Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun,
Anita Orlund og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Siv Jensen, Tone Liljeroth, Peter N. Myhre, Kari Storstrand og Torkil
Åmland, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen
Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell,
fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, viser til at Representantforslag 141
S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Morten Høglund og Jan Arild
Ellingsen om en norsk budsjettstrategi for bistand til FN inneholder
seks forslag som berører forskjellige sider ved norsk budsjetterings-
og rapporteringspraksis i forhold til FN-organisasjonene. Som grunnlag
for komiteens arbeid med saken er det innhentet en
uttalelse fra Utenriksdepartementet, datert 29. september 2010.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil innledningsvis
understreke at FN-systemet utgjør en meget viktig kanal for internasjonal
bistand og at regjeringen løpende bør vurdere hvordan en kan forbedre
budsjett-, rapporterings- og evalueringssystemene for denne bistanden.
For å bidra til den mest effektive bruk av FN-organisasjonenes
midler er det etter flertallets syn ingen god løsning
at de enkelte giver- og mottakerland fastsetter en rekke særegne
krav til bruk av de midler landene bidrar med. Dette vil tvert imot
gjøre forvaltningen mer komplisert og kreve mer byråkrati. Samtidig
vil det vanskeliggjøre de styrende organers mulighet til å legge
en helhetlig og rasjonell plan for bruken av midlene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til følgende formulering i Prop. 1 S (2010–2011), under kapittel
165:
«FN-organisasjoner er byråkratiske og har vanskeligheter
med å levere bistand effektivt.»
Det er disse medlemmers mening
at dette synliggjør at en rekke FN-organisasjoner ikke er egnede
kanaler for bistand.
Komiteen vil videre
påpeke at samarbeidet med FN-organisasjonene ikke bare gir Norge
anledning til å bidra med finansiering, det gir også rett til å
delta i styrende organer som legger planer og budsjetter for organisasjonenes
virksomhet. Dette gir Norge mulighet til å være med på å legge føringer
ikke bare for bruken av norske finansielle bidrag, men for organisasjonens samlede
virksomhet.
Komiteen vil derfor bekrefte
den etablerte policy om å bidra til organisasjonenes felles budsjetter
og overføre tilskudd uten krav om binding til kjøp av varer og tjenester
fra det enkelte giverland. Komiteen vil understreke
at det er slike bidrag som kvalifiserer til betegnelsen multilateral
bistand.
I den grad de enkelte giverland selv vil bestemme
«end user», er dette ikke å regne som multilateral bistand, men
som såkalte «multi-bi-bidrag». Disse regnes i internasjonal statistikk som
en del av den bilaterale bistanden. Komiteen er kjent
med at Norge i noen grad har bidratt til etablering av spesielle
fond og programmer. Denne bidragsformen har ikke minst blitt brukt
for å bidra til innovasjon og erfaring med nye innsatsfelter, for
eksempel kvinnerettet bistand. Dette er etter komiteens syn
formålstjenlig særlig i overgangsperioder inntil slike prioriteringer
er tilstrekkelig innarbeidet i den aktuelle organisasjons generelle
virksomhetsplaner.
Når det gjelder FNs ulike roller ut over det
å være en kanal for bistand, har komiteen merket seg
at Utenriksdepartementet i sin uttalelse framhever følgende aspekter:
«FN har i kraft av sin medlemsmasse universell legitimitet
og er eneste forum som kan sikre en regelbasert verdensorden.
FN
har betydning som går langt ut over overføring av finansielle ressurser
og har sentrale roller både globalt og på landnivå som fora for den
utvik-lingspolitiske debatten, konfliktforebygging og freds-bevaring,
i utformingen av universelle normer og utviklingspolitiske prinsipper og
ved omfattende rådgivning til nasjonale myndigheter og bidrag til
nasjonal kompetanseutvikling i de fattige landene.
