Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om kulturpolitikk fram mot 2014

Dette dokument

  • Innst. S. nr. 155 (2003-2004)
  • Kildedok: St.meld. nr. 48 (2002-2003)
  • Dato: 29.03.2004
  • Utgiver: Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
  • Sidetall: 89

Innhold

Til Stortinget

1. Sammendrag

1.1 Innleiing

Siktemålet med meldinga er å trekkja opp hovud­linene for dei kulturpolitiske prioriteringane det ­komande tiåret, dvs. at det skal handla om den statlege medverknaden i utviklinga av kulturfeltet i åra fram mot 2014.

Ein hovudbodskap er å halda fram den profesjonelle kunsten og den fagleg forankra kulturinnsatsen som eit verde i seg sjølv. Dessutan vert kvalitet streka under som eit avgjerande kriterium for at eit kulturtiltak skal verta prioritert i den statlege kulturpolitikken.

Det er viktig å leggja til rette for mangfaldet innanfor kulturlivet. Eit breitt spektrum av skapande, utøvande, dokumenterande og formidlande innsatsar frå alle delar av kulturfeltet er ei verdfull motvekt mot den einsrettande krafta ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representera.

Eit aktivt og engasjerande kulturliv er viktig både på individ- og samfunnsnivå. Ein dynamisk og pulserande kultursektor som kommuniserer godt med breie brukargrupper er eit uunnverleg aktivum for landet. Kultursektoren er kjelde til kreativ inspirasjon, kunnskap og opplevingar for alle aldersgrupper - både for folk flest og for avgrensa grupper med særskilde interesser og behov.

Noreg har mange viktige kulturinstitusjonar og eit stort tal kvalifiserte kunstnarar og kulturarbeidarar. For fullt ut å kunna dra nytte av det potensial dette representerer, er det - i eit land med avgrensa folketal og spreidd busetnad - påkravd med omfattande økonomisk medverknad frå det offentlege.

Både allmenne utviklingsliner og endringar innanfor dei respektive kunst- og kulturområda har skapt ei rad nye utfordringar som vil krevja nye ressursar i det ­komande tiåret. Dels vil det dreia seg om å dekkja opp tiltak som er presenterte i tidlegare dokument, og som Stortinget har slutta seg til, dels er det tale om nye prioriteringar.

Innanfor scenekunstfeltet knyter behova seg fyrst og fremst til:

  • – å gje større armslag for scenekunsten utanfor dei etablerte institusjonane, ikkje minst for moderne dans

  • – stegvis å styrkja Den Norske Opera, slik at institusjonen innan 2008 er fullt ut i stand til både kunstfagleg og praktisk å ta i bruk den nye operabygningen. Dette krev ein auke av driftstilskotet med om lag 50 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 48 (2001-2002) Nytt operahus i Bjørvika

  • – å utvikla distrikts- og regionopera i samsvar med Stortinget sitt vedtak og etter ein utarbeidd plan for å stimulera eksisterande tiltak og initiativ

  • – å prioritera institusjonar med særleg god ressursutnytting og dei små institusjonane som har høge turnékostnader.

På musikkfeltet er hovudutfordringane at:

  • – tilskotsordninga for musikkensemble skal verta utvida. Desse er særs viktige for fornying av repertoar, nytolking og formidling av nye verk

  • – ein del viktige og musikalsk vellukka festivalar skal få betre handlingsrom

  • – symfoniorkestra i Bergen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø skal få fleire musikarar

  • – innkjøpsordninga for fonogram skal verta utvida

  • – kyrkjemusikken skal verta prioritert gjennom ei eiga tilskotsordning.

Innanfor biletkunstfeltet vil utviklinga av det nye Nasjonalmuseet for kunst vera den mest krevjande utfordringa i åra som kjem. Andre viktige tiltak vil vera å styrkja utvekslinga av samtidskunst mellom Noreg og utlandet, leggja til rette for nye kunstuttrykk og for å formidla kunst som står utanfor den vestlege kunsttradisjonen.

På litteraturfeltet er det behov for å byggja ut innkjøpsordningar for essayistikk og sakprosa. Dess­utan er det naudsynt å betra rammevilkåra for utgjeving av litteratur på nynorsk. I tillegg må arbeidet med produksjon og formidling av litteratur til synshemma styrkjast.

Av dei direkte verkemidla overfor kunstnarane er det særleg aktuelt å styrkja ordninga med arbeidsstipend.

På abm-feltet (arkiv, bibliotek og museum) er oppgåva å følgja opp opptrappingsplanen på over 400 mill. kroner i løpet av fem år som vart lovd gjennom St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving, og som fekk brei tilslutnad i Stortinget. Inneverande år er å rekna som år 2 i oppfølginga, og hittil er om lag 100 mill. kroner av den samla opptrappinga på plass i budsjettet.

  • – Hovudutfordringa på museumsfeltet er å omskapa eit brokut landskap av 700 800 museum til om lag 100 fagleg kvalifiserte og økonomiske handleføre institusjonar som skal samarbeida i eit nasjonalt nettverk. Det pågår for tida mange viktige konsolideringsprosessar i dei fleste fylka.

  • – Hovudutfordringa på bibliotekfeltet er å byggja opp Nasjonalbiblioteket til eit forskingstilretteleggjande kompetansesenter med mellom anna nyopning for publikum på Solli plass sommaren 2005. Vidare er det ei viktig oppgåve å leggja til rette for det saumlause biblioteket, dvs. at dei informasjonsressursane som norske bibliotek samla rår over, skal vera lett tilgjengelege for alle.

  • – Hovudutfordringa på arkivfeltet er å setja Arkivverket i stand til å handtera dei aukande mengdene elektronisk arkivtilfang. Mykje viktig historisk kjeldemateriale kan elles gå tapt. Dessutan kan det gå ut over rettstryggleiken for den einskilde dersom forvaltninga slettar spora etter seg gjennom ikkje å setja i verk turvande åtgjerder for å tryggja langtidsbevaringa av elektroniske arkiv.

Ei rad kulturinstitusjonar har udekte investeringsbehov. Innanfor scenekunstfeltet skal nybygget for Hålogaland Teater realiserast. Ei scene for dans skal etablerast i hovudstaden. Mange museum har akutte behov for betre gjenstandsmagasin og meir tidsmessige formidlingsarenaer. Behovet for kulturelle møteplassar lokalt og regionalt er framleis stort. Dei nye spelemidlane til kulturbygg vil verta eit viktig verkemiddel for å dekkja desse behova.

Departementet stiller institusjonane innanfor kulturlivet overfor strenge krav til omprioriteringar og samarbeid for å utnytta ressursane på ein fullgod måte. Som lekk i det omfattande arbeidet som pågår med omstilling, modernisering og fornying av offentleg sektor, er krava til stram styring og kostnadseffektiv drift eit av hovudspørsmåla i denne meldinga. For å møta dei store utfordringane ein liten nasjon står overfor i kulturpolitikken, er det likevel samstundes naudsynt med ein gradvis auke av dei statlege løyvingane til kulturføremål.

Kulturmeldinga gjev i seg sjølv ingen konkrete tilvisingar om i kva omfang eller i kva for budsjettår opptrappingane skal skje, av di dette er spørsmål som må handsamast i dei årlege statsbudsjetta på vanleg måte. Departementet må difor ta klåre atterhald om den økonomiske utviklinga, staten sitt økonomiske handlingsrom og dermed om kva for økonomiske rammevilkår kultursektoren kan gjevast.

Kulturmeldinga held fram frie grupper, tidsavgrensa prosjekt o.l. som viktige tiltak for å nå måla i kulturpolitikken. Likevel må dei store institusjonane framleis vera hjørnesteinane i gjennomføringa av kulturpolitikken. Dette er permanente strukturar som er bygde opp over lang tid, og som forvaltar ein svært stor del av dei statlege driftsressursane til kulturføremål. Institusjonane har eit ansvar for til kvar tid å vera lydhøyre og mottakelege for impulsar frå omgjevnaden, fanga opp nye behov og samhandla både med kvarandre og med utanforståande aktørar på ein dynamisk måte.

På fleire delar av kulturfeltet representerer friviljug arbeid ein viktig del av eller eit vesentleg supplement til den ordinære, løna innsatsen. Dei tradisjonelle, friviljuge organisasjonane er berre ein del av dette biletet. På kulturområdet har det vakse fram ei rekkje lokale og regionale verksemder som i stor grad vert borne oppe av friviljug innsats for det aktuelle tiltaket. Gjennom dei nye spelemidlane til friviljug sektor vil det kunna leggjast endå betre til rette for born og unges engasjement i lokale kulturtiltak.

1.2 Innleiande perspektiv

1.2.1 Samfunnsutvikling og kulturpolitikk

Ein meir samansett og fleirtydig kultursituasjon har ført til at det i dag er behov for å skapa ei ny forståing av kva norsk felleskultur består av. Tradisjonelle førestellingar om det norske og nasjonal identitet er i endring.

På eit grunnleggjande plan utfordrar denne situasjonen sentrale premissar for kulturpolitikken. Heilt fram til i dag har den norske kulturpolitikken og dei norske kulturinstitusjonane i høg grad vore tufta på det som kan kallast eit nasjonalt prosjekt. Dei fleste større kulturinstitusjonane vart etablerte med tilvising til nasjonal ideologi og sjølvforståing. Somme av dei sentrale premissane har vore at vi alle tek del i ein felles, nasjonal kulturarv, og at ei av dei viktigaste oppgåvene i kulturpolitikken har vore å styrkja denne nasjonale felleskulturen. Denne forståinga har vore rådande heilt til i dag.

Kulturpolitikken må leggja til grunn eit dynamisk og inkluderande perspektiv, som gjev rom for eit mangfald av ulike røyster. Like sjansar, likeverd og retten til å vera ulik må vera grunnleggjande premissar.

Ulike problemstillingar knytte til globalisering og kulturelt mangfald står høgt på dagsordenen, både på nasjonalt nivå og i ulike regionale og internasjonale fora.

Eit hovudmål i kulturpolitikken er at heile folket skal sikrast tilgjenge til kulturgode. Det handlar om retten til å delta i kulturlivet, og det handlar om likeverd. Kultur skal være tilgjengeleg for alle menneska i samfunnet, også for dei som har redusert funksjonsevne.

Med den utviklinga som har skjedd dei siste tiåra, har grensene mellom dei ulike kunstområda vorte mindre tydelege. Dette har mellom anna medverka til fagleg fornying og endra organisasjonsformer. Eit resultat av denne utviklinga er at sjangergrenser vert mindre tydelege, og at det vert samhandla på nye måtar på tvers av kunstartane. Dette er noko kulturpolitikken må ta omsyn til i framtida.

Ansvaret for å reflektera og stimulera til nyutvikling ligg både hjå einskildkunstnarar, frie grupper og dei faste institusjonane. Det skal likevel strekast under at dei store institusjonane både er og framleis skal vera hjørnesteinar i gjennomføringa av kulturpolitikken.

1.2.2 Kulturelt mangfald i ei globalisert verd

Erfaringane i Noreg samsvarar med røynsler frå andre land. Dei viser at det er behov for fleire parallelle strategiar for å fremja kulturelt mangfald. Det er trong for tiltak som kan gje handlingsrom for dei ulike minoritetane til å fremja og utvikla kulturuttrykka sine på eigne premissar. Samstundes er det behov for å skapa møtestader og tiltak som fremjar nye kombinasjonar av uttrykksformer. Dette medfører at ein både må vidareutvikla særordningar for grupper med ulik etnisk bakgrunn og samstundes stimulera til å inkorporera nye uttrykk i eksisterande ordningar og institusjonar.

Eit viktig område når det gjeld internasjonalt kultur­samarbeid, er å stimulera norske fag- og utøvarmiljø til å delta i internasjonale samarbeidsprogram. Dels er det tale om på heimebane å få impulsar frå andre land i arbeidet med kulturpolitiske spørsmål og tiltak, dels har norske miljø noko å læra bort til utanlandske miljø. Fleire norske institusjonar og miljø har vore med i EU-prosjekt under Kultur 2000 og Media Plus. Departementet ser positivt på at norske institusjonar, organisasjonar og miljø deltek i slike program, og vil leggja betre til rette for at norske interessentar kan søkja seg inn i samarbeidsprosjekt. Norsk kulturråd og ABM-utvikling vil vera formidlingskontaktane for deltaking i EU-prosjekt. I den samanhengen vil departementet samstundes peika på det potensialet som ligg i EUs rammeprogram for fors­king og utvikling, der spesielt institusjonar innanfor ABM-området vil kunna delta i samarbeidsprosjekt. Mellom anna har Nasjonalbiblioteket røynsle frå deltaking i EU-finansierte prosjekt, og departementet vil sjå det som positivt om fleire institusjonar kunne dra nytte av slike internasjonale samarbeidsprosjekt.

1.2.3 Utanrikskulturell verksemd og inter- nasjonal kulturutveksling

For å sikra Noreg si rolle som ein aktiv deltakar og bidragsytar i den globale kulturutvekslinga er det trong for overordna og systematisk planlegging med langsiktig perspektiv. Noreg må som andre land gjera seg nytte av dei føremonene feltet byr på, og yta økonomisk og administrativ støtte til institusjonar, kunstnarar og andre kulturarbeidarar som ynskjer å markera og profilera seg på ein internasjonal, offentleg arena på ein tydeleg og godt synleg måte.

Stadig fleire land Noreg samhandlar med, legg auka vekt på kulturens plass i ein brei kommunikasjonsstrategi overfor utvalde målgrupper i andre land. Denne forma for breiddediplomati (public diplomacy) er eit uttrykk for den styrkte rolla som media spelar i vår tid, og viser korleis kulturfeltet vert stadig viktigare for å formidla korleis tenkinga, forskinga og samfunnsdebatten ovrar seg i eit land.

Målet med den utanrikskulturelle politikken er vidare å sikra at norsk kulturliv får ta del i det nye handlingsrommet for internasjonalt kultursamarbeid.

Den utanrikskulturelle politikken skal medverka til kulturell pluralisme og språkleg mangfald globalt.

Det er eit mål å sikra at ein frå norsk side er synleg i europeisk samanheng.

Noregs tilhøve til eit Europa i endring krev ein gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi. Ein aktiv politikk som medverkar til å formidla norske standpunkt og interesser, og som etablerer nyanserte og oppdaterte bilete av det moderne Noreg, er ein føresetnad for å unngå marginalisering og dermed sikra at ein i Europa ser og høyrer norske aktørar.

Det er eit mål å leggja til rette for større variasjon når det gjeld land vi mottek kulturimpulsar frå, gjennom aktiv kulturutveksling med land på andre kontinent.

Å få kunnskap om mindre kjende tradisjonar og samtidsuttrykk medverkar til å fremja nordmenn sin kunnskap om og interesse for land i mindre kjende verdsdelar. Det er ein føresetnad for auka innsikt i og respekt for eigen så vel som andre kulturar.

Det er eit mål å medverka til å styrkja dialogen mellom ulike kulturar som ein føresetnad for mellommenneskeleg forståing.

Kulturelle, etniske og religiøse faktorar medverkar til å forsterka mange av dei politiske og økonomiske konfliktane verda opplever i dag.

Det vil vera tenleg å integrera det internasjonale kultursamarbeidet i dei brubyggjande og konfliktførebyg­gjande prosessane som Noreg er involvert i internasjonalt. Mellom anna vil ein støtta og leggja til rette for kulturutvekslingstiltak som medverkar til å styrkja felles normer og referanserammer, og som fremjar kunnskap og kontakt på tvers av kulturelle, politiske og geografiske skiljeliner.

Det er eit mål å etablera tiltak for å møta det aukande behovet for informasjon om, oversyn over og koordinering av norske kulturaktivitetar i utlandet.

Internasjonaliseringa av kulturlivet og det aukande omfanget av uformelle nettverk har forsterka behovet for systematisk informasjons- og erfaringsutveksling med tanke på å koordinera og gjera norske aktivitetar synlege. Omfattande internettsatsingar, som utvikling av ein overorda Noregs-portal i regi av Utanriksdepartementet, står sentralt i dette arbeidet.

Dei norske utanriksstasjonane spelar ei viktig rolle i arbeidet med å skapa oversyn over og samanheng i det Noreg står for i utlandet.

Målet er vidare å leggja til rette for auka koordinering av norsk politikk i høve til det multilaterale systemet.

Reell norsk medverknad føreset at det er konsekvens, konsistens og samanheng mellom kulturområdet og dei andre politikkområda. Dette gjer koordinering av den statlege norske innsatsen på ulike område til eit hovudspørsmål, også med tanke på å fremja eit best mogeleg samspel med ikkje-statlege aktørar og nettverksmiljø i kulturlivet.

1.2.4 Kyrkja som kulturberar

Kyrkja har ei rolle som kulturberar og kulturarena. Og kyrkja står overfor mange av dei same utfordringane som kulturlivet og samfunnet elles. I eit samfunn med aukande livssynsmangfald og ein veksande flora av kulturtradisjonar er det særleg viktig at folkekyrkja vår fører ein aktiv dialog med dei som representerer andre religionar og livssyn.

1.2.5 Særskilt om samisk kultur

Samane i Noreg utgjer eit urfolk med ein særeigen kultur. Norske styresmakter har eit ansvar for å medverka til å bevara og å vidareutvikla denne kulturen. Regjeringa er medviten om dette ansvaret og vil difor følgja utviklinga når det gjeld samisk kultur særskilt. Dette skal gjerast i dialog og samråd med Sametinget.

Med di størstedelen av samane bur i Noreg, er framtida for den samiske kulturen i stor mon avhengig av korleis ein legg til rette tilhøva her i landet. Noreg har difor eit ansvar for å visa veg i utviklinga. I internasjonalt samarbeid bør Noreg ta mål av seg å vera eit førebilete når det gjeld respekt for og handtering av urfolk sin kultur.

Sentralt i den samiske kulturen står språket. Departementet vil i samarbeid med Sametinget arbeida for å bevara og vidareutvikla samisk språk.

Samisk kultur må sikrast eit forsvarleg økonomisk grunnlag. Slik tilhøva er i dag, er det eit mishøve mellom eksisterande behov og tilgjengelege ressursar.

Samisk kultur har ofte behov som skil seg frå norsk kultur elles. Den er sårbar, men òg sterk og har eit stort utviklingspotensial. Det inneber at offentlege styresmakter med ansvar for samiske kulturspørsmål må vera spesielt merksame på utfordringane. Det gjeld både stat, fylkeskommune og kommune.

1.2.6 Særskilt om nasjonale minoritetar og deira kultur

Gjennom ratifiseringa av Europarådet sin rammekonvensjon for vern av nasjonale minoritetar har Noreg eit ansvar for å fremja dei vilkåra som er naudsynte for at personar som høyrer til nasjonale minoritetar, kan ta vare på og utvikla kulturen sin og bevara dei grunnleggjande delane av identiteten sin.

1.2.7 Kultur og næring

Næringslivet spelar ei stadig viktigare rolle i kulturlivet, som strategisk samarbeidspartnar, oppdragsgjevar og kjøpar av kulturprodukt osb. Det vil etter ei tid ha både kulturøkonomiske, kulturelle og kunstnarlege konsekvensar. Det er difor god grunn til å retta kulturpolitisk interesse mot temaet.

I Noreg som i andre land har næringslivet ein tradisjon for å støtta kulturlivet, og bidrag frå private bedrifter utgjer i mange høve eit viktig supplement til dei offentlege tilskota. Næringslivet sitt engasjement tykk­jest i løpet av nokre år å ha utvikla seg frå ei relativt diskret mesénrolle, med moderat eksponering av sponsoren som motyting for økonomiske bidrag, til ei meir gjensidig verksemd i form av strategisk samarbeid mellom kunstnarlege verksemder og næringslivs­aktørar.

Kultursektoren har eigenskapar som er viktige for verdiskapinga i bedriftene, til dømes kreativitet og idérikdom. Dette er verdiar som er viktige for bedriftene i ein stadig meir global marknad med store krav til omstilling og konkurranseevne.

Det er ei viktig kulturpolitisk oppgåve å medverka til at næringslivet kan aksla eit større kulturpolitisk ansvar og slik hjelpa fram vokster og utvikling i kultursektoren.

Samspelet mellom kultur og næring er eit tverrsektorielt tema som kan ha noko å seia innanfor fleire politikkområde. Mellom anna finst det døme frå fleire land på kva kulturtiltak kan ha å seia for utviklinga av byar, tettstader og regionar.

Det ligg fast at det offentlege har hovudansvaret for å finansiera det ideelle og ikkje-kommersielle kultur­livet. For kulturlivet kan likevel eit samarbeid med bedriftene gje grunnlag for fleire finansieringskjelder. Dette kan gje større handlingsrom for å realisera fleire ynskte prosjekt og tiltak. Det er ein føresetnad at offentleg kulturforvaltning skal tena fellesskaps­interessene og arbeida for å realisera allmenne mål for kultursektoren som det ikkje utan vidare er rimeleg å venta at private aktørar tek ansvaret for.

Omsynet til dei overordna måla for kultursektoren inneber likevel ikkje at ein skal oversjå verdien av at private aktørar samstundes søkjer å realisera eigne mål i kultursektoren. I mange høve vil næringslivet og kulturlivet finna område med felles interesse. Men for dei private aktørane er det viktig at det offentlege held fast ved det grunnleggjande ansvaret for det ikkje-kommersielle kulturlivet. Utan den offentlige støtta ville det i eit land som Noreg knapt ha funnest eit kulturliv som kan samarbeida med næringslivet. Det er viktig at staten respekterer det private næringslivet som ein viktig partnar i arbeidet for å utvikla kulturlivet. I denne partnarskapen er det avgjerande å identifisera og utvik­la område der det offentlege og private har felles interesser.

Det må strekast under at samarbeid mellom kultur­livet og næringslivet er verdfullt; det lyt skje på dei respektive partane sine eigne premissar, og staten som bidragsytar til kulturfeltet har ingen partsrolle i dette hopehavet. Konsekvensen av dette er at dersom ein kulturinstitusjon opplever bortfall av slike inntekter, vil ikkje ein slik situasjon legitimera krav om at staten skal kompensera for inntektstapet. Og motsett, når ein institusjon oppnår ein monaleg auke i sponsorinntektene sine, skal ikkje dette ha noko å seia for dei økonomiske bidraga frå staten eller andre offentlege tilskotsytarar. Likevel lyt vi ta atterhald for at det kan oppstå tilfelle der eit tiltak innhaldsmessig utviklar seg i kommersiell lei på ein slik måte at grunnlaget for offentleg tilskot ikkje lenger er til stades.

1.2.8 Kultur og helse

I opptrappingsplanen for psykisk helse for perioden 1998-2006 står det at regjeringa ynskjer ei samfunnsutvikling som legg større vekt på dei kulturelle og menneskelege verdiane.

Siktemålet med det vidare arbeidet er å medverka til at kunst og kultur av god kvalitet vert betre tilgjengeleg for fleire, og at kultur vert ein akseptert metode i det førebyggjande, helsefremjande og rehabiliterande arbeidet.

1.2.9 Fornying og omstilling

Kravet til fornying og omstilling gjeld heile den offentlege sektoren og med auka styrke. Dei institusjonane i kulturlivet som får hovuddelen av dei årlege driftsbudsjetta frå det offentlege, møter òg dette kravet.

Samfunnet opplever ei stadig omforming. Kulturlivet kan ikkje stilla seg utanfor ein slik prosess. Det er ei stor utfordring for leiarane i kulturinstitusjonane å motivera til ei forståing for at det er endring som gjev tryggleik, ikkje det etablerte og det vante.

Prinsipielt vil staten kunna nytta både gulrot og pisk for å oppnå ynskte endringar i kulturlivet. Dersom ein institusjon over lengre tid har dårlege resultat, bør dette få konsekvensar for dei offentlege tilskota. Men det er liten tvil om at det i dei fleste tilfella er mest tenleg å nytta gulrota. Departementet vil difor i samband med dei årlege budsjettforslaga vurdera å innføra særskilde insentivordningar for å motivera til ynskte endringsprosessar, og då vurdert frå samfunnets og publikums side.

1.2.10 Allmennkringkasting og kultur

Både NRK og TV2 er forplikta til å driva allmennkringkasting. Allmennkringkasting inneber at kringkastarane skal senda eit breitt spektrum av program. Eit viktig element i krava til NRK og TV2 er at programmenyen skal ha ei tematisk og sjangermessig breidd. Det må strekast under at jamvel om fjernsyn og radio er massemedium, skal programma i allmennkringkastingskanalane NRK og TV2 ikkje berre vera retta mot dei breie lag av folket. Dei smale kulturuttrykka har sin sjølvsagde plass i programtilbodet, også i beste sendetida.

1.2.11 Nokre skatte- og avgiftsspørsmål

Utforminga av skatte- og avgiftssystemet har store konsekvensar for kultursektoren. Der det er tenleg, vil regjeringa ta sikte på å endra einskilde føresegner slik at skatte- og avgiftssystemet byggjer opp om og stimulerer ei positiv utvikling av kulturområdet.

Meirverdiavgiftssystemet og konsekvensane for samarbeid mellom kulturinstitusjonar

Regjeringa ser at dagens reglar kan gje uynskte verknader og vil følgja problemstillinga. Dersom det tykk­jest naudsynt, vil ein koma attende til Stortinget med saka.

1.3 Musikk

1.3.1 Hovudutfordringar og prioriteringar

Det næraste tiåret må musikksektoren få auka tilskot innanfor dei tilgjengelege rammene. Det er eit overordna mål å innretta satsinga slik at det fremjar nyskaping og fleksibilitet.

Musikkpolitikken skal forma eit trygt grunnlag for å skapa musikk av høg kvalitet. Dei mange uttrykksformene må vera tilgjengelege for flest mogeleg. Utgreiingane på musikkfeltet frå den seinare tida gjev verdfulle innspel til å vurdera musikksektoren i åra som kjem.

På det skapande området må det leggjast vinn på at offentlege stønadsordningar for produksjon skal kunna ivareta nyskaping innanfor alle sjangrar, medrekna musikkformer som ikkje er tufta på notasjon, og sjangrar som er nye i landet. Det må arbeidast for å auka talet på framføringar av nykomponert musikk. Å tryggja vidareutviklinga av samtidsmusikken lyt nemnast særskilt.

Å stimulera interessa for musikk hjå born og unge er no som før ei viktig utfordring. Den auka tilførsla av spelemidlar til lokal kulturaktivitet dei komande åra vil gje økonomisk handlingsrom for utvida musikkformidling til skuleelevar.

God musikk må takast vare på og formidlast som fonogram. For å kunna støtta ein rimeleg del av dei nye produksjonane vil innkjøpsordninga for fonogram under Norsk kulturråd få vidare rammer dei komande åra.

Musikk er ei kunstform med høg grad av internasjonalt samarbeid og internasjonal utveksling. Prosjekt og nettverk på tvers av landegrensene kan stimulera til nyskaping og kvalitativ utvikling. Å leggja til rette for internasjonalt samkvem både for musikarar og formidlarar lyt vera ei prioritert oppgåve.

Den statlege politikken på musikkfeltet dekkjer dei fleste lekkjene i produksjons- og formidlingskjeda gjennom ulike støtteordningar til komponistar, utøvarar, konsertarrangørar og plateinnspelingar. Det er viktig å streka under samanhengen mellom dei ulike aktørane på feltet og mellom dei ulike økonomiske verkemidla.

For å tryggja norsk musikkliv som ein blømande del av norsk kulturliv er det viktig at dei offentlege tilskota gjev fullgode rammer for kunstnarleg nyskaping og legg til rette for fleksibilitet og dynamikk i musikklivet.

1.3.2 Ensemblefeltet

Noreg har i dag eit rikt og pulserande musikkliv som i stor grad er resultat av at det dei siste tiåra har vakse fram mange nye ensemble som produserer, framfører og formidlar eit mangslunge musikktilbod av høg kvalitet både innanfor klassisk musikk - inkludert samtidsmusikk - og innanfor dei mange uttrykksformene av jazz, folkemusikk, pop, rock og verdsmusikk. Ut frå dei kulturpolitiske måla på musikkområdet om mangfald, kvalitet og tilgjenge er det behov for ei monaleg styrking av dei økonomiske rammevilkåra på ensemblefeltet.

Ensemblefeltet har eit særleg behov for sterkare innsats frå det offentlege. Det store mangfaldet av ensemble har tronge vilkår. Ei rad gode instrumental- og vokalensemble gjer seg gjeldande innanfor eit breitt spekter av uttrykksformer, samstundes som det finst eit potensial for endå meir spesialisert og variert verksemd.

Jamvel om ensembla kan søkja tilskot frå fleire ordningar, kan berre ein liten del av behovet dekkjast opp innanfor gjeldande rammer. Det er ei utfordring å skapa eit betre grunnlag for ensembleverksemd, både for langsiktig arbeid innanfor dei store repertoarområda og for prosjekt innanfor alle sjangrar. Det er elles ynskjeleg at kyrkjemusikken vert knytt musikkpolitisk betre i hop med musikkfeltet elles.

Det er neppe tenleg å samla dei statlege tilskota i éi ordning ubunden av sjangrar, men det kan vera naturleg å leggja til rette for ei meir heilskapleg og samordna tilskotsforvaltning. Vidare vil det vera tenleg at Norsk kulturråd gjev tilsegner om fleirårig tilskot til ensemble når det er eit særleg behov for å arbeida utan avbrot med produksjon og formidling over ein lengre periode.

Departementet legg til grunn at ein monaleg auke i tilskota til ensembla er naudsynt for å gje feltet rimelege vilkår for vidare utvikling og for å letta nyetableringar.

Stortinget har bede om at korfeltet skal vurderast særskilt. Korfeltet er med som ein del av utgreiinga Musikkliv og musikkpolitikk (Norsk kulturråd 2002, rapport nr. 31). Utgreiinga peiker på at det er behov for eit lyft for dette feltet.

Utgreiinga rår til å bruka dei ulike eksisterande tilskotsordningane meir målretta; dvs. generell ensemblestøtte, reisestøtte, aspirantstøtte, plateinnspelingsstøtte osv.

1.3.3 Symfoniorkestra

Symfoniorkestra tilfører musikklivet eit eineståande tilbod av både norsk og utanlandsk musikk. Musikarar i orkestra har dessutan ofte andre viktige roller som medverkande i ensemble eller som musikkpedagogar. Ei hovudutfordring for orkestra i åra frametter er å nå fram med eit variert musikktilbod til eit publikum med ulike og vekslande preferansar. Orkestra lyt følgjeleg evna å vera fleksible og å samarbeida. Betre kvalitativ informasjon om orkestra bør skaffast fram ved hjelp av periodiske evalueringar og meir presis målstyring.

Ei utgreiing om orkesterfeltet frå 2001 (Symfoni­orkesterutredning. Ny orkestersatsning - kvantitativt og kvalitativt) vurderer korleis ein på ulike måtar kan oppnå målet om å gjera musikk av høg kvalitet tilgjengeleg for flest mogeleg, og korleis ein kan stimulera til kunstnarleg fornying, målretta aktiviteten og sikra god ressursbruk.

