Gjennomsnittlig liggetid fra innleggelse til utskriving er brukt som indikator på hofteoperasjonenes ressursforbruk ved sykehusene. I undersøkelsen er et effektivt sykehus definert som et sykehus der liggetiden er kort - et liggetidseffektivt sykehus. Beregningene av effektivitet omfatter 28 sykehus som utførte 62 pst. av alle landets hofteoperasjoner i årene 2000 og 2001. Analysen av hvordan behandlingsaktiviteten ved sykehusene er organisert, er basert på en intervjuundersøkelse ved 12 sykehus. Målet med intervjuundersøkelsen har vært å identifisere forskjeller i den interne organiseringen som kan forklare forskjeller i effektivitet mellom sykehusene.
Intervjuundersøkelsen er supplert med en spørreskjemaundersøkelse til alle landets sykehus som omhandler kvaliteten på styringsinformasjonen i de avdelingene som har ansvar for hofteoperasjonene. Videre har Riksrevisjonen gjennomført en statistisk analyse av årsaker til variasjoner i liggetid. Formålet med dette har vært å belyse i hvilken grad andre faktorer enn organisering kan forklare forskjeller i effektivitet mellom sykehusene. Årsaker til variasjoner i ventetid er også belyst ved en statistisk analyse.
I behandlingen av Ot.prp. nr. 66 (2000-2001)
Om lov om helseforetak sluttet sosialkomiteen seg til at alle som
har behov, skal sikres tilgang til nødvendige omsorgs-
og helsetjenester, uavhengig av inntekt, bosted, etnisk bakgrunn
og kjønn, jf. Innst. O. nr. 118 (2000-2001). Undersøkelsen
viser at det ikke er lik geografisk tilgjengelighet for hofteprotesepasientene.
Pasientene bosatt i helseregionene Helse Vest
og Helse Midt-Norge ventet vesentlig lenger på operasjon enn
pasientene bosatt i de tre andre helseregionene i 2001.
Innenfor pasientgruppen som får satt
inn en hofteprotese, skilles det mellom førstegangsoperasjoner (primæroperasjoner)
og reoperasjoner. Reoperasjonene er normalt mer ressurskrevende
enn primæroperasjonene, men refusjonen/inntekten
gjennom innsatsstyrt finansiering var den samme i perioden fra 1998
til 2001. Undersøkelsen viser at det i denne perioden har
vært en vridning bort fra reoperasjonene til de relativt
mer lønnsomme primæroperasjonene, slik at ventetiden
for reoperasjoner har økt, mens den har vært synkende
for primæroperasjoner.
Retten til fritt sykehusvalg ble innført
i 2001. Målet med pasientenes rett til fritt sykehusvalg
er å forene ønsket om økt valgfrihet
for pasientene med verdien om lik fordeling av tjenestetilbudet
ved at ledig kapasitet ved et sykehus kan utnyttes av pasienter
fra andre sykehus. Undersøkelsen viser at flere sykehus
har prioritert de relativt mest lønnsomme hofteprotesepasientene
for å hindre at de velger å bli operert ved andre sykehus.
Dette kan også være en forklaring på at
ventetiden er blitt lengre for pasientene som skal reopereres.
Undersøkelsen viser at mange kirurgiske
avdelinger ikke hadde etablert systemer som kunne fange opp uønskede
vridningseffekter mellom pasientgrupper i 2001.
Undersøkelsen av hofteproteseoperasjoner
viser at det er store effektivitetsforskjeller mellom sykehusene. Merforbruket
i form av liggetid kan være opp mot 35 pst. Denne beregningen
må tolkes med varsomhet, men undersøkelsen viser
samtidig at mange sykehus kan realisere et betydelig effektiviseringspotensial
gjennom å organisere behandlingsaktiviteten på en
bedre måte.
Når man bruker gjennomsnittlig liggetid
som indikator på effektivitet, er det viktig å være
oppmerksom på at mange faktorer påvirker pasientenes
liggetid ved sykehuset. Liggetiden kan ha sammenheng med både omgivelsene,
egenskaper ved pasientene og med den interne organiseringen ved
sykehuset og i avdelingene. Den statistiske analysen viser at det
er få faktorer i omgivelsene og egenskaper ved pasientene
som kan forklare forskjeller i gjennomsnittlig liggetid mellom sykehusene.