FN
og dets organisasjoner styres og drives etter regelverk besluttet
av FNs medlemsland, og Norge bidrar ikke bare med finansiering,
men deltar også i styrende organer. Det siste gir anledning til
påvirkning og kontroll.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet. viser til at disse
forhold gir FN en viktig – og i mange henseende enestående – rolle
i det internasjonale samarbeid. Flertallet mener
at globaliseringen øker FNs betydning som globalt samarbeidsforum.
Tross sine begrensninger er FN i praksis det eneste forum som kan
sikre en regelbasert verdensorden. Det er derfor all grunn til at
Norge fortsatt gir aktiv støtte til å styrke og effektivisere FNs
oppgaver i en slik sammenheng.
Komiteen legger til
grunn at FN-organisasjonenes egnethet og effektivitet som bistandsorganisasjoner
må være gjenstand for samme kritiske vurdering som andre bistandskanaler. Følgelig
må FN-organisasjonene – på samme måte som andre bistandskanaler
– dokumentere utviklingseffekten av de bistandsmidler de forvalter.
Når det gjelder de enkelte forslag som ligger
i representantforslaget, har komiteen følgende merknader:
Komiteen deler det
syn at kontinuerlige vurderinger av FN-organisasjonenes effektivitet
og resultatoppnåelse er påkrevet. Komiteen vil minne
om at Norge – sammen med andre partnere – lenge har hatt en løpende
vurdering av virksomheten og arbeidet målrettet for reformer for
å styrke effektiviteten og resultatoppnåelsen. I sin uttalelse av
29. september 2010 understreker Utenriksdepartementet at dette arbeidet
blitt styrket de siste årene. Vurderingene gjøres ifølge departementet
i dag «på flere måter»:
a) Gjennom
aktiv deltakelse i organisasjonenes styrende organer hvor organisasjonenes
årlige rapporter om resultatoppnåelse, evalueringsvirksomheten og
internrevisjon samt rapporter fra ekstern revisor og enkeltstående
evalueringer behandles. Styredeltakelsen innebærer gjerne nært samarbeid
med andre land, både nordiske og andre likesinnede land.
b) Norge har vært sentral i opprettelsen
av et nylig styrket nettverk (Multilateral Organisations Performance
Assessment Network, MOPAN) som nå består av 16 giverland og som hvert
år foretar felles vurderinger av de viktigste multilaterale organisasjonene.
FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs barnefond (Unicef), Verdensbanken
og Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) ble gjennomgått i 2009.
I 2010 foretas det vurderinger av FNs befolkningsfond (UNFPA), Verdens
helseorganisasjon (WHO), Den asiatiske utviklingsbanken (AsDB) og
Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD). Fra 2011
vil seks organisasjoner/institusjoner bli gjennomgått hvert år.
De største organisasjonene vil bli vurdert hvert tredje eller hvert
fjerde år, avhengig av når rapportene kan brukes inn i viktige prosesser
for å bedre resultatfokus og effektivitet i de ulike organisasjonene.
c) Gjennom uavhengige evalueringer som
administreres av Norads evalueringsavdeling.
d) Utenriksdepartementets såkalte «profilark» som
i 2009 oppsummerte vurderingene av i alt 25 multilaterale organisasjoner
og globale fond. Det arbeides med å utvikle klarere vurderingskriterier
for å sikre mer systematiske vurderinger på tvers av organisasjonene.
Dette vil bli søkt gjennomført i 2011.
e) Også informasjonsutveksling med likesinnede land
bidrar til de norske vurderingene av ulike organisasjoner. Eksempelvis
var det i mars 2010 et nordisk møte hvor en rekke multilaterale
organisasjoner ble diskutert, basert på ulike typer gjennomganger
som anført ovenfor.
