Det kommunale barnevernet

Komiteen er i likhet med forslagsstillerne bekymret for det kommunale barnevernet og viser til at det kommunale barnevernet er barnevernets førstelinjetjeneste. Komiteen viser til at fylkesmennene fører tilsyn men barnevernstjenesten i kommunene, og er bekymret over at tilsynsrapporter viser at mange saker som burde blitt undersøkt, isteden blir lagt til side på grunn av manglende oppfølging og kapasitet. Komiteen mener også at mange mindre kommuner har for små og sårbare fagmiljøer og for liten lokal kompetanse i forhold til de vanskelige oppgavene barnevernet har. Komiteen er derfor av den oppfatning at for å styrke rettssikkerheten for barna, er det viktig at interkommunalt samarbeid utvikles i langt større grad enn i dag. Komiteen mener også det er nødvendig med økt tverretatlig samarbeid og viser til at taushetsplikten ofte ikke blir håndtert på en måte som gagner barnet. Komiteen mener at en av forutsetningene for at barnevernstjenesten og andre skal lykkes i sine oppgaver i forhold til barn og unge, er tverretatlig samarbeid. Derfor er komiteens oppfatning at lover og forskrifter må gi klare instrukser om lokalt tverretatlig samarbeid.

Komiteen viser også til at samspillet mellom kommunalt og statlig barnevern er preget av store utfordringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er også bekymret over kompetansesituasjonen i barnevernet og viser til at mange barn ikke får den hjelpen de har behov for og rett til. Regjeringen må slik disse medlemmer ser det, sikre tilstrekkelige økonomiske midler til den kommunale barnevernstjenesten.

Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at bare en av tre kommuner har fulgt opp regjeringens intensjon i statsbudsjettet for 2010, om å opprette flere stillinger i det kommunale barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er et økende gap mellom etterspørsel og tilbud i barnevernet. Disse medlemmer mener det er viktig å fokusere på at flere profesjoner må dra lasset sammen, og viser til at de aller fleste brukere av barnevernet har forskjellige behov for støtte til å komme seg gjennom kriser og vanskelige faser i livet. Disse medlemmer vil påpeke at kommunene har en viktig oppgave i å tilby støtte og kvalitetssikre slike tilbud.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at et totalansvar for barnevernet på kommunalt nivå i en rekke kommuner vil kunne gi et bedre barnevern. Disse medlemmer viser til at Trondheim kommune fikk innvilget et oppgavedifferensieringsforsøk i forbindelse med den statlige overtagelsen av de tidligere fylkeskommunale oppgavene innen barnevernsområdet. Dette fordi kommunen i lengre tid hadde jobbet med samarbeid på tvers av ulike tjenester for barn og unge og hadde høy kompetanse på barnevern. Trondheim kommune kunne gjennom fire år som forsøkskommune vise til meget gode resultater. I forsøksperioden ble det barnevernsfaglige kompetansenivået i kommunen styrket, og det ble høy grad av både politisk engasjement for og vilje til å satse økonomisk på barnevernet. Tilbudet til barn og unge utviklet seg til å bli meget mangfoldig i perioden. Kjøp av tiltaksplasser ble ikke styrt av økonomiske og ideologiske styringssignaler fra Barne- og likestillingsdepartementet, nå Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, men mer ut fra barnas behov.

Disse medlemmer mener at ordninger med kommunale forsøk skal ha som mål å tilføre kunnskap og empiri som grunnlag for nyorganiseringer og endringer i offentlig sektor. Når resultatene av en forsøksordning har vist seg så positive slik vi har sett i trondheimsforsøket, mener disse medlemmer at manglende videreføring av prosjektet var det samme som å undergrave selve motivet bak ordningen. Det er rimelig å legge til grunn at de erfaringer vi har fra Trondheim ikke er tilstrekkelige til å innføre en ny reform, men resultatene tilsier at man her var på rett vei. Disse burde derfor ha ført til en beslutning om å videreføre forsøket i Trondheim, samt utvide forsøksordningen til også å gjelde andre kommuner. Da ville man på sikt kunne sett om denne innretningen også burde gjennomføres i hele landet.

