Jeg viser til telefaks av 26. mai 2005
fra utenrikskomiteens leder Thorbjørn Jagland vedr. spørsmål
fra saksordfører Inge Lønning om Utenriksdepartementets synspunkter
på Dokument nr. 8:67 (2004-2005).
Representantene Hagen, Jensen, Høglund
og Stensaker har i Dokument nr. 8:67 (2004-2005) foreslått
at Stortinget skal be Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg
for å gå gjennom de utenrikspolitiske utfordringer
Norge står overfor og foreslå prioriteringer og
innretting av norsk utenrikstjeneste for å møte disse
utfordringene. Det er flere grunner til at jeg stiller meg negativ
til forslaget.
Norges utenrikspolitikk utformes av Regjeringen
i samråd med Stortinget. Regjeringen organiserer sitt eget
apparat og bestemmer også hvilke virkemidler som benyttes
og hvilke eksterne instanser som man ønsker å trekke
inn i arbeidet med utvikling av politikk og organisasjon.
Regjeringens utenrikspolitikk fremgår
i første rekke av de årlige utenrikspolitiske
redegjørelsene for Stortinget, av en rekke årlige
stortingsmeldinger og av stortingsproposisjonene. St.prp. nr. 1
trekker opp både hovedmål for norsk utenrikstjeneste
og de økonomiske rammene vi må arbeide innenfor.
Av nylig fremlagte meldinger for Stortinget kan f.eks. nevnes St.meld.
nr. 30 om muligheter og utfordringer i nord, St.meld. nr. 31 om
samarbeidet i NATO i 2004 og St.meld. nr. 34 om Norges deltakelse
i den 59. ordinære generalforsamlingen i De Forente Nasjoner
(FN) og videreførte sesjoner av FNs 58. generalforsamling.
Forslagets påstand om at Norge mangler
en klart definert utenrikspolitikk faller på sin egen urimelighet. Regjeringens
utenrikspolitikk bør være vel kjent for Stortingets
utenrikskomité.
Regjeringen har nylig fremlagt en stortingsmelding om
nordområdene, som dekker de tyngste, realpolitiske interessespørsmål
Norge i dag står overfor. Meldingen er møtt med
betydelig støtte og interesse i berørte miljøer
i Norge. Internasjonalt intensiverer vi nå dialogen med
sentrale aktører nettopp for å hevde norske interesser
i nord.
Når Regjeringen har styrket norsk humanitær
innsats og norske bidrag til fredelig konfliktløsning,
er det også et uttrykk for en realpolitisk orientering.
Konflikter preget av store humanitære problemer og behov
for diplomatisk intervensjon preger agendaen både i FNs sikkerhetsråd,
NATO og EU. De tunge sikkerhetsspørsmål er i dag
globale og krever politisk engasjement med global rekkevidde. Derfor
legger Regjeringen stor vekt på innsats for konfliktløsning
med både militære og diplomatiske virkemidler,
samt på humanitær innsats og utviklingssamarbeid.
Det er forfeilet å hevde at styrkingen av denne innsatsen
har skjedd "i stedet for" realpolitikk - det er realpolitikk.
Jeg er samtidig stolt av den innsats Norge gjør
for å lindre nød og avverge konflikter i verden.
Der vi kanspille en rolle, har vi også moralsk
forpliktelse til å stille opp.