Dei norske orkestra kan gjennom dei seinare åra dokumentera god kunstnarleg vekst og utvikling. Størst internasjonal merksemd har Oslo-Filharmonien hatt. Det er ei viktig kulturpolitisk oppgåve å medverka til at orkesteret kan utvikla seg vidare. I denne samanhengen er det ei sentral deloppgåve å syta for at orkesteret får dei akustiske og praktiske tilhøva i Oslo konserthus som er naudsynte for vidare utvikling av orkesteret. Dette krev medverknad frå Oslo kommune som eigar av Konserthuset.

Departementet legg til grunn at symfoniorkestra også i framtida vil vera ulike med omsyn til storleik, organisering, økonomi, fagleg profil og omfang. Det bør leggjast til rette for å få fram eit større mangfald i musikkframbodet frå orkestra.

Oslo-Filharmonien har i dag 109 musikarar. Dei andre symfoniorkestra framfører - med noko vekslande argumentasjon - gode faglege grunnar for å verta større. Departementet vil prioritera dette i framtidige budsjett.

Departementet har i samarbeid med Norsk teater- og orkesterforening sett i gang eit arbeid for å revidera det noverande opplegget for mål- og resultatstyring for orkestra og teatra og for å innføra periodiske evalueringar, til dømes kvart femte år.

1.3.4 Festivalane og dei lokale arrangørane

Eit rikt konsertliv i heile landet heile året er eit overordna siktemål. Gode vilkår for musikkfestivalar og lokale arrangørar er difor viktig. Det er ei særleg utfordring å styrkja vilkåra for dei mange musikkfestivalane og andre konsertarrangørar landet rundt.

Utviklinga av festivalane er noko av det mest gledelege og nyskapande som er skjedd innanfor musikkfeltet dei seinare åra.

For å dekkja behova betre enn i dag må ramma for tilskotsordninga aukast monaleg. Tildeling av midlar må tuftast på ei vurdering av kvalitet, oppslutnad og lokalt ankerfeste.

Samstundes som arrangørleden må styrkjast ressursmessig, er det viktig at dei lokale arrangørane byggjer lokale nettverk som også omfattar interesseorganisasjonar og andre miljø der musikkgleda og den friviljuge innsatsen er ei drivkraft.

Det kan vera tenleg å gjennomføra ulike forsøks- og utviklingsprosjekt i samarbeid mellom landsomfattande arrangørnettverk, sterke organisasjonar og kvalitetsmedvitne produksjonsmiljø, til dømes Norsk Kulturhusnettverk og Norgesnettet, Norsk Jazzforum, Norsk Rockforbund i samarbeid med Rikskonsertane og Norsk kulturråd, for å utvikla kompetanse og erfaring med tanke på ei generell styrking av arrangør­leden.

1.3.5 Rikskonsertane

Rikskonsertane har heile landet som verkefelt og har oppgåver innanfor eit breitt spektrum av musikkfeltet. Rikskonsertane fremjar mangfaldet i norsk musikkliv med konsertar innanfor mange sjangrar. Gjennom sk­ulekonsertordninga formidlar dei levande musikk til skuleelevar i hundretusental. Gjennom programmeringa av eit mangslunge turnétilbod i heile landet med norske og utanlandske musikarar og musikkensemble og satsingar på verdsmusikk ivaretek Rikskonsertane ei viktig rolle i norsk musikkliv.

Det vil vera behov for ei viss styrking av Rikskonsertane for å kunna utnytta arrangørnettverk og formidlingskompetanse i utviklinga av eit landsomfattande tilbod av opera og ballett.

Innføring av Den kulturelle skulesekken set skulekonsertordninga til Rikskonsertane inn i ei ny heilskapsramme. Det er viktig både å ta vare på, vidareføra og vidareutvikla kompetansen og nettverka som er bygde opp gjennom 35 år med skulekonsertverksemd. Det vert difor viktig å klårgjera den rolla Rikskonsertane skal ha innanfor den heilskapen som Den kulturelle skulesekken representerer.

Departementet ser det som viktig at alle kommunar som ynskjer det, skal få delta i den landsomfattande skulekonsertordninga. Ordninga må vidareutviklast og i større grad tilpassast ulikskapane i lokalt kulturliv. Departementet ser i den samanhengen med interesse på den planen dei fire store bykommunane Oslo, Trondheim, Kristiansand og Drammen har utarbeidd i samarbeid med Rikskonsertane for å prøva ut ein skulekonsertmodell som er tilpassa storbysituasjonen.

1.3.6 Innkjøpsordninga for fonogram

Innkjøpsordninga for fonogram bør styrkjast for å tryggja at ein større del av viktige produksjonar med norske musikarar og norskkomponert musikk kan verta innkjøpt, anten produksjonen er utgjeven av eit norsk eller eit utanlandsk selskap.

Innkjøpskomiteen, som innstiller kva titlar som skal kjøpast inn, er til no peikt ut av organisasjonane FONO, GramArt, IFPI, Musikernes Fellesorganisasjon, NOPA, Norsk Komponistforening og Rådet for folkemusikk og folkedans. Departementet ynskjer å gå bort frå ordninga med at utvalde organisasjonar oppnemner representantar, og i staden oppnemna ein komité etter framlegg frå relevante organisasjonar tufta på behovet for fagleg ekspertise og på same måten som for dei andre fagutvala til Kulturrådet.

1.3.7 Kyrkjemusikk

Den kyrkjemusikalske verksemda i norske kyrkjelydar representerer eit viktig potensial i norsk kulturliv. Rammevilkåra for norsk kyrkjemusikk er i dag lite tilfredsstillande. Difor vert berre delar av dette potensialet utnytta. Både kyrkja og kulturlivet må tilleggjast ansvar for å leggja til rette for at rikdommen av kyrkjemusikk, skapt gjennom den lange historia kyrkja har, og i vår eiga tid, skal verta ein viktig integrert faktor i det indre livet til kyrkjelydane og i norsk kulturliv. Det bør setjast i verk tiltak for å styrkja rekrutteringa til kyrkjemusikaryrket og for å fremja regional og lokal satsing på kyrkjemusikalsk aktivitet.

Det er i dag ingen særskilde avsetningar til kyrkjemusikkføremål. Kyrkjemusikkfestivalar kan søkja og få tildelt midlar over festivaltilskotsordninga i Norsk kulturråd.

Det er to overordna omsyn departementet vil tilrå å leggja vekt på når det gjeld å styrkja rammene for kyrkjemusikken med økonomiske verkemiddel. Det bør veljast strategiar som gjev flest mogeleg ressursar til aktivitet, og ein bør prøva å avgrensa bruken av ressursar til administrasjon. Det bør veljast strategiar som ikkje etablerer ein statisk struktur, men som gjev høve til fleksibilitet og variasjonsbreidd.

Departementet har kome til at ei særskild støtteordning for kyrkjemusikk gjennom Norsk kulturråd vil vera ei god løysing for å ivareta desse overordna omsyna. Det bør ikkje gjevast tilskot til einskildprosjekt, men til program over fleire år, til dømes tre til fem år.

1.3.8 Folkemusikk og folkedans

Noreg er åleine om å kunna verna, forvalta, og føra vidare den norske folkemusikken og folkedansen. Det er ei viktig oppgåve å syta for at denne kulturressursen er tevlefør i eit moderne, profesjonelt kulturliv. Folkemusikken har dei siste tiåra fått fleire utøvarar på høgt nivå, fleire arenaer og større publikum, og det skjer nytenking når det gjeld formidlings- og samversformer. Det er behov for meir samla innsats for å styrkja grunnlaget for produksjon og formidling. Interessa for og rekrutteringa innanfor folkedansen har derimot gått tilbake, og dette stiller folkedansmiljøa overfor sær­skilde utfordringar.

Det vil vera tenleg å styrkja prosjektmidlane til produksjon av framsyningar og til turné- og konsertverksemd, slik at eit godt utval topputøvarar får grunnlag for å satsa profesjonelt, og slik at det kan verta rom for nokre produksjonar med større grupper. Det bør òg vera rom til folkedansutøvarar og produksjonar med vekt på folkedans innanfor denne ordninga. Ei utøvarstyrt oppbygging av frie grupper og ensemble tykkjest vera mest tenleg.

Den norske folkedansen er i ein vanskeleg situasjon. Han er lite synleg og rekrutteringa er veik. Det trengst særlege tiltak for å styrkja folkedansen som allment kunstnarleg uttrykk, verneverdig lokalkultur og generasjonssamanbindande eigenaktivitet.

I åra framover vil det koma auka midlar til lokal friviljug verksemd, Frifond m.m. Saman med utviklinga av Den kulturelle skulesekken bør Frifond kunna medverka til å styrkja det lokale arbeidet med folkemusikk og folkedans.

I tilknyting til rapporten om folkemusikk og folkedans har Norsk kulturråd gjeve uttrykk for behov for ei klårare oppgåvedeling mellom organisasjonane eller ei omorganisering for å motverka oppbygging av parallelle strukturar. Det vart vidare peikt på at Rådet for folkemusikk og folkedans har ein uklår styrings- og oppgåvestruktur. Departementet vil gå gjennom funksjonar og organisatoriske sider ved Rådet for folke­musikk og folkedans.

Folkemusikk- og folkedansarkiva er eit nettverk av nasjonale, regionale og lokale arkiv som gjer rikdomen av innsamla materiale tilgjengeleg for både organisasjonane og medlemene deira på grasrota, for topput­øvarane og andre kunstnarar og for dei ulike typane utdanning og forsking. Nasjonalbiblioteket bør trekk­jast inn i arbeidet som kompetanseorgan for langsiktig bevaring av lyd og for drift av databasar.

1.3.9 Verdsmusikk

Å fremja formidling av verdsmusikk kan vera med på å skapa forståing og respekt for ikkje-vestlege kulturar. Den innsatsen som Rikskonsertane og ymse festivalar gjer for å spreia slike musikkuttrykk, må førast vidare.

Det er eit stort publikum for verdsmusikk i Noreg, og interessa er aukande. Som døme må nemnast Førde Internasjonale Folkemusikkfestival og Oslo World Music.

1.3.10 Populærmusikk

Populærmusikken bør fremjast som uttrykksform, og krav til kvalitet må stå like sentralt som overfor dei andre områda av musikklivet. Støtta til populærmusikk bør i større grad ytast innanfor ramma av dei generelle stønadsordningane. Det er framleis ikkje aktuelt med støtte til den kommersielle delen av populærmusikken.

Gjennom ulike ordningar er det teke sikte på å supplera og korrigera marknaden med omsyn til vilkåra for nyskaping, produksjon og formidling. For 2003 er det fordelt om lag 18 mill. kroner til populærmusikk over dei ulike tilskotsordningane, Norgesnettet, musikkverkstad-ordninga, turné-, transport- og festivalstøtte-ordninga, festivaltilskotsordninga og tilskotsordninga for landsomfattande musikkorganisasjonar. I tillegg kjem midlar frå Frifond-ordninga.

Over heile landet finst det mange ungdommar som brukar mykje av fritida i band og rockegrupper. Denne aktiviteten er omfatta av hovudmåla for tilskotsordninga for lokal, friviljug verksemd blant born og unge - Frifond. Dei økonomiske rammene for friviljug arbeid vert auka som følgje av at kulturlivet får større del av speleoverskotet. Dette vil såleis også kunna koma populærmusikken til gode.

1.3.11 Jazz

Norsk jazz har stor breidd i uttrykksformer, god rekruttering og er internasjonalt orientert. Å tryggja grunnlaget for jazzen i Noreg tilseier særleg ein innsats for å vidareutvikla spele- og møtestader for denne musikkforma.

Offentleg økonomisk innsats må innrettast slik at han tryggjer eit breitt og samansett jazzfelt, der improvisasjonsmusikken får høve til å nå ein større marknad og eit nytt og breiare publikum.

Innretninga av tilskota til jazzføremål vil verta vidareført, slik at Norsk jazzforum held fram med å vidarefordela tilskotsmidlar via medlemene sine, dvs. dei fleste norske jazzmusikarane, storbanda, jazzklubbane og ei rad jazzfestivalar, medan dei regionale jazzsentra administrerer midlar til scenedrift, produsentar og pedagogisk verksemd i kvar sine regionar.

Ein meir kontinuerleg presentasjon av både norsk og internasjonal jazz vil vera tenleg for ytterlegare å tryggja kvalitet, breidd og rekruttering. Å skipa til ei nasjonal scene for jazz vil skapa ein viktig møtestad for publikum og utøvarar. Ein samlende møteplass for jazzmiljøa og felles konsertscene bør i fyrste omgang ikkje skje som nyetablering, men bør utviklast med utgangspunkt i eksisterande miljø og eigna spelestader.

1.3.12 Dokumentasjon og informasjon

Dokumentasjon og informasjon om norsk musikkliv er ein naudsynt føresetnad for eit levande musikkliv. Dokumentasjonen av og informasjonen om norsk musikkliv er organisert på ulike måtar. Dels er arbeidet knytt til bestemte musikkformer og lokale miljø innanfor musikkfeltet og dels til meir landsomfattande institusjonar og nettverk med verksemd på tvers av sjangergrenser. Fellesløysingar og fagleg samarbeid kan medverka til å styrkja denne delen av musikklivet.

Musikkinformasjonssenteret, Norsk Jazzarkiv og Visearkivet vil ha behov for meir tidhøvelege lokale og betre infrastruktur. Den rehabiliterte hovudbygningen for Nasjonalbibliotekets Oslo-avdeling vil ha rom for ei samlokalisering av de nemnde institusjonane.

Departementet tek sikte på at alle desse skal vera på plass når den rehabiliterte bygningen for Nasjonal­biblioteket på Solli plass i Oslo opnar for publikum i 2005.

1.4 Scenekunst

1.4.1 Hovudutfordringar og prioriteringar

Dei offentleg støtta scenekunstinstitusjonane har eit omfattande og stabilt publikum, om lag 1,2 millionar vitjande per år og om lag på same nivået i dag som for 25 år sidan. Jamvel om institusjonane i dag møter tevling om folks interesser og fritid, er det ei stor utfordring for dei statsstøtta institusjonane å nå fram til eit større publikum. Større spreiing av framsyningar gjennom etermedium i form av transmisjonar vil kunna gje verdfulle bidrag. Til dømes kan ei transmittert oppsetjing av opera, teater og dans oppnå eit publikum som langt overstig det eit teater elles kan ha gjennom eit heilt år.

For å skapa rom for større fleksibilitet innanfor scenekunstfeltet kan det vera naudsynt å arbeida i fleire retningar:

  • – Dei etablerte institusjonane må kontinuerleg vurdera eigen organisasjon og kostnadsstruktur.

  • – Samstundes som institusjonane skal ha trygge rammevilkår, må dei offentlege stønadsordningane gjerast meir fleksible.

  • – Det er særleg naudsynt å auka løyvingane til den frie scenekunsten, men det er òg ynskjeleg å prioritera institusjonar med særleg god ressursutnytting og dei små institusjonane som har høge turnékostnader.

Det vil i tillegg vera naudsynt å prioritera auka rammer til opera og dans, både til Den Norske Opera og til verksemda elles i landet, for å realisera intensjonane for det nye operahuset og Nasjonal plan for opera og ballett.

1.4.2 Teaterinstitusjonane

Dei faste teaterinstitusjonane må ha trygge økonomiske rammevilkår. Det er eit særleg behov for å betra dei økonomiske rammene for dei mindre institusjonsteatra og einskilde andre teaterverksemder. God kunstnarleg utvikling, ressursutnytting, omstillings- og samarbeidsevne og økonomistyring vil vera avgjerande for prioriteringa mellom institusjonane. Godt samarbeid mellom teatra og med dei frie gruppene må fremjast både av kunstnarlege, praktiske og økonomiske grunnar. Dei gode produksjonane må nå ut til eit større publikum. Betre kvalitativ informasjon om teatra bør skaffast fram ved hjelp av periodiske evalueringar og meir presis målstyring.

Det er naudsynt å utvikla tiltak som gjer at særleg born og ungdom frå grupper som ikkje har noko tilhøve til scenekunsten, får oppleva scenekunst og får høve til å koma innanfor det profesjonelle scenekunstmiljøet og kunna oppleva at dette miljøet er ein integrert del av livet deira. Det langsiktige i slike tiltak må understrekast. Den kulturelle skulesekken er eit svært viktig verkemiddel i denne samanhangen.

Det er òg naudsynt å stimulera til at kunstnarar med ikkje-vestleg bakgrunn får høve til å styrkja den kunstnarlege profesjonaliteten sin og utvikla uttrykka sine på eigne premissar. Dette kan skje gjennom særlege utdanningstiltak og gjennom støtte til organisasjonar, ensemble og einskildkunstnarar. Slike tiltak kan etter kvart setja dei i stand til å møta norske og andre vestlege kollegaer på ulike, men likeverdige vilkår.

1.4.2.1 Finansiering, økonomi og krav til institusjonane

Departementet tek ikkje sikte på å følgja opp framlegget om å avgrensa rammefinansieringa til nokre få institusjonar og knyta dei fleste teatra til ei ordning med programfinansiering. Departementet meiner det for tida ikkje er aktuelt å endra prinsippa for noverande finansieringsordningar, heller ikkje å etablera nye institusjonar eller innlemma fleire institusjonar i ordninga med avtalefesta samfinansiering.

Fyrste innsatsområde vil vera å gje dei mindre regionteatra som turnerer mykje, kompensasjon for turnéutgifter gjennom ein auke i det faste tilskotet i løpet av nokre år.

Andre innsatsområde vil vera å tilføra nokre av dei mindre verksemdene utviklingsmidlar for ein periode på inntil fem år, og det uavhengig av om dei er ein del av ordninga med avtalefesta samfinansiering eller ikkje. Når perioden er over, skal utviklingsmidlane koma andre verksemder til gode for ein ny periode.

Tredje innsatsområde vil vera å auka tilskotet til institusjonar med særskild god ressursutnytting. Dette må òg gjelda for institusjonar utanfor ordninga med avtalefesta samfinansiering.

Fordi institusjonsteatra jamt over rår over større ressursar enn det frie grupper gjer, bør dei invitera til samarbeid med frie sceniske grupper, opna scenene sine og stilla andre fasilitetar til rådvelde i det omfang dette lèt seg sameina med den ordinære verksemda.

For kvar enskild teaterinstitusjon er det avgjerande at styringa av verksemda på alle plan er god. Leiinga er ansvarleg for at institusjonane byggjer opp ein viss økonomisk reserve i form av fond eller fri eigenkapital. Avsetning til ein slik økonomisk reserve skal ikkje få negative følgjer for omfanget av det statlege tilskotet.

Det er ein føresetnad frå staten si side at institusjonane syter for at det vert sett av tilstrekkeleg med pengar til vedlikehald av bygningar og teknisk utstyr.

1.4.3 Operahusprosjektet

Bygginga av eit nasjonalt operahus er det største einskildprosjektet på kulturområdet i Noreg i dag. Etter den framdriftsplanen som er presentert for Stortinget, skal operahuset stå ferdig i 2007 med opning og ordinær drift frå hausten 2008. Departementet vil rapportera om prosjektet i dei årlege budsjettproposisjonane.

Det må strekast under at driftsbudsjettet for Operaen i nytt hus føreset både auka driftstilskot frå staten og auka eigeninntekter.

Slik det er gjort greie for i St.prp. nr. 48 (2001-2002) Nytt operahus i Bjørvika, er kostnader til laust inventar og utstyr halde utanfor kostnadsramma, og departementet vil fremja løyvingsforslag seinare. Det vert arbeidd med å kartleggja utstyrsbehovet, og i fyrste fase vil utstyr som påverkar bygget eller installasjonar i bygget, verta prioritert. Departementet vil koma attende til saka når spørsmåla er avklåra.

1.4.4 Opera og dans - landet rundt

Opera og dans skal gjevast eit lyft i heile landet gjennom å stimulera eksisterande tiltak og initiativ. For å oppnå stabilitet og fleksibilitet ynskjer departementet å leggja til rette for grunnfinansiering av tiltaka og at det i tillegg må kunna søkjast om tilskot til program og prosjekt.

Stortinget har uttrykt ein ambisjon om ikkje berre å styrkja Den Norske Opera i hovudstaden, men også om å fremja kunstformene opera og dans landet rundt.

1.4.4.1 Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett
1.4.4.1.1 Region- og distriktsopera

For å oppnå best mogeleg utnytting av ressursane og for ikkje å sementera organiseringa av feltet, men leggja vekt på så god fleksibilitet som råd er, vil ikkje departementet ta initiativ til å skipa nye institusjonar. I staden for ein ovanfrå-og-ned-politikk tilrår departementet å utforma politikken nedanfrå-og-opp. Det vil seia at ein prioriterer å stimulera tiltak med lokal forankring, både eksisterande og nye. Departementet vil følgja utviklinga av feltet for å sjå til at ei slik tilnærming gjev god geografisk spreiing av tilboda.

Der det er fleire tiltak eller initiativ innanfor det same geografiske området, har departementet gjeve signal om at aktørane bør søkja i lag med sikte på ei samla organisering som kan gje betre planlegging og ressursbruk.

Det er viktig at tiltak på operafeltet - som på dansefeltet - får høve til kontinuitet i verksemda. Samstundes må det skapast rom for fleksibilitet. Statstilskot vil berre vera eit delbidrag. Departementet vil ikkje tilrå faste fordelingsnøklar for tilskot frå dei ulike offentlege forvaltningsnivåa, men sjå på storleiken av regionale og lokale bidrag som ein indikator på engasjementet for opera i regionen og slik òg for vurdering av statleg støtte.

For at modellen med regionopera skal kunna fungera fullgodt, må eksisterande kunstinstitusjonar med tilskot over departementet sitt budsjett medverka til satsinga.

Det vil vera eit viktig bidrag til å fremja utvikling av regionoperaene dersom regionale og lokale styresmakter stør tiltak for å etablera operakor.

1.4.4.1.2 Riksoperaen og Nasjonalballetten

Riksoperaverksemda til Den Norske Opera skal framleis vera ein hjørnestein i den nasjonale formidlinga av opera og dans. Tilbodet bør byggjast vidare ut, slik at fleire stader kan ta imot framsyningar, og slik at det kan verta større regularitet i verksemda.

Eit vilkår må vera at mottakarane har økonomisk støtte til føremålet hjå lokale og/eller regionale politiske styresmakter.

1.4.4.2 Nærare om dans

Danseframsyningar når ut til eit altfor lite publikum og berre til eit fåtal stader. Å endra dette vil krevja auka midlar til produksjon, gjestespel og turnéar, tilrettelegging av arenaer og tiltak for publikumsutvikling. Dette tilseier at det bør finnast stønadsordningar og andre særskilde tiltak som er eigna til å stimulera til auka publikumsinteresse for og betre tilgjenge til danseframsyningar.

For å få dansen inn på nye arenaer er det behov for nytenking som inkluderer nye aktørar og nye samarbeidsformer, ressursar til utvikling av fleksible spele­stader og styrkt formidlingskompetanse.

I samarbeid med Senter for dansekunst har departementet arbeidd for å etablera ei eiga scene for moderne dans i Oslo. Vonleg vil ei permanent dansescene kunna innpassast i utbygginga på Vestbane-tomta.

1.4.4.3 Særskilt om dansarane i Carte Blanche

For dansarane ved Nasjonalballetten er det etablert ei pensjonsordning frå fylte 41 år. Dansarane i Carte Blanche har ikkje ei slik ordning, og pensjonsalderen for desse dansarane er difor den vanlege på 67 år. Det er naudsynt å koma fram til ei ordning som gjer det mogeleg for Carte Blanche å avslutta tilsetjingsforholdet til dansarane når karrieren som aktiv dansar er over.

Departementet vil koma attende til saka i budsjettsamanheng.

1.4.5 Frie sceniske grupper

Mangfaldet av scenekunstnarar og sceniske grupper utan fast tilknyting til institusjonar er ein viktig ressurs både for kunstnarleg nyskaping og for formidlingsmessig nytenking og fleksibilitet. Det må finnast tilskotsordningar og samarbeidstilbod som i rimeleg utstrekning gjev desse aktørane handlingsrom og oppdrag og sikrar gode produksjonar eit større publikum.

Ei evaluering av stønadsordninga for fri scenekunst har som hovudbodskap at dei økonomiske rammene er for små, og at vektlegginga av at prosjekta skal vera nyskapande, har skapt ein vanskeleg situasjon for dei gruppene og scenekunstnarane som fyrst og fremst er opptekne av å formidla scenekunst til visse målgrupper, særleg born og unge.

Dei auka løyvingane til Den kulturelle skulesekken vil kunna representera eit nytt handlingsrom for frie grupper innanfor scenekunstfeltet.

1.4.6 Nærare om stønadsordningar

Det er uråd å fremja den frie scenekunsten og kunstartane opera og dans i Noreg utan tilførsle av større offentlege tilskot enn i dag. Ein stor del av dei auka tilskota bør gå til stønadsordningar som fremjar fleksibilitet.

Departementet vil i samarbeid med Norsk kulturråd vurdera naudsynte justeringar av kriteria for midlar til fri scenekunst. Ein monaleg auke i dei økonomiske rammene må til for å sikra ei finansiering som gjev større breidd og tryggare rammer for den ikkje-institusjonaliserte delen av scenekunstfeltet.

1.4.7 Turnéar og gjestespel

Gjennom turnéar og gjestespel får publikum i ulike delar av landet betre tilgjenge til gode teaterproduksjonar. Det må til kvar tid liggja til rette for at både den institusjonaliserte delen av teaterfeltet og dei frie sceniske gruppene kan delta som viktige aktørar i slik desentralisert formidling.

1.4.7.1 Riksteatret

Departementet ser det som heilt vesentleg at kvalitetsproduksjonar når eit størst mogeleg publikum på den mest kostnadseffektive måten.

Det må stillast nye krav til teaterinstitusjonane. Det inneber òg at Riksteatret må leggja om arbeidsmåtane sine. Teatret kan byggja ned det fast tilsette skodespe­larensemblet sitt. Departementet legg til grunn at omlegginga av verksemda i Riksteatret bør gjennomførast over ein treårsperiode.

Departementet ser ikkje lenger noko grunnlag for å ha ei eiga lov om Riksteatret og vil fremja ein proposisjon om å oppheva lova.

1.4.8 Sending av scenekunst-framsyningar i etermedium

Gjennom lang tid har det vore eit uttalt ynske om å auka talet på transmisjonar av scenekunstframsyningar i etermedium.

Departementet har i fleire år stilt krav til dei aktuelle institusjonane om å medverka til at framsyningar kan få ei best mogeleg spreiing gjennom transmisjonar.

Kultur- og kyrkjedepartementet si rolle i høve til scenekunstinstitusjonane må fyrst og fremst vera å sikra deira aktive medverknad til at talet på transmisjonar vert auka.

I dei årlege framlegga til statsbudsjett vil departementet som ei eiga insentivordning leggja inn sær­skilde midlar som kan kanaliserast til dei scenekunstinstitusjonane som prioriterer tilrettelegging av transmisjonar.

Departementet har teke saka opp med NRK, som uttrykkjer positiv vilje til å auka talet på transmisjonar som ein del av sitt løpande programtilbod. Departementet vil rapportera om utviklinga i saka i dei årlege budsjettproposisjonane.

1.5 Film m.m., dataspel og kino

1.5.1 Omlegginga av den statlege filmpolitikken i 2001

Etter ei omfattande evaluering vart den statlege filmpolitikken vesentleg endra i 2001. Følgjande prinsipp vart lagde til grunn: Staten sitt ansvar er å leggja tilhøva til rette for bransjen gjennom ulike støtteordningar og andre tiltak, men staten skal ikkje ta på seg oppgåver som private kan ta ansvaret for på ein fullgod måte. Bransjen har ansvar for produksjon, medrekna idéskaping, prosjektutvikling, produksjon, marknadsføring og sal.

Omlegginga omfatta både støtteordningane og forvaltninga av dei.

Det vart lagt til grunn at dei nye ordningane skal evaluerast innan fem år etter at dei vart sette i verk.

1.5.2 Filmen og det audiovisuelle området fram mot 2014

Produksjon av film, dataspel m.m. er svært kostbart. Det kostar det same å produsera ein film eller eit dataspel i Noreg som i eit land med langt større marknad og med sjansar for større inntening. Departementet meiner difor at det er ei offentleg oppgåve å tryggja at det i eit lite land som Noreg er eit tilbod av film og andre audiovisuelle produksjonar som reflekterer vår historie, vår kultur og vårt språk.

Hovudmålet er å sikra eit godt og mangfaldig norsk audiovisuelt tilbod. For å få til dette er det framleis naudsynt med omfattande statleg støtte til film og andre audiovisuelle medium.

Departementet vil vidareføra hovudstrukturen i den omlagde filmpolitikken frå 2001. Departementet legg til grunn at ei evaluering av filmpolitikken og ordningane skal setjast i gang seinast i løpet av 2005.

Dei auka publikumstala medfører at samla utbetaling av billettstøtte vert større. Auka billettstøtte medfører at dei disponible midlane i Norsk filmfond til produksjon av nye filmar vert reduserte tilsvarande. Ein må kunna venta at somme av desse midlane vert kanaliserte inn i nye filmprosjekt, men det er per i dag ikkje knytt nokon plikter til billettstøtta. Denne utviklinga har skjedd raskare enn venta, og det er difor allereie no behov for å vurdera reglane. Departementet har sett i gang dette arbeidet i samarbeid med Norsk filmfond og filmbransjen.

1.5.3 Kino

Kinopolitikkutvalet la 13. desember 2000 fram NOU 2001:5 Kino i en ny tid for Kulturdepartementet. Innstillinga har vore på høyring.

Utvalet la til grunn at den gjeldande ansvarsdelinga mellom staten og kommunane bør halda fram. Departementet sluttar seg til denne vurderinga.

Norsk kinopolitikk kviler på tre hovudpilarar; den kommunale konsesjonsordninga, Norsk kino- og filmfond og filmleigeavtalen. Fondet og konsesjonsordninga er heimla i lov om film- og videogram, medan filmleigeavtalen er ein privatrettsleg avtale.

Kinoutvalet meinte at det er naudsynt å føra vidare konsesjonsordninga for kinodrift, og at kommunane framleis bør handheva ordninga. Departementet sluttar seg til denne vurderinga.

Kinobransjen fungerer godt og framstår som ein seriøs bransje. Departementet kan ikkje sjå sterke grunner for å endra lova om film og videogram, men vil utarbeida ein strategi i samråd med Kommunenes Sentralforbund for å gje kommunane informasjon som kan tryggja ei meir korrekt praktisering av konsesjonsordninga.

Overgangen til digital distribusjon og framsyning av film vil vera ei stor utfordring for kinobransjen. Digitaliseringa inneber investeringar i utstyr som vil svekkja lønsemda og dermed truger eksistensen til dei minst lønsame kinoane og den norske kinostrukturen.