Komiteen vil understreke betydningen
av at dette vurderingsarbeidet gjøres i tett samarbeid med så mange
andre givere som mulig, slik at FN-organisasjonene kan forholde
seg til felles vurderinger utført på grunnlag av et omforent sett
av kriterier. Komiteen mener det fortsatt er behov
for en ytterligere styrking og samordning av evalueringene og forventer
at regjeringen bidrar aktivt til dette.
Komiteen er kjent med at Utenriksdepartementet
har utarbeidet en serie «profilark» hvor det gir sin vurdering av
en rekke FN-organisasjoner. Komiteen anser slike
kortfattede presentasjoner som nyttige, men mener profilarkene må
videreut-vikles. Særlig må kvaliteten høynes ved at vurderingene
presiseres med hensyn til effektivitet og resul-tat-oppnåelse. Komiteen har merket
seg at departementet vil søke å utvikle klarere vurderingskriterier
i 2011. Komiteen forventer å bli orientert nærmere
om dette på egnet måte, senest i budsjettproposisjonen for 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Norsk bistand kanalisert gjennom FN
har økt betydelig de siste årene, og at Norge har vært en sentral
donor til FN gjennom flere tiår. Disse medlemmer registrerer
at det i Prop. 1 S (2010–2011) fremgår at det «ikke er gjort mange
studie av FN som kanal for bistand». Samtidig er disse medlemmer kjent
med en rekke påpekninger gjennom Riksrevisjonens Dokument 1 om at FN-organisasjonene
i mange tilfeller ikke prioriterer å fokusere på resultat- og måloppnåelse
i bistanden. På denne bakgrunn er disse medlemmer skuffet
over at regjeringen vil vente til senest 2012 før det utarbeides
klarere vurderingskriterier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, anser
på denne bakgrunn at det er bred enighet om intensjonen i forslag
1. Man har fra norske myndigheters side lenge arbeidet for økt effektivitet
og måloppnåelse i FN-systemet og for å styrke evalueringsvirksomheten.
Dette går også klart fram av departementets uttalelse. Utfordringen
ligger etter flertallets syn derfor ikke i om man
skal ha en løpende vurdering, men i hvordan dette evalueringsarbeidet
skal videreutvikles og systematiseres. Med disse presiseringer støtter flertallet forslag
I.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet foreslår at Dokument
8:141 S (2009–2010) om representantforslag fra stortingsrepresentantene
Morten Høglund og Jan Arild Ellingsen om en norsk budsjettstrategi
for bistand til FN – vedlegges protokollen.
Komiteen viser til
at bidragene til FNs regulære budsjett fastsettes etter en avtalt
fordelingsnøkkel og at finansieringen av FNs fredsbevarende operasjoner
skjer etter en egen bidragsskala. Også medlemskontingentene i FNs særorganisasjoner
er basert på fremforhandlede fordelingsnøkler. Felles for disse
tre er at totalbudsjettene besluttes ved enighet mellom FNs 192
medlemsland. Derfor legger komiteen til grunn at
Norge ikke kan beslutte størrelsen på de norske bidragene til FNs
regulære budsjett utover å søke å påvirke størrelsen på totalbudsjettene.
Når det gjelder frivillige bidrag, konstaterer komiteen at
det er et annet handlingsrom for fastsettingen av størrelsen på
norsk støtte. Som departementet også bekrefter, er komiteen kjent
med at det gjennom lang tid har vært slik at omfanget av den norske
støtten skjer på bakgrunn av en vurdering av den enkelte organisasjons
relevans ut fra norske prio-riteringer og effektivitet i forvaltningen
av midlene. Vurderingen omfatter også reformviljen i den enkelte
organisasjon.
