Dokument nr. 8:37 (2003 - 2004), spørsmål om livsoppholdssatsene etter gjeldsordningsloven bør økes til 85 % av minstepensjonen

Jeg viser til brev 5. mars 2004 fra Familie- kultur- og administrasjonskomiteens leder hvor Barne- og familiedepartementet bes om en vurdering av forslaget om å øke gjeldsordningslovens livsoppholdssatser til 85 % av minstepensjonen.

Under stortingsbehandlingen av forslaget til endringer i gjeldsordningsloven høsten 2002 uttalte et flertall i Finanskomiteen bestående av AP, SV og Frp. at "ingen skyldner bør ha mindre å leve av enn om lag 85 % av minstepensjonen", jf. Innst. O. nr. 15 (2002-2003) side 11. Departementet fant det den gangen nødvendig med en nærmere utreding av konsekvensene av en slik oppjustering av gjeldsordningssatsene. Det ble derfor kun foretatt en ordinær indeksregulering av satsene ved justeringen i juni 2003, jf. departementets rundskriv Q 08/03. I budsjettproposisjonen, jf. St.prp. nr 1 (2003-2004) ble det fra departementets side redegjort nærmere for konsekvensene av å gjeninnføre 85 % -satsen.

I Innst. O. nr. 7 (2003-2004) blir stortingsflertallets syn opprettholdt, men det ble overlatt til Familie- kultur og administrasjonskomiteen å behandle dette spørsmålet, jf. nevnte innstilling side 3, hvor det heter: "Komiteen viser til at veiledende satser for livsopphold under gjeldsordning er omtalt i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Barne- og familiedepartementet og at dette forholdet vil bli behandlet i forbindelse med innstillingen fra familie- kultur- og administrasjonskomiteen til denne proposisjonen." På anmodning fra denne komiteen oversendte jeg i begynnelsen av november 2003 et brev med en nærmere redegjørelse for konsekvensene av å øke livsoppholdssatsene fra ca 75 til 85 prosent av minstepensjonen. I brevet fastholdt jeg at det etter mitt syn ikke ville være forsvarlig å øke gjeldsordningssatsene til 85 prosent av minstepensjonen.

På bakgrunn av at komiteen ikke hadde merknader til saken i forbindelse med budsjettinnstillingen, jf. B.innst.S. nr. 2 (2002-2003), anså jeg da saken som avklart og avsluttet.

Det er bred enighet om at den som oppnår gjeldsordning må redusere sin levestandard under gjeldsordningen for at derved å kunne tilbakebetale mest mulig av sin gjeld. Dette ledet til at man da gjeldsordningsloven ble vedtatt i 1992, anbefalte at 85 % av minstepensjonen skulle være en veiledende norm i gjeldsordningssaker. I 1992 var 85 % av minstepensjonen kr 4 149 for enslige og kr 6 712 for par pr mnd. Den gangen var dette slik jeg ser det nøkternt og i tråd med grunntanken bak gjeldsordningsloven. Senere har minstepensjonen økt med over 60 %, slik at 85 % satsen nå utgjør hhv. kr 7 222 og kr 12 835 pr. mnd for enslige og par. Samtidig har den alminnelige prisstigningen i perioden kun vært i overkant av 20 %.

Økningen i minstepensjonen har ført til at 85 % -satsen etter min mening ikke lenger kan sies å være nøktern, slik gjeldsordningsloven forutsetter. Dette kommer tydelig frem dersom en sammenholder satsen med standardbudsjettet for forbruksutgifter som SIFO har utarbeidet. I følge dette budsjettet vil en enslig trenge kr 6 560,- og et par 10 940 pr. mnd. til et vanlig greit forbruk. Siden disse satsene ikke inkluderer strøm (slik 85 % -satsen gjør) er 85 % satsen og standardbudsjettet nå tilnærmet like. For par vil 85 % satsen i noen tilfeller gi rom for et vesentlig høyere forbruk enn standardbudsjettet.

Gjeninnføring av 85 % satsen vil således lede til at hushold under gjeldsordning gis anledning til et høyst normalt forbruk, og i noen tilfeller mer enn det. Dette mener jeg er galt, og i strid med gjeldsordningslovens grunnleggende prinsipper. En slik endring kan også tenkes å skape motstand mot gjeldsordningsinstituttet. Dette kan blant annet føre til en mer restriktiv praksis fra kreditorene og domstolene, slik at det blir vanskeligere å oppnå gjeldsordning for den enkelte.

En annen indikasjon på at 85 % -satsen er for høy, er at allerede i dag har ca 40 % av de som oppnår gjeldsordning ikke tilstrekkelige inntekter til å kunne utnytte satsene fullt ut. Det hjelper lite å øke satsen fra 6 565 til 7 222 for dem som likevel bare har eksempelvis kr. 6 000 å leve av. Dette betyr også at en økning av satsene bare vil ha betydning for de som har mest fra før. De dårligst stilte av de gjeldsrammede vil ikke få noen glede av en gjeninnføring av 85 % -satsen. Disse 40 % vil bare oppleve at forskjellen øker.

Etter det nye regelverket om betaling av barnebidrag skal det gjøres en vurdering av bidragspliktiges betalingsevne ved utmålingen av bidraget (bidragsevnevurdering). Gjeldsordningssatsene legges til grunn ved denne vurderingen. En økning av gjeldsordningssatsene vil derfor få direkte betydning for underholdsbidragenes størrelse og dermed bidragsmottakers økonomiske stilling. Desto mer den bidragspliktige selv kan beholde av sin inntekt, jo mindre blir igjen til bidrag til barnet. En måte å løse dette på er å bryte koplingen mellom gjeldsordningssatsene og bidragsregelverket og fastsette lavere satser for de bidragspliktige. Det vil imidlertid være uheldig å ha lavere livsoppholdssatser på bidragsområdet enn etter gjeldsordningsloven. En gjeldsordning løper normalt over fem år, mens bidragsplikt etter omstendighetene kan vedvare vesentlig lenger.

Min konklusjon er etter dette at en gjeninnføring av 85 % - satsen er uheldig og vil kunne sette respekten for gjeldsordningsloven i fare ved at levestandarden under ordningen blir for høy i forhold til mange hushold som tross anstrengelse betaler sin gjeld.