Regjeringen arbeider for en FN-ledet verdensorden
basert på samarbeid mellom stater, der konflikter løses på grunnlag
av folkeretten og all maktbruk er forankret i FN-pakten.
Regjeringen mener det er mulig å få økt sikkerhet
for alle på et betydelig lavere rustningsnivå enn i dag. Dette krever
at reduksjonene skjer på en balansert og verifiserbar måte. Omfattende nedrustning
vil i tillegg kunne frigjøre store ressurser til menneskelig og
sosial utvikling.
Regjeringen ønsker at Norge skal spille en pådriverrolle
for rustningskontroll og nedrustning, både med hensyn til kjernefysiske
våpen, andre masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle stridsmidler.
Regjeringen vil arbeide for dette gjennom et bredest mulig og forpliktende internasjonalt
samarbeid, og den viser til Soria Moria-erklæringen.
Utfordringene er store, både på det kjernefysiske og
det konvensjonelle området. Antallet kjernevåpenstater har økt siden
slutten på Den kalde krigen, og flere land har prøvd å skaffe seg kjernevåpen.
Spredning av kjernefysisk teknologi vil øke i takt med den forventede
utbyggingen av sivil kjernekraft i årene fremover. Dette vil skape
nye utfordringer for ikke-spredningsarbeidet. Samtidig arbeider
terrorister for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. For Regjeringen
er derfor arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen
en prioritert oppgave.
De fleste som rammes i moderne kriger, er ofre for
konvensjonelle våpen, i første rekke håndvåpen og andre mindre våpentyper.
Langt de fleste som rammes, er sivile. Den største del av verdens
militærutgifter går til konvensjonelle våpen og utstyr. Kontrollen
med omsetningen av slike våpen – særlig håndvåpen – er i mange tilfeller
dårlig og preget av manglende innsyn og av hemmelighold. Dette åpner
for korrupsjon og kriminalitet. Visse typer konvensjonelle våpen har
særlig alvorlige humanitære konsekvenser. Dette gjelder landminer
og klasevåpen, samt håndvåpen på grunn av den store mengden slike våpen
som er i omløp i konfliktområder. Landminer og klasevåpen skiller
ikke mellom sivile og militære og dreper og skader sivile både under
en krigssituasjon og etter at konflikten er opphørt. Regjeringen
er derfor særlig opptatt av å bidra til å regulere disse våpentypene,
bl.a. gjennom internasjonale forbud.
Samlet sett står en overfor store utfordringer. Samtidig
pågår det et omfattende arbeid for rustningskontroll og nedrustning
i regi av både FN og andre internasjonale organisasjoner, i en rekke
andre flernasjonale sammenhenger og bilateralt. Norge er en deltaker
i dette arbeidet, og Regjeringen ønsker at en skal styrke pådriverrollen
ytterligere. I dette arbeidet står det såkalte Syvlandsinitiativet
sentralt, som foruten Norge består av Australia, Chile, Indonesia,
Romania, Sør-Afrika og Storbritannia.
I meldingen omtales hovedutfordringene for det internasjonale
nedrustnings- og rustningskontrollarbeidet og Regjeringens prioriteringer,
tiltak og initiativer på disse områdene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Tove Linnea Brandvik, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv
Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, fung. leder Erna Solberg og
Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle,
fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet,
Kari Mette Prestrud, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen,
vil understreke betydningen av at Regjeringen har lagt fram en melding
med en helhetlig gjennomgang av og debatt om norsk nedrustningspolitikk. Komiteen vil
slutte seg til at Norge skal spille en pådriverrolle for ikke-spredning,
rustningskontroll og nedrustning. En pådriverrolle både når det
gjelder atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen og andre våpen
som forårsaker uakseptable humanitære lidelser. Komiteen vil
særskilt trekke fram det norske arbeidet for å komme fram til et
forbud mot klasevåpen.
Komiteen har også merket seg
Norges lederrolle i det såkalte 7-landssamarbeidet. Samarbeidet
tar sikte på å utvikle samlende forslag om nye tiltak for ikke-spredning
av kjernevåpen fram mot tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen
(NPT) i 2010.
