St.meld. nr. 22 (2004-2005) vil søkje å gje
eit heilskapleg perspektiv på forholdet mellom kultur,
næring og samfunnsbygging. Regjeringa ynskjer å synleggjere kva
for funksjonar kunst og kultur har innanfor ein slik heilskap og
leggje til rette for at kultursektoren kan spele ei større
rolle i ei nyskapande og berekraftig samfunnsutvikling. I ein global
marknadssituasjon er det viktig at den verdiskapinga som skjer innanfor
kultursektoren kjem tydelegare fram, og at kultursektoren får ein
større plass innanfor eit framtidsretta innovasjonssystem.
Overordna økonomiske og samfunnsmessige
endringar har ført til aukande etterspurnad etter kultur
og opplevingar. I ein global konkurransesituasjon driven fram av
ny informasjonsteknologi spelar den meirverdien kreative og meiningsproduserande
element kan tilføre både nye og meir tradisjonelle
produkt og tenester ei stadig større rolle. Gjennom denne
utviklinga vert det skapt nye vekstvilkår for kultursektoren,
samstundes som kultur kan vere ei drivkraft i den økonomiske utviklinga.
Meldinga byggjer på tre hovudsynspunkt.
For det første omfattar kulturlivet i stor grad eigne verdiskapande
næringar med relativt stor innverknad på norsk økonomi.
For det andre kan det liggje eit synergipotensial i eit fruktbart
samspel mellom kultur og anna næringsverksemd. For det
tredje er kultur og kulturbaserte næringar ofte lokalt
rotfesta og spelar ei viktig rolle i lokal- og regional utvikling.
Kultursektoren omfattar eit breitt spekter av
verksemder med ulik struktur, økonomi og utviklingspotensial.
Aktørane i kultursektoren spreier seg frå dei
reint ideelle verksemdene som alltid vil vere avhengige av offentleg
støtte, til dei reint kommersielle verksemdene som vert
drivne fullt ut på forretningsmessig grunnlag. Det må strekast
under at langt i frå all kulturverksemd kan verte omdanna
til lønsame marknadsbaserte bedrifter.
Kulturpolitikken og næringspolitikken
har ulike siktemål, verkemiddel og effektar. Kulturpolitikken
er forankra i ideen om kulturen sin eigenverdi. Hovudmåla
for kulturpolitikken er å fremje kulturelt og estetisk
mangfald, stimulere kunstnarleg kvalitet og nyskaping, bevare og
sikre kulturarven og leggje til rette for at heile folket har tilgang
til eit rikt og mangfaldig kulturtilbod. Det er krav til kunst-
og kulturfagleg kvalitet og ikkje kommersielle interesser som skal
vere styrande for utviklinga i kultursektoren.
Kulturpolitikken er retta særleg inn
mot dei delane av kultursektoren som ikkje har tilstrekkeleg inntening
på omsetnad av varer og tenester i ein marknad. Innanfor ein
politikk for kultur og næring vil kulturpolitikkens rolle
difor først og fremst vere å sørgje for
ei grunninvestering i kultursektoren og medverke til at kulturaspektet
vert ivareteke i form av kunst- og kulturfagleg kompetanse. Ein
føresetnad for å utløyse utviklingspotensialet
i kultursektoren er at det vert ført ein kulturpolitikk
som legg til rette for eksperimentering og risiko i kulturlivet,
utan omsyn til økonomisk meirverdi. Ei slik grunninvestering
er heilt nødvendig for at kulturnæringane i ettertid
skal kunne gje avkastingar.
Den overordna målsetjinga i næringspolitikken
er å styrkje verdiskapinga i norsk økonomi. Frå ein næringspolitisk
synsstad vil såleis utgangspunktet vere at ein politikk
retta mot utvikling av næringspotensialet i kultursektoren
i hovudsak bør skje innanfor overordna næringspolitiske
mål og verkemiddel. Med eit slikt utgangspunkt vil det
difor stå sentralt at det er kulturbaserte næringar
med eit høgt økonomisk verdiskapingspotensial
det skal leggjast til rette for. Innanfor slike rammer vil det vere
viktig å tilføre dei relevante delane av kultursektoren
kunnskapar om marknad, konkurranse og generell forretningsmessig
kompetanse dersom kultursektoren skal medverke til innovasjon og
verdiskaping. For å medverke til utviklinga av økonomisk
verdiskapande og lønsame kulturnæringar er det
avgjerande å leggje til rette for kulturbedrifter som klarer å omstille
seg etter kvart som marknad, teknologi og andre rammevilkår
endrar seg.
Ein politikk for kultur og næring må vere
sektorovergripande og ha ambisjonar om å integrere både
kulturpolitiske og næringspolitiske aspekt. Ein politikk
for kultur og næring må byggje på ei
føremålstenleg ansvarsfordeling og eit godt samspel
mellom offentleg og privat sektor, og mellom lokalt, regionalt og
nasjonalt forvaltningsnivå.
Det må leggjast til grunn at det offentlege
tek hovudansvaret for grunninvesteringane i kultursektoren. Næringslivet
som kulturpolitisk aktør kan kome inn som eit positivt
supplement og mellom anna medverke til eit større mangfald
av finansieringskjelder.
Vidare bør det generelle utgangspunktet
vere at staten skal vere ein tilretteleggjar for utviklinga av kulturbaserte
næringar snarare enn ein aktør. Staten skal ikkje ta
seg av oppgåver som private aktørar kan ivareta
på ein fullgod måte. Utviklinga av kulturbaserte
næringar føreset både ein innsats frå bransjane
sjølve, og ei tilrettelegging gjennom gode rammevilkår
frå det offentlege.
Staten bør heller ikkje ta på seg
oppgåver som andre forvaltningsnivå bør
ha hovudansvaret for. Kommunane og fylkeskommunane står
såleis overfor ulike utfordringar og bør ha hovudansvaret
for å utvikle ein politikk lokalt og regionalt i partnarskap
med relevante aktørar.
Noreg bør ha ambisjonar om å utnytte
potensialet for kulturbasert verdiskaping betre i framtida. Det
er likevel viktig med ein heilskapleg og balansert tilnærmingsmåte,
slik at ein ikkje generaliserer utviklingstrekk og satsar einsidig.
Kultur som ein integrert del av eit framtidsretta innovasjonssystem
føreset ei tilnærming der kultur inngår
som ein av fleire faktorar i nært samvirke med utdanning,
forsking, teknologi og næringsliv.
Ei nærare kopling mellom desse sektorane
i form av strategisk samhandling og kompetanseutveksling kan medverke
til å utløyse omstilling og nyskaping både
i næringslivet og i samfunnet som heilskap. Det bør difor
skapast eit grunnlag for synergiar mellom hittil etter måten åtskilde
sektorar.
Meldinga er delt inn i tre hovuddelar.
Del 1 gjer greie for utviklingstrekk, rammevilkår
og utfordringar for kulturnæringane og kulturbasert næringsutvikling.
Siktemålet er for det første å skissere utviklingstrekk
og eksisterande rammeverk som er med på å danne
grunnlaget for utviklinga av ein heilskapleg politikk for kultur
og næring. For det andre forsøkjer ein på eit
overordna og generelt plan å peike ut viktige utfordringar.
Del 2 går nærare inn på enkelte
kulturnæringar. Denne delen er hovudsakleg konsentrert
om dei delane av kulturfeltet som opererer i skjeringspunktet mellom kultur
og næring. Hovudperspektivet er kulturnæringane
som verdiskapande næringar i seg sjølv.
Del 3 handlar i større grad om samvirke
mellom kultur og næring. Ein ser på kultur både
som innsatsfaktor for å auke verdiskapinga i andre næringar
og på korleis næringslivet kan medverke til utvikling
og vekst i kultursektoren.
Kapittel 2 gjer greie for nasjonale og internasjonale utviklingstrekk
på eit overordna nivå. For det første vert
det gjort greie for utviklingstrekk som har medverka til auka interesse
for samanhengen mellom kultur, innovasjon og økonomisk
utvikling. Samla sett peiker geografisk konkurranse, individualisering,
endra konsummønstre og produksjonsstrategiar i retning
av eit vekst- og utviklingspotensial for kulturnæringane og
kulturbasert næringsutvikling.
For det andre vert det gjort greie for strukturelle
endringar knytte til kultur og næring som utviklingsstrategi.
Det vert peika på generelle internasjonale trendar knytte
til regionalutvikling og byutvikling og samstundes gjort greie for
korleis desse trendane manifesterer seg i Noreg.
For det tredje vert det gjort nærare
greie for kulturnæringane forstått som verdiskapande
næringar i seg sjølv. Det vert vist til nokre
internasjonale kartleggingar av økonomi og sysselsetjing
i kulturnæringane. Hovudresultata frå ei kartlegging
av kulturnæringane i Noreg vert skissert, samt frå nokre
regionale kartleggingar. Det vert gjort greie for nokre sentrale
aspekt ved kulturnæringane og samanhengen mellom teknologi
og kultur og mellom ungdomskulturar, innovasjon og kommersialisering.
I kapittel 3 vert det for det første
gjort greie for mål og verkemiddel innanfor dei mest relevante
politikkområda som i dag er med på å byggje
opp under kulturbasert næringsutvikling. Dette gjeld først
og fremst kulturpolitikken, utanrikspolitikken og dei politikkområda
som i dag utgjer rammene for innovasjonspolitikken, dvs. næringspolitikken,
utdannings- og forskingspolitikken og regional- og distriktspolitikken.
I tillegg vert det gjort greie for internasjonale rammevilkår
for kulturnæringane knytt til EU og EØS-regelverket
og sentrale WTO-avtalar. For det andre forsøkjer ein å identifisere
nokre overordna utfordringar for den vidare utviklinga av kulturbaserte
næringar knytte til finansiering, kompetanse, nettverk
og infrastruktur, samt internasjonalisering og noregsprofilering.
Kapittel 4 gjer nærare greie for næringsaspekt
ved kunstnarisk verksemd. Kapitlet drøfter nokre generelle utviklingstrekk
for kunstnarane og dei ulike kunstfelta og peiker på utfordringar
knytte til økonomi, trygd, sjukepengar og forsikring, entreprenørskap
og firmaetablering, samt utdanning og forsking.
Kapittel 5 gjer greie for struktur, utviklingstrekk, utfordringar
og verkemiddel innanfor designfeltet. Perspektivet er dels design
som ei kulturnæring i seg sjølv, men først
og fremst handlar det om design som innsatsfaktor i anna næringsverksemd
og designens rolle i den totale samfunnsutforminga. Det vert peika
på utfordringar og tiltak særleg knytte til etablering,
internasjonalisering, samt utdanning og forsking.
Kapittel 6 omhandlar næringsmessige
aspekt ved den audiovisuelle industrien. Det gjer greie for struktur
og utviklingstrekk innanfor den audiovisuelle industrien i Noreg
med hovudvekt på langfilm, den statlege politikken på området,
moglege tiltak og verkemiddel for å styrkje den audiovisuelle
industrien som bransje og spørsmål som gjeld insentivordningar
for utanlandsk filmproduksjon i Noreg.
Kapittel 7 omhandlar struktur, utviklingstrekk,
utfordringar og verkemiddel innanfor musikkfeltet. Det vert identifisert
utfordringar knytte til internasjonalisering, marknadsføring
og formidling, samt kunnskap og kompetansebehov.
Kapittel 8 handlar om bokbransjen. Kapitlet
gjer greie for utviklingstrekk og diskuterer utfordringar knytte
til marknad og teknologisk utvikling, produksjon og distribusjon,
samt internasjonalisering.
Kapittel 9 gjer greie for utviklingstrekk, rammevilkår og
utfordringar innanfor kulturbasert reiseliv. Ei rekkje samanvirkande
faktorar har ført til at kultur og kulturarv har vorte
eit viktigare element i reiselivet. Viktige utfordringar for utviklinga
av eit kulturbasert reiseliv er betre kommunikasjon og samarbeid
mellom ulike aktørar, kvalitetssatsing og berekraftig utvikling.
Kapittel 10 gjer greie for utviklingstrekk,
rammevilkår, utfordringar og satsingsområde innanfor
området matkultur. Som ein del av den generelle veksten
i etterspurnaden etter opplevingar og underhaldning er interessa
for mat og matkultur veksande. Samstundes har endra rammevilkår
i landbruket ført til behov for å finne nye og
alternative måtar å skaffe inntekter. Dei viktigaste
utfordringane er knytte til nettverksbygging, marknadsføring
og merkevarebygging, samt informasjon og kompetanseheving.
Kapittel 11 handlar om kultursponsing og samarbeid mellom
kulturliv og næringsliv. Utgangspunktet er at samspel mellom
kultur- og næringsliv kan medverke til utvikling og vekst
både i kulturlivet og i næringslivet. Det er difor
grunn til rette søkjelys mot dei områda der kultur
og næringsliv har gjensidig interesse av samarbeid som
supplement til dei offentlege rammevilkåra. Det synest
vere tendensar både til at samarbeid mellom kulturliv og
næringsliv vert meir utbreidd og til at samarbeidsavtalane
vert meir integrerte. Dette kan skape positive synergieffektar,
men det inneber òg nokre utfordringar for kulturlivet.
Det vert slått fast at Regjeringa ikkje tek til orde for
ei aukande privatisering av kulturøkonomien, men ynskjer å oppmuntre
til fleire og meir varierte finansieringskjelder og meir integrert bruk
av kultur som innsatsfaktor i eit innovativt næringsliv.
