Jeg viser til Dok.nr.8:81 (2004-2005) med forslag
fra stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Bjørn
Jacobsen og Ågot Valle om å utvide flyktningkvoten
og øremerke en del for FN-flyktninger med familie i Norge.
Forslaget er todelt. Jeg vil først
svare på forslaget om å utvide flyktningkvoten
med 500 plasser hvert år frem til 2009, slik at den årlige
kvoten i 2009 vil komme opp i 3 000 plasser.
Som bakgrunn for sitt forslag anfører
forslagsstillerne at UNHCR melder om stort behov for at flere land
tar imot flere av de 9,7 millioner flyktningene i verden for gjenbosetting
og at UNHCR sommeren 2004 uttrykte sterk bekymring over at Norge
hadde senket sin kvote fra 1 500 til 750 plasser.
Selv om UNHCR mener at bare en liten del av
verdens 9,7 mill. flyktninger bør overføres fra
første asylland til et tredjeland, er det riktig at UNHCR
legger stor vekt på slik gjenbosetting som et bidrag til å sikre utsatte
flyktninger beskyttelse og en varig løsning. I tråd
med det hilses alle tilbud om gjenbosettingsplasser velkomne. Norge
har mottatt takk for at den norske kvoten i år er økt
fra 750 til 1 000 plasser. Samtidig har et land som USA
stilt en større andel av sine årlige kvoter til
UNHCRs disposisjon. Den amerikanske kvoten er inneværende
budsjettår på 50 000 plasser, og det
er planer om å øke den i neste budsjettperiode
som starter 1. oktober. Dette betyr at det samlete antall
gjenbosettingsplasser som blir stilt til UNHCRs disposisjon, er større
enn for et par år siden, til tross for at tallet på flyktninger
har gått ned. Tilbudene om å ta imot flere flyktninger
stiller UNHCR overfor betydelige utfordringer. Man må finne
fram til de flyktningene som har mest behov for gjenbosetting og
fremstille sakene deres slik at landene kan ta stilling til om de
kan tas imot. Det er viktig at dette forberedende arbeidet gjøres så godt
som mulig.
Da Norge i periode hadde en kvote på 1 500
plasser, hadde UNHCR på grunn av kapasitetsproblemer vanskeligheter
med å forberede tilstrekkelig saker. I og med at Norge
i år tilbyr flere plasser til UNHCR enn i fjor har vi en
dialog med UNHCR om hvordan Norge kan bidra til å styrke
UNHCRs bemannings- og ressurssituasjon på gjenbosettingsområdet.
Norge ønsker i stor grad å kunne basere våre
uttak på foreleggelser fra UNHCR. Da er det viktig at foreleggelsene
er kvalitativt gode.
Norge ønsker også å bidra
til å styrke gjenbosettingsarbeidet ved å få flere
land til å tilby gjenbosetting og til å konsolidere
situasjonen i de ferske gjenbosettingslandene.
Som forslagsstillerne er kjent med, krever en
utvidelse av den norske kvoten en styrking av budsjettet for bosetting
og integrering av flyktninger i Norge. Spørsmål
om størrelsen på kvoten for overføringsflyktninger vil
bli behandlet i den ordinære budsjettprosessen for 2006.
Jeg finner det ikke riktig å si noe nærmere om regjeringens
vurderinger av dette nå.
I forslagets andre del foreslås det
at en andel av kvoten for overføringsflyktninger avsettes
til UNHCR-erklærte flyktninger med slektninger i Norge.
Det blir vist til tilfellet med iranske flyktninger i ingenmannsland
på grensen mellom Irak og Jordan og at det å ha gjenværende
slektninger igjen i en vanskelig leirtilværelse er en påkjenning
for herværende flyktninger.
Som nevnt over, ønsker jeg at Norge
skal legge stor vekt på anbefalingene fra UNHCR når
vi gjenbosetter flyktninger. Samtidig er det ønskelig å holde
flyktningfamiliene samlet. Når UNHCR vurderer hvilket land
de skal henvende seg til med konkrete saker, ser de hen til hvor
flyktningene har den nærmeste familiemessige tilknytningen.
Norske myndigheter legger også vekt på familietilknytning
når de vurderer slike henvendelser. Familietilknytning
er et viktig element i gjenbosettingsarbeidet. Normalt sørger
det løpende uttaksarbeidet til at familier samles. Jeg
kan ikke i utgangspunktet se at en egen delkvote for dette formål
vil medføre en vesentlig endring i denne situasjonen.
Det vil imidlertid alltid kunne være
noen flyktninger som ikke får samlet alle sine familiemedlemmer
gjennom det ordinære uttaksarbeidet. Det kan være
familier som i utgangspunktet hadde tilknytning til flere land. Det
kan også gjelde familiemedlemmer som UNHCR av en eller
annen grunn ikke anerkjenner som flyktninger. Som i tilfellet med
de gjenværende vietnameserne på Filippinene, mener
jeg at det vil være i strid med norsk flyktningpolitikk å bruke
kvoten til å gi opphold til personer som ikke (lenger)
er å anses som flyktninger og som UNHCR ikke har gitt prioritering
for gjenbosetting. For øvrig vil jeg vise til at gjenbosetting
i et tredjeland ikke alltid er den foretrukne varige løsningen
på et flyktningproblem. Det vil også være
tilfelle der UNHCR ikke vil ønske å bidra til
en overføring av flyktninger ut av regionen de befinner
seg i, fordi dette i seg selv kan bidra til at nye personer trekker
til en flyktningleir i håp om å kunne reise til
et tredjeland over tid. I en situasjon da UNHCR og det internasjonale
samfunn for øvrig arbeider for at flyktninger skal kunne
vende tilbake til sitt opprinnelsesland, vil det være uheldig å sette
i gang et gjenbosettingsarbeid i forhold til noen personer i en
slik gruppe, fordi deres slektninger i for eksempel Norge fremmer
deres sak på egen hånd. At ikke hele familier
blir samlet gjennom det ordinære uttaksarbeidet, kan til
slutt skyldes at Norge ut fra en samlet vurdering har besluttet å innstille
uttak fra en gitt flyktninggruppe. Det er dette som har vært
tilfelle med de iranske flyktningene i Al Tash-leiren i Irak. Dette
skyldtes dels erfaringen med at tidligere uttatte fra denne gruppen
i mindre grad enn ønskelig er blitt aktive deltakere i
det norske samfunnet. Dels skyldes det også at de ikke
står overfor fare for å bli returnert til Iran
og at de ikke later til å være særlig
utsatt i Irak. En delkvote for familietilfeller ville ikke endre
disse vurderingene.
Som en oppsummering vil jeg si jeg støtter
forslagsgiverne i at det er viktig å bidra til at flyktningfamilier holdes
samlet. Jeg mener imidlertid at dette langt på vei kan
gjøres gjennom det ordinære uttaksarbeidet der familietilknytning
blir vektlagt. Jeg ser ikke behov for en egen delkvote for dette.