurdere hvordan dette praktiseres i dag og om nødvendig å iverksette
tiltak som ivaretar disse hensyn.
Komiteen er av den
klare oppfatning at et godt barnevern er avhengig av den ressursen
de ansatte utgjør. De møter barn, unge og foreldre
i deres vanskelige livssituasjon. Det er viktig at det offentlige
er bevisst på å utruste barnevernets ansatte. Komiteen er
enig i at statlige myndigheter ikke kan pålegge kommunene
som har arbeidsgiveransvaret, et pålagt kompetanseprogram. Komiteen støtter
departementets forslag om å bidra med økt kunnskap
fra statlig nivå.
Komiteen mener at for at barnevernet
skal ivareta samfunnets oppgaver for utsatte barn, er det viktig å heve
kompetansen for de ansatte. Komiteen registrerer
at det har vært vurdert en type autorisajonsordning for
enkelte yrker i det offentlige og imøteser det arbeidet
som er satt i gang mellom Sosial- og helsedirektoratet
og berørte departementer om å utrede en autorisasjonsordning
for sosionomer og barnevernpedagoger.
Komiteen mener det er nødvendig
med heving av kompetansen for de ansatte i barnevernet. Det er videre viktig
med gode muligheter for etter- og videreutdanning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det i større
grad må utvikles modeller for hvordan barnevernsarbeidere
skal håndtere ulike typer problemstillinger. Det er videre
avgjørende at de ansatte i barnevernet innehar kompetanse
både når det gjelder utprøving og evaluering
av tiltak som blir iverksatt.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for at mennesker som arbeider med barn bør ha en
barnefaglig kompetanse. For ansatte i barnevernet som arbeider med
barn i særlig vanskelige situasjoner og kriser er dette
særlig viktig. Disse medlemmer mener det bør
legges vekt på grunnutdanning, og like viktig etterutdanning.
Disse medlemmer vil påpeke
at de som arbeider med barn i krise lett kan føle utbrenthet.
Kommunens økonomiske situasjon fører ofte til
lav bemanning i barnevernet, slik at de ansatte får for
liten tid til oppfølging av barna og familien. Disse
medlemmer finner det nødvendig å påpeke
at barnevernet må styrkes og gis høyere status
i den kommunale forvaltningen. En høy kompetanse hos ansatte
i barnevernet er også viktig for å sikre barns
og foreldres rettssikkerhet i barnevernssaker.
Kompetanse omfatter noe langt mer enn dyktighet
i en snever akademisk-faglig forstand. I barnevernet er det sentrale å være
troverdig på et meget komplisert menneskelig arbeidsområde.
Dette stiller krav om både faglig, personlig, sosial og
etisk kompetanse. Det kreves også evne til å bevare
og videreføre de kvalifikasjoner og personlige egenskaper
man har ervervet. På et område som dette må det
også stilles krav om gode samarbeidsevner, både
med hjelpetrengende og andre fagfolk og etater.
Den faglige og etiske kompetanse for yrkesutøvere
i barnevernet må styrkes. I den sammenheng må kompetansekriteriene
og kravene til praksis vurderes, og det bør utredes autorisasjonsordninger
for relevante yrkesgrupper.
Disse medlemmer anser treårig
høyskoleutdanning som nødvendig, men ikke som
tilstrekkelig for å inneha stillinger i barnevernet. For å styrke
den formelle og reelle kompetansen, må grunnutdanningen påbygges
med veiledning og målrettet videreutdanning.
Komiteen registrerer
at det finnes noe forskning på barnevernets område,
jf. litteraturlisten til meldingen og brev fra statsråd
Dåvøy datert 20. januar 2003. Komiteen registrerer
også at det meste av forskningen har foregått
fra nittitallet og frem til nå. Mye av forskningen går
på erfaringer med loven. Men komiteen vil
understreke behovet for om mulig å systematisere kunnskapen
om barna som er innom barnevernet. Hvordan går det med
barnevernets barn og unge etter at de er voksne? Bare ved å undersøke
hvordan det går med våre barnevernsbarn også på lengre
sikt vil vi vite om de grep vi tar i barnevernet virker etter hensikten. Komiteen vil
derfor understreke behovet for å foreta slike etterundersøkelser.
