Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 2. februar 2010

Vedrørende representantforslag 28 S (2009-2010)

Jeg viser til Justiskomiteens brev 9. desember 2009 i anledning ovennevnte forslag. Forslaget i Dok 8: 28 S (2009-2010) er likelydende med et representantforslag som ble drøftet i Stortinget 15. juni 2009 på grunnlag av Justiskomiteens Innst. S. nr. 309 (2008-2009). Forslaget ble vedlagt protokollen. Samtidig vedtok Stortinget uten realitetsvurdering å henstille til Regjeringen om å fremme sak for Stortinget om innføring av obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved alle tilfeller av plutselig og uventet død i sped- og småbarnsalder.

Som kjent fra behandlingen i juni 2009 avga Lovavdelingen i Justisdepartementet 4. mars 2009 en tolkningsuttalelse som konkluderer med at det er tvilsomt om en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse er forenlig med Grunnloven § 102, i hvert fall slik det konkrete forslaget til en ordning som Lovavdelingen vurderte, var utformet. Lovavdelingen pekte særlig på at personell med politifaglig kompetanse etter forslaget skulle delta ved dødsstedsundersøkelsen, og at undersøkelsesteamet skulle ha meldeplikt til politiet om alle funn som kan bidra til å oppklare dødsårsak. Med disse elementene antok Lovavdelingen at ordningen ville innebære en ”Hus-Inkvisition” i strid med Grunnloven § 102.

Senere har det kommet noen nye utredninger fra universitetsjurister som berører rekkevidden av Grunnloven § 102 i enkelte andre relasjoner. Jeg viser til de betenkningene om Grunnloven § 102 fra henholdsvis professor Erling Husabø og professor Alf Petter Høgberg og universitetsstipendiat Marius Stub som er tatt inn som vedlegg 2 og 3 til NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll (utredningen fra det såkalte Metodekontrollutvalget). Ingen av disse arbeidene gir grunnlag for å konkludere annerledes enn det Lovavdelingen gjorde i sin tolkningsuttalelse. For ordens skyld nevner jeg videre at førsteamanuensis Karl Harald Søvig i en utredning 29. august 2009 om forholdet mellom barnekonvensjonen og norsk rett har uttalt at det vil være i samsvar med målene og verdiene bak denne konvensjonen å vurdere om blant annet dødsstedsundersøkelse skal være obligatorisk, etter nærmere utredninger av forholdet til Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 8 (utredningen ”Barnets rettigheter på barnets premisser” avgitt til Barne- og likestillingsdepartementet).

Jeg utelukker ikke at det kan finnes måter å organisere en ordning med obligatorisk dødsstedsundersøkelse som er forenlig med Grunnloven, men det ville imidlertid trolig kreve et skille mellom politi og påtalemyndighet på den ene siden og undersøkelsesteamene og det helsefaglige miljø på den andre siden. Dessuten setter også Den europeiske menneskerettskonvensjonen begrensninger.

Det er uansett viktig å være klar over at det spørsmålet om forholdet til Grunnloven som er vurdert, ikke innebærer noen begrensning i den adgangen politi og påtalemyndighet har til å iverksette etterforskning etter straffeprosessloven, herunder foreta ransaking, når de alminnelige vilkårene for dette foreligger. Jeg understreker at politi og påtalemyndighet etter straffeprosessloven kan iverksette etterforskning når det etter omstendighetene er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold. Videre nevner jeg at det ikke gjennomføres den typen dødsstedsundersøkelser som vi snakker om her, når andre personer enn sped- og småbarn dør.

