Jeg viser til komiteens brev 15. september 2010 ved
leder Per Sandberg, hvor det bes om departementets uttalelse til
forslaget fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Per Sandberg
og Per-Willy Amundsen: Dokument 8:134 S (2009–2010). Forslaget lyder:
Stortinget ber regjeringen fremlegge forslag til nye
bestemmelser i straffeloven som oppstiller "undergraving av asylinstituttet"
som eget straffskjerpende moment.
Jeg er enig med forslagsstillerne at det er
viktig å hindre at enkelte utnytter asylsystemet til å begå kriminalitet
under oppholdet i Norge som asylsøkere. Dette undergraver tilliten
til asylinstituttet.
Forslagsstillerne antyder at norsk asylpraksis
er så liberal at den virker tiltrekkende på kriminelle. Jeg kan
vanskelig forstå at man har belegg for en slik påstand. Det er de
siste to årene gjennomført en rekke tiltak med sikte på både å styrke
retten til beskyttelse for de som har krav på det, og en rekke tiltak
for å motvirke at personer uten beskyttelsesbehov kommer til Norge som
asylsøkere. Statistikken viser at det har vært en vesentlig reduksjon
i ankomstene av asylsøkere fra 2009 til 2010. I samme periode har
man sett en økning i antallet asylsøkere i våre naboland Danmark
og Sverige.
Vi har videre inngått tilbaketakelsesavtaler
med viktige land som Irak, Afghanistan og Serbia, som har gjort
det mulig å returnere avviste asylsøkere til disse landene. I tillegg
har det rent generelt vært en økt innsats for å gjennomføre retur
av de som har fått avslag, og antallet returer er derfor langt høyere
hittil i år enn i samme periode i fjor. En grunn til at vi i en
del tilfelle ikke får returnert personer uten lovlig opphold i Norge
så raskt som vi ønsker, er at de har en uavklart identitet og noen
ganger også nasjonalitet. Regjeringen har derfor økt innsatsen for
å sikre en raskest mulig identitetsavklaring, blant annet gjennom
den pågående etableringen av et Nasjonalt Identitets- og dokumentasjonssenter
(NID).
Når det gjelder forslagsstillernes ønske om
endringer i straffeloven, viser jeg til at straffeloven 1902 inneholder
lite av generelle regler om hvilke omstendigheter som skal tillegges
vekt ved utmåling av straff innenfor de alminnelige strafferammer.
Det er også få bestemmelser om hva som generelt er å anse som skjerpende
eller formildende omstendigheter. Straffeloven 1902 § 61 inneholder
en generell regel om straffskjerpelse (etter nærmere bestemte vilkår)
ved gjentakelse, mens straffeloven 1902 § 232 for legemsfornærmelse,
legemsbeskadigelse og grov legemsbeskadigelse gir anvisning på straffskjerpelse
dersom vedkommende krenkelse er særlig smertefull eller farlig.
Norsk straffutmålingspraksis er i hovedsak basert på domstolenes
praksis, først og fremst Høyesteretts avgjørelser. Gjennom rettspraksis
har det utviklet seg normer for hva som skal regnes som formildende
og skjerpende omstendigheter ved straffutmåling.
I motsetning til i straffeloven 1902, er det
i straffeloven 2005 § 77 og § 78 tatt inn egne bestemmelser om skjerpende
og formildende omstendigheter ved straffutmålingen. Momentene er
i hovedsak en kodifisering av gjeldende rett, og de er ikke uttømmende.
Det innebærer at domstolene også kan ta andre momenter i betraktning
ved straffutmålingen når de foreliggende omstendigheter i saken
eller samfunnssituasjonen tilsier det. For eksempel er det bestemt
at det i skjerpende retning skal tas i betraktning at lovbruddet
er begått på en særlig hensynsløs måte, er begått av flere i fellesskap eller
er begått i nærvær av barn under 15 år, og i formildende retning
skal det tas i betraktning at lovbryteren har begrenset skaden,
det er gått lang tid siden lovbruddet, eller lovbryteren har avgitt en
uforbeholden tilståelse.