Komiteen anser det som viktig å foreta
forskning og utvikling av nye metoder innenfor barnevernets ansvarsfelt. Komiteen støtter
derfor de tiltakene departementet foreslår på dette
området. Komiteen vil spesielt fremheve
at vi trenger mer kunnskap om hvordan det går med barn
som har hatt behov for storsamfunnets hjelp. Komiteen vil
derfor understreke behovet for forskning og etterundersøkelser.
Bare ved å vite hvordan det har gått med dem,
vil vi vite om vi gjør de rette grepene.
Komiteen vil påpeke
at det forskes altfor lite på barn og deres livssituasjon.
Forskning må prioriteres for å sette inn hensiktsmessige
og målrettede tiltak for å hindre den negative
utviklingen vi har i noen ungdomsmiljøer. Vold, rus, seksualisering
av barndommen, overgrep og fattigdom påvirker barns utvikling. En
ser en økende grad av gjengvold, jentevold og mobbing.
Hvordan påvirker dette adferd og samhandling? Det registreres
også økende grad av barn som utøver vold,
trusler og overgrep. Kunnskapen er for liten til å sette
inn målrettede tiltak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
bekymret for utviklingen i barnevernet. Disse medlemmer viser
til at psykolog og forsker Elisabeth Backe-Hansen ved Norsk institutt
for forskning om oppvekst, velferd og aldring. (NOVA) mener det
satses for mye på frivillige hjelpetiltak, og at flere
barn burde vært plassert utenfor hjemmet. Hun presiserer
også at det er uforsvarlig å øke vekten
på hjelpetiltak ytterligere når man ikke vet hvilke
tiltak som virker. Det må forskes mer på hva som
fungerer. Vi vet veldig lite om hvordan hjelpetiltak virker, og
de som settes i gang blir i liten grad evaluert. Disse medlemmer vil
også peke på at det har vært en nedgang
i 11 fylker fra 1996-2000 på delen av undersøkelse
som fører til barneverntiltak. Østfold ligger
lavest ved at det kun blir iverksatt tiltak for 43 pst. av sakene mens
Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal har 63 pst. Dette er
store forskjeller og når da vi også vet at Østfold
har den høyeste delen av barn med barneverntiltak, 27 per
1 000 barn, så er dette meget alvorlig. Østfold
har store problemer med rus og vold, lavest utdanningsnivå og
dårlig kommune- og fylkesøkonomi. Disse
medlemmer vil hevde at dette har sammenheng med lite ressurser
i barnevernet og viser hvor viktig det er at barns rett settes foran
politiske prioriteringer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
forskning på barnevernstiltak og sammenhengen mellom politiske
prioriteringer, og komme tilbake med en rapport om årsakene
til de store variasjonene på tiltak sett opp imot barne-
og ungdomsproblemene i kommuner og fylker."
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen opprette en nødtelefon
for barn snarest.
Forslag 2
Fylkesmannen gis instruksjonsmyndighet overfor det
kommunale barnevernet. Fylkesmannen gis også adgang til å overprøve
de faglige vurderingene til barnevernet.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å forelegge
Stortinget en gjennomgang av bruken av tvang i barnevernet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen endre barnevernloven
slik at enslige, mindreårige asylsøkere under
18 år på lik linje med enslige norske barn skal
ivaretas av barnevernet ved ankomst til Norge.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
at barn får en lovbestemt rett til barneverntjenester.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen vurdere innholdet
i det danske SSP-samarbeidet, og legge frem en sak med forslag til
hvordan et lignende samarbeid kan innføres i Norge.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om
endring av lov om barneverntjenester § 7-4 Barnets talsperson,
slik at teksten endres til "bør oppnevne".
