Samfunnssikkerhetsarbeidet er styrket de senere år, bl.a.
ved flere organisatoriske endringer. Justisdepartementets samordningsrolle
for samfunnets sivile sikkerhet er tydeliggjort og styrket, bl.a.
ved etableringen av et nytt direktorat for samfunnssikkerhet og
beredskap og ved å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet en faglig ansvarslinje
til Justisdepartementet i sivil sektor. Det er etablert et permanent
sekretariat for Koordinerings- og rådgivningsutvalget for
etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Sivilforsvaret er omorganisert.
De endringer som er gjennomført har gitt en mer helhetlig beredskap.
Regjeringen følger i denne meldingen
opp Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)
Samfunnssikkerhet, og forsvarskomiteens og justiskomiteens merknad
om å opprettholde en ordning med parallell behandling av
langtidsplaner for militært forsvar og sivilt beredskap.
Med utgangspunkt i komiteenes merknader, de sikkerhetspolitiske endringer
og den videre moderniseringen av Forsvaret, legger Regjeringen i
denne meldingen særlig vekt på å beskrive
det sivil-militære samarbeidet og utviklingen innen totalforsvaret.
Regjeringen vil også beskrive utviklingen i sikkerhets-
og beredskapsarbeidet innen en del samfunnssektorer, risiko forbundet
med informasjonsteknologi, aktuelle trusler som internasjonal terrorisme
og bruk av masseødeleggelsesmidler. Videre gir meldingen
status for etableringen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap og Nasjonal sikkerhetsmyndighets faglige ansvarslinje
til Justisdepartementet når det gjelder forebyggende sikkerhetstjeneste
i sivil sektor. Det gis dessuten en nærmere beskrivelse
av enkelte områder fra St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann-
og eksplosjonsvern, jf. Innst. S. nr. 341 (2000-2001), ettersom
dette må sees i nær sammenheng med det øvrige
samfunnssikkerhetsarbeidet.
Endringene i trusselbildet og omfattende omstilling
i Forsvaret har medført et endret sivilt-militært
samarbeidsmønster. I Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr.
17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet, understreket komiteene at Forsvarets
bistand til det sivile samfunnet er en viktig del av totalforsvaret
og ba om en gjennomdrøfting av samarbeidet mellom Forsvaret
og sivilt beredskap. I Budsjett-innst. S. nr. 7 (2003-2004), jf. St.prp.
nr. 1 (2003-2004), fastslo forsvarskomiteen at den samlede forsvarspolitikken
må bidra til at den enkelte borgers sikkerhet mot tilsiktede
og utilsiktede hendelser settes i sentrum, og at dette betyr nye
samarbeidsformer mellom sivilt og militært beredskap.
Framveksten av internasjonale terrornettverk
og trusler om bruk av masseødeleggelsesmidler er blitt
en viktig del av dagens trusselbilde og har særlig relevans for
det sivil-militære samarbeidet. Forsvaret har ressurser,
erfaring og kunnskap som er relevant for å støtte sivile
myndigheter ved håndtering av terrorhendelser på norsk
jord. Heimevernet omformes bl.a. for å kunne være
en støtte for sivile myndigheter ved terrorhendelser og
ved ulike katastrofer.
Regjeringen vil vurdere nye metoder i arbeidet
med å bekjempe alvorlige anslag mot demokratiet og menneskerettighetene.
Spesielt når det gjelder forebygging og bekjempelse av
terror skal relevante faglige og politiske innspill vurderes. Behovet
for effektive metoder og sikkerhet vil imidlertid kontinuerlig måtte
veies opp mot å sikre de grunnleggende verdier i et demokrati, slik
som frihet og åpenhet. Sikkerhets- og beredskapstiltak
må også vurderes i forhold til eventuelle økte kostnader,
effektivitetstap og andre ulemper for næringslivet, offentlig
tjenesteyting og befolkningen generelt.
Arbeidet med samfunnssikkerhet tar utgangspunkt
i tre prinsipper:
– Ansvarsprinsippet
betyr at den som har et ansvar i en normal situasjon også har
ansvar i tilfelle ekstraordinære hendelser.
– Likhetsprinsippet betyr at en
organisasjon man opererer med til daglig skal være mest
mulig lik den organisasjon man har under kriser.
– Nærhetsprinsippet betyr
at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå.
Sikkerhets- og beredskapsarbeidet skal organiseres slik
at det oppnås en best mulig ressursbruk og et godt samvirke
på tvers av sektorer. De enkelte tilsynsmyndigheter har
ansvar for å føre tilsyn innenfor sine fagfelt
og sektorer. I tillegg er det behov for å se spesifikt
på sikkerhets- og beredskapsarbeidet på tvers
av sektorer, spesielt rettet mot samfunnskritiske infrastrukturer
og funksjoner.
Nødeetatene (brann, politi og helse)
må i tillegg til sine løpende oppgaver, også ha
tilstrekkelige ressurser, planer og en effektiv organisasjon for
en best mulig håndtering av de mest alvorlige hendelsene.
Sikkerhets- og beredskapssystemer må dimensjoneres fleksibelt.
Hvis hendelsen i sin art eller omfang går ut over de normalhendelser
en organisasjon er dimensjonert for, må ressursene kunne
forsterkes med innsats fra Sivilforsvaret, Forsvaret, frivillige
hjelpeorganisasjoner og andre ressurser, herunder private.
Forsvarets forskningsinstitutt har i sitt forskningsprosjekt
"Beskyttelse av samfunnet" særlig viet oppmerksomhet til
kritiske infrastrukturer som samfunnet har gjort seg svært
avhengig av; kraftforsyning, telekommunikasjon og transport. Det
pågår et arbeid for å etablere et prosjekt
for vurdering av sårbarhet i kritiske IKT-systemer.
En velfungerende infrastruktur er også av
avgjørende betydning for det militære forsvaret.
Detaljerte forsyningsplaner og støtteordninger er bygget
ned og i stedet skal Forsvaret basere seg på normale logistikksystemer for å skaffe
til veie varer og tjenester i krisesituasjoner.
For å opprettholde samfunnets vitale
funksjoner er det særlig viktig å trygge energiforsyning,
telekommunikasjon, transport og forsyning av andre viktige produkter
og tjenester. Arbeid med sikkerhet og beredskap innrettes slik at
det tas særlig hensyn til samfunnets viktige samfunnsfunksjoner
og avhengigheten av kritisk infrastruktur.
Sentralt i dagens samfunnssikkerhetsarbeid er
beskyttelse av sivilbefolkningen og vitale samfunnsinteresser i
en tid hvor en militær trussel ikke er fremtredende. I
Innst. S. nr. 9 (2002-2003) fra forsvarskomiteen og justiskomiteen
om samfunnssikker-het (s. 40) mente komiteene at følgende
målsettinger må legges til grunn for samfunnssikkerhetsarbeidet
i framtiden:
– Norge
skal oppleves som et trygt og sikkert land å leve og virke
i.
– Samfunnets samlede ressurser
skal gjennom samordnet bruk og prioriteringer settes inn i samfunnssikkerhetsarbeidet.
– Norge skal aktivt bidra innen
internasjonale organisasjoner og internasjonale virksomheter for
derigjennom indirekte å styrke det nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet.
– Arbeidet med samfunnssikkerhet
skal ha høy prioritet og det organisatoriske ansvaret skal
gjenspeile dette.
– Forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid
skal prioriteres, samtidig som trening og øvingsvirksomhet
ytterligere skal intensiveres.
Med bakgrunn i disse målsettingene ønsker
Regjeringen i perioden 2005-2008 å legge særlig
vekt på:
– Forebyggende
virksomhet, herunder helse, miljø- og sikkerhetsarbeid.
– Sikring av nød- og
beredskapsetatenes evne til å håndtere større
hendelser, herunder terrorisme og bruk av masseødeleggelsesmidler.
– Målrettet og samordnet
arbeid for å sikre samfunnets kritiske infrastruktur.
– Økt samarbeid, herunder
planverk og øvelser, mellom sivile og militære
myndigheter.
– Styrking av etterretnings- og
sikkerhetstjenestenes evne til å analysere, varsle og forebygge
ulike former for terror i Norge.
– Helhetlig og samordnet krisehåndtering
sentralt, regionalt og lokalt.
Regjeringen følger i denne meldingen
opp Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)
Samfunnssikkerhet, og forsvarskomiteens og justiskomiteens henvisning
til tidligere vedtak om parallell behandling av langtidsplaner for
militært forsvar og sivilt beredskap. Med utgangspunkt
i komiteenes merknader, de sikkerhetspolitiske endringer og den videre
moderniseringen av Forsvaret, legger Regjeringen i denne meldingen
særlig vekt på å beskrive det sivil-militære
samarbeidet og utviklingen innen totalforsvaret.
En god grunnberedskap i forhold til hyppig forekommende
hendelser gir også god beredskap når samfunnet står
overfor mer ekstraordinære situasjoner. I tillegg er det
behov for rutiner, planverk og avklarte ansvarsforhold når
nød- og beredskapsetatene har behov for bistand.
Et helhetlig og moderne totalforsvarskonsept
består av gjensidig støtte og samarbeid og optimal
ressursbruk mellom Forsvaret og det sivile samfunn om både forebygging,
beredskapsplanlegging og operative forhold. Det nye totalforsvarskonseptet
vektlegger i større grad militær støtte
til det sivile samfunn. I arbeidet med samfunnssikkerhet vil Regjeringen
prioritere å videreutvikle sivile og militære
forsterkningsressurser som kan understøtte nødetatenes
håndtering av også mer sjeldne og alvorlige situasjoner.
Politiet er hovedansvarlig for å forebygge,
etterforske og bekjempe terrorhandlinger og har ressurser og trening
for dette. Politiet kan be Forsvaret om bistand etter en egen instruks.
En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand
ved terrorhandlinger er at politiets personell og materielle ressurser
ikke strekker til. Forsvarets spesialkommando (FSK) er særlig
forberedt på å yte støtte ved angrep
på petroleumsinstallasjoner på sokkelen. Heimevernet
spiller særlig en viktig rolle i situasjoner hvor det er
behov for styrket vakthold rundt samfunnskritiske funksjoner og objekter.
Det er en rekke forhold som påvirker
det nasjonale risikobildet. Norges sikkerhetspolitiske rammer synes
i mindre grad enn tidligere å være knyttet til
vårt nasjonale territorium og i større grad integrert
i våre internasjonale omgivelser. I et internasjonalt næringsliv
og globalisert marked preget av sterk konkurranse er det en utfordring å sikre
et godt forebyggende sikkerhets- og beredskapsarbeid.
Endringer i det internasjonale trusselbildet
og globale sikkerhetsutfordringer skal møtes gjennom økt internasjonalt
samarbeid. Regjeringen vil arbeide aktivt for at de internasjonale
aspekter ved samfunnssikkerhetsarbeidet fortsatt får en
fremtredende plass i årene som kommer. Det skal arbeides
for å skape en større bevissthet om spørsmålene
knyttet til det sivil-militære samarbeidet, også på internasjonalt
nivå, bl.a. innenfor rammen av NATO og FN. Gjennom Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap har Norge internasjonale støtteteam
som opereres av Sivilforsvaret. Inntil 1 pst. av den norske politistyrken
skal til enhver tid kunne avgis til fredsbevarende oppdrag under
regionale organisasjoner og bilaterale prosjekter. Det er også opprettet
en "styrkebrønn" som skal kunne bistå med veiledning
og oppbygning av institusjoner i hele rettskjeden, hvor personell
kan bli sendt ut på enkeltoppdrag eller i team som en del
av et større program i regi av bl.a. FN, OSSE og EU. Militær
innsats i internasjonale operasjoner bør først
og fremst bidra til å skape sikre og stabile rammebetingelser
for at sivile aktører skal kunne gjennomføre sine
oppgaver. Militære styrker bør vanligvis ikke
utføre humanitært arbeid eller gjenoppbygningsoppgaver,
dersom ikke sikkerhetssituasjonen tilsier noe annet.
Mangfoldet i de trusler og risikoer samfunnet
står overfor kan gi en rekke sektorer betydelige sikkerhetsmessige
utfordringer. Forskningen tyder på at klimaendringer i
fremtiden vil ha større konsekvenser for samfunnssikkerhetsarbeidet
og det skal arbeides for økt bevissthet om mulige tiltak
for å møte utfordringene på en hensiktsmessig
måte. Ansvarsforholdene for skred er klarlagt i tråd
med ansvarsprinsippet. Det gis redegjørelser for utviklingen
på de områder komiteene i Innst. S. nr. 9 (2002-2003)
mente burde ha en særlig oppmerksomhet i de tilbakemeldinger
om samfunnets sårbarhet Regjeringen legger fram for Stortinget. Komiteene
understreket videre at klargjøring av ansvarsforhold, beredskapsplaner
og krisehåndteringsplaner innenfor disse områder
er viktig: IKT-sikkerhet, bruk av masseødeleggelsesmidler, petroleumssektoren,
næringsberedskap, mattrygghet og drikkevannsikkerhet.
Det gis en redegjørelse for Regjeringens
arbeid med informasjonssikkerhet, med vekt på beskrivelse
av ansvarsforhold og tiltak forankret i Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet
som ble fremlagt i juni 2003. Det gis en beskrivelse av ansvarsforhold
mellom enkelte sentrale aktører. Som en oppfølging
av den nasjonale strategien er det bl.a. etablert et bredt sammensatt
Koordineringsutvalg for informasjonssikkerhet under ledelse av Nærings-
og handelsdepartementet.
Et godt fungerende allment smittevern er en
forutsetning og basis for beredskap mot epidemier og bioterrorisme.
Etter St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet har helsemyndighetene
gjennomført en rekke tiltak for å styrke den nasjonale
smittevernberedskapen. Blant annet er nasjonal beredskapsplan for pandemisk
influensa revidert.
Det er i de senere år gjennomført
en rekke tiltak for å øke kompetansen og styrke
ressurser og utstyr i nødetatene når det gjelder
beredskap mot kjemiske midler. Det sivil-militære samarbeidet
når det gjelder beredskap mot masseødeleggelsesmidler
skal videreutvikles, særlig når det gjelder rutiner
for utveksling av kompetanse, trening og utstyr mellom sivile og
militære etater.
Petroleumstilsynet ble etablert fra 1. januar
2004. Petroleumstilsynet har som prioritert oppgave å få satt i
gang en oppfølging av sikkerhet og beredskap ved landanleggene.
Kraftforsyningen i Norge er mindre sårbar
enn i andre land, bl.a. på grunn av at avhengigheten av
det enkelte produksjonsanlegg er mindre.
Samferdselssektoren skal videreutvikle og modernisere
beredskapsordninger i transportsektoren, og internasjonale regler
mot terrorisme og organisert kriminalitet integreres fortløpende
i de nye beredskaps-ordninger.
Deltagelse i den generelle samfunnsberedskapen
og beredskap i forhold til ekstraordinære hendelser innenfor
eget forvaltningsområde vil være prioriterte områder
for Mattilsynet, som ble opprettet 1. januar 2004. Mattilsynet,
som er godkjenningsmyndighet etter drikkevannforskriften, skal føre
tilsyn med at vannverkene har utarbeidet pålagte beredskapsplaner.
Innenfor næringsberedskap er det gjennomført
store omstillinger i tradisjonelle beredskapsordninger de senere år.
Det prioriteres å videreføre samarbeidsordninger
som allerede er etablert med dagligvarebransjen, bygg- og anleggsnæringen
og rederinæringen. I tillegg skal det gjennomføres
robusthetsfremmende tiltak med særlig vekt på Nord-Norge
i samarbeid med dagligvarebransjen.
Det er behov for å vurdere videre et
bredt spekter av virkemidler for å sikre at kritisk infrastruktur
har robusthet også når virksomheter gjennomgår endringer,
bl.a. i eierform.
Komiteene ba i Innst. S. nr. 9 (2002-2003) om
at Regjeringen legger fram forslag om en sentral krisehåndteringsenhet.
Det legges opp til at den organisasjonen som har ansvaret for et
saksområde til daglig skal håndtere krisesituasjoner.
Det redegjøres for de ordninger med sentral krisehåndtering
som er etablert i kapittel 11.3.
Meldingen gir status for organisatoriske endringer på samfunnssikkerhetsområdet
som ble varslet i St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet.
Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle er tydeliggjort
og styrket, bl.a. ved etableringen av Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) 1. september 2003 og ved å gi Nasjonal
sikkerhetsmyndighet en faglig ansvarslinje til Justisdepartementet
i sivil sektor. Etableringen av DSB har gitt en felles myndighetslinje
fra sentralt til lokalt nivå innen brann og redning, forebygging
og generell beredskap og gitt et felles operativt og samordnende
miljø for hendelser på sentralt, regionalt og
lokalt nivå. DSB forvalter saker som faller inn under lov
om brann- og eksplosjonsvern, lov om tilsyn med elektriske anlegg og
elektrisk utstyr, lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester
og lov om sivilforsvaret. DSB understøtter Justisdepartementets
samordningsrolle for samfunnets sivile sikkerhet. Det skal utarbeides
en egen instruks om direktoratets rolle når det gjelder koordinering
av tilsyn i forhold til virksomheter med potensiale for store ulykker,
jf. St.meld. nr. 17 (2002-2003) om statlige tilsyn.
Arbeidet med forebyggende brannvern er en viktig del
av samfunnssikkerhetsarbeidet og tiltak for å bedre brannsikkerheten
i pleie- og omsorgsboliger og brannsikkerhet i forbindelse med uerstattelige
nasjonale kulturverdier er beskrevet i meldingen. Brannsikkerheten
i eldre tunneler skal oppgraderes som omtalt i St.meld. nr. 24 (2003-2004)
Nasjonal Transportplan 2006-2015. Det er gjennomført en kartlegging
av transport av farlig gods på vei og jernbane.
Sivilforsvarets kretsstruktur er omorganisert
fra 40 til 20 distrikter, og i tråd med St.meld. nr. 17
(2001-2002) Samfunnssikkerhet vil Regjeringen videreutvikle
Sivilforsvarets forsterkningsressurser i tett relasjon med nødetatene
(brann, politi og helse).
Meldingen omtaler også redningstjenesten,
satsingen på de frivillige organisasjoner, behovet for
et nødnett, anskaffelse av nye redningshelikoptre og nødmeldetjenesten.
Det er gjennomført en utredning for å vurdere
mulige modeller for forenkling og effektivisering av nødmeldetjenesten,
herunder overgangen til ett nødnummer. Justisdepartementet
arbeider videre med spørsmålet om hvordan et nytt
nødnett kan realiseres, og vil komme tilbake til saken
så snart nødvendige avklaringer foreligger.
De administrative og økonomiske konsekvenser
av tiltak i denne meldingen vil avklares som ledd i de årlige
budsjettprosesser innenfor de enkelte departementene.
Risikobildet er ikke vesentlig endret siden
fremleggelsen av St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet.
I dette kapitlet presenteres noen sentrale risikofaktorer som Regjeringen
vil vektlegge i perioden frem til 2008. De sikkerhetspolitiske rammer
og utviklingen i internasjonal terrorisme har fått økt betydning
for planleggingen innen det sivil-militære samarbeidet.
I tillegg rettes i dette kapitlet oppmerksomhet mot en rekke risikofaktorer
som vil få økt betydning for sikkerhets- og beredskapsarbeidet;
bl.a. faren for smittsomme sykdommer, risikoen forbundet med informasjonsteknologi,
naturhendelser og store ulykker.
Nærmere vurderinger og tiltak vil bli
drøftet og utdypet i meldingens øvrige kapitler.
I St.prp. nr. 42 (2003 - 2004) Den videre moderniseringen
av Forsvaret i perioden 2005-2008 beskrives Norges sikkerhetspolitiske
situasjon utfyllende. I dag preges den sikkerhetspolitiske situasjon
av et bredere og mer sammensatt risikobilde, der en omfattende eksistensiell
trussel er erstattet av usikkerhet og uforutsigbarhet med hensyn
til de sikkerhetsutfordringer vi kan bli stilt overfor. Dette gjelder
også potensielle sikkerhetsutfordringer i Norges egne nærområder.
Basert på de senere års alvorlige
terrorhendelser som har vært direkte rettet mot vestlige
interesser, slik som terroranslagene i New York høsten
2001 og i Madrid våren 2004, kan det være grunnlag
for å hevde at det har utviklet seg et syn på terrorisme
som en type kriminalitet som også har til hensikt å ramme
grunnfestede demokratiske verdier, et lands økonomiske
stabilitet og samfunnets trygghet og sikkerhet. I tråd
med dette har terrorisme også fått større
oppmerksomhet i NATO, med bl.a. revisjon av beredskapsplanverket.
Rikets sikkerhet eller kriser med sikkerhetspolitisk dimensjon
er dessuten ikke den eneste målestokken for nasjonal og
internasjonal sikkerhet og stabilitet og for samarbeidet mellom
forsvar og sivile myndigheter. Sikkerhetsbegrepet er blitt utvidet
til også å omfatte nye dimensjoner, bl.a. knyttet
til økonomiske, miljømessige og ressursmessige
forhold.
Den teknologiske, økonomiske og sosiale
utviklingen har ført til en mer integrert verden, hvor
nasjonale skillelinjer viskes ut og felles interesser på tvers
av grensene blir stadig viktigere. Den gjensidige avhengigheten
mellom viktige samfunnsfunksjoner medfører at svikt i en
av disse samfunnsfunksjonene kan få betydelige konsekvenser
for samfunnet. Økt teknologisering og markedsmessig utvikling
kan medføre økt sårbarhet.
Terrorisme har fått økt oppmerksomhet
de siste år og er blitt en viktigere del av den sikkerhetspolitiske utvikling
og sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Terrortrusselen mot Norge
har av Politiets sikkerhetstjeneste i perioden etter 11. september
2001 stort sett vært vurdert som lav. Vurderingen av trusselen
når det gjelder norske interesser i utlandet har variert
noe. Til tross for at trusselen nasjonalt for tiden vurderes som
lav, er det likevel nødvendig å ha en god beredskap
i samfunnet fordi det kan være for sent å bygge
den opp i tilfelle trusselsituasjonen skulle endres. I tråd
med ansvarsprinsippet er den enkelte virksomhet og myndighet ansvarlig
for å holde et tilfredsstillende sikkerhets- og beredskapsnivå.
Frem til i dag har det ikke forekommet alvorlig
terroranslag mot Norge, men terroraksjoner, inkludert alvorlige
og koordinerte angrep på viktig infrastruktur, kan imidlertid
ikke utelukkes. Terrortrusselen mot Norge kan påvirkes
av Norges engasjement som megler i forbindelse med ulike konflikter
verden over, som deltaker i internasjonale operasjoner og som en
stor oljeeksportør. Norge har i tillegg verdens tredje
største handelsflåte.
Å forhindre spredning av masseødeleggelsesmidler representerer
en betydelig utfordring for det internasjonale samfunn, og når
det gjelder angrep mot informasjonssystemer bør ikke oppmerksomheten
bare rettes mot terrorister som de mest sannsynlige aktørene.
I fredstid kan en tenke seg andre og mer sannsynlige aktører
som eksempelvis misfornøyde ansatte, hackere, andre typer
aktivister og kriminelle. Ulike former for innbrudd og sabotasje
i datasystemer er et økende problem.
En studie av risiko i et framtidsperspektiv
beskriver store globale utfordringer knyttet til kombinasjonen av stor
befolkningsøkning, klimaendringer, vannmangel og reduksjon
i biologisk mangfold. Statistikken viser en stor økning
i antallet rapporterte katastrofer knyttet til helse- og naturhendelser
de siste 30 år. Teknologiske ulykker har også økt
betydelig i samme tidsrom. Risikoforhold som det i sikkerhets- og
beredskapsarbeidet også i Norge vil være viktig å ta
høyde for i perioden, er pandemier, klimaendringer og store
ulykker.
Naturlig overføring av smittsomme sykdommer
og faren for tilsiktet spredning av sykdommer ved biologiske midler,
såkalt bioterrorisme, er risikoer som har fått økende
oppmerksomhet de senere år. Risikoen
i Norge ved pandemier antas lav i dag i forhold til mange andre
land på grunn av høy levestandard og god hygiene.
Statistikk viser at det gjennomsnittlige antallet naturkatastrofer
pr. år på global basis har økt med over
65 pst. i perioden fra 1993 til 2002. Det må forutsettes
at ulike former for naturhendelser, særlig kraftig vind
og nedbør med fare for flom og ras vil øke betydelig.
Antallet trafikkdrepte på vei har ligget
mellom 250 og 350 mennesker årlig de siste 20 årene
og er den største ulykkesrisiko i samfunnet målt
i antall døde og skadede. Det er innrapportert om lag 60
uhell pr. år i forbindelse med transport av farlig gods.
Totalforsvarskonseptets grunnprinsipp har siden 1946
vært at samfunnets samlede ressurser, om nødvendig
også private ressurser, skal kunne settes inn for å understøtte
forsvaret av Norge. Formålet har vært å verne
om Norges territorium, selvstendighet og nasjonale verdier og verne
om sivilbefolkningen. Det endrede trussel- og risikobildet har ført
til store endringer i Forsvarets struktur og i samarbeidet i sivil
sektor. Forsvaret er lagt om for å kunne håndtere
et bredt spekter av potensielle utfordringer på kort varsel,
både hjemme og ute.
Totalforsvarskonseptet må tilpasses
dagens utfordringer. Et helhetlig og moderne konsept for totalforsvar
vil bestå av gjensidig støtte og samarbeid mellom
Forsvaret og det sivile samfunn om både forebygging, beredskapsplanlegging
og operative forhold. Forsvaret vil bidra med tilgjengelige kapasiteter,
kompetanse og ressurser så fremt dette er forenlig med
Forsvarets primæroppgaver.
Totalforsvarssamarbeidet omfatter krig og sikkerhetspolitiske
kriser slik som tidligere. Som nevnt i kapittel 3.1 legges det til
grunn at slike kriser også omfatter gråsoner og
inkluderer kriminalitet som utfordrer sentrale nasjonale interesser,
f.eks. alvorlige og omfattende terrorhandlinger. Forsvaret skal
i tillegg som en av sine oppgaver bidra til samfunnets sikkerhet
også i situasjoner som ikke berører rikets sikkerhet,
i forbindelse med andre alvorlige hendelser hvor det vil kunne være behov
for å støtte det sivile samfunn.
I tråd med komiteenes merknader i Innst.
S. nr. 232 (2001-2002) og Innst. S. nr. 9 (2002-2003) legger Regjeringen
vekt på sivilt-militært samarbeid og den militære
støtte til det sivile samfunn. Samarbeidsordningene mellom
Forsvaret og det sivile samfunn er i utvikling. Instruks for totalforsvarsnemndene,
som skal bidra til hensiktsmessige nasjonale og regionale arenaer
for sivilt-militært samarbeid, er under revisjon.
Terrorhandlinger forebygges, etterforskes og bekjempes
av politiet, jf. kapittel 5.1. Bruk av Forsvarets ressurser i fred
vil måtte bero på et identifisert sivilt behov
og hente sin legitimitet i de oppdrag som gis av sivile myndigheter.
I den videre moderniseringen av Forsvaret legges det til rette for
at Forsvarets ressurser i større grad kan tas effektivt
i bruk for å støtte politiets og sivile myndigheters
håndtering av slike hendelser. Bistand til politiet fra
Heimevernet vil særlig være aktuelt der det iverksettes
omfattende objektsikring og der beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg
over lengre tidsperiode.
En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret
skal yte bistand ved terrorhandlinger er at politiets personell og
materielle ressurser ikke strekker til. Politiets ressurser er nærmere
omtalt i kapittel 5.2. Ved omfattende terror- og sabotasjesituasjoner
som kan sidestilles med militære angrep, vil Forsvaret
måtte håndtere situasjonen, jf. kapittel 5.1.4.
Forsvaret yter støtte til det sivile
samfunn i fredstid når dette er forenlig med forsvarspolitiske
mål og øvrige oppgaver for Forsvaret. Alle forsvarsgrener stiller
redningsressurser til rådighet for redningstjenesten, og
det er Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) som beslutter om ressurser
kan gjøres tilgjengelige i redningsoperasjoner.
Heimevernets lokale forankring og tilstedeværelse gjør
disse styrkene spesielt egnet til å bistå det
sivile samfunn i forbindelse med redningsoppdrag, jf. lov 17. juli
1953 nr. 28 om Heimevernet. Heimevernet har et utstrakt samarbeid
med sivile myndigheter og institusjoner. I kraft av samarbeidet
i Landsrådet for heimevernet, distriktsrådene
og fylkesberedskapsrådene fungerer Heimevernet som et viktig
bindeledd mellom Forsvaret og det sivile samfunn.
Redningshelikoptertjenesten er et eksempel på sivilt-militært
sambruk. Helikoptrene har som hovedoppgave å drive redningstjeneste,
men kan også i visse situasjoner tas i bruk av Forsvaret.
Helikoptrene opereres av Luftforsvarets 330 skvadron og Justisdepartementet kjøper
fra 1. januar 2004 tjenesten fra Forsvarsdepartementet. I tillegg
har Forsvaret helikopterkapasitet som kan brukes som assistanse
til det sivile dersom det er behov.
Norge disponerer store naturressurser innenfor
vårt store sjøterritorium som er av strategisk
interesse for andre land. Forsvaret har viktige oppgaver knyttet
til beskyttelse og forvaltning av disse ressursene, bl.a. gjennom
overvåkning, myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse
og kriseberedskap. Forsvarets myndighetsutøvelse forutsetter
nær og kontinuerlig kontakt og samarbeid med sivile myndigheter
og organisasjoner. Kystvaktens tjenestemenn er etter kystvaktloven
tildelt begrenset politimyndighet for kontroll med overholdelsen
av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller de lovene
som kystvaktloven viser til. Dette omfatter bl.a. områder
som fiskerioppsyn, fangstoppsyn, tolloppsyn og miljøoppsyn.
På områder hvor Kystvakten ikke har begrenset
politimyndighet, kan Kystvakten yte bistand til politiet, f.eks.
i forbindelse med forebyggelse og bekjempelse av forbrytelser og
ulovlige aksjoner mot personer, fartøyer eller faste innretninger.
Forsvaret bidrar med bergingsberedskap for skip
i havsnød nær av kysten i Finnmark eller Troms,
yter bistand til primæransvarlig etat og ivaretar om nødvendig
aksjonsledelsen til sivile instanser overtar. For å ivareta
dette har Forsvaret etablert en organisasjon for kystberedskap og
aksjonsledelse (KYBAL) i forbindelse med akutte situasjoner til
sjøs, eksempelvis fare for oljeforurensning, utslipp, havari,
skipskollisjoner, drivende gjenstander, strålingsfare fra
fartøyer og andre fare- og ulykkessituasjoner til sjøs.
Ved beredskap mot masseødeleggelsesmidler
vil Forsvaret nasjonalt først og fremst kunne bidra med kompetanse
og rådgivning for sivile fagmyndigheter.
Samarbeidet mellom Forsvarsdepartementet og
Justisdepartementet om etatsstyringen av Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) er et annet eksempel på sivilt-militært
samarbeid innenfor et nytt totalforsvarskonsept. Forsvaret liksom
samfunnet for øvrig, er avhengig av at vitale samfunnsfunksjoner
fungerer og NSM er et viktig verktøy som bidrar med kompetanse
og tilsynsvirksomhet innenfor forebyggende sikkerhet, spesielt informasjonssikkerhet.
Selv om militær støtte til
det sivile samfunn vektlegges i dagens sikkerhetspolitiske situasjon,
vil Forsvaret fortsatt ha behov for sivil støtte når
det gjelder varer og tjenester. Støtten har tidligere bl.a.
bestått i logistikkplanlegging for leveranser til Forsvaret,
produksjonsplaner og lagerhold. Det meste av denne støtten
er i dag endret i tråd med endringene i Forsvaret.
Forsvaret legger i den pågående
transformasjonsprosess mer vekt på å ha kapasiteter
med bl.a. fleksibilitet, reaksjonsevne og tettere alliansetilpasning. Dette
krever at Forsvaret i sine operasjoner har med seg de støtteressurser
som de trenger for å være operative og er dermed
mindre avhengig av det sivile samfunn i den operative fasen. Analyser
har imidlertid vist at det fortsatt er behov for sivilt-militært
samarbeid innen enkelte logistikkområder, og sivil støtte
til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke kommer til
anvendelse vil også inngå i et modernisert totalforsvarskonsept.
Det er viktig at sivile og militære
myndigheter som er forutsatt å samhandle i en krisesituasjon
utarbeider felles planverk eller tilpasser planverkene til hverandre.
Dette gjelder alle forvaltningsnivåer og organisasjoner.
Frem mot 2008 vil de nasjonale overordnede beredskapsplanverk tilpasses
NATOs krisehåndteringssystem, som er ferdig utarbeidet
og som snarlig vil bli formelt godkjent. Strukturen i det reviderte
beredskaps-system på sivil side vil bli tilpasset NATOs krisehåndteringssystem.
Ulike typer planverk øves jevnlig,
og det er viktig at både administrative og operative øvelser
legger vekt på sivilt-militært samarbeid innen
samfunnssikkerhet. Det gjennomføres øvelser på lokalt
og regionalt nivå med sivil og militær deltakelse,
der hensikten er å øve hvordan Forsvaret konkret
kan støtte det sivile samfunn under ulike aktuelle scenarier.
Fylkesmennene vil få et særlig ansvar for å ta
initiativ til og bidra til å planlegge slike øvelser,
med deltakelse fra både sivile og militære instanser
i planlegging og gjennomføring.
Forsvaret tar sikte på å redusere
antallet reservebefal. Regjeringen har i St.prp. nr. 42 (2003-2004)
Den videre modernisering i Forsvaret i perioden 2005-2008 foreslått
at sivil forvaltning og beredskapsorganer kan benytte reservebefal
i sine ruller. Spesielt nevnt er politireserven og Sivilforsvaret.
Vernepliktsverket (VPV) i samarbeid med Politidirektoratet og Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap, vil forvalte dette og annet
personell.
Den reduserte utnyttelse av vernepliktsmassen innebærer
at det i dag er rikelig tilgang på personell til Sivilforsvaret
de fleste steder i landet. Sivilforsvarets styrkestruktur vil bli
gjennomgått som et ledd i arbeidet med ny lov om Sivilforsvaret.
Personellbehovet vil trolig ikke bli større i fremtiden.
Det kan stilles spørsmål ved
om dagens ordning med maksimal 19 måneders tjenesteplikt
i forsvarsgren, Heimevern og politireserve, der en og samme person kan
pålegges tjeneste i Forsvaret og deretter f.eks. i Sivilforsvaret,
er hensiktsmessig. Eksempelvis kan det i dagens situasjon synes
mer naturlig at Sivilforsvaret rekrutterer personellet blant dem
Forsvaret ikke bruker. Det tas sikte på å utrede
nærmere om en felles sesjon for personell til Forsvaret,
Sivilforsvaret og eventuelle andre beredskapsmyndigheter kan gi
gevinster i form av rasjonell administrasjon og sikring av at det
rekrutterte personellet innehar nødvendige egenskaper.
I Norge er retten til å nekte militærtjeneste
nedfelt i lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av
overbevisningsgrunner (militærnekterloven) § 1.
I henhold til militærnekterloven § 11 er den sivile
førstegangstjeneste av samme varighet som militær
førstegangstjeneste, med et tillegg som fastsettes av Kongen i
statsråd. Det legges vekt på at den sivile verneplikt bør
være noe lengre enn den militære verneplikt som en
garanti for mannskapenes overbevisning.
Hovedformålet og den bærende
begrunnelse for siviltjenesten er at tjenesten skal være
en erstatningstjeneste som skal støtte opp under rekrutteringen
til vårt vernepliktsbaserte forsvar. Sekundært
skal den arbeidskraftsressurs de sivile vernepliktige utgjør brukes
til best mulig nytte for samfunnet. Justisdepartementet har bl.a.
satt de sivile vernepliktige inn i voldsforebyggende arbeid (VOKT)
blant unge. Dette arbeidet vil bli videre prioritert.
Dersom militærtjenesten differensieres
ytterligere, eksempelvis i form av kortere tjenestetid for større grupper,
vil dette kunne gjøre det vanskeligere å sette sivile
vernepliktige mannskaper inn i tilfredsstillende tjenesteoppdrag.
