EFTA-statene og Samarbeidsrådet for de arabiske
statene i Gulfen (The Co-operation Council for the Arab States of
The Gulf; «GCC») undertegnet en frihandelsavtale under EFTAs ministermøte
på Hamar 22. juni 2009. GCC er en tollunion bestående av Bahrain,
De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia.
Frihandelsavtalen omfatter handel med varer
og tjenester, konkurransespørsmål og offentlige anskaffelser. Det
er også inngått egne avtaler mellom hver av EFTA-statene og GCC
om handel med landbruksprodukter som inngår som del av frihandelsavtalen.
Avtalen gir Norge forbedret markedsadgang for industrivarer,
landbruksvarer og fisk. Frihandelsavtalen innebærer at Norge får
frihandel for praktisk talt alle varer som Norge eksporterer til GCC
fra første dag etter at frihandelsavtalen trer i kraft. Avtalen
gir bedre betingelser for norsk tjenesteeksport enn WTOs avtale
om handel med tjenester (GATS) gir, eksempelvis innen skipsfart
og sjøforsikring. I frihandelsavtalens fortalebestemmelser bekrefter
partene blant annet sitt engasjement og respekt for miljøhensyn, grunnleggende
menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter.
EFTA-statene har opptrådt som en samlet gruppe
i forhandlingene på basis av felles forhandlingsposisjoner det er
blitt enighet om etter forutgående interne EFTA-møter.
I og med at frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksavtalen
anses som en sak av særlig viktighet, er Stortingets samtykke til
ratifikasjon nødvendig i medhold av Grunnloven § 26, annet ledd.
Frihandelsavtalen, dens vedlegg I, to tilleggsbrev
og den bilaterale landbruksavtalen i engelsk originalversjon med
oversettelse til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjonen.
Vedleggene forøvrig følger som utrykte vedlegg til proposisjonen.
Disse vedleggene finnes også elektronisk på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/prop.html?id=578530.
I EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen i 1995 ble
samarbeidet mellom EFTA og tredjeland utvidet til også å gjelde
stater og regioner utenfor Europa.
Et bærende prinsipp i EFTA-statenes handelspolitikk
har vært parallellitet med EU. EU inngikk en handels-, utviklings-
og samarbeidsavtale med GCC i 1989. I 2002 ble EUs forhandlinger
med GCC utvidet til å omfatte handel med tjenester og investeringer.
På bakgrunn av EUs forhandlinger med GCC var det
viktig å sikre EFTA-statenes eksportvarer markedsadgang til GCC
på minst like gode vilkår som EU. Uten en frihandelsavtale kunne den
eksisterende EFTA-eksporten bli utkonkurrert på dette markedet etter
hvert som frihandelsavtalen mellom GCC og EU ble gjennomført. EFTA-statene
inngikk derfor en samarbeidserklæring med GCC 23. mai 2000.
EFTA-statene og GCC åpnet forhandlinger i februar
2006. Samtlige GCC-medlemmer var da tilsluttet WTO. Forhandlingene
mellom EFTA-statene og GCC ble i all hovedsak avsluttet 24. april
2008, men partene avtalte samtidig at forhandlinger om immaterielle
rettigheter og offentlige anskaffelser skulle fortsette. Forhandlingene
om immaterielle rettigheter ble avsluttet 20. november 2008, og
forhandlingene om offentlige anskaffelser ble avsluttet 23. mars
2009.
Norge var talsmann for EFTA. EFTAs felles forhandlingsposisjoner
ble utviklet gjennom konsultasjoner mellom EFTA-statene.
Nærings- og handelsdepartementet ledet de norske
forhandlingsdelegasjonene og gjennomførte forhandlingene om markedsadgang
for varer og tjenester. Finansdepartementet, ved Toll- og avgiftsdirektoratet,
forhandlet frem bestemmelsene om toll- og opprinnelsesspørsmål. Utenriksdepartementet
fremforhandlet de horisontale og institusjonelle bestemmelsene i
avtalen, mens Landbruks- og matdepartementet fremforhandlet den
bilaterale avtalen mellom Norge og GCC om ubearbeidede landbruksvarer.