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen om å utrede
konsekvenser av å innføre en godkjenningsordning
av mottak for enslige mindreårige asylsøkere på lik
linje med barnevernsinstitusjoner. Stortinget ber Regjeringen om å legge
fram en slik konsekvensutredning i løpet av 2003.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2003 utrede om barnevernloven bør endres, slik at enslige
mindreårige asylsøkere under 18 år på lik
linje med enslige norske barn blir ivaretatt av barnevernet ved
ankomst til Norge.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
en godkjenningsordning av asylmottak for enslige mindreårige
asylsøkere på lik linje med barneverninstitusjoner.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en lovendring slik
at ved plassering av barn utenfor hjemmet, skal alltid barnets nærmeste
familie, som besteforeldre eller onkel og tante, utredes som første
alternativ.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen endre loven slik
at fylkesnemdene for sosiale saker avvikles, og de saker som blir
tatt opp der, blir tilbakeført til det ordinære
domsapparat.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen pålegge
kommunene å ha Ungdomshelsestasjon i sin kommune. Ungdomshelsestasjonen
kan være et kommunalt eller interkommunalt tilbud til ungdom.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen sikre at det blir
utbygget MST-team i alle fylker og at det videreføres og
opptrappes som planlagt i de fylkene et slikt tilbud ble gitt i
2002.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen om å vurdere å innføre
en tilsynsordning som skal gjelde for alle barn som det offentlige
har tatt omsorgen for, både i fosterhjemsplassering og
til adopsjon.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten
for at biologiske søsken skal få selvstendig rettighet
til å kunne ta kontakt med hverandre før fylte
18 år.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
forskning på barnevernstiltak og sammenhengen mellom politiske prioriteringer,
og komme tilbake med en rapport om årsakene til de store
variasjonene på tiltak sett opp imot barne- og ungdomsproblemene
i kommuner og fylker.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
St.meld. nr. 40 (2001-2002) - om barne- og ungdomsvernet - vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen om årlig å rapportere om situasjonen i kommunene hva gjelder oppfølging av meldinger til barnevernet.
III
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri.
IV
Stortinget ber Regjeringen komme med en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn og deres familier i Norge med særlig fokus på rettspraksis, behandlingstilbud, oppfølging og kompetanse.
V
Stortinget ber Regjeringen om å vurdere eksisterende tilbud til barn og unge med atferdsvansker for å kartlegge hvilke områder som må styrkes.
VI
Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget en gjennomgang av erfaringene med de kommunene der barnevernets forebyggende arbeid og myndighetsbarnevernet er adskilt.
Jeg viser til brev datert 15. januar 2003 fra
komiteleder Sonja Irene Sjøli. Departementet har følgende merknader
til spørsmålene. Jeg gjør oppmerksom
på at svar på spørsmål 5 er
utarbeidet i Helsedepartementet og Sosialdepartementet.
1. Komiteen ber departementet
redegjøre for evt oppdateringer på tiltak, saker,
planer, høringer osv som er nevnt i meldingen.
Arbeidet med høringsnotatet
om den foreslåtte forvaltningsreformen, (omtales
blant annet i meldingens kapittel 7.6) er ferdig. Regjeringen la
den 18. oktober 2002 fram Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) Om lov om endringer
i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester (barneloven) og
lov 19. juni 1997 nr 62 om familievernkontorer (familievernkontorloven)
mv.
Etter at meldingen ble lagt fram, har Sosialdepartementet
ferdigstilt en ny handlingsplan mot rusmiddelproblemer,
(U-9/2002). Barn av foreldre som misbruker rusmidler omtales
blant annet i meldingens kapittel 6.1.1.
I meldingens kapittel 6.1.5 (side 57, første
spalte, annet avsnitt) omtales to veiledere om
temaet seksuelle overgrep mot barn. Barne- og familiedepartementet
og Utdannings- og forskningsdepartementet publiserte i desember
2002 en veileder om håndtering av mistanker om seksuelle
overgrep mot barn utført av ansatte ved skoler, barnehager
og barneverninstitusjoner (Q-1047). Den mer generelle veilederen
om arbeid med seksuelle overgrep mot barn, vil bli utgitt i første halvår
2003 av Sosial- og helsedirektoratet og Barne- og familiedepartementet.