Både nasjonalt og internasjonalt er
det politisk og forskingsmessig interesse for samanhengane mellom kultur,
innovasjon og økonomisk utvikling. Mykje av denne interessa
har bakgrunn i utviklingstrekk i økonomien nært
knytt til den teknologiske utviklinga og særleg utviklinga
av informasjonsteknologien.
Økonomisk utvikling medfører
generelt at folk vert rikare og at utdanningsnivået aukar.
Begge deler har vist seg å ha ein positiv verknad både
for etterspurnaden og tilbodet av kultur.
Den teknologiske revolusjonen har ført
til eit mangfaldig tilbod og ein stor etterspurnad etter innhald
og meining i form av tekst, bilete og musikk. Den teknologiske utviklinga
er ein vesentleg faktor bak utviklinga av kulturnæringane
på global basis.
Alt i alt synest det å vere vesentlege
argument for at det med auka økonomisk utvikling vert brukt
meir pengar på kultur, noko som både fører
til auka etterspurnad og auka betalingsvilje for kultur og opplevingar.
Når ein snakkar om kultur, næring og økonomisk
utvikling, er det likevel ein utprega tendens til å sjå på spørsmålet den
andre vegen; at kultur fører til økonomisk utvikling.
Det motsette er truleg like relevant - den økonomiske utviklinga
fører til meir kultur. Det kan difor vere grunn til å spørje
i kva grad den økonomiske utviklinga kjem på grunn
av satsingar på kultur, og i kva grad det er snakk om at økonomisk
vekst i seg sjølv vil ha innverknad på kultursektoren?
Satsing på kultur og kulturbasert næringsutvikling kan
spele ei viktig rolle i regional utvikling og omstilling. Ein nødvendig
føresetnad for at kultur skal kunne spele ei utviklingsrolle
i samfunnet er likevel at han vert gjort til ein grunnleggjande
og integrert del av samfunnsutviklinga. I denne samanhengen er bærekraftig
utvikling viktig for å ta vare på eit langsiktig
og heilskapleg perspektiv på økonomisk utvikling.
Dei omfattande endringsprosessane dei siste
50 åra har ført til at vilkåra for byutvikling
har endra seg.
Internasjonalt har det også vakse fram
ein trend som vert kalla kulturplanlegging, urban planlegging eller "cultural
regeneration". Dette er særleg knytt til utvikling av byar,
bydelar, tidlegare industriområde og hamneområde.
I Europa vert byar som til dømes Glasgow,
Newcastle, Barcelona og Bilbao ofte nemnde som byar som har nytta
slike utviklingsstrategiar.
Særleg ser ein at tidlegare industrilokale
og område for industriarbeidarar no vert omskapte til kulturelle magnetfelt,
der innovasjon, eksperimentering og kreativitet er sentrale stikkord.
Slike utviklingstrekk ser ein i Noreg med. Også her er
utviklinga mest framtredande i byar som Oslo, Bergen, Stavanger
og Trondheim.
Utsmykkingsfondet for offentlege bygg har gjennom 27 år
vore statens fagorgan for kunst i offentlege rom og ein pådrivar
for å gjere kunst av høg kvalitet meir tilgjengeleg.
I dag er formidlingssida det sentrale, medan
oppdragssida har kome meir i bakgrunnen. Med eit gjennomsnittleg
totalt kunstbudsjett på om lag 27 mill. kroner årleg
er Utsmykkingsfondet Noregs største produsent av visuell
samtidskunst.
Ei vidareutvikling av Utsmykkingsfondet for å møte utviklinga
i offentleg sektor, vil difor kunne medverke til at fondet kan bli
ein attraktiv samarbeidspartnar for å kvalitetssikre utsmykkingsprosessar
også i privat sektor.
Det er eit gjennomgåande trekk at dei
ulike landa som arbeider særskilt med kultur som næring
nyttar ulike definisjonar og at operasjonaliseringa omfattar ulike
felt. Dette, samt visse ulikskapar i oppbygginga av det statistiske
materialet, gjer at det er vanskeleg å gjennomføre
direkte samanlikningar.
I Danmark er kulturnæringane sin del
av BNP rekna til 5,3 pst., i England 8 pst., i Sverige 9 pst., i
USA 7,8 pst. og i New Zealand 3,1 pst.
Undersøkingane i Sverige i 2001 rekna
opplevingsindustrien sin del av BNP til mellom 170-190 mrd. svenske
kroner.
I dei landa der kulturnæringane sin
del av BNP er utrekna over fleire år, er vekstraten i dei
fleste tilfelle rekna til om lag 5 pst. i året. Dette er
meir enn i dei tradisjonelle industriane.
På oppdrag for Nærings- og
handelsdepartementet har Østlandsforskning utarbeidd ei
kartlegging av kulturnæringane i Noreg. Fokuset i rapporten
er kulturell produksjon i eit næringsperspektiv, og studien
rettar i første rekkje søkjelyset mot private
bedrifter som sel kulturelle produkt som varer i ein marknad.
Etter kartlegginga å døme
er kulturnæringane sin del av den totale sysselsetjinga
i Noreg og av BNP om lag 3,5 pst. i begge tilfelle. Kulturnæringane
sysselsette om lag 76 000 personar i Noreg
i 2002. Dersom ein inkluderer dei offentleg finansierte verksemdene
var det om lag 87 000 sysselsette i kulturnæringane
i 2002. Dette omfattar 3,7 pst. av alle sysselsette i landet. Til
samanlikning sysselsette jordbruk og skogbruk samla 69 000, nærings-
og nytingsmiddelindustrien sysselsette 52 000
og fiske 17 000.
Undersøkinga syner at bruttoproduktet
for kulturnæringane i 2001 var over dobbelt så høgt
som for jordbruk og skogbruk der bruttoproduktet var 15,5 mrd. kroner.
Meldinga viser til at på oppdrag frå Rogaland
fylkeskommune, Innovasjon Noreg og Noregs Forskingsråd har
Rogalandsforsking utarbeidd rapporten Kreative næringer
i Rogaland. Oppsummert viste undersøkinga at det er trong
for bistand til eksportretta tiltak, tilknyting til internasjonale
nettverk, lettare tilgang på risikokapital og opplæring
i marknadsføring, kreativitet, planlegging og strategiutvikling.
Internasjonale og nasjonale undersøkingar
viser at kulturnæringane er samansette av kommersielle
næringar på den eine sida og næringar
med ein meir blanda økonomi på den andre sida.
Eit særpreg ved dei fleste kulturnæringane
er at dei ofte vert trekte mellom mål om kunst- og kulturfagleg kvalitet
på den eine sida og krav til marknadstilpassing og inntening
på den andre sida.
Eit gjennomgåande trekk er at kulturnæringane
er samansette av mange små føretak med få eller
ingen tilsette på den eine sida, og større - ofte
multinasjonale selskap, på den andre sida.
Både internasjonal forsking og dei
norske kartleggingane viser at kulturnæringane er typisk
urbane næringar.
Innovasjon Noreg framhevar at det ikkje er generell kapitalmangel
eller svikt i kapitalmarknadane i Noreg. I den grad kapitaltilgangen
kan vere knapp, gjeld dette bedrifter i ein oppstartfase.
Det er liten tvil om at ungdomsmiljø i
mange samanhengar spelar ei viktig rolle i samband med kulturspreiing
og innovasjon. På den eine sida gjev ungdomskulturane viktige
innspel til trendindustriane, og dei kan vere pådrivarar
for både kulturell og industriell innovasjon i eit dynamisk
samspel med næringslivet. På den andre sida er
born og unge i aukande grad utsette for sterke kommersielle krefter.
Særleg frå slutten av 1990-talet har meir pågåande
marknadsføring i stadig fleire kanalar lagt eit stort kommersielt
press på barne- og ungdomskulturane. I norsk marknadsføringsrett
er det i dag ikkje noko særskilt forbod mot reklame retta mot
born og unge.
EU er i ferd med å vedta eit nytt direktiv
om urimeleg handelspraksis, som inneber at reglar knytte direkte
til forbrukaren sine økonomiske interesser vil verte harmoniserte
i EU/EØS. I samband med føreståande
revidering av marknadsføringslova og innarbeiding av det nemnde
direktivet, vil Barne- og familiedepartementet vurdere om det er
mogeleg med særlege reglar ved marknadsføring
som rettar seg mot born og unge.
Eit sentralt spørsmål når
ein skal vurdere ei sterkare kopling mellom kultur og næring
er om dette kan utviklast i tråd med Regjeringa sitt ynske
om fristad og særskilt vern for born og unge frå kommersielt
trykk.
Det er ei kontinuerleg statleg oppgåve å arbeide
for at dei generelle rammevilkåra i form av til dømes
lover, reglar og forordningar til ei kvar tid er så gode
som mogeleg. Samstundes er det viktig at skatte- og avgiftssystemet
er enkelt og oversynleg. Staten skal dessutan leggje til rette for
ein heilskapleg og koordinert politikk for kulturbasert næringsutvikling
som tek omsyn til både kulturelle, økonomiske
og teknologiske endringar. Å utvikle gode rammevilkår
for kulturbasert næringsutvikling krev at ein tek omsyn
til alle ledda i verdikjedene.
Eit godt samarbeid mellom offentleg og privat
sektor og mellom regionalt, lokalt og statleg forvaltingsnivå vil
vere viktig for å integrere kulturnæringane i
nasjonale og regionale innovasjonssystem.
Ein hovudbodskap i meldinga er at den profesjonelle kunsten
og den fagleg forankra kulturinnsatsen har ein verdi i seg sjølv.
Den grunnleggjande ideen er at kulturpolitikken skal fremje intellektuelle
og estetiske verdiar som er grunnleggjande for menneskeleg utvikling og
samfunnsutviklinga som heilskap.
Regjeringa sine hovudmål for kulturpolitikken
er å fremje kulturelt og estetisk mangfald, stimulere kunstnarleg
kvalitet og nyskaping, bevare og sikre kulturarven og leggje til
rette for at heile folket har tilgang til eit rikt og mangfaldig
kulturtilbod. Ein av hovudprioriteringane i kulturpolitikken fram
mot 2014 er å leggje til rette for og stimulere til auka
internasjonalisering av kulturlivet både på produksjons-
og formidlingssida.
Regelverket omkring opphavsretten er ein viktig
del av rammeverket for kulturnæringane. Det er ei sentral statleg
oppgåve å sikre at Noreg heile tida har eit oppdatert
regelverk. Dette er viktig både av omsyn til den teknologiske
utviklinga og våre internasjonale forpliktingar.
Sett frå samfunnet si side er det viktig
at den skapande og utøvande verksemda vert sikra med rettsreglar
som gjer at rettshavaren kan ha kontroll med og krevje vederlag
for bruk av verna materiale. Dette vil sikre rettshavaren eit økonomisk
utkomme og stimulere til kreativ innsats på området,
noko som er grunnleggjande for den vidare samfunnsutviklinga.
Samstundes er det frå eit samfunnsmessig
synspunkt viktig at flest mogeleg på fornuftige vilkår
vert gjevne tilgang til åndsverk. For å ta vare
på slike omsyn, fastset åndsverklova at på sentrale
bruksområde kan åndsverk bli brukte utan at rettshavaren
har samtykka. Åndsverklova søkjer på denne
måten å skape ein rimeleg balanse mellom rettshavaren
sine interesser og meir samfunnsmessige omsyn som kulturarv, utdanning
og forsking, allmennopplysing, privat bruk m.m.
Den digitale teknologien har auka misbrukspotensialet.
Samstundes eignar åndsverk seg særs godt til både distribusjon
og bruk i digital form. Utviklinga av datanettverk, særleg
Internett, har gjort det mogeleg å distribuere åndsverk
raskt over lange distansar på tvers av landegrensene. Behovet
for internasjonale reglar har såleis vorte endå større
enn tidlegare, sjølv om det på opphavsrettsområdet
heilt frå 1886 har vore utstrekt internasjonalt samarbeid
gjennom multinasjonale konvensjonar. I tillegg til Bern- og Romakonvensjonen, skal
i denne samanheng avtalane i SN under Verdsorganisasjonen for immaterielle
rettar og avtalen under Verdas handelsorganisasjon om handelsrelaterte
sider ved immaterielle rettar (TRIPS), bli nemnde. Samstundes er
EU særs aktiv på opphavsrettsfeltet, og sidan 1989
er det vedteke sju direktiv som harmoniserer reglane innanfor den
indre marknaden. Noreg er såleis i stor utstrekning internasjonalt
forplikta til å tilpasse opphavsrettslovgjevinga.
Samla verdiskaping i dei opphavsrettsbaserte
bransjane i Noreg var på 64 489 mill.
kroner, noko som utgjer eit bidrag til BNP på 5,39 pst.
Den kulturpolitiske innsatsen er i første
rekkje retta mot dei delane av kulturlivet som ikkje har tilstrekkeleg
finansiering gjennom inntekter frå omsetjing av varer og
tenester i ein marknad.
Regjeringa har nyleg lagt fram ei stortingsmelding om
konkurransepolitikk. I meldinga vert også forholdet mellom
konkurranse og kulturpolitikk diskutert. Meldinga peiker på at
ei rekkje kulturgode vert produserte og selde på lik line
med andre varer og tenester i marknader med stort innslag av kommersielle
aktørar.