På norsk side har hovedspørsmålene under forhandlingene vært avklart
i en egen interdepartemental gruppe for EFTA- og tredjelandsspørsmål.
Da EFTA avsluttet sine forhandlinger med GCC 24. april
2008, var ikke EUs forhandlinger med GCC avsluttet.
Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (GCC)
ble grunnlagt i 1981 og er en politisk og økonomisk samarbeidsorganisasjon
for Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og
Saudi-Arabia.
GCC har utarbeidet samarbeidsstrategier på en rekke
områder. Med ca. 45 prosent av verdens kjente oljereserver og ca.
14 prosent av verdens gassforekomster, er samordning på energiområdet
av særlig stor betydning.
GCC har sitt hovedsete i Riyadh i Saudi-Arabia og
ledes av en generalsekretær.
I 2008 var GCC Norges niende største eksportmarked
når vi regner EU som ett marked. De viktigste eksportvarene fra
Norge er teknologiprodukter som maskiner og optiske måleinstrumenter,
samt metaller og kunstgjødsel. I 2008 var Norges eksportoverskudd
i handelen med GCC 2,4 mrd. kroner, og overskuddet hadde da økt
ca. 500 mill. kroner fra 2006. De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia
er Norges største handelspartnere i GCC.
EFTA-statene har en samlet befolkning på ca.
12 millioner og er verdens niende største aktør i handel med varer,
og er en betydelig internasjonal aktør i handelen med tjenester
og for direkte investeringer utenlands. I 2008 hadde den samlede
varehandelen mellom EFTA-statene og GCC en verdi av 40,5 mrd. kroner.
Handelen har vokst betydelig de siste årene, med en gjennomsnittlig
vekst på 25 prosent mellom 2003 og 2008.
GCC utgjorde det sjette største eksportmarkedet for
EFTA-statene i 2008 når vi regner EU som ett marked, med en total
vareeksport på 34,4 mrd. kroner. Eksporten fra EFTA-statene besto hovedsakelig
av klokker og ur, edelstener, elektriske maskiner og farmasøytiske
produkter, mens de viktigste importproduktene fra GCC til EFTA-statene
var edelstener, jern- og stålprodukter, klokker og ur samt organiske
kjemikalier.
Selv om det er ulikheter mellom GCC-statene hva
beskyttelsen av menneskerettigheter gjelder, er det kritikkverdige
forhold i alle de ulike landene. Det er jevnlig henrettelser i noen
av statene, mens andre stater i praksis har avskaffet bruken av
dødsstraff, om enn ikke formelt. Flere av GCC-statene blir kritiserte
for gjestearbeidernes kår. De senere årene har borgernes politiske
og sivile rettigheter fått økt oppmerksomhet. Noen av statene er
i ferd med å endre lovgivingen for å gi arbeiderne styrkede rettigheter.
Menneskerettighetsorganisasjoner og interessegrupper
har ulike arbeidsforhold. Mens de noen steder får arbeide ganske
selvstendig og fritt, kreves det godkjennelse av myndighetene i andre
stater. Pressens vilkår er også svært varierende. Hovedkvarterene
til store arabiske nyhetskanaler (Al Jazeera, Al Arabiya) befinner
seg i Gulf-statene. Samtidig er også media utsatt for streng myndighetskontroll
og sensur i regionen.
I FNs Menneskerettighetsråd er det innført en
ny mekanisme hvor alle FNs medlemsland skal foreta en hjemlig vurdering
av menneskerettighetssituasjonen. Denne mekanismen har ført til
større fokus på nasjonal gjennomføring av menneskerettighetene også
i GCC-statene.
Saudi-Arabia ønsker å tre tydeligere frem internasjonalt,
og Saudi-Arabias medlemskap i FNs Menneskerettighetsråd kan sees
som et tegn på dette. Saudi-Arabias åpning mot omverdenen skaper
økte muligheter, også for bedring på menneskerettighetsfeltet. Menneskerettighetsspørsmål
blir jevnlig tatt opp innenfor rammen av våre bilaterale kontakter,
inkludert innenfor våre konsultasjoner om energi-spørsmål. Medlemskapet
i Menneskerettighetsrådet forplikter Saudi-Arabia til reelle fremskritt
på menneskerettighetsområdet.