Et vernepliktig militært mannskap kan i dag søke
om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner
etter gjennomført sesjon. Erfaringene viser at over halvparten
av mannskapene som innvilges fritak av overbevisningsgrunner får
dette i perioden mellom sesjon og innkalling fra Forsvaret. Forsvarets behov
for mannskaper anslås til 9 500 mann årlig. Dette
kan medføre at mannskaper som uansett ikke ville blitt
kalt inn til militærtjeneste innkalles til siviltjeneste.
Kapasiteten i siviltjenesteforvaltningen kan dermed bli unødvendig
stor, ettersom siviltjeneste skal representere en erstatningstjeneste.
Justisdepartementet vil vurdere en ordning hvor
innkalling til siviltjeneste avventer innkalling til militærtjeneste.
Skulle et mannskap som er ønsket av Forsvaret, kreve seg
fritatt fra det militære, overføres mannskapet
til siviltjenesteforvaltningen for gjennomføring av sivil
verneplikt som erstatningstjeneste.
I kampen mot terrorisme er et godt samarbeid
om etterretning mellom Politiets sikkerhetstjeneste, politiet, Forsvaret,
Nasjonal sikkerhetsmyndighet og utenlandske samarbeidende tjenester
av grunnleggende betydning. Regjeringen viser til at Norge deltar
i internasjonalt samarbeid for bekjempelse av terrorisme. Det er
også viktig at politiet har de nødvendige metoder
for å avdekke terrorisme. Politimetodeutvalget har vurdert om
politiet bør få nye metoder i å forebygge
bl.a. terrorisme. Innstillingen vil om kort tid bli sendt på høring.
Politiet har et særskilt ansvar for å bekjempe
kriminalitet og opprettholde den alminnelige ro og orden i landet,
mens Forsvaret er statens primære maktapparat for vern
mot ytre fiender. Fra dette utgangspunkt er det utledet en rekke
oppgaver både for politiet og Forsvaret. Terror- og sabotasjesituasjoner
har tradisjonelt vært betraktet som en særlig
alvorlig type kriminalitet. Bekjempelse av kriminalitet er en definert
politioppgave, og det generelle ansvaret for antiterrorberedskap er
lagt til politiet. Eventuell bruk av Forsvarets ressurser baseres
på gjeldende instruks om Forsvarets bistand til politiet,
jf. kgl.res. 28. februar 2003.
Tilsvarende ordning gjelder også i
forhold til sikring og beskyttelse av infrastrukturen offshore.
Politiet er ansvarlig for å bekjempe terror- og sabotasjesituasjoner
offshore, samt beskytte og sikre infrastrukturen offshore mot terrorisme
og andre kriminelle handlinger som ikke er å anse som militære
angrep. Dette ansvaret tilligger politiet både i fred,
krise og krig. Politiet vil i slike situasjoner også være
ansvarlig for preventive aksjoner rettet mot fartøyer mv.,
som i områdene rundt installasjonen kan mistenkes for å forberede
terroranslag eller lignende.
Forsvarets primæroppgave er å hevde
norsk suverenitet i forbindelse med utfordringer i tilknytning til norsk
land-, luft-, eller sjøterritorium. For Forsvaret er overvåking
og etterretning et avgjørende grunnlag for effektiv og
troverdig suverenitetshevdelse og episode- og krisehåndtering.
Virksomheten forutsetter ulike typer overvåkingsressurser
fra samtlige forsvarsgrener i land-, luft- og havområder
hvor Norge har formelle rettigheter, samt i tilstøtende
områder. Oppgaven innebærer fysisk tilstedeværelse
med styrker og avdelinger, men forutsettes i stigende grad å bli
supplert med moderne teknologi og flernasjonalt samarbeid. I tillegg
til informasjonsinnhenting i tilknytning til norske interesseområder,
omfatter oppgaven fortløpende bearbeidelse og analyse av
informasjon om ulike statlige og ikke-statlige aktører.
Virksomheten er i større grad blitt dreid mot et bredere
spekter av utfordringer, som for eksempel spredning av masseødeleggelsesvåpen.
Det presiseres at Forsvaret ikke har ansvar for overvåking
av personer på norsk territorium. Dette er en oppgave for
Politiets sikkerhetstjeneste.
Med begrepet suverenitetshevdelse forstås
vern av de grunnrettighetene Norge har i egenskap av å være
en stat. Oppgaven med å ivareta suverenitetshevdelse utføres
uten at det reises spørsmål om virksomheten har
tilstrekkelig hjemmel i lov. Faktiske tiltak mot ytre fiender støter
ikke an mot legalitetsprinsippet. Maktanvendelse i denne forbindelse
er primært et folkerettslig spørsmål,
og er derfor i liten grad lov-, forskrifts- eller instruksbestemt.
Unntaket er kgl.res. 10. juni 1949 nr. 1, som pålegger
væpnet motstand fra militært personell ved militært
overfall mot landet. I tillegg regulerer forskriftene om anløp
av fremmede militære og sivile fartøyer aspekter
ved Forsvarets suverenitetshevdelse i norsk territorialfarvann og
luftterritorium. For øvrig gjennomføres væpnet
maktbruk fra Forsvarets side i forbindelse med suverenitetshevdelse
innenfor rammen av Norges folkerettslige forpliktelser, og direkte med
utgangspunkt i folkerettslige suverenitetsbetraktninger og prinsipper.
På denne bakgrunn kreves det f.eks. ikke hjemmel i lov
for at Forsvarets jagerfly skal kunne avskjære fly som
nærmer seg norsk luftterritorium uten tillatelse eller
avtale, eller iverksette tiltak for å skyte ned et innkommende
missil mot norsk territorium.
Forsvaret har et betydelig ansvar for å utøve
og håndheve myndighet på vegne av andre etater.
Myndighetsutøvelsen vil ofte være subsidiær
og komplementær i forhold til Forsvarets primære
ansvarsområde. Forholdet mellom suverenitetshevdelse og
myndighetsutøvelse kan eksempelvis innebære at
en krenkelse av norsk suverenitet samtidig er et brudd på bl.a.
grenselovgivningen og utlendingslovgivningen. Selv om håndhevelsen
av lovgivningen primært vil være en sivil oppgave,
vil et sentralt kriterium i denne sammenheng være hva intensjonen
bak grensekrenkelsen er, og hvem som står bak. Det vil
for eksempel være stor forskjell mellom en situasjon hvor
en militær enhet oppdages på feil side av grensen,
og en situasjon hvor en enkelt soldat har flyktet over grensen.
Jo nærmere en krenkelse konkret vurderes å inneholde
en sikkerhetspolitisk dimensjon, jf. pkt. 3.1, desto større
grunn er det til å håndtere forholdet som militær
suverenitetshevdelse.
I henhold til folkeretten er det i utgangspunktet
bare et lands væpnede styrker som kan bekjempe stridende styrker
fra, eller som opptrer på vegne av, en fremmed stat. Å bekjempe
kombattante motstandere er m.a.o. Forsvarets ansvar. Polititjenestemenn
er etter norsk ordning ikke kombattante. Dette betyr at de ikke
lovlig kan delta i stridshandlinger mot en stridende fiende. Når
en stat utøver selvforsvar etter folkeretten mot "armed
attacks", jf. FN-pakten artikkel 51, vil dette derfor prinsipielt
være en selvstendig militær oppgave som gjennomføres
under egne engasjementsregler.
Anvendelsesområdet for beredskapsloven § 3
ble grundig utredet av et offentlig oppnevnt utvalg (Beredskapslovutvalget)
i 1995, jf. NOU 1995: 31 - "Beredskapslovgivingen i lys av endrede
forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser". Utvalgets hoved-konklusjon
var at beredskapslovgivningen slik den er utformet er en tilfredsstillende
hjemmel for Regjeringen til å kunne håndtere krisesituasjoner
på en hensiktsmessig måte, og at det således
ikke er grunnlag for å foreslå lovendringer.
Stortinget har gjennom behandlingen av Innst.
S. nr. 9 (2002-2003) jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet
bedt Regjeringen gjennomgå beredskapslovgivningen på nytt,
bl.a. med tanke på en klargjøring av kommandolinjer
og "med bakgrunn i siste års hendelser som for eksempel
terrorangrepene 11. september 2001 og flomkatastrofen i Europa ...". For
så vidt gjelder vurderingen av beredskapslovgivningen opp
mot grensesnittet mellom politi og Forsvar, legger Regjeringen følgende
vurderinger til grunn:
Normalt vil det ikke være aktuelt å la
Forsvaret overta mer tradisjonelle politioppgaver. I de fleste tilfeller
vil ansvarsfordelingen fremgå av en vurdering av politiets
og Forsvarets ulike oppgaver. I tvils- eller gråsonetilfeller
vil forsvarsministeren og justisministeren i fellesskap, eventuelt
regjeringen, kunne konstatere hvem som har primæransvaret
for å håndtere en oppstått situasjon.
I unntakstilfeller kan det imidlertid være tale om å konstatere
at en situasjon åpenbart er en politioppgave, men at politiske
myndigheter likevel finner at Forsvaret bør ha primæransvaret
for håndteringen. I så fall krever dette et rettslig
grunnlag som følge av at man ved en ansvarsoverføring
avviker fra politilovens og straffeprosesslovens bestemmelser om politi-
og påtalemyndighetens særskilte myndighetsbeføyelser
ved forebygging og etterforsking av straffbare handlinger. Det kreves
således lovhjemmel for å overføre ansvaret.
Slik lovhjemmel finnes i dag i § 3 i lov 15. desember 1950
nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare
og liknende forhold (beredskapsloven), som gir Kongen anledning
til å treffe bestemmelser av lovgivningsmessig innhold
på visse vilkår. Hovedkriteriet for når
lovbestemmelsen kan anvendes, er at "riket er i krig eller krig
truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare". Dette
er skjønnsmessige kriterier, hvor Regjeringen langt på vei
vil ha et betydelig spillerom til å vurdere situasjonen.
Angrepet mot USA 11. september 2001 vil kunne anses
som et væpnet angrep mot landet i henhold til FN-paktens
artikkel 51 om rett til selvforsvar. Her kan det være nærliggende å anse
at "rikets … sikkerhet er i fare". Normalt vil det i en
slik situasjon ikke være tale om en ansvarsoverføring
med hjemmel i beredskapsloven § 3, da utøvelse
av selvforsvar mot angrep utenfra tilligger Forsvaret som selvstendig
oppgave, men Regjeringen kan benytte loven som rettslig grunnlag
for overføring av ansvaret for politioppgaver dersom dette
skulle være ønskelig eller nødvendig.
Regjeringen slutter seg til Beredskapslovutvalgets vurderinger
og konklusjoner, og fremhever at heller ikke nye sikkerhetspolitiske
utfordringer og risikoer siden midten på 1990-tallet endrer
utvalgets konklusjoner. Beredskapsloven § 3 er en fullt
ut tilstrekkelig "hjemmel" i forbindelse med aktuelle krisescenarier hvor
det helt unntaksvis kan tenkes behov for å overføre
ansvar fra politiet til Forsvaret. På denne bakgrunn kan
det heller ikke ses at det foreligger behov for å iverksette
et videre lovarbeid på dette området.
Instruks om Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen)
er fastsatt ved kgl. res. 28. februar 2003. Instruksen har som formål å fastsette
bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet, og gi aktuelle sjefer
i Forsvaret og politiet generelle og praktiske retningslinjer for
rask og sikker vurdering og handling.
En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret
skal yte bistand til politiet er at politiets personell og/eller materiellressurser
ikke strekker til. Dette gjelder som en absolutt forutsetning, og
uansett hva slags bistand det er tale om.
Instruksen omfatter tre bistandstyper, - administrativ bistand,
operativ bistand og håndhevelsesbistand. Administrativ
bistand omfatter bistand i forbindelse med transport og annen administrativ
støtte, herunder bistand i tilfeller der Forsvaret har
en særskilt teknisk kapasitet eller kompetanse, som ikke
direkte involverer den militære bistandsenhet i den politimessige
operative oppgaveløsning. Operativ bistand omfatter bistand i
forbindelse med ulykker og naturkatastrofer med videre, samt bistand
i forbindelse med uskadeliggjøring eller fjerning av eksplosiver
med videre. Håndhevelsesbistand omfatter bistand til ettersøking
og pågriping av farlige personer, når det er nødvendig
for å avverge nærliggende fare for liv eller helse.
Adgangen for militært personell til å delta under
slike aksjoner er imidlertid sterkt begrenset, og det er i instruksen
fastsatt at den militære innsatsen fortrinnsvis skal konsentreres
om vakthold, sikring og dekning, og at politiet bør ta
seg av den aktive pågripelse. Håndhevelsesbistand
kan ha politiske implikasjoner. I instruksen er det derfor fastsatt
at spørsmålet om bistand i slike situasjoner skal
behandles i henholdsvis Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.
Annen bistand fra Forsvaret til politiet enn
den bistand som omfattes av instruksen, eller som for øvrig er
regulert i instruksen, kan bare ytes etter beslutning av Forsvarsdepartementet
eller den Forsvarsdepartementet bemyndiger.
Den politimester som mottar bistand fra Forsvaret har
den overordnede ledelse av operasjonen, og skal påse at
midler som tas i bruk ikke overskrider de rettslige og andre grenser
som er satt for politiets virksomhet. Forsvaret utpeker sjef for
den militære bistandsressurs (enhet), og vedkommende militære
sjef viderefører politimesterens oppdrag gjennom ordre
på militær side. Politiets og militære
enheter skal ikke inkorporeres i hverandre under politiaksjoner.
Skal politienhet og militær enhet settes inn mot samme objekt,
skal enhetene gis samordnede, men klart atskilte oppdrag og løse
disse under sine respektive sjefer direkte underlagt politiets operasjonsleder. Regelverk
om utøvelse av politimyndighet, herunder politiets våpeninstruks,
gjelder så langt de passer for militært personell
som bistår politiet. For øvrig gir politimesteren
nødvendige retningslinjer, og meddeler begrenset politimyndighet
når det er aktuelt.
I instruksen er det tatt inn en bestemmelse
om at Forsvarets personell ikke skal kunne brukes til oppdrag i forbindelse
med vakt- og sikringsoppdrag som kan innebære nærkontakt
med og risiko for maktbruk mot media og sivilbefolkningen for øvrig.
Regjeringen ba i 1978 Forsvaret om å etablere
en assistansekapasitet, senere benevnt Forsvarets spesialkommando
(FSK), til disposisjon for politiet ved gissel-/terrorhandlinger
på innretninger på kontinentalsokkelen. FSK vil
som en sekundæroppgave også kunne bistå politiet
ved terror- og sabotasjesituasjoner på land.
Den politimester som mottar bistand fra FSK
har den overordnede ledelse av operasjonen, og definerer behovet
for militær støtte innenfor rammen av politiets overordnede
plan. Nærmere bestemmelser om ansvar og ledelse er utdypet
i bl.a. Forsvarssjefens direktiv om innsetting av FSK i støtte
til politiet i antiterroraksjoner. Den praktiske saksgang ved eventuell
innsetting av FSK reguleres av bistandsinstruksen gjennom prosedyrene
for håndhevelsesbistand.
Justisdepartementet varslet i St.meld nr. 17
(2001-2002) Samfunnssikkerhet at Forsvarsdepartementet, Olje- og
energidepartementet og Justisdepartementet i samarbeid ville iverksette
et arbeid med sikte på å utrede ulike scenarier
i forbindelse med terror- og sabotasjesituasjoner offshore, herunder
foreta en vurdering av ansvarsforholdene mellom politiet og Forsvaret i
ekstraordinære situasjoner. Arbeidet ble fullført høsten
2003, og i hovedsak konkluderte arbeidsgruppen med at det er et
politiansvar å håndtere slike situasjoner, og
at vedkommende politimester er ansvarlig for å iverksette
nødvendige tiltak. I enkelte situasjoner vil det imidlertid
være naturlig at Regjeringen vurderer å tildele
Forsvaret ansvaret for å håndtere situasjonen. Dette
vil f.eks. omfatte situasjoner hvor det rettes massive angrep mot
oljeinstallasjoner, og hvor det er uklart om man står overfor
en fredskrise, sikkerhetspolitisk krise eller krig.
Ved et luftbårent terroranslag vil
man stå overfor en kriminell handling som det i utgangspunktet
er polititets ansvar å håndtere. Det er imidlertid
bare Forsvaret som besitter kapasiteter til å bekjempe
luftfartøyer, og tidsaspektet vil normalt ikke tillate konsultasjoner
og prosedyrer slik disse er nedfelt i instruks for Forsvarets bistand
til politiet. Forsvaret vil således ha et overordnet ansvar
for å håndtere terrorsituasjoner som kun kan løses
ved bruk av Forsvarets jagerfly, og det er utarbeidet særskilte
prosedyrer og engasjementsregler for slike situasjoner.
Beredskapstroppen, som sorterer under Oslo politidistrikt,
er på landsbasis politiets spesielle innsatsavdeling ved
alvorlige og kompliserte gissel- og terrorsituasjoner, eller ved åpenbar
fare for slike. Bered-skapstroppen skal som oppsatt spesialenhet
yte bistand til de øvrige politidistriktene, samt til sysselmannen
på Svalbard. Avdelingens ansvarsområde inkluderer
også bistand i forbindelse med terrorsituasjoner på norsk kontinentalsokkel.
Beredskapstroppen er utrykningsklar på kort
varsel etter mottatt bistandsanmodning. Mannskapene i Beredskapstroppen
trener 50 pst. av arbeidstiden for å være best
mulig rustet til å kunne løse de krevende oppgavene
troppen er tillagt. Skarpere oppdrag som innebærer bevæpning
løses ofte med bistand fra tjenestemenn i Beredskapstroppen.
Et større antall polititjenestemenn
er gitt supplerende politiutdanning for å håndtere
spesialoppgaver. Tjenestemennene er organisert i utrykningsenheter (UEH).
I dag er det utrykningsenheter i samtlige politidistrikt. Totalt
800 polititjenestemenn inngår i ordningen. Alle politidistriktene
har minst ett UEH-lag, bestående av minst 8 tjenestemenn.
Etableringen av utrykningsenhetene har gitt
politiet kompetanse for å møte ekstraordinære
situasjoner. Utrykningsenhetenes kompetanse må imidlertid
avgrenses mot det ansvar og de oppgaver Beredskapstroppen
er pålagt. Totalt trenes det enkelte UEH-mannskap ca. 100
timer i året, hvorav ca. 50 timer lokalt og 50 timer i
form av regionale og sentrale repetisjonskurs i regi av Politihøgskolen.
På landsbasis består politiet
av i overkant av ca. 8 000 tjenestemenn og kvinner. Dette er en
betydelig stående styrke i en krisesituasjon. Tidligere
ble ca. 50 pst. av denne styrken innkalt av Forsvaret ved mobilisering,
men det er nå iverksatt mobiliseringsfritak for fast ansatte
polititjenestemenn.
For ytterligere å styrke politiet i
en beredskapssituasjon, er det etablert en egen politireserve. Denne reserven
består av mannskaper som har utført militær førstegangstjeneste,
og som i stedet for å utføre repetisjonsøvelser
er avgitt til tjeneste i politiet. I perioden 2002-2003 er til sammen
721 mannskaper øvet og utrustet etter nye og reviderte
fagplaner. Innen utgangen av 2004, vil politireserven bestå av
ca. 920 operative politireservemannskaper. Mannskapene er oppsatt med
våpen og nødvendig utstyr for væpnet
tjeneste.
Politireserveordningen er for tiden under evaluering. Det
planlegges med sikte på å opprette en fremtidig godt
utdannet og utrustet nasjonal politireservestyrke på 1
500 mannskaper.
Politiets beredskapsplan mot terror/sabotasjevirksomhet
er et eget planverk for Politidirektoratet og politiet for øvrig.
Hensikten med planverket er å gi overordnede rammer for
planlegging og iverksetting av tiltak som er nasjonalt initiert
og koordinert. Beredskapsplanen inneholder primært ulike
konkrete tiltak, herunder handlingsalternativer, som politiet kan
iverksette med utgangspunkt i det aktuelle trusselbildet. Tiltakene
kan iverksettes helt eller delvis, og kan også begrenses
til å omfatte enkelte utvalgte politidistrikter. Planverket
kan anvendes uavhengig av andre beredskapsplanverk, men det er en
forutsetning at planverket i nødvendig grad er koordinert
og tilpasset tiltak i sivilt beredskapssystem (SBS). En effektiv
bruk av planverket forutsetter at Politidirektoratet og Politiets
sikkerhetstjeneste samarbeider om oppfølgingen av Politiets sikkerhetstjenestes
trusselvurderinger, og at disse etatene i fellesskap vurderer og
fremmer forslag om aktuelle politioperative tiltak.
Lov 17. juli 1953 nr. 28 om Heimevernet § 1
slår fast at HV fortrinnsvis skal delta i vernet av heimtrakten. HVs
tradisjonelle primæroppgave er å sikre mobiliseringen
av totalforsvaret, overvåke lokalområdene og støtte
forsvarsgrenenes operasjoner. Heimevernsavdelingene skal i denne
forbindelse, som en del av territorialforsvaret, med alle midler
påføre fienden størst mulig tap.
Loven § 13 slår fast at heimevernssoldater
kan pålegges tjeneste som tar sikte på å avverge
eller begrense naturkatastrofer eller andre alvorlige ulykker.
Det endrede trusselbildet har ført
til at Heimevernets tradisjonelle primæroppgaver ikke lenger
alene kan være dimensjonerende for HVs fremtidige struktur.
Et modernisert HV, i tråd med Forsvarsdepartementets forslag
i St.prp nr. 42 (2003-2004) om den videre moderniseringen av Forsvaret
2005-2008, vil være relevant for oppdrag knyttet til bl.a.
suverenitetshevdelse, forsterket grensevakt, sikring av nasjonale
styrker og mottak av allierte forsterkninger.
Når det gjelder bistand til politiet
i forbindelse med å bekjempe terroranslag, kan HV i gitte
situasjoner være en viktig ressurs. Slik bistand antas
primært å kunne være aktuelt i forbindelse
med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller
hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre tidsperiode.
Endringene i Heimevernets oppgaver vil aktualisere behovet
for felles planlegging og øvelser mellom politiets styrker
og de best forberedte delene av Heimevernet.
Koordinerings- og rådgivningsutvalget
(KRU) er et samarbeidsorgan for spørsmål som gjelder
etterretnings- og sikkerhetstjenestene, og et rådgivningsutvalg for
de berørte statsråder. Utvalgets oppgaver er å ivareta
overordnet koordinering av de tre tjenestenes arbeidsoppgaver, prioriteringer
og mål, og å analysere og utrede felles problemstillinger
knyttet til trusselbildet. Det er etablert et fast sekretariat for
KRU, slik Regjeringen gikk inn for i St.meld nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet.
Sekretariatsledelsen sammenkaller sekretariatet etter behov, og
kan selv ta initiativ og foreslå utredninger og analyser.
Utvalget består av 6 faste medlemmer
og skal ha følgende sammensetning: en representant fra
Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet,
sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste, direktøren
for Nasjonal sikkerhetsmyndighet og sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste.
Ledelsen av utvalget vil alternere mellom Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet
og Utenriksdepartementet, i nevnte rekkefølge og for henholdsvis
to år av gangen.
Konfliktskapte humanitære kriser medfører
flere berøringspunkter mellom politiske, militære
og humanitære aktører. Det er derfor viktig at
den sivile og militære innsatsen sees i sammenheng, med
sikte på å oppnå klart koordinerte og
effektive bidrag. Erfaringene fra konfliktområder har vist
at militær tilstedeværelse kan være avgjørende
for å sikre den stabilitet som er nødvendig for
en positiv politisk og økonomisk utvikling. Samtidig er
humanitær bistand og utviklingsbistand, politiressurser
og bidrag til oppbygging av rettsvesenet viktige elementer for å kunne skape
langsiktig fred og forsoning. Behovet for en hensiktsmessig rolleavklaring
krever løpende kontakt og koordinering både på nasjonalt
plan og mellom ulike internasjonale aktører.
Både FN og NATO har utarbeidet retningslinjer
som legger rammene for det sivil-militære samspillet. Retningslinjene
reflekterer de to organisasjonenes ulike mandat og nedslagsfelt.
Felles for dem begge er erkjennelsen av behovet for en løpende
og tett koordinering på ulike nivåer for å sikre
størst mulig gjensidig forståelse, rolleavklaring
og komplementaritet i praktisk handling. Innenfor begge organisasjoner
foregår det et løpende arbeid for å videreutvikle
disse retningslinjene.
Voldelige konflikter er fortsatt en stor utfordring
i det internasjonale sikkerhetsbildet. Disse globale sikkerhetsutfordringene
må møtes gjennom økt samarbeid på den
internasjonale arena.
De internasjonale operasjonene på Balkan
og i Afghanistan er eksempler på de utfordringer
man i dag står overfor på det sivil-militære
området. I Kosovo har den NATO-ledede Kosovo Force (KFOR-styrken),
i tillegg til å opprettholde den indre sikkerheten i Kosovo,
støttet den sivile FN-administrasjonen (UNMIK).
I Afghanistan har den internasjonale styrken
for stabilisering i Afghanistan (ISAF) vært sentral for å støtte overgangsregjeringen
og legge forholdene til rette for det internasjonale bistandsarbeidet.
I 2003 bidro Norge med i overkant av 300 personell. Norge har også gitt sivile
bidrag til opplæring av afghansk politi gjennom det tyske
politiprosjektet i Kabul. Norge deltar for tiden i et britisk-ledet
stabiliseringslag i Afghanistan.
Etter flere år med planlegging kunne
EU i 2003 for første gang lede sivile og militære
krisehåndteringsoperasjoner på Balkan.
1. januar 2003 etablerte EU sin første politioperasjon,
European Union Police Mission (EUPM) i Bosnia-Hercegovina. Norge
bidro her med syv polititjenestemenn og en rådgiver. I
mars samme år ble NATOs militæroperasjon i Makedonia
overtatt av EU. Norge bidrar her med fire personer.
I kapittel 6 til St.meld. nr. 39 (2003-2004),
er det gitt en nærmere og detaljert beskrivelse av:
– Hovedprinsipper
for rollefordeling mellom militære og sivile aktører
i internasjonal sivil krisehåndtering.
– Sivil krisehåndtering
i NATO, EU og FN/OSSE.
– Sivile internasjonale beredskapsressurser.
– Utvidet internasjonalt samarbeid.
Masseødeleggelsesmidler omfatter kjernefysiske, radiologiske,
kjemiske og biologiske stridsmidler. I tillegg inkluderes farlige
kjemiske, biologiske og radiologiske substanser som er fremstilt
for andre formål enn våpenformål, men
som har stort skadepotensial. Som en oppfølging av St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet skal beredskapen mot masseødeleggelsesmidler
holdes på et høyt nivå.
I kapittel 7 i St.meld. nr. 39 (2003-2004) er
det gitt nærmere beskrivelse av beredskap og utfordringer knyttet
til atomberedskap, smittsomme sykdommer og bioterrorisme og kjemikalieberedskap.
Følgende punkter er omtalt:
– Nye utfordringer
for atomberedskap.
– Videreutvikling av atomberedskapen.
– Ansvar og beredskap mot smittsomme
sykdommer.
– Beredskapstiltak mot epidemier
og pandemier.
– Tiltak mot smittsomme sykdommer
og bioterrorisme.
– Kjemikalieberedskap.
– Nødetatenes og Sivilforsvarets
beredskap ved kjemikaliehendelser.
– Sivilt-militært samarbeid
om beredskap mot masseødeleggelsesmidler.
– Internasjonalt samarbeid.
I dette kapitlet gis en redegjørelse
for status i Regjeringens arbeid med å styrke IT-sikkerheten
i samfunnet. Informasjonssikkerhet omfatter tiltak for å beskytte informasjon
som behandles av et informasjonssystem mot brudd på konfidensialitet,
integritet og tilgjengelighet, for å beskytte systemet
i seg selv og for å beskytte nett der informasjonen uveksles.
IT-sikkerhetsarbeidet tar utgangspunkt i Nasjonal strategi
for informasjonssikkerhet, som ble lagt frem av Nærings-
og handelsdepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet
i juni 2003. Strategien skal legge forholdene til rette for at samfunnets
behov for god informasjonssikkerhet blir ivaretatt. Regjeringens
arbeid knyttet til telesikkerhet og teleberedskap inngår
som en del av Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet, og tar
utgangspunkt i St.meld. nr. 47 (2000-2001) om telesikkerhet og -beredskap
i et telemarked med fri konkurranse, jf. Innst. S. nr. 329 (2000-2001).
Samfunnskritiske funksjoner er avhengige av
informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Mangelfull informasjonssikkerhet
kan derfor få store konsekvenser for enkeltpersoners liv
og helse, bedrifters økonomi og offentlige etaters forvaltningsfunksjoner.
Også brudd i alminnelige IT-systemer i næringslivet
eller forvaltningen kan ha betydelige konsekvenser for produktivitet,
konkurranseevne og servicenivå, med mulige økonomiske
tap som følge.
Ansvaret for IT-sikkerheten er et virksomhetsansvar. Det
enkelte fagdepartement er ansvarlig for at dette ivaretas innenfor
sine underlagte virksomheter. Samtidig skal fagdepartementet påse
at aktuelt regelverk etterleves av alle målgrupper innenfor
sektoren, enten dette er offentlige eller private virksomheter.
Eksempler på slike regelverk er sikkerhetsloven av 20.
mars 1998 nr. 10 som gir regler for forebyggende sikkerhetstjeneste,
og personopplysningsloven av 14. april 2000 nr. 31 som gir regler
for beskyttelse av personopplysninger.
Nærings- og handelsdepartementet er
iht. kgl. res. 17. desember 1997 tildelt ansvaret for å koordinere arbeidet
med IT-sikkerhet. Videre skal Nærings- og handelsdepartementet
identifisere og følge opp sektorovergripende spørsmål,
samt initiere og koordinere tiltak av tverrsektoriell karakter.
Nærings- og handelsdepartementet har også et ansvar
for å utarbeide oversikter og strategier for utvikling
av den overordnede politikken på fagområdet. Som
ledd i rollen som koordineringsdepartement leder departementet det
nyopprettede Koordineringsutvalget for informasjonssikkerhet (KIS).
Som fagdepartement arbeider Nærings- og handelsdepartementet
for at IT-sikkerhet skal bli en sterkere integrert del av nærings-
og handelspolitikken, samt at IT-sikkerhet i sterkere grad blir inkludert
på forskningssiden.
Justisdepartementet er i henhold til Kronprinsregentens
resolusjon 4. juli 2003 om fordeling av ansvar for forebyggende
sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet, gitt et overordnet
faglig ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste i sivil sektor,
herunder NSMs oppgaver knyttet til informasjonssikkerhet. Forsvarsdepartementet
har et tilsvarende ansvar i militær sektor.
Samferdselsdepartementet har sektoransvaret
for telesikkerhet og -beredskap og er regelverksforvalter av lov
4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon. Samferdselsdepartementets
ansvar dekker alle tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett
og -tjenester.
Nærings- og handelsdepartementet har
et generelt, koordinerende ansvar for informasjonssikkerhetsarbeidet.
Dette ansvaret omfatter både sikring av selve informasjonsutvekslingen
og sikring av den informasjonen som utveksles. Samferdselsdepartementet
og Post- og teletilsynet setter krav til, og fører tilsyn
med sikkerhet og beredskap hos tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett
og -tjenester, med hjemmel i lov om elektronisk kommunikasjon. I
kraft av sitt sektoransvar for telesikkerhet og -beredskap kan således Samferdselsdepartementet
gi pålegg til alle tilbydere om dette, inkludert til selskap
der Nærings- og handelsdepartementet forvalter statens
eierinteresser. Totalforsvarets råd for sikring av tele-
og informasjonssystemer (TRSTI) skal gi råd til Samferdselsdepartementet
i sikkerhets- og beredskapsspørsmål på teleområdet.
Utarbeidelsen av en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet
er en oppfølging av St.meld. nr.17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet
og Regjeringens IT-politiske plandokumentet om eNorge. Regjeringen
etablererer fire overordnede mål for informasjonssikkerhet,
gitt i meldingens kapittel 8.1.1
I Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet
er det redegjort for ansvarsforholdene innen informasjonssikkerhetsarbeidet.
I denne meldingen gis en redegjørelse for ansvarsforholdene
mellom enkelte sentrale aktører på området.
Senter for informasjonssikring (SIS) ble i april
2002 etablert som et treårig forsøkprosjekt på initiativ
fra Nærings- og handelsdepartementet. SIS er en selvstendig
enhet (lagt til SINTEF i Trondheim) og skal i samarbeid med private
og offentlige brukere fremskaffe et helhetlig bilde av truslene
mot norske IT-systemer samt formidle informasjon, kompetanse og kunnskap
om trusler og mottiltak til virksomheter innen deres ovennevnte
ansvarsområde og allmennheten. En beslutning om den videre
innretting av SIS vil bli tatt innen utgangen av 2004.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er tillagt
ansvaret for Varslingssystem for digital infrastruktur (VDI). VDI
består av både offentlige etater og private bedrifter
med ansvar for samfunnskritiske funksjoner, og skal identifisere
og varsle angrep.
Systemet analyserer forsøk på angrep
på de datanettverk som deltakerne har i bruk, og som er
knyttet opp mot Internett. Deltakerne blir varslet hvis det oppdages alvorlige
angrep som kan slå ut den digitale kritiske infrastrukturen.
Foruten varslingen skal VDI til enhver tid ha et oppdatert situasjonsbilde,
gjennomføre trendanalyser og kartlegge gjennomførte
angrep (hacking, ormer, tjenestenekt). VDI skal understøtte
sikkerhetsarbeidet hos deltakerne, rapportere, utvikle et bredt kontaktnett
nasjonalt og internasjonalt og være en nasjonal ressurs
innen datanettverkssikkerhet. Det er etablert et samarbeid mellom
VDI og Senter for informasjonssikring (SIS).
Nasjonal sikkerhetsmyndighet er tillagt sertifiseringsmyndigheten
for IT-sikkerhet i produkter og systemer (SERTIT). SERTIT
er en sertifiseringsordning for sikkerhet i IT-produkter og systemer,
for eksempel en brannmur eller et operativsystem. SERTIT er basert
på "Common Criteria" og tilhørende metodikk, som
er en internasjonal standard for produkter og systemer. Formålet
med sertifiseringen er å ha tillit til at sikkerhetsmekanismene
er implementert riktig i forhold til spesifikasjonene, slik at man
kan avdekke eventuelle skjulte feil eller mangler.
Post og teletilsynet skal bistå Samferdselsdepartementet
i planlegging og iverksetting av regulatoriske og operative
tiltak innen området telesikkerhet og -beredskap.
Post- og teletilsynet har med hjemmel i lov om elektronisk kommunikasjon
fått et ansvar for å sette krav til sikkerhet
og beredskap hos tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og
-tjenester, og for å føre tilsyn med at pålagte
tiltak blir iverksatt. Tilsynet har også et ansvar for å følge
utviklingen på Internett, herunder de utfordringene uønsket
e-post og virus skaper.
Politiets datakrimsenter ble etablert i 2002
og offisielt åpnet i mai 2003. Senteret er foreløpig
organisert under ØKOKRIM og er den sentrale enhet i politiet
for etterforskning og påtale av datakriminalitet. Politiets datakrimsenter
skal bistå nasjonale og utenlandske politi- og påtalemyndigheter,
bidra til å heve kompetanse i politi- og påtalemyndighet,
drive opplysningsvirksomhet, drive kriminaletterretning og utarbeide trusselvurderinger
og være rådgivende organ for sentrale myndigheter.
Datakrimsenteret vil fra 1. januar 2005 inngå i et nytt
særorgan i politiet, Den nasjonale enhet for bekjempelse
av organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminialitet.
Det eksisterer ingen koordinerende enhet for håndtering
av koordinerte IT-angrep på samfunnskritiske funksjoner
i Norge. Flere instanser har påpekt et behov for en slik
enhet for å sikre effektiv håndtering av en krise
der flere samfunnskritiske funksjoner blir angrepet samtidig. Etableringen
av en slik enhet vil kunne knytte norske myndigheter til et internasjonalt miljø under
oppbygging.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har i samarbeid igangsatt arbeidet
knyttet til et tidsavgrenset forskningsprosjekt knyttet til sikkerhet
og sårbarhet i nasjonalt viktige IKT-systemer. Forskningsprosjektet
er en forlengelse av forskningsserien Beskyttelse av samfunnet (BAS) ved
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
St.meld. nr. 47 (2000-2001) om telesikkerhet og
-beredskap i et telemarked med fri konkurranse, jf. Innst. S. nr.