Dei kulturpolitiske måla kan fremjast
gjennom ulike former for verkemiddel som vil ha forskjellige samfunnsøkonomiske
konsekvensar. Det er viktig å velje dei verkemidla som
på best mogeleg vis fremjar dei kulturpolitiske måla
og samstundes er samfunnsøkonomisk effektive.
Det overordna målet for norsk næringspolitikk
er å leggje til rette for størst mogeleg verdiskaping
i norsk økonomi. Næringspolitikkens rolle er å syte
for at dei samla rammevilkåra er utforma slik at næringslivet
står best mogeleg rusta til å oppretthalde verdiskapinga
i marknader som krev auka omstillings- og innovasjonsevne. Det krev
både gode generelle rammevilkår som fremjar effektivitet
i marknadene og effektiv ressursbruk, og at politikken er særleg
utforma for å fremje forsking, innovasjon og lønsame
omstillingar.
I tillegg til at dei generelle rammevilkåra
må vere på plass, må ein framtidsretta
næringspolitikk også ha ein politikk som har som
si primære oppgåve å leggje til rette
for forsking, innovasjon og lønsame omstillingar. Dette
vil mellom anna omfatte politikk som fremjar brukstilpassa forsking,
kommersialisering av forsking og medvit om innovasjon.
For at investeringane i FoU ved universitet,
høgskular og institutt faktisk skal føre til auka
verdiskaping på sikt, må resultata og den nye
kunnskapen nyttast i verdiskapande verksemd. Dette krev samarbeid
og kan henda også mobilitet mellom forskingsinstitusjonane og
næringslivet. Regjeringa legg no fram ei stortingsmelding
om forsking, St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning. Grunnforsking,
internasjonalisering og forskingsbasert nyskaping er gjennomgåande
prioriteringar i meldinga.
Entreprenørskap - etablering og utvikling
av ny verksemd - er ei viktig drivkraft bak fornying, vekst og verdiskaping
i økonomien. Det er påvist ein klar samanheng
mellom høg etablerings- og avviklingsrate og produktivitetsvekst.
Dette vil igjen sikre velferd og vekst i norsk økonomi.
Entreprenørskap er sentralt for å sikre
omstilling, fleksibilitet og innovasjon i næringslivet.
Næringslivet endrar seg i rask takt.
Dersom tendensen vi ser i dag held fram, vil berre 15 pst. av dagens bedrifter
framleis eksistere i 2020. Ein god entreprenørskapspolitikk
er difor ein politikk som fremjar nyetableringar og som
ikkje skaper unødvendige barrierar for entreprenørane.
Regjeringa vil gjennom ein målretta
entreprenørskapspolitikk syte for gode rammevilkår
for oppstart.
I Regjeringas innovasjonsplan vert målsetjinga
om å stimulere til fleire nyetableringar med vekstpotensial presisert.
For å medverke til dette vil Regjeringa styrkje entreprenørskapsopplæringa
i skule og høgare utdanning, gjere det enklare å starte
ny bedrift i Noreg, målrette dei direkte verkemidla retta
mot entreprenørar, unge bedrifter og små- og mellomstore
bedrifter (SMB) med vekstpotensial, og medverke til auka risikoavlasting
og tilgang på kapital i tidleg fase.
Å etablere ny verksemd er krevjande.
Det er viktig at skjemavelde og offentleg byråkrati ikkje
hindrar oppstart av ny verksemd og skaper unødvendige barrierar for
potensielle entreprenørar.
Det offentlege verkemiddelapparatet skal spele
ei rolle i å gje råd i oppstartsfasen og tilretteleggje
for opprettinga av nettverk og møteplassar for utveksling av
erfaringar mellom entreprenørar og relevante fagmiljø og
investorar.
For at nye prosjekt skal kome i gang, krevst
det både kapital og gode prosjekt. Kapital, og spesielt
såkornfond, har vore halde fram av mange som eit kritisk
element for å få til god næringsutvikling.
Regjeringa tek dette på alvor og har nyleg vedteke løyvingar
til fire landsdekkjande såkornfond og fire distriktsretta såkornfond.
Føremålet med ordningane er å skaffe
tolmodig kapital og relevant kompetanse til nye prosjekt med vekstpotensial.
Eit viktig utviklingstrekk er at kulturelementet
i landbruks- og matpolitikken og til ein viss grad i fiskeri- og kystpolitikken
har vorte styrkt dei siste åra på ulike vis og
dei ulike næringane si interesse for å kople kultur, næring
og innovasjon har auka.
Selskapet skal forvalte og utvikle verkemiddel
som skal vere med å leggje til rette for nyskaping i næringslivet
over heile landet. Målet om eit internasjonalt konkurransedyktig
næringsliv skal prege heile aktiviteten.
Selskapet kan forvalte verkemiddel innanfor
alle dei fire hovudkategoriane som er skisserte i St.prp. nr. 51 (2002-2003)
Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv:
– Finansiering,
medrekna tilskots-, låne-, garanti- og eigenkapitalordningar
– Rådgjeving og kompetansehevande
tiltak
– Nettverk og infrastruktur
– Profilering av norsk næringsliv
i utlandet
Internasjonalisering er ein sentral og integrert
del av innovasjonspolitikken. I arbeidet retta mot internasjonalisering
skal Innovasjon Noreg prioritere innsatsen retta mot internasjonalt
forskingssamarbeid, kunnskapsutveksling, teknologioverføring
og nettverksbygging.
Norsk Designråd er ein del av det næringsretta
verkemiddelapparatet som har som overordna mål å auke innovasjonsevna
i norsk næringsliv.
Designrådet arbeider aktivt for å få norske
bedrifter til å bruke design strategisk gjennom bedriftsrådgjeving
og formidling av designarar, samt marknadsføring av norsk
design og norske designarar både nasjonalt og internasjonalt.
Statsføretaket SIVA (SIVA SF)
arbeider for å utvikle sterke regionale og lokale verdiskapingsmiljø i
heile landet. Selskapet har utvikla eit omfattande nettverk av innovasjonsselskap
som legg til rette for nyskaping. SIVA arbeider med verdiskaping
og innovasjon, både som eigar av fysisk infrastruktur,
tilretteleggjar gjennom innovasjonsselskap og som investor i ulike såkorn-
og venturefond. Nokre av fonda rettar seg inn mot spesifikke næringar,
men ingen er spesielt innretta mot kulturnæringane.
Noregs forskingsråd er ein sentral
aktør i forskings- og innovasjonspolitikken. Forskingsrådet
skal arbeide for innovasjon i heile landet.
For å stimulere næringslivets
forskings- og utviklingsinnsats er ordninga med skattefrådrag
for FoU-prosjekt, SkatteFUNN, eit sentralt verkemiddel.
Kulturnæringane er i høg grad
kunnskapsintensive næringar som føreset kompetanse
innanfor og på tvers av ei rekkje fagområde som
kunst- og kulturfag, teknologi, økonomi og entreprenørskap.
Utdannings- og forskingsinstitusjonane vil difor spele ei sentral
rolle for utviklinga av kulturnæringane.
Som regionale utviklingsaktørar forvaltar
fylkeskommunane middel for regional utvikling i forpliktande partnarskap
med ulike aktørar som næringslivet, private organisasjonar,
utdanningsinstitusjonar, kommunar og dei ulike verkemiddelaktørane
Innovasjon Noreg, SIVA og Forskingsrådet. Fylkeskommunane/den
regionale partnarskapen skal fastsetje eigne krav, strategiar og
resultatkrav for bruk av midlane.
Det er opp til fylkeskommunen/den regionale partnarskapen å avgjere
korleis dei ulike innsatsane kan sjåast i samanheng for å få til
eit samla grep for regional utvikling knytt til entreprenørskap,
nyetablering og innovasjon i kvart fylke. Kulturfeltet i skjeringspunktet
mot næringsutvikling, kan vere døme på slike
sektorovergripande tiltak.
Ansvaret for internasjonalt samarbeid på kulturområdet
er delt mellom Kultur- og kyrkjedepartementet og Utanriksdepartementet.
Kultur- og kyrkjedepartementet har det overordna ansvaret for nordisk
og multilateralt kultursamarbeid og formidling av internasjonal kultur
i Noreg. Utanriksdepartementet har det overordna ansvaret for presentasjon
av og informasjon om norsk kultur i utlandet og for gjensidig kultursamarbeid mellom
Noreg og land i sør.
Norsk kulturliv sitt engasjement internasjonalt
er avhengig av ein aktiv dialog med relevante utanlandske institusjonar,
fagmiljø og media. Det er ei av utanrikstenesta sine oppgåver å leggje
til rette for å styrkje norsk kulturliv sine internasjonale
kontaktar og nettverk.
Gjennom EØS-avtalen kan norske aktørar
delta i ei rekkje av EU-program som kan ha innverknad på utvikling
av kulturbasert næringsutvikling.
Kvart år utpeikar EU ein eller to europeiske
kulturhovudstader. Bergen var europeisk kulturhovudstad i 2000,
og i mai 2004 vart Stavanger vald som europeisk kulturhovudstad
for 2008 saman med Liverpool i Storbritannia.
EU-regelverket har innverknad for valet og utforminga
av dei verkemidla dei nasjonale styresmaktene tek i bruk.
EFTA sitt overvakningsorgan (ESA) har ansvaret
for ei korrekt gjennomføring av EØS-avtalen sine
reglar om offentleg støtte. Alle planar om innføring
av nye offentlege støttetiltak utanom eksisterande støtteordningar
skal difor førehandsmeldast til ESA for godkjenning.
EØS-avtalen legg føringar
på kultur- og næringspolitikken på to
måtar. For det første må tiltak som vert sette
i verk vere i samsvar med dei krava som følgjer av føresegnene
i EØS-avtalen sin hovuddel.
For det andre krev EØS-avtalen at dei
direktiva og anna sekundærlovgjeving som vert vedtekne
i EU og som EØS-komiteen seinare fastset skal innlemmast
i EØS-avtalen, skal gjennomførast i norsk rett.
Verdens handelsorganisasjon (WTO) regulerer
handel mellom statar.
Eitt av dei nye avtaleverka gjeld handel med
tenester (GATS). GATS omfattar handel med tenester som vert omsette
kommersielt.
Det er to tenestesektorar i GATS som vedkjem
kulturnæringane, (i) audiovisuelle tenester og (ii) rekreasjon,
kultur og sport
I GATS er det lagt opp til suksessive rundar
med tingingar for å liberalisere handelen med tenester.
Tingingane om kulturelle og audiovisuelle tenester (til
dømes film, TV, radio og musikk) er sensitive. Noreg har
teke atterhald i GATS som gjev Noreg eit visst høve til å handsame
WTO-medlemer ulikt, mellom anna av omsyn til kultursamarbeidsavtalar
som Noreg har inngått. GATS-avtalen er ikkje til hinder
for at Noreg subsidierer kulturtenester.
Det har ikkje vore aktuelt for Noreg å tilby
ytterlegare plikter i den pågåande tingingsrunden
på kultur- og det audiovisuelleområdet.
Regjeringa vil framleis arbeide for å tryggje
nasjonale og regionale verkemiddel slik at oppnåinga av
dei politiske måla på kultur- og det audiovisuelleområdet kan
haldast oppe.
Det har vakse fram ei erkjenning av at kultur
i global samanheng ikkje bør regulerast utelukkande i ein
handelspolitisk og rettsleg samanheng.
Det er lagt opp til at ein internasjonal konvensjon
om kulturelt mangfald kan bli vedteken på generalkonferansen
i september 2005. Gjennom handsaminga av globaliseringsmeldinga
har Stortinget slutta seg til at Noreg skal vere ein aktiv pådrivar
i dette arbeidet.
Siktemålet og perspektiva er kulturen
si grunnleggjande rolle i samfunnet. Føremålet
er å utstyre regjeringar med eit internasjonalt rammeverk
for å sikre at eit mangfald av kulturelle varer og tenester
vert skapte og gjorde tilgjengelege for publikum.
Dei kulturbaserte næringane er samansette
av svært ulike næringar med ulikt potensial og
utfordringar. Dette inneber at ein må ta omsyn til dei
ulike karakteristika som næringane har og dei kombinasjonane
som finst lokalt. Det vil likevel vere mogeleg å identifisere nokre
generelle utfordringar for kulturbasert næringsutvikling.
Særskilde utfordringar innanfor ulike kulturnæringar
vert nærare omtala i dei einskilde kapitla.
Hovudprinsippa for skattesystemet er likehandsaming,
breie skattegrunnlag og låge satsar. Skattemessig likehandsaming
mellom næringar er vesentleg for at investeringar skal
kanaliserast til dei næringane og dei prosjekta der dei
kastar mest av seg. Særordningar er generelt uheldig. Desse
medverkar til å snevre inn grunnlaget og gjer det vanskeleg å halde
låge satsar. Skattesystemet vert meir komplisert, uoversiktleg
og kostbart å administrere, både for styresmakter,
enkeltpersonar og verksemder.
Skattemessige særordningar er dessutan
eit lite presist verkemiddel for å oppnå særlege
næringspolitiske mål. Dersom ein ynskjer å tilgodesjå særlege
føremål, er det normalt meir effektivt å støtte
dei direkte.
