Da regjeringen Bratteli fremmet den første
omfattende meldingen til Stortinget om innpassing av petroleumsvirksomheten
i norsk økonomi, St.meld. nr. 25 (1973-1974) Petroleumsvirksomhetens
plass i det norske samfunn, ble det satt som ambisjon at oljeinntektene
i første rekke skulle nyttes til å utvikle "et
kvalitativt bedre samfunn". Det ble lagt vekt på å "unngå at resultatet
bare blir en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser
uten at samfunnet ellers blir endret". De store petroleumsinntektene
vi nå har gir oss en særlig frihet i den økonomiske
politikken i forhold til de fleste andre land. Men med en stor formue
følger det også et stort forvalteransvar.
Langsiktig forvaltning av petroleumsformuen
er et viktig verdivalg og et overordnet hensyn for Regjeringen.
En slik forvaltning innebærer at formuen kan komme alle
generasjoner til gode. Samtidig gir den et viktig bidrag til stabilitet
i produksjon og sysselsetting. Dette er nødvendige forutsetninger
for at vi skal kunne virkeliggjøre visjonen om et kvalitativt
bedre samfunn med trygghet for den enkelte og solidaritet mellom generasjonene.
Hvis vi hadde lagt opp til å forbruke
hele oljeformuen på én generasjon eller to, ville
det skapt store omstillinger i næringsstrukturen, og spesielt
for dem som arbeider i konkurranseutsatt sektor. På kort
sikt kunne disse omstillingsproblemene i stor grad blitt kompensert
gjennom offentlige økonomiske bidrag til de som ble rammet.
Et slikt opplegg for bruk av oljepenger ville gitt nordmenn enda
større muligheter for materielt forbruk de neste tiårene,
samtidig som vi allerede har et av de høyeste forbruksnivåene
i verden. Men etter et par tiår ville vi måtte
trappe det høye forbruksnivået ned igjen, i takt
med fallende innbetalinger fra oljevirksomheten. Uten betydelig
fondsoppbygging i utlandet ville avtagende oljeinntekter gitt et økende behov
for konkurranseutsatt virksomhet for å finansiere import
fra utlandet. Dette ville gitt nye omstillinger, denne gangen ved
at arbeidskraft ville måtte trekkes ut av skjermede virksomheter
og uten høye oljeinntekter til å lette overgangen. Å spare
en betydelig del av den oljeformuen som hvert år blir gjort
om til en kontantstrøm, bygger således på de
beste solidariske tradisjoner i norsk politikk.
Statens pensjonsfond ble opprettet med virkning
fra 1. januar 2006 som en overbygning over det som tidligere
var Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. Formålet
med Statens pensjonsfond er å understøtte statlig
sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og å underbygge
langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter.
For å sikre at petroleumsinntektene skal bidra til en stabil
utvikling i norsk økonomi, skal inntektene fases inn i økonomien
gradvis, samtidig som sparemidlene skal passeres utenfor
Norge. Ved at en stor del av petroleumsinntektene investeres i utlandet,
bidrar Statens pensjonsfond - Utland til en kapitalutgang som motvirker utslag
i kronekursen av en stor og varierende valutainngang fra petroleumssektoren.
Sparingen i pensjonsfondet skjer i form av generell fondsoppbygging.
For å legge til rette for at veksten i fondet skal reflektere
statens reelle fordringsoppbygging, er fondet fullt ut integrert
med statsbudsjettet. Statens pensjonsfond har ikke eget styre eller
egen administrasjon.
Finansdepartementet er i pensjonsfondsloven
gitt i oppgave å forvalte fondet. Departementet fastsetter pensjonsfondets
overordnede investeringsstrategi, prinsippene for etikk og eierskapsutøvelse
og følger opp den operative forvaltningen. Statens pensjonsfond har
en lang investeringshorisont. Det er en del av departementets forvalteransvar å sørge
for at fondet forvaltes med sikte på å oppnå høyest
mulig avkastning innenfor moderat risiko. Slik kan også framtidige
generasjoner få mest mulig nytte av vår oppsparte
kapital. Samtidig har vi som investorer også medansvar
for hvordan selskapene fondet er investert i opptrer. Derfor legger
Regjeringen vekt på at eierskapet i selskapene fondet er
investert i også utøves med sikte på å fremme god
og ansvarlig opptreden som respekterer menneskerettigheter og miljø.
Pensjonsfondet er plassert i verdipapirer utstedt
av mange forskjellige stater og av selskaper i mange ulike land.
Dette gir fondet en god risikospredning. Departementets retningslinjer
for hvordan midlene skal investeres bestemmer langt på vei
pensjonsfondets forventede avkastning og risiko. Norges
Bank og Folketrygdfondet er gitt i oppdrag å forestå den
operative forvaltningen av henholdsvis Statens pensjonsfond - Utland
og Statens pensjonsfond - Norge innenfor de retningslinjer departementet
har trukket opp.
Det er høy grad av åpenhet
om forvaltningen av Statens pensjonsfond. Det redegjøres
regelmessig til Stortinget om rammeverket for plasseringsvirksomheten og
departementets oppfølging av pensjonsfondet. Resultatene
i den operative forvaltningen rapporteres også jevnlig
av Norges Bank og Folketrygdfondet. Departementet legger vekt på dette
for å understøtte troverdigheten og tilliten til
fondet og fondskonstruksjonen.