Sosial- og helsedirektoratet koordinerer arbeidet med å gjøre
denne veilederen ferdig. Sosial- og helsedirektoratet tok også i
desember 2002 over funksjonen som koordinator i arbeidet med å styrke
fagmiljøene i regionene når det gjelder arbeidet
med seksuelle overgrep mot barn. Prosjektet som Statens Helsetilsyn
leder (2002-2003) blir videreført i 2003. Spørsmålet
om et framtidig nasjonalt spisskompetansemiljø på dette
området, vil bli sett i sammenheng med resultatet av utredningen
om et nasjonalt senter for arbeid med vold og traumer, se avsnittet nedenfor.
I meldingens kapittel 6.1.5 (s. 57 annen spalte
første avsnitt siste setning) omtales svært kort
planer som forelå våren 2002 i forhold til innsats
mot ulike former for vold. Berørte
departementer besluttet høsten 2002 å videreutrede
et nasjonalt senter for arbeidet med vold og traumer. En detaljutredning
om dette skal legges fram i første kvartal 2003.
Til 6.1.5 (side 58, annen spalte, annet avsnitt)
om arbeidet mot menneskehandel bør
det tilføyes: den omtalte handlingsplan mot menneskehandel
med kvinner og barn som regjeringen under ledelse av Justisdepartementet
vil legge fram, blir offentliggjort i februar 2003. Det nordisk-baltiske
arbeidet mot menneskehandel som beskrives i meldingen (se samme
avsnitt) ble gjennomført høsten 2002.
I kapittel 6.1.5 siste setning (side 59) uttales
det at regjeringen vil legge fram en tiltakspakke
mot kjønnslemlesting i 2002. Dette ble gjennomført.
Det samme gjelder den omtalte "Innsatsen mot tvangsekteskap" (samme
side, første spalte, annet avsnitt).
I forhold til meldingens kapittel 6.1.7 om fattige barn og familier i dagens Norge,
bør det nevnes at Sosialdepartementet høsten 2002
la fram Stortingsmelding nr 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.
I meldingen på side 62 opplyses det at regjeringen om kort
tid vil legge fram en odelstingsproposisjon om gratis rett til grunnskoleopplæring.
Ot.prp. nr 94 (2001-2002) Om gratisprinsippet i grunnskolen, ble
lagt fram i 2002.
I meldingens kapittel 6.2.2 (side 68, annen
spalte) om nasjonale minoriteter opplyses
det at arbeidet med en nordisk kunnskapsoversikt om barn og ungdom
vil starte i 2002. Dette arbeidet blir nå sett på i
sammenheng med den fremtidige organisering av barnevernet, og høringsnotatet
er utsatt til 2003.
I meldingens kapittel 7.4.2 (side 84, siste
avsnitt før kapittel 7.5) om utfordringer når
det gjelder fylkesmannens tilsynsoppgaver,
opplyses det at Barne- og familiedepartementet har satt ned en arbeidsgruppe
for å bedre og modernisere tilsynet med forvaltningen og barneverninstitusjonene.
Arbeidsgruppen leverte sin rapport høsten 2002.
I kapittel 8 om fylkesnemndene
for sosiale saker, uttales det at departementet som et ledd
i arbeidet med større åpenhet i behandlingen av
barnevernsaker, vil arbeide for at et tilfeldig utvalg av vedtak
blir lagt ut på Lovdata. Dette tiltaket er iverksatt. Samarbeidet
mellom fylkesnemndslederne og Barne- og familiedepartementet om
oppfølgingen av et internt arbeid om saksbehandling i nemndene,
er avsluttet. Arbeidet resulterte i et internt verktøy
for kvalitetssikring av saksbehandling i fylkesnemnda.
I forhold til kapittel 9.5.3 (side 127, annen
spalte), kan det i forhold til omtalen av opplæringsprogrammet
PRIDE for fosterforeldre nevnes at departementet viderefører
støtten til programmet også i 2003.
2. Har departementet i
forbindelse med et stadig økende behov for kompetanse blant
barnevernarbeidere vurdert en type autorisasjonsordning?
