I Innst S. nr. 229 (2001-2002) bad kontroll- og konstitusjonskomiteen ombudsmannen komme med en vurdering av om en lovendring kan løse spørsmålet om ombudsmannens rett til innsyn i forvaltningens interne saksdokumenter, og i tilfelle komme med et konkret forslag til en slik endring.
Bakgrunnen for at spørsmålet
er reist, framgår av Innst. S. nr. 229 (2001-2002) s. 3-4
og av vedleggene, samt av ombudsmannens årsmeldinger for
2000 s. 20-22 og 2001 s. I8-19. Det konkrete saksforholdet er også referert
i årsmeldingen for 2001 s. 123-129 (ombudsmannssakene 2000-1512
og 2001-2023) og 2002 s. 119-130 (ombudsmannssak 2000-382).
Spørsmålet om ombudsmannens
rett til innsyn i forvaltningens interne dokumenter har tidligere
vært gjenstand for diskusjon. I sin alminnelighet synes
det nå å være akseptert at ombudsmannen
har rett til innsyn i slike dokumenter, jf. gjennomgangen nedenfor
av gjeldende rett. Det oppstår imidlertid av og til spørsmål om
hvorvidt dette kan gjelde ubetinget. Ett slikt spørsmål
gjelder ombudsmannens rett til innsyn i forvaltningens interne dokumenter
som angår forholdet til ombudsmannen.
Justisdepartementet har i forbindelse med det
ovennevnte sakskomplekset gitt uttrykk for det syn at ombudsmannen
ikke har rett til innsyn i slike dokumenter. Jeg har vært
av en annen oppfatning. I Innst. S. nr. 229 (2001-2002) uttalte
kontroll- og konstitusjonskomiteen at Justisdepartementets tolkning
"vanskelig korresponderer med ombudsmannens mandat".
Ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 7
lyder:
"Ombudsmannen kan hos offentlige tjenestemenn og hos
alle andre som virker i forvaltningens tjeneste, kreve de opplysninger
han trenger for å kunne utføre sitt verv. I samme
utstrekning kan han kreve fremlagt protokoller og andre dokumenter.
Reglene
i rettergangslovens §§ 204-209 får tilsvarende
anvendelse for Ombudsmannens rett til å kreve opplysninger.
Ombudsmannen
kan kreve bevisopptak ved domstolene etter reglene i domstolslovens § 43
annet ledd. Rettsmøtene er ikke offentlige."
Den relevante bestemmelsen her er at ombudsmannen
kan kreve "de opplysninger han trenger for å kunne utføre
sitt verv". Bestemmelsens ordlyd er generelt utformet, og kan ikke
i seg selv begrunne en innskrenkende tolkning i retning av at ombudsmannen
ikke skal ha rett til innsyn i forvaltningens interne dokumenter når
disse angår forvaltningens forhold til ombudsmannen.
En slik innskrenkende tolkning må derfor
søkes forankret i øvrige kilder. Verken i lovens
forarbeider, praksis eller tilgjengelig litteratur finner jeg holdepunkter
for en slik forståelse av § 7.1 Forvaltningskomiteens
innstilling fra 1958 heter det i kap. 16 på s. 20:
"Skal ombudsmannen kunne utføre sitt verv
på en tilfredsstillende måte, må han
ha en vidstrakt rett til å kreve opplysninger, og til å foreta
de undersøkelser som han finner nødvendig."
Og videre:
"Det foreliggende utkast gjør ikke noe unntak
for departementenes eller andre forvaltningsorgans egne arbeidsdokumenter.
Det innsees heller ikke at det er grunn til å nekte ombudsmannen, å se
forvaltningsorganenes interne saksdokumenter medmindre plikt til hemmelighold
i det enkelte tilfelle er til hinder."
Rettstilstanden kunne imidlertid en periode
ansees noe uklar, da forvaltningskomiteens innstilling ikke ble fulgt
opp av Justisdepartementet i den videre forberedelse av loven. I
Ot.prp. nr. 30 (1959-60) gjennomgås de betenkeligheter
som finnes ved å gi ombudsmannen en slik innsynsrett, og
det konkluderes slik:
"På bakgrunn av dette understreker man at
uttrykket "dokumenter" i første ledd ikke omfatter de interne arbeidsdokumenter,
men bare de "offisielle" dokumentene; det vil først og
fremst si de brever, uttalelser og erklæringer m.v. som
sendes inn til forvaltningsorganet eller innhentes av dette fra
andre, og de brever som i sakens anledning går ut fra vedkommende
forvaltningsorgan."
I Ot.prp. nr. 18 (1961-62) s. 4-5 konkluderes
det på samme måte. Utenriks- og konstitusjonskomiteen
tok på sin side ikke uttrykkelig standpunkt til hvilken
løsning som skulle foretrekkes. I Innst. O. XV - 1961-62 heter
det på s. 7:
"Hvis ombudsmannen ikke får de opplysninger
han mener er nødvendige, vil han ikke ha grunnlag for en saklig
avgjørelse. Hvis man på den annen side pålegger forvaltningen å utlevere
sine interne arbeidsdokumenter, vil dette kunne medføre
at skriftlige P.M. blir erstattet av muntlig rådføring
og rent private notater.
Det riktige siktepunkt må være
at ombudsmannen har rett til alle opplysninger som har betydning
for den sak han har til behandling.
Hverken dansk
eller svensk forvaltning har, så vidt en kan se av lovene,
noen plikt til å utlevere interne dokumenter til ombudsmannen."
