Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme fred, menneskerettigheter og internasjonale fellesgoder og bygge en bedre organisert verden. Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk ligger i Innst. S. nr. 306 (2009–2009), jf. St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter.

Regjeringens politikk bygger på en erkjennelse av at norsk sikkerhet og norske interesser må ivaretas gjennom et tydelig fokus på våre nærområder. I tillegg bygger politikken på at ivaretakelse av norske interesser også krever at Norge engasjerer seg utenfor nærområdene. Regjeringen vil arbeide for at universelle menneskerettigheter styrkes og at verdens land evner å møte vår tids største utfordringer fra fattigdom, klimaendringer og økende globalisering. Det siste året med en internasjonal finanskrise og influensapandemi har tydelig vist at internasjonale utfordringer ikke kan isoleres geografisk. De er grenseoverskridende, og ivaretakelse av norske innbyggeres velferd er avhengig av at Norge tar et internasjonalt ansvar. Norske borgeres sikkerhet er avhengig av at Norge engasjerer seg i de store internasjonale spørsmålene som klima, kamp mot fattigdom, bekjempelse av internasjonal terrorisme, spredning av smittsomme sykdommer, utfordringer knyttet til migrasjon, arbeidet for fred, og for at verden ruster ned og ikke opp. En snever politisk og geografisk forståelse av norske interesser er dårlig norsk interessepolitikk.

Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken har vært nordområdene, ved nær kontakt med samarbeidspartnere i regionen og fokus på nordområde- og arktiske spørsmål i Norges samarbeid og kontakt med Russland, våre allierte, nordiske naboer og andre EU-land. Nordområdene vil fortsatt være Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.

Utviklingen av forholdet til Russland er en hovedprioritet i Regjeringens nordområdestrategi og for Regjeringens utenrikspolitikk generelt. Det bilaterale samarbeidet med Russland er styrket på en rekke områder.

Medlemskapet i NATO og et nært transatlantisk samarbeid er en hjørnestein i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Norges sikkerhet trygges gjennom internasjonalt samarbeid og god kontakt med våre allierte. Fordyping og videreutvikling av det nære forholdet til USA vil bli tillagt vekt.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å søke tettere samarbeid med de andre nordiske landene om sikkerhetspolitikken og med å videreføre vårt tette samarbeid med EU på dette området i tråd med bl.a. Stoltenberg-rapportens anbefalinger. Regjeringen vil fortsette en aktiv europapolitikk som er nødvendig for å ivareta norske interesser og få gjennomslag for norske syn. Etter 15 år med EØS-avtalen vil Regjeringen følge opp anmodningene fra Stortinget og legge frem en bred vurdering av erfaringene med avtalen.

Gjennom aktiv deltakelse i internasjonale operasjoner skal Norge også være med på å ta et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. ISAF-operasjonen i Afghanistan er og forblir det viktigste internasjonale militære engasjement. Innsatsen i Afghanistan kan ikke vinnes militært. Derfor vil Norge også bidra betydelig til den sivile innsatsen i Afghanistan. En strategi for tilbaketrekking i Afghanistan handler om å bygge landets egen kapasitet som gjør at afghanerne kan ta vare på sin sikkerhet og styre sitt land, i tråd med FN sikkerhetsråds resolusjoner.

Regjeringen er opptatt av at Norge skal delta også i FN-ledede fredsoperasjoner, slik det nå gjør med et feltsykehus i Tsjad. Dette kommer i tillegg til deltagelse med politi og militært personell i Sudan og Liberia, samt på Balkan, i Midt-Østen og i Afghanistan.

Regjeringen vil fortsatt prioritere arbeidet for at verden skal ruste ned, og ikke opp. Derfor skal vi arbeide for en verden uten kjernevåpen, ved innsats for nedrustning og ikke-spredning. Norge ledet arbeidet for en internasjonal konvensjon mot klaseammunisjon. Dette arbeidet vil bli fulgt opp, slik at konvensjonen trer i kraft snarest.