Frihandelsavtalen består av en hoveddel med
16 vedlegg, samt to brev og en tolkningsbestemmelse. Hver av de
fire EFTA-statene har i tillegg inngått separate bilaterale avtaler
om handel med ubearbeidede landbruksvarer.
Vedlegg I omhandler
territoriell anvendelse.
Vedlegg II lister
de produktene fra HS-kapitlene 25–97 som er unntatt fra det generelle
tollfritaket i artikkel 2.1.
Vedlegg III lister
partenes forpliktelser når det gjelder handel med bearbeidede landbruksprodukter.
Vedlegg IV inneholder
opprinnelsesregler og bestemmelser om tolladministrativt samarbeid.
Vedlegg V lister
partenes forpliktelser når det gjelder handel med fisk og andre
marine produkter.
Vedlegg VI inneholder
GCCs tollnedtrappings- og unntaksliste for industrivarer.
Vedlegg VII inneholder
bindingslister for tjenester.
Vedlegg VIII inneholder
lister over unntak fra bestevilkårsregelen for handel med tjenester.
Vedlegg IX inneholder
bestemmelser om godkjennelse av tjenestetilbyderes kvalifikasjoner.
Vedlegg X inneholder
bestemmelser om personbevegelser relatert til levering av tjenester.
Vedlegg XI inneholder
bestemmelser om finansielle tjenester.
Vedlegg XII inneholder
bestemmelser om telekommunikasjonstjenester.
Vedlegg XIII inneholder
bestemmelser om hvilke organer, hvilke varer og hvilke tjenester
som omfattes av forpliktelsene om offentlige anskaffelser.
Vedlegg XIV inneholder
generelle presiseringer og forbehold om offentlige anskaffelser.
Vedlegg XV inneholder
prosedyreregler for tvisteløsning.
Vedlegg XVI inneholder
bestemmelser om elektronisk handel.
Artikkel 9.9 fastslår at avtalen skal ratifiseres, godtas
eller godkjennes i overensstemmelse med partenes respektive konstitusjonelle
krav. Avtalen trer i kraft mellom GCC og en EFTA-stat den første
dagen i den tredje måneden etter at alle GCC og minst én EFTA-stat
har deponert sine ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjennelsesinstrumenter.
En part kan anvende avtalen midlertidig dersom det avgis erklæring
om dette til depositaren. Avtalen skal ikke tre i kraft eller anvendes
midlertidig med mindre den tilknyttede landbruksavtalen samtidig
trer i kraft eller anvendes midlertidig mellom GCC og den aktuelle
EFTA-staten.
Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCCs
medlemsstater omfatter handel med varer, handel med tjenester, konkurranse,
immaterielle rettigheter og offentlige anskaffelser. Det er også inngått
egne bilaterale avtaler mellom GCCs medlemsstater og henholdsvis
Island, Norge og Sveits om handel med landbruksvarer. Den sveitsiske
landbruksavtalen omfatter Liechtenstein. De bilaterale avtalene
om landbruksvarer er en del av frihandelsavtalen mellom EFTA-statene
og GCCs medlemsstater.
Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCCs
medlemsstater er utformet med henblikk på å oppfylle de krav som
WTO stiller til slike handelsavtaler (GATT artikkel XXIV og GATS artikkel
V). Frihandelsavtalen gir med få unntak frihandel med industrivarer,
inkludert fisk, og bedre og mer forutsigbare vilkår for handel med tjenester
enn WTO. Ingen av GCCs medlemsstater er tilsluttet den plurilaterale avtalen
om offentlige anskaffelser i WTO, og selv om GCCs medlemsstater
har mindre omfattende forpliktelser for offentlige anskaffelser
i frihandelsavtalen med EFTA enn EFTA-statene har, innebærer reglene
om offentlige anskaffelser betydelige forbedringer sammenlignet
med WTO.
