Stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Anders
B. Werp og Elisabeth Aspaker fremmet 14. juni 2010 følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag,
slik at man åpner for at kommunene i politivedtektene kan innføre
regler om registreringsplikt for salgs- eller innsamlingsvirksomhet.
II
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag,
slik at man åpner for at kommunene i politivedtektene kan innføre
skjerpede regler om bortvisning av personer som driver aggressiv
eller sjenerende tigging og salg.
III
Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal strategi
for bekjempelse av organisert tigging.
IV
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
øvelser hvor politireserven kan benyttes til å øke politikraften
i Norge i perioder med utfordrende bemanningssituasjon.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til framlegget om å innskrenke moglegheitene for å tigge.
Komiteens fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil framheve dei tiltaka som regjeringa har gjort, særleg for å
koma den organiserte tigginga til livs. Tigging kan vera knytt til
menneskehandel og annan kriminalitet, og fleirtalet er
nøgd med at straffelova nå har heimel for at straffeforfølginga
kan rettast mot bakmennene i staden for tiggaren. Fleirtalet vil
understreke at tigging har komplekse årsaker, og at målretta sosialpolitiske
verkemiddel i heimlandet til tiggarane er den beste løysinga for å
unngå at folk blir tiggarar. Dette gjeld også for dei norske tiggarane,
der rusproblem ofte er bakgrunnen for den vanskelege situasjonen
dei lever i.
Fleirtalet viser til at forslagsstillarane
ønskjer «at man åpner for at kommunene i politivedtektene kan innføre
skjerpede regler om bortvisning av personer som driver aggressiv
eller sjenerende tigging og sal». Fleirtalet vil
påpeike at politiet også med dagens regelverk kan gripe inn dersom
tiggaren utgjer eit ordensproblem, eller er til såkalla kvalifisert
sjenanse. Etter politilova kan politiet bortvise tiggarar som forstyrrar
den offentlege ro og orden, eller som opptrer utilbørleg overfor
einskildpersonar.
Fleirtalet viser til at politivedtektene
gjev rom for å innføre meldeplikt for alle som skal samle inn pengar,
også som tigging. Denne moglegheita har vorte tatt i bruk fleire
stader, både i byer og andre stader, til dømes på ferjekaier. Resultata
har delvis vore gode for å redusere førekomsten av tigging, og fleirtalet meiner meldeplikt
kan takast i bruk fleire stader.
Fleirtalet kan ikkje sjå at politireserven
bør nyttast i samanhengar utover dei som dei er sett til i dag,
då politireserven er ein ressurs som er tilgjengelig i ekstraordinære
situasjonar. Fleirtalet set òg spørjeteikn ved kor
kostnadseffektivt det vil vera med ei utstrekt opplæring av politireserven,
gjeve at det blir gjort ei lovendring som gjer det mogleg å nytte
denne til ordensteneste.
Fleirtalet viser elles til justisministeren
sitt svarbrev av 5. oktober 2010 (vedlagt), og dei grep som er varsla
der.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til det nevnte svarbrevet fra statsråden
til komiteen. Fra brevet siteres:
«Det er i denne sammenheng vanskelig å forstå forslagsstillernes
påstander om at manglende oppfølgning fra regjeringen har gjort
det umulig å gripe inn overfor aggressiv eller sjenerende adferd
fra tiggere.»
Disse medlemmer registrerer
statsrådens kommentar med undring. Før opphevelsen av løsgjengerloven
i 2006 ble det fra Oslo politidistrikt advart mot en lovutvikling
som tilrettela for videre utvikling av den profesjonaliserte tiggervirksomheten
av utenlandske tiggere, både av hensyn til de involverte, og av
hensyn til den alminnelige orden og sikkerhet. Bakteppe for advarselen
var at det allerede på det tidspunktet var observert en økende andel
utenlandske tiggere, og at disse synes å være organiserte og profesjonaliserte.
Disse medlemmer viser videre
til at det ved lovfestingen av forbudet mot å utnytte eller forlede
noen til å tigge (Ot.prp. nr. 50 (2005–2006)) i kapittel 1 – proposisjonens
hovedinnhold – står:
«Departementet har på bakgrunn av høringen også
vurdert å foreslå en snever utvidelse av hjemmelsgrunnlaget for
politivedtekter i politiloven § 14 nr. 1, slik at de kommunene som
ønsker det, gis adgang til å fastsette politivedtekter om bortvisning
av personer som «i betydelig grad forstyrrer omgivelsene». Departementet
har imidlertid kommet til at det bør dokumenteres at det er et behov
for en slik endring før den foreslås. Departementet vil vurdere
spørsmålet på nytt når de nye reglene har fått virke en stund.»
