Jeg viser til Dokument nr. 8:96 (2007-2008)
fra fire representanter fra Høyre med forslag om å fjerne markedsreguleringen
på svin.
Jeg vil først vektlegge at forslagsstillerne
er enige i at markedsreguleringssystemene lenge har vært et sentralt
virkemiddel i den norske landbrukspolitikken, og fortsatt vil være
det i overskuelig framtid. Dette er i samsvar med Soria Moria-erklæringen
som fastslår behovet for å videreføre markedsordningene og sikre
samvirkets rolle som markedsregulator.
I forslaget er det vist til at erfaringene med
avviklingen av markedsreguleringen for fjørfekjøtt (kylling) har
vært meget gode. Produksjonen av kylling har økt kraftig, og etterspørselen
har vært høy. Det blir videre vist til at det er paralleller mellom
fjørfeproduksjon og svinekjøttproduksjon ved at det er forholdsvis
enkelt å regulere produksjonen innenfor begrensede tidsperioder.
Jeg er enig i at utviklingen i produksjon og
forbruk av norsk kylling har vært meget god. Men, årsaken til denne
utviklingen er ikke knyttet til avviklingen av markedsordningen.
Grunnlaget for økt produksjon og salg er forhold som bl.a. satsing
på produktutvikling, forbruksvekst og økt oppmerksomhet om fjørfekjøtt
som et ernæringsmessig sunt produkt. Veksten i konsumet av norsk
kylling har gjort at avviklingen av markedsordningen for denne sektoren
har vært relativt problemfri.
Hovedårsaken til avviklingen av markedsreguleringen
for kylling var at produksjonen allerede i stor grad var styrt av
kontrakter mellom primærprodusentene og markedsaktørene. Dette innebar
at man i mindre grad hadde en reell mottaks- og forsyningsplikt
som er basisen for markedsreguleringssystemene i Norge. Tilgang på
livdyr til produksjonen og adgang til levering av de ferdig framfôrede
kyllingene var regulert gjennom kontrakter mellom primærprodusentene
og markedsaktørene.
Det var i begrenset grad salg av kylling fra tidligere
markedsregulator, Prior Norge, til uavhengige aktører. Markedet
var i stor grad delt slik at den enkelte aktør tok ansvar i forhold
til sine leverandører og kunder. De ulike ledd i produksjonen av
fjørfekjøtt var dermed i stor grad styrt gjennom en vertikalt integrert
drift. Samlet tilbud av norsk kylling til forbruker ble dermed i
stor grad styrt gjennom produksjonsregulering. Avvikling av markedsordningen
ble dermed i betydelig grad en formalisering i forhold til noe som
allerede var en reell situasjon.
Jeg vil understreke at vi for norsk svineproduksjon
ikke har tilsvarende produksjons-regulering gjennom kontraktstyring
som for norsk kyllingproduksjon. Nortura oppfyller bestemmelsene om
mottaks- og forsyningsplikt som markedsregulator for svinekjøtt.
Nortura har en markedsandel for svin på slakteleddet på 70 pst.,
mens andelen i sluttmarkedet ligger på om lag 50 pst.
Jeg vil også vise til at det før avreguleringen
av kyllingsektoren kun var om lag 500 foretak med denne produksjonen,
og at foretakene i hovedsak var samlet i noen få fylker. For gris
har vi nær 3.000 produsenter med en fordeling over hele landet.
I tillegg kommer at tidsperioden for å endre produksjonsomfanget
i svineholdet er betydelig lenger enn for kylling.
Jeg vil videre framheve at det viktigste tiltaket som
markedsregulator gjennomfører, er den løpende prisfastsettingen,
som er hovedvirkemidlet for å unngå overskuddssituasjoner. Markedsreguleringen
skal kun være et virkemiddel for å håndtere temporære overskudd.
Det er derfor viktig at vi fortsatt har en markedsregulator med
prisnoteringsansvar og at markedsregulator er en operativ aktør
i den løpende varestrømmen i verdikjeden for landbruksvarer. Dette
er viktig for norsk svinehold, mens det ikke var av samme betydning
for den kontraktstyrte kyllingproduksjonen.
