Kontrollvirksomheten i 2006 har ikke avdekket
graverende enkeltsaker eller rutinesvikt i tjenestene. I kontrollen
med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og med klareringsmyndighetene
har utvalget hatt kritiske merknader i enkelte saker.
Som ledd i kontrollen av PSTs samarbeid med
tollmyndighetene har utvalget i 2006 foretatt undersøkelser
hos tollmyndighetene av grunnlaget for to tollkontroller av personer
og bagasje som ble utført etter anmodning fra PST. Tollmyndighetene
var ikke i stand til å dokumentere hva som hadde vært
begrunnelsen for kontrollene, et forhold utvalget kritiserte fordi
det medførte at det ikke var mulig å slå fast
ut fra tollmyndighetenes opplysninger om kontrollene var foretatt innenfor
tollovens rammer. Videre har utvalget i løpet av året
foretatt en systematisk gjennomgang av graderte rettsavgjørelser
om bruk av skjulte tvangsmidler i PSTs saker. Undersøkelsen
viser at de advokatene som oppnevnes i slike saker for å ivareta
mistenktes interesser, i flertallet av sakene ikke har hatt innsigelser mot
PSTs begjæring, og at retten i alle slike tilfeller tok begjæringen
til følge.
Utvalget har i 2006 tatt opp med Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) problemstillinger knyttet til en tilsynelatende restriktiv
og lite individuell behandling av klareringssaker hvor det er opplyst
om narkotikamisbruk. Slike saker rammer særlig ungdom i
forbindelse med førstegangstjenesten. Undersøkelsene
resulterte i avklaringer som vil være nyttige i klareringsmyndighetenes
fremtidige behandling av slike saker. Utvalget har også påpekt
behovet for å informere ungdom om konsekvensene spesielt
narkotikamisbruk kan ha for muligheten til å gjøre
tjeneste eller ta utdanning i Forsvaret. Ved inspeksjon av klareringsmyndigheter
utenfor NSM er det i 2006 uttalt kritikk i to tilfeller.
I kontrollen med Etterretningstjenesten har
utvalget prioritert tjenestens tekniske informasjonsinnhenting, en
virksomhet som øker i omfang. På bakgrunn av spekulasjoner
i media har utvalget videre undersøkt hvorvidt Etterretningstjenesten
har hatt kjennskap til saker om ulovlig transport og behandling
av terrormistenkte ("extraordinary rendition"). Det er ikke funnet
holdepunkter for dette. Samme undersøkelse er gjort i forhold
til PST, med samme resultat.
Det har ikke forekommet problemer i samarbeidsforholdet
med noen av tjenestene. Tjenestene forholder seg profesjonelt til
kontrollen, og utvalget legger til grunn at tjenestene gir utvalget
all informasjon som kan være av kontrollmessig relevans.
I henhold til kontrolloven skal utvalgets meldinger
til Stortinget være ugradert. Før melding avgis
til Stortinget, kontrolleres det ved oversendelse til tjenestene
at dette kravet er overholdt.
I henhold til kontrollinstruksen § 11
nr. 2 skal utvalgets tilsynsvirksomhet minimum omfatte 6 inspeksjoner årlig
i PST sentralt, kvartalsvise inspeksjoner i NSM og halvårlige
inspeksjoner i Etterretningstjenesten sentralt. Det skal videre årlig
foretas inspeksjon av PST-enheter i minst 4 politidistrikter, av
minst 2 ytre enheter i Etterretningstjenesten og/eller
sikkerhets- og etterretningstjenestefunksjoner ved militære
staber og avdelinger, og av minst 2 klareringsmyndigheter utenfor
NSM.
Disse bestemmelsene er overholdt i inspeksjonsvirksomheten
i 2006.
I løpet av året har det vært
gjennomført møter av orienterende art med Toll-
og avgiftsdirektoratet og Kystverket, som ledd i utvalgets arbeid
med å skaffe oversikt over samarbeidet mellom EOS-tjenestene
og andre offentlige myndigheter.
Utvalget har mottatt 16 klager i 2006, mot 14
i 2005. 14 av klagene rettet seg mot PST, mens 2 rettet seg mot NSM.
Utvalget har ikke mottatt klager på Etterretningstjenesten.
Det er i løpet av året opprettet
15 saker av eget tiltak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Solveig Kopperstad Bratseth,
og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til
at EOS-utvalget fra 1996 har vært en del av Stortingets eksterne
kontrollapparat. Utvalget foretar kontroll med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjenestene på Stortingets vegne. Komiteen vil
understreke betydningen av at vi har folkevalgt kontroll med de
hemmelige tjenester blant annet for å sikre at overvåking, informasjonsutveksling
og etterretning ikke skjer i strid med grunnleggende menneskerettigheter
og rettsstatsprinsipper og de retningslinjer som er trukket opp for
tjenestene.
Komiteen vil uttrykke stor tilfredshet
med det arbeidet utvalget har utført i 2006. Det har vært
en utstrakt virksomhet. Det er gjennomført omfattende undersøkelser
og reist prinsipielle spørsmål av stor viktighet.
Etter forutsetningene skal Stortinget informeres
om utvalgets virksomhet gjennom årsmeldingen. Komiteen anser
det hensiktsmessig at de styringssignaler Stortinget gir gjennom
behandlingen av årsmeldingen eksplisitt kommenteres i den
påfølgende årsmelding, og forutsetter
at dette blir tatt hensyn til under utarbeidelse av fremtidige årsmeldinger.
Komiteen har med tilfredshet
merket seg at EOS-utvalgets kontroll med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjenestene heller ikke i 2006 har avdekket alvorlig
rutinesvikt eller graverende saker. Samarbeidet med tjenestene har
fungert godt, og tjenestene har forholdt seg profesjonelt til kontrollorganet.
Utvalget har i 2006 foretatt undersøkelser
hos tollmyndighetene av grunnlaget for tollkontroller av personer
og bagasje etter anmodning fra PST. Komiteen viser
til sine merknader til årsmeldingen for 2005 hvor det ble
pekt på at kapasitetsproblem hadde ført til at utvalget
ikke hadde foretatt kontroller eller tilsyn utenfor de organiserte
tjenestene og enhetene, og registrerer at man i 2006 har
funnet rom også for slik kontroll.
Komiteen har med interesse merket
seg at en systematisk gjennomgang av graderte rettsavgjørelser
om bruk av skjulte tvangsmidler i PSTs saker, viser at oppnevnte
advokater i et flertall av sakene ikke hadde innsigelser mot PSTs
begjæring.
Videre har komiteen merket seg
utvalgets engasjement i spørsmål i tilknytning
til klarering i saker hvor det er opplyst om narkotikamisbruk.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, viser til lov om målbruk
i offentleg teneste, der det i fyrste paragrafen heiter at "Bokmål
og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte
skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune". Fleirtalet har merka seg at mållova
dinest inneheld nærmare reglar for målbruken i
statstenesta, men at organ som er underlagde Stortinget, som EOS-utvalet,
er friteke for desse. Fleirtalet vil
derimot streke under at dette ikkje på noko vis hindrar
EOS-utvalet i å bruke begge dei offisielle målformene
i Noreg.