Regjeringen har som mål at Statens
pensjonsfond skal være verdens best forvaltede fond. Det
innebærer at en skal sikte mot beste praksis i internasjonal
kapitalforvaltning i arbeidet med fondet. Vesentlige avvik fra anerkjent
praksis internasjonalt bør kreve en særskilt begrunnelse.
Arbeidet med Statens pensjonsfond krever spesialisert kompetanse.
Det stiller krav både til departementets ressurser og bruk
av ekstern bistand.
Norges håndtering av petroleumsinntektene
benyttes ofte som en referanse internasjonalt. Dette gjelder særlig
den rollen Statens pensjonsfond har som en del av rammeverket for
en langsiktig, opprettholdbar finanspolitikk som legger til rette
for en stabil økonomisk utvikling. Gjennom rådgivning
på dette området bistår departementet
flere andre land i organiseringen av deres naturressursforvaltning.
Arbeidet skjer både gjennom bilateralt samarbeid, "Olje
for Utvikling"-programmet i regi av Norad og gjennom internasjonale organisasjoner
som bl.a. IMF, Verdensbanken og FN.
Statens pensjonsfond er et av verdens største
fond, og kapitalen vokser raskt. Fondet er stort i forhold til størrelsen
på norsk økonomi, og avkastningen av fondet vil gi
vesentlige bidrag til å finansiere statens utgifter i årene
framover. Oppmerksomheten om forvaltningen har økt med
størrelsen av fondet. Dette understreker betydningen av
at pensjonsfondets investeringsstrategi og retningslinjer for etikk
og eierskapsutøvelse er godt forankret i Stortinget, og
at Regjeringen grundig redegjør for oppfølgingen
av den operative forvaltningen. Gjennom en årlig melding
til Stortinget vil Regjeringen heretter kunne rapportere om forvaltningen
av Statens pensjonsfond på en mer helhetlig måte.
Viktige saker knyttet til forvaltningen av pensjonsfondet vil også kunne
legges fram for Stortinget i nasjonalbudsjettene om høsten.
I meldingen behandles først og fremst spørsmål
knyttet til forvaltningen av midlene i Statens pensjonsfond. Mer
generelle spørsmål om forvaltningen av petroleumsinntektene,
fondets plass i den samlede økonomiske politikken og hvor
mye vi bør bruke av oljeinntektene drøftes i nasjonalbudsjettdokumentene.
Meldingen er bygget opp som følger:
En oversikt over resultatene i forvaltningen
er gitt i kapittel 2. I et særskilt vedlegg til dette kapitlet
presenteres mer detaljerte analyser av avkastning og risiko i fondet.
Kapittel 3 redegjør for pensjonsfondets
investeringsstrategi, hvor det går fram at Regjeringen
legger opp til å øke aksjeandelen i Statens pensjonsfond
- Utland fra dagens 40 pst. til 60 pst. Samtidig vil en utvide antallet selskaper
i Pensjonsfondet - Utland ved å inkludere segmentet for
små børsnoterte selskaper i referanseporteføljen.
Det tas også sikte på å endre reguleringen
av godkjente markeder og valutaer. I dette kapitlet gis det også en
omtale av status for departementets arbeid med å vurdere
eiendom og infrastruktur som ny aktivaklasse for Pensjonsfondet
- Utland.
Kapittel 4 omhandler etikk og eierskapsutøvelse, hvor
det bl.a. gjøres nærmere rede for Norges Banks
og Folketrygdfondets eierskapsutøvelse. I kapitlet går
det fram at Regjeringen framover vil gjøre gjeldende ev. beslutninger
om å utelukke nordiske selskaper fra porteføljen
til Statens pensjonsfond - Utland også for Statens pensjonsfond
- Norge. Det gis i kapittel 4 også en omtale av den forestående
evalueringen av de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond
- Utland, som Regjeringen har lagt opp til skal gjennomføres
i løpet av denne stortingsperioden.
I kapittel 5 vises det til arbeidet med utvikling
og oppfølging av det overordnede rammeverket for gjennomføringen
av forvaltningen. I tilknytning til denne meldingen fremmer departementet
også forslag om at Folketrygdfondet skal etableres som
et selvstendig rettssubjekt forankret i egen særlov, jf.
Ot.prp. nr. 49 (2006-2007).
Lov om Statens pensjonsfond og forskriftene
for forvaltningen av fondet med utfyllende bestemmelser følger
som vedlegg til denne meldingen. Vedlagt følger også Norges
Banks, Strategirådets og Etikkrådets tilrådinger
og vurderinger vedrørende de foreslåtte endringene
i investeringsstrategien for Statens pensjonsfond - Utland. Norges
Banks og Folketrygdfondets årsrapporter for forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2006 følger som utrykte vedlegg.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Marianne Aasen Agdestein, Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland,
Torgeir Micaelsen, lederen Reidar Sandal og Eirin Kristin Sund,
fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund
Rytman og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Svein Flåtten,
Peter Skovholt Gitmark og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre,
Lars Sponheim, tar omtalen til orientering og viser til
de respektive merknader nedenfor.
Komiteen viser videre til behandlingen
av Ot.prp. nr. 49 (2006-2007), jf. Innst. O. nr. 77 (2006-2007).