Med di utviklinga av digital distribusjon og framsyning går seinare enn ein hadde trudd, meiner departementet at det på noverande tidspunkt ikkje er aktuelt å vurdera ein slik øyremerkt auke i avgifta som utvalet gjorde framlegg om. Departementet har difor heller ikkje vurdert nærare det rettslege grunnlaget for ei slik endring. Departementet vil følgja utviklinga på området nøye.

Filmleigeavtalen er ein avtale mellom Norske Filmbyråers Forening og Film & Kino og regulerer prisar på filmleige på grunnlag av inntektene til kinoane. Avtalen medverkar slik til å halda ved like ein landsdekkjande kinostruktur. Det er i fyrste rekkje dei minste og mellomstore kinoane som har fordel av avtalen.

1.6 Biletkunst, kunsthandverk, arkitektur, design og offentleg rom

1.6.1 Innleiande merknader

Hovudprosjektet innanfor dette saksområdet det komande tiåret vil verta å få utvikla det nye Nasjonalmuseet for kunst som formidlingsarena for heile nasjonen, som museumsinstitusjon med internasjonal slagkraft og som fagleg nav i eit mangslunge nettverk av store og små aktørar innanfor dette oppgåvefeltet.

Det er store utfordringar i det offentlege rommet når det gjeld tilgjenge for alle. Prinsippet om universell utforming stiller krav til offentleg tilgjengelege bygningar, buområde og møteplassar. Kultur- og kyrkjedepartementet har ansvar for å stimulera til at dette vert etterlevd innanfor saksområdet åt departementet.

1.6.2 Nasjonalmuseet for kunst

Det kulturpolitiske målet med Nasjonalmuseet for kunst er å skapa ei kunst- og museumsfagleg sterk plattform for ei brei satsing på formidling av biletkunst, kunsthandverk, arkitektur og design.

Departementet har med verknad frå 2003 etablert Nasjonalmuseet for kunst. Institusjonen tek opp i seg museumsverksemda til tidlegare Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum. Det er òg meininga at Riksutstillingar og Henie Onstad kunstsenter skal integrerast i Nasjonalmuseet, men på eit seinare tidspunkt.

Den organisatoriske delen av Nasjonalmuseet for kunst er del av den omfattande samordnings- og konsolideringsprosessen som abm-meldinga gav tilskuv til på museumsområdet. Målet er å skapa museumsfagleg sterkare institusjonar som kan bruka meir av dei tilgjengelege ressursane til fagleg arbeid.

Når no det organisatoriske i Nasjonalmuseet for kunst er på plass, vil departementet retta blikket mot bygningsproblema som museumseiningane i Nasjonalmuseet har hatt over lang tid.

Hovudføresetnaden for ei bygningsløysing for Nasjonalmuseet for kunst er at hovudbasen skal vera i Tullinløkka-området.

I abm-meldinga vart det peikt på ei totalløysing som kan vera fullført i 2014.

Departementet legg til grunn at ei fullverdig bygningsløysing for Nasjonalmuseet for kunst i Tullinløkka-området må tufta planane sine på eit hovudkonsept der areal og bygningar i Kristian Augusts gate må spela saman med eksisterande museumsbygningar og nybygg.

Med utgangspunkt i hovudkonseptet vil departementet koma attende med konkrete framlegg til korleis dei bygningsmessige utfordringane til Nasjonalmuseet for kunst skal løysast.

1.6.3 Eit landsdekkjande formidlingsnettverk

Mange aktørar er på ulik måte deltakarar i formidlinga av visuelle kunstuttrykk. Jamvel om mål­setjingane og arbeidsmåtane er mangefasetterte, er det viktig å leggja til rette for samspel og samarbeid, slik at dei ulike institusjonane, organisasjonane og tiltaka kan inngå i eit nasjonalt nettverk til gagn for alle partane.

Riksutstillingar har ei landsdekkjande verksemd med produksjon og turnering av vandreutstillingar for skular, galleri og vrimlerom i til dømes kulturhus.

Dei regionale kunstmusea (knutepunktinstitusjonar m.fl.) utviklar samlingar og utstillingsprosjekt i sine respektive område av landet. Det må leggjast vinn på å tryggja fullgode sambandsliner mellom desse institusjonane og Nasjonalmuseet for kunst i åra som kjem.

Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum har ansvar for innsamling, bevaring og formidling av fotografi og anna fotohistorisk tilfang. Det er naturleg å vidareutvikla samarbeidet mellom fotomuseet og relevante aktørar innanfor samtidskunstfeltet, slik som Nasjonalmuseet for kunst, Riksutstillingar og dei regionale kunstmusea.

Samarbeidet mellom dei ulike aktørane i biletkunstformidlinga bør samordnast betre. Nasjonalmuseet for kunst får eit særleg ansvar på området.

Formidling av visuell kunst vil òg vera eit viktig element i Den kulturelle skulesekken. Dei nye spelemidlane som vil verta tilførte desse formidlingsoppgåvene, kan få konsekvensar for korleis desse funksjonane bør organiserast.

Ei anna utfordring vil vera utviklinga av ein samla og allment tilgjengeleg elektronisk kunstbase og kunst­narbase. ABM-utvikling og Nasjonalmuseet for kunst må vurdera kva for element av dette som bør inngå i Kulturnett Noreg, og kva som av opphavsrettslege eller andre grunnar bør løysast på andre måtar.

1.6.4 Kunstfestivalar o.l.

Kunstfestivalar, biennalar og liknande mønstringer avspeglar ofte mangfaldet og endringane i samtidskunsten. Viktige mønstringar av denne art må ha økonomiske rammevilkår som tryggjer planmessige føre­buingar og gjennomføring.

For fleire gjeld at det budsjettmessige grunnlaget for framtidige arrangement er veikt og utrygt.

1.6.5 Kunsthandverk

Utviklinga i norsk kunsthandverk dei siste åra strekar under den visuelle kunsten sin skiftande karakter. Statlege stønadsordningar må formast ut med ein fleksibilitet som evnar å fanga opp nye utviklingsliner. Museumsinnkjøpa, oppbygging av samlingar og formidlinga bør òg avspegla denne dynamikken.

Det vidare arbeidet med å styrkja kunsthandverk bør konsentrerast om:

  • – å vidareutvikla visingsstadene Format

  • – å leggja vekt på det transnasjonale gjennom arbeid med kunst- og kunstnarutveksling over landegrensene, mellom anna ved å leggja til rette for bruk av gjesteatelier

  • – å vidareføra ordninga for innkjøp av kunsthandverk.

1.6.6 Innkjøp og samlingsforvaltning

Institusjonane på biletkunst- og kunsthandverksfeltet har eit ansvar for å dokumentera mangfaldet i samtidsuttrykka. Institusjonane bør ha eigne innkjøpsbudsjett. Det må leggjast til rette for samarbeid og løpande kontakt mellom musea om innkjøp.

Ansvaret for å dokumentera samtidsuttrykk vert uavlateleg tyngre å ivareta for kvar einskild institusjon. Det bør difor leggjast til rette for samarbeid, særleg om innkjøp og bevaring, men òg om formidling.

Innkjøpsordninga for kunsthandverk har eksistert sidan 1995.

Innkjøpsordninga for samtidskunst i Norsk kulturråd har eksistert sidan 1968.

Dei to innkjøpsordningane bør vidareførast. Samstundes kan det vera naturleg å tilføra dei regionale kunstmusea midlar til innkjøp. Etter kvart kan det verta aktuelt å ta desse musea ut or innkjøpsordninga og konsentrera denne om dei andre mottakarane.

1.6.7 Elektronisk kunst

Elektronisk baserte kunstuttrykk reiser eit sett av nye utfordringar. Tiltak for dokumentasjon, bevaring og formidling må vurderast særskilt.

Det er utarbeidd ein rapport over det elektroniske kunstfeltet i Noreg innanfor rammene av eit nordisk samarbeidsprosjekt. Departementet vil i samarbeid med dei aktuelle aktørane sjå nærare på korleis forslaga i rapporten kan følgjast opp på ein tenleg måte.

Kultur- og kyrkjedepartementet vil på bakgrunn av eit prosjekt kunna vurdera tiltak for bevaring og formidling på dette feltet. I denne samanhengen kan det vera aktuelt å oppretta ein database og/eller ein nettstad i regi av ein aktuell institusjon, eventuelt i samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst, Nasjonalbiblioteket eller andre.

1.6.8 Fleksibilitet og prosjektfinansiering

Utviklinga på biletkunst- og kunsthandverksfeltet er prega av eit mangfald av kunstnarleg praksis og ei sterk differensiering av korleis kunsten opptrer i samfunnet. Samstundes som etablert produksjons- og utstillingspraksis vert vidareført, tek kunsten i dag gjerne form av hendingar og iscenesetjingar. I ein slik situasjon er det trong for finansieringsordningar som kan tilpassa seg endringane i kunstnarleg praksis og ta høgde for ny forståing av tilhøvet mellom kunstproduksjon og kunstformidling. Prosjektmidlar, kunstnarretta tilskot (stipendpolitikken) og tilskot til kunstinstitusjonane vil i denne samanhengen vera verkemiddel som må spela saman.

Kombinasjonar av prosjektstøtte, utstillings- og arbeidsstipendmidlar vil kunna gje kunstnarar høve til å arbeida heilskapleg og uavbrote med kunstnarlege prosjekt.

1.6.9 Aukande internasjonalisering

Den aukande internasjonaliseringa av kunstfeltet krev at Noreg i større grad lyt delta internasjonalt og motta impulsar utanfrå. Som ein lekk i dette arbeidet vart Office for Contemporary Art Norway (OCA) skipa. OCA skal ivareta internasjonal formidling av biletkunst og styrkja deltakinga frå Noreg på den internasjonale kunstarenaen. Det vil vera tenleg å utvida ansvarsområdet åt OCA til også å femna om vising av utanlandsk kunst i Noreg.

Det tykkjest rett å styrkja satsinga på presentasjon av norsk samtidskunst i utlandet og å betra vilkåra for at norsk samtidskunst kan henta impulsar frå utlandet og utvikla seg i eit samspel med viktige tendensar utanfor Noreg. Dette vil i så fall måtta innebera auka tilskot til OCA.

1.6.10 Elektronisk formidling

Endringane på biletkunstfeltet den siste tida inneber mellom anna ein tendens i retning av auka vektlegging av ordskiftet og meiningsdanninga i kunsten. I nokre tilfelle kan det til og med hevdast at diskusjonen kring objektet og konteksten utgjer sjølve kunstverket eller det kunstnarlege uttrykket. I denne samanhengen får formidling og informasjon meir å seia, både for dei tradisjonelle kunstinstitusjonane og for det frie kunstfeltet. Samstundes utviklar informasjonsteknologien seg til eit stadig meir fleksibelt og nyttig verkemiddel for formidling og informasjon. Det bør vurderast tiltak for å styrkja elektronisk formidling på kunstfeltet.

Mogelege tiltak for å styrkja formidlingsverksemda kan sikta mot å leggja til rette for at fleire utstillingar også vert formidla elektronisk. Dette lyt sjåast i samanheng med den vidare utviklinga av Kulturnett Noreg.

Samstundes bør det vurderast å utvida Kulturnett Noreg til også å femna om arkitektur, design og kunst i det offentlege rommet. Spørsmålet om ein eigen nettportal for institusjonar med oppgåver innanfor dette saksfeltet har tidlegare vore drøfta. Den vidare vurderinga av dette bør skje innanfor ramma av Kulturnett Noreg.

For ytterlegare å styrkja den elektroniske formidlinga er ein Internett-tilgjengeleg kunstnardatabase ynskjeleg. ABM-utvikling har sett nærare på mogelege modellar for eit slikt tiltak. ABM-utvikling er budd på at Kulturnett Noreg kan ta eit hovudansvar for å få utvikla dette og å stå føre den tekniske drifta av tenestene.

1.6.11 Arkitektur og offentleg rom

Offentleg og privat byggjeverksemd og den kontinuerlege utviklinga av byar og tettstader er eit vitnemål om vår tid overfor komande generasjonar. Alle vil vera tente med at desse omskapande prosessane har eit høgt kvalitetsnivå, og at det også vert lagt til rette for eksperimentelle og nyskapande tilnærmingar og løysingar. Eit aktivt offentleg ordskifte om arkitekturen si rolle og meining er viktig for å tryggja brei interesse og merksemd kring planlegging og byggjeprosjekt.

Arkitektur er mellom dei mest markante uttrykka for kulturen vår og speglar prioriteringane i samfunnet på ein særleg kraftfull måte.

I det offentlege ordskiftet om viktige utbyggingsoppgåver i fleire større norske byar og med tilvising til dei utbyggingsoppgåvene som byane står overfor i åra framover, vert det frå somme hald etterlyst ein meir aktiv og strategisk offentleg medverknad.

Byutvikling er i første rekkje eit kommunalt ansvar.

Kommunal- og regionaldepartementet har gjennom ei årrekkje arbeidd for å betra den estetiske utforminga av det bygde miljøet og har ansvaret for fleire viktige verkemiddel som skal fremja god byggjeskikk.

Kulturdepartementet gav i 1996 ut rettleiingsheftet Estetikk i statlige bygg og anlegg. Det vil vera tenleg å vidareutvikla dette dokumentet til å fylla det behovet dei ulike forvaltningsnivåa, utbyggjarane og byggherrane har for eit referansedokument som kan tryggja kvalitativt gode prosjekt.

Arkitektur bør òg inngå i den utanrikskulturelle sa­tsinga.

Nasjonalmuseet for kunst skal mellom anna ivareta dokumentasjonen og formidlinga av den norske arkitekturarven. Arbeidet med å presentera norsk arkitektur i utlandet vil museet utvikla vidare i samarbeid med Utanriksdepartementet.

1.6.12 Design

Design er ein viktig del av kulturarbeidet i Noreg. Innsatsen åt dei ulike departementa med ansvar på feltet må vidareførast og samordnast i det omfang dette er naudsynt. Designfagleg kompetanse bør i endå større grad verta nytta både i offentleg og privat sektor.

Nyskapande design er viktig både frå ein kulturpolitisk og ein næringspolitisk synsstad.

Fleire departement har viktige funksjonar innanfor designfeltet. Dei ulike departementa og etatane tilnærmar seg design, arkitektur og stadutvikling frå ulike fag- og interesseområde. Det er viktig å tryggja god informasjonsutveksling og samarbeid mellom dei ulike instansane for å kunna trekkja på andre sine røynsler og fagkunnskapar.

Det er sett i verk eit samarbeid mellom Norsk Designråd, som har tilknyting til Nærings- og handelsdepartementet, og Norsk Form med sikte på samlokalisering i Norsk senter for design og arkitektur. Andre mindre miljø vil òg få tilbod om å flytta inn i same huset. Senteret skal opnast seinast i 2005.

1.6.13 Utsmykking

Kunst er ein viktig del av tilveret og kan opna vegar til oppleving og innsikt. Utsmykking og kunst i offentlege bygningar og uterom framstår i dette perspektivet som særleg viktige tiltak. Målet om kunst av høg kvalitet i det offentlege rommet krev tiltak som syter for at kunsten er til stades i alle delar av samfunnet. Omstruktureringa i offentleg sektor kan føra med seg store endringar i arbeidsmåten åt Utsmykkingsfondet for offentlege bygg.

Utsmykkingsfondet for offentlege bygg har gjennom 25 år vore staten sitt fagorgan for kunst/utsmykking i offentleg rom og har vore viktig for å gjera kunst av høg kvalitet meir tilgjengeleg for alle.

Departementet ser det som viktig at også unge kunstnarar får ta del i slike oppdrag, som kan ha mykje å seia for kunstnarar i etableringsfasen.

Staten har dei siste tiåra auka engasjementet for å betra kvaliteten i den fysiske omgjevnaden, og formgjevinga i samfunnet vert tillagd større vekt. Det offentlege rommet, inkludert utsmykking, arkitektur og design, er sett inn i ein kulturpolitisk samanheng.

Utsmykkingsfondet vil i 2004 verta samlokalisert med Nasjonalmuseet for kunst og ABM-utvikling.

Som følgje av omstrukturering av statleg sektor er det naudsynt å avklåra korleis Utsmykkingsfondet også i framtida kan ivareta statens medverknad i utsmykkinga av statlege bygg.

Under tilskotsordninga for kommunale og fylkeskommunale bygg har Utsmykkingsfondet i tråd med Reform 97 dei seinare åra prioritert tilskot til skular. Denne prioriteringa bør halda fram.

Utsmykkingsfondet har i dag det overordna forvaltningsansvaret for statlege utsmykkingar utførte med midlar som er tildelte gjennom fondet. Det bør vurderast om dei regionale kunstmusea og Nasjonalmuseet for kunst også bør trekkjast inn i forvaltninga.

Det bør leggjast til rette for at fondet, kunstmusea og andre kunstformidlande instansar på ein meir aktiv måte kan formidla dei kunstuttrykka som er skapte gjennom statlege utsmykkingsordningar.

1.6.14 Særskilt om utsmykking m.m. i kyrkjer og andre heilage rom

Nye kyrkjebygg representerer eit stort potensial for oppdrag til samtidskunstnarar. Det bør koma i stand ein dialog mellom relevante kyrkjelege organ og Utsmykkingsfondet for offentlege bygg med sikte på ein breiare kontakt mellom kyrkja og kunstnarmiljøa.

Det er eit uutnytta potensial for møte mellom kyrkja og samtidskunsten. Fleire kunstnarar har utført oppdrag i kyrkjer og levert utsmykkingar som bryt med tradisjonell symbolikk og konvensjonar. Slike kunstverk kan representera positive utfordringar både for kunstnarane og for kyrkja. Det bør òg kunna opnast for temporære mønstringar av samtidskunst i kyrkjer og andre heilage rom.

Utsmykkingsfondet for offentlege bygg har til no ikkje hatt oppgåver i kyrkjebygg eller andre heilage rom, men med den breie kontaktflata dette fagorganet har vis-à-vis kunstnarmiljøa, vil det vera tenleg å trekkja fondet inn i ein slik dialog.

1.7 Arkiv, bibliotek og museum

1.7.1 Innleiande merknader

Det samlande hovudprosjektet innanfor denne delen av kultursektoren dei aller næraste åra er å intensivera arbeidet med å følgja opp det registeret av tiltak som er skissert i St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving (abm-meldinga).

I meldinga vert dei viktigaste tiltaka frå abm-meldinga innanfor kvar av dei tre delsektorane oppsummert, det vert innformert om status i oppfølgingsarbeidet og innhaldet i den vidare prosessen vert presisert og supplert.

1.7.2 Vidareføring av opptrappingsplanen i abm-meldinga

Regjeringa vil arbeida vidare med å følgja opp den økonomiske opptrappingsplanen til arkiv, bibliotek og museum på det grunnlaget som er skissert i abm-meldinga, og som Stortinget tidlegare har slutta seg til.

Den økonomiske ramma som var fastsett i abm-meldinga, svarar til 444 mill. kroner i 2003-prisar.

1.7.3 Aktivt utviklingsarbeid i regi av ABM- utvikling

Gjennom etableringa av det statlege fellesorganet for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling, er det no kome på plass ein viktig reiskap for å kunna driva eit operativt utviklingsarbeid med utgangspunkt i nasjonal samordning og fagleg gjennomtenkte løysingar.

Departementet vurderer dette som ein naudsynt føresetnad for å koma vidare med å følgja opp mange av dei større og mindre einskildtiltaka i abm-meldinga.

Jamført med dei mangslungne utviklingsoppgåvene ABM-utvikling etter føresetnaden skal ta seg av, er omfanget av prosjektmidlar enno heller lite. Det er difor naudsynt å trappa opp prosjektløyvinga dei ­komande åra. Dette må sjåast i samanheng med at abm-meldinga i tillegg til generell styrking tufta på standard- og kompetanseheving av permanent karakter også la opp til meir målretta, tidsavgrensa tiltak med vekt på utvikling og endring.

1.7.4 Arkiv

1.7.4.1 Vidareutvikling av arkivsektoren
1.7.4.1.1 Samla styrking av Arkivverket

Innanfor ramma av opptrappingsplanen i abm-meldinga bør siktemålet vera å auka kapasiteten i Arkivverket med ca. 50 stillingar til prioriterte behov i løpet av fem år. I tillegg må det setjast av midlar til utstyrsinvesteringar.

Behovet for administrativ styrking av Arkivverket er vorte endå tydelegare dei siste åra. Den sentrale administrative avdelinga i etaten er hardt pressa, fordi ressursar er prioriterte til fagleg aktivitet. I tillegg til dei behova som er nemnde i abm-meldinga, trengst såleis ei styrking av den økonomisk-administrative kapasiteten for å kvalitetssikra arbeidet med budsjett- og økonomistyring.

Det krevst større profesjonalitet og meir einskapleg handtering av juridiske og økonomisk-administrative saker, men fyrst og fremst større kapasitet.

1.7.4.1.2 Bevaring av elektronisk arkivmateriale

Det må no ha aller høgaste prioritet å koma substansielt i gang med å ta hand om dei store utfordringane med å bevara elektronisk arkivmateriale for ettertida. Meir og meir av arkivdanninga i det offentlege skjer i elektronisk form, og viktige spor etter aktiviteten i forvaltninga er no i ferd med å gå tapt pga. teknologiske endringar i programvare og maskinelt utstyr.

Oppgåvene er langt meir omfattande enn dei ressursane som er tilførte gjennom interne omprioriteringar og ein rammeauke på 3 mill. kroner.

1.7.4.1.3 Sektorvise prosjekt for bevaring og kassasjon

Det trengst ein ny giv i arbeidet med å utforma bevarings- og kassasjonsplanar i offentleg forvaltning. Dette skal skje i form av landsomfattande prosjekt der ein i tur og orden gjennomgår heile etatar eller sektorar og utformar systematiske og heilskaplege planar, som skal omfatta både elektronisk og papirbasert arkivmateriale.

Ved at meir materiale vert kassert som resultat av den nye strategien, kan ein då ha von om å byggja ned det store avleveringsetterslepet ein har i statleg forvaltning.

Det er kalkulert med at full gjennomgang av heile statsforvaltninga vil omfatta rundt rekna 40 prosjekt og krevja 60 årsverk frå Arkivverket si side. I tillegg er det lagt opp til at Arkivverket i samarbeid med dei interkommunale arkivordningane skal initiera og delta i tilsvarande sektorvise prosjekt for kommunesektoren, og dette vil krevja ytterlegare 10 årsverk.

1.7.4.1.4 Utvida formidling av arkivmateriale

For å opna arkivkjeldene for eit stort publikum og slik bringa arkiva ut til folket må ein intensivera arbeidet for å digitalisera utvalde kjeldeseriar og gjera dei tilgjengelege gjennom nettbaserte tenester.

Tilgang til gode katalogar er sentralt i formidlinga av arkivkjelder. Felleskatalogen for Arkivverket skal etter planen leggjast ut på Internett i 2004.

Departementet har bede ABM-utvikling påta seg eit initierande og koordinerande ansvar for å følgja opp det initiativet som vart varsla i abm-meldinga om å laga ein statusrapport som grunnlag for meir heilskapleg tenking og planlegging av det vidare arbeidet med digitalisering av kulturarvsmateriale.

1.7.4.1.5 Meir heilskapleg dokumentasjon av samfunnsutviklinga

Som ein utviklingsstrategi på arkivområdet må det i større grad ein hittil siktast mot å bevara og formidla eit breiare spekter av arkiv, for å leggja til rette for heilskapleg dokumentasjon av samfunnsutviklinga, dvs. at ein må få ein betre balanse mellom statlege, kommunale og private arkiv, og at offentleg og privat sektor vert sett meir i samanheng.

Departementet har bede ABM-utvikling ta ansvaret for å følgja opp planen om ein situasjonsrapport om lokalhistorisk og annan kulturvernbasert aktivitet i norske lokalsamfunn.

På noko lengre sikt - fram mot 2014 - bør ein kunna sjå føre seg eit arkivlandskap som er bygd opp rundt eit nettverk av sterke regionale arkivinstitusjonar med ansvar for bevaring og formidling av arkiv frå både kommunal og privat sektor.

1.7.5 Bibliotek

1.7.5.1 Vidareutvikling av biblioteksektoren
1.7.5.1.1 Vidare utbygging og utvikling av Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket er den største og viktigaste institusjonelle aktøren i det norske biblioteklandskapet, både i kraft av dei operative og forvaltningsmessige funksjonane institusjonen har direkte ansvar for, og som den sentrale ressurseininga for resten av biblioteksystemet. Vidare utbygging og utvikling av Nasjonal­biblioteket som den viktigaste drivkrafta i norsk bibliotekstell vil ha fyrsteprioritet, og dette vil innebera så store kostnader at andre viktige oppgåver på bibliotekfeltet i stor grad må venta.

Det vert no arbeidd med å konsolidera institusjonen og byggja bru mellom dei to geografisk skilde avdelingane. Målet er mellom anna å leggja til rette for optimal og funksjonell arbeidsdeling mellom Oslo og Rana.

Magasinet ved avdelinga i Oslo skal etter planen ferdigstillast hausten 2004 og rehabiliteringa av eksisterande bygning i 2005. Det vert planlagt med sikte på at dei nye lokala også vil gje rom for institusjonar som Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv, NORLA, Norsk Barnebokinstitutt og Musikkinformasjonssenteret. Ved slik samlokalisering vil det vera lagt til rette for at desse kan samarbeida nærare med Nasjonalbiblioteket.

Departementet vil koma tilbake til Stortinget med saka om Norsk lyd- og blindskriftbibliotek teknologisk og organisatorisk bør knytast opp mot Nasjonalbiblioteket. Målet er at produksjon og formidling av litteratur til blinde og synshemma skal verta vesentleg betre.

Det er dei digitale utfordringane som gjer det naturleg å sjå litteratur- og informasjonstenester for blinde og synshemma i samanheng med den tunge digitale infrastrukturen som er bygd opp ved Nasjonalbiblioteket.

Det er ei viktig oppgåve å leggja opp til eit tempo i utbygging av denne infrastrukturen som sikrar optimal ressursutnytting og funksjonell drift.

I løpet av dei fire siste åra er det investert ca. 20 mill. kroner i å få på plass denne infrastrukturen og tilhøyrande kompetanse. Handtering, bevaring og formidling av digital informasjon er ei stor utfordring for heile abm-sektoren, og det kan vera ei rasjonell løysing på sikt å byggja ut sikringsmagasinet ved Nasjonal­biblioteket slik at også andre kulturinstitusjonar kan få plass til dei digitale samlingane sine her, og slik at tilrettelagde formidlingstenester kan utviklast. Mellom anna vil dette vera eit aktuelt alternativ i samband med utviklinga av eit norsk digitalt bibliotek.

1.7.5.1.2 Eit norsk digitalt bibliotek

I regi av ABM-utvikling er det lagt til rette for å ut­vikla eit norsk digitalt bibliotek, dvs. ei organisert samling av tenester og innhaldsressursar som gjev brukarar tilgang til informasjon i digital form formidla via datanett, eit system som sprengjer rammene for kvart einskilt bibliotek, og stiller dei samla digitale informasjonsressursane og tenestene frå deltakarane til rådvelde for alle på ein enkel måte.

Ei stadig viktigare oppgåve for fag- og forskings­biblioteka dei seinare åra har vore å skaffa vertsinstitusjonen tilgang til utanlandske elektroniske fagtidsskrift og til ulike fagdatabasar.

I tillegg til elektroniske tidsskrift og kunnskapsdatabasar vil det digitale biblioteket også innehalde elektroniske bøker og "den norske kulturarven". Det siste siktar til eit omfattande materiale, ikkje minst henta frå dei tradisjonelle samlingane både i arkiv, bibliotek og museum, mellom anna materiale som vert konvertert til digital form.

1.7.5.1.3 Eit saumlaust bibliotektilbod

Eit sentralt mål for utviklinga på bibliotekfeltet i åra som kjem, er å leggja til rette for eit såkalla saumlaust bibliotektilbod, noko som i praksis inneber at optimal brukartilgang gjennom nasjonal samordning av informasjonsressursar skal vera eit viktig prinsipp for eit sentralt utviklingsarbeid på tvers av institusjonelle og andre administrative grenseliner.

Poenget er at det i størst mogeleg grad skal vera råd å nytta dei samla informasjonsressursane som finst i norske bibliotek, utan omsyn til kvar i landet brukaren oppheld seg, og til kva føremål informasjonen skal nyttast.

Arbeidet i retning av eit saumlaust bibliotektilbod må mellom anna ta utgangspunkt i at vi i dag har ulike typar av bibliotek som er innretta på å dekkja ulike behov. Eit hovudskilje går mellom folkebiblioteka på den eine sida, og fag- og forskingsbiblioteka på den andre sida.

Spørsmålet er òg i kva grad det kan finnast ordningar som gjer at ikkje einskildinstitusjonar i urimeleg grad tapar økonomisk på å vera del av eit heilskapleg biblio­teksystem.

Det at det går føre seg ein omfattande fjernlånstrafikk, er i seg sjølv eit prov på behovet for samarbeid på tvers av institusjonsgrenser. Det er fyrst og fremst biblioteka ved universiteta og dei vitskaplege høgskulane som lånar ut meir enn dei lånar inn, og som dermed i størst grad subsidierer biblioteknettet elles.

Arbeidet i retning av eit saumlaust bibliotektilbod krev òg ei betre samordning av dei mange bibliografiske databasane. Det er grunn til å tru at det her ligg føre eit stort potensial for rasjonalisering og dermed for frigjering av ressursar.

1.7.5.1.4 Eit koordinert utviklings- og utgreiingsarbeid

Med ABM-utvikling som hovudaktør og koordinerande instans skal det gjennomførast eit utgreiingsarbeid om sentrale problemstillingar på bibliotekområdet, og Kultur- og kyrkjedepartementet vil i samråd med Utdannings- og forskingsdepartementet oppnemna ei referansegruppe for å sikra brei forankring av arbeidet.

Både ideen om det saumlause biblioteket og framlegget om eit norsk digitalt bibliotek kan med fordel sjåast som uttrykk for overordna visjonar og ambisjonar for eit nasjonalt utviklingsarbeid der ein legg vekt på å sjå heile biblioteksektoren i samanheng.

Mandatet for arbeidet bør mellom anna omfatta ei prinsipiell drøfting av kva rolle biblioteket som samfunnsinstitusjon skal spela i informasjons- og kunnskapssamfunnet, og kva det vil ha å seia for biblioteket at stadig meir informasjonssøking ser ut til å skje over Internett. Utgangspunkt vil elles vera dei premissane som er lagde til grunn i abm-meldinga og i seinare grunnlagsdokument, mellom anna målet om det saumlause biblioteket og planen om eit norsk digitalt bibliotek. Det må gjerast ein analyse av organiseringa av det norske biblioteklandskapet i eit funksjonelt og samfunnsmessig perspektiv. Det er særleg grunn til å streka under at lovgjevinga på bibliotekområdet også må vurderast innanfor dette perspektivet.

