3.1.1 Sammendrag

Globalisering kan ses på som en prosess der verden knyttes tettere sammen ved en stadig raskere og mer omfattende flyt av informasjon, varer, tjenester, kapital og personer. Bedre kommunikasjonsmuligheter, både gjennom tele- og datakommunikasjon og lettere adgang til å forflytte seg over landegrensene, påvirker både mulighetene og behovet for arbeidsmigrasjon. Veksten i multinasjonale konserner har medført et økende antall arbeidstakere som forflytter seg over landegrenser innenfor samme konsern.

Globalisering øker mulighetene både til å flytte personer og å flytte virksomheter. Å flytte virksomheter er lettest innenfor vareproduksjon, mens man ved tjenesteproduksjon oftere er nødt til å flytte menneskene. Men også her har den teknologiske utviklingen ført til at muligheten for fjernarbeid har økt kraftig.

Graden av internasjonalisering og dermed mobilitet er ikke like stor i alle markeder. Generelt er den internasjonale mobiliteten i arbeidsmarkedene mindre enn i kapital- og produktmarkedene. Det skyldes blant annet at globale arbeidsvandringer fortsatt er sterkt regulert. Nedbygging av slike hindringer, som blant annet har funnet sted innenfor EØS/EFTA-arbeidsmarkedet, vil derfor ha stor betydning for migrasjonen. Samtidig er det grunn til å anta at de fleste vil ønske å forbli i kjente sosiale og kulturelle omgivelser selv om det legges bedre til rette for å ta arbeid i andre land.

Migrasjonsstrømmene avhenger ikke bare av de barrierene som finnes, men også av mange andre faktorer som for eksempel økonomisk og sosial utvikling og utjevning mellom land. Økende utdanningsnivå i mange land, generelt bedre språkkunnskaper og høyere kunnskap om andre land, vil kunne føre til at flere personer ser mulighetene til å forbedre sine livsbetingelser gjennom internasjonal mobilitet.

3.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til EU-kommisjonens melding fra høsten 2006 om de demografiske utfordringene i Europa, og til forventningene om at den samlede befolkningen i EU vil bli noe mindre og at gjennomsnittsalderen vil øke betydelig. Komiteen viser til at dette i hovedsak skyldes at fødselsraten i EU-landene er lav, at mange snart vil bli alderspensjonister, at det blir en sterk økning i antall eldre over 80 år og at det er en økende nettoinnvandring fra tredjeland til EU-landene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil bemerke at det finnes et stort utviklingspotensial i migrasjon. Europa trenger arbeidskraft, og mennesker kommer hit med kunnskap og kompetanse, samtidig som de fører ressurser tilbake til hjemlandet. Flertallet mener arbeidsmigrasjon skaper positive drivkrefter, og at migrasjonspolitikk, handelspolitikk, utviklingspolitikk og bistandspolitikk kan sees i en positiv sammenheng. Flertallet vil også peke på at arbeidsmigrasjon og utvikling henger sammen, og både opprinnelsesland og mottakerland vil i de fleste tilfellene være økonomisk tjent med kontrollert migrasjon. Flertallet vil imidlertid peke på utfordringen med å unngå tapet av den kompetansen som fattige land sårt trenger.

Flertallet mener det er viktig at arbeidskraft med høyere utdanning lettere kan få tilgang til det norske arbeidsmarkedet. Det norske behovet og den enkeltes ønske må balanseres mot behovet tredjeland har for å beholde egen utdannet arbeidskraft. Flertallet mener at i den grad norske myndigheter og norske virksomheter, private og statlige, fører en aktiv rekrutteringspolitikk overfor aktuelle arbeidstakergrupperinger i tredjeland, må det bilateralt inngås avtale om kompensatoriske ordninger. Flertallet mener dette er nødvendig for å unngå "hjerneflukt" som vil tappe tredjeland for arbeidskraft som er avgjørende for å skape grunnlag for vekst og utvikling i disse landene. Flertallet minner også om at det er hjemlandet som har tatt de økonomiske belastningene med å utdanne arbeidskraften. Flertallet vil understreke at slike bilaterale avtaler kan medvirke til at det internasjonalt blir etablert ordninger som kan sikre tredjeland mot intellektuell utarming.