Fleirtalet viser
til at alle årsmeldingane frå EOS-utvalet så langt
har vore skrivne på bokmål. Fleirtalet meiner
det ville medverke til auka respekt for nynorsk om EOS-utvalet i
større grad - over tid - brukte begge dei offisielle norske
språka i Noreg i meldingar som vert presenterte for Stortinget.
Ein slik praksis ville også spegle det overordna målet
for norsk språkpolitikk, som er å leggje tilhøva
til rette for at bokmål og nynorsk skal vere jamstelte
skriftspråk. Offentlege organ og forvaltning pregar og
formar i røynda viktige delar av språkbruken i
Noreg, og fleirtalet meiner EOS-utvalet
også bør medverke til auka reell, språkleg jamstelling.
Utvalget har i 2006 gjennomført 6 inspeksjoner
i Den sentrale enhet (DSE). Det er videre gjennomført inspeksjon
av PST-enhetene i Asker og Bærum, Sogn og Fjordane, Rogaland
og Vestfold. Med deler av utvalget er det avholdt 2 møter
i DSE i løpet av året.
Utvalget har i 2006 mottatt 14 klager fra enkeltpersoner
rettet mot PST, mot 10 i 2005. Samtlige saker er undersøkt
sentralt i DSE, og i lokale ledd der utvalget har funnet grunn til
det. Det er ikke funnet grunnlag for kritikk i noen av sakene.
PSTs journaler og dokumenter er i sin helhet
unntatt fra offentlighet, i henhold til forskrift til offentlighetsloven.
Utvalget anser at det er en viktig kontrolloppgave å se
til at det ikke benyttes sikkerhetsgradering uten at det er et reelt
behov for dette, og at spørsmålet om avgradering
og meroffentlighet vurderes i samsvar med de kravene regelverket
oppstiller. På denne bakgrunn har utvalget satt i gang
en undersøkelse av PSTs praksis på dette området,
og besluttet at det skal legges mer arbeid i undersøkelsen
av de enkeltsakene utvalget mottar og som helt eller delvis gjelder
innsyn.
Utvalget orienterte i meldingen for 2005 om
at det ville legge større vekt på å få innsikt
i samarbeidsrelasjonene mellom EOS-tjenestene og andre offentlige myndigheter.
Bakgrunnen var først og fremst at slik innsikt er viktig
for utvalgets kontroll med tjenestene. Men utvalget viste også til
at det vil kunne foreligge et kontrollansvar direkte overfor myndigheter
som samarbeider og utveksler informasjon med tjenestene; avhengig
av samarbeidets karakter og omfang.
Utvalget besøkte i august 2006 Toll-
og avgiftsdirektoratet som ledd i denne prosessen. Etter besøket
har utvalget tatt opp enkelte generelle spørsmål
med direktoratet angående etterprøvbarheten av
samarbeidet med PST og det rettslige grunnlaget for samarbeidet. Utvalget
stilte også spørsmål om to konkrete tollkontroller
som var gjennomført på PSTs anmodning.
Som ledd i samme prosess hadde utvalget i september
et møte med ledelsen i Kystverket i Honningsvåg. Utvalgets
interesse knyttet seg særlig til det nye FN-regelverket
for skipsovervåking og havnesikkerhet som ble innført
i 2004 etter initiativ fra amerikanske myndigheter på bakgrunn
av terrorfaren. I møtet med Kystverket ble utvalget også orientert
om systemene for og arbeidet med overvåking av skipstrafikken
langs norskekysten.
Etatens samarbeid med de organiserte EOS-tjenestene
under utførelsen av ulike oppgaver er svært beskjedent.
Det gjelder i den løpende virksomheten i praksis kun PST,
og utvalget fant ikke grunnlag for å vurdere kontrolltiltak.
Det gjeldende for havneovervåking kan imidlertid i prinsippet
medføre personovervåking eller innsamling av personopplysninger,
og utvalget vil derfor foreta undersøkelser av hvordan
dette regimet praktiseres.
Kontrollen med arkiver og registre utgjør
fortsatt kjernen i den løpende inspeksjonsvirksomheten
i PST. Det er de rutinemessige stikkprøvene i tjenestens arbeidsregister
og i saksbehandlings- og journalføringssystemet som gir
utvalget oversikt og kompetanse til over tid å kunne føre
en forsvarlig kontroll med tjenestens behandling av personopplysninger.
For arbeidsregistreringene er de viktigste kontrollpunktene
om det er foretatt en konkret vurdering, både av kvaliteten
på de opplysningene som foreligger, og den faglige relevansen
av dem. Utvalget ser på hvorvidt den begrunnelsen som fremkommer
og de faktiske opplysningene som ligger til grunn for registreringen, fyller
kravene i PSTs instruks til formålsbestemthet, nødvendighet
og kvalitet.
I 2006 har utvalget tatt opp enkelte registreringer med
tjenesten, og stilt spørsmål ved grunnlaget for registrering
eller for videreføring etter 5 år. Dette har ført
til at tjenesten i noen tilfeller har revurdert og slettet registreringen,
i andre tilfeller har registreringsgrunnlaget blitt bedre klarlagt
som følge av undersøkelsene.
Under inspeksjon av en lokal PST-enhet i 2006
viste det seg at arkivmateriale som var overtatt fra et tidligere
politidistrikt i forbindelse med politidistriktsreformen i 2002,
ikke var gjennomgått. Stikkprøver viste at deler
av materialet var gammelt og inneholdt opplysninger, også om
personer, som var uten faglig relevans. Utvalget påpekte
forholdet i et brev til PST-enheten med kopi til DSE, og viste til
at DSE har forutsatt at tjenesten prioriterer arbeidet med gjennomgang
av eldre arkiver.
Bakgrunnen for den vedvarende problematikken rundt
skillet i PST mellom operative arkiver og arkiver for utsortert
materiale, er den midlertidige innsynsordningen for tjenesten. Ordningen
gjorde det påkrevet å videreføre makuleringsforbudet
som ble innført da Lundkommisjonen påbegynte sitt
arbeid, og som omfattet alle opplysninger fra 1945 til 8. mai
1996.
Innsynsutvalgets arbeid skal avsluttes sommeren 2007,
og det er antatt at makuleringsstoppen da vil bli opphevet. Etter
det utvalget har fått opplyst, har Justisdepartementet
ikke tatt stilling til om dokumentene i PSTs arkiver og registre
fra innsynsperioden som ikke lenger er av faglig betydning, skal
makuleres eller avleveres til Riksarkivet. Det er besluttet at Innsynsutvalgets
arkiver skal avgis til Riksarkivet. For utvalgets kontrollvirksomhet
er den viktigste følgen av at makuleringsstoppen oppheves,
at slike uaktuelle dokumenter og opplysninger som hovedregel skal
ut av tjenestens lokaler.
Ved endringer i straffeprosessloven og politiloven som
trådte i kraft i august 2005, fikk politiet inkludert PST
adgang til å benytte seg av tvangsmidler under etterforsking
for å avverge straffbare handlinger - og ikke som tidligere
bare for å oppklare. Som eneste politiorgan fikk PST i
tillegg adgang til å bruke tvangsmidler utenfor etterforsking,
for å forebygge straffbare handlinger.