1.7.5.1.5 Særlege bibliotektenester

Som lekk i det komande utgreiings- og utviklingsarbeidet er det behov for å gjera ei samla kartlegging av behovet for ein del spesielle bibliotektenester som staten heilt eller delvis har ansvaret for, mellom anna for å vurdera om noverande ansvarsdeling og organisering av tenestene samla sett er optimalt rasjonelle og brukartilpassa.

I lov om folkebibliotek er det fastsett at den offentlege bibliotekverksemda også omfattar bibliotektenester for pasientar i statlege helseinstitusjonar og for andre som har særlege vanskar med å bruka biblioteket.

Det ligg i dag ikkje føre eit samla oversyn over den faktiske situasjonen og behovet for desse tenestene i helseinstitusjonane. ABM-utvikling vil difor gjennomføra ei nærare kartlegging og utarbeida ein behovs- og statusrapport, slik at ein kan få grunnlag for å vurdera kva for problem som er mest presserande, og korleis dei best kan løysast.

Det vil vera naturleg å sjå nærare på funksjonen mobil bibliotekteneste i det utgreiings- og utviklingsarbeidet som står for døra.

1.7.6 Museum

1.7.6.1 Vidareutvikling av museumssektoren
1.7.6.1.1 Nasjonal nettverksbygging

Staten vil leggja til rette for nettverksorganisering av ei rad ulike museumsfunksjonar ved ulike museum over heile landet.

Den omfattande museumsreforma som er skissert i abm-meldinga, er ein invitasjon til mange museum over heile landet om å gå inn i eit nasjonalt nettverk av institusjonar.

ABM-utvikling vil utvikla nettverka i samarbeid med musea.

Eit nettverk skal vera ope for dei institusjonane som er i stand til og har vilje til å yta noko aktivt, og dei skal tuftast på samarbeid, samhandling og felles interesse.

Arbeidet med nettverk må ta utgangspunkt i og forankrast i institusjonane sjølve. Det er ikkje meininga å setja av felles midlar til drift av nettverk; all deltaking skal i staden ta utgangspunkt i dei driftsmidlane dei einskilde institusjonane rår over.

1.7.6.1.2 Regional konsolidering

Grunnlaget for den nasjonale nettverksorganiseringa vil vera eit mindre tal konsoliderte museumsinstitusjonar i kvart fylke.

Metoden som er føreskriven i abm-meldinga, er institusjonell konsolidering på regionalt nivå med fagleg kvalitetsheving som mål. Omgrepet region siktar til distrikt innanfor eit fylke, og den institusjonelle konsolideringa skal helst skje på geografisk grunnlag, ikkje tematisk.

Det kan tenkjast i hovudsak to modellar for konsolidering. Den eine inneber vidare utvikling av éin einskild institusjon som frå før er godt etablert,

Den andre konsolideringsmodellen ser ut til å vera vanlegare så langt i prosessen. Den inneber at fleire eller alle museum i ein region vert slegne saman til ein ny institusjon.

1.7.6.1.3 Reformprosessen - status og vidare utvikling

Ved tilførsle av nye ressursar i det pågåande reformarbeidet vil ein i all hovudsak prioritera konsolideringsprosessar som kan dokumentera innhald og framdrift i tråd med føresetnadene.

Arbeidet med regional konsolidering er den kritiske faktoren i reformprosessen. Museumssektoren består i hovudsak av formelt uavhengige og sjølvstendige aktørar, og all omorganisering må skje på formelt friviljug grunnlag. Tilskotsregulering er viktigaste verkemidlet frå statleg hald.

Eit landskap av konsoliderte museumseiningar er i ferd med å avteikna seg over heile landet.

Mykje står enno att, og mange prosessar er ikkje like eintydige i innhald og gjennomføringsutsikt. Frå og med 2004 er det naudsynt i hovudsak å prioritera prosessar med innhald og framdrift og syna større atterhald der det førebels ikkje er særleg substansielt resultat å visa til.

Samla sett er det behov for tilgang på investeringsmidlar som ein lekk i oppfølginga av museums­reforma, og departementet vil vurdera korleis investeringsplanen for kulturbygg etter kvart kan tilpassast dette behovet.

1.7.6.1.4 Framtidig finansieringsordning

Den statlege finansieringa av musea vil skje gjennom direkte tilskot til kvar einskild institusjon, normalt slik at staten kan dekkja inntil 60 pst. av det samla offentlege tilskotet. Det må leggjast til grunn nær kontakt mellom forvaltningsnivåa om musea.

Dei midlane som til no er løyvde og utbetalte til dei respektive fylkeskommunane over kap. 328 post 60, vil departementet i budsjettframlegget fordela til konsoliderte institusjonar i fylka.

Frå og med 2004 vil det vera naturleg at alle museumstilskot vert samla på ein og same 70-post på museumskapitlet.

1.7.6.1.5 Spørsmålet om gratis museum

Det bør lagast ein samla analyse av ulike røynsler med fri entré til museum i inn- og utland, og ein bør i tillegg over ein toårsperiode prøva ut ulike modellar med gratis tilgjenge ved utvalde institusjonar, kombinert med systematiske publikumsundersøkingar og tilhøyrande evaluering.

Tradisjonelt har offentleg museumsfinansiering vore kombinert med krav om eigeninntekter, og inngangspengar utgjer her ein hovudpost.

Å kunna koma inn gratis på museum kan til ein viss grad sjåast i eit demokratiperspektiv.

Debatten om det skal vera gratis på museum, kan ein òg sjå i eit meir strategisk kulturpolitisk perspektiv. Spørsmålet vert då i kva grad eit slikt verkemiddel kan påverka ulike publikumsgrupper til å vitja museum oftare enn dei elles ville gjort, og ganske særleg om ein ved dette kan trekkja til seg eit publikum som elles ikkje ville gått på museum i det heile.

Mange museum har store eigeninntekter frå billettsal. Dersom staten skal kompensera for bortfall av slike inntekter, vil dette kunna innebera at andre udekte behov og viktige utfordringar på museumsfeltet ikkje vil kunna prioriterast. Dette ville i så fall vera uheldig.

1.7.6.1.6 Museet som samfunnsinstitusjon

Jamvel om dei fleste musea har si faglege forankring i ei anna tid og arbeider med gamle ting, er det eit mål at dei fungerer som moderne samfunnsinstitusjonar som går aktivt inn i si eiga samtid, og legg til rette ei formidling som engasjerer nolevande menneske.

Den pågåande museumsreforma har fyrst og fremst som føremål å utvikla musea slik at dei samla sett vert betre i stand til å oppfylla dei faglege krava vi i dag bør stilla til museet som kulturinstitusjon, og ikkje minst til den funksjonen museet skal fylla som ein utoverretta samfunnsinstitusjon som står i ein kontinuerleg dialog med omverda og si eiga samtid.

Målet om at musea er institusjonar som engasjerer seg i si eiga samtid, inneber at dei ikkje berre skal spegla av ei anna tid; dei skal mellom anna gjera historia og kulturarven relevant her og no.

1.7.6.1.7 Særlege prioriteringar

Gjennom den aktive rolla ABM-utvikling er tiltenkt i det nasjonale museumsnettverket, er det lagt til rette for at ein kan få til ei betre samordning og styring og gjera meir spesielle prioriteringar tufta på ei meir gjennomtenkt og systematisk vurdering av dokumentasjonsoppgåvene, og det er grunn til å presisera og supplera dei særlege satsingane som vart drøfta i abm-meldinga.

I abm-meldinga vart det trekt fram fleire område der det er særleg trong for å utvida, samordna og tydeleggjera museumsinnsatsen. Dette galdt kystkultur, indu­stri og servicenæringar, økologi og miljøvern og handlingsboren kunnskap, dessutan den fleirkulturelle utfordringa.

Det er elles ei særleg utfordring både forvaltningsmessig og fagleg å få til ei best mogeleg koordinering mellom musea og den offentlege kulturminneforvaltninga, som på statlege hald er forankra i Miljøvern­departementet, og med Riksantikvaren som overordna fagdirektorat.

I samband med vern av teknisk-industrielle kulturminne vil det framleis vera trong for museale prioriteringar.

Gjennom skipinga av ABM-utvikling som ein tverrsektoriell og departementsovergripande institusjon er det på sentralt administrativt nivå lagt betre til rette ikkje berre for nettverksutvikling, men også for meir systematisk samordning mellom kulturminnevern og museumsdrift. Frå museumshald vil ABM-utvikling kunna framstå som ein meir likeverdig aktør i samarbeidet med Riksantikvaren.

Det bør etablerast eit nettverk i samband med museumsreforma som har tema i skjeringspunktet natur og kultur og der siktemålet bør vera å integrera kultur og natur.

1.7.6.1.8 Samiske museum

Ansvaret for dei samiske musea er overført til Sametinget, men departementet tek sikte på å følgja opp med ei styrking av det økonomiske driftsgrunnlaget.

Samiske museum arbeider for å sikra vern om samisk identitet, språk og tradisjonar.

Sametinget er godt i gang med konsolideringa av museumsstrukturen i samiske område.

Det ligg store faglege og organisatoriske utfordringar i den samiske museumsreforma, og det vil vera trong for ei generell styrking av dei samiske musea.

1.8 Språk

1.8.1 Mål og rammer for språkpolitikken

I St.meld. nr. 9 (2001-2002) vart det stilt opp som eit overordna språkpolitisk mål å verna og styrkja norsk språk, slik at bokmål og nynorsk kan bestå som fullverdige bruksspråk i alle delar av samfunnslivet, inn i det nye informasjonssamfunnet. I tillegg vart det formulert som eit eige mål å tryggja og styrkja posisjonen for nynorsk, både som levande bruksspråk og som eit likeverdig offisielt skriftmål ved sida av bokmål.

Den største utfordringa er å hindra at norsk som det naturlege bruksspråk blant nordmenn etter kvart vert trengd til sides av engelsk innanfor sentrale delar av samfunnslivet.

Stortinget har oppheva den såkalla tilnærmingsparagrafen i lov om Norsk språkråd. Med dette er det i offisiell språkpolitikk sett punktum for tanken om å smelta dei to målformene saman til eitt norsk skriftspråk.

1.8.2 Eit kompetansesenter for norsk språk

Departementet er i gang med å skipa eit nytt kompetansesenter for norsk språk i staden for Norsk språkråd, i samsvar med det opplegget som vart skissert i St.prp. nr. 1 (2002-2003)

Ambisjonen bør vera at institusjonen som operativ aktør konsentrerer innsatsen sin om saker som kan vinna brei tilslutnad hjå dei som er opptekne av vilkåra for norsk språk i vid meining, jamvel om dei kan ha ulike syn i meir tradisjonelle språkpolitiske spørsmål. Dette vil gje institusjonen større legitimitet og gjennomslagskraft.

Det nye kompetansesenteret skal ha eit språkleg forvaltaransvar.

Den nye institusjonen skal byggjast opp på grunnlag av dei ressursane som vert frigjorde gjennom ei avvikling av Norsk språkråd.

Viktige spørsmål er korleis institusjonen formelt skal organiserast og styrast, og korleis ein skal leggja til rette for ei vidare samfunnsmessig forankring.

Departementet vil koma tilbake til Stortinget med desse spørsmåla i løpet av 2004.

1.8.3 Stabilisering av rettskrivinga

Norsk rettskriving skal stabiliserast; dvs. at ein så langt råd er skal unngå nye og hyppige endringar i gjeldande rettskriving, både meir omfattande reformer og årvisse justeringar i einskildspørsmål.

Norsk språkhistorie i førre hundreåret er i stor grad ei historie om rettskrivingsendringar.

I prosjektskissa for det nye kompetansesenteret er det lagt til grunn at institusjonen ikkje skal byggjast opp med det for auge at han skal tilleggjast direkte språknormerande funksjonar. Erfaring viser at ein del normeringsspørsmål likevel vil reisa seg frå tid til anna, men omfanget av dette og korleis slikt best kan handterast, kan vera noko usikkert.

Korleis det i framtida skal arbeidast med slike normeringsspørsmål som framleis kan koma opp, og kva funksjon den nye institusjonen eventuelt skal ha i så måte, inngår i dei samla vurderingane som departementet no gjer av heile rettskrivingssituasjonen. Departementet vil koma tilbake til Stortinget med dette i løpet av 2004, mest truleg i samband med framlegget om å etablera det nye kompetansesenteret for norsk språk.

1.8.4 Innsamling av stadnamn

Departementet vil ta initiativ til ei kartlegging av kva som er innsamla av gamle stadnamn her i landet, og vurdera behovet for eit meir systematisk innsamlingsarbeid.

Ei særleg form for normeringsarbeid gjeld skrivemåten av stadnamn, for her er det etablert eit eige normeringsregime. Det er lov om stadnamn med tilhøyrande forskrifter som her er utgangspunktet.

Departementet førebur no endringar i lova, særleg med sikte på å forenkla saksgangen, fjerna eller mjuka opp uheldige føresegner og innføra føremålsparagraf og reglar om namnevern.

Det har i ulike samanhengar og på ulike initiativ vore gjennomført eit meir systematisk arbeid med å kartleggja og samla inn gamle stadnamn. Ein har i dag ikkje ei samla oversikt over innsamla materiale.

Før ein kan ha grunnlag for å meina noko sikkert om behovet for eit vidare innsamlingsarbeid, trengst difor ei oversikt over alle stadnamn som alt er innsamla.

Behovet for innsamling og organiseringa av stadnamnarbeidet i det heile vil måtta greiast ut nærare. Departementet vil vurdera om det nye kompetansesenteret for norsk språk vil kunna ta på seg å koordinera desse oppgåvene.

1.8.5 Verkeområdet for mållova

Som eit offisielt uttrykk for jamstellinga mellom målformene, i respekt for både nynorsk- og bokmålsbrukarar og for å signalisera at begge målformene både kan og skal brukast i alle samanhengar, skal det etter nærare reglar nyttast både nynorsk og bokmål i all verksemd med statleg tilknyting.

Ein del av grunnlaget for dette er å sikra den formelle likestillinga mellom målformene, slik denne er regulert i lov om målbruk i offentleg teneste.

Det har lenge vore uklårt kor langt verkeområdet for målbruksreglane strekkjer seg når det gjeld ulike statstilknytte organ eller verksemder som ikkje er ein organisatorisk del av forvaltninga, men i staden eigne rettssubjekt.

Etter gjeldande rett kjem det i prinsippet an på ei samla vurdering i kvart tilfelle om lova vil gjelda, og konklusjonen vil framstå som resultat av ei avveging av fleire ulike faktorar som alle har å gjera med kor nær den statlege tilknytinga kan seiast å vera.

Departementet vil leggja til grunn at føretak som følgjer den ordinære statsføretakslova, bør omfattast av målbruksreglane, eventuelt med individuelle tilpassingar.

I brev av 23. januar 2002 til Helsedepartementet har Kultur- og kyrkjedepartementet konkludert med at alle dei føretaka som er organiserte etter lov om helseføretak, klart fell inn under verkeområdet for mållova alt etter gjeldande rett.

Andre former for verksemd som staten har lagt til rette for gjennom individuelle særlover, bør òg som generelt utgangspunkt følgja målbruksreglane, og dette bør innarbeidast i mållova.

Når det gjeld andre selskapsformer, vil truleg innslaget av forretningsmessig konkurranse normalt vera så pass sterkt at dei i utgangspunktet ikkje bør omfattast av dei formelle krava i lov og forskrift.

1.8.6 Aktiv støtte til nynorsk skriftkultur

Gjennom eit breitt spekter av tiltak skal det leggjast til rette for å styrkja nynorsk språk generelt og nynorsk skriftkultur spesielt, og dette vil òg omfatta tiltaka som i visse samanhengar prinsipielt favoriserer nynorsk.

Utgangspunktet i dag må vera å sjå nynorsk språk og kultur som ein integrert del av ein nasjonal fellesskultur.

Nynorsk og bokmål er formelt likestilte, men reelt har nynorsk vanskelegare vilkår. Ei viss positiv diskriminering av nynorsk er rimeleg både ut frå allmenne rettferdsprinsipp og med basis i internasjonal språk­rettstenking. Ulike tiltak i offentleg regi vil likevel berre delvis kunna vega opp for dei særlege motkreftene som nynorsk i alle høve vil vera utsett for jamført med bokmål.

Jamvel om nynorsk språk og kultur i dag er tungt institusjonalisert, har språket mot seg eit fleirtals- og marknadspress.

I 2013 er det 200 år sidan Ivar Asen vart fødd, og det tiåret som står att fram til dette jubileet, kan vera eit høveleg tidsperspektiv for eit meir systematisk arbeid med å styrkja den nynorske skriftkulturen. Eit slikt arbeid må skje over eit breitt felt, gjennom eit samspel mellom private og offentlege aktørar.

I NRK vert det arbeidd med å etablera eit eige nynorsk kompetansesenter i Førde. Drifta startar frå nyttår 2004 i NRK-regi. Året etter skal det skipast eit nasjonalt nynorsk kompetansesenter med fleire bein å stå på enn NRK.

Det bør leggjast til rette for tett samarbeid og tenleg arbeidsdeling mellom Nynorsk kultursentrum, det nynorske kompetansesenteret og det nye kompetanseorganet for norsk språk. Det vil vera fornuftig at desse tre institusjonane utviklar eit tett samarbeid som kan fremja ei viss fordeling av oppgåver og samordning av større tiltak som skal koma språkbrukarane til gode, og som kan styrkja norsk språk generelt og nynorsk spesielt.

1.8.7 Nynorsk programvare m.m.

Ved å leggja til rette for eit samspel mellom offentlege og private aktørar må det i åra framover takast eit krafttak for reell likestilling mellom målformene også i teknologibasert språkproduksjon og språkkommunikasjon, mellom anna ved å arbeida for eit meir fullverdig tilbod av nynorsk programvare og for tilgang til nynorsk innhald på Internett.

Elektronisk programvare på norsk har funnest nesten berre på bokmål, av di produsentar og leverandørar stort sett ikkje har funne det økonomisk rekningssvarande å laga parallellversjonar på nynorsk.

Departementet vil vurdera om det er tenlege verkemiddel som bør takast i bruk for å understøtta utviklinga av nynorsk programvare og andre mekanismar som kan hindra diskrimering av nynorsk i samband med teknologisk basert språkbruk. Det bør òg utgreiast om det kan gjerast lov- og forskriftsendringar for å sikra norske arbeidstakarar og forbrukarar norsk grensesnittspråk i meny-, styre- og hjelpetekstar i elektroniske apparat, maskiner o.l. og norsk språk i brukarrettleiingar og annan dokumentasjon for slikt utstyr og på all emballasje og i all merking der språket har noko å seia for helse, miljø og tryggleik.

1.8.8 Ein norsk språkbank

På noko sikt er det eit mål å få bygd opp ein norsk språkbank, dvs. ei samling av norske språkressursar i form av store mengder tekst og tale som er elektronisk lagra og tilrettelagde for ulike typar bruk og gjenbruk, særleg tenkt nytta til utvikling av språkteknologiske produkt på norsk.

Utgangspunktet for det heile er fagfeltet språkteknologi, som kort kan definerast som utvikling av dataprogram med språkmodular som handsamar naturleg språk. Dette gjeld ikkje berre program som ein køyrer på ein datamaskin, men også program innebygde i moderne tekniske innretningar, mellom anna program som gjer det mogeleg å styra maskinar med røysta.

Det er tilgangen til digitaliserte språkressursar i form av tale, tekst og ordlister som er den kritiske innsatsfaktoren og dermed i stor grad det som set grenser for i kva omfang det vil svara seg for norsk forsking og industri å utvikla kommersielle språkteknologiske produkt tufta på norsk språk. Skjer ikkje slik norsk­språkleg produktutvikling, må ein rekna med at det vert teke i bruk engelskspråklege produkt i staden. Her ligg truleg ei av dei store utfordringane for norsk språk i tida framover. Språkteknologifeltet kan vera ein av dei fremste arenaene der kampen om norsk språk og kultur vil utspela seg i tida framover. Difor framstår dette no som eit viktig kulturpolitisk spørsmål. Språkteknologifeltet kan vera ein av dei fremste arenaene der kampen om norsk språk og kultur vil utspela seg i tida framover. Dette var ganske breitt omtala i den språkmeldinga som sentrumsregjeringa la fram i 1997.

I februar 2002 fekk Norsk språkråd i oppdrag av Kultur- og kyrkjedepartementet og Nærings- og handelsdepartementet å initiera og koordinera ei utgreiing om dette. Hovudpunktet i mandatet var å skaffa fram ein oppdatert og realistsikk analyse av behovet for å gjera norske språkressursar tilgjengelge og kva innsats dette ville krevja. Det skulle òg utarbeidast ein finansieringsplan, og føresetnaden var at denne skulle tuftast på ein kombinasjon av privat og offentleg finansiering, og at aktuelle finansieringskjelder skulle identifiserast.

I Norsk språkråd si rapport frå oktober 2002 er konklusjonen at det vil kosta 100 mill. kroner fordelt over fem år å få på plass det minimum av språkressursar som skal til for at dette skal fungera som ein språkbank, dvs. ein infrastruktur til bruk i norsk språkforsking og industriutvikling.

På kort sikt er det ikkje aktuelt å setja av statlege midlar til å utvikla ein norsk språkbank. Men regjeringa vil følgja utviklinga nøye i åra som kjem. I dette inngår også aktiv norsk deltaking i dei satsingane på språkteknologi som skjer innanfor EU.

1.8.9 Ein samla norsk språkpolitikk

Med utgangspunkt i det nye kompetansesenteret for norsk språk skal det leggjast til rette for å konkretisera, utdjupa og supplera dei overordna måla og rammene for språkpolitikken, for slik å utforma ein heilskapleg og praktisk orientert politikk tufta på systematiske analysar og strategiske prioriteringar.

Den teknologiske utviklinga har gjort det endå tydelegare enn før at det er på andre arenaer enn der kulturpolitikken tradisjonelt opererer, at viktige premissar for språkutviklinga vert forma. Ein samlande språk­politikk vil difor i mangt og mykje ha ein sektorovergripande karakter og må i stor grad ha å gjera med korleis ei rad andre samfunnsektorar ter seg i sin omgang med språket.

Systematisk påverknad og haldningsskapande arbeid vil vera eit svært aktuelt verkemiddel, og dermed vert utdanningssystemet, kanskje meir enn før, den sentrale arenaen der kampen om norsk språk må førast.

Språklege omsyn må byggjast inn som eit integrert element innanfor dei ulike samfunnssektorane og politikkområda. Som generelt prinsipp kan ikkje kulturbudsjettet nyttast til å retta opp att den skade som skjer på grunn av manglar eller forsømingar innanfor andre område av samfunnet eller politikken.

Ein offentleg språkpolitikk må utformast i eit tiårsperspektiv og konsentrerast om det som ein frå det offentlege si side kan og bør gjera noko med.

1.8.10 Samisk og andre minoritetsspråk

Også vilkåra for samiske språk og andre minoritetsspråk må ivaretakast innanfor ramma av ein samla norsk språk- og kulturpolitikk, i samsvar med etablerte prinsipp og dei pliktene norske styresmakter har teke på seg nasjonalt og internasjonalt.

Ansvaret for samiske språk er ein viktig del av ein samla norsk språk- og kulturpolitikk. Departementet legg vekt på aktivt å følgja opp språkreglane i samelova og vil på ulike måtar leggja til rette for gode utviklingsvilkår for samiske språk.

Det kan vera grunn til å streka under det generelle prinsippet om at eit språk må kunna brukast for at det skal kunna haldast i hevd. Dette inneber mellom anna at storsamfunnet også opnar for at til dømes samisk språk kan sleppa til på andre arenaer enn dei som berre vedkjem samane sjølve, dvs. at også nordmenn generelt sett må akseptera å verta eksponerte for samisk språk i visse samanhengar, til dømes i riksdekkjande etermedia og som parallelltekst i ulike offentlege dokument.

1.9 Litteratur

1.9.1 Innkjøpsordningane

Innkjøpsordningane er eit vellukka litteratur- og språkpolitisk verkemiddel og vil verta vidareførte. I tillegg til dei eksisterande ordningane bør rammene etter kvart aukast slik at det òg vert rom for innkjøp av verdfull sakprosa.

Innkjøpsordninga for ny norsk skjønnlitteratur for vaksne femner altså om ca. 200 titlar årleg, og desse vert distribuerte i 1000 eksemplar til folkebiblioteka. Ordninga for ny norsk skjønnlitteratur for born og unge femner om ca. 100 titlar i året. Desse vert distribuerte i 1550 eksemplar til folkebiblioteka og bibliotek i grunnskulen.

Dei innkjøpsordningane som alt er etablerte, syter for at særleg skjønnlitterære bøker fysisk når fram til nærmiljøet til lesarane. Samstundes vert det utgjeve stadig meir av det ein kan kalla allmenn sakprosa.

Ei selektiv innkjøpsordning for slike bøker, med til dømes 50 titlar kvart år i 1000 eksemplar, ville kunna stimulera til auka tilvokster av sakprosa slik dei alt eksisterande innkjøpsordningane har gjort for skjønnlitteraturen. Ei slik ordning vil kosta 8-10 mill. kroner årleg. Departementet ynskjer ei slik ordning og vil koma attende til dette i budsjettsamanheng.

1.9.2 Fritaket frå meirverdiavgift

Fritaket frå meirverdiavgift er eit viktig indirekte støttetiltak for bokbransjen.

Momsfritaket vart innført i 1967 og gjeld for prenta papirbøker og frå 1995 også for lydbøker.

I praksis har statsstøtte til kultur vore fullt tillate i EU så lenge det ikkje har vore til hinder for konkurransen og den frie handelen på den indre marknaden, og kultur har vore sett på som ei sak for nasjonale styresmakter.

I samband med momsreforma la Finansdepartementet til grunn at ei tilpassing til EUs regelverk om meirverdiavgift er ynskjeleg, men det ligg ikkje føre noka plikt til ei slik tilpassing gjennom EØS-avtalen.

Eit momsfritak eller ein lågare sats som favoriserer norskspråklege bøker, er neppe i tråd med EØS-avtalen. Derimot er det uproblematisk dersom ordninga er generell, slik at ho femner om alle bøker som vert omsette i Noreg, og det er dette som er stoda i dag.

1.9.3 Nærare om bransjeavtalen

Bransjeavtalen er ein friviljug avtale mellom to private partar, Den Norske Forleggerforening og Den Norske Bokhandlerforening. Gjeldande avtale går ut 31. desember 2004. Statlege styresmakter kjem inn i biletet med di det er ein kartellavtale som krev unnatak frå konkurranselovgjevinga. Bransjen sjølv lyt ha hovudansvaret for å finna fram til tenlege løysingar for tida etter 2004.

Fastprissystemet i Noreg er eit priskartell og må difor ha dispensasjon frå konkurranselovgjevinga.

Grunngjevinga for dispensasjon har vore at avtalen vart sett på som kulturpolitisk viktig, ved at han er med på å tryggja eit desentralisert bokhandelnett over heile landet, og ved å sikra utgjeving av og tilgjenge til alle typar litteratur til lik pris. Når bransjeavtalen skal reforhandlast, er dette i utgangspunktet ei sak mellom dei to bransjeorganisasjonane.

For konkurransestyresmaktene vil det generelle utgangspunktet vera at tevling medverkar til lågare prisar, breitt produktutval, nyskaping og innovasjon. Applisert på bokbransjen lyt konkurransepolitikken samstundes byggja på ei erkjenning av at marknad og tevling ikkje utan vidare er tilstrekkeleg for å tryggja låge nok prisar, mange nok utgjevingar, utgjeving av smale titlar og slett ikkje geografisk lik tilgang til bøker.

Forfatterforeningen og Bokhandlerforeningen har båe uttrykt ynske om at bransjen skal verta regulert gjennom ein friviljug bransjeavtale også etter 2004. Dette vil gje tryggleik og stabilitet for desse interessentane. På forleggjarhald gjer det seg derimot gjeldande fleire synspunkt, men Forleggerforeningen gjorde på generalforsamlinga 24. mai 2003 vedtak om å arbeida for ei vidare avtalebasert regulering av bokbransjen etter 2004. Forleggerforeningen vil arbeida for "å bevare prinsippet om fast pris, fri flyt av bøker, abonnementsordninger, lager- og skaffeplikt og en effektiv distribusjon av skolebøker".

For Kultur- og kyrkjedepartementet vil det overordna omsynet vera å tryggja utgjeving av eit breitt utval bøker - på bokmål og nynorsk - som spenner over eit vidt spektrum av sjangrar, og å tryggja at desse vert spreidde og gjorde tilgjengelege for lesarar i heile landet. Det må finnast fram til ein modell som på ein god måte tek høgde for både konkurransepolitiske, litteraturpolitiske og relevante allmenne kulturpolitiske omsyn.

Å regulera prisar og andre vilkår i lovs form tykkjest lite aktuelt, med di dette kan medverka til å låsa fast rammer som etter kvart kan verka uheldig konserverande.

Det må difor framleis vera bransjen sjølv som har hovudansvaret for å finna fram til tenlege løysingar for tida etter at nogjeldande bransjeavtale går ut ved utgangen av 2004.

1.9.4 Bokklubbane

Bokklubbane har ein sterk posisjon i Noreg, både økonomisk og kulturelt. Utan bokklubbane ville færre ha kjøpt og lese den nye skjønnlitteraturen. Bok­klubbane kan hevdast å vera den største distriktsbokhandelen i landet, men det kan òg hevdast at suksess for bokklubbane gjer tilhøva vanskelegare for dei lokale bokhandlane.

1.9.5 Elektronisk publisering, distribusjon og handel

Den digitale epoken har også nådd bokbransjen, i form av e-bøker, tinga prent (print on demand), nettbokhandlar og e-bokhandlar. Med IKT vert både produksjon og handel meir effektiv, og fordyrande mellomledar kan takast bort, så som sats og prenting, frakt og lagerhald. Konsekvensane for bokbransjen kan verta store, men det er uråd å seia noko visst om kor snøgt eller i kva omfang endringar vil skje.

Problema med å administrera dei økonomiske rettane til forfattar og forlag er ikkje løyste enno, og før ein kan få til ein trygg og enkel handel, vil det ikkje koma noko gjennombrot for utgjeving av e-bøker. Det vil fyrst vera aktuelt å utforma ein litteraturpolitikk for e-bøker dersom marknaden ikkje skulle gje vilkår for kvalitet, mangfald og breidd, dersom økonomiske og ideelle rettar og krav til forfattarar og andre opphavsmenn ikkje vert tekne vare på, eller dersom føremonene ved den nye teknologien ikkje gjev lågare prisar for publikum.

1.9.6 Lydbøker

Lydbøker fyller funksjonar som vanlege bøker ikkje kan dekkja like godt - både for vanlege brukarar og for folk med ei eller anna form for lesehemming. Det må leggjast til rette for at den positive voksteren i frambodet og bruken av lydbøker kan halda fram.