Komiteen gikk imidlertid ut fra at spørsmålet
ikke ville skape vansker i praksis.
Ved lovrevisjonen i 1980 ble spørsmålet
vurdert på nytt. I Dokument nr. 9 for 1977-78 uttalte Utredningsutvalget
for ombudsmannsordningen på s. 30-32 "at spørsmålet
neppe er så viktig at det er tilstrekkelig grunn til nå å sette
det på spissen igjen", og at spørsmålet
ikke hadde reist særlige problemer i praksis. Det ble derfor
ikke foreslått endringer i bestemmelsens ordlyd.
En ny oppfatning kom til uttrykk ved justiskomiteens behandling
av lovrevisjonen. I Innst. O. nr. 15 (1979-80) heter det på s.
11:
"Komiteen viser til at situasjonen har endret seg siden
ombudsmannsloven ble vedtatt i 1962.1 mellomtiden har man fått
forvaltningslov og offentlighetslov som i stor grad har bidratt
til å skape større åpenhet om forvaltningens
virksomhet. Komiteen mener dette klart trekker i retning av at ombudsmannen
nå bør få rett til fullt innsyn i forvaltningens
saksforberedelse og arbeidsmåte. Komiteen er derfor av
den oppfatning at ombudsmannen skal kunne kreve å få utlånt
de interne arbeidsdokumenter."
Komiteen så likevel ikke grunn til å foreslå en
lovendring, idet den fant at en slik rett kunne forankres i den eksisterende
ordlyden.
Komiteens standpunkt synes deretter å ha
blitt akseptert som gjeldende rett. I ombudsmannens praksis har spørsmålet
ikke tidligere kommet på spissen. Også i juridisk
litteratur synes det å være oppfatningen at ombudsmannen
kan kreve å få utlånt interne saksdokumenter.
Daværende professor ved Universitetet i Oslo (nåværende
ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling) Inge Lorange
Backer, uttalte i Lov og Rett 1993 s. 3-29 (på s. 20-21):
"Opprinnelig gjaldt ikke Sivilombudsmannens innsynsrett
interne saksdokumenter i et forvaltningsorgan. Men denne begrensningen
er ikke kommet frem i ombml. § 7, og da loven ble revidert
i 1980, ga Justiskomitéen uttrykk for at Ombudsmannen nå skulle kunne
kreve å få utlånt interne arbeidsdokumenter. Dette
bør nå legges til grunn som gjeldende rett, men forvaltningen
behøver ikke oversende dem uten at Ombudsmannen uttrykkelig
har bedt om det."
Dette er også lagt til grunn av blant
annet Ola Dahl i Norsk Lovkommentar, kommentarer til ombudsmannsloven,
note 45, og Arvid Frihagen: Forvaltningsrett, bind III: Omgjøring,
kontroll og ugyldighet (1992) s. 111, og synes også å være
standpunktet til Torstein Eckhoff / Eivind Smith: Forvaltningsrett,
7. utg. (1997).
I Danmark lyder lov 12. juni 1996 nr. 473 om Folketingets
Ombudsmand § 19 første ledd:
"Myndigheder, der er omfattet af ombudsmandens virksomhed,
er forpligtet til at meddele ombudsmanden de oplysninger samt udlevere
de dokumenter m.v., som forlanges af ombudsmanden."
Jeg har fått dette presisert slik fra
Folketingets Ombudsmand (i e-brev til mitt kontor 10. september 2003):
"Ombudsmanden har krav på at få alle
oplysninger og dokumenter i original (uanset deres form) hvis de må antages
at have betydning for ombudsmandens undersøgelse af en
sag. Dette betyder at ombudsmanden også vil have krav på interne
dokumenter om hvordan en sag skal behandles i forhold til ombudsmanden."
Etter dette antar jeg at loven slik den lyder
i dag, er dekkende og vil sikre ombudsmannen rett til innsyn i forvaltningens
interne dokumenter, også når disse angår
forvaltningens forhold til ombudsmannen. Bestemmelsen er generelt
utformet, og unntakene er uttømmende angitt i ombudsmannsloven § 7
annet ledd. Verken lovens ordlyd eller reelle hensyn gir rom for
noen ytterligere begrensninger i ombudsmannens rett til innsyn.
Justisdepartementet har i brev 22. april 2002
til Stortinget begrunnet sitt standpunkt særlig med at
den instans som skal kontrolleres av ombudsmannen, må ha
rett til interne overveielser uten at ombudsmannen skal kunne gjøre
seg kjent med disse. Jeg kan ikke se at dette hensynet kan tillegges
en slik betydning at det kan begrunne en innskrenkende tolkning
av § 7. Dersom ombudsmannen i en konkret sak skulle komme
til at innsyn vil være nødvendig for at han skal
kunne få utført sin oppgave, kan forvaltningen
ikke motsette seg innsyn. Skal ombudsmannen kunne utføre
sitt verv på en tilfredsstillende måte, må han
ha rett til å foreta de undersøkelser som han
finner nødvendig. Hensynet til borgernes tillit til forvaltningen
må i denne forbindelse være avgjørende.
Jeg antar at det vil være unødvendig
med noen endring av ombudsmannsloven § 7, dersom det fra Stortingets
side gis uttrykk for at denne bestemmelsen også må gjelde
for de interne dokumenter som Justisdepartementet har ment er unntatt
fra ombudsmannens innsyn.