Under behandlingen av lovforslagene forutsatte
Stortinget at hjemmelen til å bruke tvangsmidler i forebyggende øyemed
skulle være et svært begrenset supplement og en
smal sikkerhetsventil for PST, og at tjenesten alltid skulle velge
etterforskingssporet der det var mulig. Tjenesten har i en intern
instruks innrettet seg etter Stortingets forutsetninger.
Kontrollen av tjenestens tvangsmiddelbruk i
enkeltsaker i 2006 har ikke gitt grunnlag for å rette kritikk mot
PST. Den samlede bruken av de nye hjemlene er fortsatt beskjeden,
men det har vært en økende tendens ut over året
i 2006, det gjelder både i avvergende og forebyggende øyemed.
Grensedragningen mellom avverging og forebygging kan være
vanskelig, både juridisk og faktisk. Sett på bakgrunn
av forutsetningen om at bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed skal
brukes med stor forsiktighet, ser utvalget spesielt etter om tjenesten
iverksetter etterforsking med tvangsmiddelbruk i avvergende øyemed
i saker som i realiteten er av forebyggende karakter. Utvalget har
så langt ikke sett enkeltsaker hvor det har vært
grunnlag for å hevde at man i realiteten driver forebygging.
På bakgrunn av karakteren av PSTs virksomhet er imidlertid dette
en praktisk viktig grensedragning, som utvalget fortsatt vil følge
med på.
I etterforskingssakene benytter PST i hovedsak tvangsmidler
i avvergende øyemed. Dette innebærer at terskelen
for bruk av tvangsmidler i etterforskingssaker for PSTs del i praksis
har blitt senket.
Det er også i 2006 regelmessig tatt
stikkprøver av informasjon om enkeltpersoner som PST har
sendt til samarbeidende tjenester i utlandet. Stikkprøvekontrollene
har ikke gitt grunnlag for kritikk av tjenesten i noen enkeltsak.
Etterretningsinformasjon er vanligvis klausulert.
Det påføres gjerne at informasjonen er avsenders
eiendom, og at mottakeren kun kan benytte den til etterretningsformål
og ikke må dele den med andre uten forhåndssamtykke
fra avsender. Systemet er basert på tillit og lojalitet
tjenestene imellom, og lar seg i praksis ikke kontrollere. Det er
begrunnet i tjenestenes behov for kildevern. Etterretningsinformasjon
har som sentral funksjon å gi grunnlag eller inngangsporter
for den mottakende tjenesten til å drive egne undersøkelser
og egen informasjonsinnhenting. Brukt slik vil informasjon som utleveres
indirekte, kunne få de samme konsekvenser for den som er
omtalt som om den var blitt gitt videre.
Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble
det for PST, som for politiet for øvrig, innført
en ordning med oppnevning av en særskilt advokat for den
mistenkte når det fremsettes begjæring for retten
om å ta i bruk skjulte tvangsmidler (typisk kommunikasjonskontroll)
i en sak. Advokaten skal søke å ivareta mistenktes
interesser, men har ikke anledning til å sette seg i forbindelse med
mistenkte eller den inngrepet retter seg mot.
Etter noe tids erfaring med ordningen fra inspeksjonsvirksomheten
i PST, ble det etablert et erfaringsarkiv i 2001, i utvalgets kontorer.
På tross av informasjonstiltak fra
utvalgets side har det vært svært liten interesse
for arkivet fra advokater og dommere. Da det ikke kan sies å være
et rimelig forhold mellom arbeidsbyrden for PST og bruken av arkivet,
besluttet utvalget høsten 2006 å avvikle det.
En gjennomgang av advokatordningen viste bl.a.
at i noe mer enn halvparten av sakene har advokaten ikke motsatt
seg begjæringen. Totalt har advokatene reist innsigelser
mot begjæringen i noe over en tredjedel av sakene. PSTs
begjæringer om bruk av skjulte tvangsmidler har (helt eller
delvis) ikke blitt tatt til følge av retten i ca. 15 prosent
av sakene. I saker der advokaten har hatt innsigelser mot at begjæringen
blir tatt til følge, har retten helt eller delvis tatt
hensyn til innsigelsene i omtrent en tredjedel av sakene.
Tallmaterialet gir ikke grunnlag for å trekke
sikre konklusjoner om hvilken betydning advokatens utførelse
av oppdraget har for saksbehandlingen og mistenktes rettsstilling.
Men tallene antyder at kontradiksjon kan ha stor betydning for utfallet,
ettersom retten kun har motsatt seg begjæringen i saker
hvor advokaten har tatt til motmæle.
For utvalget var det under enhver omstendighet
noe overraskende at andelen saker hvor advokaten ikke motsetter
seg inngrepet, er så vidt stor. Det ble satt som forutsetning
overfor PST ved avvikling av erfaringsarkivet, at tjenesten holder à jour
en samlet oversikt over kjennelser om bruk av skjulte tvangsmidler.
Utvalgets mulighet for å følge utviklingen har
følgelig ikke blitt dårligere.
Utvalget har stilt spørsmål
vedrørende to konkrete tollkontroller som var blitt gjennomført
på PSTs anmodning. Ut fra opplysningene i PSTs arkiv kunne det
ikke fastslås om sakene gjaldt forhold innenfor tollmyndighetenes
arbeidsområde.
I svar til utvalget slo direktoratet fast at
tollmyndighetene ikke har hjemmel til å utføre
tollkontroller utenfor "tollforvaltningens område", heller
ikke om grunnlaget skulle være en anmodning fra politiet/PST.
Det innebar ifølge direktoratet at tollmyndighetene når
det kommer en bistandsanmodning fra politiet/PST, på selvstendig
grunnlag vil vurdere om hjemmel foreligger, dvs. om man er innenfor
forvaltningsområdet.
I avsluttende brev til direktoratet uttalte
utvalget at det ikke var tilfredsstillende at tollmyndighetene ikke var
i stand til å vise i ettertid hvilken informasjon som hadde
dannet grunnlag for å gi bistand. Fordi tollmyndighetene
er gitt vidtgående inngrepshjemler direkte i tolloven,
mens PST for de samme inngrepene må innhente samtykke hos
domstolene, vil det alltid være et potensial for omgåelse.
Utvalget konstaterte at det i de to sakene ikke var mulig ut fra
tollmyndighetenes opplysninger å avgjøre om ransaking
av personer og bagasje var blitt utført innenfor tollovens
rammer.
Utvalget vil holde seg orientert om det videre
arbeidet med retningslinjer på dette området.
PSTs grunnlag for anmodning om bistand i de to konkrete sakene undersøkes
nå nærmere i tjenesten.
Det er i dag et relativt omfattende samarbeid
mellom PST og utlendingsmyndighetene. Særlig i visumsaker, asylsaker
og utvisningssaker kan det bli utvekslet informasjon mellom PST
og utlendingsmyndighetene.
Utvalget har full innsynsrett i informasjon
PST formidler til utlendingsmyndighetene. Det forhold at den forvaltningsmessige
behandlingen av slike saker blir spesiell, og at heller ikke domstolene
har innsyn, taler for at utvalget legger vekt på å føre
kontroll med de rådene PST gir og informasjonen som danner
grunnlag for rådene. I den løpende kontrollvirksomheten
hittil har utvalget gjennom stikkprøvekontroller og tjenestens
orienteringer sett på enkelte saker hvor PST har rådgitt
utlendingsmyndighetene. Det har imidlertid ikke vært etablert
faste kontrollrutiner på dette området. Utvalget
har besluttet å etablere rutiner som gjør det
mulig å fange opp alle slike saker.
