I Dokument nr. 12 (2003-2004) er det fremsatt to grunnlovsforslag som gjelder Grunnloven § 107. Det ene gjelder opphevelse og det andre gjelder endring, alternativt opphevelse av bestemmelsen. Grunnloven § 107 omhandler odels- og åsetesretten. Odelsretten er den rett som eieren og visse av hans slektninger har til fast eiendom som kan nyttes til landbruksdrift og som er av en viss størrelse (minst 20 dekar). Det er en rett for slekten til å kreve en jordeiendom overført til seg når eiendommen blir overdratt til noen som ikke er eller som er dårligere odelsberettiget. Odelsrett vinnes ved odelshevd når odleren har vært eier av eiendommen i 20 år regnet fra det tidspunkt han fikk full eiendomsrett. Også odlerens etterkommere får odelsrett dersom noen av foreldrene, besteforeldrene eller søsken av foreldrene har vært eier av eiendommen med odel. Av etterkommerne til odleren går eldre søsken med seg og sin linje foran yngre søsken uten hensyn til kjønn. Åsetesretten har nær sammenheng med odelsretten, selv om det er tydelige forskjeller mellom de to rettighetene. Mens odelsretten er en løsningsrett for slekten som kan brukes på skifte og ved salg, kan åsetesretten karakteriseres som en kvalifisert arverett som tilkommer arvelaterens livsarvinger. Åsetesretten kan bare gjøres gjeldende på skifte. Åsetesarvingen kan kreve jordeiendommen utlagt til en rimelig pris. Odels- og åsetesretten er nærmere regulert i lov om odelsretten og åsetesretten av 28. juni 1974 nr. 58.
Grunnloven § 107 forbyr at odels- og åsetesretten oppheves, men det er ikke noe forbud mot at det legges begrensninger på adgangen til å gjøre bruk av retten.
Forslagsstillerne bak de to forslagene ønsker å oppheve § 107.
Siden de fremsatte forslag gjelder samme grunnlovsbestemmelse, og siden forslagene også til en viss grad har samme motivasjon og begrunnelse, velger komiteen å behandle forslagene i samme innstilling. Det vises også til Stortingets forretningsorden § 18 tredje ledd, hvor det heter at saker som hører sammen, skal tas opp i samme innstilling, så langt råd er. Stortinget må likevel ta stilling til hvert enkelt grunnlovsforslag for seg.
Dokument nr. 12:4 (2003-2004) som er fremmet
av representantene Carl I. Hagen, Øystein Hedstrøm
og Lodve Solholm, gjelder opphevelse av Grunnloven § 107,
slik at det blir mulig å oppheve odels- og åsetesretten.
Forslagsstillerne viser til at i den tid som
har gått siden denne grunnlovsbestemmelsen ble vedtatt,
har samfunnsforholdene blitt betydelig endret, noe som gjør
det påkrevet at bestemmelsen oppheves. Situasjonen i norsk
landbruk har også blitt betydelig endret. Landbruk står
i dag overfor svært store omstillinger hvor kravene til
effektivitet og rasjonalisering vil være styrende for hvordan
utviklingen i landbruket skal være i årene som
kommer. Dersom man skal få den ønskede utviklingen
i landbruket, må alle lover og forskrifter som unødvendig
hindrer en riktig utvikling i landbruket, oppheves. Myndighetenes
viktigste bidrag til en fremtidsrettet utvikling i landbruket er å bidra
til en avbyråkratisering av landbrukssektoren og forenkling
av det regelverk som setter rammene for næringen. I tillegg
er det helt avgjørende at det skjer en effektivisering
av bruksstrukturen. Den tekniske utviklingen i landbruket har ført
til at dagens bruksstruktur som er tilpasset en annen tid, ikke
er rasjonell og tilstrekkelig lønnsom, slik at det blir
for få av aktørene i næringen som har
eiendommer med tilstrekkelig lønnsomhet til å skape
en arbeidsplass. Odelsinstituttet er en betydelig hindring for å sikre
trygge arbeidsplasser i landbruksnæringen. Forslagsstillerne
mener det er unaturlig at vi i dagens samfunn skal ha et regelverk
som gir enkeltpersoner en fortrinnsrett til å overta en
eiendom på grunn av slektskap. Videre er det ikke hensiktsmessig
at eieren av en eiendom ikke har friheten til å kunne selge
eiendommen til hvem han måtte ønske, og at heller
ikke faglige kvalifikasjoner skal være avgjørende for
hvem som skal overta eiendommen. Odelsinstituttet gjør
det også ifølge forslagsstilleren svært
vanskelig for nykommere å etablere seg innen landbruksnæringen
selv om de har de nødvendige faglige kvalifikasjonene,
interessen for faget og næringen og kapital til å kjøpe
en eiendom. Med dagens odelslovgivning er det, slik forslagsstilleren
ser det, nærmest praktisk umulig å få kjøpt
en landbrukseiendom i det frie markedet.