Disse medlemmer er positive til mange av forslagene fra forslagsstillerne, men vil understreke at forslagene allerede ligger innenfor dagens lovverk. Disse medlemmer tror ingen vil kunne si seg uenig i det som foreslås, men mener problemet heller ligger i hvordan målene kan nås. Både med hensyn til målopplevelse og målbarhet vil disse forslagene kunne være utydelig. Disse medlemmer ønsker en nærmere vurdering av om de ulike forslagene får den ønskede effekt for å sikre at barneloven ivaretas slik at barn og unge som trenger det, får nødvendig hjelp og omsorg til rett til.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av en forpliktende økonomisk opptrappingsplan og bemanningsnorm som er foreslått i Dokument 8:21 S (2009–2010).»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at forslagsstillerne mener at antall årsverk i det kommunale barnevernet bør økes gjennom en opptrappingsplan slik forslagsstillerne foreslår, og at bemanningsnormer, om nødvendig, bør innføres.

Statlig barnevernstilsyn

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at Statens helsetilsyn fra 1. januar 2010 har tatt over tilsynet av barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre erkjenner at for enkelte barn kan situasjonen være så vanskelig at det blir nødvendig å fjerne dem fra hjemmet, og erkjenner derfor nødvendigheten av et barnevern. Disse medlemmer er likevel bekymret over at mange barn som er under barnevernet ikke får det individrettede tilsynet som de har krav på.

Disse medlemmer viser til at i tillegg er det hele 10 prosent av barna som er under det kommunale barnevernets ansvar, som ikke har fått oppnevnt tilsynsfører. Dette er altfor store tall. Tross alt dreier dette seg om barn som er i en meget utsatt og ofte svært sårbar posisjon. Når barnets nærmeste har sviktet, er det ingenting som ville være verre enn at også samfunnet sviktet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør opprettes et fritt og uavhengig barnevernstilsyn, som kan sørge at det føres tilsyn både med det lokale barnevern og det statlige barnevern. Et slikt tilsyn bør etableres etter mønster av andre uavhengige kontrolltilsyn. Barnevernstilsynet bør både behandle klager på barnevernets arbeidsutførelse, fremme forslag om gode og sikre arbeidsmetoder basert på den innsikt som fremkommer fra klagebehandlingen og bør også kontrollere alle barnevernsinstitusjoner.

Disse medlemmer vil derfor foreslå:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om etablering av et statlig barnevernstilsyn.»

Fylkesnemndene for sosiale saker

Komiteen viser til at det har vært stor vekst i antall saker de siste årene. Komiteen viser til at i en del tilfeller overholdes ikke saksbehandlingstiden i fylkesnemndene. Komiteen mener saksbehandlingstiden må bli så kort som mulig for å sikre at barn får rett tiltak raskt, og en må sørge for god kvalitetssikring av saksbehandlingstiden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at regjeringen i statsbudsjettet for 2010 styrker fylkesnemndenes administrative styring gjennom å opprette en egen sentraladministrasjon. Formålet er å gi bedre og raskere avgjørelser i fylkesnemndene som følge av bedre ressursutveksling, kompetanseutveksling og sterkere ledelse. Flertallet vil samtidig vise til statsrådens vedlagte svar av 17. desember 2009 til komiteen hvor det understrekes at regjeringen vil følge nøye med i utviklingen og vurdere eventuelle nye tiltak dersom det er behov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener i utgangspunktet at fylkesnemndene bør legges ned, og oppgavene overføres til det ordinære rettssystemet. Samtidig mener disse medlemmer at administrasjonen av fylkesnemndene er altfor kostnadskrevende og mener at det må effektiviseres. Disse medlemmer merker seg også at enkelte fylkesnemnder har lang saksbehandlingstid, som igjen går ut over barn og familier i en sårbar situasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fylkesnemndene behandler tvangssaker etter barnevernloven og sosialtjenesteloven. Det er altså snakk om saker som involverer barn og voksne i vanskelige situasjoner. Det er, etter disse medlemmers mening, uholdbart at kapasitetsmangel eller andre problemer gjør at vanskelige situasjoner forlenges, og at det dermed skapes ytterligere utfordringer for sårbare mennesker.

