Jeg viser til Justiskomiteens brev 9. desember 2009
i anledning ovennevnte forslag. Forslaget i Dok 8: 28 S (2009-2010)
er likelydende med et representantforslag som ble drøftet i Stortinget 15.
juni 2009 på grunnlag av Justiskomiteens Innst. S. nr. 309 (2008-2009).
Forslaget ble vedlagt protokollen. Samtidig vedtok Stortinget uten
realitetsvurdering å henstille til Regjeringen om å fremme sak for
Stortinget om innføring av obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved
alle tilfeller av plutselig og uventet død i sped- og småbarnsalder.
Som kjent fra behandlingen i juni 2009 avga Lovavdelingen
i Justisdepartementet 4. mars 2009 en tolkningsuttalelse som konkluderer
med at det er tvilsomt om en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse
er forenlig med Grunnloven § 102, i hvert fall slik det konkrete forslaget
til en ordning som Lovavdelingen vurderte, var utformet. Lovavdelingen
pekte særlig på at personell med politifaglig kompetanse etter forslaget
skulle delta ved dødsstedsundersøkelsen, og at undersøkelsesteamet
skulle ha meldeplikt til politiet om alle funn som kan bidra til
å oppklare dødsårsak. Med disse elementene antok Lovavdelingen at
ordningen ville innebære en ”Hus-Inkvisition” i strid med Grunnloven
§ 102.
Senere har det kommet noen nye utredninger fra universitetsjurister
som berører rekkevidden av Grunnloven § 102 i enkelte andre relasjoner.
Jeg viser til de betenkningene om Grunnloven § 102 fra henholdsvis
professor Erling Husabø og professor Alf Petter Høgberg og universitetsstipendiat
Marius Stub som er tatt inn som vedlegg 2 og 3 til NOU 2009: 15
Skjult informasjon – åpen kontroll (utredningen fra det såkalte
Metodekontrollutvalget). Ingen av disse arbeidene gir grunnlag for
å konkludere annerledes enn det Lovavdelingen gjorde i sin tolkningsuttalelse. For
ordens skyld nevner jeg videre at førsteamanuensis Karl Harald Søvig
i en utredning 29. august 2009 om forholdet mellom barnekonvensjonen
og norsk rett har uttalt at det vil være i samsvar med målene og
verdiene bak denne konvensjonen å vurdere om blant annet dødsstedsundersøkelse
skal være obligatorisk, etter nærmere utredninger av forholdet til
Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
art. 8 (utredningen ”Barnets rettigheter på barnets premisser” avgitt
til Barne- og likestillingsdepartementet).
Jeg utelukker ikke at det kan finnes måter å
organisere en ordning med obligatorisk dødsstedsundersøkelse som
er forenlig med Grunnloven, men det ville imidlertid trolig kreve
et skille mellom politi og påtalemyndighet på den ene siden og undersøkelsesteamene
og det helsefaglige miljø på den andre siden. Dessuten setter også Den
europeiske menneskerettskonvensjonen begrensninger.
Det er uansett viktig å være klar over at det spørsmålet
om forholdet til Grunnloven som er vurdert, ikke innebærer noen
begrensning i den adgangen politi og påtalemyndighet har til å iverksette
etterforskning etter straffeprosessloven, herunder foreta ransaking,
når de alminnelige vilkårene for dette foreligger. Jeg understreker
at politi og påtalemyndighet etter straffeprosessloven kan iverksette
etterforskning når det etter omstendighetene er rimelig grunn til å
undersøke om det foreligger et straffbart forhold. Videre nevner
jeg at det ikke gjennomføres den typen dødsstedsundersøkelser som
vi snakker om her, når andre personer enn sped- og småbarn dør.
Når en person dør hjemme, rykker politiet vanligvis
ut bare hvis det er særlige omstendigheter ved dødsfallet som gjør
at en tilkalt lege eller andre mener at politiet må involveres.