Komiteen vil understreke at det
er viktig å arbeide for nedrustning og ikke-spredning av både kjemiske
våpen, biologiske våpen og atomvåpen. Det er en fundamental del
av det sikkerhetspolitiske arbeidet. Komiteen vil
likevel bemerke at atomvåpen fortsatt er i en særstilling når det
gjelder død og ødeleggelse. Komiteen mener på denne
bakgrunn at det må være et mål å eliminere alle atomvåpen. Komiteen er
enig med vurderingen i meldingen av at en verden uten atomvåpen
vil være en tryggere verden. Komiteen vil videre
understreke meldingens betoning av at veien dit vil måtte baseres
på forpliktende og verifiserbare avtaler og omfatte alle land.
Komiteen mener det er viktig
å sikre og videreutvikle ikke-spredningsregimet og ikke-spredningsavtalen.
Ikke-spredningsavtalen er selve grunnpilaren i arbeidet for å hindre
spredning og sikre nedbygging. Komiteen mener også
det på lengre sikt kan vurderes en egen atomvåpenkonvensjon slik
det i dag er en konvensjon mot kjemiske våpen og biologiske våpen.
Komiteen vil videre understreke
betydningen av en bred nedrustningsstrategi – slik den ble vedtatt
i 1995 og forsterket i 2000.
Komiteen vil vise til den internasjonale
konferansen Norge var vertskap for i februar 2008, som en del av
syvlandsinitiativet. Konferansen understreket bl.a:
betydningen av politisk
lederskap
samarbeid med det sivile samfunn
behovet for å fokusere på praktiske og
gjennomførbare nedrustningstiltak
Regionale atomvåpenfrie soner er viktige virkemidler
i arbeidet for atomnedrustning. Komiteen vil vise
til at Norge aktivt støtter opp om slike soner, særlig i regioner
der det foreligger reell spredningsfare, som i Midtøsten og på den
koreanske halvøy. Komiteen er også kjent med at det
er en debatt om å få til samme atomvåpenfrie sone i Arktis som i
Antarktis.
Komiteen har merket seg at Russland
og USA til sammen er i besittelse av mer enn 95 pst. av verdens
kjernefysiske våpen. Komiteen mener det er viktig
at de to atommaktene starter forhandlinger om ødeleggelse av taktiske
atomvåpen. Komiteen har merket seg bestrebelsene
på å videreføre Avtalen om strategiske styrkereduksjoner (START)
og Avtalen om offensive og strategiske styrkereduksjoner (SORT). Komiteen mener
det er viktig at de to atommaktene starter forhandlinger som fører
til nedrustning. Komiteen vil understreke at også
NATO kan spille en rolle i den sammenhengen. Komiteen vil
for øvrig understreke at NATO spiller – og må spille – en viktig
rolle i våpenkontroll, nedrustning og ikke-spredning. Komiteen vil
vise til Norges rolle for å få til en sterkere innsats i nedrustningsspørsmål
på NATO-toppmøtet i Bucuresti. Komiteen vil i den
forbindelse vise til sine merknader i Innst. S. nr. 237 (2007–2008), jf.
Dokument nr. 8:61 (2007–2008).
Komiteen mener at tiltak fra
NATOs side kan gi en svært positiv signaleffekt fram mot tilsynskonferansen
i 2010 og bidra til at nedrustningen av kjernevåpen kommer i gang
igjen. Komiteen mener det er nødvendig at NATO kontinuerlig
vurderer sin atomvåpenstrategi for å redusere atomvåpnenes rolle
i internasjonal politikk. Målet er fullstendig avskaffelse av atomvåpen. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at NATO har igangsatt en prosess med
et transatlantisk charter for å legge fram en såkalt "Declaration
on Alliance Security" på toppmøtet i jubileumsåret 2009. Denne prosessen
er igangsatt for å utforme og styrke NATOs visjon om sin rolle med
hensyn til å møte det 21. århundres sikkerhetsutfordringer og evne
til å utføre alle sine oppdrag, inkludert kollektivt forsvar og bidrag
til internasjonal sikkerhet og stabilitet. Komiteen vil
videre vise til at bakgrunnen for den igangsatte prosessen var et
initiativ fra NATOs generalsekretær om å endre Alliansens strategiske
konsept som sammen med "Comprehensive Political Guidance" utgjør
det politiske grunnlaget for NATO. Toppmøtet i 2009 vil trolig ta
stilling til om det strategiske konseptet skal åpnes for endringer
ved behandlingen av det transatlantiske charter. Komiteen mener
at i dette arbeidet må NATOs atomvåpenstrategi tas opp til drøfting.