Regjeringa har lagt fram framlegg om ei omfattande skattereform
som skal fasast inn over tre år. Reforma byggjer mellom
anna på eit hovudprinsipp for bedrifts- og kapitalskattlegging
om å betre ressursutnyttinga gjennom meir einsarta skattlegging
av næringsinntekter og lågare skattesatsar. Innføring
av særlege skattetiltak retta mot enkeltsektorar vil bryte
med dette.
Tenester på kulturområdet
er i dag i hovudsak utanfor meirverdiavgiftsområdet.
Finansdepartementet har starta eit arbeid med å gå nærare
gjennom heile kultursektoren i forhold til meirverdiavgiftsregelverket.
Sidan kultursektoren er stor og samansett, vil
arbeidet krevje vanskelege vurderingar både økonomisk
og juridisk. Særleg regelverket om omsetjing av opphavsrettar
er komplisert og vil vere ein del av dette arbeidet. Eit slikt omfattande
arbeid vil også krevje offentleg høyring. Regjeringa
vil arbeide vidare med denne saka.
Ei heilskapleg satsing på kultur og
næring tilseier kompetanseheving og kompetanseutveksling
også innanfor dette næringsfeltet.
Kulturnæringane er kunnskapsintensive
næringar. Det er særleg viktig å styrkje
utdanning og kompetanseutvikling både innanfor kunst- og
kulturfag og tilgrensande felt som til dømes teknologi,
administrasjon, marknadsføring, produsentverksemd og entreprenørskap.
Forsking og utvikling er rekna mellom dei viktigaste kjeldene
til innovasjon og langsiktig vekst. I Regjeringa sin innovasjonsplan
er det skissert ei rekkje tiltak for å medverke til å styrkje
forskingsinnsatsen generelt, stimulere forsking og utvikling i næringslivet,
auke kvaliteten og internasjonaliseringa i norsk forsking og fremje
kommersialisering og samarbeid mellom kunnskapsinstitusjonar og
næringsliv. Det er viktig at også forsking og
utvikling knytt til kulturbaserte næringar vert fanga opp
av desse tiltaka, og at også kulturnæringane vert
stimulerte til å initiere prosjekt med FoU-innhald.
Det er viktig at kulturnæringane vert
fanga opp av ulike forskingssatsingar innanfor og på tvers
av kunst- og kulturfag, teknologi og økonomi.
Kulturen si rolle i høve til stad-,
by- og regionalutvikling er også kompleks og variert. Det
er ynskjeleg å frambringe meir og breiare kunnskap om dei
ulike samanhengane og verknadene også på dette
feltet.
For å utvikle ein treffsikker politikk
er det òg behov for forskingsbasert evaluering av verkemiddel
og empiriske analysar av korleis ulike verkemiddel fungerer i høve
til måla.
Det vert stadig sett sterkare søkjelys
på utviklinga av kulturbaserte næringar og samspelet
mellom kultur og næring. Det er ei utfordring å samle,
leggje til rette og formidle kunnskap og informasjon til ulike målgrupper på ein
tenleg måte. Ein viktig del av informasjonsverksemda vil
vere å få fram kva for aktørar og miljø som arbeider
på området. Dette vil igjen kunne medverke til at
det vert etablert kontaktar og møteplassar.
Etter kvart som det veks fram fleire miljø og
aktørar på dette området, bør
ein sjå nærare på korleis informasjonskanalane
kan tilpassast kvarandre slik at ein kan få ein effektiv
flyt av informasjon og eit meir gagnleg system der synergieffektar
vert utnytta på best mogeleg måte.
Aukande internasjonalisering og rask kunnskapsmessig
og teknologisk utvikling representerer store utfordringar for norsk
næringsliv og kulturliv, men samstundes opnar dette handlingsrom
på nye marknader og nye kunnskapsområde. Store
delar av dei kulturbaserte næringane har eit stort internasjonalt
vekstpotensial, med omsyn både til uttrykksformer, estetiske standardar,
produksjons- og distribusjonsnettverk og marknad. I denne samanhengen
vil kulturbaserte næringar kunne dra nytte av både
det nærings- og innovasjonspolitiske, utanrikspolitiske
og kulturpolitiske verkemiddelapparatet.
For nokre kulturbaserte næringar har
utanlandseksponering ein direkte og viktig funksjon i innteninga, og
næringane har viktige marknader i utlandet. Å sikre internasjonal
distribusjon og marknadsføring er kostnadskrevjande og
krev mellom anna at ein knyter kontaktar med distribusjons- og promoteringsnettverk
i aktuelle satsingsland. Dette vil krevje ein innsats frå bransjane
sjølve, interesseorganisasjonane og ei tilrettelegging
av gode rammevilkår frå det offentlege si side.
Det vil vere ei viktig statleg oppgåve å leggje
til rette for internasjonal nettverksbygging gjennom ulike former
for verkemiddel tilpassa dei ulike næringane. Det er viktig
at dei statlege finansieringsordningane kan tilpassast dei aktuelle
krava.
Det vert stadig meir krevjande å hevde
seg på internasjonale arenaer i ei meir globalisert verd.
Ei rekkje marknadsundersøkingar internasjonalt viser
at det generelle kunnskapsnivået om Noreg gjennomgåande
er lågt, og at biletet av Noreg i utlandet er svakt og
utydeleg. Ei viktig utfordring er difor å hjelpe til slik
at Noreg framstår med ein klarare og sterkare profil.
Kulturbaserte næringar er svært
viktige i samband med utviklinga av norsk omdømmepolitikk,
Noregs internasjonale profil og arbeidet med å knyte forretningskontaktar
i utlandet. I framtida bør difor dei kulturbaserte næringane
som ein del av norsk næringsliv vere ein integrert del
av og få større fokus både i arbeidet
knytt til statsbesøk og offisielle gjestingar til og frå utlandet,
i profilering av norsk næringsliv og den meir generelle
noregsprofileringa.
Eit positivt omdømme er viktig for
ein nasjon og kan skape ringverknader som får konsekvensar
for eit breitt spekter av samfunnsområde.
Det er eit sentralt kulturpolitisk mål å fremje
eit nyskapande kunstliv ved å styrkje ikkje-institusjonell kunstnarisk
aktivitet, likeins å medverke til økonomiske rammevilkår
som gjev skapande og utøvande kunstnarar betre armslag
for kunstnarisk virke.
Dei viktigaste kunstnarpolitiske verkemidla
er stipend- og garantiinntektsordningane og dei kulturpolitisk grunngjevne
vederlagsordningane, først og fremst bibliotekvederlag
og visingsvederlag og ordninga med stipend basert på gjennomført
kunstutdanning. Dei totale løyvingane til kunstnarføremål
over kap. 321 i kulturbudsjettet utgjer i 2005 til saman vel 303
mill. kroner.
I kulturmeldinga er det lagt opp til å auke
talet på arbeidsstipend. Samstundes er det gjeve uttrykk
for at det ikkje lenger kan vere eit mål at den statlege
innsatsen automatisk skal halde tritt med tilveksten av kunstnarar.
Kulturmeldinga strekar under behovet for meir fleksible ordningar
som er betre tilpassa aktuelle arbeidsformer. Dette kan gjerast
ved å slå saman ulike stipendtypar og ikkje minst
ved ein reduksjon i talet stipendkomitear.
Kunstfeltet er generelt prega av ein blandingsøkonomi,
der dei ulike aktørane kombinerer fast og mellombels tilsetjing
med prosjekt og ulike deltidsjobbar. Mange er i stor grad avhengige
av både offentleg prosjektfinansiering og til ein viss
grad private sponsormidlar eller inntekter frå oppdrag
til dømes i næringslivet. Mange arbeider også i
undervisningssektoren eller i heilt andre yrke.
Utviklinga innanfor den prosjektorienterte og
ikkje-institusjonaliserte delen av kulturlivet har dei seinare åra
særleg kome til uttrykk ved ein markert auke i talet søknader
om støtte til ulike prosjekt. Dette gjeld til dømes
innanfor dans og annan fri scenekunst, og det varierte musikkensemblefeltet.
Ei utfordring i åra framover er å betre vilkåra
for kunst- og kulturlivet utanfor dei faste institusjonane. Her
er løyvinga til Norsk kulturfond eit sentralt verkemiddel.
Det kan sjølvsagt vere grunn til å reise
spørsmål om praktiseringa av enkeltføresegner
i folketrygdlova. Dessutan er det eit stort behov for informasjon
om trygde- og forsikringsordningar for alle som ikkje er fast tilsette.
Det er likevel grunn til å tru at dei strukturendringane
ein har sett i arbeidsmarknaden for kunstnarar, ikkje først
og fremst krev endringar i trygdesystemet. Hovudproblemet for mange
frilanskunstnarar synest å vere for låge inntekter
og at dei ikkje har nok oppdrag.
Som gruppe har kunstnarane ein meir urban og
sentralisert busetnadsprofil enn gjennomsnittet. Sterkast kunstnarkonsentrasjon
er det i Oslo og særleg gjeld dette for scene- og filmkunstnarar.
Det kan synast som konsentrasjonen om Oslo relativt sett
har vorte noko mindre etter kvart som talet på kunstnarar
har auka. Dette kan henge saman med styrkinga av kunst- og kulturinstitusjonar
andre stader i landet. Mange kommunar og fylke ser verdien av å utarbeide
strategiar for å gjere det attraktivt for kunstnarane å etablere
verksemder lokalt. Mange kommunar og fylkeskommunar har eller planlegg
ein aktiv politikk retta mot desse utfordringane.
Kunstfaga set kunstnarisk aktivitet og utvikling
i sentrum. Det er eit uttrykt mål at kunsthøgskulane
skal utdanne kandidatar som kan stå på eigne bein
som utøvande eller skapande kunstnarar.
Saman med Nærings- og handelsdepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet har Utdannings- og forskingsdepartementet
lagt fram ein strategiplan for å styrkje entreprenørskapen
på alle nivå i utdanningssektoren. Planen ber
namnet "Se mulighetene og gjør noe med dem! 2004-2008".
Her vert det peika på at universitet og høgskular
med utdanningstilbod innanfor kultur, kunst, design og grafiske
uttrykksformer i særleg grad vil kunne spele ei rolle innanfor
kulturentreprenørskap, design og formgjeving av produkt.
Mange av institusjonane har sett i gang tiltak
for å auke innovasjonstakta og utvikle entreprenørskapen. Fleire
har også større forskingsprosjekt retta mot entreprenørskap.
Dei fleste av desse tiltaka er ikkje retta mot eit breitt definert
kulturfelt.
I kulturmeldinga er det gjort framlegg om at
Kultur- og kyrkjedepartementet og Utdannings- og forskingsdepartementet
i samarbeid skal setje i gang eit arbeid for å kartleggje
behovet for ulike kunstutdanningar, dessutan yrkesaktiviteten til
kandidatar med kunstutdanning. Dette vil også omfatte dei
som er utdanna i utlandet. Det er grunn til å sjå nærare
på den store auken i talet på dei som søkjer
seg til kunstnarisk arbeid, for å undersøkje kva
dette er uttrykk for og kva konsekvensar det har. Det kan vere grunnlag
for å utvide denne kartlegginga til òg å omfatte
behovet for utdanning som kombinerer fagleg og næringsretta utdanning,
særleg sett i høve til at organiseringa av kunst-
og kulturlivet er under endring.
På den eine sida er design ei kulturnæring
i seg sjølv. På den andre sida kan verksemda både
auke verdiskapinga i andre næringar og spele ei viktig
rolle i samfunnet som heilskap. Det siste er særleg viktig
i eit innovasjonsperspektiv.
Ei offensiv satsing på design som ein
sentral del av innovasjonspolitikken er difor viktig. Vellukka bruk
av design er avhengig av strategisk samarbeid og interaksjon mellom
ulike sektorar og kompetanseområde. Det er behov for å styrkje
samarbeidet mellom kultursektoren, næringslivet og utdannings-
og forskingssektoren, og mellom privat og offentleg sektor. Det
er også behov for å styrkje samarbeidet mellom
designarar og gründerar, mellom designarar og etablerte
bedrifter.
Staten sitt engasjement i designfeltet har både
kulturpolitisk og næringspolitisk grunngjeving. Det handlar både
om å fremje design som kulturuttrykk og som konkurransefaktor
for næringslivet.
I kulturpolitikken er design sett i nær
samanheng med biletkunst, kunsthandverk, arkitektur og offentleg rom.
I næringspolitikken er det eit mål
at fleire bedrifter tek i bruk næringsretta design som
prosessverktøy i utviklinga av nye produkt og tenester.
Staten si rolle på designfeltet er
først og fremst å leggje til rette for kunnskapsutvikling,
informasjon og formidling ved å yte ulike former for økonomiske
tilskot, og å forvalte eit lovverk som vernar interessene åt
norske rettshavarar.
Norsk Form, Norsk Designråd, Innovasjon
Noreg og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er sentrale
aktørar innanfor designfeltet. I tillegg har Riksantikvaren
kompetanse innanfor arkitektur, stilhistorie og arkitektur og kan
medverke til å forankre design og arkitektur i eit historisk
perspektiv.
Regjeringa har erklært 2005 som nasjonalt
designår.
Det er ei utfordring å finne fram til
velfungerande overgangsordningar for designarar frå utdanningsinstitusjonane
til næringslivet.
Opne tevlingar, utstillingar og stipendordningar
kan vere viktige verkemiddel for designarar i etableringsfasen.
Styrkt entreprenørskap i utdanninga kan òg spele ei
viktig rolle.