Politiet foretar da en enkel undersøkelse på dødsstedet med det
formål å bestemme om det skal begjæres obduksjon, eventuelt om det
allerede er grunnlag for å iverksette etterforskning (herunder
eksempelvis ransaking). Dette gjelder uavhengig av om avdøde er
barn eller voksen. Men situasjonen er vanligvis den at barn som
dør plutselig og uventet hjemme vil være brakt til sykehus for obduksjon
før det er aktuelt med innsats fra politiet. Bare dersom funn fra
obduksjonen av barnet eller andre opplysninger gir grunnlag for
det, kan det settes i verk etterforskning og eventuelt gjennomføres
åstedsundersøkelser (ransaking) mot foreldrenes vilje. I motsetning
til ved barnedødsfall vil avdøde voksne regelmessig fortsatt være i
hjemmet når politiet kommer – typisk etter tilkalling fra legen
på stedet.
Jeg tilføyer at fordi den faktiske situasjonen gjennomgående
vil være forskjellig, vil også vurderingen av manglende samtykke
til å slippe politiet inn i boligen lett falle forskjellig ut, avhengig
av om det er barn eller voksne som er død. Siden barn gjerne er
brakt til sykehus vil politiets undersøkelser regelmessig måtte
karakteriseres som etterforskning med sikte på å avdekke om barnets
død skyldes en straffbar handling. Gir verken obduksjonsresultatet
eller andre opplysninger rimelig grunn til mistanke om et straffbart
forhold, vil ikke politiet ha grunnlag for å ta seg inn i hjemmet
mot foreldrenes vilje. Situasjonen er selvsagt helt annerledes dersom
politiet nektes adgang til et hjem hvor det er opplyst at en person
ligger død og dødsfallet har skjedd under uklare eller mistenkelige
omstendigheter.
Som kjent arbeider Helse- og omsorgsdepartementet
med en ordning der foreldrene på frivillig basis skal kunne kreve
at det gjennomføres en dødsstedsundersøkelse. Helse- og omsorgsdepartementet
har i brev 18. januar 2010 opplyst følgende om status for dette
arbeidet:
”Ansvaret for å organisere et tilbud om dødsstedsundersøkelse
i regi av helsetjenesten der barn mellom 0 og 3 år dør plutselig
og uventet er lagt til Folkehelseinstituttet (FHI).
FHI
har inngått avtale med Rettsmedisinsk institutt (RMI) om den praktiske
gjennomføringen av ordningen. FHI har som målsetting at ordningen kan
starte opp i løpet av andre kvartal 2010. FHI opplyser at de formelle
spørsmålene er avklart, men det er mye som skal på plass rent praktisk, blant
annet utlysning av nødvendige stillinger og informasjonsarbeid.
Det er jevn fremdrift i saken.
Hva angår planer for
evaluering av ordningen, har FHI i desember 2009 inngått avtale
med Senter for krisepsykologi i Bergen om at de skal starte planleggingen
av evalueringen umiddelbart slik at evalueringen kan starte parallelt
med igangsetting av tiltaket.”
Etter mitt syn bør man nå se hvilke erfaringer den
ordningen som Folkehelseinstituttet arbeider med, vil gi. Skulle
det vise seg at det frivillige elementet står i veien for at den
medisinske forskningen får informasjon av betydning for den generelle
kunnskapen om årsakene til plutselig og uventet spedbarnsdød, kan
det deretter eventuelt vurderes å innføre en obligatorisk ordning
der undersøkelsen gjennomføres utelukkende i medisinfaglig regi,
og funnene utelukkende kan anvendes til forskningsformål.
Uavhengig av disse rettslige spørsmålene knyttet til
dødsstedsundersøkelser vil jeg fortsette det omfattende arbeidet
som regjeringen har gjort for å styrke barns rettssikkerhet. Blant
annet vil oppmerksomheten mot vold i nære relasjoner fortsatt være
stor, og regjeringen vil i vår fremme en proposisjon med forslag
om lovendringer i straffeloven 1902 med sikte på et skjerpet normalstraffenivå
for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd – ikke minst når slike
handlinger begås mot barn.. Etableringen av Barnas hus er et vesentlig
bidrag til det praktiske arbeidet. Barns rettsstilling som fornærmet
i straffesaker er styrket gjennom de endringer i straffeprosessloven
og påtaleinstruksen som er gjort for generelt å styrke fornærmede
og etterlattes stilling under etterforskning og pådømmelse.