Komiteen har merket seg at Avtalen
om det ytre rom (OST) fra 1967 forbyr permanent utplassering av
masseødeleggelsesvåpen i verdensrommet. Komiteen har
videre merket seg at avtalen ikke forbyr alle typer militær aktivitet
i det ytre rom. Komiteen er enig i vurderingen i meldingen
om at avtalen derfor har vesentlige svakheter og bør moderniseres.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i meldingen skriver følgende om USAs planer om et missilforsvar
i Europa:
"Planene om å utvidet det amerikanske missilforsvaret
til Europa har medført sterke reaksjoner. Et missilforsvar kan isolert
sett gi økt beskyttelse mot ballistiske missiler innenfor et geografisk
område, men Regjeringen er kritisk til at utviklingen av missilforsvar
vil føre til økt internasjonal sikkerhet. Vi mener at truslene fra ballistiske
missiler må møtes med et bredt spekter av virkemidler, først og
fremst politiske og diplomatiske."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil slutte
seg til Regjeringens vurderinger. Flertallet har
for øvrig merket seg at selv om NATO-toppmøtet i Bucuresti besluttet
å utrede videre hvordan USAs rakettskjold kan knyttes til et eventuelt
framtidig missilforsvar i NATO-regi, er det på dette punktet ikke
fattet noe endelig vedtak. Flertallet viser for øvrig
til Regjeringens prinsipielle standpunkt til det amerikanske rakettskjoldet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre deler oppfatningen av at truslene fra ballistiske
missiler må møtes med et bredt spekter av virkemidler – primært
politiske og diplomatiske. I forbindelse med spørsmålet om missilforsvar
vil disse medlemmer vise til sine merknader i Innst.
S. nr. 237 (2007–2008), og har notert seg at den norske regjeringen
ga sin uforbeholdne tilslutning til sluttkommunikeet fra NATOs toppmøte
i Bucuresti i april 2008. I kommunikeet heter det:
"Ballistic missile proliferation poses an increasing
threat to Allies' forces, territory and populations. Missile defence
forms part of a broader response to counter this threat. We therefore
recognise the substantial contribution to the protection of Allies
from long-range ballistic missiles to be provided by the planned
deployment of European-based United States missile defence assets.
We are exploring ways to link this capability with current NATO
missile defence efforts as a way to ensure that it would be an integral
part of any future NATO-wide missile defence architecture. Bearing
in mind the principle of the indivisibility of Allied security as
well as NATO solidarity, we task the Council in Permanent Session
to develop options for a comprehensive missile defence architecture
to extend coverage to all Allied territory and populations not otherwise
covered by the United States system for review at our 2009 Summit,
to inform any future political decision. "
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen anser at et missilforsvar vil bidra til økt beskyttelse
mot langtrekkende missiler. Disse medlemmer merker
seg videre at vedtaket i Bucuresti innebærer at det utredes hvordan
det amerikanske missilforsvaret kan knyttes sammen med et NATO-system,
og anser dette arbeidet som viktig med tanke på å opprettholde prinsippet
om Alliansens udelelige sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre deler i utgangspunktet den vurdering Regjeringen
i stortingsmeldingen gir av planene om å utvide det amerikanske missilforsvaret
til Europa. Et missilforsvar kan gi økt beskyttelse mot ballistiske
missiler innenfor et geografisk område. Ser en på de mulige ringvirkninger
av å utvikle rakettskjold, er imidlertid de videre konsekvensene
for internasjonal sikkerhet mer uoversiktlige. En må ta i betraktning
mulighetene for at utbygging av rakettskjold kan motvirke avspenning,
sette inngåtte avtaler i fare, lede til ytterligere rustningstiltak
fra andre eller gjøre oppslutning om nye nedrustningstiltak vanskeligere.