Ei større satsing på kunnskapsutvikling
og forsking på design i Noreg er ynskjeleg, både
for å halde tritt med den internasjonale utviklinga og
den aukande konkurransen. I ei større, samordna satsing
bør Noregs forskingsråd og dei høgare
undervisningsinstitusjonane spele ei nøkkelrolle, i nært
samarbeid med næringslivet.
På internasjonalt plan vert det forska
ein del på relasjonen mellom næring, kultur og
design. Det er viktig å dra nytte av denne forskinga også i
Noreg. Internasjonale samarbeidsavtaler og særleg forskingssamarbeidet
med EU speler ei avgjerande rolle.
Det offentlege og næringslivet bør
samarbeide for å styrkje designfeltet og stimulere internasjonalisering. Ein
slik innsats kan medverke både til å auke etterspurnaden
og profilere Noreg som ein nyskapande og moderne nasjon.
Hovudmålet med filmpolitikken er å sikre
eit godt og mangfaldig audiovisuelt tilbod tufta på norsk
språk, norsk kultur og norske samfunnsforhold. Meldinga viser
til St.meld. nr. 25 (2003-2004) Økonomiske rammebetingelser
for filmproduksjon.
Av andre verkemiddel kan nemnast meirverdiavgiftssystemet.
Kino- og filmbransjen vart innlemma i her frå og med 1. januar
2005 med ei sats på 7 pst., jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005).
Innlemminga i avgiftssystemet vart gjennomført etter ynske
frå bransjen, jf. Innst. S. nr. 228 (2003-2004). Innlemminga
i meirverdiavgiftssystemet vart mellom anna innført for å gjere
det enklare for bransjen å planleggje.
EØS-regelverket har innverknad på valet
og utforminga av dei verkemidla staten kan ta i bruk. Reglane om
offentleg støtte i EØS-avtalen inneber at all
offentleg støtte til næringslivet som vrir eller
kan vri konkurransen, er forbode i den grad handelen mellom EØS-landa
vert påverka. Alle planar om innføring av nye offentlege
støttetiltak utanom eksisterande støtteordningar
skal difor førehandsmeldast til ESA for godkjenning. Det
same gjeld endringar i eksisterande ordningar.
Eit mål med omlegginga av tilskotsordningane
i 2001 var å søkje å styrkje bransjen
mellom anna gjennom oppbygging av meir stabile produksjonsmiljø.
Det vart til dømes innført produsentstøtte,
ei ordning som har til føremål å sikre
auka kontinuitet i det norske filmproduksjonsmiljøet. Målet
var at ordninga på sikt skulle medverke til strukturelle
verknader for bransjen gjennom oppbygging av stabile produksjonsmiljø som legg
til rette for å tenkje meir langsiktig, og såleis
medverke til å byggje opp kompetanse og kontinuitet i miljøa.
Gjennomgangen av filmområdet vil òg ta føre
seg utviklinga av bransjen i Noreg. Departementet kjem attende til
Stortinget med resultata av gjennomgangen, mest truleg i samband
med statsbudsjettet for 2007.
Auka produksjonsvolum kan medverke til å fremje måla
for filmpolitikken. Det vil vere med på å gje
betre kontinuitet og kompetanse i produksjonsmiljøa og såleis
gjere sitt til å utvikle eit profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø.
Høgare produksjonsvolum vil òg kunne gje større
aktivitet i andre næringar, særleg kulturnæringane,
til dømes litteratur, teater og musikk. Større
volum vil òg ha næringsmessige konsekvensar.
Produksjonane er i stor grad prosjektbaserte,
med få permanente arbeidsplassar og mange frilansarar.
Dette inneber at arbeidskrafta er mobil, noko som mellom anna har
noko å seie for regionar som ynskjer å trekkje
til seg filmproduksjonar for å fremje verdiskapinga i regionen.
Eit høgare produksjonsvolum krev større
kapitaltilgang til bransjen, anten gjennom auka offentlege midlar,
meir privat kapital eller høgare inntekter.
Eit verkemiddel for større produksjon
er å auke samla statleg støtte til audiovisuelle
produksjonar, til dømes gjennom ein opptrapping av løyvinga
over statsbudsjettet over fleire år. Dette må vurderast
i samband med dei årlege statsbudsjetta.
Norske filmproduksjonar er i liten grad finansierte ved
kapital frå tradisjonelle investormiljø, jf. St.meld. nr.
25 (2003-2004) Økonomiske rammebetingelser for filmproduksjon.
Departementet vil i gjennomgangen av filmområdet også søkje å kartleggje
den private kapitalen i norsk langfilmproduksjon.
Det er all grunn til å rekne med at
høgt produksjonsvolum gjev større sjansar for
at norsk film vil få suksess på kino, og dermed
vil inntektene auke. Røynslene frå 2003 og 2004
indikerer dette.
Større eksport til utlandet kan òg
vere med på å auke innteninga for produsentane.
Statistikken syner at 23 pst. av kinobillettane til norske filmar
i perioden 1998-2003 vart selde i utlandet.
Departementet viser elles til at det ikkje er
eit eksplisitt mål for den statlege filmpolitikken å fremje
eksporten av norske filmar i utlandet.
Fleire regionar i Noreg er i dag opptekne av å satse på filmrelaterte
aktivitetar.
I 2005 er det løyvd 5,5 mill. kroner
til fire regionale filmtiltak, Film 3 på Lillehammer, Fuzz
i Bergen, Midtnorsk filmsenter i Trondheim og Medieparken i Fredrikstad.
Stortinget sette som eit vilkår for løyvinga at
det regionalt og lokalt vert løyvd minst like mykje pengar.
Departementet meiner at regionale filmtiltak
kan ha ein positiv kultur- og næringspolitisk effekt. Men
det er naudsynt at regionane sjølve, både offentleg
og privat sektor, investerer i ulike filmaktivitetar, slik at kapitaltilgangen
til filmbransjen vert større.
Røynsler frå Sverige syner
at veksten særleg har skjedd ved regionale ressurs- og
produksjonssentrum for film som ligg innanfor nokre av EUs målområde
for distriktsutviklingsmidlar. Eit døme er Film i Väst
i Trollhättan. Røynslene frå Film i Väst
tyder på at det er naudsynt med stor kapitaltilgang og
høgt produksjonsvolum for å stimulere til varig
vekst i regionen.
Noreg har ikkje tilgang til distriktsutviklingsmidlar frå EU,
slik både Sverige og Danmark har. Regionale filmfond som
er finansierte med offentlege midlar i Noreg, kjem likevel inn under
reglane om statsstøtte i EØS-avtalen.
Departementet kjem attende til spørsmålet
om auka satsing på regionale filmtiltak i dei årlege
budsjettproposisjonane etter at filmsektoren er gjennomgått.
Danmark opplever internasjonal suksess både
innanfor fjernsynsdrama og langfilm. Ei av årsakene er
det tette samspelet mellom dei to delane av det audiovisuelle miljøet.
Film- og fjernsynsbransjen i Noreg har her ei stor utfordring. Den
kreative og faglege utvekslinga av kompetanse bransjane imellom
bør styrkjast. Norsk filmfond og Norsk filmutvikling har
sett i gang eit prosjekt under namnet Emmy 2007. Prosjektet har
som mål å samordne ressursane innanfor film- og
tv-miljøet for å sikre det norske folk betre drama
på sitt eige språk.
EØS-avtalens fjernsynsdirektiv artikkel
5 stiller eit krav om at minst 10 pst. av sendetida i fjernsyn (utanom
nyhende, sport, underhaldningsprogram med konkurranseprega innslag,
reklame eller tekstfjernsyn) skal avsetjast til å sende
europeiske verk av produsentar som er uavhengige av fjernsynsselskapet.
Frå 1. januar
2003 vart NRK teke inn i meirverdiavgiftssystemet. Fjerning av prisbarrieren
mellom eksterne og interne produksjonar inneber at NRK vil kunne
hente ut gevinstar gjennom effektivisering og kjøp av tenester
frå eksterne, mellom anna ved å setje ut produksjonar
til det uavhengige miljøet. NRK har sett seg som mål å setje
ut 10 pst. av programproduksjonen sin til det norske uavhengige
produksjonsmiljøet innan 2006.
Departementet vil no i samråd med kringkastingsselskapa
vurdere om det skal stillast særskilde krav om ein monaleg
auke i norskspråklege sendingar frå uavhengige
produksjonsselskap.
Stortinget har bede om ein gjennomgang av ulike
tiltak som kan gjere sitt til at det vert produsert fleire utanlandske
filmar i Norge.
Nærings- og handelsdepartementet har
i dei seinare åra løyvd i overkant av 100 mill.
kroner årleg til marknadsføring av Noreg
som reisemål. Innovasjon Noreg har ei rekkje strategiar
for kva det skal satsast på i dei ulike marknadene. Så langt
er marknadsføring av Noreg som eit eige land for filmproduksjon
ikkje gjeve høgaste prioritet. Filmproduksjon er likevel
ikkje eit uprøvd medium.
Norsk filmkommisjon er ei stifting som vart
oppretta i 2002 ved Bergen Media By, og som har sete i Bergen. Filmkommisjonen
skal særlig legge til rette for utenlandsk produksjon av
film i Norge ved å bistå produsenter i å finne
innspillingssted, skaffe til veie nødvendig tillatelser,
personale, tekniske fasiliteter mv.
Verksemda til Norsk filmkommisjon ligg i skjeringspunktet
mellom kultur- og nærings- og distriktspolitikk.
Norsk filmkommisjon har til no verka kort tid,
og det er difor vanskeleg å vurdere resultatet av kommisjonens
arbeid og dermed effekten av den statlege løyvinga. Departementet
kjem attende til dette i samband med gjennomgangen av filmområdet.
Utanlandske filmproduksjonar vil utan tvil ha
positive ringverknader for fleire næringar i Noreg. Frå ein kulturpolitisk
ståstad vert likevel hovudspørsmålet
om utanlandske filmproduksjonar i Noreg er så viktige for å fremja
måla for filmpolitikken at det her bør innførast insentivordningar
som i så fall kjem i staden for løyvingar til
andre filmføremål under kulturbudsjettet.
Departementet kan ikkje sjå at ei slik
omprioritering er tilrådeleg. Det er ei betre løysing
og meir i samsvar med dei overordna filmpolitiske måla å nytte
tilskot til å produsere nye og fleire norske audiovisuelle
produksjonar enn å subsidiere utanlandske produksjonar.
Ein modell for støtte til utanlandske
filmproduksjonar som særleg har vorte framheva, er ein
refusjonsmodell (rabattmodell) der ein viss del av utgiftene, m.a. statlege
avgifter, skal refunderast etter at innspelinga er ferdig.
I tillegg til den direkte verknaden for filmmiljøet
vert det argumentert for at slike ordningar vil vere med på å auke
den samla verdiskapinga ved at midlane som vert nytta i Noreg vert
høgare enn verdien av dei avgiftene staten vil tape. Det
er likevel vanskeleg å sjå at slike ordningar
vil vere samfunnsøkonomisk lønnsame. Staten treng
uansett eit visst skatteproveny, og gunstigare skatteordningar for
filmproduksjon vil dermed føre til høgare skattenivå for
andre grupper. Dette vil kunne vere med på å vri
ressursbruken i samfunnet, slik at det vert nytta fleire ressursar
i filmindustrien enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsamt.
Dersom ein skal kunne forsvare offentleg støtte
til utanlandsk filmproduksjon ut frå omsynet til verdiskaping,
må det vere fordi ein ynskjer å oppnå særskilde verknader
overfor reiseliv eller sysselsetjingsmønster i eit særskilt
område av landet. Dersom regionale einingar eller det sentrale
verkemiddelapparatet vurderer utanlandske filminnspelingar som det
beste tiltaket for å oppnå målsetjingane,
er det fullt mogleg å utforma regionale reiselivstiltak
i tråd med dette.
Regjeringa kan ikkje sjå at det er
grunnlag for å ta i bruk særskilde insentivordningar
for å stimulere til auka utanlandsk filmproduksjon i Noreg.
Eksisterande ordningar og verkemiddel kan nyttast der det er behov for
det.
Kultur- og kyrkjedepartementets økonomiske
verkemiddel er i hovudsak retta mot det profesjonelle musikklivet
med tilskot til produksjon, distribusjon og formidling. Frå ein
kulturpolitisk synsvinkel er det eit mål å støtte
opp under dei delane av musikkbransjen som ikkje klarer seg på eiga
hand i ein marknad. Dei viktigaste verkemidla på musikkfeltet
er innkjøpsordninga for fonogram, offentleg støtte
til plateproduksjonar, ensemble og orkester, turnéstøtte
for orkester, turné- og arrangørstøtte
for rock og populærmusikk, støtte til musikkfestivalar
og støtte til organisasjonsarbeid og opplæring.
Viktige verkemiddel kan vere kompetansehevande tiltak
både innan marknadsføring, merkevarebygging og
generell forretningsdrift, eller ulike former for finansiell støtte.
Det vil vere viktig å utvikle den musikkfaglege kompetansen
i Innovasjon Noreg og utvikle eit gagnleg samvirke med bransjen
sjølv.
Det er store variasjonar i samarbeidet mellom
kulturliv og næringsliv på musikkområdet.