Forslagsstillerne viser til at i det regjeringsoppnevnte Odelslovutvalget
var det et mindretall som gikk inn for opphevelse av odelsloven.
I en høringsuttalelse om Odelslovutvalgets innstilling
til Landbruksdepartementet uttalte Statens Landbruksforvaltning
følgende:
"På bakgrunn av de erfaringer SLF har med
odelsretten og dennes betydning for utnyttingen av landbruksressursene,
mener vi at en god del argumenter taler for å oppheve instituttet.
Tilsvarende tilsier vår erfaring at det ikke eksisterer
noen argumenter for å beholde odelsretten som er så tungtveiende
at det er formålstjenlig å videreføre
rettsinstituttet. SLF anbefaler derfor at odelsretten avvikles."
Etter forslagsstillernes oppfatning er dette
en rimelig klar anbefaling fra en av de viktigste faginstansene innen
norsk landbruk. Statens Landbruksforvaltning vektlegger i sin høringsuttalelse
i hovedsak de samme synspunkter som forslagsstillerne.
På denne bakgrunn fremmer forslagsstillerne
følgende forslag:
"§ 107 oppheves."
Dokument nr. 12:6 (2003-2004), som er fremmet
av representant May Britt Vihovde, gjelder opphevelse av grunnlovsvernet
av odelsretten og - alternativt - odelsretten og åsetesretten,
jf. Grunnloven § 107.
Forslagsstilleren viser til at Odelslovutvalget
avga sin innstilling til statsråd Lars Sponheim 23. oktober 2003.
To av utvalgets medlemmer (lederen Thor Falkanger og Merethe Storødegård)
gikk inn for å avvikle odelsretten med følgende
begrunnelse (side 173-174):
"Odelsretten er en viktig del av vår rettslige
kulturarv, men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde
odelsretten i våre dagers samfunn.
Det kan
pekes på en rekke fordeler ved odelsretten. Noen er rimelig
sikre, andre er av en slik art at det er vanskelig å føre
noe eksakt bevis for de samfunnsmessig gunstige virkninger. I så henseende
er det flere forhold i drøftelsen foran som mindretallet
finner grunn til å knytte noen bemerkninger til:
a) Det
er fremholdt - etter mindretallets syn med rette - at "det sosiale
livet til bondefamilien er tett sammenvevd med næringsvirksomheten"
(side 209). Det er ingen klare skiller mellom arbeidsplass og hjem,
og mellom arbeidstid og fritid. Og dette preger naturlig nok tilknytningen
til gården. Spørsmålet er om odelsretten
styrker denne tilknytning på en slik måte at man
får et øket samfunnsmessig utbytte av landbruket.
Under punkt 12.3.2 bokstav a om "bedre landbruk", jf. også punkt
12.3.3, gies det uttrykk for at det ikke er sannsynlig at odelsretten
har noen stor betydning for et bedre landbruk, sammenlignet med
det vi ville hatt uten odelsretten. Men det pekes også på at
"de sosiokulturelle holdninger og erfaringer spiller en rolle" -
uten at det klargjøres hva som ligger i disse begreper
og den innflytelse odelsretten har hatt og har i så måte.
b) Bo-
og driveplikt fremholdes en rekke ganger som viktige elementer i
odelsretten, med betydningsfulle, gunstige samfunnsmessige virkninger.
Mindretallet vil her minne om at boplikten er et forholdsvis nytt
element ved samfunnets kontroll med utnyttelsen av fast eiendom.
Den ble innført i vår lovgivning ved odelsloven
og konsesjonsloven, begge av 1974. Og det samme gjelder driveplikten som
en personlig forpliktelse for eieren (når det sees bort
fra de særlige regler som var knyttet til odelsløsningstilfellene,
jf. skjønnsloven av 1. juni 1917 nr. 1 § 76
slik bestemmelsen lød inntil odelsloven av 1974 trådte
i kraft).
Etter mindretallets oppfatning kan de hensyn som ligger bak odelslovens
bo- og drivepliktregler like godt varetas gjennom konsesjonslovsystemet.