329 (2000-2001), varsler flere tiltak som skal øke sikkerheten
og beredskapen i telenettene. En ny prioriteringsordning i telenettene
til erstatning for ordningen med viktig prioritert telefon (VPT)
som ble nedlagt fra årsskiftet 2000/2001, er et
av tiltakene som vurderes av Samferdselsdepartementet. Et pilotprosjekt
skal settes i gang i løpet av 2004.
Liberaliseringen og teknologiutviklingen i telesektoren
skaper behov for nytt regelverk. I lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk
kommunikasjon settes det krav til tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett
og -tjenester om sikkerhet og beredskap.
Nærings- og handelsdepartementet samarbeider
med Arbeids- og administrasjonsdepartementet og med private markedsaktører
for å etablere en samfunnsinfrastruktur for elektronisk
signatur. Det legges til grunn at en slik infrastruktur må utvikles
i samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Post- og teletilsynet
er tilsynsorgan for utstedere av kvalifiserte sertifikater etter
lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur, forvaltet av Nærings-
og handelsdepartementet.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet har operativ rolle
når det gjelder bruk av digitale sertifikater og PKI i
graderte IT-systemer. Retningslinjer er gitt i NSMs veiledning for
bruk av digitale sertifikater og PKI. Det ble utarbeidet en revidert
versjon av veiledningen våren 2004.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet forvalter forskriftene
til personopplysningsloven og forskriften om elektronisk kommunikasjon
med og i forvaltningen. AADs ansvarsområde er også knyttet
til tverrgående spørsmål vedrørende
IT i offentlig sektor. AAD vil gi anbefalinger om egnede sikkerhetsnivåer ved
bruk av PKI i offentlig forvaltning. Slike anbefalinger vil ha betydning
for kostnadsomfang og kvalitet ved valg av teknologi og sikkerhetssystemer.
Det er behov for sterk kryptering i mange sammenhenger
innenfor elektronisk kommunikasjon. Bruk og utvikling av kryptoprodukter
bør baseres på internasjonale standarder så langt
det er mulig. Et kompetent fagmiljø på myndighetssiden
og tett samarbeid med norsk krypteringsindustri er sentralt for å utvikle
gode kryptoprodukter. Rammer for bruk og utvikling av kryptoprodukter
er gitt i Norsk kryptopolitikk, utgitt av Nærings- og handelsdepartementet
i 2001.
Klimaendringer er påvist av mange forskningsmiljøer.
Den globale middeltemperaturen har ifølge FNs Klimapanel
(IPCC) steget jevnt i vårt århundre. Ifølge
Klimapanelets tredje hovedrapport har klimaendringer allerede påvirket
mange fysiske og biologiske systemer over hele kloden. I de siste årene har
enkelte deler av verden opplevd hetebølger, flom, tørke
og storm i økende grad. I takt med temperaturøkningen
må en være forberedt på at hendelser
med ekstremvær vil fortsette å øke i
styrke og hyppighet i dette århundret. Tilpasning til klimaendringer
står sentralt i arbeidet under FNs Klimakonvensjon (1992).
Klimaendringer vil gi økologiske og
samfunnsmessige konsekvenser. Klimaendringer kan få konsekvenser
for enkeltarter av planter og dyr og for hele økosystemer.
Næringer som jordbruk, skogbruk, energi og fiske er sårbare
for klimaendringer, som trolig vil føre til reduksjoner
i det biologiske mangfoldet. I samfunnssikkerhetsarbeidet er det
nødvendig å vie oppmerksomhet til mulige negative
konsekvensene av et endret klima, som for eksempel ekstreme værbegivenheter.
Klimaendringer kan medføre økt sårbarhet
i kritisk infrastruktur og primærnæringene, og
kan medføre helsemessige konsekvenser. Det er behov for økt kunnskap
om klimaendringers konsekvenser for sikkerhets- og beredskapsarbeidet.
De arktiske områdene er spesielt sårbare
overfor endringer i klima og mye tyder på at flere klimaeffekter først
vil vise seg der og at de økologiske konsekvensene kan
bli spesielt store. Klimaendringer i polare strøk kan føre
til endringer i isdekke og havstrømmer, som i sin tur kan
påvirke den globale klimautviklingen. Arctic Climate Impact
Assessment (ACIA), som i 2000 ble startet i regi av Arktisk Råd,
er et initiativ for miljøsamarbeid mellom land som grenser
mot Arktis, og skal evaluere og sammenstille eksisterende kunnskap
om virkninger av klimaendringer i Arktis og komme med forslag til
tiltak. De endelige ACIA-rapportene vil bli lagt frem for Arktisk
Råds ministermøte høsten 2004.
Store fjellskred har ført til noen
av de verste naturkatastrofene vi kjenner til i Norge og klimaendringer kan
føre til større hyppighet av ulike typer skred
og naturkatastrofer. Det er flere aktører og myndigheter som
har et ansvar for beredskap i forhold til ulike typer ras og skred.
Problemstillinger knyttet til koordinering av beredskap i forhold
til naturskader, herunder skred, ble nærmere omtalt i St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet. Ansvarsforholdene på området
er klarlagt i tråd med ansvarsprinsippet.
En vurdering av tiltak for å redusere
konsekvenser av ekstremhendelser som storm, ras og flom er gitt
i meldingens kapittel 9.2 og 9.3.
Mangfoldet i de trusler og risikoer samfunnet
står overfor kan gi en rekke sektorer betydelige sikkerhetsmessige
utfordringer. Det vil ikke bli redegjort for alle kritiske samfunnsfunksjoner
eller sektorer i meldingen. I det følgende vil det bli
gitt sektorvise redegjørelser, herunder for utviklingen
på områder hvor komiteene i Innst. S. nr. 9 (2002-2003)
ba om særlig oppmerksomhet knyttet til klargjøring
av ansvarsforhold, beredskapsplaner og krisehåndteringsplaner.
Det samlede beredskapssystemet for militær
og sivil sektor er under revisjon med det formål å tilpasse
det bedre til sikkerhetspolitiske utfordringer i den lavere del
av krisespekteret, inkludert asymmetriske trusler som terrorisme,
anslag med masseødeleggelsesvåpen og angrep mot
informasjonssystemer. Beskyttelse av kritisk infrastruktur og sivilbefolkningen
tillegges en større rolle enn i gjeldende system.
Olje- og energidepartementet har et overordnet
ansvar for beredskapsarbeid i kraftsektoren og store deler av vassdragsvirksomheten
i Norge. Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) er delegert
det operative ansvaret for kraftforsyningsberedskapen, men samarbeider
også med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
(DSB), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), politiet, Forsvaret,
fylkesmannsembetene, nordiske myndigheter og andre aktører
innen næringslivet.
NVE har utarbeidet et strategidokument for arbeidet med
kraftforsyningsberedskap som løper fram til 2010. Dokumentet
er i stor grad basert på Sårbarhetsutvalgets utredning
og en studie av beredskapen i kraftsektoren kalt BAS 3 Beskyttelse
av samfunnet 3 - Sårbarhetsreduserende tiltak i kraftforsyningen.
Gjennom beredskapsforskriften har NVE definert funksjonskrav for å bedre
sikringen av IKT-systemene i kraftforsyningen for driftskontroll
samt økonomiske og administrative systemer, evnen til raskt å gjenopprette
nettets funksjonsevne ved skade. Gjennom prosjektet eBeredskap er det
etablert en nasjonal database for reservemateriell og kompetanse.
Det pågår et arbeidet med å revidere
de beredskapsmessige kravene som stilles til dammer og vassdragsanlegg
med hjemmel i lov 29. juni 1990 nr. 50, og dambruddsbølgeberegninger
er igangsatt for ca. 40 pst. av de dammer som har pålegg
om dette.
Transportsektoren, bestående av veg,
jernbane, luft og sjø, har en stor samfunnsmessig betydning.
Sektoren er grundig omtalt både i Sårbarhetsutvalgets
rapport og i St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet. Her
gis en oversikt over den sikkerhetsmessige utviklingen både
når det gjelder tilsiktede og utilsiktede hendelser innenfor
noen sentrale områder. Det vises for øvrig til
St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal transportplan 2006-2015 som
ble lagt frem i mars 2004.
Samferdselssektoren står overfor store
utfordringer innen transportberedskapsområdet. Etablerte
beredskapsordninger i transportsektoren blir løpende videreutviklet
og modernisert, bl.a. for å oppnå en bedre sammenheng
mellom beredskap for ulykker og større kriser i fred, og
eventuelle sikkerhetspolitiske kriser og krig. De pågående
prosesser skal også sikre at internasjonale regler mot
terrorisme og organisert kriminalitet kan integreres i de nye beredskapsordninger.
Regjeringens prioriteringer i transportsektoren
er gitt i meldingens kapittel 10.2.
På bakgrunn av hendelsene 11. september
2001 har EU vedtatt felles bindende regler for beredskap mot terror
og sabotasje mot luftfarten. Bestemmelsene innebærer sikkerhetskontroll
av passasjerer, bagasje, frakt, post og ansatte, samt fysisk sikring
av lufthavnene. Gjennom EØS-avtalen vil disse reglene også gjelde
for Norge. Avinor vil i løpet av 2004 øke kontrollen
fra nåværende nivå bl.a. ved å innføre
full kontroll av passasjerer og bagasje på stamlufthavnene. For
regionallufthavnene vil de nye bestemmelsene tre i kraft 1. januar
2005. I tillegg vil kravene blitt gjort gjeldende for enkelte ikke-statlige
lufthavner, som Sandefjord Lufthavn, Torp.
Regjeringen vil legge til grunn risiko- og sårbarhetsanalyser
og kost/nytte-analyser for dimensjonering og utforming
av ulike tiltak. Det er viktig at regelverket ikke virker konkurransevridende
i et liberalisert transportmarked.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) avsluttet
i juni 2003 prosjektet BAS 4 Beskyttelse av samfunnet – Sårbarhetsreduserende
tiltak innen transport. Det ble gjennomført
sårbarhetsvurderinger av norsk luftfart, jernbane, vegtransport
og sjøtransport, med anbefalte tiltak for å redusere
sårbarheten.
Den etablerte transportberedskapsorganisasjonen (TBO)
vil bli lagt ned og erstattet av en ny mer fleksibel organisasjonsstruktur.
Samferdselsdepartementet har som målsetting at den nye
transportorganisasjonen skal kunne håndtere fredskriser,
sikkerhetspolitiske kriser og krig, og være en ressurs
for redningstjenesten og andre myndigheter som har behov for transportressurser
utover det de selv disponerer ved større kriser i fred.
Den nye organisasjonen vil få et sentralt rådgivningsforum
og regionale/lokale ledd, som vil være forankret
i fylkeskommunen og i næringen. Ny transportberedskapsstruktur
planlegges etablert tidlig i 2005.
Blant annet på grunnlag av anbefalingene
i prosjektet BAS – 4 Sårbarhetsreduserende tiltak
innen transport, vil Samferdselsdepartementet videreutvikle underliggende
etater og virksomheters arbeid med sikkerhet og beredskap. Lufthavnenes
beredskapsutvalg er sentrale i oppfølging av beredskapstiltak
ved den enkelte lufthavn. Beredskapsarbeidet innen jernbanen koordineres
gjennom beredskapsutvalg sentralt og regionalt. Jernbaneverket vedlikeholder
planverk og gjennomfører øvelser i utvalgene.
Statens vegvesen har utpekt sikkerhets- og beredskapsledere i regionene
og distriktene, samt har planer for reparasjonsberedskap ved ekstraordinære
situasjoner i fred. De ulike beredskapsutvalgene skal videreutvikles
og moderniseres, for å oppnå en tettere kopling
mot det øvrige sikkerhetsområdet.
Regjeringen har i Sem-erklæringen nedfelt
et ønske om en felles havarikommisjon for transportulykker. Spørsmålet
ble drøftet i en arbeidsgruppe ledet av Samferdselsdepartementet
med deltakelse fra berørte departementer, Havarikommisjonen
og SINTEF. Arbeidsgruppens rapport, som ble lagt frem i 2002, konkluderte
med at det bør opprettes en felles havarikommisjon for
sivil luftfart, jernbane, sjø- og vegtransport med utgangspunkt
i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane. Bakgrunnen var
bl.a. behovet for å samle kompetanse og utveksle erfaringer.
Utvidelsen av Havarikommisjonen i 2002 til å omfatte
jernbanen har vært et viktig ledd i det langsiktige sikkerhetsarbeidet
på jernbaneområdet. Utvidelsen av Havarikommisjonen
kan også omfatte vegtransport og sjøtransport.
Samferdselsdepartementet tar sikte på å utvide
Havarikommisjonens mandat i løpet av 2005 til også å omfatte
undersøkelser av vegtrafikkulykker. Regjeringen vil i løpet
av våren 2004 fremme forslag til endringer i lov 24. juni
1994 nr. 39 om sjøfarten.
Fiskeridepartementet har det sentrale ansvaret
for havneberedskapen, og Samferdselsdepartementet bevilger midler
til Kystdirektoratet til beredskapsformål. Kystdirektoratet
gjennomfører regelmessige øvelser for havnesjefer
og medlemmene av havnekomiteene, og utvikler og ajourfører
lokale beredskaps-planer for havneberedskapen.
Regjeringen legger opp til å modernisere
og fornye havneberedskapen. Nye sikkerhetsbestemmelser ble vedtatt
12. desember 2002 i FNs sjøfartsorganisasjon International
Maritime Organisation (IMO). Sikkerhetsbestemmelsene vil få konsekvenser
for sikkerhets- og beredskapsarbeidet ved norske havner.
Som en av verdens største skipsfartsnasjoner,
og med stor utenriksflåte, er det i Norges interesse å arbeide
for høy sikkerhet, godt renommé og globale løsninger. Gjennom
aktiv deltakelse i IMOs organer og der beslutninger tas kan vi være
med på å legge premisser for et nytt og bedre
internasjonalt regelverk. I EUs nye europeiske sjøfartsdirektorat,
EMSA, som skal være et rådgivende organ, er Norge
representert ved Sjøfartsdirektøren. For norske
sjøfartsinteresser er det en fordel at EU ved hjelp av
EMSA etablerer et høyt harmonisert sikkerhetsnivå innen
EØS-området.
Det nye regelverket vil medføre nye
og til dels omfattende forpliktelser både for flaggstater
og kyststater ved at det skal fastsettes sikkerhetsnivå for
skip og havner. For ytterligere omtale av regelverket rettet mot
skip og havner vises det til St.meld. nr. 31 (2003-2004) Vilje til
vekst - for norsk skipsfart og de maritime næringer, og
Nasjonal transportplan 2006-2015.
Fiskeridepartementet har gjennom Kystverket
ansvaret for forebyggende sjøsikkerhet, herunder fyr- og merketjenesten,
lostjenesten og maritime trafikksentraler. Kystverket har også ansvaret
for statlig beredskap mot akutt forurensning. Dette omfatter også forebyggende
tiltak som slepebåtberedskap. Skipstrafikk langs kysten
og anløp i havner medfører risiko for utslipp
av olje, kjemikalier og andre giftige eller forurensende stoffer.
En økende del av skipstrafikken frakter farlig eller forurensende
last. I St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav, trakk Regjeringen
opp en rekke tiltak for å øke sikkerheten og beredskapen langs
kysten. Disse er iverksatt eller under etablering.
Fiskeridepartementet og Kystverket overtok 1.
januar 2003 det overordnede ansvaret for den statlige beredskapen
mot akutt forurensing fra Miljøverndepartementet og SFT.
Kystdirektoratet har etter forurensningsloven myndighet til å gripe
inn og aksjonere for å avverge fare for akutt forurensning
fra skip. Gjennom KYBAL-ordningen (Kystberedskap og aksjonsledelse) har
Forsvaret mulighet til å håndtere en situasjon
inntil Kystdirektoratet er klar til å overta aksjonsledelsen.
I arbeidet med forvaltningsplan for Barentshavet utreder Kystdirektoratet
konsekvenser av skipstrafikk i området Lofoten-Barentshavet.
Her vil det særlig bli tatt høyde for økningen
i oljetransporter fra Russland. Utredningen skal sluttføres
i 2004 og vil inngå som en av fire delutredninger i en
helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet som skal ferdigstilles
vinteren 2005-2006.
På bakgrunn av den økende
oljetransporten fra Nordvest-Russland har Kystverket gjennomført
en analyse av behovet for taubåtberedskap langs kysten
av Nord-Norge. Regjeringen har på bakgrunn av analysen
etablert en slepebåtberedskap for Nord-Norge. Forsvaret støtter
her med fartøysressurser.
Gjennom oppfølgingen av EU-direktiv
2002/59, som bl.a. etablerer det europeiske informasjonssystemet SafeSeaNet,
deltar Norge ved Kystverket i et system for informasjon om transporter
med farlig eller forurensende last i og til EU/EØS-farvann.
Fiskeridepartementet samarbeider også med
russiske myndigheter om å utvikle et gjensidig meldings-
og informasjonssystem for oljetransporten fra Barentsområdet
og langs hele norskekysten. I dette samarbeidet inngår
også oljevernberedskap.
Som ledd i den totale oljevernberedskapen har Fiskeridepartementet
sett det som viktig å utnytte muligheten som ligger i et
utvidet territorialfarvann og tidlig etablere en påbudt
minimumsavstand fra kysten for oljetransportene som går
utenfor Finnmarkskysten. Med virkning fra 1. januar 2004 er det
fastsatt påbudte seilingsleder utenfor kysten av Finnmark
som ligger nær opp til den nye territorialgrensen. Forskriften gjelder
for trafikk i territorialfarvannet, og er ikke til hinder for at
fartøy kan seile enda lenger fra kysten, utenfor territorialgrensen.
Kystverket etablerer et nettverk for mottak
av signaler for automatisk identifisering av skip (AIS), med sikte
på dekning av hele kysten i løpet av 2004. Detaljprosjekteringen
av trafikksentralen for Nord-Norge i Vardø er startet.
Fram til trafikksentralen settes i operativ drift vil overvåkning
av skipstrafikken utenfor Nord-Norge ivaretas ved utnyttelse av
Kystverkets ressurser, bl.a. Fedje trafikksentral og AIS, samt samarbeid
med Forsvaret.
Ti nye mellomdepoter for oljevernutstyr er under
etablering i tillegg til de 15 eksisterende oljeverndepotene. I
2004 starter også oppgraderingen av hoveddepotene. I dette
arbeidet vil Nord-Norge bli prioritert først. I tillegg
er det plassert oljevernutstyr på ni av Forsvarets fartøyer.
Ved Stortingets behandling av St.meld. nr.17
(2002-2003) Om statlige tilsyn, ble det besluttet at Oljedirektoratet
(OD) skulle deles med virkning fra 1. januar 2004. Den delen av
direktoratet som ivaretok hensynet til sikkerhet og arbeidsmiljø i
petroleumssektoren ble skilt ut som eget tilsynsorgan - Petroleumstilsynet (Ptil).
OD ivaretar fortsatt overordnede ressursforvaltningshensyn under
Olje- og energidepartementet. Ansvarsforholdet mellom Olje- og energidepartementet/OD
og Arbeids- og administrasjonsdepartementet/ Ptil er beskrevet
i kronprinsregentens resolusjon av 17. desember 2003. Samarbeidet,
også om beredskap, mellom OD og Ptil vil bli avklart i
en samarbeidsavtale, som er under utarbeidelse.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet har
gjennom Ptil ansvaret for at det til enhver tid opprettholdes en
effektiv beredskap med sikte på å møte
fare- og ulykkessituasjoner, både når det gjelder
offshore og for noen nærmere angitte landanlegg.
Ptil skal utover dette bistå Forsvaret
og politiet og Olje- og energidepartementet/OD i deres
arbeid med den totale beredskap i krigs- og krisesituasjoner. I
lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet er det innført
en bestemmelse (§ 9-3 beredskap mot bevisste anslag) som
gir rettighetshaverne plikter som vil bidra til å opprettholde
nødvendige sikrings- og beredskapstiltak for de installasjoner
og kjeder av installasjoner som til enhver tid er kritiske for utvinning
og transport av petroleum. Det er nå lovfestet at rettighetshaver
til enhver tid skal ha beredskapsplaner for bevisste anslag. Disse
planene må også omfatte tiltak som rettighetshaver
skal iverksette for å bidra til å hindre drifts-
og leveranseavbrudd. Tidligere var det faren for krig som utgjorde
den relevante trussel. I dag er faren for bevisste skadehandlinger
som terroraksjoner og lignende.
Adgangen til å opprette sikkerhetssoner
rundt offshoreinstallasjonene er regulert i Havrettskonvensjonen
av 10. desember 1982, lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet § 9-4
og forskrift av 31. august 2001 om helse, miljø og sikkerhet
i petroleumsvirksomheten (rammeforskriften). En sikkerhetssone er
et geografisk avgrenset område med forbud mot, eller begrensninger
med hensyn til, opphold, gjennomfart eller operasjoner av uvedkommende
fartøy, herunder luftfartøy. Grensesnitt mellom
Ptil og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal evalueres
etter en tid.
Noen av de viktigste målene for norsk
matpolitikk er å sikre trygg mat, et sunt kosthold og en
langsiktig matforsyning. Lovgrunnlaget for matforvaltningen er styrket,
både når det gjelder helhetlig tilnærming
til hele produksjonskjeden, hjemmelsgrunnlag for nærmere forskriftsregulering
og virkemidler for tilsynet gjennom en ny matlov. Fra 1. januar
2004 er mat- og drikkevannstrygghet regulert gjennom lov 19. desember
2003 om matproduksjon og mattrygghet m.v. (matloven).
Ansvaret for mattrygghet er på departementsnivå delt
mellom Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet og Helsedepartementet.
Ansvarsfordelingen mellom departementene fremgår av Kronprinsregentens
resolusjon av 19. desember 2003. For å styrke det faglige
og vitenskapelige grunnlaget for matforvaltningens risikohåndtering,
er det under Helsedepartementet opprettet en vitenskapskomité som
skal sikre tilsynet uavhengige, vitenskapelig baserte risiko-vurderinger.
Regjeringen har som mål at etablering av Mattilsynet og
egen vitenskapskomité, samt fristilling av laboratorietjenestene
skal bidra til å oppfylle målsettingen om at Mattilsynet
skal bli et av de beste mattilsyn i Europa innen få år
og ha et tilsynsapparat som er samordnet og følger hele
produksjonskjeden.
Mattilsynet har overtatt forvaltningsoppgavene
til Statens dyrehelsetilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn, Statens
landbrukstilsyn, de kommunale næringsmiddeltilsyn og deler
av Fiskeridirektoratet. Mat- og vannforsyning til sjøs
og på skip er omfattet av matloven, men er foreløpig
ikke underlagt Mattilsynet. Det vil bli arbeidet videre med spørsmål
knyttet til mat- og vannforsyning til sjøs og på skip
i 2004.
Etter kommunehelsetjenesteloven fører
også kommunene tilsyn med mat og drikkevann. Kommunenes tilsyn
er til dels overlappende med Mattilsynets og må på slike
områder i dag oppfattes som sekundært til Mattilsynets
tilsyn. Mattilsynet er organisert med 64 distriktskontorer og 8
regionkontorer spredt over hele landet som utfører tilsyn
og som dermed utgjør grunnpilaren i Mattilsynets virksomhet
med totalt ca. 940 ansatte.
Beredskap både i forhold til ekstraordinære
hendelser innenfor eget forvaltningsområde og deltakelse
i den generelle samfunnsberedskapen vil være prioriterte
områder for Mattilsynet. Mattilsynet ivaretar forvaltningsvakt
for alvorlige smittsomme dyresjukdommer på alle tre forvaltningsnivåer.
Mattilsynet deltar i atomulykkesberedskapen som organiseres av Statens strålevern.
I tillegg har Mattilsynet grenseflater mot en rekke andre etaters
forvaltningsområder som krever planverk for beredskap og
krisehåndtering.
Som varslet i St.meld. nr. 17 (2001-02) Samfunnssikkerhet
tok Justisdepartementet initiativ til en vurdering av sårbarheten
i norsk landbasert vannforsyning. Utredningen ble gjennomført
i samarbeid med Helsedepartementet, Landbruksdepartementet, Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap, vannverksbransjen (NORVAR) og
ulike fagmiljøer. Som en del av dette prosjektet ble det
på Forsvarets forskningsinstitutt gjennomført
en studie om terror mot drikkevann. Forsvarets forskningsinstitutt
mener forgiftningsanslag mot hovedvannforsyningen er lite sannsynlig
da et anslag mot større drikkevannsreservoarer vil kreve tilgang
til store mengder og kompetanse til å håndtere de
aller farligste, og mest effektive giftstoffene. Den største
risiko mot vannforsyningen i Norge er ekstreme værsituasjoner,
teknisk svikt og organisatoriske forhold som uklare rammevilkår,
manglende beredskap og manglende kompetanse.
Staten ved Mattilsynet overtok 1. januar 2004
godkjenningsmyndighet etter drikkevannsforskriften for de landbaserte
vannforsyningssystemene. Med denne endringen er kommunenes dobbeltrolle
som godkjenningsmyndighet og ofte også vannverkseier, endret.
Rapporten fra vannverksregisteret 2003 viser
at det fortsatt er 235 vannverk som ikke har montert desinfeksjonsutstyr
slik at de kan tilfredsstille minimumskravet i drikkevannsforskriften
til hygienisk sikring. Disse vannverkene forsyner til sammen ca.
62 500 personer. Det er altså gjennomgående små vannverk.
I tillegg er det 69 mindre vannverk som har en utilfredsstillende
drift, og som tidvis utsetter til sammen 37 500 personer for hygienisk
betenkelig vannkvalitet. Alle de store vannverkene har nå en
god sikkerhet i kilde, vannbehandling og drift.
Innenfor næringsberedskap er i det
alt vesentlige siste rest av virkemidler med basis i et storkrigsscenario avviklet
i de senere år. Dette gjelder beredskapsorganisasjoner
innenfor industriberedskap (sentral og regional ordning), skipsfart
(NORTRASHIP) og utenrikshandel. Statlig varekrigsforsikring som
en løpende virksomhet er avviklet og erstattet av en beredskapsordning.
Etter grundige analyser og høringer har Regjeringen også truffet
beslutning om å avvikle forberedt rasjoneringssystem for
matvarer. Videre er beredskapslagre av industriråvarer
og basis næringsmidler i hovedsak avviklet. Etter
oppfølging og behandling av Risiko- og sårbarhetsanalyse
av dagligvareforsyningen til Nord-Norge, et samarbeid mellom Nærings-
og handelsdepartementet og Landbruksdepartementet, besluttet Regjeringen å bygge
ned lagre av korn og mel.
Det er en målsetting å sikre
forsyninger til befolkningen i hele landet, men også dekke
Forsvarets og Sivilforsvarets behov tilpasset ny struktur. Som en
konsekvens av Nærings- og handelsdepartementets risiko- og
sårbarhetsvurdering er Nord-Norge fortsatt prioritert forsyningsmessig.
Målsettingen om å dekke 30 dagers forbruk av matvarer
for befolkningen nord for Ofoten ligger fast, men forutsettes oppnådd
ved en kombinasjon av lagre av nødproviant for 10 dagers
forbruk, som nå er på plass, og lageroppbyggingsplan
for standard matvarer tilsvarende 20 dagers forbruk. De etablerte
lagrene for 10 dagers forbruk består av Nærings-
og handelsdepartementets lagre av nødproviant og Landbruksdepartementets
lagre av mel for bakeribransjen i Nord-Norge. De senere år
har all oppbygging av statlige lagre av næringsmidler vært
innrettet mot produkter som er ordinær salgsvare og i det
vesentlige i samarbeid med produsenter.
En oversikt over Nærings- og handelsdepartementets prioriterte
områder knyttet til samfunnssikkerhet og næringsberedskap
i neste planperiode er gitt i meldingens kapittel 10-7.
De senere år har flere statlige virksomheter
blitt skilt ut som egne selskaper. Et kjennetegn ved de bedrifter som
skilles ut er at de ofte har viktige beredskapsoppgaver. Når
slike virksomheter privatiseres, vil det være behov for å sikre
at de beredskapsoppgaver som det er nødvendig å ivareta,
drives videre på en forsvarlig måte. Problemstillingen
ble drøftet i St.meld. nr. 25 (1997-1998). Meldingen varslet
at Justisdepartementet ville ta initiativ til en vurdering av de
beredskapsmessige konsekvenser av omdanningen av statlige virksomheter
med den målsetting at det etableres mekanismer for å unngå at
det sivile beredskap svekkes. Forsvarskomiteen bemerket i Innst.
S. nr. 241 (1997-98) at etter hvert som flere og flere forvaltningsenheter knyttet
til de ulike departementene får endret organisasjonsform
og en friere stilling, er det viktig at de beredskapsmessige oppgaver
blir nærmere definert og ansvar klargjort. Dette er forhold
som komiteen mener en må ta med i betraktning allerede
når en planlegger organisasjonsendringer.
Vurderingen St.meld. nr. 25 (1997-1998) la opp
til vil bli prioritert i perioden. Denne vurderingen vil bli sett i
sammenheng med spørsmål om sikring av kritisk infrastruktur
og mulighetene for å sikre tilgang på samfunnsviktige
varer og tjenester.
Arbeidet med samfunnssikkerhet skal være
gjennomgripende innen alle sektorer og hver enkelt virksomhet. Hovedprinsippet
i arbeidet med samfunnssikkerhet er at det departement som har ansvar
for en sektor til daglig, også har ansvaret for beredskapsplanlegging
og eventuell iverksettelse av beredskapstiltak i en krisesituasjon.
I tillegg til dette har Justisdepartementet et samordnings- og tilsynsansvar.
Justisdepartementets rolle på samfunnssikkerhets-området
er forankret i:
– kongelig
resolusjon av 16. september 1994 om retningslinjer for Justisdepartementets
funksjon som samordningsdepartement innen sivil beredskap og om
Rådet for sivilt beredskap
– kongelig resolusjon 3. november
2000 om instruks om innføring av internkontroll og systemrettet tilsyn
med det sivile beredskapsarbeidet i departementene
– kronprinsregentens resolusjon
4. juli 2003 om fordeling av ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.
I tillegg har Justisdepartementet en særlig
initiativplikt ved kriser, jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002). Dette omtales
nærmere i kapittel 11.3.
Justisdepartementets ansvar for samfunnets sivile sikkerhet
er etter St.meld. nr. 17 Samfunnssikkerhet (2001-2002), jf. Innst.
S. nr. 9 (2002- 2003), tydeliggjort og styrket, bl.a. ved etableringen
av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og ved å gi
Nasjonal sikkerhetsmyndighet en faglig rapporteringslinje til Justisdepartementet.
De to nye direktoratene understøtter Justisdepartementets
samordnings- og tilsynsrolle i arbeidet med samfunnssikkerhet og
beredskap i sivil sektor.
Justisdepartementets samordningsfunksjon hviler
på linjeansvaret som nevnt ovenfor, og innebærer
et ansvar for å utarbeide overordnede retningslinjer, koordinere
og fremme proposisjoner og meldinger til Stortinget, tilrettelegge
rammebetingelser, ta initiativ, være pådriver,
avklare ansvarsforhold i gråsoner og treffe prinsipielle
avgjørelser på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.
Justisdepartementet skal også føre
tilsyn med at departementene har gjennomført internkontroll
som en måte å organisere arbeidet med sikkerhet
og beredskap. Formålet er å gi en systematisk
metode for fagdepartementenes eget arbeid med beredskap for å sikre
en samordnet og effektiv bruk av ressursene innenfor beredskapsplanlegging.
Justisdepartementets tilsyn med departementene
er hjemlet i instruks om internkontroll og systemrettet tilsyn,
vedtatt ved kgl. res. 3. november 2000. I henhold til instruksen
skal departementene etablere internkontroll som arbeidsmetode for
beredskapsarbeidet innen sine ansvarsområder. Formålet
er å sikre god kvalitet på sivil beredskapsplanlegging
og en målrettet og effektiv bruk av ressursene. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap bistår Justisdepartementet
i gjennomføringen av tilsynet med departementene.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet fører
tilsyn med sikkerhetstiltak i de virksomheter sikkerhetsloven gjelder
for. I tillegg til å bidra til etterlevelse av regelverket,
gir resultatet av Nasjonal sikkerhetsmyndighet sin tilsynsvirksomhet
et viktig bidrag til det totale bilde av sikkerhetstilstanden. Dette
bildet rapporteres til Forsvarsdepartementet vedrørende
militær sektor og til Justisdepartementet vedrørende
sivil sektor. Tilsynsvirksomheten skaper en møteplass hvor Nasjonal
sikkerhetsmyndighet og virksomhetene tar opp sikkerhetsmessige utfordringer.
Dette gir mulighet for god motivasjon for gjennomføring
av en god forebyggende sikkerhetstjeneste.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal samarbeide i forhold til tilsyn
med departementene og kommunesektoren. I tråd med samordningsansvaret
vil Justisdepartementet følge opp utviklingen innenfor områder
med tverrsektorielle utfordringer innenfor beredskaps- og samfunnssikkerhetsområdet.
Utgangspunktet i St.meld. nr. 17 (2001-2002)
Samfunnssikkerhet var at samordningen mellom departementene i forbindelse
med krisehåndtering må tilpasses den aktuelle
situasjonen. Det ble derfor lagt til grunn at en ikke skulle ha
en permanent samordningsgruppe på departementsnivå i
fredstid med fast utpekte medlemmer. Utgangspunktet var at det var
det departementet som er mest berørt av krisen, som får
hovedansvaret for å ivareta samordningen. Det het videre
at alle departementer kan ta initiativ til å etablere midlertidige samordningsgrupper.
Ved usikkerhet om hvilket departement som er ansvarlig for å samordne,
ble det lagt til grunn at Justisdepartementet avklarer dette med
de aktuelle departementer. Ved uenighet om ansvarsforhold legges
saken frem for Regjeringen. Inntil Regjeringen har behandlet saken,
skal Justisdepartementet ta de nødvendige initiativ for å sikre
en effektiv samordning av sivil krisehåndtering på sentralt
nivå.
Statsministerens kontor kan dessuten alltid
ta initiativ til å fastsette en særskilt organisering
av sentral krisehåndtering. Når krig truer eller
når den sikkerhetspolitiske situasjonen har som konsekvens
at de normale beslutningssystemene ikke fungerer, er det utarbeidet
egne krisehåndteringssystemer. Regjeringen uttalte i St.meld.
nr. 17 (2001-2002) at erfaringene tilsa at håndteringen
av kriser og samordningen mellom departementene hadde fungert tilfredsstillende,
og at den ikke ville foreslå at ansvaret for å forberede
og samordne krise- og konsekvenshåndtering legges til en egen
enhet med spesialister på krisehåndtering for å bistå Regjeringen
og statsrådene i krisesituasjoner.
I Innst. S. nr. 9 (2002-2003) viste et flertall
i forsvarskomiteen og justiskomiteen til at Regjeringen ikke ønsker
et eget overordnet departement som skal ha det overordnede styringsansvar
i krisesituasjoner, slik sårbarhetsutvalget foreslo.
Flertallet pekte på at det i dagens
situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi
det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering
innenfor en spesifikk og strukturert ramme. Komiteens flertall ba
derfor Regjeringen om å legge frem et forslag om en sentral
krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar
av departement og etater som må være operative
i beredskapsarbeidet. Når det gjaldt nasjonal krisehåndtering,
påpekte komiteene viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold.
Regjeringen er enig i at det er grunnleggende å ha klare
kommandolinjer og ansvarsforhold i kriser. Det er derfor viktig å holde
fast ved utgangspunktet om at det er det departementet som er mest
berørt av krisen som får et hovedansvar for å ivareta
samordningen, og at hver enkelt statsråd beholder sitt
konstitusjonelle ansvar også i en krisesituasjon. Prinsippet
om at det ut i fra den aktuelle krisesituasjonen skal utpekes et
lederdepartement som får ansvaret for å koordinere
krisehåndteringen mellom departementene, er også lagt
til grunn i en rekke andre land. Hvordan sekretariatsfunksjoner
og arbeidet med planlegging og analyser er organisert varierer imidlertid
mellom landene, ikke minst ved at ulike land har ulike forvaltningstradisjoner.