Fordi representantforslaget begrunner sitt forslag
med henvisningen til en "nylig avsagt dom i Høyesterett", vil jeg
gjerne knytte noen kommentarer til dommen. Ut fra beskrivelsen i representantforslaget
antar jeg at det siktes til Høyesteretts avgjørelse 12. april 2010,
gjengitt i Rt. 2010 side 449, hvor en ghanesisk statsborger ble
dømt til 18 dagers betinget fengsel for salg av 2,28 gram hasjisj.
Domfelte hadde sittet 21 dager i varetekt. Fra premiss 12–15 siteres:
"(12) Spørsmålet om betydningen for straffutmålingen
av at overtredelser av narkotikalovgivningen begås av asylsøkere,
har stått sentralt i både tingrettens og lagmannsrettens dom, samt i
partenes anførsler for Høyesterett. Jeg skal derfor først knytte
noen bemerkninger til dette.
(13) Lagmannsretten
har gitt tilslutning til følgende uttalelse i tingrettens dom: «Kriminelle som
misbruker asylinstituttet til salg av narkotika er et stort og stadig
økende samfunnsproblem, og allmennpreventive hensyn gjør seg særlig gjeldende.»
(14)
Det står noe uklart for meg hva det nærmere bestemt ligger i dette
utsagnet. Jeg har vanskelig for å se at det kan være et relevant
hensyn ved straffutmålingen hvorvidt narkotikaforbrytelser begås
av asylsøkere eller av norske statsborgere. At det kan være relevant
ved den strafferettslige reaksjonsfastsettelse å legge vekt på hvorvidt
en utlending blir bortvist eller utvist av riket, er innlysende,
jf. også det som er gjengitt fra Riksadvokatens rundskriv. Atskillig
mer problematisk forekommer det meg å være generelt å reagere strengere
overfor asylsøkere med henvisning til allmennpreventive hensyn.
Tvert imot må det følge av alminnelige likhetsbetraktninger at det er
den straffbare handling som skal bedømmes, og at hver domfelt skal
vurderes individuelt.
(15) Dersom det faktum som
ligger til grunn for domfellelsen, gir grunnlag for slutninger om
at den domfelte er kommet til Norge under påberopelse av asylinstituttet
med det formål å omsette narkotika i profittøyemed, kan det rimeligvis
ligge annerledes an. I slike tilfeller vil de straffbare handlinger
gjerne ha et profesjonelt preg som det vil være relevant å se hen
til ved straffutmålingen, jf. Rt. 2000 side 2030 for et tilfelle
av vinningskriminalitet."
Førstvoterende, med tilslutning fra sakens
øvrige dommere, uttaler altså at han vanskelig kan se at det kan
være et relevant hensyn ved straffutmålingen hvorvidt lovbruddet
– i dette tilfellet narkotikaforbrytelsen – er begått av asylsøkere
eller av norske statsborgere. Dette er jeg enig i. Deretter uttales
det at dersom det i den individuelle saken kan påvises at den domfelte er kommet til
Norge "under påberopelse av asylinstituttet med det formål å omsette
narkotika i profittøyemed", kan det ligge annerledes an, og at i
"slike tilfeller vil de straffbare handlinger gjerne ha et profesjonelt
preg som det vil være relevant å se hen til ved straffutmålingen".
Imidlertid var det ikke grunnlag for å trekke slike slutninger
i denne saken.
Etter gjeldende rett vil det altså kunne være
anledning til å legge vekt på i straffskjerpende retning at personer
kommer til Norge under påberopelse av asylinstituttet for å omsette narkotika
i profittøyemed. Slik vil det også være når straffeloven 2005 trer
i kraft. Etter straffeloven 2005 § 77 bokstav i) skal det ved straffutmåling
i skjerpende retning især tas i betraktning at lovbruddet "er ledd
i en planlagt eller organisert virksomhet". Er gjerningspersonen
tidligere domfelt for en tilsvarende handling, eller dersom den
straffbare handlingen er begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell
gruppe, er det dessuten adgang til å forhøye fengselsstraffen inntil
det dobbelte, jf. hhv. straffeloven 1902 §§ 60 a og 61 og straffeloven
2005 § 79.
Etter min mening er de rettslige utgangspunktene
som Høyesterett trekker opp fornuftige, og jeg mener at de både
ivaretar den alminnelige likhetstanken som er grunnleggende ved
utmåling av straff, samtidig som de åpner opp for å møte profesjonell
utnyttelse av asylinstituttet med strengere straff. Strafferetten
og straffeprosessen skal være lik for alle, og man skal ikke straffes
strengere utelukkende fordi man er eller har vært asylsøker.