Som et aktuelt eksempel på at Norge også trekker
konsekvenser av en kritisk vurdering, vil komiteen vise
til at Norge besluttet å ikke inngå ny programsamarbeidsavtale med
FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) da den forrige programsamarbeidsavtalen
utløp i 2009. Beslutningen ble truffet fordi Norge var misfornøyd
med oppfølgingen av det reformarbeidet som styrende organer hadde
pålagt organisasjonen, herunder effektiviseringstiltak og et styrket
fokus på resultatoppnåelse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at dette ikke innebærer at bistanden til landbruk skal reduseres,
men at midlene omdisponeres til andre aktører innenfor og utenfor FN. Flertallet har
gjentatte ganger løftet fram nettopp landbruk og matvaresikkerhet
som innsatsområder som Norge må trappe opp betydelig og har merket
seg at regjeringen har bekreftet sin vilje til dette.
Komiteen vil understreke
at matvaresikkerhet er et viktig mål i bistandspolitikken.
Komiteen vil videre vise til
at det FN-oppnevnte reformpanelet, hvor statsminister Stoltenberg
var en av lederne, anbefalte flere oppfølgingstiltak. I dialogen
med de relevante FN-organisasjonene er fokus blant annet satt på harmonisering
av administrative systemer og rutiner samt FNs koordinering på landnivå.
Når det gjelder FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs
barnefond (UNICEF) og FNs befolkningsfond (UNFPA), opplyser departementet
i sin uttalelse at Norge i tillegg har vært med på å drive fram
likelydende vedtak i styrene. Målet er en omfattende budsjettreform
som tar sikte på å styrke budsjettene som virkemiddel til å oppnå resultater
og for øvrig gi lettere innsyn i hvordan organisasjonenes finansielle
ressurser brukes. Komiteen mener det er viktig at
dette følges opp i praksis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener på denne bakgrunn
at det ikke er behov for at Stortinget ber regjeringen gjøre Norges
bidrag avhengig av reformviljen i FN-organisasjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til uttalelser fra blant annet professor i utviklingsøkonomi Sandra
Sequeira ved London School of Economics (2009) om at mens andelen
bistand kanalisert gjennom FN har sunket de siste årene, så har
FNs byråkrati ikke blitt nedgradert tilsvarende. Disse medlemmer registrerer
Sequeiras påstander om at ingen departementer er blitt slått sammen,
og ingen programmer er kuttet så langt gjennom FNs «Delivering as
One». FN har heller ikke vært i stand til å kalkulere potensielle
innsparinger som følge av initiativet. Det er disse medlemmers mening
at Norges bistand til FN bør avgjøres av organisasjonens komparative
fordeler og addisjonalitet. Bistandens struktur er satt sammen av spesifikke
organisasjoner innenfor svært begrensede områder, så vel som organisasjoner
som arbeider generelt over flere saksfelt. Det er disse medlemmers mening
at Norge i særlig grad burde vurdere om det er hensiktsmessig å benytte
FN-organisasjoner som kanal for bistand der hvor markedet for bistanden
involverer mange ulike organisasjoner med potensielle komparative
fordeler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil imidlertid be
om at regjeringen i tiden framover gir klarere uttrykk for hvilke
vurderinger en fra norsk side gjør seg om de enkelte FN-organenes relevans,
effektivitet og reformvilje samt hvilke budsjettmessige konsekvenser
regjeringen anbefaler for Norges frivillige bidrag på bakgrunn av dette. Flertallet deler,
med de nødvendige presiseringer som er gitt i departementets uttalelse og
i disse merknader, intensjonen i forslag II. På denne bakgrunn foreslår flertallet at
forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
forslag II i dokumentet.
Komiteen vil vise
til at Stortinget ved behandlingen av St.prp. nr. 1 (2005–2006)
åpnet for å gi flerårige indikative tilsagn til FNs viktigste utviklingsorganisasjoner.
Slike indikative tilsagn innebærer i praksis et løfte – med forbehold
om Stortingets samtykke (budsjettvedtak) – om å opprettholde nivået
på støtten i påfølgende år. Av departementets uttalelse framgår
at slike tilsagn gjelder bare kjernebidrag og at disse er å anse
som et «svar» på organisasjonenes styrevedtatte langtidsplaner eller
strategiske planer og vil normalt ha samme tidshorisont som organisasjonenes
planer.