Det statlige barnevernet

Komiteen viser til at det statlige tilbudet må ha tilstrekkelig bredde til å dekke alle formål som er nevnt i loven, og at tiltakene må være geografisk spredt med sikte på god tilgjengelighet i alle deler av landet. Komiteen registrerer at det har vært flere saker om barn som har blitt tvunget til å flytte fordi institusjonen de bor på blir lagt ned. Komiteen mener det er viktig at staten tilbyr gode og langsiktige rammebetingelser for både private og offentlige institusjoner, samt fosterhjem slik at barna får tett oppfølging og en stabil hverdag.

Komiteen vil likevel påpeke at ved valg av fosterhjem eller institusjoner må det legges vekt på hensynet til hva som er best for det enkelte barn, og først og fremst vurdere plassering hos biologisk familie der dette er mulig. Komiteen mener også at barnets behov må være styrende for hvilke tiltak barnevernet iverksetter, og understreker betydningen av tilstrekkelig kapasitet i både institusjoner og fosterhjem innenfor alle barnevernsregionene.

Komiteen viser til at det skal føres tilsyn med hvert enkelt barn som har blitt utsatt for omsorgsovertakelse. Formålet med tilsyn er å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende omsorg og at den forutsetningen som ble lagt til grunn for plassering blir fulgt opp. Komiteen er bekymret når rapporteringer viser at kommunene mangler tilsynsførere til mange barn, og at 30 prosent av barna som hadde tilsynsfører ikke fikk tilsyn i samsvar med lovens krav, og viser til at når ikke barn får det tilsynet de har krav på, så svekkes barns rettssikkerhet. Komiteen viser til at det er tilfeller av omsorgssvikt i fosterhjem og institusjoner både med og uten tilsyn, noe som viser at en har mangler på tilsyn i dag, og i flere tilfeller er tilsynet uten reell funksjon. Komiteen viser også til at tilsynsfører skal ha tilgang til fosterhjem så ofte som nødvendig, og at tilsynet legges opp slik at barnet kan ta opp eventuelle problemer med tilsynsfører uten at fosterforeldrene er til stede.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti støtter forslagsstillerne i at en må få plass en opptrapping av ressursene til det statlige barnevern, slik at alle barn som har behov for hjelp får et best mulig tilbud.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er viktig at de som har det daglige ansvaret for barn innenfor barnevernet, kan basere seg på langsiktige og trygge rammevilkår. Det gjelder offentlige og private institusjoner, fosterforeldre og andre. Det er barn på institusjon som lever i frykt for at hjemmet deres skal måtte legges ned i neste anbudsrunde, som savner flere voksne rundt seg på institusjonen, eller står i kø for å få fosterhjem eller institusjonsplass. Dette medlem er bekymret for om barna får det tilbudet som er best tilpasset dem, eller om økonomiske prioriteringer styrer hvilket tilbud barna får. Dette medlem mener at konkurranse ikke alltid er et formålstjenlig virkemiddel og at barnevernet passer dårlig for tradisjonelle anbudskonkurranser. Dette medlem viser til at det ofte tar lang tid å bygge opp en relasjon mellom ansatte og barn på en barnevernsinstitusjon. Korte kontrakter kan derfor føre til at kvaliteten på tilbudet blir dårligere på grunn av ustabile rammevilkår. Dette medlem viser til at når priser blir presset, vil etablerte virksomheter kunne bli lagt ned, selv om de leverer barnevernstjenester av svært høy kvalitet og med tilfredse brukere. Dette medfører at fagmiljø det har tatt flere tiår å bygge opp, blir lagt ned, samtidig som en har bruk for denne kompetansen. Dette medlem mener ideelle virksomheter som yter helse, omsorgs- eller barnevernstjenester, må unntas fra kravet om anbud, enten det er staten eller kommunen som skal skaffe tjenester. Dette medlem vil oppfordre til bruk av unntakshjemmelen som ligger i lov om offentlige anskaffelser for institusjoner innenfor barnevernet.