Både EU og Norge har ambisiøse klimamålsettinger. Norge skal arbeide for en sterk og rettferdig avtale som kan bidra til kraftige reduksjoner av klimagassutslipp. Utenriksdepartementet vil engasjere seg i arbeidet for en rettferdig byrdefordeling for utviklingslandene, utvikle skogsatsingen og stå i spissen for ny teknologi, som vindkraft og fangst og lagring av CO2.

Det er i klar norsk interesse at vi har et sterkt FN og en internasjonal rettsorden der maktbruk er regulert og der det finnes internasjonale kjøreregler. Norge vil fortsette engasjementet og innsatsen for å nå tusenårsmålene. Støtten til utdanningsbistand vil styrkes med særlig vekt på barns rettigheter og utdanning av barn i sårbare stater. Regjeringen følger videre opp sitt særlige ansvar for å nå de helserelaterte tusenårsmålene. Som vern mot økt trussel mot verdens matsikkerhet øker Regjeringen landbrukstøtten herunder tiltak for klimatilpasset landbruk.

Arbeidet for menneskerettigheter vil stå sentralt i Regjeringens arbeid. Norge skal være en uredd forsvarer av de universelle menneskerettighetene og styrke støtten til modige menneskerettighetsforsvarere. Norge er medlem i FNs menneskerettighetsråd for perioden 2009–2012, og vårt medlemskap der vil være viktig i vårt arbeid for å fremme menneskerettighetene. Det arbeides også videre med å styrke innsatsen for likestilling og kvinners rettigheter, samt tiltak og samarbeid for å styrke seksuelle minoriteter og stigmatiserte grupper.

I tråd med Innst. S. nr. 269 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 13 (2008–2009) om Klima, konflikt og kapital, retter budsjettet seg inn mot å bekjempe de viktigste drivkreftene mot effektiv fattigdomsbekjempelse, nemlig klimaforandringer, konflikt og kapitalflukt. Innsatsen for å styrke de globale fellesgodene som velferd, fred, sikkerhet, stabilt klima, global kontroll med smittsomme sykdommer og stabile økonomiske markeder står her sentralt.

Regjeringen foreslår å øke bistanden fra 26,2 mrd. kroner til 27,4 mrd. kroner som tilsvarer 1,09 pst. av BNI. Dette er en oppfølging av Soria Moria-erklæringen om å øke bistanden utover 1 pst. Regjeringen sender dermed ut et kraftfullt signal internasjonalt om at rike land må bidra mer og ikke mindre til fattigdomsbekjempelse. Løftene om å bruke minst 0,7 pst. av BNI til utvikling må følges opp.

Bistanden skal brukes strategisk for å øke inntekter og mobilisere innenlandske ressurser i fattige land. Målet er å påvirke de store pengestrømmene som skatt, utenlandske investeringer og migranters hjemsendelse av midler. Arbeidet mot ulovlig kapitalflukt ut av fattige land, som langt overgår samlet internasjonal bistand, vil styrkes. Dette er i tråd med Kaptialfluktutvalgets rapport Skatteparadis og utvikling (NOU 2009:19), og Regjeringens internasjonale arbeid for å åpne skatteparadiser for innsyn intensiveres.

Et viktig poeng er å utløse norske næringslivsinvesteringer i ren energi i fattige land også gjennom offentlig-privat partnerskap. Direkteinvesteringer og næringslivssamarbeid er helt vesentlige faktorer for å skape økonomisk vekst i fattige land. I tråd med Innst. S. nr. 200 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 10 (2008–2009) om Næringslivets samfunnsansvar, forventes det at norske bedrifter ligger i tet når det gjelder miljø, anstendig arbeidsliv og antikorrupsjon.

I pkt. 2 til Prop. 1 S (2009–2010) fra Utenriksdepartementet er det gitt en tabelloversikt over departementets budsjettforslag. I proposisjonens pkt. 6 og pkt. 7 gis det en detaljert innføring i hhv. programområde 02 Utenriksforvaltning og programområde 03 Internasjonal bistand.