Som nevnt i meldingens kapittel 10.4 (side 156,
første spalte, annet avsnitt) vurderte Sosialdepartementet og
Sosial- og helsedirektoratet da meldingen ble gitt ut behovet for
autorisjonsordninger for sosialpersonell. Høsten 2002 ble
Sosial- og helsedirektoratet og berørte departementer (inkludert
Barne- og familiedepartementet) enige om at en autorisasjonsordning
for sosionomer og barnevernpedagoger skal vurderes nærmere. Sosial-
og helsedirektoratet vil lede utredningsarbeidet. En tidsplan for
dette arbeidet er foreløpig ikke fastsatt.
3. Kan departementet bekrefte
at MST-team har mistet psykiatrimidler etter sykehusreformen? I
så tilfelle hvor mange gjelder det og hvilke konsekvenser
får det?
MST var tidligere mer eller mindre fullfinansiert gjennom
psykiatrimidlene i tre fylker: Troms, Sør-Trøndelag
og Østfold. I de andre fylkene var det barnevernet selv
som finansierte dette tilbudet. Etter at helseforetakene er opprettet,
blir den økonomiske støtten til MST fra psykiatrien
ikke uten videre videreført. Foretakene står fritt
i sin prioritering av konkrete tilbud og tiltak, men samtidig er
det gitt sterke politiske føringer om at barn og unge skal
prioriteres. Ifølge den sentrale prosjektledelsen for MST
ved Universitetet i Oslo, blir MST-tilbudet nå videreført
i alle fylker der et slikt tilbud ble gitt i 2002. Dette gjelder
altså også de tre fylkene som har hatt problemer
med finansieringen.
Dersom staten fra 1. januar 2004 overtar fylkeskommunens
ansvar og oppgaver innen barnevernet, vil MST-tilbudet bli sikret
og videre utbygd i alle fylker.
4. Finnes det i dag et
rapporteringssystem, forskning eller en form for etterundersøkelse
som viser hvordan det har gått med våre barnevernbarn
på lengre sikt?
Relevant forskning om denne problemstillingen
er oppført i meldingens litteraturliste og omtales i teksten. Det
er ikke kommet publikasjoner etter juli 2002 som gir grunnlag for
nevneverdige justeringer av det som skrives om virkningene av barneverntiltak
i stortingsmeldingen. De refererte publikasjonene fra NIBR (Norsk
Institutt for By- og Regionforskning) analyserer blant annet barnevernkarrierer,
det vil si for eksempel mulige forklaringer på hvor lenge
barn og unge blir værende i hjelpetiltak og omsorgstiltak.
NIBRs analyser er representative i den forstand at de gjelder alle barn
og unge som mottok barneverntiltak over flere år. Studier
som ser nærmere på kvalitative sider som de berørte
barnas livskvalitet før og etter barneverntiltakene, bygger
på mindre utvalg og er i mindre grad generaliserbare. I
meldingen blir behovene for mer forskning om effekter av tiltak
poengtert flere steder, og særlig i kapittel 9.3.2 om hjelpetiltak
i hjemmet (side 116), kapittel 9.7.4 om effekten av institusjonsopphold
(side 134) og kapittel 10.5 om forskning (side 156-157). Noen av
de metodiske utfordringer som forskningsmiljøer
ofte poengterer i forbindelse med å evaluere effektene
av barneverntiltak er nevnt i meldingen. Jeg skal her ikke utdype
disse nærmere. Jeg vil imidlertid nevne at i forhold til
de mest utsatte barna ville det være uetisk og ulovlig
dersom vi av forskningsmessige hensyn gir noen barn tiltak, mens
andre barn med lignende problemer får rollen som kontrollgruppe
(uten tiltak).
Hvis komiteen vil understreke behovet for mer
og bedre kunnskap om hvordan det går med barnevernets barn
som voksne, har dere full støtte fra meg.
5. Komiteen ber om regjeringens
vurdering av å gi barn og unge under 18 år lovhjemlet
rett til behandling innen rus og psykiatri.