Etter disse medlemmers oppfatning
viser uttalelsen fra Oslo politidistrikt at det allerede i 2006
var dokumentert et behov for en slik endring som skisseres fra Justisdepartementet.
Utviklingen hvert eneste år siden har underbygget dette. Stadig
flere byer og tettsteder har problemer med organisert tigging, uten
at politiet har hatt tilstrekkelige virkemidler for å kunne forhindre det.
Disse medlemmer viser videre
til at Oslo, Bergen og en rekke andre kommuner sommeren 2010 innførte
en meldeplikt for tiggere. Tidligere har byrådet i Oslo foreslått
å endre politivedtektene slik at politiet kan få rett til å fjerne personer
som driver pågående tigging eller salg. Byrådet mente at det var
helt nødvendig at politiet og kommunen fikk et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag
til aktivt å imøtegå dette problemet på en effektiv måte. Dessverre
fikk Oslo kommune avslag på dette forslaget fra statsråden og Justisdepartementet. Disse
medlemmer vil berømme byrådet i Oslo for å komme med konstruktive
løsningsforslag på et problem som gjelder for en lang rekke byer.
Disse medlemmer viser igjen til
statsrådens svarbrev til komiteen. Flertallspartiene og statsråden
synes å være tilfredse med at det først var i 2010 at arbeidet med
en bredere gjennomgang av adgangen til å bortvise utenlandske tiggere
fra EØS-området fra Norge ble igangsatt. Dette til tross for at
problemene med utenlandske tiggere var klart identifisert allerede
i 2006. Disse medlemmer viser i denne sammenhengen
til at statsråden i sitt svarbrev uttaler:
«Det er videre i større grad enn før slik at tigging utføres
i organiserte former …»
Disse medlemmer har allerede
vist til at organisert tigging var et kjent problem i 2006. Med dette
som bakteppe er det etter disse medlemmers oppfatning
derfor vanskelig å forstå at statsråden ikke har tatt initiativ
til en gjennomgang av hvilke andre virkemidler enn bruk av lokale
politivedtekter arbeidet mot organiserte tiggere kan utøves med. Disse
medlemmer vil fremheve at statsråden ikke har manglet foranledninger
til å vurdere virkemiddelapparatet. Opposisjonspartiene har gjentatte
ganger tatt opp temaet, eksempelvis i Dokument nr. 8:39 (2006–2007)
og interpellasjon fra representanten Elisabeth Aspaker den 3. april
2008.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag,
slik at man åpner for at kommunene i politivedtektene kan innføre
regler om registreringsplikt for salgs- eller innsamlingsvirksomhet.
II
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag,
slik at man åpner for at kommunene i politivedtektene kan innføre
skjerpede regler om bortvisning av personer som driver aggressiv
eller sjenerende tigging og salg.
III
Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal strategi
for bekjempelse av organisert tigging.
IV
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
øvelser hvor politireserven kan benyttes til å øke politikraften
i Norge i perioder med utfordrende bemanningssituasjon.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag,
slik at man åpner for at kommunene i politivedtektene kan innføre
regler om registreringsplikt for salgs- eller innsamlingsvirksomhet.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag,
slik at man åpner for at kommunene i politivedtektene kan innføre
skjerpede regler om bortvisning av personer som driver aggressiv
eller sjenerende tigging og salg.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal strategi
for bekjempelse av organisert tigging.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
øvelser hvor politireserven kan benyttes til å øke politikraften
i Norge i perioder med utfordrende bemanningssituasjon.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:158 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Anders B. Werp og
Elisabeth Aspaker om bekjempelse av aggressiv tigging via skjerpede
politivedtekter mv. – vedlegges protokollen.
Jeg viser til justiskomiteens brev av 15. september
2010.
Etter forslag fra den forrige regjeringen, der Høyre
deltok, ble tigging avkriminalisert. Et samlet Stortinget sluttet
seg til tanken om at man må benytte sosialpolitiske virkemidler,
ikke kriminalpolitiske, i arbeidet for å unngå at medmennesker skal
tigge.
Vi utfordres i dag av ulike sider ved tiggervirksomheten.
Det har vært en økning i antall personer som tigger, særlig utenlandske statsborgere.
