Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«Stortinget ber regjeringen, gjennom sin innflytelse
i Statoils styrende organer, sørge for at selskapet trekker seg
ut av oljesandaktiviteter i Canada.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle
Grimstad, Ketil Solvik-Olsen og Tor Sigbjørn Utsogn, fra Høyre,
Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk
Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen
Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, John Thune, viser
til at representantforslaget her er identisk med representantforslag
nr. 109 (2008-2009), som ble behandlet i Stortinget og avvist den
18. juni 2009.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreperti
og Senterpartiet, viser til sine merknader i Innst. S. nr.
367 (2008–2009), og kan ikke se at det er nye momenter i saken som
skulle tilsi en annen innstilling.
Flertallet viser videre til brev
fra olje- og energiministeren i sakens anledning, datert 14. januar
2010, som er vedlagt. Flertallet merker seg at statsråden
ikke mener at det har vært noen utvikling i denne saken som skulle
tilsi en annen konklusjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på
betydningen av internasjonal enighet om effektiv prising av utslipp
av CO2, slik at de fulle kostnadene ved
ulike former for energiproduksjon, inklusive klimakostnadene, gjenspeiles
i produksjonskostnadene. Klimakostnadene må baseres på at verden
må redusere sine utslipp av klimagasser med minst 80 pst. innen
2050 dersom man skal unngå at klimaendringene kommer ut av kontroll.
Disse medlemmer vil understreke
at utvinning av olje fra oljesand er svært miljømessig og økonomisk
utfordrende, uavhengig av hvilke selskaper som er involvert. Disse
medlemmer vil her peke på store klimagassutslipp for hver enhet
olje som produseres, at produksjonen er svært energiintensiv, at
det er svært vanskelig å realisere fangst og lagring av CO2 på en effektiv måte og at produksjonen
gir store arealinngrep i naturen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til brev fra olje- og energiministeren av
14. januar 2010, hvor det argumenteres for at staten som majoritetsaksjonær
ikke kan gripe inn i saker som ligger under styrets kompetanseområde.
Statsråden viser til at staten som majoritetsaksjonær er i jevnlig
dialog med selskapet om miljø og bærekraft, og peker på eierskapsmeldingen
og regjeringens politiske plattform hvor det er et uttalt mål at
selskaper hvor staten er eier skal være ledende innen sin bransje
på lavutslipp og utvikling av klimareduserende teknologi.
Dette medlem viser til at olje-
og energiministeren nok en gang velger å gjemme seg bak formalia
for å slippe å ta stilling til en meget viktig miljøsak som har
skapt stor offentlig oppmerksomhet, og som er svært ødeleggende
for Statoils omdømme. Statsrådens holdning er i seg selv paradoksal.
Oljesandsaken har allerede vært behandlet i StatoilHydros generalforsamling 19. mai
2009. Den gang valgte regjeringens representant å stemme mot forslaget,
og tok dermed aktivt stilling til forslaget på generalforsamlingen.
Til sammenlikning valgte flere andre store aksjonærer å unnlate
å avgi stemme. Dette medlem tolker statsrådens brev
slik at han som statens representant og generalforsamling i Statoil
verken kan eller vil styre selskapet. Dette medlem er
uenig både i premiss og konklusjon i statsrådens brev.
Dette medlem mener
at St.meld. nr. 13 (2006–2007), den såkalte eierskapsmeldingen,
åpner for at staten kan bruke generalforsamlingen i Statoil til
å ta stilling til strategiske veivalg for selskapet. I eierskapsmeldingen
skriver regjeringen at staten som eier «fremmer sine interesser gjennom
generalforsamling». En enstemmig næringskomite presiserte i innstillingen
at staten som eier skal sørge for «et sterkt fokus på korleis m.a.
miljø (…) kan fylgjast opp i selskapa si utforming og oppfølging
av forretningsmessige strategiar».
Statsrådens argument om ikke å gripe inn i styrets
kompetanseområde hviler på et premiss om at Statoils milliardinvestering
i oljesand er et enkeltstående prosjekt som ikke skal påvirkes av eierne.
Dette skulle i så fall tilsi at oljesandprosjektet ikke har konsekvenser
for selskapets øvrige drift og strategi.
Dette medlem mener at dette ikke
er tilfelle. Oljesandsatsingen er av stor økonomisk og strategisk
betydning for Statoil. Satsingen er svært synlig, og bidrar til
å endre selskapets omdømme som et ansvarlig oljeselskap med høye
miljøstandarder. Oljesandutvinningen vil innebære 9–13 ganger høyere
CO2-utslipp per fat produsert olje enn
konvensjonell oljeutvinning. I tillegg knytter det seg store utfordringer
til vann- og arealbruk. Oljesandutvinning legger beslag på store
skogområder, truer biologisk mangfold og medfører forurensing av
vann og elver.