Unntaket er rehabiliteringstilbudet i pasientenes bostedsfylker
og hvorvidt sykehuset er et regionsykehus eller ikke. Den statistiske
analysen indikerer derfor at den interne organiseringen ved sykehuset
og i avdelingene forklarer betydelige forskjeller i effektiviteten
mellom sykehusene.
Intervjuundersøkelsen viser at det
er mer kontinuitet i pasientbehandlingen i de liggetidseffektive
sykehusene. Disse sykehusene koordinerer bedre behandlingsaktiviteten
mellom avdelingene enn de liggetidsineffektive sykehusene.
I tillegg bruker de liggetidseffektive sykehusene i større
grad rehabiliteringsinstitusjonene som en integrert del av pasientbehandlingen.
Sengekapasiteten er en av de viktigste flaskehalsene i
sykehusene. En reduksjon av liggetiden vil frigi sengekapasitet
som kan brukes til å behandle flere pasienter som står
på venteliste. Organisatoriske tiltak som kan redusere
liggetiden for hofteprotesepasientene med bare én dag,
vil kunne frigjøre nesten 7 000 liggedøgn. Dette
tilsvarer liggetiden for ca. 650 hofteprotesepasienter på sengeposten.
Hoftepasientene generer en av de største
andelene av statens utgifter knyttet til innsatsstyrt finansiering. Flere
elementer ved organiseringen av hofteproteseoperasjonene
kan sammenlignes med organiseringen av behandlingsaktiviteten for
andre pasientgrupper.
Undersøkelsen indikerer at effektivitetspotensialet for
spesialisthelsetjenesten er betydelig, og at en vesentlig del av
dette kan tas ut gjennom bedre organisering av driften ved sykehusene.
I St.prp. nr. 47 (1999-2000) Om sykehusøkonomi
og budsjett 2000 vises det til at det er store forskjeller i kostnader
mellom sykehusene selv om disse grupperes etter type sykehus. Riksrevisjonens
undersøkelse viser at måten å organisere
arbeidet på kan forklare en betydelig del av forskjellene
i effektivitet mellom sykehusene.
Ved de liggetidseffektive sykehusene venter
pasientene kortere på den polikliniske undersøkelsen
enn pasientene ved de liggetidsineffektive sykehusene.
De liggetidseffektive sykehusene opplever i
mindre grad at poliklinikken er en flaskehals. Undersøkelsen indikerer
at mange etterkontroller av ferdigbehandlede hofteprotesepasienter
på poliklinikken er en viktig årsak til at ventetiden
for nyhenviste pasienter blir lang. Det er stor variasjon mellom
sykehusene med hensyn til hvor mange ganger hofteprotesepasientene kontrolleres
etter at de er skrevet ut.
Blant sykehusene med lengst ventetid før
den polikliniske undersøkelsen kontrolleres hofteprotesepasientene
to eller flere ganger etter at de er skrevet ut.
For å motvirke kapasitetsproblemene
på poliklinikken har flere av sykehusene begynt å overføre
ansvaret for etterkontrollene av hofteprotesepasientene til primærlegene.
Flere av sykehusene har også begynt å stille tydeligere
krav til hvilke preoperative undersøkelser primærlegene
har ansvar for å gjennomføre.
Det er grunn til å stille spørsmål
ved om ikke flere sykehus kan overføre oppgaver knyttet
til behandlingen av hofteprotesepasientene til primærlegene.
Pasientene i de liggetidseffektive sykehusene
venter også kortere tid mellom den polikliniske undersøkelsen og
operasjonen. De liggetidseffektive sykehusene er bevisste på at
tiden mellom den polikliniske undersøkelsen og innleggelsestidspunktet
for operasjon skal være kort for å unngå at
pasientens medisinske tilstand endres, og legger også større
vekt på å koordinere de preoperative undersøkelsene
og å utrede pasientene ferdig før de legges inn.
Videre viser undersøkelsen at flere
av de liggetidseffektive sykehusene har formulert klare servicemål
til hofteprotesepasientene om en forventet ventetid før operasjon.