Innledningen og de generelle bestemmelsene fastslår
partene i avtalen, partenes utgangspunkt og de ulike hensyn og formål
som avtalen skal ivareta.
Avtalens parter er samtlige GCC-medlemsstater på
den ene side og samtlige EFTA-stater på den andre side. Avtalen
gjelder mellom de enkelte EFTA-stater og den enkelte GCC-medlemsstat, eller
GCC som enhet der GCCs medlemsstater opptrer som en enhet. Ettersom
GCC er en tollunion opptrer GCCs medlemsstater som en enhet i forhold
til bestemmelser om handel med varer. GCC har ikke fellesbestemmelser
for handel med tjenester og bestemmelsene om handel med tjenester
gjelder derfor ikke i forhold til GCC som helhet, men overfor den
enkelte GCC-medlemsstat. Frihandelsavtalen regulerer ikke handelen
mellom EFTA-statene eller mellom GCCs medlemsstater.
I avtalens fortale bekrefter partene sin støtte
til prinsippene i FN-pakten og FNs Menneskerettighetserklæring og
sine forpliktelser til økonomisk og sosialt fremskritt basert på
prinsippene i relevante ILO-konvensjoner. I tillegg skal partene
søke å beskytte miljøet i samsvar med prinsippene om bærekraftig
utvikling.
Norske tradisjonelle industrivarer som eksporteres
til GCC møter i dag jevnt over fem prosent toll. Frihandelsavtalen
innebærer at GCC vil fjerne toll på mer enn 99 prosent av alle industrivarer
umiddelbart ved avtalens ikrafttredelse. Dette vil legge til rette
for økt norsk industrivareeksport til GCC.
Dette er en asymmetrisk avtale fordi for et
fåtall sensitive varer vil GCC først fjerne sine tollsatser etter
en avtalefestet periode på fem år, mens EFTA-statene binder seg
til å avvikle all toll fra avtalens ikrafttredelse. GCC unntar et
fåtall varer fra tollnedtrapping. Avtalens vedlegg VI foreskriver
hvordan GCC skal behandle sine sensitive varer. Vurdert etter reell
markedsadgang fremstår imidlertid avtalen som mer symmetrisk fordi
GCC i dag har en gjennomsnittlig bundet tollsats på opp i mot fem
prosent, mens Norge har en gjennomsnittlig anvendt tollsats på 0,6
prosent for industrivarer. Avtalen innebærer således større tollreduksjoner
for GCC enn for Norge.
Fisk og sjømat sin andel av norsk eksport til GCC
var i 2008 på 1,8 prosent og beløp seg til 66,6 mill. kroner. GCC
regnes ikke som et viktig marked for norsk fisk og sjømat, likevel
har eksporten av denne varegruppen tredoblet seg de siste 10 år.
EFTA oppnådde et godt resultat for fisk og sjømat i frihandelsavtalen
med GCC og avtalen kan bidra til at GCCs betydning som marked for
norsk fisk kan øke.
I avtalens vedlegg V har EFTA-statene og GCC forpliktet
seg til å avskaffe all toll på handel med fisk og andre marine produkter
fra avtalens ikrafttredelse med unntak av hval og noen fiskeoljeprodukter.
For disse produktene vil toll elimineres fem år etter at avtalen
har trådt i kraft.
Frihandelsavtalen omfatter bearbeidede landbruksprodukter
slik det fremgår av avtalens vedlegg III. Vedlegg III innebærer
at EFTA-statene og GCC gir tollkonsesjoner for bearbeidede landbruksvarer
i henhold til varelistene i vedlegget. For Norges del omfatter dette
bl.a. frisk, tørket og hermetisert frukt og grønnsaker, fruktsafter,
nøtter, mais, sukkerholdige produkter og matolje og matoljeprodukter.
EFTA-statene skal gi GCC de samme tollreduksjoner de har gitt EU,
mens GCC skal gi tollreduksjoner til EFTA-statene i henhold til
tabell 2 i vedlegget. Norge viderefører dagens system med råvarepriskompensasjon
overfor GCC.