Komiteen viser til
utvalgets vurdering av praksis for innsyn i dokumenter i PSTs besittelse,
og vil understreke viktigheten av at sikkerhetsgradering forbeholdes
saker hvor det er et reelt behov for det. Videre må spørsmål
om meroffentlighet og avgradering vurderes i tråd med kravene
i gjeldende regelverk.
Komiteen har merket seg presseomtalen
av spørsmål rundt FNs såkalte terrorliste,
og vil uttrykke tilfredshet med at utvalget tar tak i problemstillingene rundt
prosedyrene ved oppføring på og sletting fra disse
listene.
Komiteen anser også kontrollen
med arkiver og registre for å være av stor verdi
for å sikre at personer ikke urettmessig står
oppført i ulike registre. Sletting av opplysninger som
ikke lenger har noen relevans, så vel som oppdatering og
sikring av relevante opplysninger, er viktige tiltak både
for å sikre personvernet og for at tjenesten får
et effektivt virkemiddel i sitt arbeid.
I forbindelse med behandlingen av EOS-utvalgets årsmelding
for 2005 ble det reist spørsmål om registrering
av personer på grunnlag av uttalelser til media om støtte
til opposisjonsgrupper som brukte voldelige virkemidler.
I den sammenhengen uttalte kontroll- og konstitusjonskomiteen
at "Komiteen vil understreke viktigheten av at det foretas individuell
vurdering av om en person registreres. Komiteen ber derfor EOS-utvalget
om en redegjørelse på dette punktet i forbindelse
med neste årsmelding".
Komiteen har merket seg at spørsmålet
ikke er omtalt i årsmeldingen for 2006, og ber om at en
redegjørelse i tråd med komiteens bestilling tas
med i årsmeldingen for 2007.
Komiteen har notert seg at utvalget
vil følge opp Stortingets ønske om å ha
særlig oppmerksomhet rettet mot PSTs anvendelse av den
utvidete lovhjemmel til å ta i bruk tvangsmidler under
etterforskning i avvergende øyemed som tjenesten fikk i
2005.
Spørsmålet om eventuell utlevering
av opplysninger til samarbeidende tjenester i utlandet som kan føre
til dødsstraff, ble også viet oppmerksomhet i årsmeldingen
for 2005. Komiteen har merket seg at utvalget foretar
regelmessige stikkprøver av den informasjonen PST sender
til disse tjenestene, og registrerer med tilfredshet at stikkprøvekontrollen
i 2006 ikke har gitt noe grunnlag for kritikk av tjenesten.
Komiteen viser til den gjennomførte
undersøkelse av ordningen fra 1999 med oppnevning av særskilt advokat
for mistenkte når det fremsettes begjæring for retten
om å ta i bruk skjulte tvangsmidler. Resultatene av denne
undersøkelsen viser blant annet at advokatene i ca. 55
prosent av tilfellene ikke har innsigelser mot begjæringen
og at PST ikke får medhold i 15 prosent. Komiteen deler
utvalgets vurdering av at kontradiksjon kan ha stor betydning for
utfallet, ettersom retten kun har motsatt seg begjæringer
i saker hvor advokaten har tatt til motmæle, og er tilfreds
med at utvalget også i årene som kommer vil ha
fokus på hvorledes ordningen fungerer.
Komiteen har merket seg redegjørelsen
for PSTs samarbeid med tollmyndighetene og vil understreke viktigheten
av at begrunnelser for anmodning om bistand og grunnlaget for å iverksette
tollkontroller, lar seg etterprøve av kontrollorganet. Komiteen forutsetter
at det utarbeides retningslinjer for samarbeidet mellom PST og tollmyndighetene
og forventer å bli informert om fremdriften i dette arbeidet
i forbindelse med EOS-utvalgets årsmelding for 2007.
Komiteen viser videre til samarbeidet
mellom PST og utlendingsmyndighetene og er tilfreds med at utvalget
tar tak i denne type saker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at etterretningsinformasjon om enkeltindivider i stadig større
omfang deles mellom ulike lands sikkerhets- og etterretningstjenester.
Vanligvis er det begrensninger på hva mottakeren kan bruke
etterretningsinformasjonen til. Dette medlemviser til at dagens system for utveksling
av etterretningsinformasjon kun er basert på tillit og
i praksis ikke lar seg kontrollere. Utlevering av etterretningsinformasjon
til sikkerhets- og etterretningstjenester i land som ikke respekterer
menneskerettigheter, kan innebære at enkeltindividers rettigheter
ikke respekteres. Dette medlem mener at tjenesten
må forsikre seg om at enkeltindividers rettigheter ivaretas
ved utlevering.
Det er i løpet av året mottatt
2 klager i saker om sikkerhetsklarering, mot 4 i 2005. En av sakene
ble avsluttet i 2006. Det ble ikke uttalt kritikk i saken.
Ved endringer i sikkerhetsloven og personellsikkerhetsforskriften
som trådte i kraft 1. januar 2006, ble retten
til begrunnelse, innsyn og klage i klareringssaker lovfestet. Formålet
med endringene var å styrke rettssikkerheten i slike saker.
Endringene innebærer at det nå som hovedregel
skal gis begrunnelse for alle negative avgjørelser. Videre
skal det avholdes sikkerhetssamtale i alle saker hvor dette ikke
anses "åpenbart unødvendig". Begrunnelsesplikten,
og spesielt kravet om bruk av sikkerhetssamtale i alle saker hvor
det skriftlige materialet gir grunnlag for tvil, har ført
til en mer omfattende og ressurskrevende saksbehandling. Dette synes å ha
ført til en økning av saksbehandlingstiden flere
steder. På den annen side er det åpenbart at endringene
har medført en reell styrking av rettssikkerheten for den
enkelte. For kontrollvirksomheten innebærer begrunnelseskravet
et forenklet kontrollgrunnlag, og at bruken av sikkerhetssamtaler
i saker med negativ avgjørelse blir et kontrollpunkt.
Utvalget mottok mot slutten av 2006 en klage
i en sak som har sitt utspring i en avgjørelse fra 1999
om tilbakekall av sikkerhetsklareringen til en sivilansatt avdelingsdirektør
i Forsvaret. Saken har tidligere vært gjenstand for omfattende
behandling av utvalget i flere omganger. Den har også vært
behandlet i rettsapparatet. Klagen som nå er fremsatt,
retter seg mot den behandlingen klageren har blitt utsatt for, spesielt
i tiden etter at oppsigelsen av ham ble kjent ugyldig. Fordi saken
har sin bakgrunn i en klareringsavgjørelse og gjelder krav
om retting av feil som hevdes opprinnelig å være
begått av Forsvarsdepartementet som klareringsmyndighet,
har utvalget tatt den opp til undersøkelse. Saken er nå under
behandling.