Jeg vil i denne sammenheng vise til at etter
bestemmelsene i Jordbruksavtalen har jordbruket selv det økonomiske
ansvaret knyttet til overproduksjon av jordbruksvarer. Dette innebærer at
jordbruket bærer pristap ved overproduksjon og innbetaler omsetningsavgift
for å dekke reguleringstiltak. Svineproduksjon har i hovedsak sin
inntekt knyttet til prisuttak i markedet. Det er derfor viktig at
det gjennom prisnoteringer og eventuelle reguleringstiltak er mulig
å stabilisere prisene til produsentene mest mulig i samsvar med
Stortingets vedtak om landbrukspolitikken. Markedsreguleringen har
også flere formål knyttet til både produsent- og forbrukerinteresser.
Forslagsstillerne viser også til at bl.a. landbruksavtalen
i WTO er under reforhandling, og at det vil være framtidsrettet
å ta grep nå. Jeg vil vise til at situasjonen omkring et mulig forhandlingsresultat
i WTO fortsatt er usikker. Departementet er enig i at et gjennombrudd
i disse forhandlingene vil kunne endre grunnlaget for vår landbrukspolitikk
på viktige områder.
Det er samtidig regjeringens klare ambisjon
at det skal være mulig å utøve en ambisiøs og god nasjonal landbrukspolitikk
også etter at forhandlingene er sluttført. Det er liten grunn til
å utforme en ny landbrukspolitikk basert på antakelser om et eventuelt
resultat i WTO. Det er derfor mest fornuftig at grunnlaget for en
landbrukspolitikk etter en ny WTO-avtale, utformes når vi vet hvilke
rammer vi har å forholde oss til. Landbruks- og matdepartementet
arbeider kontinuerlig med disse spørsmålene.
Jeg vil imidlertid også vise til at Norge i
henhold til gjeldende WTO-avtale, er forpliktet til ikke å ha en
høyere AMS ("gul støtte") enn 11 449 mill. kroner. For Norge utgjør
den beregnede "markedsprisstøtten" det vesentligste av dette, dvs.
volum multiplisert med forskjellen mellom administrert pris (målpris)
og en fast eksternpris fra 1986-88. Med den kostnadsutviklingen
vi nå ser er det behov for visse endringer i pris- og markedssystemene
for å legge til rette for prisøkninger, samtidig som Norge overholder sine
forpliktelser iht. WTO-avtalen. Ut fra disse forholdene tar departementet
nå initiativ til å gjennomføre utredninger som omfatter alle markedsordningene
for kjøtt og egg, og som altså ikke bare er begrenset til svineholdet.
Ved årets jordbruksoppgjør har Statens forhandlingsutvalg
foreslått at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal sammenstille
eksisterende vurderinger og utrede mulige reformer i markedsordningene
for kjøtt og egg, bl.a. med sikte på en mer fleksibel prisdannelse
og redusert AMS. Samtidig må det gjøres en avveining i forhold til behov
og muligheter for tiltak som kan bidra til stabilitet i prisdannelsen
i gitte situasjoner. Ulike løsningsmodeller og konsekvenser for
jordbruksforhandlingene skal vurderes. Mandatet for arbeidet skal
drøftes nærmere i årets jordbruksforhandlinger. Eventuelle endringer
i markedsordningene er forutsatt gjennomført fra 1. juli 2009.
Ved årets jordbruksoppgjør har videre Jordbrukets
forhandlingsutvalg i sitt krav foreslått at det fra 1. januar 2009
ikke lenger skal være mulig å gjennomføre markedsregulerende tiltak (avsetningstiltak)
for sau-, purke- og rånekjøtt, finansiert med omsetningsavgift.
Omsetningsavgiften for dette kjøttet skal fra det tidspunktet ikke
settes høyere enn kostnadene ved å finansiere opplysningsvirksomhet
og faglige tiltak. Jeg vil vise til at Statens forhandlingsutvalg
har sagt seg enig i at disse produktene tas ut av markedsreguleringen
og at de kvantaene dette omfatter da ikke lenger vil nyte godt av
målpris- og markedsreguleringen og dermed kan tas ut av notifisert
AMS fra 2009.
De foreslåtte tiltakene over viser at Landbruks- og
matdepartementet under min ledelse har en offensiv tilnærming til
å utvikle norsk landbrukspolitikk, samtidig som jeg vektlegger å videreføre
en sikkerhet for stabile priser til produsentene, mest mulig i samsvar
med Stortingets vedtak om landbrukspolitikken.
Min hovedkonklusjon er derfor at det ikke bør gjennomføres
en avvikling av markedsreguleringen for all norsk svineproduksjon.
Jeg vil gjennom Stortingsproposisjonen om årets jordbruksoppgjør
komme tilbake til Stortinget vedrørende eventuelle reformer i markedsordningene
for kjøtt og egg.