Ved flere av de liggetidseffektive sykehusene er hofteprotesepasientene
også med på å fastsette operasjonsdatoen
allerede ved den polikliniske undersøkelsen. Begrunnelsen
for dette er et ønske om at pasienten skal ha et "eierskap"
til behandlingen og operasjonstidspunktet. Dette fører
til at færre pasienter avbestiller operasjonen før
innleggelsen.
Disse organisatoriske tiltakene, både
i forbindelse med den polikliniske undersøkelsen og i forhold
til primærlegene før innleggelsen, reduserer antall
utsettelser og strykninger i det planlagte operasjonsprogrammet.
Tiltakene fører dessuten til at pasientene
ligger kortere tid før operasjonen. Undersøkelsen
viser at to av de liggetidseffektive sykehusene har etablert rutiner
som gjør det mulig å operere de minst kompliserte
pasientene samme dag som de legges inn. Ved de fleste liggetidseffektive
sykehusene ligger pasientene likevel normalt én dag før
operasjonen, mens pasientene legges oftere inn to eller flere dager
før operasjonen ved de liggetidsineffektive sykehusene.
De sistnevnte sykehusene må bruke mye tid og ressurser
til å gjennomføre nye undersøkelser etter
at pasienten er lagt inn. Ved disse sykehusene skyldes utsettelser
og strykninger fra operasjonsprogrammet ofte at pasientene ikke
er ferdig utredet ved innleggelsen.
Undersøkelsen
viser at avdelingslederne for de kirurgiske avdelingene som behandler
hofteprotesepasientene, ser på utnyttelsesgraden av operasjonsstuene
som den mest relevante indikatoren for å styre ressursutnyttelsen
i sin avdeling. Samtidig mener de at kapasiteten på operasjonsstua
er den viktigste flaskehalsen. Til tross for dette har kun 7 pst.
av avdelingslederne informasjon om utnyttelsesgraden av operasjonsstuene
i sine ledelsesrapporter.
Over 40 pst. av avdelingslederne hadde heller
ikke informasjon om utnyttelsesgraden av operasjonsstua fra andre
kilder. Det kan derfor stilles spørsmål ved om avdelingslederne
har tilstrekkelig informasjon til å organisere og tilrettelegge
operasjonsvirksomheten på en mest mulig effektiv måte.
De liggetidseffektive sykehusene opplever i
mindre grad at kapasiteten på operasjonsstua er en viktig flaskehals.
De liggetidseffektive sykehusene oppgir i tillegg at de kan gjennomføre
flere operasjoner på et dagsprogram enn de andre sykehusene.
De fleste av sykehusene begynner ikke å operere
før klokken ni om morgenen. Et kjennetegn ved to av de mest
liggetidseffektive sykehusene er at de starter den første
operasjonen klokken åtte. En grunn til at disse sykehusene
kan starte opp så tidlig, er at de i større grad klargjør
operasjonsstuene kvelden før.
Ved de liggetidsineffektive sykehusene tar det
lang tid mellom operasjonene. Undersøkelsen viser at det
er et skille mellom de sykehusene som organiserer aktivitetene i
pasientbyttet etter hverandre, og de sykehusene som i større
grad organiserer bytteaktivitetene parallelt.
Flere av de liggetidsineffektive sykehusene
opplever at manglende fleksibilitet ved avslutningen av dagen hindrer
gjennomføringen av det planlagte operasjonsprogrammet.
Dette kan blant annet innebære at de av og til ikke får
begynt på en planlagt operasjon fordi en ikke kan risikere å gå utover
den ordinære arbeidstiden.
Undersøkelsen viser at det er organiseringen
og planleggingen av operasjonsvirksomheten, og ikke nødvendigvis
operasjonskapasiteten, som fører til at operasjonsstua
er en flaskehals ved mange sykehus.
Undersøkelsen viser at organisatoriske
tiltak som øker personalets "eierfølelse" til
pasientbehandlingen, kan bidra til å få til en
bedre utnyttelse av operasjonsstua.
De liggetidseffektive sykehusene legger vekt
på å informere hofteprotesepasientene tidligst
mulig i pasientforløpet om hvor lenge de kan bli liggende
på sykehuset etter operasjonen. Undersøkelsen
viser at liggetiden kan reduseres når pasientene er forberedt
og mentalt innstilt på hvor lenge de kan ligge på sykehuset etter
operasjonen.
Opplæring av pasientene er en viktig
oppgave for sykehusene. Ved de fleste sykehusene skjer store deler av
opplæringen av hofteprotesepasientene først etter operasjonen.