Sikkerhetsutfordringer kan oppstå uten
forvarsel og på uventet vis. Dette krever et krisehåndteringssystem som
er fleksibelt slik at etablerte strukturer lett kan tilpasses forandringer.
Utgangspunktet er at det er den organisasjonen som har ansvaret
for et saksområde til daglig som vil være best
rustet til å håndtere aktuelle krisesituasjoner.
Det operative ansvaret, det vil si å iverksette nødvendige
avbøtende tiltak, informasjonshåndtering
med videre må legges til en enhet som har faglig kompetanse
innenfor de samfunnsområder som er berørt. Denne
enheten tar også ansvar for samordning mot andre departementer.
En viser i denne forbindelse også til at hvert departement
har ansvaret for å utarbeide beredskapsplaner og gjennomføre øvelser
for håndtering av aktuelle situasjoner innen sine ansvarsområder.
Håndteringen av alvorlige kriser eller
katastrofer som berører flere departementer må forankres
klart i ledelsen i det enkelte departement. I alvorlige krisesituasjoner
vil det bli nedsatt en egen departementsrådsgruppe bestående
av de berørte departementer og Statsministerens kontor.
Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap er tillagt en samordningsfunksjon for sikkerhet og
beredskap i sivil sektor. Justisdepartementet vil være
et sentralt departement ved krisehåndtering innenfor landets
grenser, med ansvar for viktige operative ressurser, sikkerhetstjeneste
og samordningsoppgaver for det sivile beredskap.
Den nasjonale beredskapen blir koordinert av
Justisdepartementet gjennom en egen kontaktgruppe som består
av Statsministerens kontor, departementene, Politidirektoratet,
Polititets sikkerhetstjeneste og Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap. Gruppen skal sørge for at departementene
får oppdatert og lik informasjon om situasjonen og skape
et forum hvor gjensidig informasjon om beredskapstiltak kan utveksles.
Kriser i utlandet vil kunne nødvendiggjøre beredskapstiltak
i Norge. Behovet for samordning mellom departementene og ulike forvaltningsnivåer
kan være nødvendige. Departementene får
tilgang på trusselvurderinger fra sivile og militære
tjenester og vil på bakgrunn av disse, men også på bakgrunn
av beredskapsfaglige råd kunne ta en selvstendig vurdering
av hvilke tiltak som skal iverksettes innen egen sektor.
Kontakten med det regionale nivå ivaretas
gjennom fylkesmannen ved DSBs deltakelse i gruppen.
Informasjon og kommunikasjon er viktige virkemidler
for god og effektiv forebygging og håndtering av en krise.
Informasjonsberedskap er derfor en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet.
Prinsippene i den statlige informasjonspolitikken slår
fast at den som har ansvaret for en sak også har informasjonsansvaret.
Regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo)
ble opprettet i 1989 som er et støttesystem for å bistå sentralforvaltningen
med informasjonshåndtering ved større kriser og
hendelser i fredstid. Enheten består av informasjonssjefer
fra ti ulike departementer. Det er opp til fagansvarlig departement å vurdere
om det er ønskelig å be om støtte fra
enheten. Statskonsult har sekretariatsfunksjonen for Kriseinfo.
I St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Arbeids- og
administrasjonsdepartementet ble Statskonsult foreslått omdannet
til aksjeselskap fra 1. januar 2004. Det ble i denne forbindelse
lagt til grunn at oppgavene knyttet til sekretariatsarbeidet for
Kriseinfo i påvente av en evaluering inntil videre vil
bli ivaretatt over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett.
Statskonsult har, med støtte fra Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap, bistått forvaltningen
med rådgivning og veiledning om informasjonsberedskap.
Som en oppfølging av Innst. S. nr. 9 (2002-2003) jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet har Statskonsult utarbeidet
kriterier for god informasjonsberedskap. Det slås fast
at kommunikasjonsevnen ved kriser har sammenheng med kommunikasjonsberedskapen,
og at slik beredskap styrkes gjennom en kommunikasjonsplan (Statskonsult-rapport
2003:21).
Statskonsults kartlegginger viser at departementenes
informasjonsenheter har blitt betydelig styrket når det
gjelder antall ansatte og kompetanse i de senere år. For å sikre
en best mulig håndtering av nye informasjonsutfordringer
på sentralt nivå, vil det bli tatt initiativ til
en gjennomgang av gjeldende instrukser, herunder instruksen om Regjeringens
kriseinformasjonsenhet.
I St. meld. nr. 17 (2001-2002) ble det lagt
til grunn at informasjonsberedskap og informasjonshåndteringer
er en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet, og at informasjonshensyn
og informasjonsoppgaver ville bli innarbeidet som en del av planlegging
og øvelser. Regjeringen ønsker å vektlegge
arbeidet med informasjonsberedskap som en integrert del av arbeidet
med sikkerhet og beredskap ytterligere. Informasjonsberedskap og
informasjonshåndtering må derfor inngå som
en integrert del av samfunnssikkerhetsarbeidet i regi av Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap.
Justisdepartementet ønsker å legge
til rette for at informasjon om sikkerhet og beredskap skal fremstå helhetlig
og koordinert for publikum og berørte virksomheter. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap har i samarbeid med bl.a. Politidirektoratet, Nasjonal
sikkerhetsmyndighet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Sosial-
og helsedirektoratet, Statens strålevern, Røde
Kors og representanter for fylkesmenn og kommuner konkludert med
at det er behov for en sikkerhets- og beredskapsside på Internett.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
vil som en følge av dette vurdere etablering av en nettløsning
som til daglig skal presentere samordnet beredskapsinformasjon og
som også er tilpasset formidling av kriseinformasjon i
en aktuell krise. I dette arbeidet vil direktoratet etablere et
nettverk av informasjonsmedarbeidere i sentrale direktorater. Et
styrket samarbeid på direktoratsnivå er en forutsetning
for koordinert planlegging av informasjonshåndteringen
før, under og etter en krise.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)
ble opprettet 1. september 2003, som oppfølging av St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet. Det nye direktoratet utgikk
fra henholdsvis Direktoratet for sivilt beredskap og Direktoratet
for brann- og elsikkerhet. Gjennom St.meld. nr. 17 (2002-2003) om
statlige tilsyn ble det nye direktoratets forvaltningsområde
endelig bestemt, samtidig som det ble besluttet at direktoratet
skal lokaliseres i Tønsberg i løpet av 2004. DSB
er underlagt Justisdepartementet og er bl.a. tilsynsmyndighet for
kommunale og interkommunale brannvesen, det lokale eltilsyn og fylkesmennenes
beredskapsarbeid. Direktoratet har også den faglige og
administrative oppfølgingen av fem skoler. Direktoratet
har en sentral rolle innen så vel forebygging som gjennomføring
av tiltak på samfunnssikkerhetsområdet.
DSB bistår Justisdepartementet med
den overordnede planleggingen, koordineringen og tilsynet med samfunnssikkerhet
i tråd med en rekke kongelige resolusjoner. En sentral
oppgave er å utvikle og vedlikeholde nasjonalt beredskapsplanverk
for sikkerhetspolitiske kriser og fredskriser. Ved nasjonal krise-håndtering
skal DSB gi råd og rapporter til departementet. Direktoratet
planlegger og gjennomfører øvelser i krisehåndtering
og vedlikeholder nasjonalt beredskapsplanverk i forhold til NATO
og Forsvaret. DSB er et bindeledd mellom det regionale og sentrale nivå i
krisesituasjoner, samt mellom Forsvaret og den sivile delen av forvaltningen.
Gjennom utredninger og evalueringer av ulike risikofaktorer
og uønskede hendelser gir DSB faglig råd og beslutningsgrunnlag
for Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle for sikkerhets-
og beredskapsarbeidet. DSB skal fremskaffe grunnleggende kunnskaper
om forebygging og beredskapsmessige tiltak for å styrke
samfunnssikkerheten og krisehåndteringsevnen på lokalt,
regionalt og nasjonalt nivå. Samarbeid med kompetansesentra,
nasjonalt og internasjonalt, skal sikre utvikling av ny og nødvendig kunnskap
om samfunnssårbarhet, sikkerhet og beredskap.
DSB forvalter saker som faller inn under lov
14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med
farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven),
lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr,
lov 11. juni 1976 nr. 29 om kontroll med produkter og forbrukertjenester
(produktkontrolloven), lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret
og flere kongelige resolusjoner som omhandler nasjonal beredskap.
Etableringen av DSB har gitt en felles myndighetslinje
fra sentralt til lokalt nivå innen brann, redning, forebygging
og generell beredskap. Direktoratet tilrettelegger for et effektiv
kommunalt og interkommunalt brannvesen, leder og utvikler Sivilforsvaret
som statlig forsterkningsressurs og tar initiativ til samhandling
og samtrening innenfor redningstjenesten. Store ulykker og andre
ekstraordinære situasjoner, både utilsiktede hendelser
og bevisste handlinger, er gjenstand for særlig oppmerksomhet.
Direktoratet arbeider for at risikoen ved utstyr og virksomhet som
omfattes av brann- og eksplosjonsvernlovgivningen, ved elektriske anlegg
og utstyr og ved produkter og forbrukertjenester reduseres. Direktoratet
har også oppgaver i forbindelse med beredskapsordninger
innen bygg og anlegg, kjemikalievern, skogbrann, redningsinnsats
ved brann til sjøs og for koordinering og oppfølging
av storulykkesforskriften.
Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesentre
er ansvarlig for opplæring av alt tjenestepliktig personell i
Sivilforsvaret og gir også opplæring til ansatt
personell i DSB og Sivilforsvaret. Norges brannskole er ansvarlig
for kvalifiserende utdanning av personell i de kommunale brann-
og feiervesen. Sentralskolen for sivilt beredskap har pr. mars 2004
skiftet navn til Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet
og beredskap (NUSB). Dette sentret i Heggedal (Asker) vil være
et kompetansesenter for samfunnssikkerhetsspørsmål
og også kunne være et kompetansesenter for totalforsvar,
slik komiteene ba om i Innst. S. nr. 9 (2002-2003). Opplæringstilbudene
må utvikles i nært samarbeid med relevante sivile
institusjoner/fagmiljøer og Forsvarets kompetansemiljøer,
eksempelvis Forsvarets forskningsinstitutt, Forsvarets stabsskole
og Forsvarets høyskole.
DSB er sentral tilsynsmyndighet for de kommunale og
interkommunale brannvesenene, inkludert de regionale nødalarmeringssentralene
- 110. I gjennomsnitt gjennomfører og følger direktoratet
opp tilsyn med brannvesenet i 100 kommuner hvert år. Tilsynet med
de regionale nødalarmeringssentralene - 110 – er atskilt
fra tilsynet med brannvesenet. Direktoratet fører også tilsyn
med brannvernet på Svalbard. Tilsynet med de kommunale
og interkommunale brannvesenene, samt nødalarmeringssentralene
er et systemtilsyn som sikrer at det er fastsatte og dokumenterte
systemer og prosedyrer for gjennomføring av lovpålagte
oppgaver, slik at innbyggere og besøkende i alle deler
av landet er sikret forebyggende og beredskapsmessig brannverninnsats
på et tilfredsstillende nivå.
Direktoratet har en sentral rolle med å delta
aktivt i internasjonalt arbeid innen regelverksutvikling og sivil krisehåndtering
hovedsakelig gjennom samarbeid med FN, NATO, EU og med de nordiske
landene.
I forhold til tilsyn med virksomheter som faller
inn under forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og
begrense skadevirkninger av storulykker i virksomheter der farlige
kjemikalier forekommer (storulykkesforskriften), har direktoratet
siden forskriften ble iverksatt hatt ansvar for koordinering av
myndighetenes oppfølging av forskriften. Direktoratet for
samfunnssikkerhet og beredskap utfører koordineringsrollen gjennom
ledelsen av en egen koordineringsgruppe. I tillegg til Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap består gruppen av Arbeidstilsynet,
Statens forurensningstilsyn, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon og
Petroleumstilsynet.
Koordineringsgruppen sørger for at
alle deltakende myndigheter behandler og vurderer rapporter i forhold til
eget lovverk og storulykkesforskriften, og at tilbakemeldinger til
virksomheter og næringslivet utarbeides av en samlet koordineringsgruppe.
Videre gis det årlige føringer for innholdet i
tilsynet og felles opplæring. Rapportering og oppfølging
av storulykkestilsyn skjer i henhold til HMS-myndighetenes felles
styrende dokumenter for tilsyn.
I St.meld. nr. 17 (2002-2003) om statlige tilsyn,
jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003), fremgår det at DSB skal koordinere
tilsynet med virksomheter med potensial for store ulykker, herunder
storulykkesforskriften (Seveso-direktivet).
Instruks for direktoratets koordineringsrolle
i forbindelse med virksomheter med potensial for store ulykker er
under utarbeidelse.
I det følgende gis en omtale av enkelte
områder fra St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern,
da det er ønskelig å se dette i nær sammenheng med
det øvrige samfunnssikkerhetsarbeidet.
Satsingen på forebyggende brannvern
skal videreføres. Det arbeides for å få et
konsistent og helhetlig regelverk som ivaretar også brannvernet
i planlegging og oppføring av bygg. Målet er å nyttiggjøre
seg brannvesenets kompetanse og ressurser i kommunens arbeid med
risiko og sårbarhet.
Gjennom direktoratets arbeid vil man videreføre arbeidet
med å legge til rette for at kommunene så vel innen
brannvernet som i det alminnelige risiko- og sårbarhetsarbeidet
får tilgang til hensiktsmessige planleggingsverktøy,
for eksempel GIS (geografiske informasjonssystemer) og risiko- og
sårbarhetsanalyser (ROS-analyser). Slike verktøy
kan bidra til kommunenes arbeid med å omsette planarbeidet
til konkrete tiltak.
I St.meld. nr. 39 (2003-2004) pkt. 11.5.2 er
det gitt detaljert redegjørelse for konkrete tiltak og
planarbeidet for følgende områder:
– Brann
i pleie- og omsorgsboliger.
– Uerstattelige nasjonale kulturverdier.
– Tunneler.
– Farlig gods.
– Eksplosiver.
– El-sikkerhet.
– Sikkerhet ved produkter og forbrukertjenester.
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
(NSO) organiserer og utøver tilsyn med beredskapskrav i
visse næringslivsvirksomheter i henhold til lov 17. juli
1953 nr. 9 om Sivilforsvaret. Beredskapsorganisasjonen i disse virksomhetene
betegnes som "Industrivernet". I tråd med Innst. S. nr.
222 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2002-2003) om statlige tilsyn,
er Næringslivets sikkerhetsorganisasjons organisatoriske
statlige forankring av myndighetsutøvelsen tillagt det
nye Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) under
Justisdepartementet.
NSO er en verdifull ressurs, både for
næringslivets sikkerhetsarbeid generelt, men også for
DSB. Det er et mål for DSB, i samråd med NSO, å finne
fram til samarbeidsformer som i størst mulig grad bidrar
til å understøtte begge organisasjoners virksomhet.
Gjennom en felles oppgavegjennomgang vil det åpne opp for
bedre vurderinger av hvordan NSO og DSB best mulig kan understøtte
hverandre. Områder som vurderes i denne sammenhengen er øvelser,
veiledning, tilsyn og beredskap generelt.
Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben
(FO/S) ble nedlagt 1. januar 2003. Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) ble samtidig opprettet som et direktorat under Forsvarsdepartementet
for bl.a. å ivareta de overordnede og tverrsektorielle
sikkerhetsoppgaver i henhold til sikkerhetsloven. Samtidig ble Forsvarssjefens
sikkerhetsavdeling (FSA) opprettet til støtte for Forsvarssjefen,
jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) for Forsvardepartementet.
Ved kronprinsregentens resolusjon 4. juli 2003
ble ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste og NSM fordelt
mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet. Justisdepartementet
har et overordnet ansvar for den forebyggende sikkerhetstjeneste
i sivil sektor, og Forsvaret har et tilsvarende ansvar i militær
sektor. NSM skal på vegne av Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet
ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sikkerhetstjeneste,
og rapportere om sikkerhetstilstanden på militær
side til Forsvarsdepartementet og på sivil side til Justisdepartementet.
Forsvarsdepartementet har det administrative ansvaret for NSM og
har forvaltningsansvaret for sikkerhetsloven. Ansvarsfordelingen
innebærer et nært samarbeid og koordinering mellom
Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet om ressurstildeling
og styring av NSM, og fastsettelse av målsettinger for
det forebyggende sikkerhetsarbeidet på tvers av sivil og
militær sektor.
NSMs hovedoppgave er å utøve
funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet etter sikkerhetsloven.
Sentralt i denne forbindelse er:
– Utvikling
av forebyggende sikkerhetstiltak.
– Informasjon, råd og
veiledning.
– Tilsyn med implementeringen
av tiltakene i offentlig og privat sektor.
– Informasjon om sikkerhetstilstanden
til overordnet politisk nivå.
– Myndighetsavgjørelser
på identifiserte områder.
– Produksjon og sentral forvaltning
av kryptomateriell.
– Føring av det sentrale
klareringsregister.
NSM har også oppgaver som ikke følger
direkte av sikkerhetsloven. Fra høsten 2000 har NSM (tidligere FO/S)
vært sertifiseringsmyndighet for IT-sikkerhet i produkter
og systemer (SERTIT). Varslingssystem for digital infrastruktur
(VDI) ble høsten 2000 opprettet som en prøveordning
etter initiativ fra etterretnings- og sikkerhetstjenestene, men
er fra 2003 etablert fast og med administrativ forankring i NSM.
For nærmere omtale av SERTIT og VDI vises til kapittel
8.
I tillegg til å holde departementene
orientert om sikkerhetstilstanden skal NSM kontinuerlig arbeide med å videreutvikle
kosteffektive sikkerhetstiltak.
En oppgave for NSM er å vurdere hva
slags informasjon og hvilke objekter i samfunnet som trenger beskyttelse.
Hensikten er at det skal legges til rette for at de sikkerhetskrav
som stilles er mest mulig målrettede og at det ikke gis
pålegg om sikring av informasjon eller objekter som ikke
har behov for det.
NSMs tilsynsvirksomhet baseres på risikovurderinger.
Av hensyn til brukerperspektivet søkes en høy grad
av koordinering av tilsynsvirksomhet. NSM og DSB inngår
i et samarbeid også om tilsynsvirksomheten, særlig
rettet mot departementenes sikkerhets- og beredskapsansvar, men
også rettet mot kommunal sektor. I dette samarbeidet inngår
også fylkesmennene.
NSM må ha kunnskap om hvilke teknologiske
midler som kan være tilgjengelige for mulige trusselaktører, hvilken
sårbarhet dette skaper og hvordan dette kan utnyttes. Denne
kunnskap ligger til grunn for videreutvikling av den forebyggende
sikkerhetstjeneste.
Med utgangspunkt i sitt ansvar for NSM er Justisdepartementets
prioriterte områder for NSM gitt i meldingens kapittel
11.7. For mer om NSMs aktiviteter og tiltak vises til omtalen av
informasjonssikkerhet i kapittel 8, og tilsyn med departementenes
sikkerhets- og beredskapsarbeid i kapittel 11.2.
Fylkesmannen har en samordningsfunksjon innen området
samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt nivå.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har etatsstyringsansvaret
for fylkesmannen på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.
Fylkesmannens beredskapsoppgaver er hjemlet i en egen instruks for
fylkesmannens beredskapsarbeid.
Sentrale oppgaver for fylkesmannen er å være regional
samordner, pådriver og veileder for arbeid med samfunnssikkerhet
og beredskap i fylket. Fylkesmannen har et særskilt ansvar
for å kartlegge viktige utfordringer i fylket knyttet til
arealbruk og særskilte hendelser, og for å sikre
at slike forhold synliggjøres og vurderes i større
utviklingsprosjekter og i forbindelse med fylkeskommunal og kommunal
planbehandling.
Fylkesmannen fører tilsyn med kommunens
arbeid med samfunnssikkerhet og ved behov støtter og veileder
kommunene i deres arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser
og systematisk samfunnssikkerhet. Videre bidrar fylkesmannen til
at kommunene har evne til å håndtere større
hendelser og ekstraordinære situasjoner, gjennom øvelser
og veiledning i utarbeidelse av kriseplaner. Fylkesmannen har også innsigelsesrett
iht. plan- og bygningsloven i forhold til arealforvaltningstiltak
som er i strid med viktige sikkerhets- og beredskapsinteresser.
Fylkesmannen skal arbeide for sivilt-militært
samarbeid lokalt og regionalt, ivareta god kontakt med Heimevernet
og ta initiativ til arbeid for samordnede planer og øvelser
innen totalforsvaret. Fylkesmannen har den overordnede ledelse av
sivile beredskapstiltak på regionalt nivå ved
beredskap og i krig. Som et ledd i forberedelsene til å kunne
utøve denne funksjonen, har fylkesmannen et nært
samarbeid med de regionale militære ledere og andre regionale
organer. Politiet har ansvar for å organisere og koordinere
hjelpeinnsatsen ved ulykkes- og katastrofesituasjoner i fred inntil
ansvaret blir overtatt av annen myndighet, jf. politiloven § 27
tredje ledd. Fylkesmannen kan beslutte at samordningsansvaret overføres
fra politiet til fylkesmannen. Dersom fylkesmannens samordningsfunksjon
iverksettes, innkalles fylkesberedskapsrådet hvor en rekke statlige
og andre regionale etater deltar. Fylkesmannens rolle og oppgaver
er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet.
For å sikre en samordnet statlig beredskapsoppfølging
av kommunene vil det også vurderes å tillegge ytterligere
oppgaver til fylkesmannen. Det regjeringsoppnevnte utvalget under
ledelse av fylkesmann Tora Aasland har bl.a. dette som mandat. Dette
gir også viktige signaler til øvrige sentrale
regionale etater og kommunene om at dette arbeidet prioriteres.
DSB oppnevnte tidlig i 2004 en arbeidsgruppe
for å se nærmere på fylkesmennenes ansvar
og oppgaver innen samfunnssikkerhet og beredskap, for å sikre
god kvalitet, ønsket kompetanse og nødvendige
ressurser. Arbeidsgruppen skal innen 1. juli 2004 utarbeide en rapport
som skal legges til grunn for den videre tilretteleggingen for fylkesmannens
beredskapsarbeid. Dette vil inngå i grunnlaget for den
varslede revisjon av fylkesmannens beredskapsinstruks, jf. St.prp.
nr. 1 (2003-2004) for Justisdepartementet.
Redningstjenesten er den offentlig organiserte
virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats
for å redde mennesker fra død eller skade som følge
av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt
av særskilt opprettede organer eller ved særlige
tiltak. I St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet ble redningstjenesten
beskrevet og prinsippene for den fremtidige innrettingen av redningstjenesten
lagt. Her er det bl.a. bekreftet at Norsk redningstjeneste er en
nasjonal dugnad hvor alle ressurser i vårt land - statlige,
fylkeskommunale, kommunale, private og frivillige - som er egnet
for akuttinnsats for å redde liv, skal kunne mobiliseres
for innsats i redningstjenesten. Tilgjengelige ressurser deltar
etter anmodning og ledelse fra en av hovedredningssentralene eller en
av de lokale redningssentralene, lokalisert ved politidistriktene.
De enkelte redningsinstitusjoner eller etater
skal iht. samvirkeprinsippet selv bekoste utgifter til anskaffelse og
drift av sine egne redningshjelpemidler, -utstyr og -beredskap
og normalt til all egen redningsinnsats som hører inn under
vedkommende institusjons alminnelige virksomhet eller naturlige
oppgaver i redningstjenesten. Selv om det etter hvert er etablert
en praksis med å prise tjenester internt i staten så bygger
redningstjenesten fortsatt på samvirkeprinsippet. Redningsberedskapsutvalget
(NOU 2001: 31 Når ulykken er ute) konkluderte med at Norge
har tilstrekkelige beredskapsressurser, men det finnes imidlertid
store regionale forskjeller. Hovedredningssentralen Sør-Norges område
har klart flest innbyggere og dermed flest hendelser og flest redningsressurser.
Hovedredningssentralen Nord-Norges redningsansvarsområde
er på sin side vesentlig større enn Hovedredningssentralen
Sør-Norge. Det er færre hendelser i nord, men
også færre ressurser og en vesentlig større
avstand mellom dem. Dette gir seg bl.a. utslag i større
avhengighet av Forsvarets ressurser.
De frivillige organisasjonene utgjør
et sentralt element i norsk redningstjeneste. Det er særlig
ved leteaksjoner i skog og fjellterreng og ved førstehjelpsinnsats at
disse kan stille lokalkjente og trenede styrker til rådighet.
I tillegg finnes grupper som er spesialtrenet i samband, strandredning,
redning i bratt og glatt lende, grotter og søk med hund
og småfly. De ca. 25 000 medlemmene i disse organisasjonene
yter antakelig 2-3 millioner gratistimer i året for redningstjenesten.
I Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet, ber komiteene bl.a. om en vurdering
av hvilke rednings- og beredskapsoppgaver de frivillige skal delta
i som henholdsvis primærressurs, primærforsterkning
og sekundærforsterkning. I det praktiske redningsarbeid
og der det er hensiktsmessig legges det til grunn at det skal gjøres
en oppgavefordeling mellom de frivillige og andre redningsressurser,
bl.a. Sivilforsvaret.
Regjeringen ønsker å gi de
frivillige organisasjonene gode betingelser og muligheter i redningstjenesten. Justisdepartementet
tildelte i 2004 5,5 mill. kroner til medlemsorganisasjoner tilsluttet
Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum og det stilles
krav om rapportering av bruken. Det er imidlertid ikke ønskelig å stille
faglige krav til organisasjonene på redningstjenesteområdet
i det dette kan komme i konflikt med den frivillighet som arbeidet
er tuftet på.
Det er avdekket et behov for en nasjonal standard
for beskrivelse av hvilke ressurser de forskjellige etatene og institusjonene
har, jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet. Justisdepartementet
skal påse at videreutviklingen av det nasjonale ressursregister
for redning og beredskap gis høy prioritet.
En nærmere beskrivelse av brannvesenet
er gitt i meldingens kapittel 12.2.
Etableringen av Direktorat for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) la grunnlaget for en felles myndighetslinje fra
sentralt til lokalt nivå innen brann, redning og sivilforsvar.
DSB har ansvar for administrativ og faglig oppfølging av
Sivilforsvaret. Som et ledd i Regjeringens moderniserings- og effektiviseringsarbeid
er Sivilforsvarets organisasjonsstruktur omorganisert fra 40 til
20 distrikter. Samtidig er de regionale sivilforsvarsskolene samlokalisert
med henholdsvis sivilforsvarsdistriktene i Oppland, Sør-Trøndelag
og Rogaland. Bemanningen i Sivilforsvaret skal totalt reduseres
med 55 årsverk som følge av disse tiltakene. Kostnadene
knyttet til omstillingene blir dekket innenfor Direktoratet for
samfunnssikkerhet og beredskaps samlede rammer. Den nye organiseringen
av Sivilforsvaret var operativt på plass 1. januar 2004,
og arbeidet med gjennomføringen av ny organisering av Sivilforsvarets
ytre etat er i det alt vesentlige gjennomført. Det vises
i denne sammenheng til Innst. O. nr. 57 (2003-2004), jf. Ot.prp.
nr. 36 (2003-2004), hvor sivilforsvarsloven ble endret slik at omstillingen
kunne ferdigstilles. Det gjenstår enkelte faglige, praktiske
og administrative forhold, bl.a. knyttet til fordelingen av personellressurser
mellom tjenestestedene og realisering av de forutsatte synergieffekter.
Etableringen av direktoratet har gjort det naturlig å se brannvesenets
og Sivilforsvarets skolevirksomheter i en nær sammenheng.
Videre vil muligheten for felles innkjøpsordninger mellom
Sivilforsvaret og de kommunale brann- og redningsetater utredes.
Materiellforvaltningen vil vurderes nærmere som et ledd
i arbeidet med ny sivilforsvarslov.
I takt med endringer i risikobildet og i samråd
med relevante myndigheter vil det løpende bli vurdert å tilpasse
Sivilforsvarets ressurser og kompetanse for å dekke samfunnets
ekstraordinære behov. Særlig viktig vil det være å etablere
en beredskap for samfunnet der den daglige beredskapen er svakest
og potensialet for uønskede konsekvenser er størst.
Sivilforsvaret skal være en viktig
del av landets beredskap mot større hendelser i fred og
krig. I tråd med St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet skal
Sivilforsvarets forsterkningsressurser videreutvikles
i tett relasjon med nødetatene (politi, brann og helse).
Konseptet med mindre lokalt tilpassede enheter som fredsinnsatsgrupper
(FIG), og spesialenheter som renseenhetene og radiacmålepatruljer
er styrket etter terroranslagene 11. september 2001. Sivilforsvarets personell
består i dag av totalt 56 638 personer inkludert reserver,
som fordeler seg på fredsinnsatsgrupper (2 856), innsatsgrupper
(19 941), støttegrupper (11 299), radiacmåletjeneste
(492), luftvarslingstjeneste (20), egenbeskyttelse (20 000), stab
(1 646) og renseenheter (384). Sivilforsvarets styrkestruktur og
antall mannskaper vil bli gjennomgått som et ledd i arbeidet med
ny lov om Sivilforsvaret.
Sivilforsvarets fremtredende egenskap skal fortsatt være
evnen til å bidra med et større antall personell
og materiell ved større hendelser. Det vises i denne forbindelse
til St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet om at Sivilforsvaret
bl.a. skal utvikle sin kompetanse med sikte på å være
en reell ressurs også ved kompliserte teknologiske ulykker
og branner.
For at Sivilforsvarets fremtidige avdelinger
skal ha tilfredsstillende operativ evne er det av stor betydning at
opplæring og øvingsvirksomheten har høy
kvalitet. Omtrent 800 nye sivilforsvarsmannskaper utdannes årlig.
Måltallet for Sivilforsvarets operative styrke i fredstid
er i overkant av 12 000 mannskaper. Imidlertid er ikke hele fredstidsstyrken
fullt oppsatt med opplært og øvet personell. Det
vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Justisdepartementet. Det
legges til grunn at om lag 10 000 mannskaper er opplært
pr. i dag og at det årlig øves om lag 8 000 mannskaper.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal gjennom sin
skolevirksomhet sørge for at opplæringen av styrkene
er målrettet og effektiv.
Sivilforsvaret disponerer og forvalter i størrelsesorden
190 fortifiserte anlegg, det vil si spesielt sikrede anlegg, herunder
fjellanlegg. Anleggene har hatt ulike funksjoner, alt fra kombinerte
kommandoplasser for en del av fylkesmennene og de tidligere sivilforsvarskretsene
til alarmplasser som har mindre betydning sett i lys av dagens risiko-
og trusselbilde. Arbeidet med kost-/nytte-vurdering av
porteføljen er i ferd med å avsluttes. Det tas
sikte på reduksjon i porteføljen av operative
fortifiserte anlegg, bl.a. ved at kommandoplasser for Sivilforsvaret
og fylkesmennene og øvrige regionale anlegg vurderes avhendet
eller avstengt på en forsvarlig måte dersom avhending
ikke er realiserbart.
Sivilforsvarets varslingstjeneste er et viktig virkemiddel
for informasjon til befolkningen ved større hendelser som
ulykker eller krig. Etter 11. september 2001 er varslingssystemet
forbedret gjennom modernisering av systemet og utskifting av viktige
komponenter. Dagens varslingssystem vil bli vedlikeholdt og supplert
for å opprettholde dagens standard. I forhold til teknologisk
utvikling og nye fremtidige metoder for varsling blir det lagt opp
til å videreføre utprøvingen og klargjøre
kravspesifikasjon for anskaffelse av telefonbasert varsling. Telefonbasert
varsling kan brukes av nødetatene i fredskrisesituasjoner
hvor det er behov for raskt å bringe informasjon ut til
mindre lokalsamfunn eller byer.
Tilfluktsrom skal fortsatt være en
del av den beskyttelse samfunnet skal kunne gi borgerne. Eksisterende tilfluktsrom
skal vedlikeholdes. Sivilforsvaret skal gjennomføre tilsyn
med tilfluktsrom for å sikre at disse holder en tilfredsstillende
standard.
Det internasjonale støtteteamet, som
opereres av Sivilforsvaret, har vært i innsats flere ganger
de siste årene, senest i februar 2004 i forbindelse med
jordskjelvet i Bam, Iran. Det har også blitt gitt bistand
til Tyrkia etter anmodning fra NATO i forbindelse med krigen i Irak
og til Tyskland i forbindelse med storflommen i 2003. Disse oppdragene
har først og fremst vært humanitær støtte.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gjennomfører
en vurdering av Sivilforsvarets rolle i ulike internasjonale oppdrag, både
i forhold til å delta med egne ressurser slik som renseenheter,
radiacmålepatruljer og fredsinnsatsgrupper (FIG) men også for å se
på muligheten av å utvikle et tettere samarbeid
med andre etater og organisasjoner, spesielt de kommunale brann-
og redningsetater og frivillige organisasjoner.
I St.prp. nr. 42 (2003-2004) Den videre moderniseringen
av Forsvaret i perioden 2005-2008 slår Regjeringen fast
at Forsvaret, som en av sine oppgaver, skal bidra til samfunnssikkerhet.
Dette vil i en rekke sammenhenger inkludere støtte til
redningstjeneste og andre redningsoppdrag og Regjeringen legger
til grunn at Forsvaret også i framtiden vil være
en sentral bidragsyter som kan stille både med egnet materiell
og personell i forbindelse med redningstjenesten. De av Forsvarets
ressurser som primært er av interesse for redningstjenesten
til sjøs, og som er svært sentrale i en slik sammenheng,
vil i hovedsak videreføres. Det samme gjelder mulighetene
for transportstøtte i forbindelse med visse typer redningsaksjoner.
Også ved akuttinnsats der liv og helse ikke er truet, men
der omfattende tiltak iverksettes for å berge miljø og
materielle verdier, for eksempel ved KYBAL (Forsvarets organisasjon
for kystberedskap og aksjonsledelse) og Forsvarets øvrige
ansvar for kystberedskap, vil bli videreført. På lengre
sikt kan omstruktureringene i Forsvaret innebære at viktige
personell- og materiellressurser ikke er tilgjengelig i samme grad
som tidligere.
Kvalitetsreformen i Heimevernet skal gi som
resultat bedre trenede mannskaper som kan stilles til disposisjon
også ved katastrofer og ulykker i fredstid. Det er viktig
at samtrening med nødetater, sivilforsvar og andre etater
innen redningstjenesten inngår i deler av Heimevernets øvelser.
Det er også viktig at HV besitter sambandsutstyr som kan
kommunisere med sivile etater.
Av de mange ulike offentlige og private ressurser som
hovedredningssentralene i Nord-Norge og Sør-Norge kan benytte,
utgjør den offentlige organiserte redningshelikoptertjenesten
en vesentlig ressurs. Luftforsvarets 330 skvadron opererer i dag,
med unntak av Sysselmannens helikoptre i Longyearbyen, samtlige
av de offentlige redningshelikopterbasene (Banak, Bodø, Ørlandet,
Sola og Rygge). På disse basene står det alltid
ett helikopter på beredskap, til eksklusiv benyttelse av
hovedredningssentralene.
I St.meld. nr. 44 (2000-2001) Om redningshelikoptertjenesten
i fremtiden, jf. Innst. S. nr. 156 (2001-2002), ble følgende
tiltak beskrevet:
- Å etablere
døgnkontinuerlig tilstedevakt på samtlige redningshelikopterbaser
på fastlandet.
– Å etablere en ny redningshelikopterbase
i Florø på Vestlandet.
– At Justisdepartementet skulle
overta budsjettansvaret for redningshelikoptertjenesten levert av Luftforsvaret.
For å kunne komme nødstilte
raskere til unnsetning, bør reaksjonstiden fra besetningen
alarmeres til helikopteret tar av reduseres. I dag er reaksjonstiden
maksimalt 60 minutter, i framtiden siktes det på 15 minutters reaksjonstid,
noe som bl.a. forutsetter at besetningene oppholder seg på helikopterbasen
til enhver tid, såkalt døgnkontinuering tilstedevakt.
Redningshelikopterbasen på Sola vil i løpet av
våren 2004 settes opp med døgnkontinuerlig tilstedevakt.
Departementet arbeider videre med tilstedevakt
på de resterende baser på fastlandet, med sikte
på en så rask som mulig oppsetning, herunder etableringen
av en ny redningshelikopterbase i Florø.