Utenriksdepartementet opplyser at man fra norsk side
har benyttet seg av muligheten til å gi flerårige indikative tilsagn
til UNDP, UNICEF og UNFPA.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at signaler om policyendringer i størst mulig grad
søkes samordnet med andre givere slik at organisasjonene ikke stilles overfor
en rekke motstridende forventninger som dermed vil være umulig å
innfri.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at forutsigbarhet i finansiering er internasjonalt anerkjent som
et sentralt bistandseffektivitetsprinsipp. Det er derfor også nedfelt
i Pariserklæringen om bistandseffektivitet og den påfølgende handlingsplanen
(Accra Agenda for Action). Det er dessuten inkludert i fremforhandlede
dokumenter om FNs utviklingsaktiviteter, herunder organisasjonenes
ressursmobiliseringsstrategier som styrene har sluttet seg til. Dette
flertallet er kjent med at ikke bare Norge, men også en
rekke andre givere av slike grunner gir flerårige tilsagn til de
samme organisasjonene.
Av departementets uttalelse om saken framgår
at regjeringen søker å påvirke organisasjonene i retning av økt
effektivitet og derfor ønsker å videreføre ordningen med flerårige
indikative tilsagn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at dersom man har «benyttet seg av muligheten»
til å gi flerårige indikative tilsagn til flere FN-organisasjoner,
er dette et utslag av politisk vilje og basert på frivillighet,
og det er derfor disse medlemmers mening at Norge
også kan si nei til slike tilsagn. Disse medlemmer mener
at ordningen med flerårige, indikative tilsagn fører til ytterligere klientifisering
og bistandsavhengighet i u-landene. For å stimulere til en bærekraftig
utvikling hvor landene i fremtiden skal kunne klare seg uten bistand,
mener disse medlemmer at ordningen må avskaffes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, anser flerårige tilsagn som et framskritt fordi
de bidrar til større forutsigbarhet for organisasjonene. Etter flertallets syn
gir dette organisasjonene forutsetninger for å drive mer effektivt
og på basis av prioriteringene i organisasjonenes langtidsplaner. Flertallet mener dette
er av vital betydning for Norge siden vårt land er en stor bidragsyter
av kjernemidler til disse organisasjonene.
Flertallet har videre merket
seg at regjeringen mener flerårige indikative tilsagn er hensiktsmessige
også fordi det gir anledning til å knytte klare forventninger til
hva organisasjonene skal levere blant annet når det gjelder oppfølging
av forventninger om reformvilje, mer resultatbasert styring og bedre
effektivitet samt en rettighetstilnærming til virksomheten og ivaretakelse
av likestillingshensyn. Flertallet er enig i dette.
Flertallet forventer at regjeringen
gjør bruk av den anledning slike tilsagn gir til å uttrykke forventninger
om effektivitetsreformer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er uenig
i forslag III og mener det ville representere et stort tilbakeskritt
i Norges aktive deltakelse og påvirkning av FN-organisasjonene. Flertallet tilrår
derfor at forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer forslag III i dokumentet.
Etter komiteens syn
er fredsoperasjoner et av FNs viktigste virkemidler, og det er av
stor betydning at FN lykkes som fredsbevarer. Denne oppgaven har
imidlertid blitt stadig mer utfordrende i senere år. Sikkerhetssituasjonen
preges i mange av operasjonsområdene av at FN står overfor opprørsgrupper
som ikke føler seg forpliktet til å legge ned våpnene, som angriper
sivilbefolkningen og i en del tilfeller også angriper FN-personell.
Fredsoperasjonene har i tillegg fått stadig mer omfattende oppgaver
og blitt betydelig større. Komiteen mener dette stiller
FN overfor store utfordringer, blant annet fordi vellykket gjennomføring
av fredsoperasjonene i noen tilfeller krever kapasiteter som ikke
mange medlemsstater har.