For øvrig vil jeg knytte noen kommentarer til straffenivået
for salg av mindre kvanta narkotika. I Ot.prp. 22 (2008–2009)punkt
4.2.3.4 er det uttalt om straffnivået for befatning med narkotika
til eget bruk:
"Departementet peker på at straffenivået over tid er
blitt noe nedjustert i norsk rettspraksis. Især er det tilfelle
for befatning med små kvanta narkotika til eget bruk. Slike tilfelle
skal straffes mildere en annen befatning med narkotika, se særlig Rt.
1999 side 33. Er det tale om større kvanta tillegges dette momentet
mindre vekt, se Rt. 2002 side 872 og Rt. 2003 side 118."
Videre:
"Det bør på samme måte som i dag gis strenge straffer
for de profesjonelt pregede, alvorlige narkotikasakene. Samtidig
er departementet enig i den varsomme nedjusteringen som over tid
har funnet sted i straffenivået, særlig hva gjelder saker som omhandler
narkotikaovertredelse knyttet til eget bruk. Slike tilfeller har
en klart lavere straffverdighet enn befatning med narkotika som
tar sikte på videresalg av større mengder narkotika. Samlet sett
foreslår derfor departementet at den straffutmålingspraksis som
nå etter hvert har festnet seg, videreføres, likevel slik at annen
straff enn ubetinget fengsel i større grad bør anvendes i saker
om videresalg av en liten mengde narkotika for å finansiere eget
rusmisbruk."
Uttalelsene her om annen straff enn ubetinget fengsel
er altså utelukkende knyttet til salg av små mengder narkotika for
å finansiere eget rusmisbruk, ikke salg som er knyttet til profitt.
Slik jeg oppfatter representantforslaget forsøker det
å ivareta ulike formål, ettersom begrunnelsen for straffskjerpelse
så tett knyttes sammen med muligheten for å få gjennomført uttransportering av
utlendingen. Jeg viser her til at Justisdepartementet 7. juli i
år sendte på høring flere forslag til utvidede hjemler for bruk
av tvangsmidler etter utlendingsloven. Tiltakene er blant annet rettet
mot asylsøkere og personer med ulovlig opphold, som begår kriminalitet.
Høringsforslaget er en oppfølging av det som ble signalisert i Soria
Moria II, og inneholdt blant annet følgende forslag til endringer
i utlendingsloven:
Mindre strengt beviskrav
for å fengsle ved tvil om identitet.
Mindre strengt sannsynlighetskrav for å
fengsle på grunn av unndragelsesfare.
Ny hjemmel for å pålegge meldeplikt eller bestemt
oppholdssted overfor utlendinger som er asylsøkere eller har ulovlig
opphold, og som blir straffet for forhold som kan føre til utvisning.
Ny hjemmel for frihetsberøvelse av utlendinger som
ikke overholder slikt pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted
som nevnt i punktet over.
Ny hjemmel for frihetsberøvelse av utlendinger som
har fått vedtak om utvisning på grunn av ilagt straff.
Endring av fristen for når en utlending
som blir pågrepet med hjemmel i utlendingsloven må fremstilles for
en domstol for fengsling. Fristen foreslås endret fra "snarest mulig,
og så vidt mulig dagen etter pågripelsen", til "snarest mulig og senest
tre dager etter pågripelsen.
Jeg vil komme tilbake til Stortinget med oppfølging
av høringen så snart denne er avsluttet og høringssvarene er gjennomgått
og vurdert.
For øvrig viser jeg til at det i Prop. 3 L
(2010–2011) Endringer i utlendingsloven(gjennomføring av returdirektivet),
som Justisdepartementet fremmet i statsråd 1. oktober 2010, er lagt frem
forslag om at det ved vurderingen av om det er grunnlag for å fengsle
en utlending på grunn av unndragelsesfare etter utlendingsloven, blant
annet skal kunne legges vekt på om utlendingen er ilagt straff.
Det er videre foreslått en presisering om at det skal kunne legges
vekt på om utlendingen har gitt uriktige opplysninger i utlendingssaken.
Dette vil nok ofte være tilfellet for de som kommer hit med det
formål å begå kriminalitet.