Enkelte ganger utøves tigging på en pågående eller truende måte,
slik at det oppstår ordensproblemer. Det er videre i større grad enn
før slik at tigging utføres i organiserte former, noe som også reiser
spørsmål om enkelte tiggere er mulige ofre for menneskehandel. Det er
videre sammenhenger mellom noen av gruppene som tigger og personer
som begår kriminalitet.
De ulike utfordringer møtes på forskjellig vis. Politiet
har i dag ressurser og hjemler til å gripe inn for å beskytte offentlig
ro og orden, herunder tiggere som på ulovlig vis opptrer på en pågående
eller truende måte overfor publikum. Det er i denne sammenheng vanskelig
å forstå forslagsstillernes påstander om at manglende oppfølgning
fra regjeringen har gjort det umulig å gripe inn overfor aggressiv
eller sjenerende adferd fra tiggere.
Etter min oppfatning er det særlig den økte
og mer organiserte tiggingen som ofte utføres av utlendinger fra
EØS-området, som representerer en uønsket utvikling.
Enkelte steder har politiet og kommuner tatt
grep for å skaffe seg oversikt over og kontroll med tiggervirksomheten.
Vi vinner nå viktige erfaringer fra kommuner der man søker å regulere
tiggingen ved hjelp av meldepliktsbestemmelser og der man utvikler
en målrettet politiinnsats mot visse tiggermiljøer. Det er foreløpig
for tidlig å konkludere med at lokale meldepliktsbestemmelser i
tilstrekkelig grad løser uheldige sider ved tiggingen. Det er grunn
til å anta at meldepliktsregler er mest hensiktsmessige som ledd
i en bredere lokal satsing mot uønsket tigging, ikke som et enkeltstående
tiltak.
På bakgrunn av de erfaringer vi innhenter fra kommunene/
lokalt politi, vil det bli vurdert om det også er behov for lovendringer.
Samtidig har det etter min oppfatning blitt
nødvendig å foreta en bredere gjennomgang av adgangen til å bortvise
utenlandske tiggere fra EØS-området fra Norge. I sommer iverksatte Arbeidsdepartementet,
i samarbeid med Justisdepartementet, et utredningsarbeid der vi
ser nærmere på vilkårene for oppholdsrett og adgangen til bort-
og utvisning av EØS-borgere. Eventuelle regelendringer innenfor
de internasjonale forpliktelsene som finnes, for å hindre utenlandske
tiggere på gatene i Norge, vil bli drøftet.
Resultatet av gjennomgangen av de muligheter utlendingsregelverket
gir, samt vurdering av erfaringene med meldepliktsbestemmelser og
behovet for lovendringer er sentrale elementer i vårt arbeid med
å fastsette en tydeligere strategi for bekjempelse av organisert
tigging.
Forslagsstillerne oppfordrer regjeringen til
å ta initiativ til øvelser hvor politireserven kan benyttes til
å øke politikraften i Norge i perioder med utfordrende bemanningssituasjoner.
Jeg nevner at ordensforstyrrelser og annen straffbar virksomhet
knyttet til tigging ikke er av en slik karakter at politireserven
kan innkalles. Politireserven er forankret i lov om tjenesteplikt i
politiet av 21. november 1952 nr 3, og henger således sammen med
den militære verneplikt. Loven åpner for bruk av reserven i hastesituasjoner
som kan oppstå uten at politiet er forberedt, eksempelvis terror-
og sabotasjehandlinger, før krigsberedskap er erklært eller ved masseopptøyer
av et slikt omfang at politiet rent tallmessig ikke kan håndtere
oppgavene.
Det vises til omtale av politireserven i St.meld.nr 22
(2007-2008) Samfunnssikkerhet –samvirke og samordning og Innst.S.nr
85 (2008-2009). Regjeringen understreket i Prop. 1S (2009-2010) at
Politireserven skal videreføres på dagens nivå med mellom 800-900
operative mannskaper og innen dagens kostnadsramme på om lag 3,5 mill.kroner.
Øvelsesprogrammet for politireserven bygger
på fagplaner tilpasset relevante tjenesteområder og oppgaver som
politireserven kan bli satt til når lovens vilkår for bruk av reserven
er oppfylt. Politireserven skal ikke være en erstatning for eventuelt
manglende politiressurser til daglige gjøremål, og det vil derfor
ikke bli tatt initiativ til øvelser som foreslått.
Oslo, i justiskomiteen, den 9. november 2010
Per Sandberg |
Jenny Klinge |
leder |
ordfører |