Utvalget refererte i årsmeldingen for
2005 en klagesak som gjaldt adgangen til å bli autorisert
for Begrenset når man mister sikkerhetsklareringen. Ordningen etter
sikkerhetsloven er at tilgang til informasjon gradert Konfidensielt
eller høyere krever sikkerhetsklarering (og etterfølgende
autorisasjon), mens det for tilgang til informasjon på det
laveste graderingsnivået Begrenset kun kreves autorisasjon.
Myndigheten til å gi autorisasjon ligger vanligvis hos
arbeidsgiver, også i tilfeller hvor sikkerhetsklareringen
er tilbakekalt. Men personer som fratas sikkerhetsklareringen, kan
i henhold til personellsikkerhetsforskriften § 5-2
siste ledd ikke autoriseres for Begrenset uten forutgående
dispensasjon fra klareringsmyndigheten. I klagerens sak hadde FSA
avslått å gi dispensasjon.
Klageren brakte saken inn for utvalget, som
i brev til NSM ba om at det ble sett nærmere på grunnlaget
for FSAs dispensasjonsnektelse. Utvalget viste til at avgjørelsen
syntes å være utslagsgivende for hvorvidt klageren
kunne fortsette i stillingen han hadde hatt - og som han siden klareringsavgjørelsen
hadde vært permittert fra. Det ble også stilt
spørsmål om det var eller burde etableres adgang
til å klage på negative dispensasjonsavgjørelser,
og om ikke klageinstansen i klareringssaker i alle tilfeller bør
vurdere slike avgjørelser.
I mai 2006 innvilget NSM dispensasjon slik at
autorisasjon kunne vurderes i klagerens sak. Til tross for NSMs
dispensasjon ble spørsmålet om autorisasjon av klageren
ikke vurdert av arbeidsgiver. Utvalget har fått opplyst
at dette skyldtes at den stillingen klageren hadde hatt, var blitt
nedlagt i forbindelse med en omorganisering, og det ble da lagt
til grunn at det ikke lenger forelå noe aktuelt autorisasjonsbehov.
Da observasjonstiden i klagerens vedtak om klareringsnektelse
løp ut i juli 2006, fremsendte Forsvarets Personelltjeneste,
som klageren da var overført til, en klareringsanmodning
til FSA. Personelltjenestens erfaring var at det uten sikkerhetsklarering
i praksis nærmest er umulig å få omplassert
personell i Forsvaret som er uten stilling, og at alternativet da
er oppsigelse. FSA stilte spørsmål ved anmodningen,
under henvisning til at det ikke forelå et konkret klareringsbehov
i form av et jobbtilbud. Etter korrespondanse med personelltjenesten,
som begrunnet behovet nærmere, aksepterte FSA å realitetsbehandle
anmodningen i den konkrete saken - en sak som fortsatt er til behandling. Samtidig
varslet FSA at man ville se nærmere på det generelle
spørsmålet om adgangen til å klarere
personell av denne typen.
Det er vanskelig å se gode grunner
for en så restriktiv praktisering av klareringsanmodninger
som her har kommet til uttrykk, selv om det må understrekes
at kravet om reelt klareringsbehov generelt sett er viktig. Utvalget
vil holde seg underrettet om den videre behandlingen i FSA både
av det generelle spørsmålet og av klagerens sak.
Utvalgets gjennomgang i 2006 av negative klareringsavgjørelser
i FSA bekreftet et inntrykk utvalget har hatt av at det føres
en nokså restriktiv praksis med hensyn til sikkerhetsklarering
av vernepliktige som har hatt befatning med narkotika. Utvalget
besluttet å ta opp problemstillingen og fremholdt i brev
til NSM at Forsvarssjefens rusmiddeldirektiv er et tjenestedirektiv for
Forsvaret, som ikke kunne antas primært å være begrunnet
i personellsikkerhetsmessige hensyn. Utvalget understreket at det
var et åpenbart velbegrunnet behov å ha et forsvar
fritt for narkotikamisbruk og misbruk av dopingmidler, men at det
ikke var like åpenbart at tjenstlige behov i Forsvaret
burde legges til grunn som norm for sikkerhetsklarering, med fare
for at normen også kan bli retningsgivende for klareringspraksis i
sivil sektor.
I svaret til utvalget presiserte NSM bl.a. følgende:
"NSM er enig med utvalget i at Forsvarets rusmiddeldirektiv
i seg selv ikke kan benyttes som hjemmel for å nekte eller
frata en person sikkerhetsklarering. I de tilfeller hvor eksempelvis
en vernepliktig blir tatt for å ha benyttet narkotika før
innrykk, vil neppe direktivet kunne brukes som et moment i den individuelle
vurderingen. (…)”
Utvalget vil være oppmerksom på problemstillingen i
inspeksjonsvirksomheten. Den er viktig både i forhold til
kravet om individuell behandling, og i forhold til hvor stor sikkerhetsmessig
vekt det etter samfunnsutviklingen er riktig å legge på enkeltstående
tilfeller av misbruk av lette narkotiske stoffer i ungdomstiden.
Utvalget har i 2006 tatt opp både med
NSM og FSA om det er grunn til å drive et mer aktivt informasjonsarbeid
overfor ungdom i forhold til konsekvenser av narkotikamisbruk og
gjeldsproblematikk, f.eks. i samarbeid med skoleverket. Begge etater
har gitt uttrykk for at det kan være behov for dette.
I meldingen for 2005 omtalte utvalget to saker
om brudd på dokumentsikkerheten i FMO. Sakene ble fremstilt
for utvalget som så vidt omfattende at de kunne tyde på svikt
i Forsvarets systemer og rutiner for beskyttelse av gradert informasjon.
At det ikke var tatt tak i de interne ansvarsforholdene, samtidig
som utvalget tidligere har sett at enkeltpersoner i Forsvaret har blitt
behandlet meget strengt ved brudd på dokumentsikkerheten,
gjorde at det også kunne reises spørsmål
i forhold til kravet om likebehandling.
Den ene saken gjaldt en tidligere offiser som
hadde oppbevart flere tusen sider graderte dokumenter i sin privatbolig.
FSAs gjennomgang av dokumentene viste at det hovedsakelig dreide
seg om dokumenter gradert Begrenset. Ikke mer enn ca. 100 dokumenter
hadde høyere gradering, og de aller fleste av disse var
på Konfidensielt nivå. Noe over halvparten var
NATO-dokumenter.
Når det gjelder spørsmålet
om personellsikkerhetsmessige konsekvenser for personell med ansvar
for dokumentsikkerheten på de berørte tjenestestedene, har
FSAs undersøkelser vist at den store majoriteten høyere
graderte dokumenter var arbeidskopier som sannsynligvis var blitt
kopiert ulovlig, og ikke arkivregistrerte kopier eller originaler.
FSA anser at det er vanskelig å ansvarliggjøre
annet personell for denne type omgåelser av regelverket.
I orienteringen til utvalget har NSM sluttet seg til denne vurderingen.
Men NSM har påpekt at erfaringene fra saken bør
føre til en generell innskjerping i FMO når det
gjelder sikkerhetslovens bestemmelser om autorisasjon og sikkerhetsmessig
ledelse.
NSMs skadevurdering av dokumentene fra beslaget er
ikke avsluttet.
