Jeg viser til Dokument nr. 8: 93 (2006-2007)
om tiltak for å gjøre adopsjonsprosessen enklere.
I forslaget heter det:
I
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette
for at prosessen rundt adopsjon skal bli mindre byråkratisk
og mer forutsigbar, og ber samtidig Regjeringen legge til rette
for at Norge skal søke å inngå samarbeidsavtaler
med flere land og at staten skal ha en mer aktiv rolle i forberedelse
av nye avtaler.
II
Stortinget ber Regjeringen øke adopsjonsstøtten til
1 G."
Slik jeg vurderer forslaget, er det knyttet
til særlig tre hovedspørsmål. Forslaget
reiser spørsmålet om behovet for endringer i behandlingen
av søknad om adopsjon av barn fra utlandet. Videre reiser
forslaget spørsmålet om hvilken rolle norske adopsjonsmyndigheter
bør ha når det gjelder å etablere samarbeid
med utenlandske myndigheter for å legge til rette for adopsjonsformidling
av barn fra utlandet til Norge. Endelig tar forslaget opp spørsmålet
knyttet til adoptivforeldres økonomiske rettigheter.
Norske myndigheter har sett det som en viktig oppgave å legge
forholdene til rette for forsvarlige ordninger når det
gjelder både innenlands- og utenlandsadopsjon. Gjennom
FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid
ved internasjonale adopsjoner (Haagkonvensjonen) er norske myndigheter
forpliktet til å sikre at adopsjon skjer til det enkelte
barns beste og hindre at adopsjonsvirksomhet kan utnyttes av noen
til bortføring og handel med barn. FNs barnekonvensjon åpner for
internasjonal adopsjon som et alternativ for barn som ikke på noen
egnet måte kan få tilfredsstillende omsorg i sitt
hjemland. For at adopsjon overhodet kan finne sted, må det
være slått fast at barnet kan adopteres etter
opprinnelseslandets lovgivning og at mulighetene for å anbringe
barnet i opprinnelseslandet er nøye undersøkt.
Et av hovedformålene med Haagkonvensjonen er å etablere
et system for samarbeid mellom landene for nettopp å sikre
at de nevnte garantier blir respektert. Haagkonvensjonen slår
fast at ansvaret for internasjonal adopsjon må deles mellom
opprinnelseslandet og mottakerlandet. Konvensjonen har detaljerte
regler for hvordan gjennomføringen av adopsjonsformidlingen
skal foregå. Hvert land skal blant annet utpeke en sentralmyndighet.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er utpekt som den
norske sentralmyndigheten etter konvensjonen.
Opprinnelseslandet skal i følge konvensjonen sikre
at barnet kan adopteres til utlandet, herunder at nødvendige
samtykker er gitt av berørte personer og myndigheter. En
viktig oppgave for mottakerlandet er å sikre at adoptivsøkerne
kan gi barnet et godt og varig hjem. Konvensjonen forutsetter at
samarbeidet mellom landene er basert på tillit.
Haagkonvensjonen har vist seg å være
et særdeles praktisk og egnet redskap for samarbeid mellom
landene, også ut over den enkelte adopsjonssak. Hele 73
land har hittil sluttet seg til konvensjonen. Av disse er omtrent
like mange opprinnelsesland som mottakerland. Gjennom konvensjonssamarbeidet
kan også spørsmål av mer generell og
prinsipiell karakter tas opp til drøftelse landene i mellom.
Jeg er derfor opptatt av å følge med i og bidra
til utviklingen av dette samarbeidet.
Jeg legger til grunn at stortingsrepresentantenes forslag
om at norske myndigheter bør ha en mer aktiv rolle når
det gjelder å etablere samarbeid med opprinnelsesland for å tilrettelegge
for adopsjonsformidling av barn fra utlandet til Norge, utgjør
en sentral del av forslaget i dokument nr. 8:93 (2006-2007). Jeg
velger derfor å behandle denne problemstillingen først.
Slik norske, og for øvrig også de
andre nordiske lands myndigheter har organisert arbeidet med internasjonal
adopsjon, er adopsjonsmyndighetenes hovedoppgave todelt. Myndighetene skal
ikke bare legge forholdene til rette for forsvarlige ordninger når
det gjelder adopsjon, men skal også føre tilsyn
og kontroll med at virksomheten gjennomføres i samsvar
med det enkelte barns beste og at den ikke drives med økonomisk vinning
for øye. Selve adopsjonsformidlingen av barn fra utlandet
skjer gjennom private organisasjoner som har fått myndighetenes
tillatelse til å drive slik virksomhet. Gjeldende organisering forutsetter
gjensidig tillit og et godt samspill mellom organisasjonene og myndighetene.