Komiteen er kjent med at Norge
har vært en pådriver og støttespiller for de reformprosessene som
har vært iverksatt de senere årene for å styrke FNs evne til å håndtere
de mer komplekse utfordringene som er knyttet til fredsoperasjoner i
vår tid.
Det gjelder både de prosessene som har vært rettet
spesielt inn mot fredsoperasjonene og de som gjelder hele FN-apparatet,
som «ett FN på landnivå».
I departementets uttalelse opplyses at den siste operasjonsrettede
reformprosessen i FN, også kjent som «New Horizon», ble innledet
i juli 2009 og anga fire hovedprioriteringer:
1. Styrke planlegging,
drift og oppfølging av operasjonene.
2. Styrke utvikling av kapasitet. Tilgangen
på ressurser er ikke uendelig – hvordan kan FN få tilgang på og
få mer ut av de ressursene som faktisk finnes?
3. Bedre feltstøtten – hvordan legge best
mulig til rette for gjennomføring i felt – med hensyn til logistikk,
sikkerhet osv.
4. Bidra til policy-utvikling – utvikle
praktiske retningslinjer for gjennomføring av sentrale oppgaver
som beskyttelse av sivile og robust fredsbevaring.
Komiteen har merket seg at framdriften
varierer på de ulike områdene. Ifølge departementet er planlegging
og oppfølging (punkt 1) styrket gjennom bl.a. intensivert dialog
mellom sikkerhetsrådet, sekretariatet og de bidragsytende landene.
Når det gjelder punkt 2, har man bl.a. nylig startet pilotprosjekter
for å utvikle klarere retningslinjer for hvilke resultater man forventer
i felt av ulike militære enheter. En global feltstøttestrategi (punkt
3) ble vedtatt i juni d.å. Den forventes å ville bidra til bedre
praktisk tilrettelegging for gjennomføring av operasjonsmandatene
i felt. På policysiden (punkt 4) er utviklingen av et strategisk
rammeverk for beskyttelse av sivile en av de mest sentrale, men også
en av de mest utfordrende oppgavene. Dette skyldes både at det er
svært krevende å legge opp til gode beskyttelsesstrategier og at
land i Sør er på vakt mot forslag som kan bidra til at FNs rolle kan
komme i konflikt med nasjonal suverenitet. Departementet opplyser
at en oversikt over aktuelle områder for videre norsk innsats ble
overlevert FN våren 2010. Denne oversikten vil danne grunnlag for
videre utvikling av samarbeidet med FN om støtte til fredsoperasjonene. FN
har varslet at en framdriftsrapport for New Horizon-prosessen vil
foreligge i slutten av september. Det bør i lys av denne vurderes
om det er formålstjenlig med en ytterligere, separat norsk rapport.
Komiteen forutsetter at Norge
bidrar aktivt til å gjennomføre målsettingene under New Horizon-prosessen
med personell, kapasitetsbyggingstiltak og doktrineutvikling. Komiteen er kjent
med at norske myndigheter jevnlig utarbeider oversikter til bruk
i kontakten med FN og forutsetter at Stortinget på egnet måte gjøres kjent
med fremdriften i reformarbeidet i FNs avdeling for fredsoperasjoner
(DPKO).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
på denne bakgrunn intensjonen i forslag IV, men tilrår at det bifalles
ikke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer forslag IV i dokumentet.
Komiteen viser til
at FNs regulære budsjett vedtas ved konsensus og at Norges bidrag
til dette budsjettet i perioden 2010–2011 utgjør 0,871 pst.
Komiteen er kjent med at det
gjennom de siste tjue årene har vært diskusjoner om reell nullvekst
– som tillater videreføring av FNs løpende aktiviteter på eksisterende
nivåer – eller nominell nullvekst bør legges til grunn for FNs regulære
budsjett.