Utvalget har ikke funnet grunnlag for å si
seg uenig i de konklusjonene som er trukket, eller for å undersøke grunnlaget
for dem nærmere. Et punkt utvalget vil følge opp
nærmere, gjelder myndighetenes undersøkelser og
vurderinger av de mange tusen dokumentene som var gradert Begrenset.
Omfanget alene gjør at saken kan ha interesse i forhold
til den forebyggende sikkerhetstjenesten generelt sett, og til bruk
og behandling av informasjon gradert Begrenset i sin alminnelighet.
Den andre saken gjaldt omfattende restanser
av graderte dokumenter som fremkom i forbindelse med at Forsvarets
Overkommando flyttet ut av Huseby leir. Denne saken er fortsatt
til behandling i FSA.
Utvalget har gjennomført to inspeksjoner
i FSA i 2006. FSA behandler om lag 18 000 klareringssaker hvert år.
Dette utgjør om lag to tredjedeler av det totale antallet
klareringssaker som avgjøres årlig. En tilfredsstillende
kontroll med klareringsmyndighetenes praksis krever derfor at det
regelmessig utføres inspeksjoner hos en så vidt
stor klareringsmyndighet. Som redegjort for i meldingen for 2005,
har FSA i tillegg til funksjonen som klareringsmyndighet også oppgaver knyttet
til bl.a. sikkerhetsetterretning i Forsvaret, som omfattes av utvalgets
kontrollansvar.
I 2007 har utvalget lagt opp til å gjennomføre
tre inspeksjoner i FSA.
Gjennomgangen av klareringssaker i 2006 har
ikke avdekket enkeltsaker som har gitt grunnlag for kritikk. Det
synes å være etablert rutiner som ivaretar sikkerhetslovgivningens
saksbehandlingskrav, og utvalget har i 2006 ikke funnet grunnlag
for å påpeke generelle mangler ved saksbehandlingen.
Utvalget har imidlertid funnet grunn til å uttrykke
en viss bekymring når det gjelder saksbehandlingstiden
i FSA i saker hvor personkontrollen avdekker funn i registrene,
f.eks. i straffesaksregisteret eller i kredittopplysningsregistre.
Da utvalget ba avdelingen redegjøre for saksbehandlingstiden
i ulike sakskategorier, ble det opplyst at behandlingstiden i saker
i den nevnte kategorien (saker med funn) kan bli svært
lang, opp til flere måneder. En så lang behandlingstid
kan være ødeleggende for personell som er kalt
inn til førstegangstjeneste. Konsekvensen kan bli at man
ikke får anledning til å gjennomføre
førstegangstjenesten som planlagt, fordi man uten klarering
ikke er kvalifisert for opptak til ulike typer tjeneste eller utdanningstilbud. Saker
med funn utgjør omkring en fjerdedel av det totale saksantallet
i FSA, og det store flertallet av disse ender med at klarering blir
gitt, dvs. at saksbehandlingstiden kan være et reelt hinder
i mange saker.
FSA har opplyst at de viktigste årsakene
til problemet er begrensete personellressurser og de skjerpede saksbehandlingsreglene
i sikkerhetsloven som trådte i kraft i 2006 (bl.a. lavere
terskel for bruk av sikkerhetssamtale og utvidete krav til begrunnelse).
Også det forhold at enkelte rutiner i forbindelse med anmodning om
klarering er manuelle og tidkrevende, har vært påpekt.
På utvalgets spørsmål har FSA uttalt
at man etter beste evne søker å bringe behandlingstiden
ned og foreta prioriteringer av sakstyper på en slik måte
at konsekvensene av behandlingstiden blir minst mulige, og at ytterligere
tiltak vurderes.
Utvalget vil i 2007 holde seg orientert om situasjonen
og de tiltak som blir iverksatt.
Komiteen viser til
sak om autorisasjon for "Begrenset" ved tilbakekall av sikkerhetsklarering
som redegjort for i årsmeldingen. Komiteen finner
det lite tilfredsstillende at saken ennå ikke er løst. Komiteen forutsetter å bli
orientert om den videre behandlingen av saken og om de generelle
spørsmål knyttet til klareringspraksis i forbindelse
med utvalgets årsmelding for 2007.
Komiteen har merket seg utvalgets
vurdering av at det føres en restriktiv praksis med hensyn
til sikkerhetsklarering av vernepliktige som har vært i
befatning med narkotika. Komiteen har forståelse
for at det i Forsvarets Militære Organisasjon (FMO) gjelder
et prinsipp om nulltoleranse for narkotikabruk, men deler utvalgets
vurderinger av viktigheten av individuell behandling og krav om
vurdering av hvor stor sikkerhetsmessig vekt det etter samfunnsutviklingen
er riktig å legge på enkeltstående tilfeller
av bruk av lette narkotiske stoffer i ungdomstiden. Komiteen vil
understreke betydningen av aktiv informasjon til ungdom om konsekvensene
av handlinger som kan skape problemer i forbindelse med klarering
til førstegangstjenesten.
I årsmeldingen redegjøres
det for to saker om brudd på dokumentsikkerheten i FMO. Komiteen har
merket seg at ovennevnte saker har ført til skjerpet kontroll i
FMO både når det gjelder sikkerhetslovens bestemmelser
om autorisasjon og om sikkerhetsmessig ledelse.
Komiteen viser videre til utvalgets
inspeksjoner i Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) og kontrollen med
avdelingen som klareringsmyndighet, og deler utvalgets vurdering
av at behandlingstiden bør ned. Komiteen forutsetter å bli
holdt orientert om utviklingen.
Utvalget har i 2006 gjennomført to
inspeksjoner i Etterretningstjenesten sentralt. Det er foretatt
inspeksjon av Etterretningstjenestens stasjon i Vardø.
Det har i 2006 ikke innkommet klager på Etterretningstjenesten.
I årsmeldingen for 2005 redegjorde
utvalget for at det på grunn av de krevende tekniske sidene
ved Etterretningstjenesten kunne være behov for å øke
det årlige antallet inspeksjoner fra to til tre. Utvalget
har i samråd med tjenesten besluttet å foreta
en slik økning fra og med 2007.
I årsmeldingen for 2005 refererte utvalget
en prinsipiell sak som hadde vært tatt opp med Forsvarsdepartementet,
om rekkevidden av etterretningstjenesteloven som selvstendig hjemmelsgrunnlag
for bruk av inngripende metoder, og betydningen for lovligheten av
at metoden har vært vurdert og godkjent av ansvarlige politiske
myndigheter. Saken var tatt opp på bakgrunn av at en teknisk
innhentingsmetode tjenesten hadde tatt i bruk, kunne synes å stå i
strid med gjerningsbeskrivelsen i en bestemmelse i straffeloven,
uten at dette forholdet var blitt vurdert. Da utvalget tok dette opp,
resulterte det i at departementet gikk grundig inn i den konkrete
saken. Departementet ga videre på generelt grunnlag uttrykk
for at politisk godkjenning av nye metoder er nødvendig,
og at unnlatelse av å innhente godkjenning etter omstendighetene
kan få betydning for spørsmålet om bruken
kan anses å være lovlig. Det ble også uttalt
at en vurdering av rettslige aspekter etter omstendighetene vil
inngå i godkjenningsprosessen.