Graden av kommersiell inntening på produksjon og formidling
av konsertar og plateinnspelingar varierer også. Inntektsgrunnlaget
for institusjonar og tiltak på musikkområdet er
samansett, også for institusjonar med statleg finansiering.
Det er meir og meir vanleg at musikkinstitusjonar som
mottek driftstilskot frå Kultur- og kyrkjedepartementet
også mottek sponsorstøtte frå næringslivet.
Store mengder friviljug innsats i ulike delar
av musikklivet er viktig både som direkte og indirekte bidrag
til dei næringsmessige sidene ved heilskapen. Dette gjeld
sjølvsagt innsatsen til dei mange konsertarrangørane
som arbeider på friviljug basis. Når det gjeld kunstnarane
sjølve, gjer også dei ein stor ikkje-betalt arbeidsinnsats.
Det finst ingen utrekningar av den økonomiske verdien av
aktiviteten, men det er ingen tvil om at den samla ytinga er omfattande
og representerer økonomiske verdiar som har mykje å seie
for det samla blandingsøkonomiske produktet på musikkfeltet.
I tillegg til å vere viktige rekrutteringsbasar
til musikksektoren, representerer dei friviljuge organisasjonane
også etterspurnad som gjev grunnlag for næringsverksemd.
Eit stort tal profesjonelle musikarar har kombinerte karrierar.
Mange driv kunstnarisk tilknytt verksemd som undervisning og andre
arbeider også utanfor musikklivet sine rekkjer. Offentlege
oppdrag, prosjektstøtte, stipend og garantiinntekter for
komponistar utgjer ein stor del av inntektsgrunnlaget i feltet sett under
eitt.
Den langsiktige tendensen i dei norske kunstnarane sine
yrkes- og inntektsvilkår frå 1970-talet og fram
til i dag har vore at inntektene frå kunstnarisk arbeid
for komponistar og musikarar gjennomsnittleg er låge og at
kunstnarar ikkje heng med på auken i inntektsnivået i
samfunnet elles.
Festivalane er ei viktig årsak til
utviklinga av arenaer, samarbeidsrelasjonar, arrangør-
og formidlingskompetanse med forankring i lokale miljø og
lokale ressursar over heile landet. Små, fleksible, profesjonelle
og utprega ressursmobiliserande organisasjonar dominerer feltet.
Organisasjonsstrukturen er med på å gjere
festivalane rasjonelle også sett frå eit økonomisk
synspunkt. Festivalane har skapt ein variert blandingsøkonomi som
byggjer på fire stolpar: offentlege tilskot, stor friviljug
innsats, sponsorar og for det fjerde er festivalane næringsdrivande
marknadsaktørar. Det er dei sjølvsagt gjennom
sal av billettar til publikum, men mange er det også gjennom
meir indirekte tiltak som til dømes sal av festivalprodukt,
utleige av bygater til tilreisande handelsfolk, restaurant- og kafédrift
osv.
Festivalane har også innverknad for
stadsutvikling og som identitetsskapar i marknadsføringa
av ein stad. Festivalane kan medverke til å trekkje publikum,
kundar, turistar og arbeidskraft til annan verksemd på staden.
Det er ein klar tendens til at lokale og regionale aktørar
ynskjer at stadsutvikling skal skje gjennom å satse på kulturverksemd
som medverkar til arbeidsplassar og gjer staden meir attraktiv for
innbyggjarane.
Musikkforlag som byggjer drifta på noteutgjevnader, kviler
i Noreg, som i dei fleste andre land, på tre økonomiske
fundament. Desse er framføringsrettar, utleige av orkestermateriale
og sal av eigne publikasjonar.
Undersøkingar av kva informasjonskjelder
som har størst innverknad ved kjøp av fonogram,
viser at radio er viktigast, dinest kjem TV/video og tips
frå vener og kjende.
Dei siste tjue åra har dei riksdekkjande
radiokanalane fått auka innverknad i formidlinga av musikk.
I gjennomsnitt er 27 pst. av musikken som vert
spelt på NRK sine radiokanalar, norsk musikk. Dette er
lågt samanlikna med ei rekkje andre land i Norden, Europa og
elles i verda.
Allmennkringkastaroppdraget til NRK går
i dag fram av kringkastingslova og vedtektene for NRK. I dei overordna
krava er det nedfelt at verksemda skal medverke til å styrkje
norsk språk, identitet og kultur. NRK skal i si kjerneverksemd
leggje særleg vekt på si rolle som utviklar og
formidlar av norsk språk og kultur. Etter programkrava
skal NRK sitt samla riksdekkjande programtilbod både i
radio og fjernsyn innehalde program som speglar mangfaldet i norsk
kulturliv. Det er òg stilt krav om formidling og produksjon
av norsk musikk. Minst 35 pst. av sendingane skal vere norsk musikk.
Etter konsesjonsvilkåra er P4 og Kanal
24 plikta til å sende 35 pst. og 30 pst. norsk musikk.
Det er viktig både å styrkje
internasjonaliseringsarbeidet og samstundes syte for at breidda
i norsk musikk er tilgjengeleg og synleg i heimemarknaden.
Ved sida av konsertarrangørar, forlag
og plateselskap står musikklivet sine eigne organisasjonar
for ei vesentleg verksemd når det gjeld forvaltning, promotering
og formidling av kunstnarane, gruppene, ensembla og orkestra si
verksemd.
Det vert drive eit stort informasjons-, formidlings-
og promoteringsarbeid nasjonalt og internasjonalt via mellom andre
interesseorganisasjonane, musikksamlingar og arkiv, Musikkinformasjonssenteret,
Music Export Norway og biblioteka.
Av ein rapport utarbeidd for Music Export Norway går
det fram at den samla eksportinntekta frå norsk musikkindustri
i 2001 var om lag 210 mill. kroner. Undersøkinga er gjord
etter svensk modell for at tala skal kunne vere mogelege å samanlikne.
Export Music Sweden legg til grunn at eksportinntektene i Sverige
i 2000 var om lag 4 mrd. svenske kroner ($ 535.8 mill.).
Norsk musikkliv er inne i ein sterk utviklingsfase både
kvalitativt og kommersielt, og etterspurnaden etter norske artistar
frå utanlandske bransjemedium, produsentar, messer og arrangement
er veksande. Musikkeksporten bør difor kunne aukast gjennom
innsats frå musikkbransjen sjølv og ved utvikling
av gode rammevilkår som kan stimulere auka aktivitet på området.
Det kan vere tenleg å vurdere om det
bør opprettast nettverk for musikkeksport innanfor rammene
av innovasjon Norge.
Musikklivet sine organisasjonar har peika på at
det i liten grad finst tilstrekkeleg utdanningstilbod til dei næringsdrivande
profesjonsgruppene. Det trengst relevante påbyggings- og
etterutdanningstilbod i musikkutdanninga. Det er dessutan behov
for studietilbod til managerar, produsentar, bookingfolk, arrangørar,
marknadsføringsfolk og andre i mellomvertposisjonar i musikkbransjen
Det er behov for tiltak som styrkjer kompetansen
og profesjonaliteten i arrangørleddet.
Sterke lokale og regionale miljø er
viktige for å fremje kreativitet, nyskaping og kompetanse
i bransjen og for å utnytte heile landets ressursar i musikknæringa.
Ein klyngebasert regional næringspolitikk retta mot til
dømes musikknæringa kan difor vere ein viktig faktor
for å utvikle næringspotensialet i kulturfeltet.
Hovudføremålet med den statlege
litteraturpolitikken er å leggje til rette for kvalitet,
breidde og mangfald med omsyn til innhald og sjangrar i fag- og
skjønnlitteraturen. Vidare må den litteraturen
som vert skapt, distribuerast slik at han når fram til
publikum gjennom mange og vel eigna kanalar.
Dei sentrale offentlege verkemidla i bokbransjen
har i fleire tiår vore fritak frå meirverdiavgift
innkjøpsordningane, unnatak for bokavtale frå konkurranselovgjevinga,
og offentlege stimuleringsordningar gjennom ulike tilskot.
Den vertikale og horisontale integrasjonen i
bokbransjen er vorte så sterk at konkurransestyresmaktene ved
eitt høve har gripe inn og kravd at forlag måtte
selje ut delar av oppkjøpt forlagsverksemd.
Også i den internasjonale bokbransjen
har konsentrasjonane vore sterke, men i få land har konsentrasjonen vore
like sterk både horisontalt og vertikalt som i Noreg.
Det er grunn til å tru at papirboka
vil eksistere langt inn i framtida som eit vesentleg medium for
formidling av tekst, eventuelt med bilete, men utviklinga av den elektroniske
boka vil likevel medføre at ein del tekstar vi i dag søkjer
i trykte bøker, etterkvart vil bli lesne elektronisk.
Den digital-teknologiske utviklinga vil påverke
både næringskjeda i bokproduksjonen og innhaldet
i tekstane.
Overgang til heildigital publisering vil også verke inn
på produksjonskjeda, både ved at den fysiske distribusjonen
etter kvart fell bort og ved at trykkeria og papirindustrien får
mindre å gjere. Heildigital publisering kan også føre
til at forfattarane vert mindre avhengige av forlag og bokhandlar.
Ei slik endring vil føre til at aktørane i den
noverande produksjonskjeda i ulik grad må kjempe for interessene
sine, kanskje til og med kan miste næringsgrunnlaget.
Det vil vere viktig å arbeide for å harmonisere
rammevilkåra for tekstprodusentar uavhengig av teknologisk
plattform, og leggje til rette for utvikling av berekraftig teknologi
som kan møte den venta auken i elektronisk informasjons-
og kommunikasjonsbehov. Litteraturpolitikken må sjåast
i samanhang med språkpolitikken, og eit viktig tiltak i
styrkinga av norsk språk framover vil vere å utvikle
norske språkteknologiske ressursar. Det vil også vere
ei viktig oppgåve å vurdere dei kulturpolitiske
verkemidla i lys av den teknologiske utviklinga, særleg
sett i samband med medienøytralitet i dei ulike innkjøpsordningane
i Norsk kulturråd.
Ei brei og samansett forfattargruppe dannar
grunnlaget for ein levande litteratur. I Noreg har vi i dag om lag 5 500
forfattarar og 800 omsetjarar.
Rekrutteringa til forfattaryrket vert stimulert
av innkjøpsordningane under Kulturrådet og av
bibliotekvederlaget til forfattarorganisasjonane. Den norske litteraturpolitikken
saman med ordningar i bransjen fører til at Noreg har fleire
forfattarar enn folketalet skulle tilseie. Både kulturpolitisk
og næringspolitisk må det vere eit mål å tryggje
gode arbeidsvilkår for forfattarane.
Truleg er det om lag 350 stadig aktive forlag
i landet. Dei aller fleste av dei store er medlemmer av Den norske
Forleggerforening.
Mange verksemder arbeider også med å produsere dei
bøkene forlaga utviklar. Størsteparten av bokproduksjonen
vert gjordt i Noreg, men det er grunn til å tru at ein
større del av trykkinga og innbindinga vil bli gjort i
utlandet i framtida.
Mesteparten av papiret som vert nytta i bøkene
vert i dag produsert utanfor landet.
Normalavtalane mellom Den norske Forleggerforening
og skribentorganisasjonane regulerer tilhøvet mellom forfattarar,
omsetjarar og forlag på område som gjeld rettar,
plikter, royalty og honorar. Noreg er det einaste landet i verda
med slike avtalar. Avtalane verkar mot etableringshindringar og
har mellom anna vore medverkande til den solide framveksten av norsk skjønnlitteratur.
Kopinor har frå 1980 kravt inn vederlag
for kopiering frå bøker, aviser, tidsskrift, notar
og liknande.
Noreg har eit godt utbygt nett av bokhandlar.
87 pst. av folket bur i ein kommune med bokhandel, og tal frå MMI
si bokgransking viser at 9 av 10 nordmenn meiner dei har ein bokhandel
innanfor akseptabel reiseavstand.
Så godt som alle bokhandlar er medlemmer
i Den norske Bokhandlerforening og har dermed plikter og rettar
i forhold til Bransjeavtalen. Bokhandlane har til dømes
skaffeplikt på alle dei 70 000 titlane
som er tilgjengelige gjennom norske distributørar. Ein
typisk bokhandlarkjede sel over 40 000 ulike
titlar i året.
Om lag 60 pst. av den totale bokomsetninga i
Noreg går via bokhandlane.
Bokhandelen har dei siste åra vorte
meir enn ein kanal for sal av bøker. Bokhandelen er i større
og større grad i ferd med å verte eit kulturelt
opplevingssenter.
Fleire bokhandlar driv i tillegg til ordinær
bokhandeldrift også nettbokhandel. Det er ein aukande tendens
til at kunden brukar den nettbokhandelen der dei elles også fysisk
handlar.
I 2002 omsette bokklubbane bøker for
1 274 mill. kroner. Dette utgjer 25 pst. av
den totale bokmarknaden, som i 2002 vart estimert til i overkant
av 5 mrd. kroner.
Med den nye bokavtalen mellom Forleggerforeningen
og Bokhandlerforeningen mister bokklubbane nokre av sine viktigaste
konkurranseføremoner.
Media formidlar tradisjonelt bøker
gjennom bokmeldingane. Dette er framleis ei viktig side av formidlinga.
Alle kommunar i Noreg, med unnatak av to, har eigne
folkebibliotek. Medrekna dei 435 hovudbiblioteka er det til saman
974 bibliotekavdelingar i Noreg.