Når rusmiddelmisbrukere mottar helsehjelp
som utføres av helsepersonell, betraktes de som pasienter etter
pasientrettighetsloven og omfattes av lovens bestemmelser. Dette
gjelder enten helsehjelpen ytes av primærhelsetjenesten
eller spesialisthelsetjenesten og gjelder for rusmiddelmisbrukere
i likhet med andre grupper.
Pasientrettighetsloven er en generell lov som
prioriterer pasienter ut fra behov for behandling. Pasienter som
har størst behov for behandling, skal få hjelp
først. Dette gjelder i prinsippet uavhengig av diagnose,
alder og kjønn, selv om dette er kriterier som kan spille
inn i vurderingen av behandlingsbehov for den enkelte.
Etter pasientrettighetsloven § 2-1
vil pasienter innen psykisk helse og pasienter som er rusmiddelmisbrukere,
så vel som alle andre pasientgrupper, kunne få rett til
nødvendig helsehjelp. Om en pasient skal få en materiell
rett til helsehjelp avgjøres etter en forsvarlig medisinsk-faglig
vurdering. Det skal foretas en individuell og konkret vurdering
av pasientens tilstand basert på alvorlighetsgrad, pasientens
lidelse, utsikt til bedring og behandlingens effekt. Forventede
resultater skal dessuten stå i et akseptabelt forhold til
kostnadene. De materielle vilkårene for rett til nødvendig
helsehjelp er nærmere fastlagt i Forskrift om prioritering
av helsetjenester og rett til nødvendig helsehjelp fastsatt av
Kongen i statsråd 1. desember 2000. Forskriften er gitt
med hjemmel i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Å prioritere
særskilte grupper i loven ville bryte med dette prioriteringsprinsippet
som er nedfelt gjennom pasientrettighetsloven.
I forhold til rusproblemer kan det tilføyes
at ifølge sosialtjenesteloven § 6-1 (sammenholdt
med lovens kapittel 4), vil en rusmisbruker som ønsker
det og fyller lovens vilkår, kunne få krav på et
behandlingsopplegg. Dette gjelder i prinsippet også barn
og unge under 18 år, selv om slik behandling i dag oftest
ytes med hjemmel i barnevernloven.
Jeg viser til brev fra komiteen datert 4. februar
2003 med to spørsmål; den økonomiske
situasjonen for MST-tilbudet og hjelpetelefoner for barn.
Som tidligere påpekt er det bare i
Troms, Sør-Trøndelag og Østfold fylkeskommune
at det har vært stilt spørsmål ved finansieringen
av MST.
I Troms var tilbudet fra begynnelsen samordnet
i Barne- og ungdomstjenesten (BUT), som omfattet både det
fylkeskommunale barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Etter
at helseforetakene ble opprettet, vil MST likevel fortsatt få overføringer
fra opptrappingsplanen for psykiatri. Teamet i Troms er i år også styrket
med en terapeut.
I Sør-Trøndelag har psykiatrien
trukket seg fra samarbeidet, men videre drift er likevel sikret
i fylkeskommunens budsjett.
I 2001 ble det overført ca. 2,6 mill.
til fra psykiatrimidlene til fylkeskommunalt barnevern. Av disse
midlene ble det benyttet ca. 500 000,- til ett MST-team i 2001.
Resten av psykiatrimidlene ble tildelt en barneverninstitusjon med
klienter med omfattende behandlingsbehov.
I 2002 ble midlene fra psykiatrien trukket.
Likevel utvidet Sør-Trøndelag med ytterligere
ett MST-team. Kostnadene for hele MST-tilbudet var ca. 1 mill. kroner,
som ble bevilget av fylkeskommunen.
Samme nivå videreføres i 2003.
Her ble det i 2001 overført ca. 3,5
mill. kroner til det fylkeskommunale barnevernet i forbindelse med
opptrappingsplanen for psykisk helse. Disse midlene gikk ikke til
MST alene, men var fordelt som følger;
– 1 skjermingsenhet
(forsterket plass i barneverninstitusjon) i samarbeid mellom psykiatri
og barnevern, ca. 300 000,- kroner
– Rus/forebyggende arbeid
rus og barnevern, ca. 250 000,- kroner
– MST ca. 1 634 000,- kroner
– 4 stillinger til en barneverninstitusjon
med klienter med behov for behandling, 1 400 000,- kroner.