Utvalget avsluttet saken på denne bakgrunn,
men ba om å bli holdt underrettet om en varslet vurdering
fra departementets side av spørsmålet om det burde
utarbeides skrevne retningslinjer for å sikre en mer synlig og
gjenfinnbar prosess for politisk godkjenning, hvor også en
rettslig analyse etter omstendighetene vil kunne inngå.
Forsvarsdepartementet har fulgt opp dette, og
har i brev til utvalget uttalt følgende:
"Departementet har i den løpende dialog
med tjenesten understreket viktigheten av at nye metoder mv. klareres
med departementet. Vi har på vår side gjennomgått
interne rutiner. Vi har lagt vekt på at slike klareringer
så langt mulig skal skje skriftlig, slik at klarering er
gjenfinnbar i tjenesten og således kontrollerbar for EOS-utvalget.
I den sammenheng understreker vi at når departementet godkjenner
eller på annen måte kommuniserer et syn til tjenesten,
gjøres det alltid på vegne av forsvarsministeren.
Ut
over ovennevnte tiltak har departementet foretatt en foreløpig
gjennomgang som har konkludert med at vi trenger noe mer erfaringsgrunnlag
før det tas stilling til om det er behov for å justere
etterretningsinstruksen eller utgi utfyllende bestemmelser om politisk
klarering av metoder og operasjoner. Det bemerkes at den foreløpige
gjennomgang av praksis viser at tjenesten forelegger alle prinsipielle
saker for departementet, herunder saker som dreier seg om nye metoder,
viktige avtaler og nye prosjekter.
EOS-utvalget vil
bli holdt underrettet om vårt videre arbeid relatert til
ovenstående."
Amerikanske myndigheter bekreftet i 2006 at
man som ledd i krigen mot terror i enkelte tilfeller i det skjulte
hadde pågrepet terrormistenkte og transportert dem til
samarbeidspartnere i andre land for fengsling og avhør.
Det var på det tidspunktet ført bevis for flere slike
saker, hvor fangene var blitt mishandlet og torturert, bl.a. gjaldt
dette en tysk og en kanadisk borger, som var blitt pågrepet
i vestlige land og fløyet til henholdsvis Afghanistan og
Syria. Denne praksisen har blitt kjent under betegnelsen "extraordinary
rendition".
Både Europarådet og EU har
de siste to årene gransket påstander
om at myndighetene i europeiske land har bistått, eller
kjent til og akseptert, ulovlige pågripelser og fangetransporter
i Europa utført av amerikanske myndigheter. Verken Europarådet
eller EU nevner Norge i denne sammenheng i sine rapporter. I en
rapport fra Europarådet 7. juni 2006 ("Alleged
secret detentions and unlawful inter-state transfers involving Council
of Europe member states"), ble det imidlertid antatt at norske myndigheter
i 2003 eller 2004 ga CIA informasjon om en tysk borger som var blitt
ulovlig pågrepet og satt fengslet i Afghanistan. Koblingen
til Norge resulterte i påstander i norsk presse om at Etterretningstjenesten
hadde kjennskap til virksomheten, og konkret at den hadde kjent
til at amerikansk tjeneste i 2003 skulle ha planlagt å pågripe
og uttransportere mullah Krekar. Det forekom også spekulasjoner
i pressen om at norske flyplasser var blitt benyttet i slike transporter,
og at luftfartsmyndighetene, og PST, måtte kjenne til dette.
På bakgrunn av presseoppslagene tok
utvalget saken opp skriftlig med Etterretningstjenesten, og med
PST. Det ble stilt spørsmål om det hadde forekommet
noen form for samarbeid eller kontakt med utenlandske tjenester
om saker vedrørende transport av terrormistenkte eller
personer med tilknytning til terrormistenkte. Det ble også stilt
spørsmål om tjenestene hadde kjennskap til hvorvidt
andre norske myndigheter kunne være informert om bruk av
norske flyplasser i forbindelse med slike transporter.
I svarbrev til utvalget opplyste Etterretningstjenesten at
det på bakgrunn av presseoppslagene og utvalgets spørsmål
var blitt foretatt undersøkelser internt i organisasjonen.
Utvalget ble forsikret om at tjenesten ikke har kjent til noen tilfeller
av slike transporter, og at den ikke på noe tidspunkt var
blitt informert om virksomheten eller enkeltsaker av samarbeidende
tjenester, eller blitt anmodet om noen form for bistand. Heller ikke
var det gitt ut informasjon om enkeltindivider relatert til en slik
virksomhet. Etterretningstjenesten hadde ikke kjennskap til hva
andre norske myndigheter måtte ha av informasjon om en
eventuell slik virksomhet.
Også PST skrev i sitt svar at tjenesten
ikke hadde noe kjennskap til den aktuelle virksomheten, eller slike enkeltsaker
med tilknytning til Norge. Tjenesten hadde ikke utlevert eller på annen
måte behandlet opplysninger om den tyske borgeren som var
nevnt i Europarådets rapport.
På bakgrunn av de svarene som er gitt,
har utvalget ikke funnet grunnlag for å foreta videre undersøkelser i
forhold til tjenestene. Utvalget har imidlertid bedt Luftfartstilsynet
om en orientering om luftfartsmyndighetenes regelverk og informasjonstilfang
relatert til problemstillingen.
Utviklingen på data- og telekommunikasjonsområdet
fører nødvendigvis til endringer i kommunikasjonspreferanser
og -mønstre også hos de aktørene Etterretningstjenesten
har som oppgave å følge med på. Tjenesten
driver en kontinuerlig utvikling av sin kapasitet til teknisk informasjonsinnhenting
for å kunne løse sine oppgaver. I 2006 har utvalget
ved inspeksjon av Etterretningstjenesten prioritert kontrollen med denne
innhentingsvirksomheten. Utvalgets sakkyndige har bistått
utvalget i kontrollen på dette området, både i
inspeksjonsmøtene og i forberedende møter i tjenesten.
Bruk av teknisk ekspertise er helt nødvendig i kontrollen
av denne virksomheten.
Tjenesten har på det nærmeste
ferdigstilt det saksbehandlings- og analyseverktøyet for
behandling av informasjon som samles inn gjennom den tekniske innhentingsvirksomheten,
og som utvalget redegjorde for i fjorårets melding. Systemet
legger til rette for intern kontroll, og innbefatter prosedyrer
for oppdragsgivning, kvalitetssikring og legalitetskontroll av hvert enkelt
innhentingsoppdrag. Under utviklingen av det nye verktøyet
har tjenesten hatt en dialog med utvalget om tilrettelegging også for
ekstern kontroll. Systemet gjør det enklere enn tidligere å se
på grunnlaget for et innhentingsoppdrag, hvilken informasjon
som er innhentet, og hvordan informasjonen er behandlet.
I henhold til etterretningstjenesteloven § 4
skal Etterretningstjenesten "ikke på norsk territorium
overvåke eller på annen fordekt måte
innhente informasjon om norske fysiske eller juridiske personer".
De kontrollene som har vært gjennomført
i 2006, har ikke avdekket tilfeller hvor forbudet mot innhenting mot
norske rettssubjekter har vært overtrådt. Det
er heller ikke for øvrig funnet kritikkverdige forhold
i forbindelse med kontrollen av den tekniske innhentingsvirksomheten
i Etterretningstjenesten.