En slik organisering er også i samsvar med Haagkonvensjonen
som anerkjenner at godkjente organisasjoner har oppgaver med adopsjon
over landegrensene.
Utenlandsadopsjon utgjør i dag hovedtyngden av
antallet gjennomførte adopsjoner i Norge. I verdenssammenheng
har vi fram til det siste vært ett av de land som har mottatt
flest utenlandsadopterte barn, sett i forhold til folketallet. I
følge Bufdir ankom i 2004 706 adoptivbarn fra utlandet
gjennom de tre norske godkjente adopsjonsorganisasjonene, Adopsjonsforum,
Verdens Bara og InorAdopt. I 2005 var tallet gått ned til 582.
I 2006 var tallet nede i 448. Også i Sverige og Danmark
har det den siste tiden vært en nedgang i antallet utenlandsadopsjoner.
Sverige mottok 879 barn fra andre land i 2006, mot 1 083 barn
i 2005.
Danmark hadde 448 utenlandsadopsjoner i 2006,
586 adopsjoner i 2005 og 527 adopsjoner i 2004.
For å sikre forsvarlig adopsjonsformidling,
må organisasjonene oppfylle en rekke krav nedfelt i adopsjonsloven
og forskrifter til denne. Også Haagkonvensjonen stiller
krav til en adopsjonsorganisasjon. Det kreves blant annet at organisasjonen
bare kan opptre i opprinnelseslandet dersom myndighetene i både
opprinnelseslandet og mottakerlandet tillater det. Ansvaret for å gi formidlingstillatelse
er etter adopsjonsloven lagt til departementet. Bufdir er delegert
myndighet til å avgjøre søknadene om
formidlingstillatelse som førsteinstans. Departementet
er klageinstans over Bufdirs vedtak.
Den enkelte organisasjon tar på bakgrunn
av sin kunnskap og erfaring, initiativet til å inngå samarbeid
om adopsjon med ulike land. Deretter søker de myndighetene
om en konkret formidlingstillatelse fra dette landet. De tre organisasjonene
samarbeider i dag aktivt med til sammen 14 land. Usikkerhet med
hensyn til hvorvidt adopsjoner kan gjennomføres på en
tilstrekkelig betryggende måte i samsvar med barnets grunnleggende
interesser, har vært avgjørende når norske
myndigheter har gitt avslag på søknad om formidlingstillatelse
for nye land. I enkelte tilfeller har det også vært
et spørsmål om adoptivsøkernes sikkerhet
ved henting av barnet og om utilstrekkelige opplysninger om barnets
bakgrunn og helse. I Sverige er 7 organisasjoner gitt myndighetenes
tillatelse til å drive adopsjonsformidling fra utlandet. Disse
organisasjonene har formidlingstillatelse på til sammen
29 land. Når det gjelder Danmark er 2 adopsjonsorganisasjoner
gitt formidlingstillatelse. I 2006 ankom det barn fra 16 land til Danmark.
Det er verdt å merke seg at antall opprinnelsesland ikke
nødvendigvis gir flere adopsjoner, jf. at for eksempel
Danmark gjennom årene har ligget lavere i antall adopsjoner
enn Norge.
Samtidig som adopsjonsorganisasjonene søker å etablere,
utvide og vedlikeholde etablert samarbeid med opprinnelsesland,
betjener de et stort antall søkere som er i ulike faser
i sin søknadsprosess. De gir generell informasjon om adopsjon
og informerer søkerne om forhold som har betydning for
deres sak. De gir søkerne råd om valg av land
og bistår dem gjennom hele adopsjonsprosessen i Norge og
i barnets opprinnelsesland ved deres kontaktnett i landene. De sørger også for
at adoptivsøkerne blir tatt i mot når de kommer
til opprinnelseslandet for å hente barnet sitt. Organisasjonenes
deltakelse i prosessen er derfor en forutsetning for at barn formidles
til Norge på en betryggende måte. Rent unntaksvis kan
det bli gitt forhåndssamtykke til å adoptere utenom
godkjent adopsjonsorganisasjon.