Kravet i føremålsparagrafen til biblioteklova om at kvart bibliotek skal leggja vinn på kvalitet, mangfald og aktualitet i tilboda, gjeld sjølvsagt òg for grupper med særskilde behov. Det vil difor vera viktig å halda oppe høg kvalitet på den offentleg finansierte lydbokproduksjonen i Noreg.

Over Kultur- og kyrkjedepartementets budsjett vert det i tillegg til Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek også gjeve støtte til lydbokproduksjonen til Kristent Arbeid Blant Blinde og Svaksynte (KABB), med vel 0,9 mill. kroner i 2003.

1.9.7 Tilrettelagd litteratur

Den statlege innsatsen for å leggja til rette litteratur for folk med lesevanskar har fyrst og fremst vore innretta mot synshemma. Perspektivet bør utvidast også til andre grupper.

Om lag 20 pst., dvs. ca. 900 000 menneske, har problem med å lesa og forstå innhaldet i ein vanleg tekst. Ca. 2 pst., dvs. 90 000 menneske, klarar ikkje å ta imot informasjon gjennom tekst.

Foreininga Leser søker bok har sett nytt søkjelys på desse problemstillingane.

"Leser søker bok" har fått ei eingongsløyving på 2 mill. kroner frå Sosial- og helsedirektoratet for 2002-2003.

Dette er eit oppgåvekompleks som vedkjem fleire departement. Det er viktig å få i stand ein god og løpande dialog mellom desse og relevante interesseorganisasjonar, mellom anna for å få vurdert korleis det betre kan leggjast til rette for utvikling, produksjon og formidling av tilrettelagd litteratur for alle former for lesehemmingar.

1.9.8 Litteratur på nynorsk

Dersom ein ser bort frå skulebøkene, er den norske bokbransjen dominert av bøker på bokmål, meir enn tilhøvet mellom talet på nynorsk- og bokmålsbrukarar skulle tilseia. Det Norske Samlaget, som årleg får driftsstøtte frå Kultur- og kyrkjedepartementet, er det einaste forlaget som gjev ut bøker i alle sjangrar på nynorsk, og det står no for om lag 73 pst. av alle nynorsk­utgjevingar. Departementet ynskjer å auka tilskotet til dette forlaget.

1.9.9 Kulturelt mangfald og litteratur

Både frambodet og formidlinga av litteratur i Noreg må avspegla den kulturelle og språklege bakgrunnen til alle som bur i landet i dag.

Betre utnytting av informasjonsteknologi og nasjonale, nettbaserte tenester saman med utbygging av biblioteka som møtestad vil vera ein framtidsretta strategi. Det må vidare satsast på barnebiblioteka som kulturformidlarar. I eit multikulturelt Noreg må biblioteka vera i front når det gjeld ytringsfridom og meiningsmangfald, og dei skal formidla kultur- og litteraturuttrykk som speglar dagens samfunn.

1.9.10 Norsk Forfattersentrum

Å møta ein levande forfattar kan kveikja interessa for litteratur hjå mange, ikkje minst born og unge. Det er naturleg å byggja vidare opp under den formidlingsverksemda Norsk Forfattersentrum har utvikla den siste mannsalderen.

I 2002 fekk meir enn 100 000 elevar i alle skuleslag besøk av ein forfattar. Gjennom prosjektet Den kulturelle skulesekken vil det venteleg liggja til rette for at Norsk Forfattersentrum får eit endå meir mangslunge og vidspreidd verkefelt.

1.9.11 Born og litteratur

Born møter i dag eit mangfald av medium og kulturuttrykk, men lesing er likevel eineståande som erkjennings-, lærings- og opplevingsmetode. Hovudutfordringa er å inspirera born til å lesa, og mange leselystprosjekt er etablerte dei siste åra. Slike prosjekt lyt det satsast på i åra framover.

Barnebiblioteka kan brukast som fyrtårn for utvikling av metodar for formidling, nye samarbeidsformer, ny institusjonsprofil og nye profesjonsroller.

Fleire undersøkingar har vist at lesedugleiken til no­rske born er for dårleg, og norske born og unge les mindre enn tilfellet er i andre land det er naturleg å samanlikna med. Dette gjeld i særleg grad gutane.

Foreningen !les byrja som eit leselystprosjekt og vart i 2000 etablert som foreining med 28 medlemer. Dette er ein ideell organisasjon som skal arbeida for å fremja lesing, særleg mellom born og unge.

Den store statlege satsinga på stimulering av leselyst og lesedugleik er det femårige prosjektet "Gi rom for lesing!" i regi av Utdannings- og forskingsdepartementet. Det er rekna med å bruka om lag 100 mill. kroner dei fyrste tre åra. Det er lagt opp til samarbeid med Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kyrkjedepartementet.

Utfordringane på dette området høyrer naturleg i hop med prosjektet Den kulturelle skulesekken.

1.9.12 Litteraturfestivalar

Litteraturfestivalar er viktige tiltak som skaper blest om litteratur og forfattarar, og som på den måten kan medverka til å fremja den allmenne interessa for litteratur som kunstform og kunnskapskjelde.

Fleire av festivalane får kvart år støtte over budsjettet åt Kultur- og kyrkjedepartementet.

Dei nynorske festspela er ei årleg markering av den nynorske skriftkulturen, med gode forfattarar, god musikk og gode bilete, og er ein del av verksemda til Nynorsk kultursentrum, det nasjonale dokumentasjons- og opplevingssentret for nynorsk skriftkultur. I dei ti åra festspela har vore skipa til, har det vore av­vikla om lag 400 arrangement med meir enn 51 000 deltakarar.

1.9.13 Norsk litteratur i utlandet

Verksemda til NORLA (Norwegian Literature Abroad. Fiction & Non-fiction) er eit viktig tiltak for å fremja norsk litteratur utanfor landegrensene.

NORLA skal informera om og formidla norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet i samarbeid med norske forlag og andre organ.

Tilskotet frå Kultur- og kyrkjedepartementet, som i 2003 utgjer nær 6,7 mill. kroner, er auka i høve til tidlegare år.

Dei viktigaste verkemidla er omsetjingsstøtta, som særleg går til land med vanskeleg økonomi, reisestøtte til forfattarar, dessutan deltaking på seminar, bokmesser og andre arrangement for å synleggjera norsk litteratur og utgjeving av publikasjonar.

1.10 Kunstnarane

1.10.1 Innleiande merknader

Ei rekkje institusjonar, støtteordningar og tiltak under budsjettet til Kultur- og kyrkjedepartementet har direkte innverknad på arbeidsvilkåra til kunstnarane.

Kultur- og kyrkjedepartementet og Utdannings- og forskingsdepartementet vil i samarbeid setja i gang eit arbeid med å kartleggja behovet for ulike kunstutdanningar og yrkesaktiviteten til kandidatar frå slike utdanningar, inkludert dei som er utdanna i utlandet.

Den siste stortingsmeldinga om kunstnarpolitikken, St.meld. nr. 47 (1996-1997) Kunstnarane, vart lagd fram av Jagland-regjeringa. Slik det vert formulert i denne meldinga, er hovudmålet for staten på kunstområdet å skapa vilkår for at heile samfunnet skal kunna ta del i eit levande og mangslunge kunstliv. I erkjenning av at marknaden åleine ikkje er tilstrekkeleg for å sikra kvalitet, nyskaping og mangfald på kunstområdet, må det offentlege inn med tiltak som skal tryggja eit mangfald av ulike kunstuttrykk av høg kvalitet.

Samhandlinga mellom staten og kunstnarane om kunstnarpolitiske spørsmål skjer mellom anna gjennom forhandlingar, drøftingar og ulike møte. Regelverksavtalen frå 1978 som inneheld reglar for forhandlingar mellom staten og kunstnarorganisasjonane, vart oppsagd av kunstnarorganisasjonane i byrjinga av 1980-åra. Departementet har i samråd med organisasjonane ei tid arbeidd med å erstatta avtalen med eit meir einfelt regelverk som er betre tilpassa tilhøva i dag. Eit nytt regelverk skal regulera i kva samanhengar partane skal møtast, og dessutan innehalda prosedyrereglar for slike møte. Departementet vil leggja til grunn at det ikkje er aktuelt å innføra forhandlingsrett for talet på og storleiken på stipend og garantiinntekter eller for tiltak for å fremja auka bruk av kunstnarlege prestasjonar. Dette er budsjettspørsmål som ikkje bør vera gjenstand for forhandlingar.

Det kan ikkje lenger vera eit mål at den statlege innsatsen på feltet skal kunna innehalda ein automatisk økonomisk vokster etter kor stor tilvoksteren av kunstnarar er. Det er behov for meir fleksible ordningar som er betre tilpassa arbeidsformene på dagens kunstfelt. Samstundes bør det vera eit grunnprinsipp at ordningane fremjar kunstnarleg produksjon med høg kvalitet.

1.10.2 Garantiinntekt

Garantiinntekta (GI) inneber på den eine sida ein relativt trygg økonomisk situasjon som gjev høve til kunstnarleg fridom og fagleg fordjuping. På den andre sida låser garantiinntektsordninga ein stor del av dei kunstnarpolitiske midlane til ei lita gruppe kunstnarar, og ordninga gjev lite rom for kontinuerlege kvalitetsvurderingar. For å gjera bruken av midlane meir fleksibel tek departementet sikte på å overføra ein del ledige garantiinntektsmidlar til arbeidsstipend.

Departementet går framleis inn for ei fri vurdering av ledige garantiinntekter, slik at ein kan styrkja kunstfelt der det er spesielle behov. I dette ligg det òg at ein kan omgjera "frie" garantiinntektsmidlar til arbeidsstipend. Med ei slik omgjering tek departementet sikte på at kvar garantiinntekt skal erstattast av to arbeidsstipend.

Departementet går inn for at yrkesaktivitetsvurderinga skal vera slik at dei som over tid har så låg dokumentert yrkesaktivitet at dei i realiteten ikkje lenger kan seiast å vera yrkesaktive, misser retten til garantiinntekt.

Det er behov for å vurdera reglane om avkorting av garantiinntekta.

Reglane om avkorting av garantiinntekta bør vera eit element når ein vurderer eventuelle endringar, men dette må vegast opp mot mogelege uheldige verknader av eit slikt regelverk, mellom anna det byråkrati handhevinga av avkortingsreglane inneber.

1.10.3 Arbeidsstipend

Arbeidsstipend for kunstnarar bør styrkjast i åra framover. Talet på stipend bør aukast, mellom anna ved at ein over tid omprioriterer frå garantiinntekter til arbeidsstipend. Arbeidsstipenda bør innrettast på ein måte som tek vare på behova kunstnarane har for konsentrasjon og fagleg fordjuping.

I tillegg til å auka talet på arbeidsstipend bør stipendsummen for slike stipend tilsvara maksimal garantiinntekt og følgja lønsutviklinga tilsvarande lønssteg 1.

For å skapa større tryggleik i den kunstnarlege prosessen kan det i større grad leggjast opp til å innstilla og gjeninnstilla til femårige arbeidsstipend.

Det kan vidare vera relevant å vurdera andre typar langvarige stipend som skal møta behovet for fagleg konsentrasjon og fordjuping. Til dømes kan ein vurdera å oppretta ei form for åremålsstipend som kan søkjast for ein lengre periode, til dømes ti år, med ei obligatorisk kvalitetsvurdering etter til dømes fem år.

Det kan vera behov for å vurdera ei ny stipendordning som skal vera særskilt tilpassa eldre yrkesaktive kunstnarar.

Ei arbeidsgruppe har gjeve framlegg om å oppretta ti arbeidsstipend som er øyremerkte kunstnarar med minoritetsbakgrunn, utan omsyn til kunstform. Departementet er generelt skeptisk til øyremerking av stipendmidlar. Departementet vil likevel sjå nærare både på dette framlegget og andre mogelege verkemiddel.

1.10.4 Stipendstrukturen

For å oppnå større fleksibilitet og forenkling både for kunstnarane og i tilskotsforvaltninga bør det vurderast å avvikla dei fem små stipendordningane med eigne føremål og tildelingskriterium. Midlane bør leggjast inn i ei ny stipendordning, der søkjaren sjølv definerer kva stipendet skal brukast til ut frå eigne behov i den kunstnarlege verksemda.

Departementet gjer framlegg om at ein held fast på det ordinære arbeidsstipendet og på arbeidsstipendet for yngre/nyetablerte kunstnarar. Dei andre fem diversestipenda bør ein vurdera å slå saman. Det gjeld følgjande ordningar: Reise- eller studiestipend, vikar­stipend, etableringsstipend, etableringsstipend for skjønnlitterære forfattarar og omsetjarar, og materialstipend.

1.10.5 Strukturen på stipendkomiteane

Apparatet som fordeler statlege stipend og garantiinntekter til kunstnarar, er av historiske grunnar svært omfattande i Noreg. Det er eit mål å tilpassa strukturen betre til situasjonen i dagens kunstfelt ved å gjera stipendkomité-strukturen enklare. Forenklinga kan gjerast ved at den noverande ordninga med 24 fagspesifikke stipendkomitear vert erstatta av ei løysing med langt færre, kan henda så få som fem eller seks større komitear.

Kunstnarrepresentantar bør framleis utgjera eit fleirtal i komiteane, men i tillegg kan kunstvitarar og kunst­ekspertar som kjenner dei kvalitetskrava som gjeld i ulike fagmiljø og institusjonar, med fordel supplera stipendkomiteane slik som i kunstforvaltninga elles.

Etter ein forenkla komitéstruktur bør dei nye komiteane dekkja områda litteratur og annan skriftbasert kunst, visuelle kunstartar, skapande musikk, utøvande musikk og scenekunst.

Ein slik komitéstruktur har som føresetnad at det bør vera fleire medlemer i kvar komité enn det som gjeld i dag. Oppnemning bør gjerast av eit organ med "armlengds avstand" frå departementet, etter framlegg frå kunstnarorganisasjonane og helst også frå dei kunstfaglege utdanningsinstitusjonane.

1.11 Friviljug innsats på kulturfeltet

1.11.1 Dei friviljuge organisasjonane og kulturlivet

Historisk sett har sivile, friviljuge samanslutningar vore ein viktig del av det norske samfunnet.

Mesteparten av midlane på det statlege kulturbudsjettet går til å støtta det profesjonelle kulturlivet i Noreg. Men departementet legg samstundes vekt på at dei friviljuge organisasjonane har ei viktig rolle å spela i samfunnet, og at det er om å gjera å stimulera innsatsen og deltakinga i friviljug aktivitet i regi av organisasjonane. Dei friviljuge organisasjonane har ulike funksjonar som har mykje å seia både for samfunnet generelt og for kulturlivet spesielt:

  • – Dei friviljuge organisasjonane er viktige i kraft av det arbeidet dei utfører. Dersom det friviljuge arbeidet vart borte, måtte mykje av dette erstattast av betalt arbeid som truleg ville kosta staten milliardar av kroner.

  • – Friviljuge organisasjonar har også ein viktig funksjon som demokratiske aktørar.

  • – Dei friviljuge organisasjonane skaper mange former for sosial fellesskap.

  • – Friviljuge samanslutningar har evne til å skapa tillit i samfunnet.

  • – Dei friviljuge organisasjonane har stort potensial for å skapa engasjement.

  • – Friviljuge samanslutningar medverkar til mangfaldet i samfunnet.

  • – Friviljuge organisasjonar fungerer som rekrutteringsarena for deltaking i kulturlivet på mange nivå.

1.11.2 Frifond - tilskotsordninga for lokalt friviljug arbeid blant born og unge

Tilskotsordninga til lokalt friviljug arbeid blant born og unge, Frifond, går over budsjetta til to departement, Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kyrkjedepartementet. Pengane går til lokale grupper og lag og vert kanaliserte via tre landsomfattande paraplyorganisasjonar etter ein fordelingsnøkkel. Det er Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), Norges musikkråd (NMR) og Norsk Amatørteaterråd (NAT). Midlane skal brukast til eit breitt spekter av lokale aktivitetar blant born og unge.

Frifond-ordninga vart evaluert i 2002 på oppdrag av dei to departementa. Ein hovudkonklusjon i evalueringsrapporten er at noverande fordelingsmodell i regi av dei tre paraplyorganisasjonane stort sett fungerer tilfredsstillande. Men den noverande løyvingsmodellen har likevel klåre ulemper. Frifond-løyvingane når ikkje godt nok ut til frittståande lag, dvs. til den lokale aktiviteten som ikkje er knytt til ein landsomfattande organisasjon.

Med verknad frå 2003 vart Frifond tilført ein øyremerkt del av midlane til kulturområdet frå speleoverskotet. Prognosane for speleoverskotet tilseier at den delen av overskotet som skal gå til Frifond, vil utgjera om lag 135 mill. kroner frå og med 2005. I tillegg kjem det som vert løyvt til ordninga over statsbudsjettet. Både resultatet av evalueringa og behovet for å kvalitetssikra ordninga med tanke på den monalege auken i den økonomiske ramma for ordninga tilseier ei justering av korleis midlane i Frifond-ordninga vert kanaliserte til mål­gruppene. Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kyrkjedepartementet har på denne bakgrunn vurdert ulike alternativ til den noverande modellen:

  • – Paraplyorganisasjonane som tilskotsforvaltarar

  • – Sentral forvaltning

  • – Kommunal forvaltning

  • – Ansvarsdeling mellom organisasjonane og kommunane

Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kyrjedepartementet ser både føremoner og ulemper ved dei ulike modellane som her er skisserte. Røynslene med Frifond-ordninga så langt har vist at paraplyorganisasjonane har problem med å nå tilfredsstillande ut til målgruppene for ordninga. På den andre sida har dei tvillaust verdfull kompetanse på området. Ei sentral statleg forvaltning vil betre kunna tryggja krav om likebehandling og effektiv ressursbruk, men samstundes innebera ei svekking av den lokale forankringa av ordninga. Dei to departementa ser alt i alt store føremoner med ein modell som legg til rette for ei betre lokal forankring og ein heilskapleg politikk overfor born og unge lokalt ved å gje kommunane ein sentral plass i Frifond-ordninga.

1.12 Verkemiddel - nærare om nokre aktuelle spørsmål

1.12.1 Innleiande merknader

Denne meldinga legg ikkje opp til omfattande endringar i den statlege verkemiddelbruken på kulturområdet.

Det er likevel somme konkrete verkemiddelspørsmål som på ulik måte har vore framme i det kulturpolitiske ordskiftet, og som det difor er på sin plass å drøfta særskilt i denne meldinga. Fyrst og fremst gjeld dette Norsk kulturråd.

Vidare vert spørsmålet om kulturlov kommentert, og det er dessutan tenleg å seia litt om kunnskapsbehovet i form av forsking og utgreiing om kultursektoren.

1.12.2 Om Norsk kulturråd

Gjennom alle dei snart 40 åra institusjonen har vore til, har Norsk kulturråd spela ei viktig rolle i kulturpolitikken. Ei styrking av det såkalla frie feltet i åra frametter vil samstundes kunna innebera ei ytterlegare styrking av Norsk kulturråds posisjon.

1.12.2.1 Vurdering av regelverket

Generelt er regelverket prega av at det er vorte til på ulike tidspunkt, og at det ikkje på noko tidspunkt etter at Kulturrådet vart skipa, er gjort ei samla gjennom­gåing av det formelle grunnlaget.

Forskriftene for tilskotsordningane er i all hovudsak uproblematiske. Det er historiske grunnar for at støtte til scenekunst er skild ut i ei særskild forskrift, medan andre støtteordningar vert regulerte generelt. Departementet vil vurdera om det vil vera tenleg å slå dei to forskriftene saman til ei. I denne forskrifta vil ein så også kunna ta inn andre tilskotsordningar.

Innkjøpsordninga for litteratur er ikkje regulert i forskrift i det heile, men følgjer av avtale mellom forlaga og Kulturrådet. Det vil vera tenleg at hovudtrekka i ordninga vert fastsett på ein lettare tilgjengeleg måte.

Regelverket for Kulturrådet og Kulturfondet inneheld ikkje særleg klåre reglar for kor sjølvstendig Kulturrådet skal vera i høve til Stortinget og til departementet når det disponerer over Kulturfondet. Det inneheld heller ikkje noko om at tilskot over Kulturfondet ikkje skal gå til permanente tiltak.

Arbeidsdelinga mellom departementet og Kulturrådet har i all hovudsak fungert godt. Likevel vil det vera tenleg å sjå nærare på korleis det samla regelverket kan gjevast ei meir samla og heilskapleg form, mellom anna for å klårgjera kompetansetilhøva ytterlegare.

1.12.2.2 Kulturrådet som uavhengig forvaltningsorgan - spørsmålet om instruksjonsrett

Reguleringa av kor fritt Kulturrådet står i å nytta midlane som vert løyvde til Norsk kulturfond, er vag. Dette er eit sentralt spørsmål, og i meldinga vert spørsmålet om instruksjonsrett for departementet og Stortinget drøfta noko nærare.

I forvaltningsrettsteorien er det lagt til grunn at eit kollegialt forvaltningsorgan kan ha ein uavhengig status når samansetjinga av organet er gjord ut frå å samla særskild ekspertise på eit område. Dette er klårt tilfelle ved oppnemninga til Kulturrådet.

Samla sett taler mange tilhøve for at Kulturrådet bør ha ei uavhengig stilling i høve til Stortinget og regjeringa, i alle fall for ein del av dei midlane det disponerer, nettopp av di det gjev eit godt grunnlag for at rådet kan vera ein slik aktør i den dynamiske utviklinga som det til no har vore.

1.12.2.3 Korleis forma ut nytt regelverk

Jamvel om behovet ikkje er akutt, bør det setjast i gang eit arbeid med å forma ut eit nytt regelverk for Norsk kulturråd. Det nye samla regelverket bør ordnast i to delar, ein del som regulerer organiseringa av Kulturrådet og tilhøvet mellom rådet, departementet og Stortinget, og ein del som regulerer tilskotsordningane og dermed tilhøvet mellom tilskotsmottakarar og rådet.

Det grunnleggjande regelverket bør utformast i lov, ikkje som no i plenarvedtak. Det høver som lovgjeving av di det har synt seg å vera lite behov for endringar over tid, og av di lovs form vil vera betre eigna til å regulera instruksjonsrett for Stortinget. Ei tilskotsforskrift vil då kunna vera heimla i lova.

1.12.2.4 Tilhøvet til ABM-utvikling

Det samordna forvaltningsblikket på saksfelta arkiv, bibliotek og museum som skipinga av fagorganet ABM-utvikling mogeleggjer, kan òg innebera at det etter kvart vil vera tenleg å gjera somme justeringar i oppgåvedelinga og grenselinene mellom dette organet og Norsk kulturråd.

Departementet vurderer likevel situasjonen slik at det ikkje ligg føre eit akutt behov for opprydding.

Departementet vil i nær dialog med Norsk kulturråd og ABM-utvikling løpande vurdera mogelege gråsonar og høvelege åtgjerder for å løysa dei vanskane som måtte oppstå.

1.12.2.5 Samansetjinga av rådet

Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre sterke grunnar for å tilrå endringar i samansetjinga av rådet i samband med nyoppnemninga frå 2005.

1.12.2.6 Ordskiftet om regionalisering

I det kulturpolitiske ordskiftet har spørsmålet om ei regionalisering av Norsk kulturråd vore framme.

Alt i alt tykkjest det ikkje vera avgjerande grunnar for å leggja om forvaltninga av Kulturfondet i ei meir regional lei. Men samstundes er det viktig å ha auga for at Norsk kulturråd til kvar tid skal fanga opp verdfulle prosjekt og planar i heile landet.

1.12.2.7 Nokre hovudkonklusjonar
  • – Gjeldande styringsgrunnlag er samansett og prega av å ha vakse fram over tid. Det er lite dekkjande for den samla verksemda i Kulturrådet. Omfanget av instruksjonsrett for overordna organ er uklårt utforma. Styringsgrunnlaget bør difor reviderast.

  • – Framtidig regelverk bør delast i to: Ein grunnleggjande del om organisering, oppgåver og styringsstruktur, som bør vedtakast som lov, og ein underordna del om dei einskilde tilskotsordningane m.m., som framleis bør vera i forskrift.

  • – Overføring av forvaltningsansvaret for ein del faste tiltak frå departementet til Norsk kulturråd kan gjennomførast utan at ein svekkjer dei gode sidene ved verksemda i Kulturrådet.

  • – Norsk kulturråd bør vidareførast som eit samla landsdekkjande fagorgan.

1.12.3 Spørsmålet om kulturlov

Med jamne mellomrom dukkar det opp ynske og krav om ei kulturlov. Ynsket er fyrst og fremst eit uttrykk for å gje kultursektoren som totalitet eit sikrare fundament, både statusmessig og økonomisk.

Eit hovudpoeng i argumentasjonen for ei kulturlov er at ho skal sikra finansieringa av tiltaka i kultursektoren.

Dersom departementet skal gå vidare med vurderingar av ei eventuell kulturlov, vil det vera uaktuelt å gå inn på framlegg som inneber å lovfesta spesielle prosentsatsar o.l. til kultursektoren.

Heller ikkje er det aktuelt å vurdera lovfesting av organisatoriske prinsipp for korleis til dømes kommunane skal leggja opp engasjementet sitt i kultursektoren.

Etter departementet sin oppfatning er det berre ei allmenn kulturlov som det kan vera aktuelt å vurdera, dvs. ei lov som eventuelt lovfestar at stat, fylkeskommunar og kommunar skal leggja til rette for, støtta og fremja eit sett av kulturtiltak som ibuarane kan oppleva og ha glede av.

Ei eventuell kulturlov vil isolert sett ikkje sikra kultursektoren anna enn ein viss minimumsinnsats. Utan kopling til økonomiske rammevilkår vil ei kulturlov i seg sjølv ikkje skapa betre utgangspunkt for kultursektoren.

I aukande grad er òg utforming og gjennomføring av kulturpolitikk påverka av internasjonalt avtaleverk, i fyrste rekkje gjennom EØS-avtala og medlemskapen i WTO. Spørsmålet er då i kva grad og på kva måtar ein kan ta i bruk kulturpolitiske verkemiddel for å støtta kulturytringar som er viktige i norsk samanheng.

1.12.4 Kunnskapsbehov og FoU om kultursektoren

I åra frametter vil departementet føra ein løpande dialog med Noregs forskingsråd, Norsk kulturråd og ABM-utvikling om forskings- og utgreiingsbehova. Departementet vil ha interesse av at FoU-innsats over tid kan gje ny kunnskap om heile kultursektoren, og vil følgjeleg vurdera tiltak som kan gje ei slik utvikling.

1.13 Kulturbygg

1.13.1 Innleiande merknader

Kulturtiltak krev fysiske rammevilkår som gjer det mogeleg å realisera dei måla som gjeld for dei respektive institusjonane eller prosjekta.

I framstillinga nedanfor er siktemålet med utgangspunkt i dei eksisterande ordningane å skissera ein tenleg modell for korleis kulturbygg bør handterast forvaltningsmessig i åra frametter.

1.13.2 Rom for kunst - midlar frå Norsk kulturfond

Norsk kulturråd har heilt sidan organet vart skipa i midten av 1960-åra nytta ein del av fondsmidlane til kulturbygg. Medan 33 pst. gjekk til kulturbygg i 1965, utgjorde dette berre om lag 3 pst. av dei samla fondsmidlane i 2002.

Avsetjinga har tradisjonelt gått til toppfinansiering av spesialbygg som ikkje har falle inn under ordninga for lokale og regionale bygg, eller som ikkje har fått tilskot frå løyvingane til nasjonale kulturbygg.

Norsk kulturråd yngskjer i åra framover fyrst og fremst å medverka til å utvikla nye arenaer for formidling av kunst.

Departementet legg til grunn at dette i investeringssamanheng vil vera ei tenleg hovudprioritering for Norsk kulturråd i komande år.

1.13.3 Evalueringa av ordninga for tilskot til lokale/regionale kulturbygg

Tilskotsordninga for lokale og regionale kulturbygg var tidlegare knytt til ein eigen post i statsbudsjettet (kap. 320 post 60), men no vert desse tilskota henta frå spelemidlane, med 45 mill. kroner i 2003.

Ein stor del av forvaltningsoppgåvene i tilknyting til denne tilskotsordninga er delegert til fylkeskommunane.

Ordninga er nyleg evaluert. Evalueringsrapporten tilrår å vidareføra ordninga, men med ein del justeringar.

På grunnlag av ein konkret og djupare analyse av kulturbygg i tre ulike regionar deler rapporten bygningane inn i kategoriane forsamlingshus og kulturhus. Denne inndelinga går på tvers av oppdelinga i lokale og regionale bygg etter tilskotsordninga.

1.13.4 Ny, desentralisert ordning for tilskot til kulturhus

Med tilvising til evalueringa av den noverande ordninga med statlege tilskot til lokale og regionale kulturbygg vil departementet tilrå ei ny, desentralisert ordning for tilskot til kulturhus. Ordninga bør tilførast 40 pst. av den delen av spelemiddeloverskotet som skal nyttast til kulturbygg. Frå 2005 vil dette utgjera overslagsvis 55 mill. kroner.

Midlane vert stilte til rådvelde for fylkeskommunane som bør stillast nokså fritt i bruken av desse midlane. Midlane bør kunna nyttast både til nybygg og ombygging eller modernisering, men ikkje til ordinært vedlikehald eller drift. Tilskot til bibliotekbussar kan inngå i ordninga.

1.13.5 Ny ordning for tilskot til regionale møteplassar og formidlingsarenaer for kultur

I departementet ligg det føre ei rad søknader om tilskot frå budsjettposten til nasjonale kulturbygg (kap. 320 post 73). Brorparten av desse har ein karakter og eit omfang som gjer det naturleg å kategorisera dei som regionale prosjekt.

Departementet vil tilrå at regionale prosjekt i åra frametter vert delfinansierte med midlar frå den delen av spelemiddeloverskotet som skal nyttast til kulturbygg. For å kunna dekkja ein rimeleg del av dei melde behova bør 60 pst. av dette øyremerkte spelemiddel­overskotet setjast av til slike tiltak. Frå 2005 vil dette utgjera overslagsvis 80 mill. kroner.

1.13.6 Nasjonale kulturbygg

Dei siste åra har posten for tilskot til nasjonale kulturbygg (kap. 320 post 73) femna om fleire prosjekt enn det som har vore vanleg tidlegare. I hovudsak har dette samanheng med gjennomføringa av programmet med såkalla fylkestusenårsstader.

I åra frametter vil kategorien nasjonale kulturbygg både femna om prosjekt av eit særleg stort omfang, prosjekt der staten åleine skal dekkja ein særleg stor del av dei samla investeringskostnadene, og andre prosjekt som etter sin karakter utan vidare høyrer heime i denne kategorien.

1.13.7 Statlege bygg

Det vert lagt til grunn at investeringsprosjekt ved statlege institusjonar skal fremjast som før med løyvingar over budsjettet åt Arbeids- og administrasjons­departementet.