Tjenestens vektlegging av og ressursbruk på teknisk informasjonsinnhenting
er betydelig. Den informasjonsmengden som samles inn, er også betydelig,
og økende. Dette er momenter som tilsier en fortsatt målrettet
og aktiv kontroll på området.
I årsmeldingen for 2005 ga utvalget
en orientering om Etterretningstjenestens praksis når det
gjelder informasjonsutveksling med utenlandske samarbeidende tjenester.
Bakgrunnen var at det etter etterretningstjenesteloven § 3
bokstav g er en av Etterretningstjenestens oppgaver å tilveiebringe
informasjon om internasjonal terrorisme, samtidig som det internasjonale
samarbeidet på dette området er økende
- mellom både sikkerhetstjenester og etterretningstjenester.
Det er i løpet av 2006 foretatt en
grundig gjennomgang av tjenestens rutiner og sambandssystemer for informasjonsutveksling
med utenlandske samarbeidende tjenester. Utvalget ser nå på hvilke
kontrollrutiner som bør etableres for disse systemene,
og i den forbindelse problemstillinger knyttet til samarbeidende tjenesters
behov for kildevern. Det tas sikte på i samarbeid med tjenesten å etablere
rutiner for kontroll i løpet av første halvår
2007.
Ved kongelig resolusjon 13. oktober
2006 ble det fastsatt ny instruks om samarbeidet mellom Etterretningstjenesten
og PST.
Arbeidsdelingen mellom PST og Etterretningstjenesten
bygger på at PST er tillagt ansvaret for forhold knyttet
til rikets sikkerhet og vitale nasjonale samfunnsinteresser innenfor
landets grenser, mens Etterretningstjenesten har et tilsvarende
ansvar utenfor Norge. Dagens trusselbilde er mer uklart og grenseoverskridende
enn tidligere, noe som representerer en utfordring for grensedragningen
mellom tjenestene. I kontrollarbeidet er det viktig å påse
at ikke tjenestene yter hverandre bistand på måter
som ville innebære en omgåelse av de rammene som
er fastsatt for virksomhetene, f.eks. ved at Etterretningstjenestens
kapasiteter blir benyttet til å bistå PST i deres
undersøkelser av personer innenfor landets grenser eller
av norske borgere i utlandet.
I de orienteringene utvalget har fått,
er det understreket at instruksen utelukkende representerer en kodifisering
av tidligere praksis. Det er imidlertid grunn til å anta
at kodifiseringen i seg selv vil stimulere til økt samarbeid,
fordi den klargjør grunnlaget og angir rutiner og betingelser.
Videre er som nevnt økt samarbeid et uttrykkelig formål
med instruksen.
Informasjonsutvekslingen og samarbeidet mellom PST
og Etterretningstjenesten følger i dag fastlagte rutiner,
og dokumenteres for etterfølgende tilsyn - så langt
utvalget er i stand til å kontrollere dette. Utvalget vil
opprettholde den kontrollen som i dag føres med informasjonsutvekslingen
mellom tjenestene.
Før inspeksjonen i 2006 ble Forsvarets
stasjon i Vardø (FSTV) sist gang inspisert i 2002. Det
har gjennom årene vært stor offentlig interesse
omkring stasjonen, spesielt Globus II-radaren, som det fra enkelte hold
har vært hevdet inngår i eller enkelt vil kunne
innlemmes i et amerikansk rakettforsvarssystem.
På utvalgets spørsmål
opplyste Etterretningstjenesten at det ikke foregår noen
form for innhenting eller behandling av personopplysninger ved stasjonen,
og at virksomheten heller ikke for øvrig er rettet mot
norske borgere. Inspeksjonen ga ingen indikasjoner på bruk eller
bruksmuligheter ut over det utvalget tidligere har blitt orientert
om, og som er omtalt i tidligere årsmeldinger.
Komiteen har merket
seg at det heller ikke i 2006 er kommet inn klager på Etterretningstjenesten.
Komiteen viser til komiteens
merknader til EOS-utvalgets årsmelding for 2005, og finner
det tilfredsstillende at utvalget vil øke antall inspeksjoner
i E-tjenesten fra to til tre fra 2007.
Under behandlingen av utvalgets årsmelding
for 2005 ga kontroll- og konstitusjonskomiteen sin tilslutning til
"utvalgets vurderinger av viktigheten av at tjenesten i større
grad enn tidligere retter oppmerksomheten mot de rettslige sidene
av virksomheten". Bakgrunnen for uttalelsen var spørsmål
om rekkevidden av etterretningstjenesteloven som selvstendig hjemmelsgrunnlag
for bruk av inngripende metoder, og betydningen for lovligheten
av at metoden har vært vurdert og godkjent av ansvarlige
politiske myndigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at utvalget avsluttet saken,
men ba om at departementet underrettet utvalget om sitt videre arbeid.
Forsvarsdepartementet orienterte utvalget om viktigheten av at nye
metoder klareres med departementet og at klareringen så langt
mulig skal skje skriftlig. Flertallet viser videre
til at det politiske ansvaret er klart fordi departementets godkjennelse
eller syn alltid er på vegne av forsvarsministeren. Flertallet er
også tilfreds med at departementet konkluderer med at deres
foreløpige gjennomgang av praksis viser at tjenesten forelegger
alle prinsipielle saker for departementet, og understreker viktigheten
av at denne praksisen opprettholdes.
Komiteen viser
til at departementet foretar en vurdering av behovet for å justere
etterretningsinstruksen eller gi utfyllende bestemmelser om politisk
klarering av metoder og operasjoner.
Komiteen forutsetter at EOS-utvalget
følger saken.
Komiteen er tilfreds med at utvalget
har tatt initiativ til undersøkelser av hvorvidt E-tjenesten
har hatt befatning med amerikanske pågripelser av terrormistenkte,
og at undersøkelsen ikke har gitt grunn til å anta at
slik virksomhet har skjedd.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at utvalget sikres tilstrekkelig teknisk kompetanse til å foreta reell
kontroll av E-tjenesten.
Under behandlingen av EOS-utvalgets årsmelding for
2005 uttalte kontroll- og konstitusjonskomiteen i tilknytning til
opplysningene om informasjonsutveksling med utenlandske samarbeidende
tjenester, at den fant det
"lite tilfredsstillende at utvalget ikke hadde funnet grunnlag
for å gjennomføre kontroll relatert til slik informasjonsutveksling
i 2005 og forutsetter at utvalget arbeider videre med sikte på å finne
fram til en hensiktsmessig løsning på hvorledes
slik kontroll skal kunne gjennomføres".
Komiteen har merket seg at utvalget
nå ser på hvilke kontrollrutiner som bør
etableres for disse systemene, og forutsetter å bli holdt
orientert om fremdriften.
Komiteen tar til etterretning
at inspeksjonen av Forsvarets stasjon i Vardø (Globus I
og Globus II) ikke har avdekket virksomhet i strid med formålet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 20 (2006-2007) - årsmelding fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) for 2006 - vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 29. mai 2007
Lodve Solholm
leder |
Berit Brørby
ordfører |