Justisdepartementets overtagelse av det budsjettmessige
ansvar for redningshelikoptertjenesten levert av Luftforsvarets
330 skvadron trådte i kraft fra og med 1. januar 2004,
hvoretter Justisdepartementet nå kjøper tjenesten
av Forsvarsdepartementet.
I St.meld. nr. 44 (2000-2001) ble Stortinget
orientert om prosessen med å fase ut dagens Sea King redningshelikoptre
innen 2010. Forsvardepartementet tok på dette tidspunkt
del i en nordisk anskaffelsesprosess (Norge, Sverige, Danmark og
Finland) under navnet Nordic Standard Helicopter Project - NSHP.
Prosessen tok sikte på anskaffelse av et enhetshelikopter
i hele Norden, for alle de formål hvor Forsvaret opererer helikoptre.
For Norges del var dette til Kystvakten, nye fregatter og til redningshelikoptertjenesten.
Forsvarsdepartementet kontraherte høsten 2001 fjorten helikoptre
av typen NH90 til bruk for Kystvakten og fregatt-tjeneste. I tillegg
ble det tegnet en opsjon på ti NH90 til bruk for redningshelikoptertjenesten.
Opsjonen på ti NH90 redningshelikoptre
gjelder nå frem til 1. februar 2005, etter forlengelse
av opprinnelig frist som var 1. mars 2004.
Regjeringen vurderer om opsjonen på ti
NH90 skal reforhandles i tråd med HFs anbefalte krav, eller
om det skal iverksettes en ny anskaffelsesprosess i markedet. I
oktober 2003 ble den norske regjering innklaget til Efta Surveillance
Authority (ESA) for brudd på de allminnelige anskaffelsesreglene
med grunnlag i EØS-avtalen. Det kan forventes at ESA tar
stilling til klagen innen sommeren 2004. Departementet vil på hensiktsmessig
måte komme tilbake til Stortinget om den videre anskaffelsesstrategi
etter at ESAs vurdering foreligger.
De redningshelikoptre som opereres av Forsvaret benyttes
til ulike oppgaver. Helikoptre som står på beredskap
for Hovedredningssentralen (HRS) utfører kun søk-
og redningsoppgaver og luftambulanseoppdrag. Redningshelikoptre
som ikke står på beredskap kan imidlertid benyttes
også til andre oppgaver. Ved behov for å skulle
benytte redningshelikoptrene på beredskap til andre formål
enn søk og redning, eller luftambulanse, må dette
klareres konkret med HRS.
Innfasing av nye helikoptre forventes å gi
flere tilgjengelige flytimer i året enn dagens Sea King-helikoptre.
Annen hensiktsmessig bruk av disse må vurderes for å utnytte
helikopterflåten optimalt.
Første kontaktpunkt i mange typer hendelser
er nødmeldetjenesten bestående av nødetatene
brannvesen, politi og helsevesenets akuttmedisinske beredskap med nødnumrene
110, 112 og 113. Nødmeldetjenestens oppgaver
omfatter å motta nødanrop fra nødstilte, å gi den
nødstilte profesjonell veiledning og å iverksette nødvendige
tiltak, herunder eventuell viderevarsling.
Nødmeldetjenesten utgjør på denne
måten den viktigste innfallsporten til hele redningstjeneste-
og beredskaps-Norge. Rask og riktig håndtering fra nødetatene
hver for seg og samlet, og deres effektivitet overfor eventuelle øvrige
aktører, kan være avgjørende for en hendelses
forløp og resultat. Akuttberedskapen er avhengig av varsling
for å kunne iverksette tiltak, enten det handler en hverdagshendelse
eller ekstraordinære situasjoner. Tidsfaktoren er av vesentlig
betydning for å redde liv, samt å verne natur, miljø og
verdier.
Det er gjennomført en utredning for å vurdere
mulige modeller for forenkling og effektivisering av nødmeldetjenesten,
herunder overgang til ett nødnummer. Justisdepartementet
tar sikte på å sende utredningen på høring
i løpet av kort tid.
Det er fastslått at mangelfull radiokommunikasjon bidro
til at flere hundre brannmenn døde ved terroranslaget i
New York 11. september 2001. Brannmannskapene løp opp i
bygningene som raste sammen, mens politiets personell som hadde
helikopter i området, fikk beskjed om å trekke
seg tilbake. Hendelsen illustrerer behovet for felles radiokommunikasjon
mellom nødetatene og et sambandssystem som er til å stole
på i krisesituasjoner. Hendelsen viser også at etableringen
av et felles nødnett ikke bare har en funksjon i utilsiktede
hendelser av forskjellig slag og omfang, men også i forbindelse
med tilsiktede hendelser i form av terror og sabotasje.
Effektiv livreddende og sikker innsats, særlig
ved store hendelser, har akutt behov for et nytt, forutsigbart og
moderne nødnett med stor kapasitet. Dagens sambandsnett
bygger på gammel analog teknologi, og hver enkelt nødetat
håndterer sitt eget sambandssystem. I de kommunale brannvesen
har man i dag over 200 små lokale radiosystemer, mens politi
og helsevesen begge har landsdekkende system. Systemene legger ikke
til rette for kommunikasjon mellom etatene og mellom ulike geografiske
områder innen hver etat. Systemene kan avlyttes med utstyr
som nå har blitt lovlig, og politiets samband kan nå overhøres
via Internett.
Brudd i sambandet mellom en sambandssentral
og tjenestemenn kan føre til farlige misforståelser
og er sammen med manglende avlyttingssikkerhet et alvorlig hinder
for det kriminalitetsforebyggende arbeidet.
Nye nasjonale nødnett er etablert eller
besluttet etablert i flere europeiske land. Sverige er kommet lengst i
en anskaffelsesprosess hvor målet er at sentrale strøk er
ferdig utbygd i 2006 og at hele landet skal ha dekning i 2009.
Så langt er samtlige realiserte nødnett
basert på enten TETRA- eller TETRAPOL-teknologi. Bare TETRA
er godkjent av Schengensamarbeidet. Disse to teknologiene er spesielt
innrettet mot nødetatenes behov. I Sverige er markedshenvendelsen
teknologinøytral, noe som også planlegges i Norge.
Flere løsninger kan være aktuelle. I de fleste
land har beslutningen knyttet til realiseringen av nødnettet
tatt tid på grunn av de økonomiske utfordringene
som knytter seg til realiseringen. Statens måte å anskaffe
egnet kommunikasjonssystem for nødetatene varierer også fra
land til land. Tjenestekjøp er valgt i fire av de største
europeiske landene, Storbritannia, Tyskland, Østerrike
og Spania, mens det opereres med statlig eierskap i andre land, deriblant
våre naboland Finland og Sverige. I Tyskland er det anslått
at livssykluskostnadene for det nye tyske nettet vil beløpe
seg til ca. 35 mrd kroner over en 15-20 års periode.
Erfaringene etter Rocknes-forliset 19. januar
2004 utenfor Bergen viser enkelte forhold med relevans for diskusjonen
om nødnett. Enkelte av deltakere i redningsaksjonen meldte
at mobilsambandet periodisk hadde kapasitetssvikt. Liknende problemer
ble avdekket under Åsta-ulykken i januar 2000. I et felles digitalt
nødsamband vil kommunikasjon være tilgjengelig
uavhengig av kapasiteten i mobilsambandet.
Realisering av et nytt landsdekkende nødnett
medfører at store etater som har egne sambandssystemer skal
avvikle disse og samle seg om et felles, nasjonalt radiosamband.
Nytt teknisk utstyr skal innplasseres i omkring 2 300 eksisterende
telerom, antennemaster og tunneler for å oppnå landsdekkende
radiodekning. Utstyr skal inn i dagens ca. 70 nødmeldesentraler
(110, 112, 113) samt ca. 1 000 legevaktsentraler, brannvesen og
politistasjoner/lensmannskontorer. Det inngår
i overkant av 36 000 håndholdte og bilmonterte radioapparater
til de brukerne i etatene som er pålagt gjennom instruks å ha
samband.
Kravene til sikring av informasjon i nødnettet
vil være ivaretatt og omfatter bl.a. sikring mot avlytting. Av
operative og økonomiske grunner er det interessant å utvide
nødnettets brukergruppe utover nødetatene. Omstillingen
av Forsvaret og særlig Heimevernet går i retning
av å styrke samarbeid med sivile myndigheter innen terror,
redningstjeneste og ulykkeshåndtering. I betraktning av
nødnettets tilgjengelighet, robusthet og informasjonssikkerhet
er inkludering av brukergrupper i Forsvaret særlig aktuell.
Justisdepartementet arbeider videre med spørsmålet
om hvordan et nytt nødnett kan realiseres, og vil komme
tilbake til saken så snart nødvendige avklaringer
foreligger.
I denne meldingen er det gitt en orientering
om utviklingen i det sivil-militære samarbeidet og samfunnssikkerhetsarbeidet
innen en del sektorer. En sentral del av meldingen er en orientering
om status i oppfølgingen av St.meld. nr. 17 (2001-2002)
Sam-funnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 9 (2002-2003).
Det vil i sikkerhets- og beredskapsarbeidet
kontinuerlig måtte foretas avveininger mellom kostnadene knyttet
til økt sikkerhet og beredskap og de gevinster (reduksjon
i trussel, risiko og sårbarhet) som ønskes oppnådd.
Dette vil avhenge av hvor mye risiko som aksepteres av individene,
av næringslivet og av myndighetene. Det er beregnet at
de økonomiske konsekvensene av terrorangrepene 11. september
2001 for USAs økonomi beløper seg til om lag 120
mrd. USD, eller i underkant av 1 000 mrd. NOK. Dette iberegner skader
på eiendom og infrastruktur, konsekvenser for arbeidsmarkedet,
finansmarkedet og forretningsdrift, m.m.
Det at alvorlige hendelser eller katastrofer
sjelden inntreffer i Norge bør i utgangspunktet ikke åpne
for at sikkerhets- og beredskapsarbeidet blir nedprioritert. Økningen
i offentlige utgifter til dette formål etter 11. september
2001 hadde sin bakgrunn i et ressursbehov som hadde bygget seg opp
over tid samtidig som det var påvist nye behov i takt med
utviklingen av trusselbildet, et forhold som er nærmere
omtalt i St.prp. nr. 54 (2001-2002). I et langsiktig samfunnsøkonomisk
perspektiv legges det til grunn at denne styrkingen kan forebygge
store kostnader.
Samtidig vil økte kostnader til tiltak
for sikkerhet og beredskap kunne ha negative samfunnsøkonomiske konsekvenser
gjennom effektivitetstap. For eksempel kan økt oppmerksomhet
om sikkerhet innenfor transport føre til økte
kostnader i forbindelse med innførsel og kontroll av varer,
forsikringspremier, og lignende. Dette kan ha en negativ effekt
på handel.
Totalt ble det i 2001 og 2002 bevilget ca. 500
mill. kroner over statsbudsjettet til nye tiltak i sivil sektor etter
11. september 2001. Beredskapen mot masseødeleggelsesmidler
ble styrket bl.a. gjennom tiltak knyttet til kompetanseheving i
Sivilforsvaret og nødetatene, anskaffelser av verneutstyr,
renseutstyr, deteksjonsutstyr og måleutstyr. Det graderte
sambandet ble styrket, bl.a. gjennom innkjøp av krypterte mobiltelefoner
til viktig personell i sentralforvaltningen. Videre ble politisektoren
styrket betydelig, bl.a. gjennom tiltak knyttet til vakthold og
sikring samt diverse tiltak innenfor Politiets sikkerhetstjeneste.
Det må anses som effektiv ressursanvendelse å etablere
tiltak som først og fremst forhindrer at trusler, risikoer
og sårbarhet oppstår, samt tiltak som bidrar til å sikre
samfunnets evne til å håndtere eventuelle krise- og
katastrofesituasjoner slik at de menneskelige og materielle tap
reduseres. Det kan imidlertid være vanskelig å vurdere
hvor mye sikkerhet og beredskap som skal bygges inn i samfunnet
før dette kan virke negativt, både sosialt og økonomisk.
Den videre vurdering og oppfølging
av tiltak som har administrative og økonomiske konsekvenser
vil sektoransvarlige departementer komme tilbake til i den ordinære
budsjettprosessen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunnar Halvorsen, lederen Marit Nybakk og Rita Tveiten, fra Høyre, Bjørn
Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti,
Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Marit Arnstad,
viser til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet
- Veien til et mindre sårbart samfunn, der forsvarskomiteen
og justiskomiteen presiserte at Stortingets forutsetning var at
langtidsplaner for militært forsvar og sivilt beredskap
skal behandles parallelt. Komiteen forventer at det
vil skje ved neste langtidsrullering våren 2008.
Komiteen mener det var riktig
av Regjeringen å fremme nok en stortingsmelding om samfunnssikkerhet,
selv om det kun ble 2 år mellom fremleggelsene av St.meld.
nr. 17 (2001-2002) og St.meld. nr. 39 (2003-2004).
Komiteen vurderte at imidlertid
at meldingen kom så sent at 3 4 uker ble for kort
tid til en forsvarlig behandling av samfunnssikkerhetsmeldingen
i vår-sesjonen 2004.
Komiteen mener det er viktig
med parallell behandling av militære og sivile langtidsmeldinger
sett i forhold til totalforsvarskonseptet som fordrer en helhetstenkning
og at det er en stor overføringsverdi mellom de aktuelle
saksområdene.
Komiteen vil presisere nødvendigheten
av å tenke konsekvenser for samfunnssikkerhet, bl.a. ved
privatisering av tjenester i Forsvaret. Det er viktig å påse
at private tjenesteytere ikke gjør at det offentlige mister nødvendig
kompetanse som samfunnssikkerheten og beredskapen er avhengig av.
I Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet, la forsvarskomiteen og justiskomiteen
noen føringer for det videre arbeid og ba om tilbakemelding
på en del problemstillinger.Komiteenvil kommentere departementenes oppfølging
av disse føringene, rette søkelyset mot problemstillinger
som er spesielt utfordrende, samt gi noen premisser for det videre
arbeid med utgangspunkt i det nye totalforsvarskonseptet. Komiteen er
innforstått med at etterarbeidet med Innst. S. nr. 9 (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), som ble vedtatt for 2 år siden,
pågår.
Komiteen holder fast ved de visjoner
og målsettinger som kom fram i Innst. S. nr. 9 (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), fra forsvarskomiteen og justiskomiteen
og slutter seg til Regjeringens forslag til områder det
skal legges særlig vekt på i perioden 2005-2008,
se St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært
samarbeid i pkt. 1.4.
Komiteen vil vise til Innst.
S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), der forsvarskomiteen
og justiskomiteen uttaler:
"Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er
et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både
består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.
De
utilsiktede hendelsene kan være naturkatastrofer som flom,
skogbrann eller skred. Det kan være større ulykker
som utløser behov for en militær og sivil beredskap,
slik som store hotellbranner, utblåsinger på oljeplattformene
eller fly - og togulykker. Utilsiktede hendelser kan også være
feilhåndtering som utløser kaos, kriser eller
katastrofer.
Tilsiktede hendelser er terrorangrep,
sabotasje, spionasje, internasjonal kriminalitet i stort omfang.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale
samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde som er
uforutsigbart.
De samlede ressurser innenfor sivilt
beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet
til å møte utfordringene som moderne terrorisme
representerer. Et totalkonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt
og militært beredskap og definere vanskelige gråsoner
i akutte situasjoner."
Komiteen mener at dette er blitt
enda mer relevant i løpet av de to årene som er
gått etter at innstilingen ble behandlet i Stortinget.
Komiteen mener det er viktig
at departementene viser til samfunnssikkerhet og beredskap i de
aktuelle saker som legges fram for Stortinget. Det vil gi en større
bevissthet om viktigheten av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet
og en mer aktiv holdning til gjennomføringen av de grunnleggende
prinsippene ansvar, likhet og nærhet. Like viktig er helhetstenkning og
samordning av ressurser.
Komiteen vil vise til at alle
borgere i realiteten har et medansvar for redusert sårbarhet
og større samfunnssikkerhet innenfor det nye totalforsvarsbegrepet. Det
er de dagligdagse hendelser som dominerer skadebildet. Grunnberedskapen
i samfunnet sikres best ved at borgere, virksomheter, sektorer og
nødetater settes i stand til å forebygge og håndtere
både de dagligdagse og ekstraordinære hendelser.
Komiteen mener at det i tillegg
til sårbarhetsanalyser er viktig å lage konsekvensutredninger
for samfunnssikkerhet (jf. på miljø), både
i offentlig og privat sektor. Samfunnet befinner seg i en rask utvikling,
der endringene skjer raskt og hvor det til tider kan være vanskelig å se
sammenhenger og konsekvenser. I stikkordsform kan nevnes: internasjonalisering,
regionalisering, strukturrasjonalisering, effektivisering, privatisering,
desentralisering, avdemokratisering, spesiali-sering, fragmentering,
digitalisering m.m. Komiteen vil peke på at
det kan stilles spørsmålstegn ved hva dette betyr
for samfunnets sårbarhet, for hvilke krav myndighetene
må sette, for hvor sårbare vi kan tillate oss å være.
Det handler om kunnskap, informasjon, økonomi og hva som
legges til grunn for politiske vedtak.
Komiteen ber derfor Regjeringen
bidra til mer forskning og utredninger på viktige områder
for å finne gode tiltak for økt samfunnssikkerhet.
Komiteen har merket seg og er
meget fornøyd med at enkelte departement nå har
et eget punkt om samfunnssikkerhet for budsjettperioden 2005 i sine fagbudsjetter
i St.prp. nr. 1 (2004-2005). Komiteen ber om at alle
departement lager et eget kapittel (evt. et punkt) med tittel "samfunnssikkerhet
og beredskap" i de årlige budsjettproposisjoner for å synliggjøre
og oppsummere sitt arbeid med mål, tiltak, øvelser
og prioriteringer.
Komiteen har registrert at det
i kgl.res. av 29. oktober 2004 ble nedsatt et utvalg for "sikring
av landets kritiske infrastruktur". Utvalget skal vurdere hvordan
hensynet til rikets sikkerhet og vitale nasjonale interesser på best
mulig vis kan ivaretas overfor virksomheter som ikke er offentlige.
Utvalget skal i tillegg kartlegge de virkemidler som brukes for å sikre rikets
sikkerhet og vitale nasjonale interesser når offentlige
virksomheter privatiseres.
Komiteen viser til at moderne
samfunn er sårbare, blant annet på grunn av den
teknologiske utvikling. Parallelt med denne utviklingen har det
moderne mennesket gradvis mistet evnen til å fungere uten
tekniske hjelpemidler, og samtidig er det klart at det finnes aktører
som kan true den samfunnsform og -struktur som vårt samfunn
har. Målet må være, som også understreket
i de overfor nevnte innstillinger, en visjon om et trygt og robust
samfunn som avverger trusler og overvinner kriser. Komiteen mener
dette målet kan nås, men at det krever politisk
vilje, tilgjengelige ressurser og klar sentral ansvarsfordeling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil vise til at det i Innst. S. nr. 9 (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), står følgende
om ansvarsfordeling:
"Komiteene vil vise til at det i dagens situasjon
og med fremtidens trusselbilde er nødvendig å gi
det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering
innenfor en mer spesifikk og strukturert ramme enn det meldingen
legger opp til. Dette er en nødvendighet dersom fremtidige
trusler i kjente og ukjente former skal kunne forebygges på en
strukturell og effektiv måte."
Flertallet er av den oppfatning
at den framlagte St.meld. nr. 39 (2003-2004) ikke i tilstrekkelig
grad har festet seg ved denne felles merknaden. Dette flertallet er
klar over at det i Regjeringens Sem-erklæring blir slått
fast at ansvaret for sivil beredskap skal ligge i Justis- og politidepartementet. Flertallet mener
likevel at denne fastlåsing hindrer en dynamisk og fleksibel
organisasjonstilpasning innen den sektor som behandles. Dette understrekes
ytterligere av den felles merknad det er referert til over.
Flertallet vil igjen vise til
Sårbarhetsutvalgets visjon om et trygt og robust samfunn
som avverger trusler og overvinner kriser. Samfunnet skal sikres
mot utfordringer mot sentrale samfunnsverdier som liv, folkehelse
og velferd, livsmiljøet, det demokratiske system og dets
lovlige institusjoner, nasjonal styringsevne og suverenitet, landets
territoriale integritet, materiell og økonomisk trygghet
og kulturelle verdier.
Flertallet viser også til
at det i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002),
av begge komiteene ble lagt vekt på at en av målsettingene
for samfunnssikkerhetsarbeidet skulle være at arbeidet med
samfunnssikkerhet skal ha høy prioritet og det organisatoriske
ansvaret skal gjenspeile dette. Flertallet mener
at så ikke er tilfelle med den organisasjonsform og prinsipper
som er valgt for dette arbeidet av den nåværende
regjering, og tror at de organisasjonsmessige bindinger og prinsipper
må sees på i et mer fleksibelt lys for at denne
målsettingen skal oppfylles.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener fortsatt at det er nødvendig å gi
samfunnssikkerhetsarbeidet en klar prioritering innenfor en spesifikk
og strukturert ramme, slik forsvarskomiteen og justiskomiteen skrev
i sin merknad i Innst. S. nr. 9 (2002-2003) jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002).
Justis- og politidepartementets samordningsansvar for samfunnets
sivile sikkerhet er tydeliggjort og styrket, bl.a. ved etableringen
av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og ved å gi Nasjonal
sikkerhetsmyndighet (NSM) faglig rapporteringslinje til Justis-
og politidepartementet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil også vise til flertallsmerknader i Innst. S. nr. 9
(2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), når det gjelder
sentralt ansvar. Flertallet viser derfor igjen til
at det overordnede styringsansvar i krisesituasjoner er blitt omorganisert
i flere land, samt at Sårbarhetsutvalget foreslo ett overordnet
departement, et innenriksdepartement. Flertallet viser
til meldingens ansvarsfordeling. Intensjonene bak denne er at den
kompetanse som en etat innehar, også må utnyttes
for samfunnets beste i krisesituasjoner.
Flertallet vil likevel peke på at øvelser
har vist at ulike etater har ulike meninger om hvilken etat som
har det overordnede ansvar for den oppståtte krisesituasjonen.
At det kan oppstå slike uoverensstemmelser, er ikke vanskelig å forestille
seg. Kriser kan ha et svært komplekst innhold som parallelt
kan berøre flere offentlige etater med ulike rapporteringsrutiner. Flertallet viser
til at krisesituasjoner av natur er tidskritiske med tanke på å redde
menneskeliv og unngå materiell skade. Flertallet vil
derfor at de overordnede organisatoriske løsningene ikke
skal være til hinder for rask og effektiv ledelseshåndtering
når en krise oppstår.
Flertallet mener derfor at organisatoriske
uoverensstemmelser skal løses ved at det etableres en krisehåndteringsenhet
som delegerer og fordeler ansvar i tråd med krisesituasjonens
innhold. Krisehåndteringsenheten vil altså ha
som oppgave ta ledelsen over krisesituasjonen for å klargjøre
hvilke etater som skal bistå med ressurser for å redusere
og forebygge effekten av krisesituasjonen, da det ikke forventes
at krisehåndteringsenheten vil ha selvstendige ressurser
i en slik grad at ansvarsprinsippet kan fravikes. På dette
punkt stiller flertallet seg undrende til om de prinsipper
som foreslås i stortingsmeldingen, er gode nok for meldingens
overordnede formål. Som det pekes på i Innst.
S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), vil Regjeringen
gi sin støtte til en rekke andre organisatoriske grep,
heller enn et overordnet departement. Flertallet vil
derfor igjen understreke, som det står i Innst. S. nr.
9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), at det "i dagens
situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi
det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering
innenfor en spesifikk og strukturert ramme". Flertallet vil også derfor
understreke at et flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), ba Regjeringen legge frem forslag om en sentral
krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar
av departement og etater som må være operative
i beredskapsarbeidet. Flertallet kan ikke se at St.meld.
nr. 39 (2003-3004) innfrir dette ønsket.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet
som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departementet og etater
som må være operative i beredskapsarbeidet, og
komme tilbake til Stortinget med saken på egnet måte."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at man i dag allerede har
en slik enhet gjennom de ordninger som eksisterer, slik som departementsrådsgruppen
som møtes ved kriser og ved Justis- og politidepartementets
samordningsansvar. De departement som er mest berørt av krisen
må ha hovedansvaret for samordningen. Er det usikkerhet,
må Justis- og politidepartementet avklare samordningsansvaret
med de aktuelle departement. Ved uenighet om ansvarsforhold må Justis-
og politidepartementet sikre en effektiv samordning av sivil krisehåndtering
på sentralt nivå inntil regjeringen har behandlet
saken.
Disse medlemmer vil presisere
at Statsministerens kontor alltid kan ta initiativ til å fastsette
en særskilt organisering av sentral krisehåndtering.
Disse medlemmer legger vekt på et
krisehåndteringssystem som er fleksibelt. Det er viktig
at etablerte strukturer lett kan tilpasses forandringer. Permanente
krisehåndteringsorganer kan i sterk grad bli tilpasset
tidligere krisesituasjoner og er ikke fleksible nok til å håndtere
det som er annerledes. Disse medlemmer mener at det
er den organisasjon som har ansvaret for et saksområde
til daglig som vil være best rustet til å håndtere
aktuelle krisesituasjoner. (jf. meldingens kapittel 11).
Komiteen viser til
at internasjonal terrorisme representerer en svært alvorlig
global sikkerhetsutfordring som kan berøre alle nasjoner
og verdensdeler. Terrorister er uforutsigbare og velger ofte uventede
målvalg og angrepsmetoder. Forebyggende virksomhet som
etterretning er i den sammenheng viktig for å verne om innbyggernes
sikkerhet. Komiteen mener at det må settes
av tilstrekkelig med ressurser til etterretning som forebyggende
tiltak mot terror. Komiteen vil presisere viktigheten
av et tett samarbeid mellom våre sikkerhetstjenester. Komiteen legger
vekt på at internasjonal terrorisme må bekjempes
ved bruk av flere ulike virkemidler, hvorav sikkerhetspolitikken
er ett virkemiddel. Disse må nyttes på en helhetlig
måte og mot hele bredden av aktuelle innsatsområder.
Komiteen påpeker at
handlinger som tidligere ble kategorisert som alvorlig kriminalitet
har fått nye dimensjoner og aspekter de senere år.
Terrorisme har på mange måter utviklet seg til
virksomhet som rammer samfunnets demokratiske verdier, økonomiske stabilitet,
trygghet og sikkerhet. Terror er mer enn tradisjonell alvorlig kriminalitet
og kan føre til kriser med sikkerhetspolitiske dimensjoner.
Komiteen vil understreke viktigheten
av et nært og fleksibelt samarbeid mellom politiet og Forsvaret
i møtet med terrorisme, jf. gjeldende instruks for Forsvarets
bistand til politiet. I Norge skal terror i utgangspunktet håndteres
av politiet med eventuell bistand fra Forsvaret. Komiteen har
merket seg den klargjørende gjennomgangen av henholdsvis
politiets og Forsvarets oppgaver i St.meld. nr. 39 (2003-2004) kapittel
5.1 og St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Komiteen viser videre til trusselfaktorer
som er knyttet til miljøforringelse, og mener at meldingen
på dette området er bedre beskrivende enn på tiltakssiden. Det
gjelder særlig på det som angår forebygging
av miljørelaterte samfunnstrusler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært
samarbeid er for lite konkret når det gjelder fokus på terror
og terrorbekjempelse. Disse medlemmer ser det som viktig å ta
til seg de senere hendelser i verden når det gjelder utviklingen
av terrorisme og sammenhengen med religiøs fanatisme og
politisk ekstremisme. Terrorisme er en kalkulert frembringelse av
frykt for skade eller død hos en gruppe, basert på bruk
av eller trussel om vold. Terrorismebegrepet blir ofte brukt i forbindelse
med politisk motivert vold av ikke-statlige grupper.
Attentatforsøket mot William Nygaard
i 1993 er vel det mest kjente eksemplet på terrorisme i
Norge. Det er også kjent at det har vært planlagt
aksjoner mot oljeraffineriet på Slagen under oljekrisen
på 1970-tallet, og planer om aksjoner mot den egyptiske
og israelske ambassaden etter Camp David-avtalen i 1979. Mindre kjent
er det at personer med tilknytning til IRA og uidentifiserte vesttyskere
fremsatte tilbud til representanter fra Sameaksjonen og Folkeaksjonen
mot utbyggingen av Alta-vassdraget om å gjennomføre
sabotasjeaksjoner mot "det norske samfunnsmaskineriet". Norge har
også vært åsted for tre flykapringer
med tilknytning til internasjonale konflikter det siste tiåret.
Disse medlemmer viser til at
USA i NATO-sammenheng har kjempet for at bekjemping av terrorisme
må bli en ny oppgave for alliansen. Flere utviklingstrekk
kan tyde på at terrorisme i noen tilfeller kan fremstå som
en mer strategisk og nasjonal sikkerhetsutfordring.
Faren for bruk av masseødeleggelsesvåpen
i terroraksjoner er økende, spesielt ettersom slike våpen
har et stort potensial. Det er stadig flere terrororganisasjoner
som anser masseødeleggelsesvåpen som hensiktsmessig
og besitter nødvendig kunnskap for å benytte slike
våpen. Dette er forhold som er bekymringsfulle.
Flere terrorgrupperinger har etterspurt masseødeleggelsesvåpen
og har uttrykt intensjon om bruk. For enkelte fanatiske sekter kan
terskelen for å ta i bruk masseødeleggesesvåpen
være svært lave, jf. Aum Shinrikyos aksjon med
nervegassen sarin på T-banen i Tokyo i mars 1995.
Tilgangen til spaltbart materiale har økt,
og kunnskap om og kompetanse for å konstruere og bruke masseødeleggelsesvåpen
er mer tilgjengelig enn før.Det
har ikke vært gjennomført terroraksjoner med bruk av
spaltbare materialer, men attentat med radioaktive materialer har
forekommet. Selv trusler om atomterrorisme eller bruk av biologiske
eller kjemiske stridsmidler vil kunne skape svært stor
uro.
Disse medlemmer vil også rette
fokus mot faren med terrorisme som følge av deltakelse
i internasjonale fredsoperasjoner. Norges utenlandsengasjement, innenfor
rammen av FN, NATO og OSSE og gjennom selvstendige initiativ, er
et viktig bidrag for å skape internasjonal fred og stabilitet.
Dette bidrar også til vår egen, nasjonale sikkerhet.
Samtidig innebærer dette engasjement at vi vil kunne påkalle
oppmerksomhet fra stater og grupper som vi i liten grad har vært årvåkne overfor
tidligere. Trusselen må blant annet ses i sammenheng med
at nye stater og grupperinger på sikt vil kunne skaffe
seg masseødeleggelsesvåpen og missiler med lang
rekkevidde.
Disse medlemmer mener det er
usikkert om et økende internasjonalt engasjement øker
faren for internasjonal terrorisme i Norge. Men innser at terroraksjoner
mot internasjonale freds- og tvangsoperasjoner kan være
et effektivt virkemiddel for grupper og stater som ønsker
fredsstyrken fjernet.
Disse medlemmer viser til at
aktiviteten blant høyreekstreme grupper er økende.
Norge og de nordiske landene har opplevd en del politisk vold fra høyreekstreme
og rasistiske grupper. Volden har i første rekke rettet
seg mot asylsøkere og flyktninger, norske antirasister
og enkelte representanter for norske myndigheter. Det høyreekstreme
miljøet i Norge kan etter disse medlemmers oppfatning
utgjøre en trussel mot myndighetspersoner, mennesker av
utenlandsk opprinnelse, antirasister og personer som offentlig tar
avstand fra miljøet.
Disse medlemmer er svært
opptatt av farene knyttet til organisert kriminalitet også linket
mot ekstreme grupperinger og terrororganisasjoner.
Disse medlemmer mener at risikoen
for at Norge og norske interesser blir utsatt for grenseoverskridende,
organisert kriminalitet stiger i takt med økende økonomisk
og teknologisk samarbeid og integrasjon på tvers av landegrensene.
Kriminelle grupper benytter seg av de fordeler internasjonale nettverk
kan gi, herunder muligheten til å utnytte forskjellen mellom rettsregler
i ulike land. Fremveksten av ikke-statlige aktører som
benytter vold og terror som virkemiddel, f.eks. grupperinger med
nasjonalistiske ambisjoner, kompliserer trusselbildet ytterligere. Disse
medlemmer viser til at disse elementene benytter i økende
grad de samme metodene, eksempelvis utpressing, smugling, kidnapping,
bombing og sabotasje, for å realisere sine mål
og medvirker til å fjerne det tradisjonelle skillet mellom
terrorisme, etterretning og organisert kriminalitet
Disse medlemmer er videre urolige
for den ulovlige etterretningsvirksomheten som skjer i vårt samfunn.
Ulovlig etterretningsvirksomhet kan defineres som enhver illegal
aktivitet som utføres mot Norge for å skaffe informasjon
om militære, politiske, økonomiske, teknologiske
eller andre samfunnsmessige forhold, og som kan være til
skade for landets sikkerhet. Flyktningspionasje, der enkelte stater
driver etterretningsvirksomhet rettet mot egne borgere som befinner
seg i Norge, innbefattes også. Hensikten med slik spionasje
er å utføre kontroll med personer som avviker
i politiske eller religiøse spørsmål
i forhold til hjemlandets regime, og ofte legges det press på flyktningene
til å utføre informantoppdrag.
Disse medlemmer viser til at
meldingen presenterer noen sentrale risikofaktorer som Regjeringen
vil vektlegge i perioden frem til 2008, men disse medlemmer finner
allikevel meldingen mangelfull når det gjelder omtalen
av aktører som kan rette terrorliknende angrep mot det
norske samfunnet. Disse medlemmer er av den oppfatning
at den største internasjonale terrortrusselen i dag kommer
fra aktører som bekjenner seg til politisk islam, ofte
omtalt som islamister. Islamister står for en radikalisert
og politisert variant av muslimsk fundamentalisme, som direkte henvender
seg mot det åpne samfunnet. Sayyid Qutb blir regnet som
bevegelsens fremste teoretiker, og han ble henrettet i 1966 av Nasser
i Egypt og ble en av de første martyrer for bevegelsen.
Qutb og hans etterfølgere ville gjenskape samfunnet slik
det var på midten av 600-tallet på den arabiske
halvøyen i traktene omkring Mekka og Medina, og Qutbs ideer
var et direkte angrep på de moderne, vestlige ideene om
et fritt og demokratisk samfunn.
Disse medlemmer viser til at
terroranslagene mot USA 11. september 2001 ikke bare var angrep
rettet mot det amerikanske samfunn eller den daværende amerikanske
administrasjonen - det var et angrep rettet mot den frie verden
og de verdier som frie, liberale samfunn bygger på. USA
ble truffet 11. september, senere har terrorister med tilhørighet
til ekstreme muslimske grupperinger slått til også i
andre deler av verden, som Indonesia, Spania og Russland. Takket
være styrket satsning på etterretning og infiltrasjon
har terroraksjoner blitt stoppet jevnlig de siste årene
i flere allierte land. Disse medlemmer viser spesielt
til terroraksjonen mot Madrid, der islamister klarte å påvirke valgresultatet
i et demokratisk valg ved å skape frykt hos de spanske
velgerne bare dager før valget. Den dagen skal aldri komme
da terrorister av noe slag skal få anledning til å påvirke
den politiske retningen det norske samfunnet skal følge.
Disse medlemmer vil understreke
at dagens verden ikke er den samme som gårsdagens verden,
og morgendagen vet vi lite om. Det vi imidlertid vet er at terrorister
med en knivskarp politisk-religiøs agenda er på fremmarsj
og deres agenda er det stikk motsatte av vestlige, liberale og kristne
verdier. Disse medlemmer mener det er grunn til å ta
spredningen av islamistiske terrororganisasjoner på alvor.
Ettersom disse politisk-religiøse grupperingene bevisst
etablerer seg via cellevirksomhet og ofte i åpne, liberale
og demokratiske samfunn der de kan planlegge i fred for myndighetenes
innblanding, er det disse medlemmers oppfatning at
vi er nødt til å anta at Norge kan være
et mulig holdepunkt for slike grupperinger. Det er derfor etter disse
medlemmers oppfatning klokere å være forberedt
og planlegge i forhold til mulige ubehagelige utviklingstrekk, i
stedet for å sette vår lit til at Norge er et
lite land som ingen terrorister har interesse av å skade.
