Årsmeldinga 2005 for Noregs Bank blei
behandla og godkjend i hovudstyremøtet 1. mars
2006. Etter § 30 i "lov av 24. mai 1985
nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet" (sentralbanklova) skal årsmelding
og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal
leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 15b
i instruks skal Riksrevisjonen "rapportere til Stortinget mulige
bemerkninger til statsrådens myndighetsutøvelse
overfor Norges Bank". Årsmeldinga følgjer denne
meldinga som utrykt vedlegg.
Det følgjer av sentralbanklova § 2
fjerde ledd annet punktum at Riksrevisjonen fører kontroll
med statsrådens myndighetsutøvelse etter lov 7. mai
2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks. Etter § 12
i denne instruksen skal statsråden "snarest mulig etter
at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er
mottatt i departementet oversende til Riksrevisjonen:
a) bankens årsregnskap,
fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning
b) hovedstyrets årsberetning
c) representantskapets uttalelse om hovedstyrets
protokoller og eventuelt om andre forhold vedrørende banken,
og
d) statsrådens beretning vedrørende
departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker
som gjelder Norges Bank."
Departementet sender dokumenta som er nemnde
i instruksen § 12 a-c, til Riksrevisjonen når
departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen
får også gjenpart av den korrespondansen som skjer
mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker
der ein let vere å instruere. Norges Bank ble ikke instruert
med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd
i år 2005.
Det er i pkt. 4.1 i meldinga gjort greie for
leiing og administrasjon samt verksemda til Norges Bank i 2005.
Komiteen tar dette til orientering.
Etter sentralbanklova § 1
skal Noregs Bank vere eit utøvande og rådgivande
organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gi ut
setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem. Vidare skal
banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.
I St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer
for den økonomiske politikken, som blei lagd fram 29. mars 2001,
trekte ein opp dei noverande retningslinjene for pengepolitikken.
Retningslinjene blei fastsette i forskrift ved kronprinsregentens
resolusjon av 29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2
tredje ledd og § 4 andre ledd, jf. boks 4.3 i
meldingen.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken
sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den
norske krona. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken
skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil
inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som
over tid er nær 2,5 prosent. Av forskrifta følgjer
det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere
utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke
til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr.
29 (2000-2001) står det vidare at ein ventar at konsumprisveksten
som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på +/-
eitt prosentpoeng rundt målet for prisstigninga. Noregs
Banks rentesetjing skal vere framoverretta i tid og ta
tilbørleg omsyn til uvisse som er knytt til makroøkonomiske
prognosar og vurderingar. Rentesetjinga skal ta omsyn til at det
kan ta tid før endringar i politikken får effekt,
og ho bør sjå bort frå forstyrringar
av mellombels karakter som ein meiner ikkje påverkar den
underliggjande pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken
er å medverke til å gi økonomien eit
nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig
føresetnad for at økonomien over tid fungerer
på ein måte som medverkar til vekst og velstand.
Forskrifta etablerer eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken.
På kort og mellomlang sikt må ein i skjønnsutøvinga
av penge-politikken avvege omsynet til låg og stabil inflasjon mot
omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.
Forskrifta for pengepolitikken av 29. mars
2001 har gjort det naturleg at departementet si årlege
vurdering av utøvinga av pengepolitikken i kredittmeldingane
er blitt utvida og vidareutvikla. Ei slik utvida evaluering blei
varsla i samband med Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) om endringar i sentralbanklova,
og Stortinget slutta seg til dette. Ei utvida evaluering blei første
gong gjennomført i Kredittmeldinga 2002, som blei lagd
fram i oktober 2003. Med utgangspunkt i forskrifta er det naturleg å vurdere
pengepolitikken både ut frå omsynet til å stabilisere
prisutviklinga, ut frå omsynet til å stabilisere utviklinga
i produksjon og sysselsetjing, og ut frå omsynet til stabile
forventningar om valutakursutviklinga.
I pkt. 4.2.3 i meldinga gir Noregs Bank sine
vurderingar av utøvinga av pengepolitikken i 2005.
Pkt. 4.2.4 gir ei oversikt over vurderingar
frå andre instansar, mellom anna Norges Bank Watch og OECD. I
pkt. 4.2.4 gir departementet sine vurderingar.