Handelen med ubearbeidede landbruksvarer er ikke
regulert gjennom EFTA-samarbeidet. Det er derfor fremforhandlet
bilaterale landbruksavtaler mellom GCC og hver av EFTA-statene om
handel med slike varer. Frihandelsavtalens artikkel 2.1 viser til
at de bilaterale landbruksavtalene er en integrert del av frihandelsavtalen mellom
EFTA-statene og GCC. Frihandelsavtalen og den supplerende landbruksavtalen
vil bli notifisert samtidig til WTO for å tilfredsstille GATT-avtalens
artikkel XXIV om at frihandelsavtalen skal omfatte den vesentlige
delen av samhandelen. Avtalen inneholder en klausul som forplikter
partene, innenfor deres respektive landbrukspolitikk, til å søke
å oppnå ytterligere tollreduksjoner for handelen med landbruksvarer.
Partenes muligheter til å treffe handelstiltak
er regulert av avtalens kapittel 2 om handel med industrivarer.
Bestemmelsene om handelstiltak gjelder ikke den bilaterale landbruksavtalen
mellom Norge og GCC.
EFTA-statene ønsket et forbud mot bruk av anti-dumpingstiltak
i frihandelsavtalen. Dette ville GCC imidlertid ikke avtalefeste,
fordi et slikt forbud blant annet ville kreve lovendringer i GCC.
Resultatet ble at man avtalefestet at WTO-regelverket om antidumpingstiltak
skal gjelde, med noen vesentlige modifikasjoner. Det mest sentrale
punktet EFTA fikk gjennomslag for i forhold til innstramming av
WTO-regelverket var at eventuelle antidumpingtiltak må avsluttes senest
tre år etter at tiltaket ble innført.
For antisubsidietiltak gjelder WTO-regelverket. Før
en part setter i gang en prosess under WTO-regelverket skal den
berørte part informeres og det skal innledes konsultasjoner bilateralt
eller i Den blandede komité med henblikk på å finne en gjensidig
akseptabel løsning.
Bestemmelsen om globale beskyttelsestiltak krever
at partene unntar hverandres varer fra slike tiltak dersom disse
varene ikke forårsaker skade på partens innenlandske industri.
Frihandelsavtalen inneholder ingen bestemmelser
om bilaterale beskyttelsestiltak.
Frihandelsavtalens bestemmelser om opprinnelsesregler
og tilhørende administrativt samarbeid er nedfelt i avtalens artikkel
2.5 og vedlegg IV. Opprinnelsesreglene går ut på at det settes bestemte
krav for at varene skal regnes som varer med opprinnelse i EFTA-statene
eller GCC-medlemsstatene, slik at varer uten tilknytning til frihandelsavtalens
parter ikke får fordeler av de tollreduksjoner som frihandelsavtalen
gir. Opprinnelsesreglene presiserer krav til produksjon og bruk
av innsatsmaterialer fra land som ikke er en del av frihandelsområdet.
Fordi GCC er en tollunion skal varer med opprinnelse
i en medlemsstat i GCC anses å ha opprinnelse i GCC, og ikke den
enkelte medlemsstat.
Opprinnelsesreglene i avtalen mellom EFTA og GCC
er de mest liberale og enkle reglene som finnes i noen avtale som
EFTA så langt har inngått. I tidligere avtaler har det normalt ikke vært
tillatt bruk av mer enn høyst 40–50 prosent innsatsvarer som ikke
er opprinnelsesprodukter fra en av avtalepartene. I tillegg inneholder
listen over krav til bearbeiding i større grad generelt utformede
bestemmelser. Dette i motsetning til tidligere avtaler som inneholder
langt flere spesialbestemmelser for enkeltprodukter.
Varesertifikat EUR.1 skal gjelde som opprinnelsesbevis.
EFTA ønsket primært at eksportører kunne benytte fakturaerklæring
som opprinnelsesbevis. Dersom bruk av fakturaerklæringer ikke har
blitt innført i GCC innen to år fra frihandelsavtalens ikrafttredelse
skal saken tas opp i Den blandede komité med sikte på å innføre
fakturaerklæringer som opprinnelsesbevis.