Når en person dør hjemme, rykker politiet vanligvis ut bare hvis det er særlige omstendigheter ved dødsfallet som gjør at en tilkalt lege eller andre mener at politiet må involveres. Politiet foretar da en enkel undersøkelse på dødsstedet med det formål å bestemme om det skal begjæres obduksjon, eventuelt om det allerede er grunnlag for å iverksette etterforskning (herunder eksempelvis ransaking). Dette gjelder uavhengig av om avdøde er barn eller voksen. Men situasjonen er vanligvis den at barn som dør plutselig og uventet hjemme vil være brakt til sykehus for obduksjon før det er aktuelt med innsats fra politiet. Bare dersom funn fra obduksjonen av barnet eller andre opplysninger gir grunnlag for det, kan det settes i verk etterforskning og eventuelt gjennomføres åstedsundersøkelser (ransaking) mot foreldrenes vilje. I motsetning til ved barnedødsfall vil avdøde voksne regelmessig fortsatt være i hjemmet når politiet kommer – typisk etter tilkalling fra legen på stedet.

Jeg tilføyer at fordi den faktiske situasjonen gjennomgående vil være forskjellig, vil også vurderingen av manglende samtykke til å slippe politiet inn i boligen lett falle forskjellig ut, avhengig av om det er barn eller voksne som er død. Siden barn gjerne er brakt til sykehus vil politiets undersøkelser regelmessig måtte karakteriseres som etterforskning med sikte på å avdekke om barnets død skyldes en straffbar handling. Gir verken obduksjonsresultatet eller andre opplysninger rimelig grunn til mistanke om et straffbart forhold, vil ikke politiet ha grunnlag for å ta seg inn i hjemmet mot foreldrenes vilje. Situasjonen er selvsagt helt annerledes dersom politiet nektes adgang til et hjem hvor det er opplyst at en person ligger død og dødsfallet har skjedd under uklare eller mistenkelige omstendigheter.

Som kjent arbeider Helse- og omsorgsdepartementet med en ordning der foreldrene på frivillig basis skal kunne kreve at det gjennomføres en dødsstedsundersøkelse. Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 18. januar 2010 opplyst følgende om status for dette arbeidet:

”Ansvaret for å organisere et tilbud om dødsstedsundersøkelse i regi av helsetjenesten der barn mellom 0 og 3 år dør plutselig og uventet er lagt til Folkehelseinstituttet (FHI).

FHI har inngått avtale med Rettsmedisinsk institutt (RMI) om den praktiske gjennomføringen av ordningen. FHI har som målsetting at ordningen kan starte opp i løpet av andre kvartal 2010. FHI opplyser at de formelle spørsmålene er avklart, men det er mye som skal på plass rent praktisk, blant annet utlysning av nødvendige stillinger og informasjonsarbeid. Det er jevn fremdrift i saken.

Hva angår planer for evaluering av ordningen, har FHI i desember 2009 inngått avtale med Senter for krisepsykologi i Bergen om at de skal starte planleggingen av evalueringen umiddelbart slik at evalueringen kan starte parallelt med igangsetting av tiltaket.”

Etter mitt syn bør man nå se hvilke erfaringer den ordningen som Folkehelseinstituttet arbeider med, vil gi. Skulle det vise seg at det frivillige elementet står i veien for at den medisinske forskningen får informasjon av betydning for den generelle kunnskapen om årsakene til plutselig og uventet spedbarnsdød, kan det deretter eventuelt vurderes å innføre en obligatorisk ordning der undersøkelsen gjennomføres utelukkende i medisinfaglig regi, og funnene utelukkende kan anvendes til forskningsformål.

Uavhengig av disse rettslige spørsmålene knyttet til dødsstedsundersøkelser vil jeg fortsette det omfattende arbeidet som regjeringen har gjort for å styrke barns rettssikkerhet. Blant annet vil oppmerksomheten mot vold i nære relasjoner fortsatt være stor, og regjeringen vil i vår fremme en proposisjon med forslag om lovendringer i straffeloven 1902 med sikte på et skjerpet normalstraffenivå for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd – ikke minst når slike handlinger begås mot barn.. Etableringen av Barnas hus er et vesentlig bidrag til det praktiske arbeidet. Barns rettsstilling som fornærmet i straffesaker er styrket gjennom de endringer i straffeprosessloven og påtaleinstruksen som er gjort for generelt å styrke fornærmede og etterlattes stilling under etterforskning og pådømmelse.