Også når det gjelder samfunnets kontroll med eiendomsstruktur
og eierforhold mener mindretallet at det som er samfunnsmessig ønskelig,
kan varetas gjennom konsesjonslov sammen med jord og skoglov. Her
har samfunnet de nødvendige instrumenter, og det er da
et politisk spørsmål i hvilken utstrekning kontroll-
og reguleringsmulighetene skal utøves.
c) Landbruket
har en lang tradisjon for fellesskap i arbeid. Kontrasten til den
rettslige ulikhet det etter odels- og åseteslovgivningen
har vært mellom kjønnene, er således
stor. Mindretallet deler fullt ut det syn at det var betydningsfullt
at likestilling i prinsippet ble kjempet igjennom i 1974, og at
de siste rester av forskjellsbehandling forsvinner dersom Utvalgets
forslag legges til grunn. Men en lovbestemmelse om likestilling
- med den signaleffekt den gir - er etter mindretallets syn ikke
en faktor som i våre dager kan tillegges vesentlig betydning når
det spørres om det odelsrettslige system bør opprettholdes.
På den annen side er det ikke vanskelig å peke
på at odelsretten i mange henseender volder problemer og
kan skape skarpe konflikter. Slik må det i noen utstrekning
bli med et regelverk som skal dekke livsforhold som er meget uensartede.
Ved den endelige standpunkttagen til odelsrettsinstituttet mener
mindretallet at det er nødvendig å løfte
seg litt over detaljene. Det må aksepteres at det med et
omfattende lovverk alltid vil kunne bli tale om løsninger
som kan oppfattes som urimelige eller urettferdige. Og mangt av
det som det i dag rettes kritikk mot, vil forsvinne eller bli mindre betydningsfullt
dersom de forslag som er fremsatt foran i avsnitt B, blir gjennomført.
På dette vis kan man høvle og høvle,
og få bort i alle fall en del skarpe kanter - som en fortsettelse
av det som skjedde i 1974. Men - før eller siden - stilles
man overfor spørsmålet om høvlingen skal
fortsette, eller om øksen skal tas frem.
Ved den totalvurdering som således må foretas,
er det mindretallets oppfatning at det i dag ikke lar seg forsvare
at - hvis man legger Landbruksdepartementets tall til grunn - oppimot
80 pst. av landbrukseiendommene, med dyrket jord og store skog og
utmarksstrekninger - skal være odelsjord. Det vil si at
det gjennom fødsel er en stadig snevrere krets av personer
med en fortrinnsrett til disse verdier.
Mindretallet aksepterer - uten at det er nødvendig å foreta
noen nærmere kvantifisering - at odelsretten har gunstige
effekter, men disse kan ikke være tilstrekkelige til å rettferdiggjøre
bruddet på likestillingsprinsippet. I særdeleshet
gjelder dette fordi mange av de påberopte fordeler på en
prinsipielt riktigere og på en mer systematisk og effektiv
måte kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk
og lovmessig karakter. Fra den siste kategori nevnes især
konsesjonsloven som gir mulighet for kontroll med erverv av landbruksjord
og priser på landbruksjord så vel som etablering
av bo- og driveplikt for slik eiendom."
Under henvisning til dette fremmer forslagsstilleren forslag
alternativ 1. Odelslovutvalget har videre knyttet noen bemerkninger
til åsetesretten (innstillingens s. 171-172), men uten å foreta
noen prinsipiell drøftelse av åsetesrettens berettigelse
siden det ikke var bedt om det i mandatet.
Forslagsstilleren mener imidlertid det ikke
er noen grunn til å opprettholde grunnlovsvernet for åsetesretten
dersom odelsrettens grunnlovsvern oppheves. Reglene er nær
beslektet selv om bakgrunnen for instituttene er noe ulik (odelsretten
er først og fremst en slektsrett, mens åsetesretten
skal motvirke oppdeling (den eldstes rett til ved dødsboskifte å overta
eiendommen udelt). Forslagsstilleren mener at dette hensynet kan
ivaretas gjennom annet lovverk.
Under henvisning til dette fremmer forslagsstilleren forslag
alternativ 2.
Forslagsstilleren fremmer følgende
forslag:
"Alternativ
1:
§ 107 skal lyde:
Aasædesretten maa ikke ophæves.
De nærmere Betingelser, hvorunder den, til største
Nytte for Staten og Gavn for Landalmuen, skal vedblive, fastsættes
af Stortinget.
Alternativ 2:
§ 107 oppheves."