Det er viktig å forebygge slike uønskede ringvirkninger. Det er
derfor viktig at truslene fra ballistiske missiler blir møtt med
egnede politiske og diplomatiske virkemidler. Disse medlemmer har videre
merket seg at Regjeringen ga sin uforbeholdne tilslutning til sluttkommunikeet
fra NATOs toppmøte i Bucuresti i april 2008. Der anerkjenner Regjeringen
det betydelige bidrag til beskyttelse av allierte som USAs Europa-baserte
rakettskjold vil gi. Disse medlemmer er kjent med
at det i Regjeringens politiske plattform står at "Regjeringen vil
at Norge skal arbeide for å skrinlegge dagens planer for rakettforsvar",
men har også merket seg at Regjeringen gjennom det nevnte sluttkommunikeet
var med og ga klarsignal til at NATO ut fra prinsippet om Alliansens
udelelige sikkerhet skal utvikle opsjoner for en omfattende rakettskjold-arkitektur
som utvider dekningen til alle allierte territorier og befolkninger
som ikke på annen måte blir dekket av det amerikanske rakettskjoldsystemet. Disse
medlemmer har videre merket seg at Regjeringen i samme sluttkommuniké
støtter at slike opsjoner skal behandles på NATOs toppmøte i 2009. Disse medlemmer anser
det viktig å arbeide for å forebygge mulige uønskede ringvirkninger
av å utvikle en slik omfattende rakettskjold-arkitektur. Fra norsk
side må en derfor aktivt søke støtte til politiske og diplomatiske
virkemidler som kan motvirke uønskede virkninger i arbeidet for nedrustning
og rustningskontroll.
Komiteen vil slutte
seg til Regjeringens vurdering om å legge spesiell vekt på et nært
samarbeid med våre NATO-allierte, EU og nordiske og andre likesinnede
land i et internasjonalt nedrustningsarbeid. Komiteen er
også enig i at sammensetningen av slike allianser vil måtte variere
fra sak til sak.
Komiteen vil i den forbindelse
vise til at Norge sammen med Tyskland sommeren 2007 tok initiativ
til å styrke nedrustningsarbeidet i NATO. Dette for å befeste og
styrke NATO-landenes forpliktelser. Komiteen har
merket seg at det norsk-tyske initiativet fikk bred tilslutning
på toppmøtet i Bucuresti.
Komiteen vil i tillegg understreke
den rollen Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet (OSSE) har
som den formelle multilaterale rammen for oppfølging av Wien-dokumentet
av 1999, Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE) og Open
Skies-avtalen, selv om mye av arbeidet finner sted innenfor NATOs
ramme. Komiteen mener det er viktig å konsolidere
og styrke disse avtalene.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at CFE-avtalen er den mest omfattende og vellykte konvensjonelle
nedrustningsavtale noensinne. Komiteen er bekymret
for CFE-avtalens framtid etter at Russland suspenderte sin deltakelse
i avtalen fra 12. desember 2007. Komiteen mener det
er vesentlig at det opprettholdes kontakt mellom NATO og Russland
for å sikre CFE-regimets framtid.
Komiteen vil understreke at mye
av det globale arbeidet for nedrustning foregår i FN. Komiteen vil
legge avgjørende vekt på å styrke FNs rolle i nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet.
Komiteen viser til leder Mohamed
ElBaradei i Det Internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som understreker
at atomenergiavtalen mellom India og USA tilfredsstiller Indias
behov samtidig som den ivaretar IAEAs juridiske krav til inspeksjoner
m.m. India er sammen med Kina det landet i verden hvor flest mennesker
har blitt løftet ut av fattigdom de siste årene. Den sivile atomenergiavtalen
vil ha et stort utviklingspolitisk potensial i form av økte investeringer,
billigere brensel og elektrisitet for jordbruk og industri i landet. Komiteen vil
imidlertid samtidig understreke at India har underlagt seg forpliktelser
om å avstå fra prøvesprengninger, og at et brudd på disse forpliktelsene
vil få alvorlige konsekvenser. Komiteens prinsipale
syn er at Nuclear Suppliers Group (NSG) i denne situasjonen skulle
forutsatt at India slutter seg til NPT og Prøvestansavtalen (CTBT)
slik man arbeidet for fra norsk side. Komiteen vil
understreke viktigheten av at Indias etterlevelse av sine forpliktelser
følges nøye.
Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) regnes som den
mest robuste rustningskontrollavtalen. Komiteen har
likevel merket seg at selv med et omfattende verifikasjonsregime
og et eget sekretariat i Haag, utfordres konvensjonen ved at USA
og Russland henger etter i arbeidet med å destruere sine lagre av
kjemiske våpen.
Komiteen vil videre peke på faren
ved spredning og understreke hvor viktig det er å få videreutviklet
ordningen med inspeksjon ved mistanke om brudd på konvensjonen. Komiteen er
også kjent med at det foregår en debatt om hvordan konvensjonen
kan regulere bruken av ikke-dødelige gasser og andre farlige kjemikalier. Komiteen vil
også peke på den debatten som pågår om hvorvidt konvensjonen skal
omfatte angrep på kjemiske installasjoner utført med konvensjonelle
våpen.
Utfordringene med Biologivåpenkonvensjonen (BTWC)
er både et manglende kontrollregime og at over 40 land ennå ikke
har sluttet seg til den. Komiteen vil understreke
at den bioteknologiske utviklingen også innebærer en risiko for
økt bruk av sykdom som våpen, og at det er viktig å styrke BTWC.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Norge bistår land i Afrika i nasjonal gjennomføring av BTWCs
ikke-spredningsforpliktelser blant annet gjennom økonomisk støtte
til regionale seminarer og konferanser. Disse medlemmer er
kjent med konklusjonene i en studie utført av Gyimah-Brempong fra
University of South Florida i 2002 som påviser en negativ sammenheng
mellom militærutgifter og økonomisk vekst i afrikanske land. Andelen
av bruttonasjonalprodukt som går til militærutgifter i afrikanske
land er 2,3 pst., noe som er langt over gjennomsnittet for resten av
verden.
Studien "Aid and Development" i regi av Fredrik Erixon
ved International Policy Network viser til bistandens fungibilitetsproblem,
at et land som mottar bistand reallokerer nasjonale ressurser til andre
formål slik at bistandens effekter snus på hodet. Det er derfor
av disse medlemmers mening at når Norge yter støtte
til u-land for at disse skal slutte seg til globale ikke-spredningsregimer,
er det av stor betydning at norske myndigheter samtidig understreker
viktigheten av at disse landene selv også prioriterer og setter
av nasjonale ressurser til disse formålene. Norge og det internasjonale
samfunn må ikke gi bistand til u-landene, for at disse så i neste
omgang bruker tilsvarende beløp til militær opprustning.
Komiteen vil gi ros
til Regjeringen for arbeidet for et forbud mot klasevåpen som har
uakseptable humanitære konsekvenser. Komiteen har merket
seg at målet er å undertegne en avtale i desember 2008, jf. St.prp.
nr. 4 (2008–2009).
Komiteen vil vise til at mange
mener at håndvåpen er det virkelige masseødeleggelsesvåpenet. Komiteen har
merket seg at Norge driver et aktivt arbeid for å komme håndvåpenspredning
og våpenkriminaliteten til livs innenfor rammen av FNs handlingsplan
mot ulovlig omsetning av håndvåpen. Komiteen mener
at håndvåpen må være en sentral del av nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet. Komiteen vil
vise til at spredningsfaren er større for håndvåpen og tilhørende
ammunisjon enn for andre typer våpen, og at det særlig er slike
våpen som er et hinder for utvikling i fattige land. Komiteen vil
vise til at ammunisjon utgjør den dødelige komponenten i håndvåpen
og at det er viktig med redusert tilgang av ammunisjon for å hindre
den brutale framferden til kriminelle og halvstatlige grupper i
mange fattige land.
Komiteen mener det er viktig
å få til en internasjonalt bindende avtale om våpenhandel (Arms
Trade Treaty – ATT) som uttrykker gjeldende internasjonal humanitær
rett og sikrer at menneskerettighets- og utviklingsperspektivet kommer
tydelig fram. Det er sentralt at en slik avtale inkluderer håndvåpen
og tilhørende ammunisjon. Det vises for øvrig til komiteens merknader
og innstilling til St.meld. nr. 29 (2007–2008).
Komiteen vil vise til betydningen
av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.