Bokklubbane har også hatt ei viktig
rolle i spreiinga av litteratur i Noreg.
Bokhandlar og forlag har i over 50 år
gjeve ut katalogen Årets Bøker som inneheld alle
dei nye bøkene det aktuelle året.
Skulen og litteraturen heng saman. Alt frå barnehagane
er samlingsstunder med høgtlesing ein fast del av dagen.
Prosjektet Bok til alle vart første
gong gjennomført i 2004, og gjorde det mogeleg for 120 000
sjette- og sjuandeklassingar å hente ein av seks spesialtrykte
pocketbøker i den lokale bokhandelen.
I 1997 gjekk ei rekkje aktørar i bokbransjen
saman om det felles lesestimulerande tiltaket, Prosjekt Leselyst.
Foreningen !les skal i 2005 arrangere eit nasjonalt leseår
i samarbeid med Noreg 2005 og andre aktørar. Målsetjinga
er å få fleire menneske til å lese fleire bøker.
Gjennom Den kulturelle skulesekken som er finansiert
av spelemiddeloverskotet får elevar i grunnskulen til dømes
møte profesjonelle forfattarar og skodespelarar.
Gjennom prosjektet Leser søker bok
vert det arbeidd for å auke tilgangen til litteratur som
til dømes følebøker, lydbøker
og lettleste bøker.
Fleire litteraturfestivalar og bokdagar er etablerte kring
i Noreg. Dette skaper stor aktivitet både for deltakarane
og dei som står for arrangementa.
Norsk litteratur står sterkt internasjonalt
for tida. Norsk litteratur er med på å auke interessa
for Noreg internasjonalt, og gjennom bøkene har ein fått
gode ambassadørar i fleire land.
NORLA, Senter for norsk skjønn- og
faglitteratur i utlandet, er ein viktig aktør i arbeidet
for å promotere og formidle norske skjønn- og
faglitterære forfattarar i utlandet.
Hovudmålsetjinga for NORLA er å medverke
til at fleire norske titlar vert gjevne ut i utlandet.
Den totale verdiskapinga i reiselivsnæringane
utgjer om lag 3,9 pst. av bruttonasjonalproduktet. I alt sysselset
næringa knappe 150 000 personar,
og dei fleste er kvinner. Dette utgjer om lag 6,4 pst. av arbeidsstyrken.
Innanfor ferie- og fritidsmarknaden er det ein aukande
etterspurnad etter opplevingar. Dei reisande er på leit
etter dei ekte og gode opplevingane.
Kulturopplevingar og historiske attraksjonar
er mellom dei vanlegaste aktivitetane som turisten oppgjev under
val av reisemål. Desse trendane og utviklingstrekka inneber
nye sjansar for å utvikle Noreg sin attraktivitet som framtidig
reisemål og utvide publikumspotensialet ved kulturattraksjonar.
Grunnlaget for verdiskaping og lønsemd
i reiselivsnæringane ligg i evna til å utvikle
attraktive produkt som dei reisande etterspør og er viljuge
til å betale for.
Dei ulike tilboda som kan karakteriserast som
kulturbaserte, omfattar ei rekkje tiltak, institusjonar og private
verksemder med svært ulikt innhald, finansieringsstruktur
og marknadspotensial. Kulturbasert reiseliv vert i stor grad sett
i samanheng med naturbasert reiseliv. Nasjonalparksentra gjev til
dømes informasjon om både natur- og kulturhistorie.
Kulturattraksjonane fungerer ofte som kollektive gode
for reiselivet. I denne samanheng synest det som reiselivsbedriftene
i aukande grad gjer bruk av det offentlege kulturlivet i produktet
dei tilbyr kundane sine.
Viktige aspekt ved dei nye tilboda er at dei
generelt er halvkommersielle og livsstilsprega, og dei har i stor grad
kome i stand gjennom privat initiativ frå næringsinteresser
eller friviljuge organisasjonar. Tiltaka er viktige element i regional
og lokal satsing på reiseliv og kultur, og er ofte kopla
til utvikling av lokale kulturattraksjonar. Kommunar og fylkeskommunar
er ofte viktige aktørar i å drive prosjekta fram,
og sjølv om tiltaka ofte er bygde rundt næringsmessige
målsetjingar, er drifta i ein del tilfelle avhengige av
offentlege tilskot.
Mange av dei opplevingstilboda som er utvikla
dei siste åra, har sterke element av kunst, kultur, kulturarv og
kulturvern som gjer dei kulturpolitisk relevante. Men fleire ber
også preg av klar næringsverksemd. Eit vesentleg
aspekt er at tiltaka i større grad har næringspolitisk
enn kulturpolitisk grunngjeving. Det kulturbaserte reiselivet inneheld
difor ei rekkje aktivitetar som femner vidare enn det som tradisjonelt
har vore emne for ein offentleg kulturpolitikk.
Omgrepet kultur i samband med kulturbasert reiseliv kan
omfatte stadars fysiske miljø, kunstnariske utsmykking,
arkitektur, kulturlandskap, ulike tradisjonar og særmerke.
Dette er vesentlege faktorar for eit samfunns attraksjonskraft for
turistar.
Kulturarv har vist seg å vere ein viktig
faktor i utviklinga av ulike lokalsamfunn generelt. Reint konkret
er dette manifestert i dei mange ulike prosjekta både nasjonalt
og internasjonalt der kulturarv er ein viktig faktor i mellom anna
utviklinga av den lokale turistnæringa, vidareføring
av bygg- og handverkstradisjonar og utvikling av kunst- og handverksprodukt.
Kulturminne og kulturmiljø tener ofte
som gode rammer for reiselivsaktivitetar, det vere seg innomhus,
i gardstun, i byane eller i opne landskap. Gode døme er Bryggen
i Bergen, stavkyrkjene, bergkunsten i Alta, kunst- og trebyen Risør,
jugendbyen Ålesund, bergstaden Røros med landskapet
rundt og stølsriket i Valdres.
Aktivitetsferiar kombinert med kulturopplevingar
er eit reiselivssegment som er i kraftig vekst både med omsyn
til omsetning og med omsyn til talet på turistar som kjem
hit.
Miljøverndepartementet har nyleg lagt
fram St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner. Meldinga set
mellom anna fokus på korleis kulturminne og kulturmiljø kan
vere ein ressurs for utvikling og verdiskaping i lokalsamfunna.
Kulturlandskapet omfattar store delar av landarealet i
Noreg og har unike kvalitetar knytte til gamal og tradisjonsrik
byggjeskikk, gamle kulturminne, kulturmarker, vegar og liknande.
Interessa for dette er aukande, og i mange bygder kombinerer ein
kvalitetane i kulturlandskapet med mat og annan stadeigen kultur,
som grunnlag for næringsutvikling.
Ved å tilby turistane lokale matkonsept
i kombinasjon med til dømes stølsdrift, vakker
natur og lokale kunst- og kulturuttrykk, viser røynslene
at det er mogeleg å utvikle mangfaldet i reiselivsnæringane
saman med masseturismen.
Landbruks- og matdepartementet vil arbeide sentralt for å ta
vare på kulturlandskap og kulturmiljø ved å balansere
vern og bruk av naturen på ein optimal måte. Vidare
vil ein satse på marknadstilpassing av produkta og arbeide
for kvalitet i alle ledd, mellom anna ved å medverke til å utvikle
kvalitetsstandardar for reiselivsprodukta, og kompetanseoppbygging
og forsking. Marknadsføring nasjonalt og internasjonalt
vil stå sentralt saman med samarbeid med relevante fora
for reiseliv og med andre departement, jf. Landbruks- og matdepartementets
vedtekne Nasjonal strategi for næringsutvikling.
Musea si oppgåve er å forvalte
kultur- og naturarven og formidle kunnskapar om menneskeskapte spor
i det fortidige landskapet. Musea kan vere ein ressurs for næringslivet.
Dette kan gjerast ved at dei ulike partane går meir systematisk
i dialog og ved at musea medverkar med sine tenester og sin kompetanse
i langt større grad enn tilfellet er i dag.
Musea inngår ofte i det totaltilbodet
som gjer Noreg til eit attraktivt reisemål. Vidare medverkar
fleire museum i planlegging og utvikling av lokalsamfunn og regionar
som reisemål.
Kreativiteten i samarbeidet mellom kulturarvsaktørar,
reiselivsnæringane, lokal bedriftsutvikling eller IKT-næringa
kan resultere i identitetsskapande produkt og originale løysingar
på formidling av tenester. Ikkje minst kan slikt samarbeid
på tvers av samfunnsektorar medverke til å skape
nye arbeidsplassar.
Sjølv om fleire teater og orkester
samarbeider med reiselivsnæringa, er det ikkje noko stort
omfang av slike satsingar. Det ser ikkje ut til at reiselivsnæringane i
særleg grad arbeider strategisk i høve til kulturinstitusjonane
i dag. Ein ser likevel ei viss utvikling i denne lei, og kanskje
i større grad på mindre stader enn i dei større
byane.
Både internasjonalt og nasjonalt er
det ein klar auke i talet på festivalar og spel. Det vert årleg
arrangert fleire hundre festivalar i mange sjangrar, i alle storleikar,
over heile landet. Det er nærliggjande å tru at
festivalane har positiv verknad ut over det kulturaktivitetane gjev
i seg sjølve, og at reiselivsnæringane nyt godt av
arrangementa gjennom auka besøk og omsetning.
Grunnlaget for verdiskaping og lønsemd
i reiselivsnæringane ligg i evna til å utvikle
attraktive produkt som dei reisande etterspør og som det
er god betalingsvilje for. Marknadstilpassa produktutvikling er
primært reiselivsbedriftene sitt eige ansvar.
Styresmaktene skal leggje til rette for gode
rammevilkår for verdiskaping og eit effektivt verkemiddelapparat
som stimulerer til effektiv ressursbruk og lønsemd i reiselivsnæringane.
Dei same grunnleggjande prinsippa må gjelde for kulturbasert
reiseliv. Dette inneber at denne typen av kommersiell næringsverksemd
må vere sjølvgåande og utviklast innanfor
ramma av dei generelle rammevilkåra og utan særlege
subsidiar eller statlege støtteprogram.
Nærings- og handelsdepartementet vil
utarbeide ein handlingsplan for reiseliv våren 2005.
I skjeringsfeltet mellom kultur- og turismeattraksjonar
kan det ofte oppstå konfliktar mellom ulike aktørar med
ulike verdisett og haldningar. Reiselivsprodukt baserte på kultur,
kulturarv og tradisjonar må difor leggjast til rette på ein
kjenslevar måte og med respekt for lokal kultur, natur
og miljø.
Mat- og matkultur vert i aukande grad sett i
samanheng med reiselivet og utviklinga av opplevingar baserte på lokal
kultur, natur og kulturarv. Mat- og matkultur har såleis
også vorte eit viktig element i marknadsføringa
av Noreg i utlandet.
Over heile landet har det etter kvart vorte
etablert mange tilbod der mat- og måltidsopplevingar og
lokale kultur- og naturopplevingar er viktige faktorar. Mat og lokal
matkultur vert dessutan rekna som viktige faktorar i utviklinga
av ein stads identitet og attraksjonskraft som reisemål.
Trendanalysar viser at mat vert ein stendig
viktigare del av reiselivsproduktet. I 2004 og 2005 gjennomførte Utanriksdepartementet
og Landbruks- og matdepartementet saman med Innovasjon Noreg ei
undersøking på den store forbrukarmessa for mat,
Grüne Woche i Berlin. I undersøkinga går
det fram at om lag halvparten av dei spurde meinte at mat og matkultur
er viktig for val av ferieland.
Undersøkingane dokumenterer òg
at tyskarane generelt sett syner interesse for Noreg, og at mat
kopla til reiselivsproduktet utgjer eit interessant potensial når det
gjeld tyske turistar.
Lokale mattradisjonar kopla til reiseliv er
inne i ei særs positiv utvikling i Noreg. Dette heng mellom
anna saman med at kulturarven og det lokale særpreget er
på frammarsj som ressurs og innovasjonskjelde, som motvekt
til det meir standardiserte og globale.
Det er også ein tendens til at marknadsføringa
av ulike matprodukt etter kvart har vorte nærare bunden
til historie, tradisjonar, identitet, produksjonsstad og natur.
Det er utarbeidd ein handlingsplan for norsk
matkultur (SND, 2000). Hovudmålet er å auke verdiskapinga, foredlinga
og etterspurnaden etter norske matvarer og mattradisjonar.
I dei siste åra kan ein sjå ein
tendens til at forbrukarane ikkje berre vil ha billige produkt,
men rein mat med god kvalitet, og dei vil spore att kor maten kjem frå.
Forbrukaren spør i aukande grad etter eit vareutval som
er prega av mangfald, særpreg, lokal eigenart og kvalitet.
Eksportutvalet for fisk (EFF) har ei sentral
rolle i arbeidet med å betre omdømmet til norsk
sjømat og for å auke forbruket på kort
og lang sikt.
For å skape eit godt utstillingsvindauge
for norsk sjømat vert det arrangert mange festivalar over
heile landet der sjømat står sentralt. Mattrendar
endrar seg, og det er difor viktig heile tida å ha borna
med i utviklinga, både for å bevare tradisjonar
og for å skape nye. Born og unge må tidleg få kunnskap
om historia til fiskeri- og havbruksnæringa, og dei må lære
seg å handsame råstoffet og lage til ulike rettar.