Dette medlem viser til at olje-
og energiministerens holdning til styring av Statoil står i sterk kontrast
til hans egen regjerings eierskapsstrategi for Statens Pensjonsfond
Utland (SPU). Den rødgrønne regjeringen har i sin regjeringstid skjerpet
kravene til eierskapsutøvelse og selskapsstyring i forvaltningen
av oljefondet. Regjeringen har som et uttalt mål å prøve å påvirke
selskaper til bedret praksis før en beslutter at et selskap skal
utelukkes fra porteføljen. Dette innebærer blant annet å stemme
for forslag knyttet til miljø, sosiale forhold og god selskapsstyring
på generalforsamling, noe fondet har gjort ved en rekke anledninger.
Regjeringen opererer altså med en dobbel standard for selskapsstyring
og eierskapsutøvelse. En standard for selskaper der staten gjennom
SPU er minoritetsaksjonær, og en annen for statskontrollerte selskaper
som Statoil.
Dette medlem viser til at regjeringspartiene nøyer
seg med å vise til sine merknader fra forrige gang oljesandsaken
var til behandling i komiteen (Innst. S. nr. 367 (2008–2009), og
at disse partier hevder de ikke kan se at det er nye momenter i
saken som skulle tilsi en annen innstilling. Dette medlem er
av en helt annen oppfatning. Statoils engasjement i oljesand var gjenstand
for politisk oppmerksomhet i valgkampen, og samtlige politiske partier
som stilte til valg gav uttrykk for sin holdning i saken. Dette medlem viser
til at valgkampen klargjorde for velgerne at kun to partier som
i dag er representert på Stortinget støtter Statoils engasjement
i oljesand; Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Når samtlige
partier i komiteen, med unntak av Kristelig Folkeparti, nå går mot
forslaget om at staten skal bruke sin eiermakt til å sørge for at selskapet
trekker seg ut av oljesand, så er det en tydelig demonstrasjon av
miljøpopulisme og forskjell mellom ord og handling fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Høyre.
Dette medlem viser til at WWF
i valgkampen utfordret partiene til å svare på elleve spørsmål om
sin egen klimapolitikk. Svarene ble publisert på WWFs nettsider
og gjengitt i media. Ett av spørsmålene var om partiene ville bruke
statens eiermakt til å få Statoil ut av kanadisk tjæresand? På dette
spørsmålet svarte Sosialistisk Venstreparti ganske enkelt «Ja».
Senterpartiet svarte følgende:
«Senterpartiet ønsker å stille sterkere miljøkrav til
statlige selskaper fremover, gjennom tydelig eierskap. Vi vil at
eierskapet skal bidra til å fremme miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner.
Oljesandproblematikken legger grunnlaget for å diskutere om dagens
krav om å være i front på miljø innen de ulike aktivitetene er nok,
eller om en også bør si at det er noen områder norsk eierskap skal
ligge unna på grunn av miljøhensyn, på samme måte som vi i dag unngår
visse satsinger av etiske hensyn.»
Høyre svarte også meget tydelig:
«Høyre er sterkt kritisk til StatoilHydros engasjement
i det kanadiske tjæresandprosjektet. Prosjektet går på tvers av
alt norsk miljøpolitikk bør stå for. Høyre advarte allerede ved
fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007 for at det fusjonerte selskapets
vektlegging av å vokse internasjonalt kunne medføre at selskapet
med den høye andelen offentlig eierskap som den rødgrønne regjeringen
sørget for ville engasjere seg i prosjekter som går på tvers av
norske politiske verdier samtidig som selskapet i høy grad ville bli
identifisert med det offisielle Norge. Høyre vil bruke alle tilgjengelige
pressmidler for at StatoilHydro skal rekke seg ut av oljesandprosjektet,
innenfor de krav til ryddig eierskap som allmennaksjeloven setter.»
Dette medlem registrerer at regjeringspartiet Sosialistisk
Venstreparti, som sitter med miljøvernministeren, opptrer som en
tydelig motstander av Statoils oljesandprosjekt og en sterk tilhenger
av å utøve statlig eiermakt i offentligheten, samtidig som partiet
gjentatte ganger demonstrerer det motsatte i Stortinget. På Sosialistisk
Venstrepartis landsmøte 20. mars 2009 uttalte miljøvernminister
Erik Solheim følgende:
«Vi må styre Statoil mer. Jeg vet at det er kontroversielt,
og vi har en lang norsk tradisjon på at man ikke har blandet seg
inn i foretningsmessige beslutninger. Jeg mener vi er nødt til å
se på dette en gang til. Det er ikke akseptabelt at et nesten helt
statlig eid selskap ser sin framtid i oljesand i Canada, og at et
så statlig tungt selskap bruker så lite av sine ressurser på å snu
over til de nye fornybare energikildene.»