Norge har støttet kravet om budsjettdisiplin,
men mener at nullvekstlinjen vil bidra til en statisk tilnærming
til FNs oppgaver gjennom sementering av gamle oppgaver snarere enn
til et sterkt og effektivt FN som endres i tråd med nye globale oppgaver. Komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
mener denne linjen må videreføres fra norsk side og at et prinsipp
om null nominell vekst i FNs regulære budsjett ikke samsvarer med
Norges ambisjoner for FNs videre utvikling.
Flertallet mener at det er i
Norges interesse at FN evner å bidra til løsningen av oppgaver som vi
prioriterer høyt. Flertallet mener dette i praksis
ikke er forenlig med et prinsipp om nominell nullvekst. Et slikt
budsjetteringsprinsipp vil etter flertallets syn
i praksis innebære en gradvis nedbygging av FNs aktiviteter og rolle
sammenlignet med andre globale aktører som ikke har samme legitimitet
og som heller ikke er underlagt slike finansielle begrensninger.
Komiteen har merket
seg at finanskrisen har bidratt til å snu den tidligere trenden
med økninger i det regulære budsjettet. Komiteen er
kjent med at FNs generalsekretær den senere tid har hatt en ambisjon
om 0,5 pst. reell vekst i det regulære budsjettet. Budsjettet for
2010–2011, som ble vedtatt etter langvarige forhandlinger under
norsk ledelse, innebærer et budsjett som ligger litt over nullvekstgrensen.
Siden Sikkerhetsrådet og generalforsamlingen samtidig
har pålagt sekretariatet en rekke nye oppgaver, konstaterer komiteen at
de vedtatte budsjettrammene i praksis fører til at det regulære
budsjettet i realiteten har blitt strammere de senere år.
Departementet opplyser i sin uttalelse at viktige deler
av sekretariatets oppgaver er underfinansiert over det regulære
budsjettet. Sekretariatet er derfor i stor grad avhengig av frivillige
bidrag for å følge opp mandatene, også oppgaver som har høy prioritet
på norsk side. Ett eksempel er FNs kontor for koordinering av humanitær
bistand (OCHA) som ikke får tilstrekkelige midler over det regulære
budsjettet til å utøve sine kjernefunksjoner og som derfor er avhengig
av frivillige bidrag, herunder fra Norge. Tilsvarende er oppfølgingen
av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet i
stor grad avhengig av frivillige bidrag.
I arbeidet med de regulære budsjettene mener komiteen at
det fortsatt må være et sentralt norsk anliggende å bidra til et
sterkere resultatfokus og økt ansvarlighet. Komiteen vil
dessuten understreke betydningen av at kontrollutøvende instanser,
særlig Office of Internal Oversight Services (OIOS) sikres tilstrekkelige
ressurser og uavhengighet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener Norge fortsatt
må arbeide for at FNs kjerneoppgaver i størst mulig grad dekkes
under det regulære budsjettet for å gjøre gjennomføringen mindre
avhengig av frivillige bidrag. Disse er ikke bare mindre forutsigbare,
men innebærer etter flertallets syn også en mindre
heldig byrdefordeling mellom medlemslandene.
Flertallet mener at å vedta et
prinsipp om at null nominell vekst i FNs organisasjoner skal legges
til grunn, vil være uheldig og stå i konflikt med politiske mål
Norge søker å oppnå gjennom deltakelsen i samarbeidet i FN. Flertallet vil på
denne bakgrunn tilrå at forslag V ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
forslag V i dokumentet.
Komiteen anser det
problematisk at et økende antall mandater resulterer i tiltakende
fragmentering og duplisering i FNs arbeid. Dette skaper etter komiteens syn
en stor utfordring når det gjelder å sikre resultater og effektivitet. Komiteen er
kjent med at Norge i FN arbeider for å bidra til å eliminere mandater
som ikke lenger er relevante og samkjøre dupliserende mandater. Dette
er imidlertid en vanskelig og ofte politisk følsom oppgave fordi
medlemsstatene har eierskap til, og ofte også egeninteresse av,
ulike mandater.