Forebyggende familiearbeid

Komiteen er enig i at familievernet bør samarbeide med barnevernet, og at taushetsplikt ikke må være til hinder for samarbeid til barns beste.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget de senere årene har bevilget midler til tiltak for at barn som vokser opp med rusbelastning i hjemmet skal kunne sees og hjelpes. Disse medlemmer registrerer at arbeidet likevel ikke har kommet langt nok, og at mange barn og unge fremdeles lever i en hverdag fylt av usikkerhet på grunn av foreldrenes forhold til alkohol, narkotika og medikamenter.

Disse medlemmer mener at det er uholdbart at barn i enkelte tilfeller opplever å sitte hjemme og vente på at en forelder skal komme hjem, uten å vite at forelderen er innlagt på sykehus. Disse medlemmer mener at ved innleggelse eller akuttmottagelse av pasient, der rusmidler er en hovedfaktor i sykehusoppholdet, bør pasientens nærmeste familie informeres. På denne måten vil man med en gang få informasjon om det er barn involvert i situasjonen, slik at en kan sette i gang strakstiltak med sikte på et hjelpetilbud for både barna og familien i sin helhet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil også understreke behovet for økte ressurser til familievernet. Dette medlem vil videre peke på den viktige effekten av familievernets forebyggende arbeid.

Ettervern

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at mange ungdommer møter vanskeligheter ved overgangen mellom det å være under det offentliges omsorg og det å få seg et selvstendig liv. Flertallet er kjent med at det i noen kommuner har vært gitt avslag på konkrete ettervernstiltak fordi kommunen har en trang økonomi. Flertallet viser til at en enstemmig familie- og kulturkomité fastslo i Innst. O. nr. 121 (2008–2009) at et avslag på dette grunnlaget er uakseptabelt og ga sin tilslutning til å innføre kommunal plikt til å begrunne hvorfor ungdom som har hatt hjelp av barnevernet, ikke lenger skal motta hjelp etter fylte 18 år. Fra og med 1. juli 2009 har barnevernstjenesten plikt til å begrunne hvorfor ungdom som fyller 18 år og som har tiltak i barnevernet, ikke lenger skal ha hjelp etter fylte 18 år. Opphør av tiltak må begrunnes i barnets beste. Flertallet vil presisere at på dette grunnlaget er hovedregelen at alle som har tiltak i barnevernet før fylte 18 år, også skal få et tilbud om oppfølging. Flertallet mener denne lovendringen vil bidra til å heve kvaliteten i ettervernsarbeidet og gjøre kommunenes arbeid mer ensartet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener ettervernet må styrkes og viser til at mange unge ikke får tilstrekkelig tilbud om ettervern. Kvaliteten på tilbudet de får er ofte dårlig og mangelfullt. Disse medlemmer mener et utvidet ettervern øker sannsynligheten for et godt voksenliv, da en vet at barnevernsbarn ofte har et større behov for en trygg base enn de som har hatt en stabil oppvekst med trygge og nære relasjoner og omgivelser.

Disse medlemmer vil også spesielt peke på den manglende kapasitet i barnevernet i forhold til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Disse medlemmer viser til at regjeringens begrunnelse for ikke å følge opp disse barna, er manglende kapasitet i barnevernet. Disse medlemmer mener dette fører til at disse ungdommene da får et mangelfullt omsorgstilbud og manglende rettssikkerhet. Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at barnevernet får en kapasitetsøkning som sikrer alle barn rett til omsorg etter lov og barnevernstjenester, når de har behov for det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at staten tar ansvaret for de enslige, mindreårige asylsøkerne under 15 år. Likevel ser vi et grovt løftebrudd fra de rød-grønne partiene når de i Soria-Moria II-erklæringen skriver:

«Regjeringen har som mål å gjennomføre overføring av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år til barnevernet, men anser at ressurssituasjonen i barnevernet tilsier at dette ikke blir mulig i kommende fireårsperiode.»

Disse medlemmer vil sterkt advare mot at foreldreløse barn under 18 år skal bli sittende på vanlig asylmottak og vil derfor foreslå:

«Stortinget ber regjeringen følge opp Stortingets vedtak om en statlig overtagelse av ansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere opp til 18 år.»