Disse medlemmer viser til at
de islamistiske grupperingene har et felles verdensbilde som de
står samlet om - et verdensbilde der grensene mellom religion
og politikk er visket ut og erstattet av et politisk islam, der
politikk og religion er smeltet sammen til én samlet ideologi.
Demokratiet kan derfor være som en trojansk hest for islamistene,
og det er etter disse medlemmers oppfatning nødvendig å ta
fra fundamentalistene muligheten til å skaffe seg arbeidsro,
slik at de ikke får noen mulighet til å sette
noen av sine menneskefiendtlige ideer ut i praksis, verken i Norge eller
i andre land. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
i meldingen påpeker at trusler fra ikke-statlige aktører
kan utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel. Det er
derfor etter disse medlemmers oppfatning grunn til å inkludere
trusselen fra islamistiske grupperinger spesifikt i vurderingen
av terrortrusselen mot Norge. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen i meldingen påpeker at det i dag eksisterer
internasjonale terrororganisasjoner med vilje og evne til å skape ødeleggelse
og ramme uskyldige sivile.
Disse medlemmer mener det er
viktig ikke å glemme attentatforsøket mot forlegger
William Nygaard, etter utgivelsen av "Sataniske vers" skrevet av Salman
Rushdie. Det var en tragisk hendelse som ble en vekker for det norske
samfunnet, og som viste at heller ikke Norge er skånet
for islamistenes vrede. Disse medlemmer viser i denne
forbindelsen til den tragiske hendelsen i Nederland for kort tid
siden, der filmskaperen Theo van Gogh ble knivdrept og funnet med
et brev dolket inn i sin døde kropp. Brevet som var festet
til van Gogh, inneholdt en påkallelse av religionsstifteren
Muhammed som Emiren for De hellige krigere og som den leende drapsmann,
og en fordømmelse av Ayaan Hirshi Ali, den kvinnelige liberale somalisk-nederlandske
politikeren som samarbeidet med Theo van Gogh, og som oppfordrer
nederlandske myndigheter til å gå i kraftig forsvar
for de liberale vestlige verdier. Angrepet mot van Gogh kom på bakgrunn
av filmskaperens samarbeid med Hirshi Ali om en film som angrep
islamistenes undertrykkende kvinnesyn.
Disse medlemmer viser videre
til at Frankrike gjennom flere år har ført en
stram og vellykket politikk når det gjelder bekjempelse
av terror og spesifikt i forhold til islamistisk terror. Frankrike
har hatt en fast politikk når det gjelder utvisning av
imamer som sprer hatbudskap samt ledende islamister som søker
trygge baser de kan operere fra. Det bør etter disse
medlemmers oppfatning ikke være rom for at islamister som
sprer ideer som går på tvers av norsk lov og rett skal
få anledning til å ha sin base i vårt
samfunn, og det bør derfor både av sikkerhetsmessige
grunner og av preventive grunner bli lettere å få utvist
slike hatets apostler. Disse medlemmer mener det
er verdt å lytte til den franske innenriksminister Dominique
de Villepin når han påpeker at det finnes en hårfin
balanse mellom sikkerhet og sivile rettigheter, og når
han insisterer på at samfunnet aldri må sette
seg selv i den posisjon at det blir maktesløst overfor
de utfordringer det står overfor i forhold til terrorisme. Disse
medlemmer viser til at Frankrike overvåker aktiviteten ved
1 500 bønnesteder, hvorav 50 av disse predikerer en radikal
form av islam. Disse medlemmer er av den oppfatning
at selv om ikke radikale muslimske organisasjoner eller menigheter
nødvendigvis vil utføre vold i praksis, så kan
disse fungere som samlingspunkter for aktører som ønsker å terrorisere
samfunnet, og de kan derfor avle frem terrorister.
Disse medlemmer mener at norske
myndigheter bør styrke dialogen med blant annet franske myndigheter
når det gjelder hvordan man skal håndtere fremveksten
av radikale muslimske aktører i samfunnet, og viser til
at Frankrike bevisst søker samarbeid med andre europeiske
land om felles løsninger på felles utfordringer,
slik at deres strenge politikk på området ikke
fører til at problemet flyttes til land med en noe mykere
tilnærming til utfordringene. Disse medlemmer viser
til at Frankrike har sikret forpliktende avtaler med Storbritannia,
Tyskland, Italia og Spania når det gjelder utveksling av
sensitiv informasjon om radikale islamister.
Disse medlemmer viser til den
amerikanske skribenten og Senior Fellow ved World Policy Institute,
Paul Berman, som har bakgrunn fra den amerikanske venstresiden,
som sammenlikner forståelsen av selvmordsbombere med en
dødskult. Berman skriver i boken "Terror og liberalisme"
følgende:
"Selvmordsterroren mot israelerne var dømt
til å lykkes på bare ett område, og det
var dødens område - der en perfekt palestinsk
stat kunne blomstre i skyggen av en perfekt koransk ro, renset for
alle skammelige tanker og fristelser og for alle rivaliserende religioner og
etniske grupper (…) den trassige fremvisningen av spedbarnslik
i de palestinske begravelsene, de makabre plakatene, de unge mennene
som marsjerer gjennom gatene i martyrsvøp - disse ytringene
og handlingene viste med all mulig klarhet at i den folkelige forestillingsverden
hadde utopien og likhuset smeltet sammen, folket forsto dette, og
døden var målet (…) Pendlerbussene, pizzastedene,
diskotekene, hotellrestaurantene, de travle fortauene - de eksploderte
i et vilkårlighetens blodbad."
Disse medlemmer mener det derfor
ikke finnes noen grunn til ikke å ta de verdier som enkelte
ledende muslimer i Norge prediker på alvor, når
de går ut og forsvarer selvmordsbombere på sine
hjemmesider og deretter i media. Disse medlemmer mener
at selv om ikke slike ytringer nødvendigvis blir omsatt
i praktiske handlinger, kan de true samfunnssikkerheten, ved at
ekstremister kan finne tilhørighet i miljøer som
ellers er akseptert i samfunnet, og slik danne grunnlaget for ytterliggående
grupperinger innenfor disse miljøene. Disse medlemmer vil
understreke at det ikke er islam eller muslimer i sin alminnelighet
som utgjør en fare, men det er de enkelpersoner eller grupperinger som
tolker sin religion med ekstremistens øyne, som utgjør
trusselen. Disse medlemmer mener derfor det vil være
i vanlige norske muslimers interesse, som gode og lovlydige borgere
i det norske samfunnet, å være med på en
felles kamp for å avsløre mulige islamister som
har infiltrert de norske muslimske miljøene. Dette krever
større åpenhet og økt samarbeid mellom myndighetene
og de ulike muslimske miljøene i Norge.
Disse medlemmer mener et demokratisk
samfunn som det norske er sårbart for mulige basevirksomhet
fra ytterliggående grupperinger, og det må være hevet
over enhver tvil om det er aktører med røtter
i islam som i dag utgjør den største faren.
Disse medlemmer viser til at
dette er en situasjon som vi deler med andre land, enkelte av disse landene
har fått merke islamistenes vrede i praksis, og det vil
være nyttig å dra lærdom av hvilke sikkerhetstiltak
disse landene har igangsatt for å styrke samfunnets beredskap
i forhold til mulige nye terroranslag.
Disse medlemmer vil derfor fremme
forslag for å styrke statens mulighet til å holde
oversikt og kontroll med disse miljøene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at man må forebygge trusselen fra terrorister gjennom mer dyptgripende
tiltak enn hva er tilfelle i dag. Disse medlemmer ser
det som naturlig og nødvendig å bedre og styrke
samarbeidet mellom politiet og Forsvaret. Dette samarbeidet er av
en avgjørende betydning i forhold til å motstå det
nye trusselbildet. Forsvaret er en viktig ressurs i kampen mot terror.
Det er særdeles viktig at politiet og Forsvaret samøver
for å utarbeide felles doktriner for terrorbekjempelse.
Felles øvelser og koordinering er av stor betydning i denne
forbindelse. Forsvaret besitter mye spesialkompetanse og materiell
som vil være svært relevant i forbindelse med bekjempelse
av og forebygging av terror. Forsvaret har gjennom sine utenlandsoppdrag
vært aktivt med i krigen mot terror og har derfor førstehånds
erfaring og kompetanse på dette felt. Anti-terror har i
mange vært et hovedtema for Forsvarets spesialkommando, Marinejegerkommandoen
har og en viktig rolle i forbindelse med bekjempelse av terrorisme
i forbindelse med våre oljeinstallasjoner. Forsvaret har
gjennom en årrekke gjennomført tjeneste og øving
på anti-terroroppdrag, Forsvaret er derfor de eneste som
er profesjonelle på anti-terrortjeneste i Norge. Politiets
anti-terroravdeling består av polititjenestemenn/kvinner
som bare delvis er spesialisert på anti-terrortjeneste,
Politiets personell er halve tjenestetiden i ordinær polititjeneste,
noe som gjør at denne gruppen er mindre forberedt og trent
på eventuelle anti-terror oppdrag enn hva som er tilfellet
for Forsvarets personell som har dette som heltidsbeskjeftigelse.
Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning naturlig
at Forsvaret i større grad trekkes inn i anti-terrorberedskapen enn
hva er tilfelle i dag. Politiet er i fredstid den rekvirerende myndighet
i forhold til å motta bistand og støtte fra Forsvaret.
Det er også viktig å bedre det etterretningsmessige
samarbeidet mellom sivile og militære myndigheter. Lovverk
må tilpasses og tilrettelegges på en slik måte
at informasjonsutveksling kan gå mest mulig fritt mellom
etatene. Informasjonsutvekslingen må og tilrettelegges
slik at ervervet informasjon kan nyttes i forbindelse med eventuell
straffeforfølgelse av personer og organisasjoner. Disse
medlemmer ønsker en lovtilpassing i forhold til
benyttelse av militært personell i forbindelse med operasjoner
til støtte for Politiet. Lovtilpasningen må være
slik at det blir likhet mellom Forsvares rekvirerte personell og
Politiet, i de tilfeller hvor Forsvaret rekvireres til å utføre oppdrag
på forespørsel fra justismyndighetene, når
det gjelder oppdragsutførelse og ansvarsforhold. Disse medlemmer savner
mange av de gode innspill som kom frem i Norges offentlige utredninger
NOU 2000:24 Et sårbart samfunn – Utfordringer
for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet (Innstilling fra utvalg
oppnevnt ved kgl.res. 3. september 1999 – Avgitt til Justis-
og politidepartementet 4. juli 2000). Utvalget ble ledet av tidligere
statsminister Kåre Willoch.
Disse medlemmer mener at Willochs
og Sårbarhetsutvalgets arbeid i forbindelse med disse problemstillinger,
også når det gjelder organiseringen av myndighetsapparatet,
var meget prisverdig og ønsker derfor her å referere
til noen av Sårbarhetsutvalgets konklusjoner og forslag.
De viktigste forslagene knyttet til de ulike
sektorene er:
"Å styrke samarbeidet mellom politi og forsvar
mot mulig omfattende terror og sabotasje. Eksisterende regelverk
og beslutningsprosedyrer for bistand fra Forsvaret til politiet
i fred bør gjennomgås med sikte på at man
overfor væpnede motstandere i kritiske situasjoner så raskt
og effektivt som mulig vil kunne sette inn militære ressurser
som støtte til politiets krisehåndtering."
For å styrke arbeidet for sikkerheten
og beredskapen i samfunnet foreslår utvalget:
"- Samling av arbeid
for samfunnssikkerhet og beredskap i ett departement som får
dette som hovedoppgave.
- Opprettelse av et koordineringsorgan
for EOS-
tjenestene.
- Samlet strategi og vurdering av å slå sammen organer
for tilsyn med sikkerhet på ulike områder.
- Gjennomgang av landets operative rednings-
og beredskapsressurser.
- Felles granskningskommisjon for store
ulykker og kriser."
Disse medlemmer ønsker
nedenfor å referere utdypningene av disse fem punktene
fremmet av Willoch og Sårbarhetsutvalget:
"Samling
av arbeid for sikkerhet og beredskap i ett departement
Utvalget
mener det er behov for at ett departement har et overordnet ansvar
for å ta initiativ, fungere som pådriver, være
koordinator og kontrollør for det ikke-militære
arbeid for samfunnssikkerhet. Dette vil bidra til kontinuerlig fokus
på og prioritering av sikkerhets- og beredskapsarbeidet,
styrke mulighetene for effektiv krisehåndtering, og få positive
følger for viktige kompetansemiljøer. Utvalget
anbefaler derfor at det etableres et eget departement med sikkerhet
og beredskap som en hovedfunksjon. I og under dette departementet bør
det samles flest mulig instanser med ansvar for samfunnets sikkerhet
mot andre former for risiko og trusler enn de rent militære.
Følgende
arbeidsoppgaver bør, sett ut fra et sikkerhets- og beredskapsmessig
synspunkt, legges til ett og samme departement: - Politiet, terror- og sabotasjeberedskap.
- Samordning av redningstjeneste, storulykkesberedskap,
brannvesen og sivilforsvar.
- Samordning av beredskapen for komplekse
krisesituasjoner.
- Forebyggende beredskapsarbeid.
- Koordinering av EOS-tjenestene og utarbeidelse av
nasjonale sårbarhets- og trusselvurderinger.
- Metode- og regelverksutvikling innen
sikkerhet og beredskap.
- Strategisk forskning innen sikkerhet
og beredskap.
Departementet bør
ha en egen enhet for å tilrettelegge for koordinering av
sentrale myndigheters krisehåndtering Det bør
også vurderes å etablere dette departementet som
fast varslingspunkt ved ulykker og katastrofer i andre land.
Etater
og funksjoner som etter utvalgets forslag vil bli underlagt dette
departementet er blant annet: - Politidirektoratet og Politiets overvåkingstjeneste, samt
et sekretariat for koordinering av EOS-tjenestene.
- Direktoratet for sivilt beredskap.
- Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.
- Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling.
- Produkt- og elektrisitetstilsynet.
- Hovedredningssentralene.
- Fylkesmennenes beredskapsarbeid.
- Samarbeid med Næringslivets
sikkerhetsorganisasjon.
Arbeidsmiljø-
og sikkerhetsavdelingen i Kommunal- og regionaldepartementet foreslås
også overført til dette departementet. Videre
mener utvalget at flere organer for tilsyn med sikkerhet i ulike
virksomheter kan knyttes til dette departementet.
Utvalget
foreslår å skille ut den delen av Forsvarets sikkerhetstjeneste
som får oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)
etter Sikkerhetsloven. Denne enheten bør naturlig forankres
til det ovenfor beskrevne departementet.Opprettelse
av et koordineringsorgan for EOS-
tjenestene
Utvalget foreslår
et eget organ i ett departement for å samordne etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetsarbeidet på permanent
basis. Koordineringsorganet skal blant annet:
- Være
bindeledd mellom sivile myndigheter og EOS-tjenestene.
-
Innhente og prioritere sivile myndigheters behov for informasjon
fra EOS-tjenestene.
- Samle inn og bearbeide informasjon
om aktuelle sårbarhets- og trusselvurderinger fra EOS-tjenestene,
Kripos, Økokrim, Tollvesenet, Utenriksdepartementet, Direktoratet
for sivilt beredskap og det Senter for informasjonssikring som utvalget foreslår
etablert.
Koordineringsorganet skal informere Regjeringen
og ta imot oppdrag fra denne.
Juridiske
forslag
Utvalget fremmer enkelte forslag
om tilpasning av lovgivning for å fremme samfunnets sikkerhet
og beredskap: - Ansvarsområdet
til Politiets overvåkingstjeneste bør lovfestes.
Utvalget er kjent med at dette er under utredning i Justisdepartementet.
Som en del av denne prosessen bør det foretas en nødvendig samordning
og avklaring i forhold til lovgivningen til etterretnings- og sikkerhetstjenestene.
Det bør gis lovbestemmelser som gir Politiets overvåkingstjeneste
muligheter til offensiv forebyggende virksomhet, herunder kommunikasjonskontroll
i forebyggende øyemed.
- Det nåværende regelverket
og beslutningsprosedyrene for bistand fra Forsvaret til politiet
(og andre sivile myndigheter) i fred bør gjennomgås med
sikte på at det i kritiske situasjoner overfor væpnede
motstandere vil være mulig raskt å sette inn militære
ressurser som støtte til politiets krisehåndtering.
I denne gjennomgangen vil det kunne være aktuelt med en
ny drøfting av beredskapslovgivningen.
Konklusjon og anbefalinger
Utvalget
understreker verdien av å ha tydelige ansvars- og kommandoforhold.
Som hovedregel mener utvalget at politiet må ha ansvaret
for den operative beredskapen i forhold til terror og sabotasje
i fredstid. Utvalget mener det er viktig at politiet settes i stand
til operativt å løse enhver forutsebar terror-
og sabotasjehandling så langt som mulig med egne ressurser.
I denne sammenhengen må også Politireserven kunne utnyttes.
Politiets
kapasitet til å møte enkelte former for krevende
krisesituasjoner vil like fullt være begrenset. I mange
tilfeller er det derfor nødvendig å innhente bistand
fra Forsvaret. Utvalget mener det er viktig å utvikle samarbeidet
mellom politiet og Forsvaret, og å tilpasse dette til de
nye utfordringer samfunnet står overfor. Et godt operativt
samvirke må tilrettelegges gjennom utvikling av koordinerte
planverk, regelmessige samøvelser og prosedyrer som gjør
det så enkelt som mulig raskt å kunne sette inn
bistandsstyrker fra Forsvaret i krisehåndteringen.
Utvalget
mener det er avgjørende for landets beredskapsmessige slagkraft
at det inntas en fleksibel holdning til bruk av militære
styrker for å forebygge og begrense skader av terror- og
sabotasjevirksomhet på land eller til sjøs uten
at dette betyr en utvisking av skillet mellom sivilt og militært
ansvar. Utvalget viser i denne sammenhengen til totalforsvarskonseptet
som innebærer at man i krig skal kunne ta i bruk alle sivile og
militære ressurser til samlet forsvarsinnsats. Dette er
en tilnærming som også bør kunne anvendes
under krevende situasjoner i fredstid som krever maktanvendelse
for å beskytte nasjonale interesser. Utvalget vil anta
at viktige kriterier for når det er aktuelt å anvende Forsvarets
ressurser, er: -
hva som kjennetegner situasjonen,
- hvilke verdier som er truet, og
- hvem som har best kapasitet og kompetanse
til å håndtere situasjonen.
Det
er spesielt kapasitetshensyn som kan tvinge frem bruk av Forsvaret.
Det
kan hevdes at prosedyrene for bistand fra Forsvaret til sivile myndigheter
har fungert rimelig godt. Enkelte prosedyrer kan imidlertid synes
noe tungvinte og lite praktiske. I verste fall kan man risikere
at beslutningsprosessene tar for lang tid, og at tapene blir større
enn nødvendig. Dette gjelder særlig hvis departementene
ikke har en operativ beredskap i forhold til slike situasjoner eller
dersom det skulle bli svikt i kommunikasjonen mellom lokale og sentrale
beslutningstakere. At man ikke har fått klare eksempler
på behov for å justere instruksverket på område,
kan ha sammenheng med at vi ikke siden annen verdenskrig har hatt noe
omfattende tilfelle av slik terror og sabotasje som vi nå ser
behov for sterkere beskyttelse mot. Utvalget anbefaler derfor at
eksisterende regelverk og beslutningsprosedyrer gjennomgås
med sikte på at man i kritiske situasjoner så raskt
som mulig vil kunne sette inn tilgjengelige militære ressurser
som støtte til politiets krisehåndtering. I denne
gjennomgangen vil det også kunne være aktuelt
med en ny drøfting av beredskapslovgivningen.
Utvalget
anbefaler samtidig en grundig utredning av om kommandoforholdene
mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessige i forhold til ulike
alvorlige situasjoner samfunnet kan risikere å stå overfor.
Utvalgets anbefaling:
- Eksisterende regelverk
og beslutningsprosedyrer for bistand fra Forsvaret til politiet
(og andre sivile myndigheter) i fred bør gjennomgås
med sikte på at man i kritiske situasjoner så raskt
som mulig vil kunne sette inn militære ressurser som støtte
til politiets krisehåndtering. I denne gjennomgangen vil
det også kunne være aktuelt med en ny drøfting av
beredskapslovgivningen.
- Det bør foretas en grundig
utredning for å vurdere om kommandoforholdene mellom politiet
og Forsvaret er hensiktsmessige i forhold til de trusler samfunnet
kan risikere å stå overfor."
Disse medlemmer ønsker å følge
opp Willoch og Sårbarhetsutvalget, og vil derfor fremme
forslag om at Regjeringen vurderer å iverksette de tiltak
Willoch og Sårbarhetsutvalget fremmet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en vurdering av de sikkerhetstiltak som er igangsatt for å holde
oversikt over de islamistiske miljøene i Norge, som står
for ekstreme holdninger som går på tvers av de
verdier det norske samfunn er bygget på, og vurdere ytterligere
tiltak for å begrense disse miljøenes mulighet
til å utvikle seg."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
en eventuell godkjenningsordning for imamer som skal ha sitt virke ved
norske moskeer, slik at man minsker muligheten for at det kan etableres
miljøer rundt disse moskeene som kan tjene til å arbeide
imot det norske samfunnets sikkerhetsinteresser."
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
hovedelementene i forslagene fra Sårbarhetsutvalget ledet
av Kåre Willoch."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til de risikofaktorer som identifiseres
i stortingsmeldingen. Disse medlemmer er enig i analysen
av trusselbildet som presenteres, men mener at Regjeringen ikke
i tilstrekkelig grad reflekterer dette i sine budsjettprioriteringer.
Disse medlemmer viser videre
til utredningen fra Sårbarhetsutvalget, hvor det heter
at:
"Utvalget anser heller ikke at det er unaturlig å stille spørsmål
ved balansen i ressurstildelingen mellom den sivile og den militære
delen av samfunnets totalberedskap mot ekstraordinære påkjenninger,
gitt de grunnleggende endringene i trusselbildet."
Disse medlemmer viser til at
bevilgningen til f.eks. Kystvakta ikke tillater at denne får
utnyttet sitt fulle seilingspotensial. Beskrivelsen som gis i meldingen
om betydningen av å sikre havområdene utenfor norskekysten
i et samfunnssikkerhetsperspektiv, betinger slik disse medlemmer ser
det at Kystvakten og Redningshelikoptertjenesten styrkes betydelig.
I Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), viste komiteene til en uklar definisjon av totalforsvarskonseptet
og ba Regjeringen gjennomdrøfte samarbeidet mellom Forsvaret
og sivilt beredskap.
Komiteen er tilfreds med at begrepet
totalforsvar beholdes. Det er gitt gode tilbakemeldinger på flere områder,
både i dokumentene fra Justisdepartementet og fra Forsvarsdepartementet.
Komiteen vil presisere begrepet
"totalforsvar" i lys av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Totalforsvaret
består av militære og sivile virkemidler. Det
militære forsvaret består av Forsvaret. Det sivile forsvar
omfatter hele samfunnet med alle sine funksjoner som må fungere
i krise og krig. Komiteen vil også presisere
at de totale ressurser som er tilgjengelige for å håndtere
en krig, også skal kunne brukes ved vanskelige, kriseliknende
hendelser i fred.
Komiteen vil peke på viktigheten
av felles innhold i begreper innenfor det nye totalforsvarskonseptet.
Det er viktig å arbeide aktivt for å implementere
en felles forståelse (konsensus) av begreper innenfor det
sivil-militære samarbeid. Dette vil lette planarbeid, samt sikre
god kommunikasjon på alle forvaltningsnivå.
Komiteen viser til at totalforsvarskonseptet
må i tillegg til samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn,
også styrke samarbeidet mellom sivile institusjoner for å gi
bedre helhetsløsninger og bedre ressursutnyttelse. Komiteen tar
det for gitt at Regjeringen har en jevnlig vurdering av ulike samfunns-sektorers
behov for samordning innen sikkerhet og beredskap.
Komiteen mener også at
arbeidet med samfunnssikkerhet må gjøre bruk av
et totalforsvarskonsept som sikter mot å styrke samarbeidet
mellom sivilt og militært beredskap.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er introdusert nye begreper og forklaringer både
i St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og i St.prp. nr.
42 (2003-2004) Forsvaret. For å nevne noen eksempler: Statssikkerhet,
menneskelig sikkerhet, kollektiv sikkerhet, gråsone eller
krise med sikkerhetspolitisk dimensjon, episoder. Flertallet mener
at det kan være behov for en "samfunnssikkerhets-perm" som
et nyttig hjelpmiddel for å bli fortrolig med ord og uttrykk
innen det nye totalforsvarskonseptet.
Flertallet vil understreke at
innenfor rammen av det nye totalforsvarskonseptet skal Forsvaret,
som en av sine oppgaver, bidra til samfunnssikkerhet. Det er en forutsetning
at Forsvaret vil bidra med utgangspunkt i tilgjengelige kapasiteter,
kompetanse og de ressurser som er etablert for å løse
primæroppgavene. Forsvaret har høy kompetanse
på svært mange områder som det sivile
samfunn har bruk for. Den videre modernisering av Forsvaret sikter
mot å skape et enda mer moderne og fleksibelt forsvar,
som vil utgjøre et effektivt og tidsriktig sikkerhetspolitisk
virkemiddel for norske myndigheter. Dette vil også gjøre
Forsvaret i bedre stand til å ivareta samarbeidet med relevante
sivile myndigheter. Et helhetlig og moderne konsept for totalforsvar
må bestå av gjensidig støtte mellom Forsvaret
og det sivile samfunn i hele krisespekteret (ref. Innst. S. nr.
234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) side 47).
Komiteen vil understreke at det
generelle ansvaret for antiterrorberedskap er lagt til politiet. Komiteen viser
til at Forsvaret skal bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet,
redde liv og begrense konsekvensene av ulykker, katastrofer, anslag
og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører. Territorialforsvarets
innretting, utrustning og trening må legge tilstrekkelig
vekt på evnen til å bidra til å løse
slike oppgaver, bl.a. gjennom kvalitetsreformen i Heimevernet (HV).
HV som bistandsressurs til politiet antas primært å kunne
være aktuelt i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende
objektsikring, eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke
seg over en lengre periode. På områder av samfunnssikkerhetsarbeidet
hvor sivile instanser har hovedansvaret (primæransvaret),
er det en forutsetning at Forsvaret støtter opp og bidrarmed utgangspunkt i tilgjengelige kapasiteter,kompetanse og ressurser etablert for å løse
de militære hovedoppgavene
Komiteen viser til at Forsvarsdepartementet,
Olje- og energidepartementet og Justis- og politidepartementet i
samarbeid bl.a. har vurdert ansvarsforholdene mellom politiet og
Forsvaret i ekstraordinære situasjoner. Komiteen har
merket seg at arbeidsgruppens konklusjon i hovedsak gir politiet
ansvar for å håndtere slike situasjoner og at
vedkommende politimester er ansvarlig for å iverksette
nødvendige tiltak.
Komiteen er enig i at det kan
være situasjoner der det er naturlig at Regjeringen vurderer å tildele
Forsvaret ansvaret for å håndtere situasjonen,
f.eks. ved massive angrep mot oljeinstallasjoner og hvor det er uklart
om man står overfor en fredskrise, sikkerhetspolitisk krise
eller krig. Komiteen viser til at Forsvaret besitter
nødvendig kompetanse eller det nødvendige utstyr
på visse områder, og derfor har et overordnet
ansvar ved terrorsituasjoner som kun kan løses ved bruk
av f.eks. Forsvarets jagerfly.
Komiteen merker seg at nøkkelpersonell
på oljeinstallasjonene i liten grad er bevisstgjort på mulige scenarier
som kan inntreffe. De som har ansvar for sikkerheten på og
rundt plattformene til daglig, må trekkes med i øvelser
som holdes sammen med politi og forsvar. Det samme gjelder personell
som er øremerket redningsoppdrag.
Komiteen vil påpeke
at det er viktig at politiets metoder er hensiktsmessige ut ifra
en samlet vurdering av trusselbildet. I et samfunn hvor rettssikkerheten
står sentralt, må politiets metoder vurderes opp
mot rettssikkerhetsprinsippet (NOU 2004:6 Mellom effektivitet og
personvern).
Komiteen viser videre til at
det er nødvendig at politiets ressurser står i
rimelig forhold til de oppgaver de er satt til å utføre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at det i enkelte sammenhenger
kan oppstå en vanskelig balansegang mellom politiets ansvar
og Forsvarets oppgaver både når det gjelder krisehåndtering
og terrorberedskap. Disse medlemmer vil i den sammenheng
understreke politiets overordnede ansvar. Det er politiet som må avgjøre
om og hvordan man eventuelt ønsker bistand fra Forsvaret.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer advare
mot at Forsvaret bruker tid og knappe ressurser på øvelse
i forhold til oppgaver som i utgangspunktet tilligger politiet.
Disse medlemmer viser til de
beskrevne rammebetingelser for totalforsvaret. Disse medlemmer deler
sårbarhetsvurderingene som er gjort, men mener at problemstillingen
med oppslitting av virkemidlene som følge av privatisering
og delprivatisering av forsvarsfunksjoner, innen energisektoren
og av infrastruktur generelt, ikke er problematisert og diskutert tilstrekkelig.
Det er etter disse medlemmers oppfatning betydelig
risiko til den fragmentering av ansvar og manglende helhet som følger
ved denne utviklingen.
Disse medlemmer er uenig i framstillingen
av at omleggingen av Forsvaret slik stortingsflertallet har bestemt
gjør Forsvaret bedre egnet til å bidra til samfunnssikkerhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Innst.
S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.meld. nr. 42 (2003-2004), og den
understreking som der ble gjort med hensyn til legalitet og legitimitet
ved bruk av militærmakt i internasjonale operasjoner, og
at militær maktbruk er legal når den har basis
i folkeretten, mens den er legitim når den kan begrunnes
politisk og moralsk. Flertallet er enig i at norsk
deltagelse i internasjonale operasjoner må være basert
på FN-mandat og prinsippene i FN-pakten. I tillegg er politisk
og moralsk legitimitet nødvendig. For øvrig er
det viktig at militære engasjement i utlandet er gjenstand
for en bred og åpen debatt. Dette er avgjørende
for å forankre norsk utenrikspolitikk i folket. Flertallet vil
vise til at Norge dermed fortsatt må avstå fra
deltakelse i preventiv krigføring og forkjøpsangrep
som ikke har en klar forankring i folkeretten.
Komiteen har merket seg vurderingen
at beredskapslovens § 3 er en fullt ut tilstrekkelig "hjemmel"
i forbindelse med aktuelle krisescenarier hvor det helt unntaksvis
kan tenkes behov for å overføre ansvar fra politiet
til Forsvaret.
Komiteen støtter Regjeringens
syn på at beredskapslovgivningen fremdeles er et nyttig
verktøy for å kunne møte situasjoner
der rikets sikkerhet står i fare. Beredskapslovgivningen
anses som tilstrekkelig fleksibel til å kunne møte
det endrede trussel- og risikobildet. Komiteen mener
imidlertid det er viktig å være oppmerksom på samfunnsendringer
som kan gjøre en ny vurdering nødvendig.
Komiteen viser til at det samlede
beredskapssystemet for militær og sivil sektor
er under revisjon for å gjøre det bedre i forhold
til dagens sikkerhetsutfordringer.
Komiteen viser til at gjensidig
sivil-militær støtte og samarbeid må tilpasses
sikkerhetsutfordringer også i den lavere del av krisespekteret,
uavhengig av om beredskapslovgivningen kommer til anvendelse.
Komiteen vil understreke nødvendigheten
av å vektlegge øvelser i fredstid som det beste
grunnlag for å møte utfordringer i alle deler
av krisespekteret. Komiteen vil i den sammenheng
peke på behovet innen sivil sektor for ressurser til øvingsvirksomhet. Komiteen vektlegger
også den frivillige sektors rolle i forbindelse med øvelser,
og vil oppfordre til at frivillige organisasjoner innlemmes både
i felles planlegging og øvelser.
Komiteen mener at prinsippene
for håndtering av militære utfordringer ikke nødvendigvis
vil være tilsvarende som for håndtering av sivile
utfordringer innenfor samfunnssikkerhet.
Komiteen viser til at sikkerhetspolitiske
kriser vil måtte håndteres av sentrale myndigheter.
Komiteen viser til at beredskapslovgivningen
ble gjennomgått NOU 1995:31. Det er med dette i minnet at komiteen viser
til at flertallet i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr.
17 (2001-2002), ba om at beredskapslovgivningen gjennomgås
på nytt bl.a. med tanke på klargjøring
av kommandolinjer. Komiteen finner ikke at den aktuelle
stortingsmelding på dette punkt leverer i tilstrekkelig
grad.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gå gjennom
beredskapslovgivningen bl.a. med tanke på klargjøring
av kommandolinjer og definering av gråsoner i akuttsituasjoner."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser også til at et klart flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), mente at meldingen ikke i tilstrekkelig grad
fastsette et totalkonsept for samfunnssikkerhet, sårbarhetsforebygging
og antiterrortiltak. Flertallet i innstillingen mente derfor at
Regjeringen måtte komme tilbake til Stortinget med proposisjoner,
hvor bl.a. utgangspunktet er et totalkonsept som omfatter forebygging,
beredskap og krisehåndtering, og der en rekke av de områdene
som ble beskrevet i St.meld. nr. 17 (2001-2002) ble konkretisert. Flertallet vil
igjen be om at disse proposisjonene blir utarbeidet og oversendt
Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at Regjeringens tilbakemeldinger
på sårbarhetsforebygging, antiterrortiltak, beredskap,
krisehåndtering m.m. som ble beskrevet i merknadene i Innst.
S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), har vært
tilfredsstillende. For å bedre prosessene ved behandlingen
av slike saker, mener disse medlemmer det er nødvendig å vurdere
nye rutiner for å ivareta forsvarskomiteens behov for å bli
holdt à jour og beholde en helhetstenkning på samfunnssikkerhet.
Komiteen viser til
at komiteenes flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), ville understreke at etterretning, overvåkning
og sikkerhet vil stå meget sentralt for å nå målsettingene
for samfunnssikkerhetsarbeidet, og at følgende tekst fulgte opp:
"Derfor opprettes en EOS-komité med et eget
fast sekretariat (Koordinerings- og rådgivningsutvalget (KRU))
som skal sikre en helhetlig bruk av alle EOS-ressurser innenfor
et utvidet trusselbilde. Flertallet mener sekretariatet må inneha
en bred analysekompetanse for komiteen som er basert på en
bred tilnærming til det samlede trusselbilde. Flertallet
vil påpeke viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold."
Komiteen ber Regjeringen komme
tilbake på egnet måte og snarest mulig med en
evaluering av ordningen med rullerende sekretariats- og ledelsesfunksjon
for å videreutvikle denne.
Komiteen vil understreke at i
dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det avgjørende
for samarbeid både nasjonalt og internasjonalt å møte
de nye sikkerhetsutfordringene det sivile samfunn står
overfor.
Komiteen mener at ved å bidra
til fred og stabilitet internasjonalt gjennom konfliktforebygging,
rettsoppgjør og freds- og forsoningsarbeid, ivaretar vi
også sikkerheten i egne nærområder. Komiteen er
enig med Regjeringen i at de internasjonale aspekter ved samfunnssikkerhetsarbeidet
derfor skal ha en fremtredende plass.
Komiteen støtter Regjeringens ønske
om å bidra til størst mulig klarhet i rollefordelingen
mellom sivile og militære aktører i konfliktområder
og understreker betydningen av FNs rolle når det gjelder
koordinering av ulike aktører.
Komiteen mener det er svært
viktig at humanitære grunnprinsipper om nøytralitet
og upartiskhet ivaretas, slik de er nedfelt i internasjonal humanitær
rett bl.a. i Genève-konvensjonen.
Komiteen viser videre til at
internasjonalt samarbeid på det justispolitiske området
står sentralt, særlig rettet mot stabilisering
av situasjoner med sammenbrutt statsmakt, bistand ved naturkatastrofer
eller teknologiske kriser.
Komiteen har merket seg at prosjekt
"styrkebrønn" er opprettet i regi av Justis- og politidepartementet.