Det kulturpolitiske utgangspunktet for ei interesse for
mat og matproduksjon har nettopp vore å ta vare på tradisjonar
kring tilverking av mat og handlingsboren kunnskap som oppskrifter,
metodar og liknande. Med den aukande interessa for slike aspekt
også i landbruks- og reiselivsnæringa gjev dette
rom for eit utvida samspel mellom kultursektoren, landbrukssektoren
og fiskerisektoren.
Når matkultur og tradisjonar får
større plass i reiseliv og turisme, vert det viktig å sikre
kvaliteten på det som vert formidla. Eit samarbeid mellom
kultursektoren, reiselivsnæringa og landbruksnæringa
kan danne utgangspunkt for ulike formidlingsopplegg til born og unge
til dømes gjennom Den kulturelle skulesekken. Museum, arkiv
og bibliotek med sine fagfolk kan vere viktige ressursar både
for kompetanseheving og utvikling i både landbruksnæringa
og reiselivsnæringa.
Jærmuseet i Rogaland har til dømes
medverka til kompetanseutvikling for det lokale næringslivet
på fleire område.
Vern, formidling og bruk av kulturarven langs
kysten er gode element i vidareutvikling av lokalsamfunn og regionar.
Fiskerinæringar og marine næringar kan nytte kulturarven
for produktutvikling. Det er eit stort potensial for næringsutvikling
og nye arbeidsplassar langs kysten innanfor turisme og kystkultur.
Landbruks- og matpolitikken femner om heile
produksjonskjeda frå produsent til forbrukar og skal sikre ein
nasjonal matproduksjon og trygge matvarer. Politikken skal også medverke
til at ei rekke sentrale samfunnsmål vert nådde.
Koplinga til kultur- og næringsfeltet er særleg
sterk. Ein kan seie at mykje av landbruksnæringa er kulturbasert
gjennom sin nærleik til matkultur og til kulturlandskapet.
I samsvar med dette har verkemidla i landbruks- og matpolitikken
ofte parallelle kultur- og næringspolitiske mål.
Verkemiddel for kulturbasert næringsutvikling
under Landbruks- og matdepartementet vert kanaliserte gjennom det
offentlege verkemiddelapparatet over statsbudsjettet og gjennom
landbruksnæringane over jordbruksavtala.
Verkemiddel som er av direkte, praktisk innverknad for
kulturbasert næringsutvikling, er sentrale og fylkesvise
bygdeutviklingsmidlar, verdiskapingsprogrammet for mat og verdiskapingsprogrammet
for rein. Landbruks- og matdepartementet rår også over
verkemiddel for bevaring av jordbrukets kulturlandskap, som er ein viktig
infrastruktur for landbruksbasert reiseliv og bygdeturisme.
Innovasjon Noreg og fylkesmannen forvaltar dei sentrale
og fylkesvise bygdeutviklingsmidlane.
Både ABM-utvikling og Norsk Kulturråd
disponerer midlar til ulike tiltak som også kan nyttast
til prosjekt som er relaterte til matkultur og mattradisjonar.
Eit viktig element i den offentlege innsatsen
på dette området er å leggje til rette
for samarbeid mellom aktørane og medverke til informasjons-
og kunnskapsutveksling ved å etablere eller støtte
møteplassar. Dette kan til dømes vere festivalar
og nettstader.
Regionale konkurranseføremoner kan
utviklast gjennom nettverksdanning der produsentane kjem i kontakt med
kvarandre for betre å nytte synergiar og kompetanse på tvers
av sektorar og bransjar.
Kultursektoren sine ressursar som til dømes
arkiv, bibliotek, museum og vitensentra over heile landet kan også på ulike
vis vere viktige samarbeidspartnarar for både landbruks-
og fiskeriinteresser og reiselivsnæringane.
Dersom ein skal lukkast med å nå ut
til forbrukarane med produkta, må matprodusentane fokusere
på marknaden utan omsyn til kor i verdikjeda eller produksjonsprosessen
dei er.
Sjølv om Noreg eksporterer 95 pst.
av all sjømaten som vert produsert her i landet, er heimemarknaden også viktig.
Sjømatnæringa er utan subsidiar.
Dette er viktig for å kunne operere på den internasjonale
arenaen.
Gjennom arbeidet med den offentlege merkeordninga
Beskytta nemningar er ein i ferd med å dokumentere mykje
av den verdfulle historia som er knytt til mange av dei norske mattradisjonane,
produkta og bedriftene.
For betre å synleggjere norske matspesialitetar
og matkultur vil ein i åra som kjem, satse meir på å styrkje marknadsretta
informasjon, merkeordningar og profileringstiltak nasjonalt og internasjonalt,
mellom anna gjennom betre samordning av informasjons- og merkeressursane. Å nytte
norsk matkultur i profileringa av Noreg er viktig og nyttig både
for norsk omdømme og norsk næringsliv. Mat er
eit samlande element som gjev spanande kulturutvekslingar.
Kompetanse hos den enkelte næringsaktør
er viktig for nyskaping, kvalitet og lønsemd. For å medverke
til nyskaping i bedriftene er det vesentleg å sjå dei
offentlege forskingsmidlane i samanheng med midlane til bedriftsutvikling.
Det er òg viktig at det offentlege legg til rette for at
kompetanse og kunnskap om marknadsarbeid vert tilført små og
mellomstore produsentar på best mogeleg måte.
Samspel mellom kultur- og næringsliv
kan medverke til utvikling og vekst både i kulturlivet
og i næringslivet. På den eine sida finst det
døme på at kulturlivet kan medverke til omstilling
og innovasjon i næringslivet til dømes i design-
og produktutvikling, marknadsføring og organisasjonsutvikling.
På den andre sida er det aukande interesse
frå kulturlivet for å samarbeide med næringslivet.
Det ser ut til å ha skjedd ei haldningsendring
i kulturlivet til sponsing og samarbeid med næringslivet
det siste tiåret. Den skepsisen til sponsing og anna samarbeid
med næringslivet som ein såg på 1970-talet,
ser ein mindre til i dag.
Dei siste åra har ein sett ei utvikling
i retning av meir integrert samarbeid og større grad av
gjensidig tenesteyting mellom sektorane. Det er ein tendens til
at kontakten mellom kulturliv og næringsliv endrar seg
frå økonomisk støtte mot logoeksponering
eller tenester til avtaler som føreset ei meir gjensidig
utveksling av ytingar. Næringslivets bruk av kultur vert
såleis meir samansett, og krava til bidraga frå kulturlivet
vert meir omfattande og direkte.
Det ligg eit utviklingspotensial i eit tettare
samspel mellom kultur- og næringsliv. Regjeringa ynskjer
difor å setje søkelyset på dei områda
der kultur og næringsliv har gjensidig interesse av samarbeid,
og oppmuntre til fleire og meir varierte finansieringskjelder som
kan supplere innsatsen frå det offentlege. Fleire finansieringsmåtar
kan på sikt medverke til å skape større mangfald
og vere med å realisere fleire prosjekt og tiltak. Det
kulturpolitiske utgangspunktet om offentleg hovudansvar for finansiering
av kulturlivet og om faglege kvalitetskriterium som avgjerande prinsipp
for ressursfordeling ligg likevel fast.
Staten legg til grunn at kulturinstitusjonar
utnyttar eigeninntektspotensialet sitt. Kravet om eigeninntekter i
det profesjonelle kulturlivet er mellom årsakene til at behovet
for sponsorar og samarbeidsavtaler har auka.
I dag ser vi at fleire store kulturinstitusjonar
som får driftstilskot frå Kultur- og kyrkjedepartementet,
også har sponsor- eller samarbeidsavtaler med næringslivet.
I dag reknar dei fleste store kulturinstitusjonar
samarbeid med næringslivet som ei viktig inntektskjelde for å gjennomføre
planar og program.
Aukande samspel mellom kultur- og næringsliv
reiser særskilte spørsmål i forhold til
born og unge. Særleg media, men også andre bransjar,
har dei seinare åra lagt eit stort kommersielt press på barne-
og ungdomskulturen. Regjeringa ynskjer å avgrense den kommersielle
påverknaden av born og unge og sikre utviklinga også av
dei ikkje-kommersielle delane av barne- og ungdomskulturen.
I den grad ein går inn for partnarskap
mellom kultur og næring bør det finnast spelereglar
som tek omsyn til at born og unge er eigne målgrupper som
har behov for særskilt vern. Slike spelereglar bør òg
ta omsyn til born og unge sin fridom til å uttrykkje seg
kulturelt.
Eit utviklingstrekk i kulturlivets avtaler med næringslivet
det siste tiåret er overgangen frå rein mesenverksemd
og milde gåver til samarbeidsavtaler som liknar meir på utveksling
av tenester. Dette har ført til ei utvikling frå tradisjonell
sponsing i form av velgjerd og moderat logoeksponering, til samarbeidsavtaler
der kulturprodukta og aktivitetane i større grad vert integrert
i bedrifta sin profil og organisasjon.
Mange bedrifter er av den oppfatninga at eit
samarbeid med kulturlivet gjev færre overskrifter og lite mediemerksemd,
samanlikna med til dømes idrettsarrangement og idrettsutøvarar.
Det er ein generell tendens til at næringslivet
først og fremst ynskjer å samarbeide med dei store
institusjonane som både er kjente, vellukka og vel etablerte. Næringslivet
ynskjer seg i mindre grad dei små og meir perifere prosjekta,
som i nokre tilfelle også kan ha ei meir utfordrande stemme.
Mange bedrifter søkjer i dag etter
nye måtar å utvikle dei tilsette på.
Det finst fleire døme på at kulturen kan medverke
til å utvikle kreativitet og kroppsspråk, estetikk
og skriving, prosjektleiing, samarbeid og produktivitet i mange
bedrifter. Kulturen kan også utfordre fordommar og snu
opp-ned på innarbeidde rutinar og tenkjemåtar
i ein organisasjon.
Eit samarbeid mellom kulturlivet og næringslivet
har framleis eit stort potensial i Noreg. Samarbeidsavtaler med
næringslivet kan i mange tilfelle bety at kulturlivet kan
nå fleire og nye publikumsgrupper, noko som både kan
føre til auka inntekter og meir merksemd om kultur.
Kulturlivet kan på fleire måtar
medverke i utviklinga av eit innovativt og konkurransedyktig næringsliv, samstundes
som næringslivet kan medverke med kompetanse og nye sjansar
for kulturlivet.
Betre kompetanse og innsikt kan tvillaust betre grunnlaget
for eit godt og gjensidig utbytte av samarbeidet mellom kultur-
og næringsliv.
Det er difor viktig at det vert lagt til rette
for ei auka tilnærming mellom kultur- og næringsliv.
Gode informasjonskanalar, møteplassar og nettverk vil medverke til
auka gjensidig forståing og kompetanseoverføring og
til betre samhandling.
Graden av kultursponsing og samarbeid mellom
kultur og næring har samanheng med politiske tradisjonar i
ulike land. Samanlikna med ein del andre land har Noreg ein relativt
svak tradisjon med mesenar, stiftingar og sponsoravtaler på kulturfeltet
og det offentlege har ei sentral rolle i utviklinga av kultursektoren.
Forum for Kultur & Næringsliv
i Noreg vart oppretta i 2001 med sentrale bedrifter og kulturorganisasjonar som
initiativtakarar. Medlemsorganisasjonen har sidan starten fått
driftsstøtte frå både Kultur- og kyrkjedepartementet
og Nærings- og handelsdepartementet.
Målet med organisasjonen er å etablere
ein møteplass mellom kultur og næringsliv for å stimulere
til gjensidig utveksling av kunnskap, kontakt, kompetanse, verdiar
og haldningar.
Noreg har ingen uttrykkelege føresegner
om frådragsrett for sponsing av kultur. Prinsipielt gjeld
at skattytar får frådrag for dei kostnadene han
har hatt i samband med tileigning av inntekta. Det er i dag difor mogeleg å få frådrag
for kostnader til kultursponsing i den utstrekning sponsinga kan
seiast å ha reklameverdi.
Frå og med inntektsåret 2000
vart det innført frådragsrett for pengegåve
opp til til visse friviljuge organisasjonar, mellom anna til organisasjonar
som driv barne- og ungdomsretta arbeid innan musikk, teater, litteratur,
dans, idrett og kulturvern. Med verknad frå inntektsåret
2005 er frådragsramma auka til kr 12 000.
På bakgrunn av Stortingets vedtak 27. november 2003
bad Kultur- og kyrkjedepartementet alle aktuelle museum gjennom
tildelings- og tilskotsbreva for 2004 om å leggje til rette
for utlån og utleige av kunst- og kulturgjenstandar til
bruk for forsking og formidling.
Det er mange omsyn som skal ivaretakast, men
dersom offentlege interesser ikkje er til hinder for det, vil utlån
og utleige av gjenstandar vere positive ved at dei gjev musea nye
arenaer for å vise fram materialet sitt og til å aktivere
materiale som elles er magasinert. Samstundes kan utleige representere
ei mogeleg inntektskjelde.
Departementet vil i samarbeid med mellom anna Nasjonalmuseet
for kunst initiere konkrete tiltak for i første omgang å vinne
fleire praktiske røynsler med utlån/utleige
frå offentlege samlingar før eit opplegg i større
skala vert sett i verk.