Det har sjelden vært aktuelt for Norge å inngå samarbeidsavtaler
med opprinnelsesland på myndighetsnivå. Haagkonvensjonen
er ansett som det nødvendige og tilstrekkelige verktøyet
i denne sammenheng. I forhold til opprinnelsesland som ikke er tilsluttet
Haagkonvensjonen, har norske myndigheter vært opptatt av
at prinsippene i Haagkonvensjonen legges til grunn for samarbeidet.
Det er bare rent unntaksvis at et opprinnelsesland har krevd slik
bilateral adopsjonsavtale. Har spørsmålet vært
reist, har det hatt sin bakgrunn i at en adopsjonsorganisasjon har ønsket
et samarbeid med vedkommende land og landet krever slik avtale.
Dette er for eksempel tilfellet for Vietnam, hvor vi nå søker å inngå en avtale
om adopsjon.
I særlig de største opprinnelseslandene
som våre tre adopsjonsorganisasjoner har et samarbeid med,
ser det ut til at antallet barn frigitt for adopsjon til utlandet
er på vei ned, samtidig som flere og flere mottakerland ønsker å etablere
adopsjonssamarbeid med de aktuelle opprinnelseslandene. Utviklingen
synes derfor å gå i retning av at enkelte opprinnelsesland
samlet sett mottar langt flere søknader enn det er barn tilgjengelig
for adopsjon. Behandlingstiden øker derfor i opprinnelseslandene,
noe som fører til at ventetiden for adoptivsøkerne
kan oppleves som svært lang og uforutsigbar.
Adopsjon er ofte et kontroversielt og følsomt politisk
tema i opprinnelseslandene. Som regel har de et klart mål
om å holde utenlandsadopsjoner på et lavt nivå,
til fordel for flere nasjonale adopsjoner. Norge, i likhet med øvrige
mottakerland, er avhengig av den utvikling som til enhver tid finner
sted i barnas opprinnelsesland. Dersom det foretas endringer i opprinnelseslandets regelverk
for hvilke søkere landet ønsker skal bli gitt
prioritet ved tildelingen av barn, må norske myndigheter
og adopsjonsorganisasjonene, etter min mening, forholde seg lojalt
til de nye kravene. Jeg viser til at Haagkonvensjonen forutsetter
at adopsjonene gjennomføres i et nært samarbeid
mellom landenes sentralmyndigheter og med respekt for det enkelte
lands lovgivning. Et manglende samsvar mellom antallet
barn tilgjengelig for adopsjon og antallet adoptivsøkere,
skaper imidlertid nye utfordringer for organisasjonene og ikke minst
myndighetene i både opprinnelseslandene og mottakerlandene
i tiden som kommer.
Etter min mening vil ikke manglende samsvar mellom
antallet barn tilgjengelig for adopsjon og antallet adoptivsøkere
endres om norske myndigheter skulle bli tillagt en mer direkte rolle
i etableringen av adopsjonssamarbeid med opprinnelsesland. Denne
situasjonen vil for en stor del bero på hvor mange barn
opprinnelseslandet til enhver tid frigir for adopsjon til utlandet.
I opprinnelseslandets vurdering av om et barn skal frigis for adopsjon
eller ikke, er det opprinnelseslandets regelverk og det enkelte
barns behov som er avgjørende. Bufdir opplyser at en av hovedforklaringene
på at antallet utenlandske adoptivbarn til Norge går
ned, er at våre viktigste adopsjonsland ønsker å ta
vare på de aktuelle barna innenlands. Økonomisk
vekst og velstandsutvikling har gjort nasjonale omsorgstiltak mulig,
og dette blir prioritert politisk i disse landene.
På den annen side er det svært
viktig at Norge som mottakerland er en aktiv deltaker i utviklingen
av feltet. Ulike spørsmål kan best løses
ved et direkte samarbeid mellom sentralmyndighetene etter Haagkonvensjonen,
slik konvensjonen legger til rette for. Generalsekretæren
for Haagkonferansen for internasjonal privatrett skal i henhold
til Haagkonvensjonen med jevne mellomrom kalle sammen en spesialkommisjon med
formål å gjennomgå anvendelsen av konvensjonen
i praksis. I denne sammenheng har Bufdir som sentralmyndighet en
svært viktig rolle når det gjelder å ta
opp spørsmål og delta i drøftinger internasjonalt
om ulike tema knyttet til utenlandsadopsjon.
