Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til kommunalkomiteen, datert 26. mai 2005

Dok.nr.8:81 (2004-2005) om kvoten for overføringsflyktninger

Jeg viser til Dok.nr.8:81 (2004-2005) med forslag fra stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Bjørn Jacobsen og Ågot Valle om å utvide flyktningkvoten og øremerke en del for FN-flyktninger med familie i Norge.

Forslaget er todelt. Jeg vil først svare på forslaget om å utvide flyktningkvoten med 500 plasser hvert år frem til 2009, slik at den årlige kvoten i 2009 vil komme opp i 3 000 plasser.

Som bakgrunn for sitt forslag anfører forslagsstillerne at UNHCR melder om stort behov for at flere land tar imot flere av de 9,7 millioner flyktningene i verden for gjenbosetting og at UNHCR sommeren 2004 uttrykte sterk bekymring over at Norge hadde senket sin kvote fra 1 500 til 750 plasser.

Selv om UNHCR mener at bare en liten del av verdens 9,7 mill. flyktninger bør overføres fra første asylland til et tredjeland, er det riktig at UNHCR legger stor vekt på slik gjenbosetting som et bidrag til å sikre utsatte flyktninger beskyttelse og en varig løsning. I tråd med det hilses alle tilbud om gjenbosettingsplasser velkomne. Norge har mottatt takk for at den norske kvoten i år er økt fra 750 til 1 000 plasser. Samtidig har et land som USA stilt en større andel av sine årlige kvoter til UNHCRs disposisjon. Den amerikanske kvoten er inneværende budsjettår på 50 000 plasser, og det er planer om å øke den i neste budsjettperiode som starter 1. oktober. Dette betyr at det samlete antall gjenbosettingsplasser som blir stilt til UNHCRs disposisjon, er større enn for et par år siden, til tross for at tallet på flyktninger har gått ned. Tilbudene om å ta imot flere flyktninger stiller UNHCR overfor betydelige utfordringer. Man må finne fram til de flyktningene som har mest behov for gjenbosetting og fremstille sakene deres slik at landene kan ta stilling til om de kan tas imot. Det er viktig at dette forberedende arbeidet gjøres så godt som mulig.

Da Norge i periode hadde en kvote på 1 500 plasser, hadde UNHCR på grunn av kapasitetsproblemer vanskeligheter med å forberede tilstrekkelig saker. I og med at Norge i år tilbyr flere plasser til UNHCR enn i fjor har vi en dialog med UNHCR om hvordan Norge kan bidra til å styrke UNHCRs bemannings- og ressurssituasjon på gjenbosettingsområdet. Norge ønsker i stor grad å kunne basere våre uttak på foreleggelser fra UNHCR. Da er det viktig at foreleggelsene er kvalitativt gode.

Norge ønsker også å bidra til å styrke gjenbosettingsarbeidet ved å få flere land til å tilby gjenbosetting og til å konsolidere situasjonen i de ferske gjenbosettingslandene.

Som forslagsstillerne er kjent med, krever en utvidelse av den norske kvoten en styrking av budsjettet for bosetting og integrering av flyktninger i Norge. Spørsmål om størrelsen på kvoten for overføringsflyktninger vil bli behandlet i den ordinære budsjettprosessen for 2006. Jeg finner det ikke riktig å si noe nærmere om regjeringens vurderinger av dette nå.

I forslagets andre del foreslås det at en andel av kvoten for overføringsflyktninger avsettes til UNHCR-erklærte flyktninger med slektninger i Norge. Det blir vist til tilfellet med iranske flyktninger i ingenmannsland på grensen mellom Irak og Jordan og at det å ha gjenværende slektninger igjen i en vanskelig leirtilværelse er en påkjenning for herværende flyktninger.

Som nevnt over, ønsker jeg at Norge skal legge stor vekt på anbefalingene fra UNHCR når vi gjenbosetter flyktninger. Samtidig er det ønskelig å holde flyktningfamiliene samlet. Når UNHCR vurderer hvilket land de skal henvende seg til med konkrete saker, ser de hen til hvor flyktningene har den nærmeste familiemessige tilknytningen. Norske myndigheter legger også vekt på familietilknytning når de vurderer slike henvendelser. Familietilknytning er et viktig element i gjenbosettingsarbeidet. Normalt sørger det løpende uttaksarbeidet til at familier samles. Jeg kan ikke i utgangspunktet se at en egen delkvote for dette formål vil medføre en vesentlig endring i denne situasjonen.

Det vil imidlertid alltid kunne være noen flyktninger som ikke får samlet alle sine familiemedlemmer gjennom det ordinære uttaksarbeidet. Det kan være familier som i utgangspunktet hadde tilknytning til flere land. Det kan også gjelde familiemedlemmer som UNHCR av en eller annen grunn ikke anerkjenner som flyktninger. Som i tilfellet med de gjenværende vietnameserne på Filippinene, mener jeg at det vil være i strid med norsk flyktningpolitikk å bruke kvoten til å gi opphold til personer som ikke (lenger) er å anses som flyktninger og som UNHCR ikke har gitt prioritering for gjenbosetting. For øvrig vil jeg vise til at gjenbosetting i et tredjeland ikke alltid er den foretrukne varige løsningen på et flyktningproblem. Det vil også være tilfelle der UNHCR ikke vil ønske å bidra til en overføring av flyktninger ut av regionen de befinner seg i, fordi dette i seg selv kan bidra til at nye personer trekker til en flyktningleir i håp om å kunne reise til et tredjeland over tid. I en situasjon da UNHCR og det internasjonale samfunn for øvrig arbeider for at flyktninger skal kunne vende tilbake til sitt opprinnelsesland, vil det være uheldig å sette i gang et gjenbosettingsarbeid i forhold til noen personer i en slik gruppe, fordi deres slektninger i for eksempel Norge fremmer deres sak på egen hånd. At ikke hele familier blir samlet gjennom det ordinære uttaksarbeidet, kan til slutt skyldes at Norge ut fra en samlet vurdering har besluttet å innstille uttak fra en gitt flyktninggruppe. Det er dette som har vært tilfelle med de iranske flyktningene i Al Tash-leiren i Irak. Dette skyldtes dels erfaringen med at tidligere uttatte fra denne gruppen i mindre grad enn ønskelig er blitt aktive deltakere i det norske samfunnet. Dels skyldes det også at de ikke står overfor fare for å bli returnert til Iran og at de ikke later til å være særlig utsatt i Irak. En delkvote for familietilfeller ville ikke endre disse vurderingene.

Som en oppsummering vil jeg si jeg støtter forslagsgiverne i at det er viktig å bidra til at flyktningfamilier holdes samlet. Jeg mener imidlertid at dette langt på vei kan gjøres gjennom det ordinære uttaksarbeidet der familietilknytning blir vektlagt. Jeg ser ikke behov for en egen delkvote for dette.