Denne beredskapsgruppen for internasjonal sivil krisehåndtering
er en oppfølging av forsvarskomiteens og justiskomiteens
merknader i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002).
Komiteen har merket seg at innenfor
NATOs ramme for sivil kriseplanlegging har det fra norsk side vært
lagt vekt på beskyttelse av sivilbefolkningen forut for
og etter en eventuell bruk av masseødeleggelsesvåpen.
Komiteen ser positivt på at
Norge har innledet et uformelt samarbeid innen sivil krisehåndtering
med andre nordiske land, Tyskland, Polen og de baltiske land.
Komiteen vil understreke betydningen
av norske humanitære hjelpeorganisasjoners viktige innsats innen
sivil krisehåndtering. Det er imidlertid viktig at deres
arbeid samordnes med andre aktører i de situasjonene hvor
det er nødvendig. I den sammenheng støtter komiteen DSBs
arbeid for å forbedre internasjonal krisehåndtering
særlig gjennom FNs system for krisevurdering og koordinering
(UNDAC).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at militære
styrker kan ha spesielle kapabiliteter som ikke andre aktører
innehar eller er i stand til å skaffe tilveie tidsnok.
Det forekommer at militære styrker er de eneste som kan
nå fram med humanitær hjelp til sivile på grunn
av sikkerhetshensyn. Det er også situasjoner der militært nærvær
eller annen støtte er en forutsetning for at humanitære
aktører kan arbeide i et område med høy sikkerhetsrisiko.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at EU har vedtatt en erklæring som forplikter medlemslandene
til å handle felles og solidarisk dersom et av landene
blir utsatt for terrorangrep. Flertallet ber Regjeringen
sørge for at de mekanismer for dialog og konsultasjoner
som er etablert, følges opp på best mulig måte.
Det viktigste elementet i Berlin-avtalen er prinsippet om at NATO,
i de tilfeller der Alliansen som organisasjon ikke ønsker å involvere
seg, kan stille kollektive militære kapasiteter til rådighet
for EU-ledede operasjoner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
behovet for militære støttefunksjoner rundt noen
sivile krisehåndteringer og i fredsbyggingsoppdrag, men
mener det er behov for klarere skillelinjer mellom sivile og militære
oppgaver knyttet til internasjonale oppdrag. Dette medlem frykter
at humanitære oppdrag kan miste legitimitet i sine respektive
sivilsamfunn dersom denne fordelingen av slike oppgaver ikke er
klart definert. Dette medlem vil vise til at begrepet
humanitære styrker som er blitt anvendt om norske militærbidrag
i Irak, er svært uheldig.
Dette medlem mener at norsk militær
deltakelse i utlandet må ha legitimitet, og vil derfor
understreke at FN-mandat må ligge til grunn for slike oppdrag.
Dette medlem viser til at Norge
som NATO-medlem har vektlagt sivil kriseplanlegging forut for og etter
eventuell bruk av masseødeleggelsesvåpen. Dette
medlem mener at Norge også bør arbeide aktivt
for at NATO går bort fra strategien med førstebruk
av atomvåpen og arbeide for nedrustning av kjernefysiske
våpen.
Dette medlem savner videre en
analyse av FNs plass i det internasjonale samarbeidet.
Komiteen viser til at det nye
risikobildet omfatter fare for bruk av masseødeleggelsesvåpen
fra statlige eller ikke-statlige aktører, også rettet
direkte mot det sivile samfunn. Dette risikobildet omfatter også farer relatert
til utilsiktede utslipp fra infrastruktur og industri. Komiteen har
merket seg Forsvarets plan for oppgradering av ARBC-vernenheter
med mulighet for deteksjons-, analyse- og rensekapasitet for bl.a. å kunne
løse nasjonale oppgaver og gi støtte til samfunnssikkerhet
(ref. Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004)).
Arbeid for å hindre spredning av atomvåpen
og masseødeleggelsesvåpen er en viktig del av
norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. For komiteen er
det viktig at Norge bidrar til at ikke-spredningsarbeidet fortsetter
og at Ikke-spredningsavtalen (NPT) videreføres og styrkes.
Komiteen viser til definisjonen
av masseødeleggelsesmidler som legges til grunn. Komiteen er
kjent med de omfattende ødeleggelser radiologiske, kjemiske
og biologiske stridsmidler kan medføre. Som masseødeleggelsesmiddel
står imidlertid atomvåpen i en særstilling
i forhold til de skader de kan forårsake. Komiteen mener
derfor at atomvåpen bør behandles særskilt
i omtalen av masseødeleggelsesmidler.
Komiteen vil også vise
til den viktige oppryddingen av atomavfall i Nordvest-Russland.
Dette utgjør i første rekke en alvorlig miljøfare.
Dersom denne type avfall kommer på avveie kan det også representere
en trussel ved å kunne benyttes til fremstilling av radiologiske
våpen, såkalte "skitne bomber".
Komiteen har merket seg at Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal understøtte
Justis- og politidepartementets samordningsansvar i forhold til
beredskap mot masseødeleggelsesmidler, samt informere og
rapportere om den helhetlige situasjonen.
Videre har komiteen merket seg
at DSB skal utrede hvordan den interkommunale beredskapen mot akutt
forurensing kan utvikles til å inngå i den samlede beredskapen
mot masseødeleggelsesmidler.
Komiteen viser til bla. "storulykkeforskriften"
om tiltak for å avverge og begrense skadevirkninger av storulykker
i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer. Komiteen er
innforstått med at ikke alle områder er detaljert
informert om i denne meldingen og ber derfor Regjeringen komme tilbake
med en fyldigere redegjørelse på en egnet måte,
også når det gjelder sykdomsfremkallende smittestoffer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartie, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002),
der komiteene sluttet seg til følgende:
"Komiteene viser til at Sårbarhetsutvalget
foreslo å styrke kontrollen med svært farlige
kjemikalier og sykdomsfremkallende smittestoffer, og vil be Regjeringen
om å vurdere hvilke tiltak som kan iverksettes for en bedre
sikring av lagre av kjemikalier og sykdomsfremkallende smittestoffer
ved mikrobiologiske laboratorier og industrielle virksomheter. Komiteene
vil videre be Regjeringen om å vurdere hvilke tiltak som
kan iverksettes for bedre sikring mot at farlige kjemikalier som
produseres eller brukes av vannverk, næringsmiddelbedrifter
og industribedrifter kommer på avveie gjennom tyveri og
sabotasje."
Dette flertallet kan ikke se
at Regjeringen på en fullstendig måte har fulgt
Stortingets oppfordring.
Komiteen vil be Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte
og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med
nedrustning og ikke-spredning, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å fremme
en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte
og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med
nedrustning og ikke-spredning."
Komiteen har merket seg at det
arbeides med ny lov om Sivilforsvaret og at det samtidig vil foretas
en gjennomgang av styrkestrukturen. Komiteen støtter forslaget
om at det vurderes et tettere samarbeid med Brannvesenet.
Komiteen ber Regjeringen avklare
om det er behov for sanitetsavdeling i Sivilforsvaret, og om Sivilforsvaret
skal fornye bl.a. bærbart utstyr for helsepersonell til
bruk i ulendt terreng eller ikke.
Komiteen mener det er viktig
at flest mulig får en utdanning eller opplæring
innenforsamfunnssikkerhetsom
gir relevant kompetanse. Komiteen ser positivt på en
utredning av felles sesjon for personell til Forsvaret, Sivilforsvaret
og eventuelle andre beredskapsmyndigheter (forsterkningsgrupper).
Komiteen ber om at lengden på tjenesten
og innholdet i den sivile verneplikten også blir vurdert, bl.a.
i forhold til prinsippet om likebehandling og samfunnets behov for
opplæring og kompetanse på sårbarhet
og samfunnssikkerhet innenfor totalforsvarskonseptet.
Komiteen har merket seg det voldsforebyggende arbeid
(VOKT) som spesielt skal avdekke og forebygge mobbing, vold og konflikter
i ungdomsmiljøet. Komiteen er enig i at
dette arbeidet må prioriteres.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004),
om den videre modernisering i Forsvaret i perioden 2005-2008. HV
skal ha oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse og må kunne
forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte
områder og ivareta spesielle oppdrag som f.eks. forsterket
grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak
av allierte forsterkninger. Dette må HV-styrken være
trent til å mestre. Når det gjelder bistand til politiet
i forbindelse med å bekjempe terroranslag, kan HV i gitte
situasjoner være en viktig ressurs. Slik bistand antas
primært å kunne være aktuelt i forbindelse
med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller
hvor beskyttelsesbehovet vil strekke seg over en lengre tidsperiode.
HV vil i 2005 starte utviklingen av en kjerne
av styrker på høy beredskap innsatsstyrkene (ca.
5 000 personell). Ytterligere forsterkning lokalt vil bli ivaretatt av
forsterknings- og oppfølgingsstyrker (hhv. 20 000 og 25
000 personell). I tillegg skal HV ha en reserve på 33 000
personell. HVs styrke vil totalt være på ca. 83 000
personell.
Flertallet vil vise til Innst.
S. nr. 234 (2003-2004) jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) Den videre
moderniseringen av Forsvaret 2005-2008 vedrørende omstillingen
i Heimevernet (HV) der et flertall understreket at Vernepliktsverket
får en nøkkelrolle i å etablere en kompetansedatabase
for reserven på 33 000 personer.
Komiteen vil understreke at Forsvaret
gjennom Kystvakta har fått tildelt begrenset politimyndighet
for blant annet fiskerioppsyn, fangstoppsyn, tolloppsyn og miljøoppsyn
og yter en betydelig bistand innen redningstjenesten og i forbindelse
med bergingsberedskap til sjøs. Det sivilt-militære
samarbeidet fungerer godt og vil utvikles videre.
Komiteen har merket seg at fylkesmennenes
ansvar og oppgaver innen samfunnssikkerhet og beredskap gjennomgås
for å sikre god kvalitet, ønsket kompetanse og
nødvendige ressurser. Det skal legges fram en rapport som
skal danne grunnlaget for revisjon av fylkesmannens beredskapsinstruks.
Komiteen viser til Innst. S.
nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), og ber om at
de kommunene som ennå ikke har utarbeidet selvstendige
sårbarhets- og beredskapsplaner, blir pålagt å sluttføre dette
arbeidet. Komiteen mener at fylkesmannens samordningsansvar
får større reell betydning når alle kommuner
deltar i dette arbeidet.
Komiteen viser til at Regjeringens
kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo) består av informasjonssjefer
fra ti ulike departement som skal bistå sentralforvaltningen
med informasjonshåndtering ved større kriser og hendelser
i fredstid. Komiteen har merket seg at Statskonsult
sitter med ansvaret for sekretariatsfunksjonen for Kriseinfo, men
at oppgavene knyttet til sekretariatet inntil videre har blitt ivaretatt
av Moderniseringsdepartementets budsjett i påvente av en
evaluering, etter at Statskonsult ble foreslått omdannet
til aksjeselskap fra 1. januar 2004. Komiteen mener
at evalueringen av Kriseinfo bør komme i gang så snart
som mulig.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
en evaluering av organiseringen av Kriseinfo."
Komiteen har merket seg rapporter
om at klimaendringer allerede har påvirket mange fysiske
og biologiske systemer over hele kloden. Klimaendringer kan medføre økt
sårbarhet i kritisk infrastruktur og primærnæringene,
og kan medføre helsemessige konsekvenser. Det er behov
for økt kunnskap om klimaendringenes konsekvenser for sikkerhets-
og beredskaps-arbeidet.
Komiteen vil understreke at endrede
klimatiske betingelser krever økt bevisstgjøring
i berørte virksomheter og hos ansvarlige myndigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at den trusselen klimaendringene utgjør for samfunnssikkerheten, ikke
er tilstrekkelig vektlagt i stortingsmeldingen. Flertallet viser
til at årsaker til temperaturstigning i form av menneskelig
aktivitet ikke er gitt noen plass, og at vurderingene og tiltak
som er beskrevet utelukkende er forbeholdt nasjonale oppgaver knyttet
til skred, ras og flom i Norge. Flertallet mener
at norske bidrag til å redusere den globale klimatrusselen, både
i form av å begrense norske klimautslipp og i form av internasjonal
aktivitet for å øke oppslutningen om og forpliktelsene
til dette, burde vært omtalt. Flertallet mener
det er en svakhet at meldingen legger mer vekt på å tilpasse
seg klimaendringer enn å begrense dem.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til meldingen der det blir
presisert at klimaendringer vil gi økologiske og samfunnsmessige
konsekvenser. Regjeringen har et overordnet ansvar for miljø,
både nasjonalt og internasjonalt (globalt) for å forebygge
klimaendringer, f.eks. Kyoto-avtalen. For den sivile beredskap blir
det en hovedoppgave å kunne håndtere konsekvensene
av klimaendringene, f.eks. skred, ras og flom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er gitt økonomisk bistand til å starte
opp et samarbeidsprosjekt mellom tre fylkeskommuner, ledet av Norges
geologiske undersøkelse (NGU). Prosjektet har hatt som hensikt å kartlegge
og informere om store fjellskred. Flertallet mener
at dette prosjektet bør videreføres i sin nåværende
form, og foreløpig ikke inngå som en del av det
nasjonale programmet for skredkartlegging under NGU.
Flertallet viser til at større
fare for ekstremt vær kan gi seg dramatiske utslag for
norsk sokkel. Flertallet mener det er en stor svakhet
ved stortingsmeldingen at den ikke diskuterer oljevernberedskap
i forbindelse med konsekvenser av klimaendringer.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil fremheve at
de sikkerhetsmessige og beredskapsmessige utfordringer knyttet til
klimaendringer er store, og har merket seg at Justis- og politidepartementet
har gitt DSB i oppdrag å gjennomføre en utredning
som ser nærmere på disse forholdene, og som også skal
inneholde vurderinger av konsekvenser og aktuelle tiltak.
Dette flertallet vil presisere
at dette arbeidet bør prioriteres høyt og vil
fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å iverksette
arbeid for å få oversikt over mulige konsekvenser
av klimaendringer, og fremme en sak for Stortinget om aktuelle tiltak
for å begrense effektene av klimaendringer innenfor alle
samfunnssektorer."
Komiteen viser til Innst. S.
nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), og til de respektive
partiers merknader om nytt digitalt nødsamband.
Komiteen vil vise til at Regjeringen
i Tillegg nr. 3 til St.prp. nr. 1 (2004-2005) fra Justis- og politidepartementet
tar initiativ til utbygging av et felles digitalt radiosamband for
nød- og beredskapsetatene, hvor det legges opp til en prosess
med sikte på ferdigstillelse av et landsdekkende nødnett
i løpet av 2009. Det vises til at denne saken pr. november
2004 er til behandling i Stortingets justiskomité.
Komiteen merker seg at det skal
vurderes om en koordinerende enhet som effektivt kan håndtere
en krise der flere samfunnskritiske funksjoner blir angrepet samtidig
bør etableres.
Komiteen vil påpeke
nødvendigheten av tilstrekkelig og tilgjengelig kompetanse
for gjenoppretting av data.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener St.meld. nr. 39 (2003-2004) ikke på en tilstrekkelig
måte tar inn over seg at det offentlige Norges vern mot
IT-angrep synes for lite koordinert. Flertallet mener
at ansvaret for det offentliges IT-sikkerhet synes for dårlig, og
at dette sakskomplekset lider under det faktum at for mange aktører
er tildelt ansvar. Dette gjelder ikke bare på underordnet
nivå, men det kan også synes som om det på departementalt
nivå er for mange som har en rolle i utformingen av den
statlige IT-sikkerheten. Flertallet mener dette ansvaret
må samles i langt større grad, og viser til Innst.
S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), der komiteene
mente at:
"Komiteene mener det er svært viktig at Økokrim oppretter
et senter til bekjempelse av datakriminalitet.
Komiteene
mener det blir viktig å utvikle lovverk og tiltak mot IKT-kriminalitet."
Flertallet mener i tillegg at
det offentliges organisatoriske ansvar må klargjøres,
og at ansvaret også sentralt i større grad må sentraliseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens fire overordnede
mål for arbeidet med informasjonssikkerhet. Disse
medlemmer vil vise til Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)
som er tillagt ansvaret for Varslingssystem for digital infrastruktur
(VDI) og det viktige arbeid de gjør både for offentlige
etater og private bedrifter. NSM er tillagt sertifiseringsmyndighet for
IT-sikkerhet i IT-produkter og systemer.
Videre vil disse medlemmer vise
til at Politiets datakrimsenter ble etablert i 2002 og offisielt åpnet
i 2003. Senteret er foreløpig organisert under ØKOKRIM,
men vil fra 1. januar 2005 inngå i et nytt særorgan
i politiet: Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert kriminalitet
og annen alvorlig kriminalitet (se meldingens kapittel 8.1)
Komiteen viser til
komiteens spørsmål nr. 28 og justisministerens
svar datert 25. oktober 2004, se vedlegg. Ansvaret for Senter for
informasjonssikring (SIS) er nå overført fra Nærings-
og handelsdepartementet til Moderniseringsdepartementet.
Komiteen har merket seg at Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE) har utarbeidet et strategidokument
for arbeidet med kraftforsyningsberedskap.
Komiteen vil understreke at det
er viktig å opprettholde og videreføre kompetanse
på områder innen kraftsektoren, som f.eks. vedlikehold
av kraftverk, linjenett, demninger og øvrig infrastruktur.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
har fremmet forslag om en felles Havarikommisjon for transportulykker
innen sivile luftfarts-, jernbane-, vei- og sjøfartsulykker
samlet og at dette pr. november 2004 er til behandling i Stortingets
næringskomité. Komiteen ser en
styrke i en samlet behandling av ulykker, og mener at et formelt
samarbeid mellom tilsynene på de samme områdene
også vil kunne gi bedre effekt av arbeidet med oppfølging
og forbedring av sikkerheten.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at komiteene i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr.
17 (2001-2002), ba om følgende under avsnittet Transportsikkerhet:
"Komiteene viser til at Sårbarhetsutvalget
foreslo å opprette en uavhengig tilsynsordning for sikkerheten på veger
og i tunneler, og at det skulle utarbeides klarere krav til sikkerhetsnivå i
konsesjonsvilkårene når transportruter legges
ut på anbud. Komiteene viser til at det er betydelige oppgaver
knyttet til å opprettholde og styrkes sikkerheten for transport
på veger og i Norges mange tunneler, også knyttet
til bedre sikring av transport av farlig gods langs norske veier. Komiteene
mener at disse forslagene fra Sårbarhetsutvalget bør
følges opp og vil be Regjeringen om å utrede en
tilsynsordning som skal ivareta sikkerheten på veger og
i tunneler, samt å utarbeide tydeligere krav til sikkerhetsnivå i
konsesjonsvilkårene når transportruter legges
ut på anbud.
Komiteene vil be Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag om å øke
sikkerheten i t-bane/togtunneler, vegtunneler og ved sjøtransport
i forbindelse med rulleringen av Nasjonal transportplan. Komiteene
mener det må innføres sikkerhetskontroll ved alle
større flyplasser og at ID-kontrollen skjerpes.
Komiteene
vil be Regjeringen vurdere om politiet bør få nødvendig
lovgivning for å kunne få adgang til passasjerlistene
ved innenriksflyvninger, i tillegg til utenriksflyvninger."
Flertallet kan ikke se at disse
anmodningene er tilstrekkelig fulgt opp i den framlagte stortingsmeldingen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at Regjeringen på flere samfunnssektorer i økende
grad omstiller statlig virksomhet til aksjeselskaper. Slik AS-ifisering
har et kostnadsfokus som etter dette flertallets syn
ikke lar seg forene med grunnleggende prinsipper for samfunnssikkerhet.
Statlige etater har et ansvar som strekker seg utover det faktum
at det skal være et kostnadsfokus på etatens virksomhet. Å omgjøre
statlige virksomheter til aksjeselskaper vil også bidra
til å splitte opp innarbeidede fagmiljøer. Dette
er svært uheldig, og bidrar ikke til at etatene kan koordinere
sin virksomhet mot en høyere grad av samfunnssikkerhet.
Det er ingen garanti for at etableringen av aksjeselskaper vil medføre
at det etableres gode fagmiljøer. Det kan heller tenkes
at de offentlige fagmiljøene som var etablert, vil forvitre
som en følge av denne omstillingen, som dessverre også ofte
er koblet sammen med en nedbemanning. Dette flertallet viser
også til at Norge er et lite, langstrakt land med en langstrakt
kyst og med små fagmiljøer, for eksempel knyttet
til jernbane.
Det er etter dette flertallets mening
viktig at etater med ansvar for transport til lands og til havs
ikke omgjøres til aksjeselskaper, men at Regjeringen heller vektlegger
hvordan disse fagmiljøene kan utvikles og samordnes i offentlig
regi.
Det er dette flertallets oppfatning
at meldingen i liten grad reflekterer et reelt sentralt ansvar for
samfunnssikkerhet. I stadig økende antall eksempler ser
vi behovet for at det tas et overordnet ansvar for samfunnets totale
sikkerhet. Transportberedskapen må ses i en slik sammenheng,
og det er uheldig om kunnskap og kompetanse i dette arbeidet fragmenteres.
I verste fall vil det kunne svekke muligheten til effektiv krisehåndtering. Dette
flertallet ser det derfor som ønskelig at Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med en melding om hvordan de vil prioritere
en modernisering av beredskapsordningene innen transportsektoren.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti peker på at tiltakene det
her vises til, enten er fulgt opp eller at arbeid med oppfølging
er i gang. Disse medlemmer viser til at det er et
omfattende FN- og EU-regelverk på området som har
gitt oppdatering av norsk regelverk med iverksettelse 1. januar
2005. Dette inkluderer også tilsynsordninger.
Disse medlemmer viser til St.meld.
nr. 24 (2003-2004) Nasjonal transportplan og St.meld. nr. 39 (2003-2004).
Sikkerhetskontroll er nå praksis ved alle stamlufthavnene
og ved de regionale lufthavner. Videre vil disse medlemmer vise
til at politiet ved mistanke om noe kriminelt i dag har adgang til
passasjerlister ved innenriksflygninger.
Komiteen viser til at komiteene
i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002),
ba om følgende:
"Komiteene vil be Regjeringen foreta en gjennomgang om
sikkerhet og antiterrortiltak mot norsk skipsfart."
Komiteen viser til
punkt 10.3.2 i St.meld. nr. 39 (2003-2004) der det gjøres
rede for det arbeidet som er igangsatt når det gjelder
sikkerhet og antiterrortiltak mot norsk skipsfart. Komiteen vil
eksempelvis henlede oppmerksomheten mot kommende tiltak som at skip,
rederier og havneanlegg skal ha en sikkerhetsansvarlig og at det
skal utarbeides sårbarhetsanalyser og sikkerhetsplaner.
Komiteen peker på at
Norge har jurisdiksjon over et havområde som er syv ganger
større enn vårt landterritorium, og dette er blant
verdens mest ressursrike og produktive havområder. Det
er derfor behov for omfattende kystovervåkning, i et samarbeid
mellom sivile og militære myndigheter.
Komiteen har merket seg at detaljprosjektering
av trafikksentralen Nord-Norge i Vardø er startet. Fram
til trafikksentralen settes i operativ drift vil overvåkningen
av skipstrafikken utenfor Nord-Norge ivaretas av Kystverket ved
Fedje trafikksentral og ved bruk av AIS (Automatisk informasjonssystem),
samt ved samarbeid med Forsvaret. Komiteen har merket
seg at Kystverket har ansvar for forebyggende tiltak, overvåkning
av skipstrafikken, mottak av informasjon av farlig last, og for å aksjonere
ved behov.
Komiteen deler Regjeringens visjon
om helhetsløsninger og god ressursutnyttelse og mener at
det kan være noe å hente på samarbeidsstrukturer
innen kystberedskapen, f.eks. kystdirektorat, kystverk og sjøkartverk.
Komiteen vil understreke at formålet
med overvåkning skal være å etablere
et godt situasjonsbilde, og kontinuerlig videreutvikle et tilfredsstillende
beslutningsgrunnlag. I det nasjonale overvåkningskonseptet
bør det legges vekt på fellestenkning i forhold
til forskning og utvikling, anskaffelse og utnyttelse
av både militære og sivile systemer. Innsamlet
og bearbeidet informasjon må i størst mulig grad
gjøres tilgjengelig for brukere i et nettverk. Komiteen mener
at for å muliggjøre fellestenkning og tilgjengelighet,
vil det være avgjørende med en velfungerende informasjonsinfrastruktur
som beskrevet i Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42
(2003-2004).
Komiteen vil vise til at det
er opprettet en krisestyringskommando på Reitan, som også ivaretar
viktige overvåkningsfunksjoner i nordområdene. Komiteen viser
i den forbindelse til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), og til Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp.
nr. 42 (2003-2004). Komiteen viser også til
justisministerens svar til komiteen på spørsmål
nr. 1, gitt i vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen har merket seg at Mattilsynet
skal avklare og konkretisere sin rolle i samfunnssikkerhetsarbeidet
etter kravene i lov om forebyggende sikkerhetstjeneste og lov om
helsemessig og sosial beredskap.
Komiteen slutter seg til Nærings-
og handelsdepartementets prioriteringer knyttet til samfunnssikkerhet
og næringsberedskap.
Komiteen mener det er svært
viktig å sikre kritisk infrastruktur og mulighetene for
sikker tilgang på samfunnsviktige varer og tjenester, og komiteen er
derfor tilfreds med at dette nå skal vurderes.
Komiteen har merket seg at det
er gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser bl.a.
når det gjelder matvaretilgang.
Komiteen er kjent med at der
er inngått juridisk bindende avtaler som skal dekke de
krisescenariene som ikke dekkes av beredskapslovverket. Rammebetingelsene
fastsettes av myndighetene som også har det formelle ansvaret.
Komiteen viser til omtalen av
mattrygghet. Komiteen er enig i at trygg mat må være
en prioritert oppgave, men savner en gjennomgang av matvaresikkerhet. Komiteen mener
det er av stor samfunnssikkerhetsmessig betydning å sikre
god og likeverdig matvareberedskap i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til merknadene fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr.
17 (2001-2002), som ba Regjeringen om å vurdere å gjenopprette
et basismatvarelager i Finnmark, samt å opprettholde et
matkornlager og et såkornlager i Nord-Norge og Sør-Norge.
Komiteen har merket seg at det
er inngått avtale med Smittskyddsinstitutet i Sverige om
døgnberedskap for bruk av deres høysikkerhetslaboratorium
(P4-nivå) ved behov for å undersøke særlig
smittsomme mikrober. Videre har komiteen merket seg
at Helseforetakene og Folkehelseinstituttet er i ferd med å oppgradere
sine laboratorier på P3-nivå, og at dette gir Norge
en god og tilstrekkelig beredskap på området.
Komiteen vil understreke viktigheten
av oppfølging fra helsemyndighetenes side, slik at primær-
og spesialisthelsetjenesten får styrket beredskapsplanlegging
og krisehåndtering ved smittsomme sykdommer og mulig bioterrorisme. Komiteen vil
presisere at selv om helsevesenet i seg selv er en beredskapsorganisasjon,
har de behov for å øve sammen med andre institusjoner/organisasjoner
og gå igjennom ulike krisescenarier.
Komiteen viser til at smittevernloven
pålegger alle kommuner å ha smittevernplaner,
og at de etter helse- og sosialberedskapsloven er pålagt
beredskapsplaner.
Komiteen ber Regjeringen følge
opp og iverksette nødvendige tiltak overfor de kommunene
som mangler slike planer.
Komiteen vil påpeke
nødvendigheten av at Norge har en sykehusberedskap både
nasjonalt og ved avtale med andre land for å takle større
kriser.
Komiteen har merket seg at Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har kommet godt i gang
med sitt arbeid. Arbeidsoppgavene for DSB spenner over et vidt spekter
og foregår både nasjonalt og internasjonalt.
Komiteen er tilfreds med at Nasjonalt
utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) i Asker
skal være kompetansesenter for både samfunnssikkerhetsspørsmål
og totalforsvar. Komiteen er enig i at opplæringstilbudet
må utvikles i nært samarbeid både med
relevante sivile institusjoner/fagmiljøer og Forsvarets
kompetansemiljøer (f.eks. Forsvarets forskningsinstitutt,
Forsvarets høgskole).
Komiteen ser det som viktig at
DSB har en sentral rolle som aktiv deltaker i internasjonalt arbeid
innen regelverksutvikling og sivil krisehåndtering, både
med de andre nordiske landene og gjennom samarbeid med FN, NATO,
EU.
Komiteen har merket seg at det
er et nært samarbeid og en koordinering mellom Forsvarsdepartementet
og Justisdepartementet om både ressurstildeling og styring
av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), samt om mål for
det forebyggende sikkerhetsarbeidet i sivil og militær
sektor.
Komiteen har merket seg at Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap er sentral tilsynsmyndighet for
de kommunale og interkommunale brannvesenene, samt brannvernet på Svalbard.
Komiteen er fornøyd
med at det er satt fokus på brann i pleie- og omsorgsboliger,
på uerstattelige nasjonale kulturverdier, i tunneler m.m.
for å forebygge hendelser.
Utkast til innstilling har vært forelagt
justiskomiteen som i brev av 24. november 2004 opplyser følgende:
"Justiskomiteen viser til forsvarskomiteens utkast
til innstilling datert 18. november 2004 vedrørende St.meld.
nr. 39 (2003-2004).
Justiskomiteens medlemmer slutter
seg til forsvarskomiteens innstilling og merknader til St.meld.
nr. 39 (2003-2004). Justiskomiteens medlemmer vil imidlertid foreslå følgende
presiseringer under kapitlet "Det nye Totalforsvarskonseptet" (s.
92, linje 22-27 i den foreløpige avgitte innstilling):"Komiteen
vil presisere begrepet totalforsvar i lys av samfunnssikkerhets-
og beredskapsarbeidet. Totalforsvaret omfatter utnyttelse av de
militære og sivile ressurser for å opprettholde
et organisert og funksjonsdyktig samfunn, beskytte befolkningen samt
samfunnets verdier. Det militære forsvaret består
av Forsvaret. Den sivile delen av totalforsvaret omfatter hele samfunnet
med alle sine funksjoner som må fungere i krise og krig.
Komiteen vil også presisere at de totale ressurser som
er tilgjengelige for å håndtere en krig, også skal
kunne brukes ved vanskelige, kriseliknende hendelser i fred."
Justiskomiteen
har ellers ingen ytterligere merknader."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering
av de sikkerhetstiltak som er igangsatt for å holde oversikt
over de islamistiske miljøene i Norge, som står
for ekstreme holdninger som går på tvers av de
verdier det norske samfunn er bygget på, og vurdere ytterligere
tiltak for å begrense disse miljøenes mulighet
til å utvikle seg.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen vurdere en eventuell
godkjenningsordning for imamer som skal ha sitt virke ved norske
moskeer, slik at man minsker muligheten for at det kan etableres
miljøer rundt disse moskeene som kan tjene til å arbeide
imot det norske samfunnets sikkerhetsinteresser.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen iverksette hovedelementene
i forslagene fra Sårbarhetsutvalget ledet av Kåre Willoch.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departementet og etater som må være operative i beredskapsarbeidet, og komme tilbake til Stortinget med saken på egnet måte.
II
Stortinget ber Regjeringen gå gjennom beredskapslovgivningen bl.a. med tanke på klargjøring av kommandolinjer og definering av gråsoner i akuttsituasjoner.
III
Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning.
IV
Stortinget ber Regjeringen iverksette en evaluering av organiseringen av Kriseinfo.
V
Stortinget ber Regjeringen om å iverksette arbeid for å få oversikt over mulige konsekvenser av klimaendringer, og fremme en sak for Stortinget om aktuelle tiltak for å begrense effektene av klimaendringer innenfor alle samfunnssektorer.
VI
St.meld. nr. 39 (2003-2004) - om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid - vedlegges protokollen.
Det vises til Forsvarskomiteens brev 12. oktober 2004.
Spørsmålene i brevet er her angitt i kursiv.
1. Krisestyringskommandoen
på Reitan- jf. vedtak i Inns. S. nr. 9 (2002-2003):
a. Hvordan går det med gjennomføringen
av vedtaket, hva har skjedd til nå?
b. Ber om en vurdering
av samlokalisering av Hovedredningssentralen i Bødø inn
på Reitan og en vurdering av trafikksentralen i Vardø også inn
på Reitan.
a. I forbindelse med behandlingen av Innst.
S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001) om omleggingen
av Forsvaret i perioden 2002-2005, vedtok Stortinget at det skulle
opprettes en Landsdelskommando Nord på Reitan (LDKN). Stortinget
sluttet seg også til at denne skulle være en nasjonal
krisestyringskommando for nordområdene. Det vises også til
Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr.
9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet.
Enheten ble opprettet i desember 2002 og erklært operativ
i mars 2003. Stortingets vedtak er med andre ord gjennomført
fra Forsvarets side. Det kan også legges til at Stortinget
har gitt sin tilslutning til at LDKN rendyrkes som krisestyringskommando
på permanent basis, jf. Innst. S. nr. 234 (2003-2004) til
St.prp. nr. 42 (2003-2004) om den videre moderniseringen av Forsvaret
i perioden 2005-2008.
b. Forsvarsdepartementet nedsatte i mars 2003
en arbeidsgruppe bestående av aktuelle etater for å gjennomgå kystberedskapen.
Det er en målsetting at de samlede overvåkingsressurser
kan utnyttes på en rasjonell måte for løsning
av de sivil og militære oppgavene. Rapporten ble avlevert
til Forsvarsdepartementet i mai 2003. Arbeidsgruppen konkluderte
med at det ikke er nødvendig å samlokalisere personell
fra de berørte etatene på permanent basis, men
heller dele på innhentet informasjon gjennom elektroniske
løsninger. Arbeidsgruppens forslag blir i all hovedsak
fulgt opp av Fiskeri- og kystdepartementet.
Hovedredningssentralen Bodø har igangsatt
en prosess for samlokalisering med Bodø kystradio og det
tas sikte på innflytting i nye felles lokaler i januar/februar 2006,
jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003), St.prp. nr. 1 (2003-2004) og St.prp.
nr. 1 (2004-2005).
Hovedredningssentralens arbeid er svært
utadrettet. Det er til tider stor pågang (besøk)
fra presse, pårørende (ved og etter ulykker),
samarbeidspartnere samt generelt besøk fra interesserte
mv. Det vil være upraktisk dersom denne virksomheten blir
lagt til fjellanlegget på Reitan.
I St.prp. nr. 65 (2002-2003) ble Stortinget
orientert om at regjeringen, på bakgrunn av det endrede trafikkmønsteret
i nordområdene, ville foreslå etablering av en
trafikksentral i Nord-Norge i Vardø. Kystverket skulle
ha ansvaret for opprettelsen og driften da Kystverket er ansvarlig
for sivil maritim trafikkontroll og overvåking, og driver
trafikksentralene i Sør-Norge. Når det gjelder
lokaliseringen, er det lagt vekt på strategisk beliggenhet
og distriktspolitiske hensyn. Regjeringen foreslo derfor at trafikksentralen
burde legges til Vardø, som har en strategisk beliggenhet
i forhold til Barentshavet, både ut fra et nasjonalt perspektiv,
ut fra et samarbeid med Russland, og i forhold til den internasjonale
trafikken i området. I St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Fiskeridepartementet
fremmet regjeringen forslag om startbevilgning og bestillingsfullmakt
for oppstart av arbeidet med trafikksentral i Vardø. Dette fikk
Stortingets tilslutning, jf. Budsjett-innst. S. nr. 13. (2003-2004).
Arbeidet med etablering av trafikksentralen er startet.
Fiskeri- og kystdepartementet har etablert et
tettere samarbeid med Russland om sjøsikkerhet og oljevernberedskap
i de nordlige farvann. Som en del av dette arbeidet vurderes det
også et samarbeid om sivil trafikkkontroll og overvåking
i Barentshavet, med trafikksentralen i Vardø som knutepunkt
i Norge. I denne sammenheng er det et tett samarbeid mellom Fiskeri-
og kystdepartementet/Kystverket og Forsvarsdepartementet/ Forsvaret
om bruk av eksisterende infrastruktur og informasjonsutveksling.
I forbindelse med etablering av trafikksentralen arbeides det for å samlokalisere denne
med Vardø Radio.
2. Har Forsvaret utarbeidet
en oversikt over materiell som kan stilles til disposisjon for politiet
ved behov?