2. Komiteens merknader

2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, slutter seg til meldingens prinsipielle utgangspunkt om at kultur har en verdi i seg selv. Dette bunner i erkjennelsen av at det enkelte mennesket har behov utover det materielle, og at kunst og kultur er nødvendige forutsetninger for et fullverdig liv. Det hele mennesket er et menneske med reelle muligheter til å bruke sin skaperkraft uansett utgangspunkt, fysisk, sosialt eller intellektuelt. Dette anviser et samfunn som gir den enkelte de best mulige forutsetninger for kreativ utfoldelse og faktisk handlingsrom.

Komiteen mener samfunnsutviklingen kommer til å kreve en mer aktiv kulturpolitikk i årene som kommer.

Komiteen merker seg de analyser meldingen gjør i forhold til globalisering, utdannelse, generasjonskultur, demografi, individualisering og teknologi. Komiteenmener dette utgjør et spennende bakteppe for utformingen av kulturpolitikken i en periode som først og fremst vil være kjennetegnet av store endringer. Komiteen vil komme tilbake til dette i forbindelse med merknadene til det enkelte kapittel.

Komiteen vil understreke at behandlingen av Kulturmeldingen først og fremst berører hovedtrekkene i kulturpolitikken. Derfor vil mange enkeltinstitusjoner og prosjekter på kulturfeltet som komiteen er opptatt av, likevel ikke være omtalt. Disse er det naturlig å komme tilbake til i andre sammenhenger, som for eksempel i budsjettbehandlingen.

Hovedprioriteringer

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti legger det enkelte menneskets behov for kunst og kultur til grunn for sin politikk. Evne og mulighet til opplevelse, og til selv å delta, representerer grunnleggende verdier i et menneskes liv. Forutsetningene for å være en aktivt deltagende samfunnsborger, med en god følelse av tilhørighet, ligger i betydelig grad nedfelt i vår kulturelle kompetanse. Fra hvert vårt individuelle ståsted deltar vi ut fra våre personlige forutsetninger i det frodige kulturelle fellesskap samfunnet er. Jo sterkere vår individuelle kulturelle kompetanse er, jo bedre vil samfunnet derfor fungere. Disse medlemmer vil arbeide for et samfunn med kvalitet i alle ledd. Dette betyr en kulturpolitikk som gir alle mulighet til deltagelse uansett den enkeltes verdiforankring, fysiske, sosiale eller intellektuelle utgangspunkt. Disse medlemmer mener at kunst og kultur har en verdi i seg selv. Gjennom opplevelse av kunst blir vi alle deltagere i den store fortellingen om vårt samfunn, og dets historie og tradisjoner. Kulturlivet representerer således sentrale verdier knyttet til begreper som tilhørighet og identitet.

Disse medlemmer mener det er viktig å etterspørre kvalitet i alle sammenhenger. Kvalitet er et relativt begrep der vekslende historiske epoker, og ulike kunstneriske uttrykk, vil vektlegge forskjellige kriterier. Disse medlemmer mener det er kulturpolitisk viktig at man til enhver tid har en kvalifisert offentlig debatt om kvalitet, og at det over tid er riktig å bruke kvalitet som et viktig kriterium i forhold til bruk av offentlige midler.

Disse medlemmer legger vekt på viktigheten av å ta vare på, og formidle, vår kulturarv. Tilhørighet til kulturarven styrker vår identitet som enkeltmennesker og vårt felles kulturelle referansegrunnlag som nasjon.

Disse medlemmer mener det er svært positivt at Kulturmeldingen for første gang også omfatter Den norske kirke, og gjennom dette setter vår kristne kulturarv inn i et kulturpolitisk perspektiv. Bibelen har gjennom historien vært vårt viktigste kunstneriske referanseverk, og gjennom en tusenårig historie har kristendommen satt sitt preg på vårt samfunn og vært en rammebetingelse til inspirasjon innenfor alle kunstarter.

Disse medlemmer mener mangfold er en nødvendig forutsetning for et vitalt kulturliv. I et lite land som vårt vil de nasjonale nettverkene ofte være små og rekruttere sine deltagere fra en temmelig lik bakgrunn. Som de fleste andre vestlige land har Norge en betydelig offentlig finansiering av kulturlivet som det også i fremtiden vil være nødvendig å videreføre. I dette bildet mener disse medlemmer det er viktig å være oppmerksom på at faste organisasjonsstrukturer, ensidig sammensetning av besluttende organer og ensidig offentlig finansiering, kan virke hemmende i forhold til styrken i mangfoldet. Disse medlemmer mener derfor det blir en viktig kulturpolitisk oppgave i årene som kommer å finne frem til virkemidler som motvirker ensretting. Dette kan eksempelvis dreie seg om organiseringen av det offentlige virkemiddelapparatet, tilrettelegging for større privat engasjement eller styrking og utvidelse av faglige nettverk på tvers av genre, landegrenser og fagområder. Disse medlemmer vil også peke på den ensrettingen vi ser gjennom stadig sterkere kommersialisering. Stadig flere produkter og uttrykk blir strømlinjeformet med tanke på et bredt internasjonalt marked, ofte med forflatning til følge. Disse medlemmer mener derfor det på kulturområdet, som ellers, er viktig å ha kvalitetsbevisste og kritiske forbrukere. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på betydningen av et generelt høyt kunnskapsnivå, og høy kulturell kompetanse i befolkningen.

Disse medlemmer mener det vil være en viktig utfordring for kulturpolitikken i årene som kommer å finne frem til et hensiktsmessig balansepunkt mellom børs og katedral. En stadig større kommersielt basert kulturproduksjon stiller nye krav til virkemidler og føringer i forhold til de offentlige bidrag som gis. Disse medlemmer mener de offentlige bidragene skal understøtte de virksomheter som ikke selv har kommersiell bærekraft, men som er nødvendige for å opprettholde mangfold og kvalitet.

Disse medlemmer ser at den store økningen i forbruket av kultur i den vestlige verden også i vårt land gir nye muligheter for kulturbasert nærings­utvikling i årene som kommer. Det er av stor betydning for denne utviklingen at det er et godt klima for samarbeid og kompetanseutveksling. Kulturpolitikken har her en viktig oppgave. Kulturlivet er bærer av viktige kompetanser for å stimulere kreative prosesser. Det er en alminnelig oppfatning at Norge i fremtiden kommer til å behøve sterke skapende miljøer med stor evne til å sette trender og bidra til innovasjon og omstilling. Her vil et deltagende kulturliv være en viktig stimulans. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig at det utvikles gode arenaer der kulturlivets og næringslivets kompetanser naturlig møtes.

Disse medlemmer legger stor vekt på det frivillige kulturlivet. Disse medlemmer ser det som svært viktig at vi i morgendagens samfunn har med oss den samfunnsånd som kommer til syne i det frivillige feltet. Disse medlemmer ønsker en politikk på dette området som er rettet inn mot generelle stimulerende virkemidler så som tilrettelegging av arenaer og kompetanseheving. Disse medlemmer vil særlig påpeke at det er viktig at offentlige tiltak ikke rettes inn slik at de overflødiggjør den frivillige innsatsen, og dermed undergraver den innsatsvilje, glede og entusiasme denne representerer. Disse medlemmer mener de frivillige organisasjonene i vårt land representerer viktige verdier vi må ivareta i fremtiden.

Disse medlemmer viser til at globaliseringsprosessene vil føre til et tydeligere fokus på nødvendigheten av å ivareta det internasjonale mangfold av kulturer. For vårt land vil dette bety en forsterket innsats for å opprettholde en kulturell hjemmebane med tilstrekkelige karakteristika til at man i et langsiktig perspektiv vil definere den som norsk. Skal vi makte dette er det av stor betydning at vi har en stor produksjon innenfor hele bredden av kulturuttrykk. Kanskje særlig er det her viktig å legge vekt på innholdsproduksjon på nett. Dette vil dels handle om å øse fra de kildene vår egen kulturarv representerer, og dels vil det handle om å søke styrket kulturell vitalitet gjennom aktive møter med utrykk fra andre kulturer.

Disse medlemmer vil peke på at kultur skapes der kulturer møtes. Et viktig suksesskriterium for en fremtidig levende norsk kultur vil derfor handle om vår evne til å møte impulser fra verden omkring oss. Vi har således en aktiv interesse av å være oppsøkende overfor det nye, og søke å være aktive deltagere i internasjonale nettverk.

Disse medlemmer mener at dette henger sammen med den evne vi som enkeltmennesker har til positiv utveksling av tanker og ideer. Vårt engasjement må derfor være tuftet på nysgjerrighet, toleranse og de mellommenneskelige rammer menneskerettighetene setter.

Disse medlemmer vil understreke at vi som aktive deltagere i globaliseringsprosessen har et medansvar for å opprettholde menneskehetens kulturelle mangfold. Den utenrikskulturelle politikken må derfor medvirke til kulturell pluralisme og språklig mangfold globalt. Kulturelt mangfold er en viktig forutsetning for at menneskeheten, også på lang sikt, skal opprettholde sin kulturelle vitalitet. I den forskjellighet som finnes mellom verdens folkegrupper ligger store skatter etterslektene vil høste av. I denne sammenhengen blir ivaretagelsen av vår egen kulturarv den første selvsagte oppgave.

Disse medlemmer mener på generelt grunnlag at den fremlagte meldingen legger ambisiøse mål for kulturpolitikken fremover, ikke minst økonomisk ved at det på en rekke felter gis signaler om betydelige oppjusteringer. Disse medlemmer har særlig merket seg det frie feltet innenfor teater og dans, folkekulturen og festivalfeltet.

Disse medlemmer vil også særlig fremheve de viktige endringer meldingen signaliserer når det gjelder ønsket om mangfold og vårt forhold til kulturer i andre land.

I forhold til de enkelte tiltak viser disse medlemmer til merknader for de enkelte kapitler.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil ha ein ny giv i kulturpolitikken; Det er tid for det store kulturløftet. Desse medlemene ønskjer ein offensiv kulturpolitikk som legg til rette for eit mangfald av ulike kulturtilbod og kunstnariske uttrykk. Desse medlemene har ein visjon om at Noreg skal bli ein kulturnasjon som legg vekt på kultur i alle delar av samfunnslivet. Utan kunst og kultur blir Noreg eit fattig land.

Desse medlemene ser på kulturen som eit viktig element i samfunnsbygginga og meiner kulturen har stor verdi på mange område. Samtidig må det strekast under at kunsten og kulturen ikkje skal underleggjast utanforliggande mål. Kulturpolitikken må respektere kunsten og kulturen sin eigenverdi.

Desse medlemene meiner kulturmeldinga, slik ho ligg føre frå Regjeringa, ikkje inneber forpliktande lovnader om auka satsing på kulturfeltet. Desse medlemene meiner det vil vere umogeleg å innfri dei mange måla på området utan at det samtidig skjer ein stor auke i løyvingane til kulturen. Desse medlemene meiner det er behov for ei kraftig oppvurdering av den rolla kunsten og kulturen speler og har som mål at innan 2014 skal om lag 1 pst. av statsbudsjettet gå til kulturformål. Dette svarar til ein auke på om lag 1,3 mrd. kroner på inneverande års kulturbudsjett.

Desse medlemene viser til at svært mange område i samfunnet er regulerte av lover som forpliktar til satsing. Kulturområdet har inga slik lov, og mange innafor kulturfeltet har etterlyst dette. Desse medlemene ser positivt på innføringa av ei generell kulturlov, og meiner fordelane med ei slik lov ikkje er komne godt nok fram i meldinga. Desse medlemene meiner Regjeringa bør greie nærare ut om korleis ei slik lov kan bli forma. Desse medlemene meiner formålet med ei lov ikkje er å regulere kulturfeltet i detalj, men å gi eit klart uttrykk for det ansvaret det offentlege har for å leggje til rette for at folket kan få tilgang til kulturopplevingar. Formålet skal vere å sikre eit mangfald av kulturaktivitetar over heile landet og å sikre alle tilgang til eit profesjonelt kunst- og kulturtilbod. Ei slik lov vil vere tenleg når det gjeld å synleggjere den viktige rolla kulturen har i samfunnet og vil gje det kulturpolitiske feltet tyngd og status.

Desse medlemene gjer følgjande framlegg:

"Stortinget ber Regjeringa greie ut om innføring av ei kulturlov."

Desse medlemene meiner kultur handlar om identitet og tilhøyrsle. Det å kjenne tilhøyrsle til eigen kultur, er ein føresetnad for å forstå andre kulturar. Auka globalisering gir kvar og ein av oss fleire kulturelle inntrykk raskare enn før. Ny teknologi formidlar informasjon på måtar som tidlegare var utenkelege. Dette har gjort det lettare å lære om andre kulturtradisjonar. Nye møteplassar skaper nye kulturuttrykk, og kulturtilbodet har blitt større og meir mangfaldig. Samtidig kan globaliseringa skape meir einsretting og kommersialisering av kulturen, noko som kan vere ein trugsel mot det same mangfaldet.

Desse medlemene vil streke under at tilgang til kulturgode ikkje skal vere reservert for ressurssterke grupper med god økonomi. Også i Noreg ser vi at mark­nadstenkinga pregar kulturpolitikken, mellom anna når det gjeld privatisering av kinodrift, auka eigendelar i kulturskulane og forslag om betaling på folkebiblioteka.

Desse medlemene meiner kulturmeldinga gir ei omfattande oversikt over strukturar og aktivitetar i kultur-Noreg, men at ho har få eller ingen visjonar. Konkrete mål for dei ulike kunstformene og kultursektorane som vi kan strekke oss etter fram mot 2014, er fråverande. Desse medlemene meiner det er viktig at vi utrykker slike mål i handsaminga av meldinga, og at dei blir gjennomførte og evaluerte i samband med framtidige statsbudsjett.

Desse medlemene oppfattar det slik at meldinga fyrst og fremst omtaler den statlege delen av kulturpolitikken som blir forvalta av Kultur- og kyrkjedepartementet. Meldinga løfter ikkje fram verken det lokale eller det internasjonale kulturarbeidet. Ho får heller ikkje fram at det er naudsynt med betre samarbeid om kulturpolitikk på tvers av departement og forvaltningsnivå. Desse medlemene meiner norsk kulturpolitikk i altfor liten grad er sektorovergripande, noko også kulturmeldinga viser. Utdannings- og forsk­ingsdepartementet (kultur i skulen), Miljøverndepartementet (kulturminnevern) og Utanriksdepartementet (kultur i utlandet) er berre tre av departementa som har viktige kulturpolitiske oppgåver, utan at dette vert spegla i kulturmeldinga. Desse medlemene meiner at ei for stor oppsplitting er problematisk, og meiner Regjeringa bør gå igjennom korleis ein i langt større grad kan får ein heilskapeleg kulturpolitikk på tvers av sektorane.

Desse medlemene meiner i samband med dette at det må takast eit heilskapleg og samlande grep for å fremje lokalt kulturliv og frivillig engasjement på kulturfeltet. Det blir lagt ned eit stort frivillig arbeid på kulturfeltet rundt om i landet. Det er viktig at det offentlege legg forholda til rette for dette arbeidet.

Desse medlemene meiner splittinga av det statlege ansvaret for frivillig arbeid på kulturfeltet er lite tenleg og meiner det bør utviklast eit meir samlande og koordinerande ansvar for sektoren. Dette vil gjere det lettare å sjå korleis frivillig sektor samla sett kjem ut, til dømes i budsjettsamanheng, samanlikna med andre sektorar.

Desse medlemene ønskjer ein kulturpolitikk der det lokale og frivillige kulturarbeidet blir gitt høgare prioritet. Dette må gjerast utan at det blir skapt motsetnader mellom det lokale og det nasjonale, eller mellom amatørverksemd og profesjonell kunst- og kulturverksemd. Ein nasjonal kulturpolitikk må ta inn over seg at kunnskap og kompetanse er spreidd ut over heile landet. Desse medlemene meiner det må leggjast til rette slik at kunnskapen og kompetansen også kan brukast over heile landet.

Desse medlemene seier seg leie for at Regjeringa ikkje har følgd opp vilkåra Stortinget har sett om at auka tilførsle av spelemidlar til det frivillige kulturlivet gjennom Frifond-ordninga ikkje skulle føre til kutt i tilsvarande løyvingar på statsbudsjettet. Desse medlemene er nøgde med måten dei tre paraplyorganisasjonane LNU, NAT og NMR har forvalta midlane. Desse medlemene har vidare merka seg ønsket frå de tre organisasjonane om at Frifond-ordninga blir samla under Kultur- og kyrkjedepartementet og støttar forslaget om å vurdere å endre prosentfordelinga mellom dei tre organisasjonane, slik at fordelinga blir meir i tråd med talet på stønadsmottakarar.

Desse medlemene vil leggje vekt på at kultur­livet treng gode stader å vere, stader som er egna til både å innøve og utøve kultur. Desse medlemene meiner Regjeringa ikkje har følgd opp den satsinga Stortinget har vedtatt når det gjeld lokale og regionale kulturbygg. Desse medlemene går imot framlegget i kulturmeldinga om at spelemidlane til kulturbygg skal delast opp i ein lokal og ein statleg del. Desse medlemene meiner høvet til å få prosjektstøtte til kulturbygg bør bli på same nivå som til idrettsbygg.

Desse medlemene vil streke under dei viktige oppgåvene kommunane og fylkeskommunane har når det gjeld å sikre og byggje ut gode kulturtilbod i heile landet. Desse medlemene meiner kulturmeldinga burde lagt meir vekt på dette som del av ei samla kulturpolitisk satsing.

Desse medlemene er uroa over finansieringa av fellesskapsordningane og den svært skeive fordelinga mellom privat og offentleg sektor som dagens regjering står for. Velferdsordningar er under press fordi Regjeringa ikkje gir kommunane nok pengar til finansiering av lovpålagte oppgåver innafor omsorg og skole, og fordi andre politikkområde blir truga av nedskjering. Prioritering av skattelette framfor styrking av økonomi til fellesskapstilbod fører til ytterlegare press på dette området, og kulturfeltet kan bli taparen i kampen mot andre gode formål. Desse medlemene vil sikre at kunst- og kulturpolitikken får gode vekstvilkår i samfunnet, og at han ikkje blir ein salderingspost på tronge budsjett. Stram økonomi i kommunane, kombinert med mange lovpålagte oppgåver på ulike felt, gjer det svært vanskeleg for mange kommunar å gjere ein skikkeleg innsats på kulturfeltet - sjølv om viljen er til stades.

Desse medlemene er overraska over at meldinga ikkje legg meir vekt på at Noreg er eit fleirkulturelt samfunn. Desse medlemene meiner kulturtilbodet må vere breitt og spegle det fleirkulturelle. Minoritetskulturane må gjerast meir synlege, og det må satsast meir på dei gjennom synlege tiltak og konkrete prioriteringar.

Desse medlemene viser til at Sametinget har tatt på seg ansvaret for forvaltninga av fleire samiske kulturinstitusjonar. Desse medlemene vil leggje vekt på at det må løyvast nok midlar til at Sametinget kan ta vare på og fremje den samiske kulturen.

Desse medlemene vil peike på at kvinner framleis er underrepresenterte i sentrale posisjonar i norsk kulturliv, og at kulturmeldinga manglar eit tydeleg likestillingsperspektiv. Desse medlemene meiner det er viktig å sette i gang tiltak som gir meir likestilling inna­for dei ulike kulturfelta.

Desse medlemene meiner det er særleg viktig å satse på kulturarbeid og kulturopplevingar for barn og unge. Eit kulturpolitisk løft er avhengig av at satsinga på den kulturelle skulesekken, kulturskular og estetiske fag held fram. Ei utfordring er å sikre gode produksjonar for den kulturelle skulesekken knytt til ein fram­tidig volumauke. Det må derfor arbeidast for å utvikle gode arenaer for kulturproduksjon ute i distrikta.

Desse medlemene ser satsing på kunsten som eit kjerneområde i kulturpolitikken. Kunst kan vere grensesprengjande. Nokre gonger vekkjer han ubehag, andre gonger inviterer han til ettertanke, eller han utfordrar rådande sanningar og moralske verdiar. Enkelte gonger er det einaste målet med kunsten at han blir sansa som kunst i seg sjølve. Også kunst som berre blir opplevd av ein handfull personar er verdifull. Desse medlemene meiner talet på publikummarar eller produksjonar ikkje skal vere den einaste indikatoren for måloppnåing på kulturområdet. Desse medlemene meiner det er viktig at kunstpolitikken legg til rette for nyskaping, og at han har stort rom for det uvante og utviklande.

Desse medlemene viser til at kostnadene ved å vere kunstnar har auka dei siste åra. Desse medlemene meiner det snarast råd må gjerast ei undersøking av levekåra til kunstnarane, der ein ser nærare på arbeids- og inntektsforholda til kunstnarane.

Desse medlemene vil trekke fram den flotte utviklinga i norsk musikkliv dei siste åra. Både innafor klassisk, rock, pop og jazz kan ein vise til gode resultat, så vel nasjonalt som internasjonalt. For å sikre ei positiv utvikling framover må ein bruke ulike virkemiddel. Kunstnarane og formidlarane må sikrast gode vilkår, og næringspotensialet må ikkje forspillast. Desse medlemene ser med interesse på dei visjonane og de konkrete forslaga musikkorganisasjonane har lagt fram i tiltakspakka Samstemt.

Desse medlemene vil understreke at det er naudsynt med ein offensiv språkpolitikk. Det er særleg viktig å sikre at skoleelevar får god opplæring i begge målformer. Sidemålsopplæringa må utviklast og betrast, ikkje avviklast. Desse medlemene meiner den nasjonale kulturpolitikken må ta eit særskilt omsyn til den nynorske skriftkulturen og står saman om framlegg som vil styrkje nynorsken fram mot 200-års-jubileet for Ivar Aasens fødsel i 2013.

Desse medlemene vil vise til at Norsk Kulturråd fyller 40 år i 2005. Kulturrådet blei oppretta for å forvalte ei innkjøpsordning for litteratur i samarbeid med organisasjonane til forfattarane og forleggjarane. Desse medlemene meiner det er avgjerande viktig for den norske politikken på litteraturfeltet at ordninga blir ført vidare og at det blir oppretta ei ny innkjøps­ordning for sakprosa.

Desse medlemene gler seg over den suksessen norsk film har opplevd dei siste åra. Desse medlemene har som mål å styrkje norsk film ytterlegare framover. Dette kan gjerast ved å styrkje det gode arbeidet som allereie i dag skjer på regionalt nivå. Desse medlemene har eit konkret mål om at Noreg skal produsere minst 20 langfilmar kvart år, og at 25 pst. av kinobesøket skal vere på norske filmar.

Desse medlemene meiner teater- og dansegrupper må få meir påreknelege rammer for aktiviteten dei driv. Desse medlemene meiner det må opprettast ein ordning som gjer at grupper som har fått fleirårig støtte frå Fri scenekunst-ordninga, kan løftast ut og få fast driftsstøtte for ein lengre periode.

Desse medlemene meiner ein bør etablere ei eiga støtteordning for dans under Norsk Kulturråd og går inn for at Regjeringa lagar ein opptrappingsplan for løyvingane til dans og fri scenekunst.

Sjølv om mediepolitikk er handsama i ei eiga melding og derfor ikkje er ein del av kulturmeldinga, vil desse medlemene streke under kor viktig der er med breidd og mangfald i medietilbodet. Det trengst ein aktiv og målretta politikk for å oppretthalde de små lokalavisene og mangfaldet av meiningsberande aviser.

Desse medlemene vil jobbe for eit kulturløft som viser fram Noreg som ein framtidsretta kulturnasjon og står saman om viktige prioriteringar i kulturmeldinga.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at siden innledningen fra kulturministerens side er ment å ta for seg visjoner og de store linjene, så er det med beklagelse å melde at de store visjonene dessverre ikke er å finne i denne meldingen. Disse medlemmer viser til at det frivillige og lokale arbeidet, som både bidrar til rekruttering og talentutvikling til det profesjonelle kulturlivet, er nevnt på én side i en melding på 300, noe som er altfor lite.

Disse medlemmer vil vektlegge breddekulturen og gleden og mangfoldet som når langt flere enn noen spesielt interesserte i Oslo.

Disse medlemmer er ikke enig i kulturministerens tanker om at våre nye landsmenns kultur også må integreres i vår egen kultur, fordi den norske kulturen har de norske tradisjoner i seg, og det kan være farlig å kludre med våre kulturelle tradisjoner. Det går ikke mange år før våre egne tradisjoner er utvisket, og den norske kulturelle tradisjon blir fremstilt som en sammenrøre av ulike kulturelle innslag. Disse medlemmer kan ikke anbefale dette.

Disse medlemmer mener at kulturuttrykk og tradisjoner som bryter med menneskerettigheter ikke kan omfattes av innsatsen for å fremme kulturelt mangfold. Disse medlemmer mener det i våre tradisjoner eller kulturuttrykk ikke ligger noe som kunne bryte med menneskerettighetene. Disse medlemmer mener man ikke skal blande sammen norsk kultur og fremmede kulturer.

Disse medlemmer viser til at det medfører en del kostnader å drive med utenrikskulturell satsning, gjennom egne kultursjefer og kulturmedarbeidere i de ulike ambassadene og egne kulturkontorer i storbyene. Det å få internasjonale kunstnere innenfor ulike grener til Norge bør næringsliv og arrangører sørge for. Disse medlemmer kan ikke se at dette er en statlig oppgave.

Disse medlemmer ser viktigheten av samarbeid mellom kunst, kultur og næring, og disse medlemmer vil fremme forslag om ulike insitamenter for å få både nasjonalt og internasjonalt næringsliv på banen. Det kan være gjennom å gi næringslivet fradrag i skatten hvis de investerer i kunst og kultur, det kan være samarbeidsprosjekter med kunstnere og næringsliv hvor også det offentlige gjennom for eksempel fond eller en investeringsbevilgning, kan bidra. Siden avkastningen på fond for tiden er svært lav, mener disse medlemmer at investeringsbevilgning også kan egne seg.

Disse medlemmer mener det bør avsettes av allerede eksisterende kulturbudsjettramme 100 mill. kroner til en investeringspot, gjerne gjennom Innovasjon Norge eller Forum for Kunst og næring, for å stimulere næringslivet til å komme på banen når det gjelder å bruke og investere i kunst og kultur.

Disse medlemmer vil også peke på hvor liten fokus det er på breddekulturen. Det kan se ut som kunst og kulturlivet i Norge fortrinnsvis ut fra statsråden side skal bestå av etablerte kunst og kulturinstitusjoner som stort sett har tilholdssted i Oslo. Dette er ikke disse medlemmer fornøyd med. Disse medlemmer har tro på bredden i det norske kunst og kulturlivet, og vil peke på hvor mye amatører og frivillige makter å få ut av kulturkronene. Disse medlemmer vil derfor påpeke viktigheten av å holde på den strukturen som er i dag når gjelder ressurser til bredden innenfor kulturlivet, og ikke slik det gjøres nå, hvor man tar fra bredden for å gi til de etablerte institusjonene.

Disse medlemmer ønsker også at kultursektoren må underlegges krav til resultat og budsjettdisiplin på lik linje med alle andre offentlige tjenester. Samtidig bør det være et overordnet mål at kulturinstitusjoner i størst mulig grad bør innrette seg etter private finansieringskilder. Prosjekter bør ikke kunne påregne offentlig støtte som hovedinntektskilde.

Kulturmeldingen legger opp til en styrking av importen av internasjonale kunst- og kulturuttrykk, med særlig vekt på såkalt smale uttrykk. Disse medlemmer mener det ikke er statens eller det offentliges oppgave å importere slike kulturuttrykk - dette tar næringsliv, kunst- og kulturutøvere og publikum seg av fint uten offentlig innblanding. Det er etter disse medlemmers mening fullstendig feil å bruke offentlige midler og ressurser for å prøve å påvirke denne naturlige utviklingen.

Spesielt i Oslo er den norske kulturen satt under et voldsomt press, og disse medlemmer ønsker å fremholde viktigheten av at de norske kulturuttrykk vernes og opprettholdes i Oslo-skolene. Ivaretakelse av tradisjonell norsk kultur og presentasjon av denne for fremmedkulturelle innbyggere og elever er også i tråd med god integrasjonspolitikk.

Disse medlemmer merker seg at Kultur- og kirkedepartementet har registrert at markedsøkonomiske krefter også fungerer innenfor kulturlivet, og at grensene mellom kultur og næring stadig flyter over hverandre. Disse medlemmer ser dette som riktig og helt naturlig. Et valg av kunst/kultur som levevei er et karrierevalg, og det er grunnleggende nødvendig å legge til rette for at de som arbeider innenfor kunst og kultur har mulighet til å gjøre dette på en måte som de kan livnære seg av uavhengig av offentlig støtte.

I forhold til eksport av norsk kultur vil disse medlemmer fremheve behovet for, og potensialet i, å importere det internasjonale publikum i form av turisme. Norge har en viktig oppgave med å markedsføre vår kultur og skape interesse for landet som turistmål.

I løpet av 2004 skal EUs opphavsrettsdirektiv implementeres i norsk lov. Disse medlemmer ser på den immaterielle eiendomsretten, og mulighetene denne gir rettighetshaverne i forhold til å ta seg betalt for sin virksomhet, som et viktig virkemiddel i kulturpolitikken. Disse rettighetene reduserer behovet og grunnlaget for bruk av midler fra statskassen, da skaperne og utøverne gjennom loven gis mulighet til å ta seg betalt fra de som benytter deres skaperverk og prestasjoner. Disse medlemmer er samtidig opptatt av at allmennhetens interesser ivaretas i forhold til ytringsfrihet og vern om den private sfære.

Kulturelt mangfold i en globalisert verden

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til de analyser som legges til grunn i meldingens kapitler om kultur og globalisering, og slutter seg til de vurderinger som her gjøres. Flertalletvil særlig understreke viktigheten av at kulturdimensjonen i internasjonal politikk tillegges vekt, og slutter seg til UNESCOs universelle deklarasjon om kulturelt mangfold der det blant annet heter:

"Kulturen antar forskjellige former gjennom tid og rom. Dette mangfoldet kommer til uttrykk i særegenheten og mangfoldet i identiteten til de grupper og samfunn som til sammen utgjør menneskeheten. Som kilde til utveksling, fornøyelse og kreativitet er det kulturelle mangfold like nødvendig for menneskeheten som det biologiske mangfold er for naturen. Slik sett er det kulturelle mangfold menneskehetens felles arv og det bør anerkjennes og oppretthodes til gagn for nålevende og fremtidige generasjoner."

Flertallet vil understreke betydningen av en positivt ladet kulturpolitikk der målet er å skape klima for konstruktive møter mellom kulturer, det være seg lokalt eller internasjonalt. Slike møter skaper vekst på alle plan, og viser menneskehetens beste sider. Dette i motsetning til de situasjoner der kulturelle motsetninger fører til krig og brutal undertrykkelse slik historien så ofte har vist oss. Komiteen mener at slike positivt ladede møter mellom kulturer må være basert på gjensidig respekt og likeverd, samtidig som de universelle krav menneskerettighetene anviser i alle sammenhenger må ligge til grunn.

