EU-samarbeidet om kamp mot kriminalitet, som er ein del av samarbeidet på justis- og innanriksområdet, er blitt vesentleg styrkt dei seinare åra. Maastrichttraktaten, som trådde i kraft 1. november 1993, innførte føresegner om politi- og strafferettssamarbeid. Samarbeidet bygde på allmenne folkerettslege prinsipp, dvs. på konvensjonar. Denne delen av justissamarbeidet vart vidareført som folkerettsleg samarbeid under Amsterdamtraktaten, som trådde i kraft 1. mai 1999. Desse spørsmåla er nærare omtala i St.meld. nr. 27 (2001-2002).
I den nye EU-forfatningstraktaten vil det meste av samarbeidet på politi- og strafferettsområdet bli overnasjonalt ved at det vert lagt til fellesskapsinstitusjonane, på linje med anna samarbeid i Det europeiske fellesskapet.
Noreg er delvis med i politi- og strafferettssamarbeidet i EU gjennom assosieringsavtalen for Schengen-regelverket. Dette regelverket regulerer visse sider av politisamarbeidet, i tillegg til at det har enkelte reglar om gjensidig hjelp i straffesaker, ved utlevering og ved soningsoverføring.
Føresegnene i det opphavlege Schengen-regelverket blir etter kvart erstatta av nye instrument. I den grad denne utviklinga er ei vidareutvikling av Schengen-regelverket, deltek Noreg i utforminga av desse føresegnene. Det er ein føresetnad at Noreg godtek og gjennomfører desse reglane i nasjonal rett.
Størstedelen av politi- og strafferettssamarbeidet i EU fell likevel utanfor Schengen-regelverket. Noreg har allereie inngått ein avtale med Den europeiske politieininga (Europol) som etablerer eit samarbeid på ei rekkje kriminalitetsområde, jf. St.prp. nr. 98 (2000-2001). Noreg har også underteikna ein avtale med EU om bruk av enkelte artiklar i konvensjonen om gjensidig rettsleg assistanse i straffesaker av 29. mai 2000, med tilleggsprotokoll av 16. oktober 2001.
Eurojust vart oppretta av EU-rådet den 28. februar 2002 som samarbeidsorgan for dei nasjonale påtalemaktene i EU-landa med sikte på å styrkje kampen mot alvorlege former for internasjonal kriminalitet. Organisasjonen held til i Haag. Eurojust er samansett av representantar for påtalemakta i dei einskilde medlemslanda, som til saman utgjer kollegiet, og ein mindre administrativ fellesstab. Kollegiemedlemmene arbeider på heiltid i Eurojust.
Eurojust skal fremje og forbetre koordineringa mellom medlemsstatane når det gjeld etterforsking og rettsforfølging, mellom anna ved å leggje til rette for gjensidig bistand i straffesaker og utleveringssaker. I tillegg skal Eurojust yte anna støtte med sikte på å effektivisere etterforsking og rettsforfølging. Kamp mot terrorisme er eit prioritert felt. Det same gjeld samarbeidet med Europol, som norske styresmakter legg stor vekt på.
Avtalen som er framforhandla, skal styrkje samarbeidet mellom Noreg og Eurojust når det gjeld alvorlege former for internasjonal kriminalitet, særleg organisert kriminalitet. Samarbeidet omfattar heile kompetanseområdet til Eurojust.
Deltaking i dette styrkte samarbeidet på europeisk nivå vil etter Regjeringa si oppfatning gjere den norske påtalemakta meir effektiv i kampen mot alvorleg internasjonal kriminalitet og terrorisme.
Gjensidig informasjonsutveksling er ein sentral del av dette samarbeidet mellom påtalemaktene. Noreg og Eurojust vil kunne utveksle relevant informasjon i det omfang som er nødvendig for å oppfylle siktemåla med avtalen.
Avtalen krev at ein norsk representant vert utplassert ved Eurojust.
Avtalen antas å vere av ein slik viktigheit at Stortinget sitt samtykke er nødvendig i medhald av Grunnlova § 26 annet ledd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg
og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen,
Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes,
fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker,
fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen,
fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug
Haga, viser til dagens kriminalitetsutvikling og at det
stadig blir vanskeligere å skille mellom nasjonal og internasjonal
kriminalitet. Økende mobilitet, sammen med store forskjeller
i levekår, er en viktig del av bakgrunnen for at kriminaliteten i
stadig større grad blir grenseoverskridende og organisert. Komiteen mener
at når kriminaliteten er grenseoverskridende, må også mottiltak
og rettsforfølgelse være organisert i et forpliktende
samarbeid på tvers av landegrensene.
Komiteen understreker at en i
kampen mot kriminalitet må samarbeide internasjonalt i
alle ledd i straffesakskjeden. Det gjelder med hensyn til forebygging, etterforskning,
domstolsbehandling og fullføring. Komiteen er
kjent med at det internasjonale politisamarbeidet i hovedsak foregår
i Interpol, Schengen-samarbeidet og Europol. Også det internasjonale
samarbeidet mellom påtalemaktene har utviklet seg de senere årene.
På verdensbasis skjer dette først og fremst gjennom
"International Association of Prosecutors", mens det i Europa særlig
er arbeidet i Europarådet og EU som er viktig for påtalemaktene.
Innen EU er det særlig arbeidet i Eurojust og det rettslige
nettverket som har direkte følger for påtalemakten.