Både avtalestruktur og bestemmelsene om handel
med tjenester bygger på WTOs avtale om handel med tjenester («General
Agreement on Trade in Services»; GATS). Ettersom partenes WTO-forpliktelser
er eldre enn frihandelsavtalen, sto det sentralt i forhandlingene
å få reflektert regelutviklingen hos partene etter at deres WTO-forpliktelser
ble gjort. Dette ble i all hovedsak oppnådd, samtidig som partene
ikke forpliktet seg på områder som anses som sensitive, for Norges
del eksempelvis på kultursektoren.
Norge prioriterte bedre vilkår for lokale norske selskapsetableringer
i GCC-statene generelt og bedre vilkår for næringsklyngene skipsfart
og energitjenester.
Mht. adgangen for å etablere lokale selskap
i GCC-medlemsstater oppnådde EFTA i all hovedsak at GCCs medlemsstater
forpliktet seg til minst å videreføre de vilkårene som faktisk gjelder.
Når det gjelder næringsklyngen skipsfart oppnådde Norge bedre vilkår
for sjøforsikring og skipstransport enn WTO–avtalen gir. I 2008
var det 1 170 anløp med norske skip i GCC-landene, hovedsakelig
knyttet til transport av olje og gass. Avtalen innebærer sikrere
og ytterligere formalisert markedsadgang for norsk skipsfart i GCC-landene,
og vil derfor være et godt grunnlag for videre satsing i disse markedene.
Med henhold til sjøforsikring reflekterer forpliktelsene langt på
vei de reguleringer som gjelder i GCC.
Flere av GCCs medlemsstater har i WTO påtatt seg
omfattende forpliktelser for energitjenester (leteboring, seismikk
etc.) og hadde derfor lite handlingsrom for forbedringer. Energitjenester er
også sensitivt for GCC-medlemsstatene. Av et sidebrev til frihandelsavtalen
fremgår at De forente arabiske emirater unntar energisektoren fra frihandelsavtalen.
Frihandelsavtalens bestemmelser om konkurranse
er nedfelt i avtalens kapittel 4. Avtalen forplikter partene til
å ha konkurranselovgivning som omfatter forbud mot konkurransebegrensende
samarbeid og misbruk av dominerende markedsstilling, samt tilsyn med
foretakssammenslutninger.
Avtalen sikrer ikke-diskriminerende vilkår for beskyttelse
av immaterielle rettigheter. Bestemmelsene er på nivå med WTOs avtale
om immaterielle rettigheter («Trade-Related Aspects of Intellectual
Property Rights; TRIPS»).
Ingen av GCCs medlemsstater er tilsluttet WTOs
plurilaterale avtale om offentlige anskaffelser («Government Procurement
Agreement; GPA»), mens samtlige EFTA-stater er tilsluttet denne
WTO-avtalen. Dette innebærer at GCCs medlemsstater ikke hadde noen
bindende forpliktelser for offentlige anskaffelser i forhold til
EFTA-statene.
Sluttresultatet av forhandlingene om offentlige anskaffelser
mellom EFTA og GGC er at EFTA-statene gir GCCs medlemsstater de
vilkårene som EFTA-statene har bundet seg til i WTOs plurilaterale
avtale om offentlige anskaffelser, mens GCCs medlemsstater har et
varierende forpliktelsesnivå som reflekterer hvor langt de respektive
GCC medlemsstatene har åpnet for internasjonal anbudskonkurranse
for offentlige anskaffelser.
Sluttresultatet vurderes som godt selv om EFTA-statenes
forpliktelser generelt sett er langt mer omfattende enn for GCCs
medlemsstater. Terskelverdiene for Bahrain, De forente arabiske
emirater og Oman ligger på nivå med EFTA-statenes. Terskelverdiene
for Kuwait og Qatar ligger over de verdiene som EFTA-statene har,
men ikke for bygg og anlegg. Av hensyn til industriell utvikling
og diversifisering av økonomien i enkelte av GCCs medlemsstater
var det viktig for GCC å ha mulighet til i en overgangsperiode å
gi preferanser til nasjonal industri. Man kom derfor til enighet
om at GCC, i en overgangsperiode på 10 år etter at frihandelsavtalen
trer i kraft, kan gi nasjonale tilbydere en prisfordel på inntil
10 prosent. EFTA-statenes forpliktelser ligger innenfor de regler
og den praksis som faktisk allerede følges i EFTA-statene.