Komiteen er kjent med at Norge
– under det pågående arbeidet med reform av generalforsamlingen
– har gått inn for et prinsippvedtak om at nye mandater skal tidsbegrenses.
Et slikt prinsipp vil i praksis innebære at en eventuell forlengelse
vil kreve nye vedtak. Sammen med likesinnede prøver Norge også å
få tidsbegrensing inn i enkeltmandatene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter den linje
Norge arbeider etter i disse spørsmål.
Komiteen er kjent
med at formell eliminering av mandater i FN krever konsensus, men
at dette ofte er vanskelig å oppnå. Derfor er det så langt oppnådd
begrensede resultater i den særskilte prosessen med å revidere FNs
mandater som ble igangsatt under FNs 60. generalforsamling i 2005.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner samtidig
grunn til å nyansere beskrivelsen av problemet. At mandater ikke
formelt oppheves, betyr ikke nødvendigvis at de forblir operative.
Mandater som ikke lenger er aktuelle, vies naturlig nok ikke oppmerksomhet.
Komiteen viser dessuten
til at eliminering av mandater også kan skje utenfor den særskilte prosessen
som ble igangsatt i 2005. Komiteen vil som eksempel
på dette nevne opprettelsen av den nye kvinne- og likestillingsenheten,
UN Women, som skal være operativ fra 2011. Vedtaket innebærer at
FNs utviklingsfond for kvinner (UNIFEM), et opplærings- og forskningsinstitutt
(United Nations International Reserach and Training Institute for
the Advancement of Women, INSTRAW) og to enheter i sekretariatet
opphører fra samme tidspunkt.
Samtidig som arbeidet med å få til formelle
vedtak om oppheving av mandater fortsetter, mener komiteen at
Norge må støtte andre kreative grep for å oppnå bedre resultater
og effektivitet. Komiteen vil i denne forbindelse
framheve den humanitære reformen i FN som et godt eksempel. Ved
å etab-lere en ny klyngetilnærming har resultatet etter komiteens syn
blitt en klart bedre koordinering mellom FN-enheter med et humanitært
mandat, men også av andre humanitære aktører, under ledelse av FNs
kontor for koordinering av humanitær bistand (OCHA).
Departementet opplyser i sin uttalelse at også etab-leringen
av FNs sentrale nødhjelpsfond (CERF) har bidratt til at FN-organisasjonene
kan komme langt raskere på banen i humanitære krisesituasjoner.
Komiteen vil understreke at den
overordnede hensikten med å gjennomgå FNs mandater må være å bidra
til bedre resultater og effektivitet. Den beste strategien for å
nå praktiske resultater krever etter komiteens syn
at Norge er åpen for flere tilnærmingsmåter i reformprosessen, så lenge
de i praksis bidrar til en fornyelse som gjør FN mer relevant og
effektiv.
Komiteen har merket seg at forslag
VI ikke nødvendigvis innebærer noe nullvekst-prinsipp, men at det
også kan tolkes slik at nullvekstprinsippet som foreslås i forslag
V, fortrinnsvis er målet. Komiteen mener Norges holdning
heller bør være å fortsette arbeidet for eliminering av utdaterte,
irrelevante eller dupliserende mandater og dermed oppnå innsparinger,
samtidig som Norge aktivt bidrar til å gi FN finansiell handlekraft
i arbeidet for å løse nye og for verdenssamfunnet viktige oppgaver
og mandater.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler følgelig noe
av intensjonen i forslaget VI, men mener samtidig at forslaget er
formulert slik at det ut fra en helhetsvurdering ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer forslag III og IV i dokumentet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
forslag II, V og VI i dokumentet.