Vår sentralmyndighet er i så måte
en aktiv bidragsyter. Jeg kan nevne at Norge nylig fikk henvendelse
fra Sekretariatet ved Haagkonferansen for internasjonal privatrett
der vi ble bedt om å delta i en rådgivningsgruppe
for å bistå myndighetene i Guatemala med implementeringen av
Haagkonvensjonen. Bufdir deltar på Norges vegne, og gir
dermed et viktig bidrag til at adopsjonsformidlingen fra dette landet
skal kunne skje på en forsvarlig og smidig måte.
Jeg kan også nevne at Norge ved Bufdir deltar i en arbeidsgruppe
ledet av Sekretariatet ved Haagkonferansen for å utforme
en veileder til praktisk hjelp ved implementeringen og praktiseringen av
konvensjonen.
Bufdir har også jevnlig utstrakt kontakt
og samarbeid med de andre nordiske sentralmyndighetene. Bufdir deltar
på møter med sentralmyndighetene i de europeiske
landene. På denne måten holder Bufdir seg oppdatert
når det gjelder andre lands regelverk og for øvrig
om utviklingen på feltet. Bufdir tar ved behov også direkte
kontakt med myndighetene i de ulike opprinnelseslandene Norge har
et adopsjonssamarbeid med. Bufdir gjennomfører informasjons-
og tilsynsreiser til landene. Selv om disse reisene er ressurskrevende,
er det viktig at norske myndigheter besøker det enkelte
opprinnelsesland for å undersøke hvordan organisasjonenes
virksomhet drives i landet. Dessuten er det nyttig å etablere
god kontakt med sentrale adopsjonsmyndigheter i opprinnelsesland
av hensyn til det videre samarbeidet.
Jeg oppfatter at forslagstillerne mener at adopsjonsprosessen
for de enkelte søkere er for omstendelig og at retningslinjene
for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem er for restriktive.
Etter min mening må samfunnet så langt
råd er, sikre at hver adopsjon skjer på en forvarlig
og etisk god måte, og at barnet kommer til foreldre som
er forberedte og vel egnet til å ta hånd om det.
Men jeg er opptatt av at også søkerne skal ivaretas
på god måte.
Vår gjeldende adopsjonslov krever at
for å sikre adoptivbarnets interesser, herunder at det
får et trygt, varig og godt hjem, må alle søkere
ha myndighetenes samtykke til adopsjon av et barn fra utlandet på forhånd.
Adopsjon er svært inngripende for dem det gjelder, og et
adopsjonsforhold kan ikke oppheves. Myndighetene skal derfor undersøke
søkernes situasjon i tilstrekkelig grad og herunder få brakt
på det rene hvor veloverveid og begrunnet søknaden
om adopsjon er. Forvaltningens behandling av adopsjonssaker skal
foregå på en god og betryggende måte.
Det er regionene i Bufetat som behandler søknaden
om adopsjon som førsteinstans. Bufdir er klageinstans over
regionenes vedtak. Kommunene utreder søkerne ved utarbeidelse
av sosialrapport. Når forhåndssamtykke er gitt
overtar adopsjonsorganisasjonen den videre behandlingen av søkernes
sak i utlandet. Forhåndssamtykke gis for en periode av
to år, med mulighet for forlengelse i ett år.
Ventetiden fra forhåndssamtykke er gitt, til adoptivforeldrene kan
hente barnet sitt, varierer. Bufdir opplyser at for tiden er gjennomsnittlig
ventetid på om lag 20 måneder.
Søknad om adopsjon skal behandles av
regionene i Bufetat i løpet av tre måneder. Tilsvarende gjelder
for Bufdir som er klageinstans. Har søkerne adoptert tidligere,
skal ny søknad behandles i løpet av en måned.
Målet om effektiv saksbehandlingstid skal imidlertid alltid
ses i sammenheng med behovet for å få saken så godt
opplyst som mulig. Er det nødvendig å innhente
ytterligere opplysninger, vil behandlingstiden kunne bli lengre
enn de fastsatte mål. Saksbehandlingstiden i kommunene
varierer og er i enkelte kommuner lang. Selv om kommunene har en lovpålagt
plikt til å utrede adoptivsøkere, kan de ikke
instrueres i deres behandling av adopsjonssaken. Kommunene må likevel
følge alminnelige saksbehandlingsregler i forvaltningsloven,
men de må også foreta vanskelige prioriteringer
i forhold til andre saker.