Det er bestemt at det skal nedsettes en «Blandet komité»
som har til oppgave å administrere og overvåke gjennomføringen av
avtalen. Den blandende komité skal bestå av representanter fra hvert
av EFTA-statene og hvert av GCCs medlemsstater. Komiteen skal normalt
møtes hvert annet år.
En av komiteens viktigste funksjoner er å treffe beslutninger
om eventuelle endringer i avtalens vedlegg eller tillegg. Slike
endringer vil normalt være av teknisk art, for eksempel som følge
av endringer i det WTO-regelverket som avtalen bygger på. Komiteen
skal også vurdere om det er behov for å utvide avtalen. Frihandelsavtalen
inneholder videre enkelte bestemmelser som pålegger partene å innlede
nye forhandlinger. Den blandede komité er også konsultasjonsorgan
i handelstvister.
Ved tvister som oppstår innenfor rammene av frihandelsavtalen,
kan reglene om tvisteløsning i frihandelsavtalens kapittel 8 anvendes. Prosedyrene
for tvisteløsning bygger i all hovedsak på de prosedyrer som gjelder
i WTO og i de seneste av EFTAs frihandelsavtaler. Ettersom samtlige
GCC-medlemsstater og samtlige EFTA-stater er WTO-medlemmer kan det
tenkes situasjoner der samme sak kunne vært reist i både WTO og
under frihandelsavtalen. For å unngå at samme sak blir gjort til
gjenstand for tvisteløsning både i WTO og under frihandelsavtalen,
slår avtalen fast at klager kan velge hvilket forum tvisten skal
løses i, samt at valg av tvisteløsningsforum er endelig og avskjærer
behandling i det annet forum.
Tvister skal først søkes løst gjennom konsultasjoner
i Den blandede komité eller bilateralt dersom en av tvistepartene
ønsker det. Dersom partene i tvisten ikke kommer til enighet innen 60
dager, eller 30 dager i hastesaker, kan partene bringe saken inn
for et voldgiftspanel.
Voldgiftspanelet skal bestå av tre medlemmer
og skal undersøke saken og fremlegge en innledende rapport innen
90 dager etter at panelet ble etablert, 60 dager i hastesaker. Tvistepartene
blir invitert til å kommentere panelets innledende rapport.
Voldgiftspanelet skal så fremlegge en endelig rapport
for tvistepartene, i utgangpunktet innen 30 dager etter at den innledende
rapporten er fremlagt. Voldgiftspanelets avgjørelse er bindende,
endelig og kan ikke påankes. Tvistepartene som anses for å ha brutt
avtalen er forpliktet til å straks etterkomme avgjørelsen. I tilfelle
manglende gjennomføring av voldgiftspanelets avgjørelse kan den
annen tvistepart på nærmere vilkår iverksette mottiltak.
I de bilaterale forhandlingene om ubearbeidede landbruksvarer
har det vært en forutsetning at hver avtalepart skal kunne gjennomføre
sin egen nasjonale landbrukspolitikk. Avtalen mellom Norge og GCC
inneholder lister over tollkonsesjoner fra henholdsvis GCCs og norsk
side.
Landbruksavtalen medfører at Norge og GCC skal
gi hverandre tollkonsesjoner på landbruksvarer (opprinnelsesprodukter
fra avtalepartene) som spesifisert i avtalens vedlegg.
Den bilaterale landbruksavtalen er ellers tilknyttet
bestemmelsene i WTO-avtalen om landbruk. Den bilaterale landbruksavtalen
trer i kraft samtidig som frihandelsavtalen mellom EFTA-statene
og GCC trer i kraft mellom Norge og GCC.