Dette medlem viser til at KrFs
forslag i denne saken er helt i tråd med miljøvernministerens uttalelser.
Likevel stemmer Sosialistisk Venstreparti mot forslaget i Stortinget.
Dette medlem har registrert at
Sosialistisk Venstreparti mener det trengs en ny eierskapsmelding
med klarere miljøretningslinjer for statlig eierskap for å kunne
trekke Statoil ut av oljesand. I valgkampen lanserte Sosialistisk Venstreparti
dette som ett av ti krav til en ny rødgrønn regjering.
Dette medlem mener at dagens
eierskapsmelding gir rom for å benytte eiermakt overfor Statoil
i saker som dreier seg om strategiske veivalg for selskapet, og
anser Sosialistisk Venstrepartis krav om ny eierskapsmelding som
en avledningsmanøver. Dette medlem registrerer samtidig
at Sosialistisk Venstrepartis krav om skjerpede miljøretningslinjer
og en ny eierskapsmelding fra valgkampen ikke er å finne igjen i regjeringsplattformen.
Dette medlem viser til at sentrale
politikere i Arbeiderpartiet har uttrykt skepsis til Statoils oljesandengasjement.
På klimatoppmøtet i København i desember 2009 la Al Gore og Jonas
Gahr Støre frem en felles rapport om issmelting. I den forbindelse
gav Al Gore et intervju til Dagbladet 15. desember, hvor han blant
annet kritiserte Statoils- og oljefondets engasjement i oljesand. Gore
avviste at det var mulig å løse problemene knyttet til oljesandproduksjon
med karbonfangst og lagring, og påpekte at en ved å bruke bensin fra
oljesand ville få samme karbonavtrykk fra en Toyota Prius som en
Hummer. «Dette er et område der Norge kan gjøre noe annerledes,»
uttalte Gore til Dagbladet. I den samme artikkelen i Dagbladet uttalte
utenriksminister Jonas Gahr Støre følgende:
«Det er befriende at Gore kritiserer slike forhold. Han
er en fri og uavhengig stemme som ikke skal tekkes Norge. Jeg forstår
poenget hans, og for min egen del vil jeg legge til at jeg verdsetter at
Gore er en klar stemme i denne sammenheng.»
Dette medlem tar opp forslaget
fremsatt i Dokument 8:25 S (2009–2010).
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Stortinget ber regjeringen, gjennom sin innflytelse
i Statoils styrende organer, sørge for at selskapet trekker seg
ut av oljesandaktiviteter i Canada.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:25 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal, Dagrun Eriksen,
Geir Jørgen Bekkevold og Kjell Ingolf Ropstad om at staten sørger
for at Statoil trekker seg ut av oljesandaktiviteter i Canada –
bifalles ikke.
Det vises til følgende representantforslag fra stortingsrepresentantene
Line Henriette Hjemdal, Dagrunn Eriksen, Geir Jørgen Bekkevold og Kjell
Ingolf Ropstad:
"Stortinget ber regjeringen
gjennom sin innflytelse i Statoils styrende organer sørge for at
selskapet trekker seg ut av oljesandaktiviteter i Canada."
Statoil kunngjorde 27. april 2007 at selskapet ville
kjøpe North American Oil Sands Corporation for om lag 12 milliarder
kroner. Dette ga selskapet tilgang på store arealer i Canada med anslagsvis
2,2 milliarder fat utvinnbare oljesandressurser.
Statoil har vært involvert i tungolje siden
midten av 1990 - tallet, og har tungoljeressurser på norsk og britisk
sokkel, i Venezuela samt i Brasil. Selskapet har presentert tungoljevirksomhet
som et langsiktig satsningsområde og som et viktig ledd i videreutvikling
av selskapets internasjonale virksomhet.
Statoil har ennå ikke begynt kommersiell produksjon
fra sine ressurser i Canada. Det er etablert et forskningssenter
i Calgary der det arbeides med å videreutvikle teknologi for bruk
i utvinningen. Videre vil det i følge selskapet settes i gang et
demonstrasjonsanlegg sent i 2010 eller tidlig i 2011, mens kommersiell
produksjon planlegges å starte noen år senere.
En aksjeeier fremmet våren 2009 et forslag for StatoilHydros
generalforsamling om å trekke seg ut av denne delen av selskapets
virksomhet i Canada. Generalforsamlingen ble avholdt 19. mai 2009.
På generalforsamlingen fikk forslaget oppslutning fra om lag 0,15
prosent av de tilstedeværende stemmeberettigede aksjeeierne i StatoilHydro.
Det ble også fremmet et representantforslag
for Stortinget våren 2009. I Dokument 8:109 (2008-2009) foreslo
representantene Dagfinn Høybråten og Line Henriette Holten Hjemdal
fra Krf. at regjeringen skulle bruke sin innflytelse i selskapets
styrende organer for at for at selskapet skulle trekke seg ut av
oljesandaktiviteter i Canada.