Haagkonvensjonen har bestemmelser om hva som
skal belyses i søknaden om adopsjon. Søkernes
identitet, egnethet til å adoptere, bakgrunn, familie-
og helsemessige forhold, deres sosiale miljø og grunnene
for ønsket om å adoptere, skal belyses. Konvensjonens
krav legger dermed føringer for utredningen av søkerne
og hvilke kriterier som skal vurderes ved søknad om forhåndssamtykke
til adopsjon av et barn fra utlandet. Konvensjonens krav ligger
til grunn for våre krav til kommunens utredning. Kriteriene som
er nedfelt i våre gjeldende retningslinjer for undersøkelse
og godkjenning av adoptivhjem, samsvarer etter min mening godt med
konvensjonens krav.
Sosialrapporten danner et viktig grunnlag for norske
adopsjonsmyndigheter når søknaden om forhåndssamtykke
til adopsjon skal avgjøres. Opprinnelseslandets utvelgelse
av foreldre til det enkelte barn foretas på bakgrunn av
sosialrapporten og norske myndigheters godkjenning.
Selv om det foreligger objektive kriterier i
vår adopsjonslov og retningslinjer for behandlingen av
den enkelte adopsjonssøknad, er dette sterkt skjønnspregede
saker. Det kreves en helhetlig vurdering av søkerne og
deres egnethet, og hva som er til barnets beste. Vurderingene stiller
faginstansene overfor vanskelige avveininger. Hver søknad
skal behandles grundig, konkret og individuelt. Etter min mening
er det viktig at retningslinjene ikke er for detaljerte, men gir
rom for å foreta konkrete og skjønnsmessige vurderinger
av opplysningene i den enkelte sak, slik at det kan treffes gode
og riktige avgjørelser til beste for det enkelte adoptivbarn.
Forslagsstillerne mener at reglene stadig blir strengere
og at muligheter for adopsjon kobles sammen med ulike faktorer som
i fremtiden kan gi helserisiko. Når det gjelder kravet
til søkernes helse fremgår følgende i
retningslinjene:
"Adoptivsøkerne må ha god helse
både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter
en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal
utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt
sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes
evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og
trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt
en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat
kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri
periode."
I kommentarene til retningslinjene går
fram at når man krever at søkerne skal ha god
fysisk og psykisk helse, er det fordi adopsjonen skal være til
det beste for barnet, også for et barn som kan ha spesielle
behov og derfor vil kreve ekstra overskudd hos sine adoptivforeldre
i lang tid framover.
Bufdir opplyser at regionene i Bufetat behandlet 1 071
slike saker i 2006 og at avslagsprosenten dette året var
på ca. 9 prosent. Etter min mening viser opplysningene
fra Bufdir en relativt lav avslagsprosent og at de aller fleste
søkere faktisk får innvilget sin søknad
om forhåndssamtykke. Jeg gjør også oppmerksom
på at gjeldende retningslinjer har vært praktisert
snart i en ti-års periode og har i denne tiden ikke vært
endret.
Når det gjelder de økonomiske
rettighetene for adoptivforeldre viser jeg til ordningen med engangsstøtte
ved adopsjon av barn fra utlandet som ble innført fra og
med 1992. Ordningen ble innført for å motvirke
en skjev sosial fordeling av adopsjoner knyttet til foreldrenes økonomi
på grunn av de høye kostnadene ved adopsjon fra utlandet.
Sverige og Danmark har også innført en tilsvarende
ordning. De to første årene var støtten
her i landet på kr 10 000 for hvert barn som
ble adoptert. 12007 utgjør engangstøtten 38 320
kroner per barn.
Kostnadene ved adopsjon har lenge ligget på mellom
80 000 til 120 000 kroner. Utgifter til reise
og opphold for adoptivsøkerne i barnets opprinnelsesland
har da vært inkludert. Bufdir har imidlertid nå opplyst
at kostnadene har økt som følge av at det i fjor
skjedde en markant nedgang i antallet barn som ble adoptert fra
ulandet, samtidig som antallet søkere har økt.
Bufdir opplyser at kostnadene for adoptivforeldrene
i år ligger på mellom 110 000 til 160 000
kroner, reise og opphold i opprinnelseslandet inkludert. Hovedårsaken
til økningen er at adopsjonsorganisasjonene har færre
familier å fordele utgiftene på og at de må heve
sine gebyrer for ikke å komme i underskudd i sine budsjetter.
Men også andre faktorer som for eksempel den generelle
lønnsøkningen og opprinnelseslandenes økte
gebyrer, forklarer kostnadsøkningen.