I Prop. 1 S (2009–2010) Om skatte-, avgifts-
og tollvedtak gis Finansdepartementet fullmakt til å iverksette
de tollmessige sider ved frihandelsavtalen og landbruksavtalen med
Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (GCC) for budsjettperioden
2010. Avtalene vil bli gjennomført ved endring av tolltariffen.
De nødvendige endringer vil også bli gjennomført i Finansdepartementets
forskrift av 13. desember 2004 nr. 1702 om preferensielle opprinnelsesregler.
Forøvrig krever ikke gjennomføringen av avtalen
lov- eller forskriftsendring.
Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og Samarbeidsrådet
for de arabiske statene i Gulfen (GCC) og den bilaterale avtalen
om handel med landbruksvarer mellom Norge og GCC vil ikke medføre
budsjettmessige konsekvenser av betydning. Utover vanlige oppgaver
i forbindelse med Den blandede komité samt toll- og opprinnelsesrelaterte
spørsmål, vil avtalene heller ikke ha administrative konsekvenser
av betydning. Avtalen vurderes å ikke ha målbar betydning for naturmiljøet.
Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og GCCs
medlemsstater og avtalen om handel med landbruksvarer mellom Norge
og GCCs medlemsstater vil bidra til økt eksport og verdiskaping.
Frihandelsavtalen og avtalen om handel med landbruksvarer
er forelagt samtlige departementer som alle anbefaler at ratifikasjon
finner sted. Nærings- og handelsdepartementet tilrår at frihandelsavtalen
mellom EFTA-statene og GCCs medlemsstater og avtalen om handel med landbruksvarer
mellom Norge og GCCs medlemsstater ratifiseres. Utenriksdepartementet
slutter seg til dette.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Svein Flåtten, Frank Bakke
Jensen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Prop.
132 S (2009–2010), der Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak om
samtykke til ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA-statene
og Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (GCC) og en avtale
om handel med landbruksvarer mellom Kongeriket Norge og Samarbeidsrådet
for de arabiske statene i Gulfen (GCC), begge av 22. juni 2009,
i samsvar med et vedlagt forslag.
Komiteen viser videre til at
frihandelsavtalen omfatter handel med varer og tjenester, konkurransespørsmål
og offentlige anskaffelser, og at det også er inngått egne avtaler
mellom hver av EFTA-statene og GCC om handel med landbruksprodukter
som inngår som del av frihandelsavtalen.
Komiteen stiller seg positiv
til at avtalen gir Norge forbedret markedsadgang for industrivarer,
landbruksvarer og fisk, og at den innebærer at Norge får frihandel
for praktisk talt alle varer som Norge eksporterer til GCC fra første
dag etter at frihandelsavtalen trer i kraft. Komiteen er også
tilfreds med at avtalen gir bedre betingelser for norsk tjenesteeksport
enn WTOs avtale om handel med tjenester (GATS) gir, eksempelvis innen
skipsfart og sjøforsikring. I frihandelsavtalens fortalebestemmelser
bekrefter partene blant annet sitt engasjement og respekt for miljøhensyn,
grunnleggende menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag.
Komiteens utkast til innstilling ble 18. november oversendt
utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse. Utenriks- og forsvarskomiteen
uttaler følgende i brev av 24. november 2010:
«Utenriks- og forsvarskomiteen viser til næringskomiteens
utkast til innstilling datert 18. november 2010, vedrørende Prop.
132 S (2009–2010).
Utenriks og forsvarskomiteens
medlemmer slutter seg til næringskomiteens merknader og innstilling
til Prop. 132 S (2009–2010), og har ingen ytterligere merknader.»
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av
en frihandelsavtale mellom EFTA-statene og Samarbeidsrådet for de
arabiske statene i Gulfen (GCC) og en avtale om handel med landbruksvarer
mellom Kongeriket Norge og Samarbeidsrådet for de arabiske statene
i Gulfen (GCC), begge av 22. juni 2009.
Oslo, i næringskomiteen, den 25. november 2010
Terje Aasland |
Elisabeth Røbekk Nørve |
leder |
ordfører |