Eurojust skal fremme og forbedre koordineringen mellom medlemsstatene
når det gjelder etterforskning og rettsforfølgelse
og gi annen støtte med sikte på å effektivisere etterforskning
og rettsforfølgelse.
Komiteen har merket seg at avtalen
som er fremforhandlet, skal styrke samarbeidet mellom Norge og Eurojust
når det gjelder alvorlige former for internasjonal kriminalitet,
særlig organisert kriminalitet. Samarbeidet vil omfatte
hele kompetanseområdet til Eurojust. Komiteen mener
deltagelsen i Eurojust vil gjøre den norske påtalemakten
mer effektiv i kampen mot alvorlig internasjonal kriminalitet og
terrorisme.
Komiteen viser for øvrig
til brev fra utenriksministeren som svar på spørsmål
fra Senterpartiet, vedlagt.
Utkast til innstilling er forelagt justiskomiteen
som ikke hadde merknader.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykkjer i at det vert inngått
ein samarbeidsavtale mellom Noreg og Eurojust for å styrkje kampen
mot alvorlege former for internasjonal kriminalitet.
Under punkt 3.3 i meldinga står det å lese
at: "Eurojust-samarbeidet inneber ikkje regelutvikling, og norsk samarbeid
med Eurojust kan difor ikkje samanliknast med EØS-samarbeidet
eller Schengen-samarbeidet." Samtidig er Eurojust en del av rettsssamarbeidet
i EU, der det skjer en stadig dypere integrering, jf. blant annet
meldinga punkt 2.1: "Den nye EU-forfatningstraktaten har føresegner
om Eurojust. Artikkel III-175 gjev heimel til å etablere
ei europeisk påtalemakt innanfor Eurojust. Påtalemakta
vil kunne etterforske og reise tiltale for nasjonale domstolar i
saker som gjeld alvorlege grenseoverskridande bortsverk og unionens økonomiske
interesser." Man kan således se for seg situasjoner der
EU - i medhold av avtalens artikkel 20 - tar initiativ til endring
av avtalen innhold. Hvilke prosedyrer ser regjeringen for seg å involvere
Stortinget i forbindelse med en slik prosess, og hva vil eventuelt
bli konsekvensene dersom Norge og EU ikke skulle bli enige om en
revidering av avtalen?
Som ikke-medlem av EU knyttes Norge til det
praktiske samarbeidet innen Eurojust gjennom en samarbeidsavtale.
Avtalen har selv bestemmelser om endringer, jf. artikkel 20, der
det fremgår at dette krever gjensidig samtykke fra partene.
En endring av avtalen vil i Norge måtte behandles etter
de regler som gjelder for traktatsinngåelser, og som også regulerer
Stortingets medvirkning. Dersom partene ikke kommer til enighet
om et forslag om å endre avtalen, vil den opprinnelige
avtalen gjelde inntil den eventuelt sies opp av en av partene, jf.
avtalens artikkel 19.
Regjeringa skriver i meldinga under punkt 3.3
at "Noreg ser det som viktig å delta i størst
mogeleg grad i det rettslege samarbeidet i EU, som no er i sterk
utvikling." Ser regjeringa mulige utviklingstrekk i EU som kan gi
grunn for å revurdere denne oppfatningen, jf. ovenfor?
Regjeringen ønsker at Norge deltar
i kampen mot alvorlige former for internasjonal kriminalitet og
terrorisme på europeisk nivå. Avtalen med Eurojust
er i tråd med denne målsettingen, og vil etter
regjeringens syn bidra til å styrke det nære og
velfungerende samarbeidet som allerede eksisterer på justisområdet.
Siden Norge står utenfor EU, vil vi kun delta i forpliktende samarbeid
med EU på områder der vi har inngått
særskilte avtaler.
I samarbeidsavtalen artikkel 3 er det blant
annet nedfelt at "For å få gjennomført
denne avtales formål kan de kompetente myndigheter i Norge
og Eurojust foreslå for den annen part å vurdere
nødvendige tiltak." Regjeringa skriver i meldinga under
punkt 3.3 at "ens kollegiet kan be om at den nasjonale påtalemakta
i eit medlemsland set i verk tiltak, vil det ikkje vere aktuelt med
omsyn til Noreg." Dette er en viktig presisering som - så langt
vi kan se - ikke framgår klart av samarbeidsavtalen. Samtidig
sies det i fortalen at "Norge og Eurojust er interessert i å utvikle
et nært og dynamisk samarbeid". Kan regjeringen underbygge
at Norge og EU har en felles oppfatning av Norges forpliktelser
på dette området - nemlig at Eurojust overfor
Norge kun kan foreslå å vurdere tiltak - og ikke
har myndighet til å be om at nasjonale tiltak iverksettes?
Eurojust kan anmode påtalemyndigheten
i en medlemsstat i EU om å innlede etterforskning av konkrete forhold,
jf. rådsbeslutningens artikkel 7. Vedkommende stat har
ingen plikt til å iverksette etterforskning,
jf. rådsbeslutningens artikkel 8. I samarbeidsavtalen
med Norge er det tatt inn en ytterligere begrensning ved at påtalemyndighetene
må nøye seg med å "foreslå for
den annen part å vurdere nødvendige tiltak" (min
understrekning), jf. samarbeidsavtalens artikkel 3, tredje ledd.
Regjeringen anser at avtalen er klar på dette punkt.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 8. juni 2005
Thorbjørn Jagland
leder |
Lars Rise
ordfører |