Engangsstøtten ved adopsjon av barn
fra utlandet vurderes fra år til år i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet. Et forslag om å heve engangsstøtten
må ses i sammenheng med andre prioriterte oppgaver og bør
etter min mening vurderes i den ordinære budsjettprosessen.
I forhold til spørsmålet om
foreldrepenger, gjelder i hovedsak de samme prinsippene både ved
fødsel og ved adopsjon. Forskjellene er at stønadsperioden
ved fødsel er tre uker lengre og at mor skal ta ut ni uker
av stønadsperioden i forbindelse med fødselen;
tre uker før og seks uker etter. Kravet om at mor må ta
ut foreldrepenger i tre uker før fødselen og de
første seks ukene etter fødselen, er satt ut i
fra medisinske grunner og gjør at foreldrene ikke står
fritt med hensyn til hvem som skal starte stønadsperioden.
Det er ingen del av denne stønadsperioden som er forbeholdt
adoptivmoren. En adoptivfar kan derfor starte sin stønadsperiode umiddelbart
etter omsorgsovertakelsen. Foreldrene står dermed friere
til å organisere og dele stønadsperioden slik
de selv ønsker ved adopsjon.
Som vist ovenfor mener jeg at det ikke er holdepunkter
for å si at gjeldende regelverk på adopsjonsomradet
ikke fungerer etter sin hensikt og at saker dermed ikke behandles
forsvarlig og tilfredsstillende. Likevel mener jeg at det er flere forhold
som tilsier at det er grunnlag for å foreta en generell
og helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet.
Adopsjon er ofte gjenstand for debatt i media. Det
settes her særlig fokus på adoptivsøkernes rettigheter
til å adoptere. Hvordan det går med adoptivbarna
i deres nye familie har også vært tema. Likeledes
har det vært tatt opp av flere hvor problematisk et adopsjonsforhold
kan utvikle seg, og at barna er overrepresentert i hjelpeapparatet.
Et annet tema har vært "kjøp og salg"-problematikken
ved utenlandsadopsjon og myndighetenes tilsynsansvar i denne forbindelse.
Det har, som nevnt ovenfor, gjentatte ganger vært satt
sterkt fokus på adoptivforeldrenes kostnader ved adopsjon
og behovet for å heve engangsstøtten.
Stortinget har de senere år drøftet
og tatt stilling til flere viktige spørsmål knyttet
til adopsjon. Innarbeiding av kapittelet i adopsjonsloven som regulerer
formidlingen av norske og utenlandske adopsjoner, og Norges ratifikasjon
av Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale
adopsjoner, kan nevnes i denne forbindelse. Videre er det innført
nye regler om stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. Nylig ble
et tilbud om adopsjonsforberedende kurs for førstegangssøkere
igangsatt. Jeg viser også til at departementet i mai i år
har sendt ut et høringsnotat om felles ekteskapslov for
heterofile og homofile par. Det foreslås i høringsnotatet
at homofile ektepar skal kunne bli vurdert for adopsjon på lik
linje med heterofile ektepar.
Det er imidlertid svært lenge siden
det har vært foretatt en helhetlig gjennomgang av adopsjonspolitikken
som setter adopsjonsinstituttet inn i en bredere faglig og samfunnsmessig
sammenheng. Jeg mener derfor at tiden nå er inne til å foreta
en nærmere drøfting av de mange ulike sidene ved
adopsjon, herunder hva som ligger i formålet med adopsjon
i dag, og hva det offentliges ansvar bør være
i denne forbindelse. En slik gjennomgang vil gi mulighet til å utdype
og belyse kompleksiteten i de problemstillinger som naturlig reiser
seg i forbindelse med adopsjon. En synliggjøring av barneperspektivet
vil i denne sammenheng være vesentlig. Jeg er særlig opptatt
av hvordan det offentlige og de private organisasjonene bedre kan
komme i møte det store antallet søkere som ønsker å adoptere. Gjennomgangen
vil blant annet også gi mulighet til å se nærmere
på kravene norske myndigheter stiller til adoptivsøkere
i lys av kravene utenlandske myndigheter setter til de samme søkerne.
Videre vil en slik gjennomgang kunne gi en samlet oversikt over
den kunnskap vi i dag har om adopterte og deres familiesituasjon.
Den vil naturlig også omfatte innenlandsadopsjonene.
Jeg vil på denne bakgrunn ta de nødvendige skritt
for å få igangsatt en slik gjennomgang.