Nasjoner og regioner

Komiteenviser til at forskjellige typer regioner rundt om i verden styrker sin betydning uavhengig av nasjonalstaten. I Europa handler dette om fremveksten av små regioner definert ut fra historiske, etniske, kulturelle og økonomiske hensyn, uavhengig av de tradisjonelle nasjonale grenser. EUs politikk på dette området anviser en bevisst styrking av regionene ikke minst gjennom kulturpolitiske virkemidler. For Norge får dette betydning fordi det legger til rette for at også norske regioner kan søke samarbeid med regioner i Europa direkte uavhengig av de tradisjonelle nasjonale kanalene. Med litt forskjellig utgangspunkt er fremveksten av nordkalottsamarbeidet, Hedmark og Oppland fylkeskommuners samarbeid med Värmland, eller Stavangers (Rogalands) samarbeid med vennskapsbyen Bilbao (Baskerland) eksempler på dette. Komiteen legger til grunn at denne utviklingen vil bli styrket i årene som kommer, og at dette vil aktualisere en sterkere regional tenkning rundt kulturpolitikken også i Norge. Komiteen har her blant annet merket seg de diskusjoner og initiativer som har kommet fra Nord-Norge og Vestlandsregionen.

Komiteen mener dette er en positiv utvikling som bør søkes styrket gjennom det kulturpolitiske samarbeidet med EU.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kultursektoren i Norge langt på vei er innrettet etter regioner. Dette fordi nasjonalstaten er for stor til å være et egnet styringsverktøy for utvikling av kulturtilbud lokalt, mens kommunene ofte er for små til fullt ut å kunne utnytte kompetanse og kunstneriske ressurser som finnes i ulike deler av landet. Flertallet mener det derfor er lagt et godt grunnlag for videre utvikling og styrking av det regionale nivået på kulturfeltet. På flere områder som for eksempel film er en regional satsing svært viktig for å utvikle miljøer i ulike deler av landet. Flertallet mener derfor at det i den framtidige planleggingen av norsk kulturpolitikk må legges mer vekt på regionaliseringstanken enn i det gjøres i dag.

Flertallet mener at en sterk satsing på regionale sentra vil være avgjørende for å bedre alles mulighet til kulturdeltagelse og opplevelse. Et livskraftig kunst- og kulturliv i alle landets regioner vil også ha betydning for regionenes muligheter til næringsutvikling. Skal næringslivet i distriktene tiltrekke seg spisskompetanse og høyt utdannet arbeidskraft, må de også tilby attraktive bomiljøer. Et godt kulturtilbud er en av faktorene folk vurderer ved valg av bosted.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede nærmere hvilken rolle regionene skal ha i kulturpolitikken."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at samarbeidet mellom norske regioner og regioner i EU-land blir stadig viktigere. Disse medlemmer vil derfor understreke den positive betydning et norsk medlemskap i EU ville ha i forhold til medinnflytelse, blant annet på utformingen av EUs kultur og mediepolitiske virkemiddelapparat.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på at folkeopplysning og demokrati­aspektet som er grunnoppdraget i det nordiske samarbeidet er like viktig som før. Kulturen er en demokratisk infrastruktur. Kunst og kultur er en bærebjelke i det nordiske fellesskapet.

Disse medlemmer viser til at det er gjennomført et samnordisk forskningsprosjekt om nordisk kulturpolitikk som bl.a. har belyst de nordiske landenes kulturpolitiske mål, finansierings- og forvaltningsformer, befolkningens kulturvaner og den nordiske kulturpolitikkens rolle i en internasjonell sammenheng. Til tross for forskjellige historiske betingelser er de nordiske landene ifølge denne forskningen forbløffende like hva angår kulturpolitikken. Bakgrunnen for dette er blant annet at de overordnede mål, midler og organisasjonsformer i alle land har blitt utformet som en del av velferdspolitikken, med henblikk på å fremme kunstnerisk frihet og kulturell mangfoldighet, og sikre befolkningen like kulturelle rettigheter. Det samnordiske forskningsprosjektet viser imidlertid at senere års markedstankegang leder bort fra dette. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig at arbeidet mot en markedsliberalistisk tenkning i kulturpolitikken må føres ikke bare i de enkelte landene, men også i det nordiske samarbeidet.

Disse medlemmer mener at det er viktig å demme opp for den økende kommersialiseringen av kulturen. Kulturpolitikken blir ikke til i et vakum, men gjenspeiler samfunnsutviklingen der krav om effektivitet og fortjeneste også kan ramme kulturen og kunsten. I de pågående GATS-forhandlingene presser USA på for at kultur skal bli en handelsvare på det globale markedet. Det vil på sikt kunne redusere mangfoldet i kulturen og kvele den nyskapende kunst. Disse medlemmer mener at det er viktig at Norge engasjerer seg i arbeidet mot å gjøre kunst og kultur ensidig til en vare, og vi er bedre rustet i dette arbeidet gjennom det nordiske samarbeidet. Dette er ikke til hinder for at det må oppmuntres til sterk frivillig innsats på kulturfeltet, til bruk og kjøp av kunst og til innsats for kunstnerisk utsmykking av fellesrom som er i privat eie. Disse medlemmer vil understreke betydningen av å opprettholde en høy grad av offentlig finansiering av kunst- og kulturpolitikken.

Disse medlemmer mener også at det europeiske samarbeidet ikke er et alternativ, men et annet samarbeidsområde innen kulturpolitikken. De nordiske landene og selvstyrende områder må fortsette å videreutvikle det nordiske samarbeidet. Samtidig er det viktig at det offentlige støtter norske og nordiske kunstnere og kulturarbeideres anledning til å delta med sine arbeider på internasjonalt plan.

Disse medlemmer peker også på det faktum at de nordiske landene er et lite språkområde og at språkene mer enn noensinne er satt under sterkt press fra angloamerikansk språk, ikke minst gjennom de kommersialisert kulturproduktene. Disse medlemmer mener derfor at det nordiske samarbeidet innenfor kunst og kultur bør videreføres og videreutvikles og sikres gode økonomiske rammer også i framtiden.

Nordisk samarbeid

Komiteen viser til det sterke kulturpolitiske samarbeidet som har vært mellom de nordiske landene etter krigen. Komiteen mener dette samarbeidet vil få ny aktualitet i en situasjon da påvirkningen fra andre kulturer øker. Særlig vil det skandinaviske språkfellesskapet være viktig å videreutvikle og utnytte i forhold til felles identitetsskapende arbeid. Komiteen viser her til det tette samarbeidet som eksempelvis har vært innenfor film, der språklige forskjeller ikke har kommet i veien for bruk av skuespillere fra de tre skandinaviske landene, uavhengig av rollenes nasjonale tilhørighet. Komiteen mener at det nordiske kultur-samarbeidet representerer viktige ressurser og at dette derfor bør videreføres og sikres gode økonomiske rammer også i fremtiden.

Kirkelig kulturmelding

Komiteen har merket seg at Kirkerådet har gitt Norske Kirkeakademier i oppdrag å utarbeide en egen kulturmelding for Den norske kirke. Et utvalg med bred faglig kompetanse på feltet er satt til å gjøre arbeidet. Komiteen ser det som svært positivt at Den norske kirke nå har satt i gang et viktig grunnlagsarbeid for å styrke den fremtidige kirkelige kultursatsing, samtidig som dette også bidrar til å synliggjøre Kirken i den kulturpolitiske debatt.

Komiteen er enig i at den fremtidige kulturpolitikken i økende grad må ta inn over seg mangfoldet og den kompleksiteten som preger dagens kultursituasjon, og at dette krever en forståelse av kultur som åpne prosesser og ikke isolerte systemer.

Komiteen vil imidlertid peke på at dette ikke står i veien for en fortsatt styrking også av den nasjonale kulturarven. Denne felles kulturarven utgjør viktige deler av samfunnets referansegrunnlag og er av grunnleggende betydning for vår identitet som folk.

Komiteen vil i denne sammenheng særlig understreke den plass kristendommen og den kristne kulturarv har som en fundamental del av felleskulturen og det felles referansegrunnlaget i Norge, uansett om man bekjenner seg til kristendommen eller ikke. Den preger fortsatt folks forestillingsverden, språk og kulturytringer og binder folk sammen blant annet gjennom ukens rytme og årets høytider.

Komiteen vil understreke den viktige betydning det vil ha også for kommende generasjoner at de får grunnleggende kjennskap til kristendommen og en fortrolighet med de kristne tradisjoner i vår kultur og historie. En slik fortrolighet er ikke minst viktig for å kunne tilegne seg forståelse og et bevisst forhold til sentrale deler av vår europeiske og nasjonale kulturarv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke den betydning kristne verdier og motiver har for svært mange kunstnere og kulturutøvere og at dette må gjenspeiles i den varierte og brede kulturformidlingen meldingen legger til rette for.

Nye landsmenn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter meldingens langsiktige mål om at det kulturelle mangfold må finne sin plass i det norske kulturbildet. Dette må skje på en måte som av alle oppfattes som verdifull, likeverdig og naturlig. Flerkulturelle uttrykk skal ikke fremstå som integreringstiltak selv om kulturpolitiske grep også er en viktig del av den integreringspolitikken som må føres totalt sett. I kulturpolitisk sammenheng må de uttrykk innvandrere representerer først og fremst vurderes som verdifulle bidrag for å skape en mer flerfoldig norsk kulturarena. Flertallet konstaterer at det er langt frem før denne målsettingen kan sies å være nådd. Flertallet mener i lys av dette at det i årene som kommer bør arbeides for en større bevissthet for hva som skal til for å bygge bedre broer mellom innvandrermiljøer og det etablerte norske kulturlivet. Flertallet vil i denne sammenheng støtte meldingens påpekning av at flere strategier her må følges parallelt.

Blant flere forhold vil flertallet særlig peke på viktigheten av å bygge videre på de aktører, arenaer og initiativer som springer ut fra innvandrermiljøene selv.

Flertalletmener den enkeltes mulighet for på selvstendig grunnlag å kunne utrykke seg, er en forutsetning for positiv bearbeidelse av de kulturelle møter man kommer opp i. Levende arenaer der innvandrermiljøene selv legger premissene for aktivitetene vil derfor gi det beste utgangspunktet for å skape en god plattform for kommunikasjon og kulturutveksling. Flertalletmener derfor det vil være riktig å prioritere de aktører og arenaer som over tid har vist seg levedyktige. Flertallet vil også peke på at det vil være viktig å stimulere små kommuner, der innvandrerbefolkningen gjerne er liten, til å benytte de ressurser som ligger i innvandreres kulturmiljøer i de større byene. Flertallet ser det som selvsagt at kunstnere, kulturarbeidere og konkrete prosjekter, sprunget ut fra innvandrermiljøer, skal ha de samme rettigheter som tradisjonelle nordmenn i forhold til offentlige støtte-ordninger. Flertallet ser at reell likebehandling også forutsetter større bevissthet om innvandrerkultur, og faktisk representasjon fra relevante miljøer, i kultur­livets forskjellige styrende organer og rådgivende fora. Flertalletmener dette bør være et viktig hensyn å ivareta i arbeidet med sammensetningen av slike styrer i fremtiden.

Ved siden av utviklingen av innvandrernes egne kulturuttrykk vil også flertallet peke på viktigheten av at det alminnelige norske publikum får mulighet til å ta del i de uttrykk som skapes. Turneer, og annen utadrettet virksomhet, slik vi ser det blant annet gjennom nettverket "Du store Verden" og Rikskonsertene, representerer i denne sammenheng et viktig arbeid som bør utvikles videre. Flertalletvil her særlig peke på de muligheter som ligger i den kulturelle skolesekken.

Flertallet vil understreke at Norge har blitt en flerkulturell nasjon med et mangfold av kulturelle utrykk. Møtet mellom flere kulturuttrykk beriker vår kultur ved at nye uttrykk oppstår, og tradisjonelle tanker og oppfatninger blir utfordret. Flertallet mener at det flerkulturelle perspektivet må synliggjøres på alle felter i kulturlivet. Det er derfor viktig at de nasjonale kulturinstitusjonene gjenspeiler det kulturelle mangfoldet i sine produksjoner.

Flertallet mener det er viktig at å fremme det kulturelle mangfoldet skal foregå ved å integrere dette som en naturlig del av kunst og kulturinstitusjonenes virksomhet og ved å gi støtte til de aktørene som sikrer mangfoldet. Det er viktig å sikre rekrutteringen av kunstnere med minoritetsbakgrunn på alle nivåer innenfor kunstnerutdanningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er positiv til ideen om å etablere Botsfengselet som et nasjonalt flerkulturelt kunstnersenter som kan inspirere og initiere arbeidet på dette feltet over hele landet. I senteret skal det gis plass for frie grupper, gjestende artister og mindre institusjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil arbeide for at kulturelt mangfold blir en grunnleggende premiss i kunst- og kulturpolitikken.

Flertallet peker på at kulturelt mangfold i liten grad er blitt reflektert i norsk kulturpolitikk til nå. Kulturpolitikken og kunstinstitusjonene har i stor grad blitt forbundet med det nasjonale prosjektet, å bygge nasjonalstaten. Norge er nå et flerkulturelt land, og kulturforståelsen må derfor være flerkulturell. Flertallet mener at dette må gjenspeile seg i feiringa av unionsoppløsningen i 2005 og grunnlovsfeiringa i 2014. Dette krever en langsiktig og målbevisst satsing.

En viktig forutsetning for et kulturelt mangfold er at kunstnere med etnisk minoritetsbakgrunn får komme til orde med sine egne uttrykk på egne premisser. Forskere som har evaluert Mosaikkprogrammet og Open Scene, har pekt på at sterke strukturer gjør at minoritetskunstnerne i liten grad får tilgang til den norske kunstscenen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener derfor at det må tas i bruk virkemidler som kvotering inn i beslutningsorganer og øremerka aspirant- og stipendordninger. Kuratorer, produsenter og regissører med minoritetsbakgrunn må sikres oppgaver. Disse medlemmer mener videre at det må tas i bruk virkemidler for kvalifisering til kunsthøgskolene og at øremerking av noen studentplasser må vurderes.

Disse medlemmer peker på at det er viktig å stimulere til samarbeid med kunstlivet i de landene der minoritetsbefolkningen kommer fra. Et slikt prosjekt, "Mela 2002", har fått en svært positiv evaluering. Ikke bare mobiliserte "Mela 2002" nye publikummere, men festivalen skapte også en samhandlingssituasjon der majoritets- og minoritetskultur inngikk i en jevnbyrdig og nyskapende dialog. Disse medlemmer mener det må gis tilskudd til flere festivaler som stimulerer til utveksling og samarbeid med kunst- og kulturlivet i land som vi har en minoritetsbefolkning fra. Disse medlemmer mener at Stiftelsen Horisont kan være en katalysator for dette.

Disse medlemmer mener at en målbevisst og langsiktig satsing på kulturelt mangfold må starte med utdanning. Kulturskolene er viktig i dette bildet. Kulturskolene har i dag få elever med minoritetsbakgrunn. Disse medlemmer mener derfor at det må satses på prosjekt som treffer minoritetselevene og som fremmer de flerkulturelle møtene. Foreldrebetalinga må være så lav at kulturskolene kan være et reelt tilbud for grupper med lav betalingsevne, slik store deler av minoritetsbefolkningen har.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at Internasjonalt Kultursenter i Drammen bygger på mange års målrettet arbeid i forhold til integrering i Drammen kommune, med utgangspunkt i at Drammens-samfunnet ved siden av Oslo er Norges mest flerkulturelle bysamfunn. Gjennom prosjektet "Bygg Broer - Ikke murer" har Drammen kommune i samarbeid med Drammen Barne- og ungdomsteater, Helsingforskomiteen og FN-sambandet utviklet et verktøy som er unikt i norsk sammenheng når det gjelder samarbeid mellom en kommune og organisasjoner i arbeidet med menneskerettigheter og flerkulturell forståelse.

Flertallet ønsker at Internasjonalt Kultursenter i Drammen utvikles til et kompetansesenter for flerkulturell formidling med formål å gi innvandrere i Norge de beste muligheter til å ta del i, eksponere og utvikle kunst- og kulturuttrykk fra sine kulturer, samt gi nordmenn de beste muligheter til å bli kjent med og verdsette de verdier som ligger i kunst- og kulturuttrykk fra andre kulturer.

Flertallet foreslår at prosjektet "Internasjonalt kultursenter Drammen" gis status som et utviklingsprosjekt der staten gjennom Norsk Kulturråd sikres en forsvarlig finansiering og ber departementet sørge for dette. Flertallet ønsker at denne etableringen bidrar til å oppfylle kulturmeldingens målsetning om at:

"Departementet vil styrkja tiltak som gjer det mogeleg for ulike uttrykksformer frå minoritetsgrupper å vinna innpass i kulturlivet som annleis, men likevel likeverdige uttrykksformer i det norske kulturlandskapet. Det er tale om å utvikla gjensidig kunnskap om og respekt for det likeverdige i ulikskapane."

I et slikt kultursenter vil Brageteatret være en sentral institusjon. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Brageteatret har som formål å tilby profesjonell og allsidig teatervirksomhet med hovedfokus på å skape teater med barne- og ungdomsperspektiv og teater med flerkulturelt perspektiv.

Disse medlemmer er positive til etablering av flere flerkulturelle kunstsentre. Det er samtidig viktig at eksisterende institusjoner/scener har arbeidsbetingelser som gir muligheter for god drift og vekst. Viktige institusjoner i denne sammenheng er til eksempel CAC (Center for Afrikansk kulturformidling), Cosmopolite, Nordic black Theatre og IKM (Internasjonalt kultursenter og museum).

Utenrikskulturell virksomhet og internasjonal kulturutveksling.

Komiteen mener at den langsiktige hovedmålsetting for norsk utenrikskulturell virksomhet er å fremme kulturell og kunstnerisk utvikling. Gjennom aktiv satsing i utlandet skal vi sikre at norske aktører blir synlige og aktive deltagere i internasjonale fora. Dette gjelder i alle sammenhenger så som utdanning, organisasjonsarbeid, konferanser og seminarer, deltakelse i enkeltprosjekter og faglige nettverk, eller i opptredener for et internasjonalt publikum. På samme måte er det et mål å inkludere utenlandske aktører i kulturarbeidet i vårt land. Denne målsettingen er tuftet på erkjennelsen av at det er i Norges nasjonale interesse aktivt å søke vitalisering av egen kultur gjennom møter med andre.

Komiteen mener dette også gir det beste utgangspunkt for å sikre norsk synlighet i utlandet i forhold til videreføring av Norge-profileringen som har vært gjort med særlig tanke på å fremme norske produkter på det internasjonale marked.

Komiteenmener meldingen gir en god beskrivelse av de viktigste tiltakene for videreføringen av Norges utenrikskulturelle virksomhet.

Komiteen vil særlig understreke viktigheten av den virksomheten Office for Contemporary Art (OCA), Norwegian Litterature Abroad (NORLA) og Musikkinformasjonssenteret driver når det gjelder markedsføringen av norsk kunst i utlandet. Her bygges viktige nettverk mellom norske og internasjonale produserende miljøer. Gjennom disse institusjonene kan Norge bygge opp viktige kanaler preget av den langsiktighet og profesjonalitet som er nødvendig for å lykkes.

Komiteen vil også understreke viktigheten av å styrke båndene til det europeiske kulturarbeidet. Som en naturlig del av europeisk kultur vil norske kulturaktører fortrinnsvis ha de europeiske landene som sin nærmeste arena utenfor Norge. EU legger betydelig vekt på kultursamarbeidet innenfor unionen, og satser store beløp på forskjellige programmer der også norske aktører med hjemmel i EØS-avtalen kan delta. Komiteen vil i lys av dette understreke viktigheten av at kunnskap om EUs virkemidler på kulturområdet blir tilgjengelige for norske brukere, og at vi fra norsk side fortløpende følger opp de regelverk og ordninger som er av betydning for norske statsborgeres faktiske arbeidsmuligheter innenfor EU. Komiteenviser her for øvrig til Norsk Kulturråds rolle som Cultural Contact Point for EUs kulturprogram

Komiteenvil også påpeke kulturområdets betydning for internasjonalt fredsskapende arbeid. Dette er et område der Norge satser og har gjort seg bemerket. Komiteen mener det vil være naturlig at Norge bidrar til å videreutvikle kulturperspektivet i forhold til forsoningsarbeid og konfliktforebyggende virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at det bør legges stadig mer vekt på kulturutveksling og kontakt med grupper, regioner og nasjoner også utenfor Norden og Europa. Disse medlemmer vil også understreke at kunsten og kulturen ikke må underordnes en kommersielt motivert "Norgesprofil", men gis selvstendighet og frihet i internasjonal kulturutveksling.

Stavanger - Europeisk kulturhovedstad

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til behandlingen av St.prp. nr. 69 (2002-2003) der Stortinget gav samtykke til at Kultur- og kirkedepartementet kunne gi de nødvendige tilsagn om statstilskudd til Stavanger og Sandnes kommuner, og Rogaland fylkeskommunes, søknad om å bli Europeisk kulturhovedstad i 2008. Flertallet har merket seg at søknad er sendt, og at søkerne så langt har fått positiv respons på søknaden. Endelig behandling ventes å skje i oktober 2004.

Flertallet støtter Stavangers intensjoner i forbindelse med søknaden og understreker den positive betydning et prosjekt som dette vil ha for Stavangerregionen og landet som helhet. Flertallet understreker viktigheten av at et eventuelt kulturhovedstadsprosjekt planlegges slik at man reelt sett involverer aktører fra hele landet. Flertallet vil peke på den betydelige kultursatsingen som gjøres i Stavangerregionen der kultur brukes som strategisk virkemiddel i forhold til by- og næringsutvikling i regionen. Flertallet mener dette er en viktig satsing som må følges opp dersom Stavangerområdet skal gjennomføre kulturhovedstadsprosjektet.

Samisk kultur

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at ivaretakelse og videreutvikling av samisk kultur er et nasjonalt ansvar. Flertallet mener at dette ansvaret bør utøves gjennom nær dialog med Sametinget, og at Sametingets føringer for politikken bør legges til grunn. Flertallet mener det bør føres en politikk som over tid søker å legge mest mulig av beslutninger og økonomiske pr­ioriteringer til Sametinget eller de organer dette oppnevner. Flertallet mener dette gir det beste utgangspunktet for å utvikle en bredt anlagt samisk kulturpolitikk som den samiske befolkningen kan føle seg trygge på. Flertallet understreker at overføring av forvalteransvar til Sametinget ikke betyr noen ansvarsfraskrivelse fra norske myndigheters side, og at Stortinget gjennom de årlige bevilgninger må opprettholde et forsvarlig økonomisk nivå for Sametingets kulturpolitiske virksomhet.

Flertallet vil også peke på viktigheten av at det norske samfunnet generelt, og offentlige myndigheter spesielt, har kunnskap om, og er oppmerksomme på, den samiske kultur og de særlige kvaliteter denne representerer. Dette må blant annet ivaretas gjennom kanalene for offentlig informasjonsvirksomhet og skoleverket.

Flertallet mener det er svært viktig at den samiske kulturen får utviklingsmuligheter i framtiden.

Sametinget har tatt på seg ansvaret for forvaltningen av flere samiske kulturinstitusjoner, og da er det viktig at det bevilges tilstrekkelige midler slik at Sametinget blir i stand til å ivareta og fremme den samiske kulturen.

Flertallet mener det er viktig at samiske TV-sendinger ikke bare gjelder nyhetssendinger, men at samiske barn og ungdom får muligheten til å få sine TV-sendinger med samisk tale. Dette vil alminneliggjøre språket, og minske terskelen for bruken av de samiske språkene. Moderne teknologi gir de samiske språkene store utviklingsmuligheter innenfor kommunikasjon, informasjon og kunnskapsformidling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil trekke fram Infonuorra Sapmi i Nordland som er et offentlig informasjonskontor for all samisk ungdom i Norge. Tjenesten har som formål å hjelpe ungdom å finne svar på spørsmål om bl.a. utdanning, jobb, kultur og fritid og generelle rettigheter.

Disse medlemmer mener at også dette tiltaket er med på å styrke samisk språk, kultur, identitet og tilhørighet til sitt eget folkeslag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig at det legges til rette for at samisk ungdom kan ta høyere utdanning innen ulike kultursektorer, og at det legges til rette for kompetansebygging innenfor samiske kulturinstitusjoner.

Flertallet er kjent med at bokbussene er av stor betydning for de samiske områdene, og i Finnmark er bokbussene etablert som samarbeidsprosjekter med kommunene i nabolandene. Bussene er slitte og trenger fornying.

Flertallet ser mange og store utfordringer i å bevare samiske kulturminner/gjenstander, og hvordan man skal bevare den informasjon og den tradisjonelle kunnskap som er knyttet til dem. Bevaring krever kompetanse som kan håndtere disse utfordringene. Det mangler konserveringsfaglig kompetanse, med bevaring som formål, og dette kan over tid føre til tap av samiske kulturminner.

Flertallet er gjort kjent med spesielt Finnmark fylkes satsing på kulturarbeidsplasser, og at den sterke levende samiske kulturen har et fortrinn i et marked med kommersielle kulturprodukter.

Flertallet er blitt orientert om at Finnmark fylkeskommune har opprettet et investeringsfond på 20 mill. kroner som skal bidra til å skape kulturarbeidsplasser gjennom satsing på film, musikk, reiseliv, design og tradisjonell samisk duodji.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at samisk film bør være et viktig element i denne kultursatsingen.

Disse medlemmer vil nevne Aja samiske senter i Troms fylke som et viktig senter for samisk næringsutvikling og kultur. Disse medlemmer mener det er viktig at senteret får økonomiske muligheter til å realisere sine planer om utvidelse, og at Regjeringen snarest kan bidra til å realisere et større samisk språksenter, som også skal inneholde et regionalt bibliotek, regional samisk miljø- og kulturvernavdeling, samisk duodji og kontor for Riddu Riddu-fe­stivalen.

Disse medlemmermener det er viktig at Innovasjon Norge vil være med å utvikle kultur som næring, og at dette vil styrke og utvikle det frivillige kulturlivet og de eksisterende kulturinstitusjonene over hele landet, også de samiske.

Disse medlemmer mener det er tatt for lite hensyn til den samiske kulturen i fremlagte kulturmelding, og vil be Regjeringen i samarbeid med Sametinget vurdere om det bør utarbeides en egen melding om samisk kultur.

Nasjonale minoriteter og deres kultur

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til behandlingen av St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Norge og understreker at de føringer som ble lagt i forbindelse med denne fortsatt gjelder. Flertallet understreker behovet for fremdrift i forhold til de kultursentre som er beskrevet i nevnte stortingsmelding. Disse kulturbyggene er svært viktige forutsetninger for dokumentasjon, formidling og videre utvikling av kulturen til kvener, sigøynere, tatre og skogfinner. Flertallet vil peke på at disse gruppene representerer viktige kulturuttrykk.

Flertalletvil også peke på at dette er grupper som i lang tid har vært en del av norsk kultur og at det derfor er viktig og naturlig at fortellingene om deres bakgrunn, opprinnelse og deltagelse i det norske samfunnet, blir det alminnelige publikum til del.

Flertallet sier seg enig med departementet i at det er sentralt i politikken overfor nasjonale minoriteter bl.a. å føre opp kulturbygg for å formidle, bevare og utvikle kulturen til minoritetsgruppene.

Komiteen viser til at det i statsbudsjettet for 2004 ble bevilget 10 mill. kroner til oppstart av bygging av en Romaniavdeling ved Glomdalsmuseet. Komiteen vil understreke nødvendigheten av å følge opp den videre utbygging av tatermuseet. Komiteen mener det er viktig for forståelsen av vår egen historie og demokrati at det bygges et slikt museum.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det er viktig å følge opp St.meld. nr. 15 (2000-2001) "Nasjonale minoriteter" i Norge. Disse medlemmer mener det er viktig at disse minoritetenes kultur kommer mer fram i lyset og blir tatt vare på. Et eksempel på et planlagt prosjekt som skal bidra til dette er "Romanifolket - fra barn til voksen" som Romanifolkets Landsforening (RFL) har tatt initiativet til og som Dronning Mauds Minne og Høgskolen i Sør-Trøndelag har planlagt.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at skogfinnane fekk status som nasjonal minoritet i 1999 da Noreg ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om trygging av nasjonale minoritetar (Innst. S. nr. 46 (2000-2001)). Stortinget slo da fast at museum for nasjonale minoritetar i hovudsak er eit nasjonalt ansvar. Også i Innst. S. nr. 145 (2000-2001) uttalte Stortinget at staten skal ta sitt ansvar for skogfinnane som nasjonal minoritet.

Desse medlemene peiker på at det er blitt oppretta ei arbeidsgruppe for å få etablert Norsk Skogfinsk Museum. Denne arbeidsgruppa var bredt samansatt av bl.a. Kommunal- og regionaldepartementet og Grue kommune. Rapporten tilrådde samrøystes at det skal etablerast eit Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya i Grue kommune i Hedmark.

Desse medlemene ser at dette arbeidet ikkje er vidareført, og at staten så langt ikkje har komme med konkrete signal om det økonomiske eller administrative arbeidet rundt etableringa av Norsk Skogfinsk Museum. Desse medlemene er kjent med at det finst materiale om skogfinnar i åtte fylker og meir enn 40 kommunar. Det er ikkje naturleg at Hedmark fylkeskommune eller Grue kommune aleine skal vere ansvarlege for framdrifta av dette prosjektet utan statleg bistand både i planleggings- og etableringsfasen, og økonomisk til drifta.

Desse medlemene viser til at fleirtalet på Stortinget under handsaminga av statsbudsjettet for 2003 peikte på at Hedmark fylkeskommune og andre fylke arbeider med å konsolidere musea i fylket i tråd med ABM-meldinga, og at fleirtalet vil avvente på kva måte staten skal følgje opp ansvaret for skogfinnane som ein nasjonal minoritet fram til dette arbeidet er sluttført.

Desse medlemene er uroa for at det miljøet som er etablert rundt arbeidet for et Norsk Skogfinsk Museum forvitrar når det går for lang tid før dette arbeidet kommer skikkeleg i gang.

Kultur og næring

Komiteen viser til meldingens analyser vedrørende levesett, teknologisk utvikling, internasjonalisering og forbruksmønster, og konstaterer at kulturområdet og næringslivet i stadig økende grad får gjensidig betydning. Komiteen vil samtidig peke på at samvirket mellom børs og katedral ikke er nytt i vårt land, og at viktige virkemidler i kulturpolitikken er rettet inn mot bransjer som i utgangspunktet er kommersielt fundert, eksempelvis bokbransjen. Komiteen mener det fortsatt skal være slik at de kulturpolitisk begrunnede virkemidlene skal settes inn der hvor det ikke er tilstrekkelig kommersielt grunnlag for egen finansiering. Komiteen vil peke på at en stadig sterkere kommersiell produksjon av kulturlivets produkter vil reise nye utfordringer for dette kulturpolitiske utgangspunktet, og at møtet mellom børs og katedral vil bli en stadig mer kompleks problemstilling å forholde seg til. Komiteentenker da eksempelvis på hvordan internasjonale konkurranseregler vil virke inn på det kulturpolitiske handlingsrom, og på hvordan man i fremtiden skal utforme et treffsikkert, kvalitetsbegrunnet virkemiddelapparat hva enten det dreier seg om økonomiske eller regulatoriske grep.