Flertallet viser til at en kompensasjonsordning overfor avsenderlandet for hjerneflukt vil kunne være viktig i fremtiden. Flertallet viser i den forbindelse til den varslede migrasjonsmeldingen fra utviklingsministeren og mener det er naturlig at utredning av en ev. kompensasjonsordning omtales der.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, antar at høyt utdannet arbeidskraft og personer som velger en akademisk karriere og som ønsker seg til Norge, legger vekt på det norske samfunns fortrinn i sine vurderinger. Små lønnsforskjeller og et samfunn med generelt høyt utdanningsnivå er fortrinn som dette flertallet mener må framheves og tas vare på. I den grad norske myndigheter trenger å føre en aktiv rekrutteringspolitikk overfor personer med høy utdanning, må det norske solidariske velferdssamfunnet med små forskjeller framheves.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenige i at Europa på lengre sikt trenger generell arbeidsinnvandring fra tredjeland.

Disse medlemmer vil vise til at mye av den tidlige arbeidsinnvandringen fra ikke-vestlige land som Tyrkia og Marokko har vist seg å være et rent tapsprosjekt for Europa. I 1955 inngikk Vest-Tyskland en avtale med Italia om å la italienske arbeidere jobbe midlertidig som såkalte gjestearbeidere ("Gastarbeiter"). Avtalen ble raskt en suksess, og vesttyske myndigheter bestemte seg for å utvide avtalen til å også gjelde andre land. Tilsvarende avtaler ble inngått med Spania og Hellas i 1960, Tyrkia (1961), Marokko (1963), Portugal (1964), Tunisia (1965) og Jugoslavia (1968). Tyskland var langt ifra det eneste landet som hadde slike ordninger for gjestearbeidere, blant annet Nederland og Danmark rekrutterte et stort antall gjestearbeidere først fra Spania og Italia, og noen år senere fra Tyrkia og Marokko. Tyskland, Nederland og Danmark avviklet gjestearbeiderordningen etter oljekrisen i 1973. Et par år tidligere, i 1970, hadde Danmark innført en såkalt innvandringsstopp overfor land som ikke inngikk i ordningen. Frem til 1973 hadde en stor andel av gjestearbeiderne flyttet frem og tilbake mellom hjemlandet og Europa i det som da ble beskrevet som et "sirkulært flyttemønster", og man forventet derfor at de aller fleste gjestearbeiderne skulle flytte tilbake til hjemlandet når gjestearbeiderordningen opphørte. Imidlertid var det det motsatte som skjedde. Mens mange gjestearbeidere tidligere hadde ektefelle og barn i hjemland som Tyrkia og Marokko, ble disse nå hentet til Europa, slik at man etter 1973 opplevde en dramatisk vekst i det som raskt ble en permanent ikke-vestlig innvandrerbefolkning.

Disse medlemmer vil påpeke at det i en altomfattende sosialdemokratisk stat kan være et stort gap mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Arbeidskraftsimport som i en kort periode var lønnsom for en liten bedrift, kan innenfor rammene av velferdsstaten i neste omgang påføre skattebetalerne enorme utgifter til uføretrygd og sosialhjelp. Disse medlemmer mener at de norske velferdsordningene og rettssystemet må endres på sikt slik at innvandrere gis sterkere integreringsincentiver, og at det bør bli bedre samsvar mellom arbeidsinnvandring som er bedriftsøkonomisk lønnsom og samfunnsøkonomisk lønnsom. Disse medlemmer mener at tjenesteimport kan være et godt alternativ til arbeidsinnvandring, og at økt frihandel kan redusere innvandringspresset mot den vestlige verden.

Komiteen viser til komiteens enstemmige Innst. S. nr. 182 (2007–2008) jf. Dokument nr. 8:91 (2007–2008), hvor Regjeringen ble bedt om å vurdere om det er riktig å igangsette en prosess for å belyse Norges utfordringer når det gjelder en helhetlig migrasjonspolitikk i lys av utviklingen i Europa. Komiteen viser til Stortingets behandling av saken 8. april 2008, og er glad for at arbeids- og inkluderingsministeren bekreftet at han vil komme tilbake til Stortinget med en egen migrasjonsmelding.