To av de mest liggetidseffektive sykehusene skiller seg fra de andre
sykehusene ved at de har organisert en "hofteskole" i forbindelse
med den polikliniske undersøkelsen. Her får pasientene
både grundig informasjon og undervisning, noe som motiverer
dem til å trene seg opp etter operasjonen.
Dette øker kvaliteten på pasientbehandlingen,
men bidrar også til å øke effektiviteten
ved sykehuset ved at pasientene kan skrives ut tidligere. Erfaringene
med systematisk opplæring i tilknytning til den polikliniske undersøkelsen
synes å være så positive at andre sykehus
bør vurdere å innføre denne rutinen i
pasientbehandlingen.
De fleste sykehusene i undersøkelsen
oppgir å ha en høy beleggsprosent på sengeposten.
De liggetidseffektive sykehusene opplever likevel at det i mindre
grad ligger utskrivningsklare pasienter i avdelingene, og at det
sjeldnere ligger korridorpasienter på avdelingene.
En grunn til at de liggetidseffektive sykehusene
har færre utskrivningsklare pasienter liggende på avdelingene,
er at de i større grad har etablert rutiner og praksis for
pasientbehandlingen etter operasjonen som sikrer at pasientene oftere
kan skrives ut til en rehabiliteringsinstitusjon. De liggetidseffektive
sykehusene bruker rehabiliteringsinstitusjonene som en integrert
del av pasientbehandlingen og har ofte avtaler om rehabiliteringsplasser
for hofteprotesepasientene.
De avklarer tidlig i pasientforløpet
hvilken institusjon pasienten skal skrives ut til, og bekrefter
pasientoppholdet som allerede er avtalt når pasienten legges
inn på sykehuset. Flere av sykehusene kan også skrive
ut pasientene fra sykehuset etter relativt kort tid på grunn av
god tilgang på rehabiliteringsinstitusjoner med en høy
pleiefaktor.
Gode styrings- og rapporteringssystemer i sykehusavdelingene
er en nødvendig forutsetning for effektiv drift av avdelingene.
Undersøkelsen viser at det finnes avdelinger som har god
styringsinformasjon, og som bruker den aktivt i styringen. Mange
avdelinger ser imidlertid ikke sammenhengen mellom behandlingsaktiviteten
og økonomien klart nok til å kunne oppnå en
effektiv drift. Undersøkelsen viser at kun hver fjerde
avdeling ved landets sykehus hadde indikatorer i ledelsesrapportene
i 2001 som viste hvor produktiv avdelingen var, og kun hver femte
avdeling hadde gjennomført analyser av hva det koster å behandle
noen av pasientgruppene. Kunnskap om kostnadsforhold gir et grunnlag
for forbedringer av interne prosesser og for å ivareta
en god kostnadskontroll når behandlingsaktiviteten blir
endret.
Undersøkelsen viser i den sammenheng
at 70 pst. av avdelingslederne ikke hadde de nødvendige
verktøyene som gjør det mulig å beregne
de økonomiske konsekvensene av endringer i behandlingsaktiviteten.
Undersøkelsen viser at en stor del
av kostnadene ved en hofteproteseoperasjon genereres i andre avdelinger enn
i den avdelingen som har det medisinske ansvaret for disse. Hver
tredje av landets avdelingsledere svarer at de har liten kjennskap
til hvilke økonomiske konsekvenser økt behandlingsaktivitet
i egen avdeling vil ha for de andre avdelingene ved sykehuset. Det
må være en utfordring for kostnadskontrollen ved
sykehuset at den avdelingen som tar beslutningen om å behandle
flere hofteprotesepasienter enn planlagt, kun må dekke
deler av merkostnadene for sykehuset i eget avdelingsbudsjett.
Undersøkelsen viser at 44 pst. av avdelingslederne ikke
fikk styringsinformasjon i sine ledelsesrapporter om noen av de
forholdene de selv så på som de viktigste flaskehalsene
i sin avdeling i 2001.
Dette gir grunn til å spørre
om styrings- og rapporteringssystemene gir avdelingsledelsen nok
informasjon til å drive et kontinuerlig arbeid for å bedre
organiseringen av behandlingsaktiviteten ved sykehusene.