Komiteenser den økte gjensidige interessen mellom kultur og næring som positiv, utfordrende og full av muligheter. Et av kulturfeltets viktigste potensialer er å bidra til å skape et mest mulig skapende og innovativt samfunn. Her står det direkte samarbeidet vi ser mellom kultur og næring sentralt.

Et annet kulturpolitisk mål er å opprettholde en godt utbygd, og kvalitativt god, hjemmebane for norske skapende miljøer. Da kreves ikke bare kvalitet, men også et betydelig volum norskprodusert materiale eksempelvis når det gjelder innhold på nett, aviser, magasiner, tv-produksjoner, reklame, kort sagt alt det vi omgir oss med til daglig. Opprettholdelsen av denne hjemmeproduserte innformasjonssfæren blir en viktig forutsetning for å utløse maksimal kreativ kapasitet i norske miljøer, og for opprettholdelsen av norsk kultur og språk i fremtiden.

Komiteen viser til det sterkt stigende forbruk av kulturlivets produkter verden over. Reiselivet er i sterk vekst der opplevelser og kulturminner er viktige deler av produktet. Omsetningen av film, musikk, bøker og kunst har vært sterkt stigende og vi ser at den teknologiske utviklingen danner grunnlaget for fremveksten av en stor underholdnings- og informasjonsindustri.

Komiteenvil også trekke frem de initiativene som i de senere år har kommet i forhold til mat og bordets kultur. Globaliseringen fører til økt interesse for det lokale og stedsbundne. Dette gir økt interesse for tradisjonsmat og regional matkultur, matfestivaler, lokalt produserte nisjeprodukter og andre matkulturelle produkter og tiltak. Dette demonstrerer den helheten en region kan profilere seg med. Her ligger kvaliteten også i sammenhengene mellom forskjellige utrykk så som mat, arkitektur, folkekulturelle utrykk, og kulturminner. Komiteen viser til det systematiske arbeidet flere regioner gjør på dette feltet, eksempelvis Kunnskapsparken Hedmark med planene for Opplevelsessenteret for matkultur på Åker gård.

Komiteen mener det er nødvendig med et løft for å styrke norske produksjonsmiljøer på disse områdene. Komiteenvil i denne sammenheng peke på behovet for et styrket samarbeid mellom Nærings- og handelsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet med sikte på å finne frem til omforente strategier i forhold til utformingen av rammebetingelsene for feltet. Komiteen mener det arbeidet som nå er satt i gang gjennom Innovasjon Norge og SIVA er meget positivt. Komiteen støtter således de tiltak som gjøres i forhold til utvikling av kulturrelaterte næringsprosjekter landet over, og de føringer det arbeides etter i retning av opprettelse av ekspertsentre for innovasjon innenfor kultur og kreativ industri. Komiteen viser til at det i forbindelse med statsbudsjettet for 2004 ble bevilget midler til et program for kulturbasert næring. Komiteen ser dette som meget positivt, men vil understreke at de generelle tilskuddsordninger, som blant annet kanaliseres gjennom Innovasjon Norge, selvsagt også skal kunne brukes til kulturrelaterte prosjekter.

Komiteen vil også understreke viktigheten av at det bygges videre på de samarbeidskonstellasjoner man ser mellom bedrifter som ikke har tradisjonell tilknytning til kulturlivet og kunstnere. Dette kan dreie seg om utvikling av spesielle typer teknologi eller utveksling av arbeidsformer og metoder for kreative prosesser. Komiteen finner det interessant og fremtidsrettet at bedrifter også søker kompetanse hos kulturlivet for å møte stadig stigende krav til kreativitet og omstilling. Komiteen viser her til betydningen av kontinuerlig kontaktskapende arbeid, og viser i denne sammenheng til den virksomhet Forum for kultur og næringsliv utfører. Komiteenvil understreke betydningen av at denne virksomheten videreføres og bygges ut.

Komiteen vil peke på viktigheten av at man i utformingen av politikken videre også ser på flere alternative former for finansiering. Kulturbasert nærings­utvikling bør fremstå som et åpent felt der også forsk­ning og teknologi blir naturlige felter å koble seg til.

Komiteen viser til at totalt sett skulle dette feltet peke seg ut som et interessant område for fondsbaserte finansieringsformer, der privat og offentlig kapital kunne finne frem til et fruktbart samspill.

Komiteen mener dette kan inngå som et element av de strategier et samarbeid mellom Kultur- og kirkedepartementet og Nærings- og handelsdepartementet kan lede frem til.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at kunst og kultur har flere funksjoner i samfunnet. Disse medlemmer vil understreke betydningen av kunst- og kulturopplevelser for utvikling av identitet, opplevelse av mening, mellommenneskelig forståelse og generell livskvalitet.

Gjennom den offentlige kulturpolitikken må en sikre et kulturelt mangfold og ivaretakelse av verdifulle kulturelle uttrykk som ikke kan regne med å bli finansiert gjennom private midler. Noen kommersielle deler av kunst- og kulturlivet står trygt på egne økonomiske ben, eller mottar betydelige bidrag fra næringslivet i form av sponsormidler eller direkte støtte mens det er viktige deler av kulturlivet som ikke har tilgang til slike finansieringskilder.

Disse medlemmer mener Regjeringen i kulturmeldingen legger for stor vekt på at private interesser skal finansiere kunst og kultur. Disse medlemmer mener at det må eksistere tilstrekkelig offentlige støtteordninger som kan sikre nyskapende og kontroversielle kunst- og kulturuttrykk, og som kan sikre en formidling av kulturopplevelser til hele bredden av befolkningen. Det er positivt at næringslivet kan bidra med midler til kultur, men det fritar ikke det offentlige for ansvar for å sikre dette. Det er også viktig at kulturlivet ikke blir avhengig av økonomiske konjunkturer eller sponsortrender i næringslivet. I denne sammenhengen vil disse medlemmer peke på betydningen av å opprettholde et levende kulturliv i økonomiske nedgangstider.

Komiteen understreker at kulturlivet ytrer viktige bidrag ikke bare til oss som enkeltmennesker, men også bidrag av stor samfunnsmessig betydning. Kultursektoren sysselsetter mange, og har potensial for enda flere lønnsomme arbeidsplasser. Kultursektoren kan også yte nyttige bidrag til næringslivet ved å stimulere til kreativitet, nyskaping og kvalitet. Komiteen vil peke på de positive ringvirkningene rundt for eksempel filmproduksjon, kulturhus osv. for lokalsamfunn og lokalt næringsliv. Komiteen mener at det offentlige må bidra til å etablere kunst- og kulturarbeid som næringsvei hvor det er potensial for dette.

Et økt samarbeid mellom kunst/kultur og næringsliv kan derfor være til gjensidig nytte, og komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding om forholdet mellom kunst/kultur og næringsliv."

Flertallet har merket seg at tiltakspakken Samstemt påpeker et uforløst potensial både innen kulturbasert entreprenørskap på musikkområdet og i forhold til musikkeksport. Flertallet ønsker å tilrettelegge for en tverrdepartemental satsing på musikkområdet med basis i et sterkere nettverk mellom kultur, forsk­ning, utdanning og næring, og et dertil tilhørende effektivt virkemiddelapparat.

Matkultur

Komiteen mener at matkultur også er et viktig satsingsområde. Komiteen mener at mat har mange dimensjoner. Verdiene knyttet til mat ligger både på det materielle plan, med smaksopplevelse og kvalitets­egenskaper, og på det estetiske plan med farger, sammensetninger og dekorasjon. Komiteen vil understreke at matkultur er summen av tradisjon, design, matskikker, måltids- og tilberedningsordninger og holdninger til mat. Komiteen mener at en aktiv og bevisst satsing på matkultur gjennom kulturpolitikken vil kunne skape verdier på flere nivåer i samfunnet:

  • – Bidra til en mer bevisst kulturopplevelse og kulturelt mangfold.

  • – Styrking av lokal, regional og nasjonal identitet og særpreg.

  • – Ivaretakelse av en viktig del av norsk kulturarv.

  • – Styrking av Norge som attraktivt og eksotisk turistmål.

  • – Utvikling av design.

Komiteen viser til at Landbruksdepartementet har utarbeidet en handlingsplan for matkultur, og har sammen med Innovasjon Norge i flere år presentert matkultur og design i utlandet med stor suksess. En helhetlig tenking, økt bevissthet og fokus på norsk mat- og drikkekultur vil ha betydning for nasjonal verdiskapning, både lokalt, regionalt og nasjonalt, og vil kunne være et nasjonalt og internasjonalt konkurransefortrinn.

Komiteen vil peike på den innsatsen Norges Bygdekvinnelag har drive og framleis driv på matkulturområdet. Utan deira innsats ville vi ha vore langt fattigare på kunnskap om den nedarva norske matkulturen.

Komiteen vil peike på at mat som reiselivsprodukt har fått auka merksemd dei siste åra, og at verdiskapingspotensialet for lokalt produsert mat framleis er stort.

Festivaler

Komiteenkonstaterer at festivalfeltet har vært inne i en sterk utvikling. Mange nye festivaler har vokst frem gjennom de senere år, og festivalene spiller i dag viktige roller innenfor norsk kulturliv. Komiteen vil i denne sammenheng påpeke at festivalene representerer viktig programmering med betydelig vilje til nyskaping og genreovergripende forestillinger og konserter. Svært mange bestillingsverk innenfor en stor bredde genre og kunstarter skriver seg fra initiativer som bunner i en festival. Festivalene har også blitt en meget viktig oppdragsgiver for norske freelance-kunstnere, ensembler og norske kunstnere for øvrig.

Komiteen vil også understreke den betydning festivalområdet har for lokal kulturrelatert nærings­utvikling. Festivalene inngår mange steder i lokale strategier for stedsutvikling, og ikke minst for reiselivet.

Komiteenvil også peke på den mobiliserende effekt mange av festivalene har når det gjelder frivillig innsats og lokal deltakelse og engasjement. Festivalene gir også ofte lokale kunstmiljøer mulighet for samarbeid med kunstnere fra andre land eller sentrale institusjoner. Dette skaper viktige nettverk og gir muligheter for å gjennomføre prosjekter som det økonomisk sett ellers ville ha vært vanskelig å få til. Festivalene ivaretar i denne sammenheng viktige kulturpolitiske distriktsperspektiv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at en framover bør se på grunnlaget for en sterkere samordning mellom viktige festivaler og aktuelle institusjoner og scener på samme sted. Dette for å utnytte synergiene av og gi reelt grunnlag for større fellesskap mellom sesongdrift og helårs aktivitet. Eksempler på steder med slikt potensial er Vossajazz med spillestedet Fraktgodsen og Kongsberg Jazzfestival med multiscenen EnergiMølla.

Komiteen viser til at den alminnelige støtteordning for festivaler har vært rettet inn mot musikkfestivalene. Komiteen er enig med departementet i at denne har vært vellykket. Komiteen mener imidlertid at genreforankringen også har vært en bremse i forhold til utvikling av festivaler innenfor andre kunstarter, eller for festivaler med en tematisk tilnærming til programmeringen.

Komiteen mener derfor at det bør legges opp til mer allmenne ordninger som omfatter større deler av kunstfeltet. Komiteen mener det i årene som kommer er behov for et kraftig løft i de økonomiske tilskuddene til festivalene. Komiteen viser til at det for tildelingen av midler til musikkfestivalene har vært gjort kvalitative vurderinger fra Norsk Kulturråds side. Komiteen ser positivt på dette, og mener slik vurdering også bør gjøres gjeldende innenfor en bredere anlagt ordning.

Komiteen viser til at enkelte festivaler har vært finansiert som knutepunktsinstitusjoner. Komiteen mener erfaringene gjennom de ti årene som har gått siden begrepet knutepunktsinstitusjon ble etablert, viser at det materielle innholdet av begrepet i stor grad begrenser seg til den finansieringsnøkkelen som anviser et statlig engasjement på 60 pst. av det offentlige tilskuddet, under forutsetning av lokale og regionale bidrag tilsvarende de resterende 40 pst. Komiteen mener dette har vært en god ordning som det vil være riktig å videreføre i årene som kommer.

Komiteen mener det ved fremtidige valg av knutepunktsfestivaler vil være riktig å legge vekt på festivalens kunstneriske og arrangementsmessige kvalitet. Festivalen bør være godt innarbeidet og fremstå som en viktig festival innenfor sin genre. Dette kan blant annet komme til uttrykk gjennom et bredt nasjonalt/internasjonalt nedslagsfelt av artister, publikum og andre aktører med tilknytning til kunstarten. Komiteen mener det har vært en begrensning innenfor dagens finansieringsordning for musikkfestivalene at det offentlige bidraget har vær avgrenset i forhold til genre. Komiteen mener videre derfor at man også for denne gruppen bør ha anledning til å velge festivaler med et tematisk utgangspunkt. Komiteen mener det vil være naturlig med en god geografisk spredning av knutepunktsfinansierte festivaler.

På bakgrunn av den ensidige finansieringssituasjonen som har vært i forhold til musikkfestivalene, mener komiteen det i årene som kommer vil være naturlig å sikre knutepunktsfinansiering for noen festivaler også utenfor musikkområdet. Under forutsetning av den nødvendige lokale deltagelse vil komiteen her peke på Norsk Litteraturfestival, Førde Internasjonale Folkemusikkfestival og Kortfilmfestivalen i Grimstad.

Komiteen mener også at det er behov for å se nærmere på rammevilkårene til de festivalene som særlig vektlegger samtidsuttrykk. Komiteen viser her eksempelvis til festivalene Momentum, Ultimafestivalen, Oktoberdans og Lofoten Internasjonale Artfestival.

Komiteen mener Ultimafestivalen har særlige forutsetninger for å styrke sin posisjon som en internasjonalt viktig festival. Dette vil være av stor betydning for hele samtidsfeltet i vårt land både når det gjelder fremføringer og i forhold til å styrke internasjonaliseringen på området. Komiteen mener i lys av dette at Ultimafestivalen bør styrkes i årene som kommer og eventuelt vurderes som knutepunktsinstitusjon.

Komiteenviser til den felles virksomhet som drives i regi av organisasjonen "Norske festivaler". Komiteen viser til at tilsvarende organisasjoner finnes i mange europeiske land, og at disse utgjør et interessant nettverk som til sammen forvalter betydelig kompetanse innenfor produksjon, prosjektbygging og reiselivsrelatert kulturarbeid. Komiteen mener at "Norske festivaler" styrker viktige sider ved festivalenes virksomhet, så som kompetansehevende arbeid, prosjektbygging, markedsføring og aktiv bruk av internasjonal kontaktflate. Komiteen mener derfor det er en viktig oppgave å sikre at "Norske festivaler" makter å opprettholde kontinuerlig drift og gjennomføre felles tiltak for hele festival-Norge.

Komiteen vil også kommentere festivalene under kapitlene for de enkelte kunstarter.

Komiteen viser til at Peer Gynt-stemnet er en sjangerovergripende festival. Festivalen tar mål av seg til å være en attraktiv arena for kulturell nyskaping innen kunst, musikk, sceniske utrykk og litteratur. Komiteen mener at det bør vurderes å gi festivalen knutepunktstatus.

Folkekultur

Komiteenviser til tidligere merknader vedrørende globaliseringen og nasjonalstatenes særlige ansvar for ivaretakelse av egen folkekulturkultur. Dette ansvaret hviler selvsagt også på Norge, noe som tilsier økt oppmerksomhet og en helhetlig politisk tilnærming til feltet. Komiteen mener med dette at det bør utarbeides en helhetlig strategi for videreføring av folkemusikken, folkedansen og det tradisjonsbårne håndverket, så som husflid og instrumentbygging.

Komiteen mener også det er viktig å styrke arkivfeltet, håndverksdokumentasjonen og den dokumentasjonen vi har i forhold til utøvende uttrykk som musikk og dans. Utgangspunktet er ikke en rent historisk tilnærming, men snarere en tilgjengeliggjøring av viktige kilder til bruk i en levende, kontinuerlig tradisjon. Folkekulturens popularitet vil følge trendene. Komiteen vil understerke viktigheten av at den politikk som føres på området må være sterk nok til å ivareta kontinuiteten også i perioder da rekrutteringen er svak.

Komiteenvil komme tilbake til tiltak og prioriteringer i forbindelse med merknadene til meldingens enkelte kapitler.

Kultur og helse

Komiteen mener det er viktig å styrke forskningen omkring helseperspektivet i kulturpolitikken, og omvendt. Bedre kjennskap til sammenhengen mellom psykisk eller fysisk helse og tilgang på kulturtilbud kan gi gode innspill til satsing på kultur generelt, og utformingen av kulturpolitikk i stat, fylke eller kommune spesielt. Komiteen vil understreke at dette selvsagt også er et perspektiv helsepolitikere og forvaltningen i helsevesenet bør ta inn over seg.

Komiteen registrerer at nyere forsking viser at kulturaktiviteter kan ha positiv effekt på folks helse. Dagens sykdomsmønster forteller oss at det er behov for nye måter å utvikle god folkehelse på. Kultur og kreative aktiviteter er i denne sammenhengen viktige faktorer for å fremme livskvalitet, trivsel og helse. Trivselshagen på Sandane i Gloppen kommune tar i vare ulike funksjoner innen idrett, kultur, forsking, helse og opplæring. I en tid med behov for en bred tilnærming til kultur-, opplærings- og folkehelsearbeid, er dette tiltaket et godt eksempel på hvordan kulturaktiviteter i en tverrsektoriell tenking kan settes ut i praksis.

Komiteen mener Trivselshagen er en fremtidsrettet arena for å realisere ABM-målsettinger, den kulturelle skolesekken, livslang læring og folkehelse, og viser til en enstemmig komitémerknad i Innst. S. nr. 11 (2003-2004):

"Komiteen viser til en enstemmig komitémerknad i Innst. S. nr. 230 (2002-2003) om Trivselshagen på Sandane i Gloppen kommune som et nasjonalt pilotprosjekt. Trivselshagen tar i vare ulike funksjoner innen idrett, kultur, forskning, helse, opplæring og rene kommersielle aktiviteter. Komiteen mener at dette er et meget godt prosjekt innenfor folkehelsearbeidet, og at det er viktig at dette tiltaket blir ivaretatt og iverksatt."

Komiteenvil understreke betydningen av at funksjonshemmede sikres tilgang til kultur. Arbeidet med å gjøre kulturhus og andre arenaer tilrettelagt for funksjonshemmede må fortsettes. Likeså må arbeidet med tilrettelegging av film og medietilbud for hørsels­hemmede og synshemmede følges opp. Komiteen viser her særlig til de mulighetene digitaliseringen av radio og tv gir, og legger til grunn at tilbudene for­bedres i takt med den teknologiske utviklingen i årene som kommer. Komiteen understreker også betydningen av at også andre departementer enn Kultur- og kirke­departementet tar kulturperspektivet inn over seg og hensyntar dette i sitt arbeid for funksjonshemmede.

Komiteen vil understreke at kulturfeltet skal være inkluderende. Dette er ikke minst viktig for mennesker med psykiske og fysiske funksjonshemminger. Komiteen mener at kulturelle aktiviteter kan være med på å bryte ned isolasjon og vekke skaperglede og engasjement dersom det legges til rette for alle funksjonshemmede. Komiteen vil peke på hvilken glede det er å delta i kunstnergrupper, amatørteater eller som publikummere.

Komiteen er positiv til det initiativet Høgskolen i Nord-Trøndelag har tatt for å etablere en egen utdanning hvor blant annet musikk og oppvekstmiljø skal vektlegges, Mottoet for prosjektet er "kultur gir helse". Hensikten er å utdanne pedagoger/miljøarbeidere som er i stand til å bruke musikk eller kroppsøving/friluftsliv som virkemiddel innenfor ulike oppvekstmiljøer/ungdomsmiljøer. Utdanningen skal blant annet samarbeide med kulturskolen hvor det skal være studentpraksis.

Komiteen viser til forsøksprosjektet "Kultur gir helse" som Norsk Kulturråd gjennomførte i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet. Prosjektet ble avsluttet i 1999, men arbeidet ble videreført ved at Nasjonalt knutepunkt for kultur og helse ble lagt til Levanger og en nasjonal rådgivningsgruppe for kultur og helse ble opprettet. Funksjonstiden var fra 2000-2003. For å følge opp dette arbeidet ytterligere, mener komiteen at den nasjonale rådgivningsgruppen videreføres og at satsingen på feltet videreføre som et samarbeid mellom de berørte departement.

Komiteen viser til at ledsagerbevisordningen skal bidra til muligheten for et aktivt liv for funksjonshemmede. Ordningen målbærer prinsippet om at funksjonshemmede ikke skal ha merkostnader på grunn av sin funksjonshemning (likhetsprinsipp) og representerer samtidig et virkemiddel til å redusere den økonomiske barrieren for deltakelse som er høyst reell.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at praksis i enkelte tilfeller bryter med intensjonen i retningslinjene for ledsagerbeviset når det forutsettes for bevilgning til virksomheter som driver kulturformidling mot billettsalg at funksjonshemmede som betaler full pris skal gis rett til gratis billett for ledsager. I merknad til retningslinjene for ledsagerbeviset heter det at mot at den funksjonshemmede selv løser ordinær billett, får han/hun ta med seg ledsageren gratis der ledsagerbevis aksepteres. Det understrekes at "ordinær" billett er den til enhver tid gjeldende pris for en person. For en funksjonshemmet som er trygdet og har honnørkort, vil "ordinær" pris bety honnørpris på de steder som har innført honnørprisordningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er positive til at departementet setter krav til aksept av ledsagerbevis som en forutsetning for bevilgning. Men disse medlemmer mener at departementet burde gå foran å tolke retningslinjene slik de er ment, og ikke legge seg på en mer restriktiv linje og dermed uthule ordningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at praksis i enkelte tilfeller bryter med intensjonen i retningslinjene for ledsagerbevis. Disse retningslinjene er utarbeidet av Statens råd for funksjonshemmede og forutsetter fri adgang til offentlige kultur- og fritidsarrangementer for den som ledsager en funksjonshemmet. Kultur- og kirkedepartementet har i det årlige tilskuddsbrevet til kulturinstitusjoner forutsatt at disse retningslinjene etterleves. Imidlertid har departementet forutsatt at den funksjonshemmede "kjøper billett til ordinær pris", noe enkelte kulturinstitusjoner har definert som fullprisbillett. Disse medlemmer finner denne tolkning uheldig og forutsetter at den funksjonshemmede gis den rabatt vedkommende ville ha vært berettiget til uten ledsager. Departementet må i framtidige tilskuddsbrev presisere nærmere hvordan ordningen skal praktiseres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er behov for å se ABM-utvikling og hvordan fremme arbeid med tilgjengelighet i en mer forpliktende og planmessig satsing på dette området. Som FFO nevner i sin høringsmerknad, er det samlet og systematisert viktig kunnskap for bedre tilgjengelighet for mennesker med funksjonshemming i de prosjektene som er gjennomført. Denne kunnskapen bør legges til grunn for å utarbeide handlingsplaner for de ulike sektorer og bygg. Handlingsplaner kan igjen danne grunnlaget for å få utløst økonomiske stimuleringsmidler, for eksempel gjennom spillemidlene.

Komiteen mener at DAISY er et hjelpemiddel som representerer en stor utvikling og forbedring i forhold til det gamle systemet for lydbøker. Komiteen mener at det er viktig å øke tilbudet av lydbøker vesentlig.

Kulturskoler

Komiteen viser til at kulturskolene spiller en svært betydningsfull rolle i rekrutteringen til musikkfeltet og annet kulturarbeid. Dette har utviklet Norge som kulturnasjonen og bidratt til å gi mange en profesjonell karriere. Kulturskolene er viktige virkemiddel som må sees i en kulturpolitisk sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker den store viktigheten de kommunale kulturskolene har for barn og unge, og for kulturlivet i sin alminnelighet. Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 39 (2002-2003) Ei blot til lyst, der kulturskolene var et sentralt tema. Disse medlemmer mener kommunene er godt skikket til å ivareta de kulturpolitiske, og utdanningspolitiske, hensyn som et bredt flertall i Stortinget er samlet om. Disse medlemmer vil peke på at kulturskoletilskuddet til kommunene på det tidspunkt da de statlige tilskuddene til kulturskolene ble lagt inn i rammeoverføringene, altså juni 2003, utgjorde ca. 90 mill. kroner av en kostnad for kommunene på anslagsvis 900 mill. kroner. Disse medlemmer mener det på generelt grunnlag er viktig å styrke lokaldemokratiet gjennom å gi lokale politikere ansvar og reelle muligheter til å gjøre lokale prioriteringer. Kulturskoler er et høyt profilert område det også i lokalpolitikken er stor enighet om verdien av. Disse medlemmer mener at de dramatiske konsekvenser i forhold til prisøkninger som er spådd av flere partier er overdrevet. Disse medlemmer mener kulturskolene skal være et reelt tilbud for alle, og viser til at dette også er et lovpålagt krav til kommunene. Disse medlemmer vil, med dette for øyet, følge utviklingen for de kommunale kulturskolene i årene som kommer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke den viktige betydningen kulturskolen har for barn og unge. Men det er i dag ikke nok plasser til de som ønsker å gå i kulturskolene. Mange steder i landet er det lange køer. Disse medlemmer mener derfor at tilbudet skal bygges ut og at målet skal være at kulturskolene skal være for alle. Disse medlemmer var mot fjerning av det statlige, øremerkede tilskuddet og det nasjonale taket på hvor stor egenbetalingen skulle være. Disse medlemmer frykter at dagens ordning, hvor tilskuddet er en del av rammeoverføringene til kommunene, vil føre til et redusert tilbud på grunn av dårlig kommuneøkonomi. I tillegg vil konsekvensen av at det ikke finnes noen grense for egenbetaling medføre et dyrere tilbud. Disse medlemmer mener at dette kan føre til at mange vil bli ekskludert fra tilbudet fordi det blir for dyrt.

Disse medlemmer viser til at siden 1997 har opplæringsloven pålagt alle kommuner å ha et musikk- og kulturskoletilbud til barn og unge. Det har vært bred politisk enighet om at tilbudet bør være så stort og terskelen for å delta så lav at kulturskolene ikke utelukker noen som ønsker det fra sine rekker. Dette er nedfelt i Stortingets målsetting om at minst 30 pst. av elevene i grunnskolen skal ha et kulturskoletilbud, og visjonen om en "kulturskole for alle" som skulle sikres gjennom et tak på egenandelen slik at foreldrenes økonomi ikke skulle være utslagsgivende for barnas deltakelse.

Disse medlemmer peker på at vi er langt fra dette målet når det kun er 13 pst. av landets grunn­skoleelever som har et kulturskoletilbud samtidig som at ventelistene er lange. Flere tusen barn og unge står i kø for å komme inn på en av landets kulturskoler, og køene vokser. Disse medlemmer viser til at Stortinget fra og med i år la det statlige tilskuddet til kulturskoledrift inn i de generelle rammeoverføringene til kommunene, samtidig som taket på foreldrebetalingen er hevet. Dette har allerede resultert i vesentlig høyere egenandel i flere kommuner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en helhetlig plan for å sikre at alle barn i Norge som ønsker det, skal få tilbud om plass i kulturskolen innenfor en rimelig egenbetaling."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti peker på at Sosialistisk Venstreparti var imot å oppheve øremerkingen, og Sosialistisk Venstreparti er også imot å oppheve taket på foreldrebetalingen. Sterk lokal innsatsvilje og kommuner som strekker seg langt har hittil sørget for at vi har åpne og kreative kulturskoler der barn og unge får utfolde seg mange steder i landet. Nå er ansvaret for driften for kulturskolene overlatt til slunkne kommunekasser og foreldrenes lommebøker.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Ve­nstreparti fremmet bl.a. følgende forslag i Innst. S. nr. 131 (2003-2004) om kunst og kultur i og i tilknytning til grunnskolen:

"Stortinget ber Regjering legge til grunn at egenbetaling for barn og unge maksimalt skal utgjøre 10 pst. av de samlede kommunale kostnader med kulturskolen."

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å gjeninnføre det øremerkede tilskuddet til kulturskolene inntil andre typer ordninger som fremmer satsing på kulturskolen, er kommet på plass."

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner låg foreldrebetaling er ein viktig føresetnad for å nå det nasjonale målet om eit kultur­skuletilbod til minst 30 pst. av elevane i grunnskulen.

Desse medlemene viser til at mange kommunar har satsa mykje på kulturskuletilbod og utvikla skoleslaget på ein slik måte at deltakinga er langt større enn den nasjonale målsettinga på minst 30 pst., medan andre kommunar opererer med låg deltaking. Dette viser mellom anna at kommunar prioriterer forskjellig. Når mange kommunar likevel aukar skolepengesatsen mykje, er det eit uttrykk for at mange kommunar har så tronge økonomiske rammer at andre lovpålagte oppgåver har blitt prioritert.

Den kulturelle skolesekken

Komiteen viser til behandlingen av den kulturelle skolesekken (Innst. S. nr. 50 (2003-2004)) der familie-, kultur- og administrasjonskomiteen slår fast at det videre arbeidet med den kulturelle skolesekken bør bygges opp på de eksisterende strukturene og den kompetansen som er bygd opp gjennom mange år, slik at parallelle organisasjoner ikke bygges opp. Komiteen pekte på at det mange steder vil være kulturavdelingen som er best egnet til å være koordinator overfor skolene, men pekte på at det må være opp til den enkelte kommune å bestemme den administrative ordningen. Komiteen peker også på at komiteen understreket at satsningen det legges opp til med den kulturelle skolesekken ikke skal erstatte eksisterende ressurser på skole-, kunst- og kulturområdet, men være et tillegg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener at den kulturelle skolesekken også bør omfatte barnehager og videregående skole. Disse medlemmer mener videre at det bør åpnes for, og aktivt oppfordres til, felles kulturopplevelser for de ulike utdanningsinstitusjonene. Dette er en unik sjanse til å etablere gode sammenhenger og allianser mellom barnehage, grunnskole og videregående skole. Disse medlemmer understreker at denne videre satsningen ikke må skje på bekostning av den kulturelle skolesekken i grunnskolen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med evalueringen av den kulturelle skolesekken utrede en kultursekk for barnehage og videregående skole."

Disse medlemmene ser det som ei viktig utfordring å sikre kvalitativt gode produksjonar for den kulturelle skulesekken knytt til ein framtidig volumauke. Desse medlemene meiner derfor at arbeidet med å utvikle ein arena for kulturproduksjonar for dette formålet i samarbeid med Høgskulen i Volda er interessant.

Fornyelse og omstilli