Det er avgjørende for fredsprosesser, konfliktløsning og nedrustning
at kvinner deltar for å forme sin framtid. Kvinner og barn er ofte de
mest utsatte i konfliktsituasjoner og borgerkriger, ofte kombinert
med fattigdom og kvinneundertrykking. Komiteen vil
understreke at nedrustning og fred er en forutsetning for utvikling.
Komiteen vil også understreke
sammenhengen mellom klima, miljø, nedrustning og utvikling. Klimatiltak
er viktig for å nå FNs tusenårsmål. Fattige samfunn er særlig sårbare
for klimaendringene på grunn av begrenset tilpasningsevne og avhengighet
til klimasensitive ressurser som lokal forsyning av mat og vann. Komiteen vil vise
til at det er de fattigste som rammes hardest av forurensning i
luft og vann og en matproduksjon som ikke er bærekraftig.
Komiteen vil vise til at de enkelte
lands forsvar og militære sektor står for betydelige utslipp både
av klima- og KFK-gasser. Nedrustning vil derfor også bidra til bedret
miljø og klima. Komiteen mener at for å forebygge
klimakrisens virkninger bør det vurderes å trekke forsvarssektoren
inn i forhandlingene om en ny klimaavtale etter 2012.
Komiteen vil vise til at høyanriket
uran (HEU) i dag anvendes i flere sivile forskningsreaktorer. Høyanriket
uran er også en viktig innsatsfaktor for kjernevåpen. Komiteen har
merket seg at det i meldingen understrekes at det kan være fare for
at terroristgrupper kan få tilgang til høyanriket uran for fremstilling
av enkle atomvåpen. Komiteen vil be Regjeringen vurdere
å støtte at temaet knyttet til HEU i større grad blir en del av FNs
nedrustnings- og ikkespredningsagenda. Det samme gjelder utarmet
uran, dette ut ifra et føre-var-prinsipp når det gjelder negative
helse- og miljøeffekter av bruken av utarmet uran. Komiteen vil
for øvrig vise til Belgias forbud mot bruk, lagring, salg, anskaffelse
og forflytning av ammunisjon bestående av utarmet uran på eget territorium. Komiteen mener
også at Norge bør støtte opp om det arbeidet som gjøres i FN og WHO
for å redusere de mulige negative konsekvensene av utarmet uran
på helse og miljø.
Komiteen vil vise til at Nord-Koreas kjernevåpenambisjoner
er en stor utfordring for det internasjonale samfunn. Man inngikk
i 2007 en avtale om stenging og kontroll av atomanlegg for å sikre
seg forsyninger av mat og energi. Komiteen registrerer
med uro at IAEA-inspektørene er kastet ut og at landet sannsynligvis
har gjenopptatt atomproduksjonen. Komiteen mener
at en nedrustnings- og ikke-spredningsavtale med Nord-Korea blant
annet må spesifisere hva landet skal gjøre med atomvåpen som eventuelt allerede
er ferdigstilt. Selv om Pyongyang ikke offisielt har bekreftet at
landet har et program for anriking av uran (til forskjell fra Yongbyon
plutoniumreaktoren), så må en avtale også vurdere det som sannsynlig
at landet anriker uran og derfor inkludere relevante klausuler i
en eventuell avtale.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det er Iran som i dag utgjør den største utfordringen knyttet
til spredning av kjernevåpen og at regimet ikke har utvist tilstrekkelig
samarbeidsvilje med det internasjonale samfunn. Komiteen har
merket seg at Det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) har uttrykt
bekymring over Irans rakettutviklingsprogram kjent som Prosjekt
111, hvor Irans mellomdistanseraketter kan nå mål i Midtøsten så
vel som deler av sørlige Europa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittpartiet viser
til at Iran også mistenkes for å stå bak utviklingen av interkontinentale
ballistiske raketter, og planleggingen av et rakettskjold i Europa
må ses i sammenheng med dette.
Komiteen er av den
oppfatning at temaer knyttet til nedrustning, våpenkontroll og ikke-spredning
er så fundamentale at de på en bedre måte enn i dag må inn i skolens
samfunnsfag.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 27 (2007–2008) – om nedrustning og
ikke-spredning – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 12. november 2008
Erna Solberg |
Marit Nybakk |
fung. leder |
ordfører |