Komiteen viser til at komiteen
22. mai 2006 hadde høring med sentralbanksjef
Svein Gjedrem om utøvelsen av pengepolitikken. Referat
fra høringen følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteen vil understreke at de
ulike deler av den økonomiske politikken henger sammen,
og at innretningen av finanspolitikken (budsjettpolitikken) også har
stor betydning for pengepolitikken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
sentralbanksjefen i den åpne høringen
om kredittmeldingen blant annet uttalte følgende:
"[Om] man holder seg til handlingsregelen,
men bare bruker noe mer, 20-30 milliarder kr mer - [vil
man] ha en umiddelbar virkning i form av et høyere
rentenivå og en sterkere kronekurs, et høyere
norsk kostnadsnivå. Det høyere rentenivået
vil vare til det konkurranseutsatte næringslivet er bygd
så mye ned at det er blitt rom for den økte etterspørselen
som en slik merbruk ville innebære. Og deretter må vi
anta at rentenivået igjen tilpasser seg et internasjonalt
rentenivå, mens kostnadsnivået forblir høyt
så lenge man har en slik merbruk."
Flertallet legger til grunn handlingsregelen
for budsjettpolitikken.
Komiteens flertall,
alle unntatt Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, vil understreke at en mer ekspansiv finanspolitikk prinsipielt kan
ha samme effekt som om myndighetene, gjennom andre politiske tiltak,
stimulerer til økt privat forbruk eller private investeringer. Flertallet vil
understreke at det er den samlede økonomiske aktiviteten
i offentlig og privat sektor som avgjør om vi har realressurser
som er tilstrekkelig til å unngå skadelig press
i økonomien.
Flertallet vil føre
en finanspolitikk som bidrar til stabil økonomisk utvikling
både på kort og lang sikt hvor fellesskapets interesser
prioriteres sterkere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at innenfor samme budsjettramme
vil skattelettelser generelt virke mindre ekspansivt på økonomien
enn økt forbruk i offentlig sektor. Disse medlemmer viser
til at regjeringen Stoltenberg II deler dette synet. På spørsmål
nr. 81 vedrørende St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2005),
av 11. november 2005, svarer finansminister Kristin Halvorsen
på vegne av Regjeringen:
"Skattelettelser vil generelt sett virke mindre ekspansiv
på økonomien enn økt forbruk i offentlig
sektor. Grunnen til dette er at en del av skattelettelsen vil bli spart,
og således ikke vil bidra til økt etterspørsel
på kort sikt. Importinnholdet er i tillegg høyere
i privat sektors etterspørsel etter varer og tjenester
enn for offentlig forbruk, og dette bidrar også til at
etterspørselsimpulsene mot norsk økonomi blir
større ved økt offentlig forbruk."
Disse medlemmer viser til at
effekten av at en regjering, innenfor en gitt budsjettramme, fører
en skattefinansiert mer ekspansiv finanspolitikk, kan være et
høyere rentenivå. En høyere rente fører
normalt til en høyere kronekurs, noe som svekker konkurranseevnen til
norske bedrifter og arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen også ser denne
faren, og at Regjeringen skriver i svaret på spørsmål
nr. 81 fra Høyre:
"I perioder med lav ledighet og liten ledig kapasitet
i økonomien kan imidlertid en mer ekspansiv finanspolitikk
bidra til at pris- og lønnsveksten blir sterkere enn det
som er forenlig med en balansert utvikling i økonomien."
Disse medlemmer viser også til
at lavere skatter på arbeid normalt virker positivt på arbeidstilbudet. Når
flere personer ønsker å øke sin arbeidsinnsats, bidrar
det til å øke vekstevnen i økonomien.