Forsvaret har ikke utarbeidet en særskilt
oversikt over materiell eller øvrige ressurser som kan
stilles til disposisjon for politiet. I prinsippet kan alt av Forsvarets
utstyr og materiell stilles til disposisjon, gitt at dette skjer
i henhold til konstitusjonelle rammebetingelser, jf. Grunnlovens § 99
andre ledd, og bestemmelser gitt i Instruks om Forsvarets bistand
til politiet, fastsatt ved Kongelig resolusjon 28. februar 2003.
3. De nasjonale overordnede
beredskapsplanverk tilpasses NATOs krisehåndteringssystem
og ventes ferdig utarbeidet i 2008. Legges strukturen i det reviderte beredskapssystemet
til grunn i øvelser nå, eller øves det
etter gamle planer fram til etter 2008?
Det nasjonale beredskapssystemet bygger på strukturen
i NATOs krisehåndteringssystem NATO Crisis Response System
(NCRS), men innholdet er tilpasset nasjonale forhold. Det nasjonale
revisjonsarbeidet nærmer seg ferdigstillelse.
Strukturen i det reviderte beredskapssystemet
legges til grunn for øvelser nå. Under gjennomføring
av NATOs årlige krisehåndteringsøvelse
Crisis Management Exercise (CMX) 2004 ble utkastene til nye beredskapssystemer,
både nasjonale og i NATO, benyttet og de vil bli benyttet
ved fremtidige øvelser.
4. Det har fremkommet opplysninger
om at ansvarslinjene ved øvelser kan være uklare
mellom ulike offentlige etater: Sivilforsvaret, Politiet, Helsedirektoratet,
Forsvarets ulike våpengrener etc. Hvordan er dette ansvaret
fordelt for å sikre en overordnet ansvarlig instans?
Ansvarslinjene ved øvelser gjenspeiler
etatenes ansvar i en reell krisesituasjon. Ansvarslinjene er avklart og
omforent mellom berørte instanser og departementer, og
krisehåndteringen skjer i samsvar med ansvars- og sektorprinsippet
og i henhold til prinsippene for sentral krisehåndtering,
jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004). Samfunnssikkerhet og sivilt-militært
samarbeid, pkt. 11.3. Hvis spørsmålet sikter til
ansvarsfordelingen mellom politiet og Forsvaret er dette beskrevet
i pkt. 5.1.1.
Ansvaret for å avholde og planlegge øvelser
tilligger også etatene. Det er viktig at de etater som
har en rolle i krisehåndteringen deltar i planlegging og
gjennomføring av øvelser, for at de skal bli så realistiske
som mulig. Hovedredningssentralene har et ansvar for å stimulere
til øvelser innen redningstjenesten. Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) har lagt vekt på å synliggjøre
ansvars- og rollefordeling ved gjennomføring av øvelser
på sentralt, regionalt og kommunalt nivå.
5. Hvorfor fremmer ikke
departementet en gjennomgang av beredskapslovgivningen parallelt
med St.meld. nr. 39 (2003-2004)?
Beredskapslovgivningen ble grundig utredet av
et offentlig utvalg (Beredskapslovutvalget) i 1995, jf. NOU 1995:31
- "Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske
rammebetingelser". Utvalget konkluderte med at vilkårene
for iverksetting er utformet så fleksibelt at de ikke utelukker
muligheten for en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, og etter
utvalgets syn verken kan eller bør lovgiver oppstille helt
klare og generelle retningslinjer for når beredskapslovgivningen
skal benyttes. Departementet viser til St.meld. nr. 39 (2003-2004),
pkt. 5.1.2, hvor det fremkommer at regjeringen slutter seg til Beredskapslovutvalgets
(NOU 1995:31) vurderinger og konklusjoner om at beredskapsloven § 3
er en fullt ut tilstrekkelig hjemmel i forbindelse med aktuelle
krisescenarier hvor det helt unntaksvis kan tenkes behov for å overføre
ansvar fra politiet til Forsvaret.
6. Hvilke tiltak er det
naturlig å utvikle videre for å få en
bedre oljevernberedskap i et terrorperspektiv?
Det er viktig at de myndigheter som samhandler
i en krisesituasjon med utgangspunkt i petroleumsinfrastrukturen
utarbeider samordnede planverk, og at disse videreutvikles og øves
jevnlig. I denne forbindelse er det nødvendig at både
administrative og operative øvelser fokuserer på sivilt-militært
samarbeid på alle nivåer. Øvelse "Gemini",
som avholdes årlig, er et eksempel på en øvelse
innrettet mot terrortrusler mot oljeinstallasjoner, og hvor samarbeidet
mellom politi og Forsvar øves særskilt.
For øvrig vises det til omtale om terror-
og sabotasjesituasjoner offshore i St.meld. nr. 39 (2003-2004),
pkt. 5.1.4.
7. På hvilken
måte blir øvingsområder og andre fasiliteter
lagt til rette for at etater som skal fungere sammen i krise og
krig, får øve sammen i fredstid?
Når Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) arrangerer øvelser benyttes i stor grad fasilitetene
til dem som øves. I tillegges benyttes Nasjonalt utdannings
for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB), 20 sivilforsvarsdistrikter,
Beredskaps- og kompetansesentret i Sør-Trøndelag,
Rogaland og Oppland, Norges brannskole i Tjeldsund og Justissektorens kurs-
og øvingssenter i Stavern. For eksempel gjennomfører
DSB i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
syv samhandlingsøvelser med fylkesmenn og tilknyttede fylkesberedskapsråd
i inneværende år.
Hovedprinsippet for øvelser i samvirke
mellom Forsvaret og andre etater er at planlegging og ledelse skjer gjennom
en tett integrert ledelsesorganisasjon, mens den taktiske utførelse
skjer klart atskilt. Det er for eksempel ingen integrering av Forsvarets
og politiets enheter under utførelse av oppdrag. Trening
av ledelsesfunksjonen skjer kontinuerlig gjennom øvelser som
CMX, Kristiania og Orion. Øvelser av denne typen krever
i liten grad spesielle fasiliteter sammenlignet med rene militære øvelser.
Forsvarets infrastruktur for understøttelse
av øving og trening av avdelinger er utviklet og bygget
med Forsvarets behov for øye. I de tilfeller andre etater
ser seg tjent med å benytte disse anleggene, stilles disse
så langt som mulig til disposisjon.
8. I Innst. S. nr. 9 (2002-2003)
jf. St. meld, nr. 17 (2001-2002) gav et stort flertall uttrykk for
at det var ønskelig met et overordnet styringsansvar. Hvorfor
fremmer ikke departementet forslag om en sentral krisestyringsenhet?
I St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet
og sivilt-militært samarbeid er det i pkt. 11. 3 gitt en detaljert
redegjørelse for sentral krisehåndtering og regjeringens
vurdering.
9. Stortinget gav ved behandlingen
av St.meld. nr. 17 (2001-2002) noen tilbakemeldinger omkring ledelsen av
det såkalte Koordinerings- og rådgivningsutvalget for
etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Hvorfor er det rullerende
lederskapet av dette utvalget opprettholdt?
Også i det tidligere koordinerings-
og rådgivningsutvalget for etterretnings, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste ble leder av utvalget valgt blant utvalgets medlemmer
fra departementene. Denne ordningen ble videreført i forbindelse
med etableringen av koordinerings- og rådgivningsutvalget
for etterretnings- og sikkerhetstjenestene (KRU). Ledelsen av utvalget
vil alternere mellom Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet
og Utenriksdepartementet, i nevnte rekkefølge og for henholdsvis
to år av gangen. Det er etablert et fast sekretariat for
KRU, slik regjeringen gikk inn for i St.meld nr. 17 (2001-2002)
Samfunnssikkerhet.
10. Hvordan vurderes den
todelte rapporteringsrutinen til Nasjonal sikkerhetsmyndighet, og
hva er kommandolinjene i krise, krig og fred?
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et sivilt direktorat
administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. NSM skal på vegne
av Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet ivareta et overordnet
sektorovergripende ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste
i henhold til sikkerhetsloven i henholdsvis militær og
sivil sektor. Denne ansvarslinjen i fred opprettholdes i krise og
krig. Fordeling av ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste
og NSM er fastsatt gjennom kgl. res. 4. juli 2003, og ytterligere
utdypet ved at de to departementer i fellesskap har utarbeidet retningslinjer
for etatsstyring av NSM.
Den todelte rapporteringslinjen har fungert
godt. Etableringen av det todelte ansvar har bidratt til å sikre koordinerte
tiltak for militær og sivil sektor innenfor forebyggende
sikkerhet, samt etablere NSM som en viktig møteplass for
militær og sivil sektor i spørsmål om
forebyggende sikkerhet.
11. Hvilken rolle ser Justisdepartementet
for seg at reserven i Heimevernet på 33 000 mann skal spille
i ulike kriser? Hvilken responstid og rapporteringsrutiner skal
denne styrken ha?
Stortinget sluttet seg i juni 2004, i forbindelse
med behandlingen av Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr.
42 (2003-2004), til at det skal gjennomføres en kvalitetsreform
i Heimevernet (HV). I brev til forsvarskomiteen av 11. mai 2004
presiserte forsvarsministeren at hensikten med reservestyrken er å kunne sikre
utholdenhet ved særlig omfattende og langvarige kriser,
og at reservestyrken ikke vil ha noen rolle i oppdrag av kort varighet.
Etter at Stortinget sluttet seg til kvalitetsreformen
for HV, har forsvarsministeren i iverksettingsbrevet for planperioden
2005-2008 gitt forsvarssjefen i oppdrag å gjennomføre
reformen. Konkrete rutiner og organisatoriske forhold knyttet til
HV-reserven vil bli vurdert i en helhetlig sammenheng i denne forbindelse.
12. Hvordan har endringene
i den internasjonal sikkerhetssituasjonen påvirket arbeidet
med St.meld. nr. 39 (2002-2003)?
Fremveksten av internasjonale terrornettverk
og trusler om bruk av masseødeleggelsesvåpen har
blitt en viktig del av dagens trusselbildet. Terrortrusselen har fått økt
oppmerksomhet de siste år og er blitt en viktigere del
av den sikkerhetspolitiske utvikling og sikkerhets- og beredskapsarbeidet,
slik det fremgår av St.meld. nr. 39 (2003-2004). I meldingen
legges det vekt på at endringer i det internasjonale trusselbildet
og globale sikkerhetsutfordringer skal møtes gjennom økt internasjonalt
samarbeid. Videre at det vil bli arbeidet aktivt for å skape
større bevissthet om spørsmål tilknyttet
det sivil-militære samarbeid, også på internasjonalt nivå,
spesielt i NATO og FN.
13. I Innst. nr. 9 (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) har flertallet merket seg at det
vil bli arbeidet for å delta i den videre utviklingen av
sivile ressurser i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. På hvilken
måte har det fra norsk side blitt arbeidet med dette?
I St.meld. nr. 39 (2003-2004) redegjøres
det for utviklingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Som ikke-medlem
deltar ikke Norge i EUs samarbeid om en felles utenriks-, sikkerhets-
og forsvarspolitikk. Det er imidlertid etablert mekanismer for dialog
og konsultasjoner mellom EU og Norge og andre tredjeland.
Når det gjelder sivile aspekter har
Norge meldt inn politiressurser (ca. 80 personer) som en del av
det grunnlag EU vil kunne trekke på i en politioperasjon. Den
norske beredskapsgruppen for internasjonal sivil krisehåndtering,
som består av dommere, påtalemyndighet
og fengselspersonell, vil også kunne benyttes i en EU-ledet
sivil krisehåndteringsoperasjon. Norsk medvirkning er imidlertid
avhengig av invitasjon til deltagelse fra EUs råd. Norge
har bidratt i begge de sivile krisehåndteringsoperasjoner
som EU så langt har iverksatt (EUPM og Proxima).
Nærmere beskrivelse av Norges deltagelse
i EUs samordningsmekanisme for sivil krisehåndtering er gitt
i St.meld. nr. 39 (2003-2004), pkt. 6.4.
14. Hvilket departement
har det overordnete sikkerhetsansvaret for transportsektoren i Norge,
eksempelvis kontroll av flypassasjerer?
Samferdseldepartementet er overordnet sikkerhetsansvarlig
departement for transport innen veg, bane, luft og innenlands sjøtransport,
som for eksempel kontroll av flypassasjerer.
15. Transport er viktig
langs norskekysten. Hvilken etat har det overordnede ansvar for:
– Ett
skip som trenger assistanse pga feil kurs
– Ett skip
som trenger hjelp pga motorstopp og
– Ett skip
som er i ferd med å synke og må evakueres?
Fiskeri- og kystdepartementet ved Kystverket
er den etat som har det overordnede ansvar for situasjoner hvor
skip trenger assistanse pga. feil kurs eller motorstopp. Dette følger
av at Kystverket har det overordnede ansvar for sivil trafikkontroll
og overvåking, og myndighet etter forurensningsloven til å iverksette tiltak
på skipets vegne for å unngå fare for
akutt forurensning. Kystverkets ansvar rokker ikke ved det grunnleggende
ansvar skipets fører har for navigeringen og manøvreringen
av dette, og for å unngå fare for akutt forurensning,
herunder å ta kontakt med andre skip eller kyststaten dersom
det er tvil om egen posisjon eller på annen måte
trenger assistanse.
Justisdepartementet ved hovedredningssentralene har
det overordnede ansvar dersom det er fare for menneskeliv. Fiskeri
og - kystdepartementet ved Kystverket har det overordnede ansvar
for hendelser som ikke innebærer fare for menneskeliv.
For å overvåke og kontrollere
skipstrafikken i de mest risikoutsatte områdene i Sør-Norge
er det etablert fire trafikksentraler, og pga. økende trafikk
med olje i nordlige farvann er det under etablering trafikksentral for
Nord-Norge i Vardø. I tillegg bygger Kystverket ut et system
for automatisk identifisering av skip (AIS) langs kysten. Dette
for primært å kunne overvåke transport
av farlig og/eller forurensende last. AIS-informasjonen
gjøres også tilgjengelig for Forsvaret. Forsvaret
kan, i henhold til sin rolle innen KYBAL (KYstBeredskap og AksjonsLedelse),
aksjonere på vegne av Kystverket som primæretat.
Men Kystverket har også i denne situasjonen ansvaret.
Et skip som er ute av kurs og trenger assistanse
vil normalt melde fra om dette gjennom en av kystverkets trafikksentraler,
kystradioen eller hovedredningssentralen. Det samme vil være
gjeldene for skip med motorstopp. Det overordnede ansvaret
ligger hos Kystverket som vil iverksette tiltak for å assistere
skipet.
Dersom et skip er i ferd med å synke
og må evakueres er det en situasjon hvor liv og helse står
på spill, og ansvaret tilligger hovedredningssentralene.
En redningsaksjon eller annen assistanse vil i praksis bli utført
av tilgjengelige ressurser som redningshelikoptertjenesten, Forsvarets
fartøyer(kystvakt mv.), Kystverkets fartøyer,
Redningsselskapet, private slepebåter mv. Kystverket og
hovedredningssentralene skal til enhver tid ha oppdaterte ressursregistre.
Dersom det også anses å også være
fare for akutt forurensning som følge av forliset, vil
Kystverket mobilisere for en oljevernaksjon parallelt med redningsoperasjonen.
Redning av liv og helse vil imidlertid ha først prioritet,
og Kystverkets og andre offentlige og/eller private ressurser
vil ikke bli disponert for en oljevernaksjon så lenge dette
ikke er forenlig med redningsaksjonen.
16. Hvilken etat skal lede
operasjonen om drikkevann i Norge blir forurenset som ledd i terrorangrep?
Det generelle ansvaret for antiterrorberedskap
er lagt til politiet. For øvrig er det slik at virksomhetseier
og den myndighet som har ansvaret i det daglige også har et
ansvar i en terror- eller beredskapssituasjon (ansvarsprinsippet).
Som det framgår av St.meld. nr. 39
(2003-2004) vil en situasjon med forurenset drikkevann, der folk
blir syke, være de kommunale smittevernmyndighetenes oppgave å håndtere.
De kan eventuelt trekke Mattilsynets lokale ledd og eventuelt Folkehelseinstituttets feltepidemiologiske
gruppe inn i arbeidet med å spore smittekilden og gi råd
om tiltak. Ved mistanke om terror vil politiet kontaktes på vanlig
måte, i samarbeid med smittevernmyndighetene. Kompetansemiljøer
i Forsvaret, kan bistå som rådgivere.
Dersom konsekvensene av et terrorangrep blir
svært omfattende og berører viktige samfunnsfunksjoner som
følge av stort sykefravær, vil det være
nødvendig å trekke inn flere myndigheter i håndtering
av situasjonen. Den overordnede koordineringen på lokalt
nivå skjer gjennom det kommunale beredskapsrådet
som ledes av ordføreren. På regionalt nivå er
dette ansvaret lagt til fylkesberedskapsrådet under ledelse
av fylkesmannen. Både det kommunale beredskapsrådet
og fylkesberedskapsrådet er samordningsorganer, der ansvarsprinsippet
legges til grunn.
Det vises også til fullmakten som politiet
har i henhold til politiloven § 27 3. ledd for å beslutte
og å iverksette, om nødvendig også å koordinere,
tiltak for å avverge fare og begrense skader. Ansvaret
gjelder inntil rett myndighet overtar og under forutsetning av at
overtakelse skjer på kortest mulig tid.
For øvrig vises det til utredningen
om sårbarheten i norsk landbasert vannforsyning og utarbeidelse
av handlingsplan, beskrevet i St.meld. nr. 39 (2003-2004), pkt.
10.6.
Se også svar på spørsmål
23.
17. Vil det også i
krigssituasjoner være slik at det er sivile etater som
ber om militær assistanse, eller kan det være
situasjoner disse rollene er byttet om?
I Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp.
nr. 42 (2003-2004), sluttet Stortinget seg til en videreutvikling
av totalforsvarskonseptet. Totalforsvarskonseptets grunnprinsipp
har i hele etterkrigstiden vært at samfunnets samlede ressurser
om nødvendig skal kunne settes inn for å understøtte
forsvaret av Norge i krig eller når krig truer.
Det nye totalforsvarskonseptet består
av gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det
sivile samfunn i hele krisespekteret fra fred til sikkerhetspolitisk
krise og krig. Det er ikke lenger en forutsetning at beredskapslovgivningen
trer i kraft. Prinsippet om sivil støtte til Forsvaret
i krise og krig ligger fast. Det nye totalforsvarskonseptet vektlegger
imidlertid i større grad militær støtte
til det sivile samfunn.
Også i krigssituasjoner vil det altså kunne
finne sted gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret
og det sivile samfunn. Omfattende og pliktmessig sivil støtte til
Forsvaret i alvorlige krisesituasjoner vil fortsatt forutsette at
beredskapslovgivningen kan anvendes. Sivil støtte til Forsvaret
i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke kommer til anvendelse
baseres på kommersielle ordninger, samt på samarbeid
med og støtte fra sivile myndigheter.
18. Har kommunesektoren
i Norge, kommuner og fylkeskommuner en selvstendig beredskapsplikt?
Kommuner er pålagt beredskapsplikter
innen enkeltområder som for eksempel helse- og sosial,
akutt forurensing og brannvern. Lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig
og sosial beredskap pålegger kommuner, fylkeskommuner,
regionale helseforetak å utarbeide beredskapsplan for de
helse- og sosialtjenestene de skal sørge for tilbud av
eller er ansvarlige for. Sykehus, vannverk og næringsmiddelkontrollen
har også en selvstendig planplikt.
Regjeringen har i tillegg, i tråd med
sårbarhetsutvalgets anbefaling, kommet til at det bør
innføres en generell beredskapsplikt jf. St.meld. nr. 17
(2001-2002) pkt. 8.4.3. I Inst. S. nr. 9 støttet komiteen
regjeringens konklusjon om innføring av generell beredskapsplikt
i kommunene. Arbeidet med å utarbeide lovforslag om kommunal
beredskapsplikt blir igangsatt i 2004, jf. St.prp. nr. 1 (2003-2004).
I denne forbindelse vil grensesnittet og samordningsmuligheter med
andre allerede etablerte sektorlover på området
bli vurdert. Dette arbeidet blir sett i sammenheng med ny lov om
sivilforsvaret.
I kraft av sitt forvaltningsansvar har også kommuner ansvar
for en rekke samfunnskritiske tjenester og samordningsfunksjoner
ved lokal kriseberedskap. Det vil i 2005 bli arbeidet videre med å utvikle
modeller for effektiv organisering av arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap gjennom interkommunalt/regionalt samarbeid,
jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005).
19. Har Fylkesmannen en
selvstendig beredskapsplikt?
Fylkesmannen har et regionalt samordningsansvar under
kriser og katastrofer i fred, jf. kgl.res. av 12. desember 1997;
retningslinjer for regionalt samordningsansvar ved kriser og katastrofer
i fred, samt et særskilt ansvar for planmessig koordinering
i tilfelle atomulykke, jf. kgl.res. av 26. juni 1998.
Fylkesmannens rolle, jf. kgl.res. av 21. september 1979
om instruks for fylkesmannens beredskapsarbeid, er å samordne
og føre tilsyn med all sivil beredskapsplanlegging i fylket.
Sentrale oppgaver for fylkesmannen er å være regional
samordner, pådriver og veileder for arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap i fylket. Fylkesmannen får tildelt oppgaver
innen samfunnssikkerhet og beredskap gjennom tildelingsbrev og embetsoppdrag
fra Justisdepartementet ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap.
I St.meld. nr. 39 (2003-2004) vises det til
at DSB er bedt om å utarbeide en rapport som skal legges
til grunn for den videre tilretteleggingen av fylkesmannens beredskapsarbeid.
Utvalgets rapport vil bli oversendt Justisdepartementet i nær
fremtid og vil blant annet inngå i grunnlaget for arbeidet
med ny instruks for fylkesmannens beredskapsarbeid.
20. Hvilken etat har det
overordnede koordineringsansvar for kommunene i ett fylke, og hvor
ofte er det pålagt å øve dette ansvaret,
slik komiteene understreket viktigheten av i Innst. S. nr. 9 (2002-2003)
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)?
Som nevnt under spørsmål 19
har Fylkesmannen har et regionalt samordningsansvar under kriser
og katastrofer i fred, jf. kgl.res. av 12. desember 1997;
retningslinjer for regionalt samordningsansvar ved kriser og katastrofer
i fred, samt et særskilt ansvar for planmessig koordinering
i tilfelle atomulykke, jf. kgl.res. av 26. juni 1998.
Fylkesmannens rolle på dette området øves
jevnlig gjennom oppdrag og oppfølging fra Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap.
21. Hvilken etat har det
overordnete fag- og koordineringsansvar for utilsiktede samfunnshendelser,
som ras, flom og andre naturskader?
Det er ikke en etat som har overordnet fag-
og koordineringsansvar for utilsiktede samfunnshendelser. Det er
flere aktører og myndigheter som har et ansvar for beredskap
i forhold til ulike typer ras og skred. Ansvarsforholdene på området
er klarlagt i tråd med ansvarsprinsippet. Sentrale myndigheter
har en rolle i beredskapen på sine ansvarsområder
mot naturgitte hendelser, slik som flom og vassdragsulykker (Olje-
og energidepartementet) og skredfare i forhold til veg- og jernbanenett
(Samferdselsdepartementet).
Kommuner har et ansvar for sikring mot naturskader gjennom
naturskadeloven og plan- og bygningsloven. Landbruksdepartementet
ved Statens naturskadefond kan gi tilskudd i forbindelse med kartlegging
av fareområder ved skred, inkludert store fjellskred. Statlige tilskudd
til sikringstiltak mot naturskader og kommunalt finansierte sikringstiltak
forutsettes å supplere hverandre.
Norges geologiske undersøkelse (NGU)
har ansvaret for koordinering av det nasjonale programmet for skredkartlegging.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap tilrettelegger for
og stimulerer nasjonal, regional og kommunal beredskapsplanlegging
og deltar i samarbeid med flere andre virksomheter i utviklingen
av NGUs nasjonale skreddatabase.
Landbruksdepartementet forvalter lov 25. mars
1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven).
Loven er grunnlaget for virksomhetene i styret og ankenemnda for
Statens naturskadefond (statens naturskadeordning). Statens landbruksforvaltning
(SLF) er sekretariat for styret og ankenemnda. I henhold til naturskadeloven
yter det offentlige erstatning for naturskader i de tilfellene hvor det
ikke er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig
forsikringsordning. Erstatning ytes for naturskader som direkte
skyldes naturulykke, så som skred, storm, stormflo, jordskjelv,
vulkanutbrudd eller lignende. Statens naturskadefond (statens naturskadeordning)
har også til oppgave å fremme sikring mot naturskade,
og å yte tilskudd til sikringstiltak mot naturskade/naturulykke,
jf. St. meld. 39 (2003-2004) kapitel 9.
Når det gjelder vassdragsulykker og
skadeflom som skyldes sabotasje eller naturgitte hendelser, har
forvaltningsapparatet under OED viktige beredskapsmessige oppgaver.
Koordineringsansvaret tilligger de alminnelige beredskapsmyndigheter
som politi, kommune, redningssentral og fylkesmann. NVE og andre fagorganer
vil først og fremst ha en viktig rådgivende rolle,
men NVE kan også bidra operativt i en situasjon der det
er behov for strakstiltak på bakgrunn av sin erfaring og
kompetanse med sikringsarbeider i vassdrag.
22. Hvilken etat har det
overordnete ansvaret fag- og koordineringsansvar for tilsiktede
hendelser samfunnshendelser, som berører transport i lufta,
på sjøen og på land?
Ansvar for transport på sjøen
er besvart i spørsmål 15.
Samferdseldepartementet er overordnet sikkerhetsansvarlig
departement for transport innen veg, bane, luft og innenlands sjøtransport,
som for eksempel kontroll av flypassasjerer.
23. Hvilken etat har det
overordnede fag- og koordineringsansvar for tilsiktede samfunnshendelser,
som berører mat- og vannforsyning?
Drikkevann og vannforsyning er regulert i forskrift 4.
desember 2001 (drikkevannsforskriften). Forskriften er hjemlet i
matloven, kommunehelsetjenesteloven og lov om helsemessig og sosial
beredskap. Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig departement.
Mattilsynet har tilsyns-/forvaltningsansvar
for bestemmelser som har hjemmelsgrunnlag i matloven. Kommunen har
ansvar for bestemmelser som har hjemmel i kommunehelsetjenesteloven.
Det er gitt særbestemmelser for innretninger til sjøs
og skip.
Drikkevannsforskriften har i kapitel 4 særskilte bestemmelser
om leveringssikkerhet og beredskap. Det er i kapitel 5 (§ 18)
gitt hjemmel til kommunene til - i en alvorlig nødssituasjon
- å tillate vannforsyning fra et anlegg selv om kravene
til vannkvalitet ikke er oppfylt.
Vannverk har en særskilt plikt til
beredskapsplanlegging etter forskrift 23. juli 2001 om krav til
beredskapsplaner og beredskapsarbeid mv etter lov om helsemessig
og sosial beredskap. Vann er også regulert av andre lover,
blant annet plan- og bygningsloven, vannressursloven og forurensningsloven.
For øvrig vises det til svaret i spørsmål
nr 16. Med henvisning til ansvarsprinsippet, vil en krisesituasjon bli
håndtert med utgangspunkt i det fagansvaret som enhver
myndighet er tildelt ved lov eller forskrift. Dersom en krisesituasjon
berører flere sektorer, håndteres situasjonen
i et samvirke mellom de berørte fagmyndighetene og -virksomhetene.
En prinsipiell beskrivelse av delingen av departementsansvaret
ved mattrygghet gis i Landbruks- og matdepartementets St. prp. nr.
1 (2004-2005). Kort sammenfattet vil regulering av tiltak i primærproduksjonen
for å ivareta helsemessig trygg mat tilligge Landbruks-
og matdepartementet hva angår produksjon på land
og Fiskeri- og kystdepartementet hva angår produksjon i
vann. Etter primærproduksjon har Helse- og omsorgsdepartementet
ansvar for regulering med henblikk på matens helsemessige
trygghet.
24. På hvilken
måte har de sikkerhetspolitiske endringer - og utviklingen
av den allmenne verneplikten - påvirket argumentene for
det som har blitt kalt en tredje kategori verneplikt?
I St.meld. nr. 17 Samfunnssikkerhet (2001-2002) reises
spørsmålet om en mer alminnelig bruk av at utskrevne
mannskaper i arbeidslivet vil være i samsvar med våre
internasjonal forpliktelser. Det vises i den forbindelse til den
europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november artikkel 4, FN
konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter
som forbyr tvangsarbeid, og til ILO-konvensjonen nr. 29 av 28. juni
1930 om forbud mot tvangsarbeid. I tillegg vil en tredje kategori
verneplikt medføre høye kostnader og driftskostnader
er tidligere anslått til opp mot eller over 5 milliarder
pr. år. De sikkerhetspolitiske endringer har ikke påvirket
argumentene mot tvungen tjeneste.
25. Hvordan virker politireformen
inn på arbeidet med sivil beredskap? Anses det som viktig
at det er nære relasjoner mellom politimestrene og kommunesektorens
beredskapsarbeid?
Politiets trygghetsskapende virksomhet dreier
seg ikke bare om den daglige løpende tjenesten, men er også knyttet
til å ha en beredskap for å kunne håndtere særskilte
ulykker, kriser og faresituasjoner som erfaringsmessig inntreffer.
Etter departementets vurdering er den totale politiberedskapen styrket
gjennom reduksjonen av antall politidistrikt, ved at distriktene
nå er mer ressursmessig likestilt. Nære relasjoner
mellom lokal politimyndighet og kommunesektorens beredskapsarbeid
er viktig for å ivareta en god beredskap.
26. Hvilken rolle er Forsvaret
tiltenkt i et kjemisk og/eller biologisk angrep i Norge?
Forsvaret skal som en av sine oppgaver bidra
til å håndtere nasjonale sikkerhetspolitiske episoder
og kriser, jf. omtale i Innst. S. nr. 234 (2003-2004) til St.prp.
nr. 42 (2003-2004). Slik det er omtalt i St.meld. nr. 39 (2003-2004)
hviler beredskap mot masseødeleggelsesmidler
på ansvarsprinsippet og den ordinære beredskapen
i forhold til smittevern og ulykker med atom-/radiologiske
og kjemiske midler. Forsvaret har således ikke noe primæransvar
for å håndtere et kjemisk og/eller biologisk
angrep i Norge. Forsvaret skal imidlertid bidra til det samlede
samfunnssikkerhetsarbeidet innenfor rammen av et utvidet totalforsvarskonsept,
jf. Innst. S. nr. 234 (2003-2004) til St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Det er en forutsetning at Forsvarets støtte til sivile
myndigheter må være forenlig med Forsvarets primæroppgaver.
Forsvarets organisasjon, bemanning og materiell
for beredskap mot masseødeleggelsesmidler er primært dimensjonert
for å beskytte Forsvarets avdelinger ved et eventuelt angrep
med bruk av slike midler. Kapasitetene vil imidlertid kunne gjøres
tilgjengelig for sivile myndigheter dersom behovet skulle oppstå og
det ikke går på bekostning av Forsvarets evne
til å løse primæroppgavene. Forsvaret
har blant annet et visst overskudd av vernemasker som kan gjøres
tilgjengelig for andre etater, samt laboratoriekapasitet til å analysere
kjemiske stridsmidler og mikroorganismer. I tillegg kan Forsvaret
bistå med generelle kapasiteter som transport,
vakthold og deltakelse i redningsoperasjoner. Forsvarets kanskje
viktigste rolle i en slik situasjon vil imidlertid være å bistå det
sivile samfunn med faglig rådgivning.
Slik det fremgår av St.prp. nr. 1 (2004-2005)
for Forsvarsdepartementet, planlegger regjeringen å forbedre Forsvarets
evne til beskyttelse av de militære styrker mot masseødeleggelsesmidler.
Det vurderes å opprette egne enheter for ARBC-vern. Disse
kapasitetene vil ha evne til søk, påvisning og
rens av ARBC-forurensning, og vil også kunne benyttes som
et bidrag til økt samfunnssikkerhet på områder
som Forsvaret ikke har primæransvaret for. Det er i tillegg
igangsatt et arbeid for nærmere å vurdere den
videre utvikling av de militære ARBC-kapasiteter, noe som
skal lede frem til en fremtidsrettet strategi for å sikre
best mulig beredskap mot slike trusler på militær
side.
27. I årene som
har gått siden Stortinget behandlet St.meld. nr. 17 (2001-2002),
på hvilken måte inngår arbeidet med sivilt
beredskap i Norge i NATOs krisehåndteringsarbeid?
Norge er en pådriver i arbeidet med å utvikle
det sivile krisehåndteringsarbeidet i NATO. Dette arbeidet foregår
i NATOs komité for sivilt beredskap (SCEPC -Senior Civil
Emeregency Planning Committe). Nærmere beskrivelse av hovedområdene
i dette arbeidet er beskrevet i St.meld. nr. 39 (2003-2004) i pkt.
6.3, for eksempel beredskap mot masseødeleggelsesmidler.
28. Hvordan har Senter
for informasjonssikring fungert i prøverperioden, og anses
det som hensiktsmessig at dette sentret fortsatt ligger under Næringsdepartementet?
Ansvaret for Senter for informasjonssikring
(SIS) er overført fra Nærings- og handelsdepartementet.
De evalueringer som er gjort av prøveprosjektet tyder på at erfaringene
er gode.
Som det fremgår av St.meld. nr. 39
(2003-2004) i pkt. 8.1.2 vil en beslutning om den videre innretning
av Senter for informasjonssikring bli tatt innen utgangen av 2004.
29. Hvor mange øvelser
har vært avholdt med sikte på å trene
de sivil-militære relasjoner, og hvilke erfaringer har
blitt gjort etter høstens øvelse Kristiania?
Som det fremgår av St.meld. nr. 39
(2003-2004) øves sivil-miltære planverk jevnlig
på internasjonalt og nasjonalt nivå. Det foregår
et tett samarbeid mellom sivile og militære myndigheter
på regionalt og lokalt nivå både i forbindelse
med planlegging og gjennomføring av øvelser hvor
Forsvaret medvirker. For inneværende år kan følgende øvelser
med særskilt fokus på samvirket mellom sivile
og militære myndigheter nevnes: Joint Winter, Kabul, Bright
Eye, Kristiania, NATO Crisis Management Exercise 2004 (CMX 04),
Barents, Nidaros, Gemini og Orion.
Formålet med Øvelse Kristiania
var å styrke sivile etaters og Forsvarets evne til å håndtere
en terrorsituasjon på norsk jord. Politiet har ansvaret
for antiterrorberedskap og kan be om bistand fra Forsvaret. Den endelige
erfaringsrapporten etter øvelse Kristiania er ikke ferdigstilt.
Den foreløpige tilbakemeldingen fra aktørene er øvelsen
var vellykket. Den la vekt på operative prosedyrer i forbindelse
med objektsikring, samt ansvars- og rolleforståelse mellom
politi og Forsvar.
30. Hva er status i helikopterforhandlingene
med ESA?
Anskaffelsesprosessen ble innklaget for ESA
i oktober 2003 med påstand om at anskaffelsen av redningshelikoptre
i hovedsak er en sivil anskaffelse og at den opsjonen som foreligger
i forbindelse med anskaffelsen av NH-90 til Forsvaret ikke kan benyttes.
Saken for ESA føres av Nærings- og Handelsdepartementet, mens
både Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet har bidratt
med saksopplysninger. ESA har pålagt regjeringen ikke å foreta
seg noe som kan forrykke konkurransesituasjonen mens saken behandles
i ESA.
Det er ikke indikert når det kan forventes
et svar fra ESA. Regjeringen vil avvente ESAs rettslige vurdering før
det tas endelig standpunkt til den videre anskaffelsesstrategien.
31. Hva vil etableringen
av en ekstra helikopterbase i Florø koste, og er det tatt
høyde for at Forsvaret ikke har logistikkfunksjoner knyttet
til dette området?
Redningshelikopterbasen i Florø blir
en ren sivil base som skal lyses ut på konkurranse i EØS-området. Opprettelse
og drift av basen blir således helt uavhengig av Forsvarets
infrastruktur og logistikkfunksjoner. Kostnad for etablering og
drift vil ikke være klart før en konkurranse er
gjennomført og leverandøren er valgt.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 25. november 2004
Marit Nybakk
leder |
Åse Wisløff Nilssen
ordfører |