Totalt ca. 3 584 000,- kroner.
I 2002 ble disse overføringene fra
psykisk helsevern (psykiatrimidlene) redusert med 50 %.
Fylkeskommunen videreførte likevel samtlige tilbud innenfor
sine rammer.
I 2003 ble det ingen overføring fra
psykiatrien - samtlige tiltak som nevnt over ble likevel videreført (bortsett
fra forebyggende russtilling). MST-teamet ble i tillegg utvidet
med en terapeut. Tiltakene som i utgangspunktet ble dekket opp fra
psykiatrien har ikke blitt avsluttet, men videreført og
forsterket.
Som tidligere påpekt vil staten sikre
drift av regionale MST-team i en eventuell ny forvaltningsmodell.
Når det gjelder hjelpekanaler for barn
og unge, eksisterer i dag følgende tilbud:
www.barneombudet.no. Disse nettsidene gir informasjon
om barneombudets virksomhet og rolle i forhold til barn og unge
mellom 0 og 18 år. Barneombudet har også telefontjeneste
og nettsted "Klar Melding" hvor barn og unge kan komme med meninger,
synspunkter og spørsmål om rettigheter.
Norges Røde kors driver barn og unges
kontakttelefon i 18 fylker. Barn og unge kan ringe gratis, anonymt og
uten registrering av telefonnummer. Telefonen besvares av erfarne
voksne som kan bistå med råd og veiledning.
Homofiles Ungdomstelefon er drevet av Landsforeningen
for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). Foreningen har
også en e-posttjeneste hvor man kan stille anonyme spørsmål.
Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS)
har en informasjonstelefon som betjenes av kvinner med personlig
erfaring med spiseforstyrrelser.
Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS)
har en nettside hvor man kan få besvart spørsmål
som kan stilles anonymt.
Kirkens SOS driver en døgnåpen
krisetelefon for voksne og barn. De har også en e-posttjeneste
hvor spørsmål blir behandlet konfidensielt og
besvares innen 24 timer.
www.unghelse.no er en infobank som drives av Sosial-
og helsedirektoratet i samarbeid med Ungdomsinformasjonen i Nordland.
Tiltaket er avledet av Handlingsplan for forebygging av uønsket
svangerskap og abort.
www.Klara-Klok.no er en nasjonal sperretjeneste
på Internett som drives av Ungdomsinformasjonen i Nordland
på oppdrag av bla. Statens Helsetilsyn. Tjenesten har knyttet
til seg fagpersoner som helsesøstre, leger, psykologer,
jordmor, prest, sykepleier og personell fra familievernkontor. Disse
bistår med faglige råd innen temaene helse, forhold
og familier, rusmidler og seksualitet. Spørretjenesten
ble opprettet i mars 2000. Det ser særlig ut til at gutter
oppsøker denne type tjeneste fremfor de tradisjonelle helsetjenestene
i kommunene (Engfeldt 2002).
VIP-prosjektet, forankret på Blakstad
sykehus, retter seg mot elever i den videregående skole.
Prosjektet gir veiledning og informasjon om psykiske lidelser som elevene
skal bearbeide videre.
På bakgrunn av at det allerede finnes
mange tilbud av denne typen, er departementet i tvil om det er behov
for ytterligere hjelpekanaler for barn og ungdom. Barneombudet har
pekt på at både ungdom og mindre barn kan ha behov
for direkte og lett tilgjengelige kanaler inn til spesialisert hjelp.
Berørte departement vil derfor vurdere om f eks en nødtelefon
for barn og unge i akutte situasjoner kan være et egnet
tiltak.
For øvrig vil jeg peke på at
videreutvikling av ulike nettjenester kan bidra til å øke
tilgjengeligheten og kvaliteten på hjelpetjenester for
barn og unge.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 6. februar 2003
Sonja Irene Sjøli
leder |
Dagrun Eriksen
ordfører |
Trond Giske
sekretær |