Det demper presset i økonomien, noe som legger til rette
for et lavere rentenivå og derved normalt en svakere krone
og styrket konkurransesituasjon for norske arbeidsplasser og bedrifter
i konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer viser
til at finansminister Kristin Halvorsen på vegne av Regjeringen
i svar av spørsmål nr. 12 fra Høyre vedrørende
St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2005) skriver:
"Det finnes erfaringer for at en økning
i skatte- og avgiftsnivået isolert sett kan bidra til å dempe
den underliggende veksten i arbeidstilbudet, og dermed øke
presset mot privat næringsvirksomhet."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at skattelettelser
fra sentrum-Høyre-regjeringen bidro til å stimulere
den økonomiske veksten, samtidig som renten kunne holdes
lav. Dette la et godt grunnlag for en videre utbygging av velferdssamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig med flertallet i at sentralbanksjefens uttalelse så entydig
kan tas til inntekt for at dagens handlingsregel skal legges til
grunn for finanspolitikken. Disse medlemmer viser
bl.a. til at sentralbanksjefen svarte følgende på spørsmål
fra representanten Ulf Leirstein om hvorvidt det har noen betydning hvordan man eventuelt bruker noen milliarder
mer, f.eks. at man prøver å skille mellom noe
som er mer driftsrelatert kontra det mer investeringsmessige på budsjettsiden:
"Nå er det i generelle svar på spørsmål
om dette naturlig å ta utgangspunkt i den bruken man har,
og i generell kunnskap om at det som ser ut til å ligge
høyest på prioriteringslisten i budsjettpolitikken,
er å bruke penger på områder hvor også virkningen
på sysselsettingen er ganske sterk. Utbygging av infrastruktur
krever mye arbeidskraft og ressurser, og utbygging av helsevesen
og kommunale tjenester krever ressurser. Skattelettelser til brede
lag av befolkningen må man anta slår ut i høyere
privat forbruk. Så det er et naturlig utgangspunkt. Det
er mulig man kan tenke seg en helt finurlig bruk av pengene som
ikke har så sterke utslag, men da vil det nok måtte
gå på bekostning av det som i utgangspunktet er
de mest prioriterte oppgavene, ville jeg tro. Ellers vil jo hvordan
man bruker offentlige midler, ha betydning for vekstevnen i økonomien
på lengre sikt. Det er noe annet enn den mer umiddelbare virkning
på etterspørselen. Men infrastruktur dersom man
bygger veier der det kjører biler, og skattelettelser hvis
det fremmer økt arbeidstilbud - ikke alle skattelettelser
gjør det - kan jo ha betydning for produksjonsevnen i økonomien
over lang tid, hvis det kombineres med en god stabiliseringspolitikk."
Disse medlemmer viser til at
sentralbanksjefen i dette svaret ikke er like klar som flertallets
merknad forsøker å gi inntrykk av.
Disse medlemmer viser til at
stadig flere fagøkonomer er uenig i stortingsflertallets
ensidige fokus på handlingsregelen. Disse medlemmer viser også til
at flere stortingsrepresentanter for regjeringspartiene og andre
lokale og regionale folkevalgte representanter fra de samme partiene
tar avstand fra at handlingsregelen er det eneste fornuftige.
Disse medlemmer konstaterer også at
man siden handlingsregelen ble innført i 2001, har lagt
seg til en ny tolkning av den, nemlig at forsvarlig bruk av oljepenger
i norsk økonomi er den regjeringen til enhver tid finner
tilstrekkelig. Siden 2001 har det vært brukt over 100 mrd.
kroner mer enn handlingsregelen skulle tilsi.
Disse medlemmer mener det er
forsvarlig å bruke mer penger enn handlingsregelen tilsier.
Debatten om bruk av midler fra petroleumsvirksomheten burde heller
være en debatt om hva man ønsker å bruke på drift
og hva man ønsker å benytte til konkrete investeringer.
Når man diskuterer investeringer, er det forsvarlig å vurdere
investeringer i realkapital, fremfor kun å konsentrere
seg om investeringer i utenlandske selskaper, gjennom aksjer og
obligasjoner. Dagens bruk av handlingsregelen tar ikke hensyn til
hvordan pengene blir brukt, kun ensidig fokus på hvor mye
man bruker.
Disse medlemmer viser til at
skattelettelser fra regjeringen Bondevik II etter påtrykk
og støtte fra Fremskrittspartiet bidro til å stimulere
den økonomiske veksten, samtidig som renten kunne holdes
lav. Dette la et godt grunnlag for en videre utbygging av velferdssamfunnet.
Tabell 4.1 og 4.2 i meldinga viser Noregs Banks balanserekneskap
ved utgangen av 2005, samanlikna med tilsvarande tal for 2004.
Komiteen tar dette til orientering.