Stortinget avviste dette forslaget 18. juni
2009 med 87 mot 12 stemmer.
Som jeg har redegjort for ved tidligere anledninger,
er regjeringen svært opptatt av at ansvarsfordelingen mellom selskapets
styrende organer og aksjeeierne respekteres og gjennomføres i praksis.
Jeg vil benytte denne anledningen til å utdype mitt
standpunkt i denne saken ytterligere.
Statoil ASA er underlagt allmennaksjeloven. Loven
regulerer blant annet kompetansen mellom selskapets styrende organer
og selskapets aksjeeiere, og danner rammen for allment aksepterte
eierstyringsprinsipper i Norge. Det følger av allmennaksjeloven
at aksjeeierne utøver den øverste myndighet i selskapet gjennom
generalforsamlingen.
Forvaltningen av selskapet hører under styret, som
skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, mens den
daglige ledelse skal følge de retningslinjer og pålegg styret gir.
Dette er en viktig og riktig fordeling av ansvar og kompetanse.
Som følge av de formelle rammene gitt i allmennaksjeloven skal ikke
aksjeeierne, det være seg majoritets- eller minoritetseiere, gripe
inn i saker som ligger under styrets kompetanseområde.
Jeg vil i denne sammenheng også peke på det faktum
at styret i en slik sak har et betydelig ansvar overfor selskapets
øvrige aksjeeiere. Statoil har i tillegg til staten over 100 000
øvrige registrerte aksjeeiere i inn- og utland, som til sammen har
investert i aksjer som per medio januar er verdt over 155 milliarder
kroner. Statens aksjepost har per medio januar en verdi på i overkant av
315 milliarder kroner.
Regjeringen har i St.meld. nr. 13 (2006-2007) Et aktivt og langsiktig eierskap, gitt
uttrykk for at den ønsker at statlig eide selskaper skal være i fremste
rekke når det gjelder miljøtiltak innen sin bransje. Dette er gjentatt
og presisert i St.meld. nr. 10 (2008-2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en global økonomi. Regjeringen har også i
sitt årlige eierpolitikkdokument sagt at det forventes at arbeidet
med miljøspørsmål i det enkelte selskap må skje systematisk og dekke hele
verdikjeden i virksomheten.
I den politiske plattformen denne regjeringen presenterte
høsten 2009, ble det gjort klart at eieroppfølgingen av arbeidet
med blant annet miljøspørsmål vil bli høyt prioritert i tiden som kommer.
Regjeringens mål er at selskaper hvor staten er eier skal være ledende
innen sin bransje på lavutslipp og utvikling av klimareduserende teknologi.
Staten har i likhet med andre store aksjeeiere møter
med selskapet der selskapets resultatoppnåelse, utvikling og andre
viktige saker blir diskutert. I tillegg har staten som majoritetseier
de siste årene hatt egne årlige møter med Statoil om selskapets
arbeid med bærekraft, der etikk, miljø og samfunnsansvar har vært
særlig diskutert. Slike møter avholdes innenfor rammen av aksjelovgivningen
og statens prinsipper for godt eierskap.
Canada er et OECD-land med en selvstendig nasjonal
miljølovgivning. Dette medfører at det blir stilt regulatoriske
krav til industriens operasjoner der, på samme måte som det i Norge
stilles krav om at operasjonene her skal skje i henhold til norske
lover og regler. Jeg er kjent med at Statoil har en god dialog med
canadiske myndigheter om sin virksomhet i landet, og legger til
grunn at selskapet opererer innenfor de til enhver tid gjeldende
miljøkrav.
Etter offentliggjøringen 27. april 2007 har
denne investeringen i Canada vært diskutert mellom staten og selskapet
ved flere anledninger, og både miljømessige, teknologiske og kommersielle
utfordringer har vært tatt opp.
Norsk petroleumsindustri er underlagt strenge krav
til miljø og samfunnsansvar i Norge, og jeg legger til grunn at
erfaringene fra Norge kan bidra positivt i arbeidet med miljøutfordringer
så vel i Canada som i andre land hvor selskapet driver sin virksomhet.
Beslutningen om å kjøpe North American Oil Sands
Corporation var en forretningsmessig beslutning fattet av selskapets
styre som det ansvarlige organ for denne typen avgjørelser.
Det er fremdeles min klare oppfatning at det
ikke er forenlig med regler og prinsipper for god eierstyring om
staten som eier skulle overstyre selskapet i enkeltprosjekter slik
representantene Hjemdal, Eriksen, Bekkevold og Ropstad foreslår.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 11. februar 2010
Erling Sande |
Per Rune Henriksen |
leder |
ordfører |