Kulturdepartementet gjer framlegg om å lovfeste ei
meir uavhengig rolle for Medietilsynet på kringkastingsfeltet. Departementet
foreslår vidare at klagar på Medietilsynets vedtak heimla i lov
4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (kringkastingsloven) skal
bli behandla av ei klagenemnd. Forslaget inneheld òg enkelte endringar
i lov 13. juni 1997 om eierskap i medier (medieeierskapsloven).
I høyringa av forslaga la departementet til
grunn at kringkastingsfeltet sin karakter tilseier at Medietilsynet
bør bli gitt ei uavhengig rolle. Dei aller fleste av instansane
som uttalte seg om høyringsnotatet var positive til å gi Medietilsynet
ei meir uavhengig stilling og at ei klagenemnd skulle behandle klagesaker.
Fleire av sakstypane Medietilsynet behandlar
inneber grensedragningar mot prinsippet om redaksjonell fridom.
Prinsipielle grunnar kan derfor tale for at det organet som fører
tilsyn med kringkastarane bør sikrast sjølvstende frå politiske
myndigheiter, særleg på bakgrunn av media si rolle i samband med
kritikk av og kontroll med offentleg maktutøving. Vidare inneber
Kulturdepartementet si rolle som eigar av NRK at departementet ikkje
bør behandle klagesaker som gjeld NRK.
Departementet sitt forslag inneber at tilsynet
i nærmare fastsette sakstypar ikkje skal kunne instruerast om avgjerda
i enkeltsaker, og at klagebehandling skal skje i ei uavhengig klagenemnd. Forslaget
omfattar ikkje tilsyn med vilkåra i konsesjonar for riksdekkjande
kringkasting. Vidare skal departementet ikkje ha omgjeringsrett. Departementet
ser likevel behov for ein sikkerheitsventil for å ta i vare omsynet
til demokratisk kontroll i prinsipielle og viktige saker. Departementet
foreslår derfor at Kongen i statsråd kan omgjere Medietilsynet eller
klagenemnda sine vedtak i saker som har prinsipiell eller stor samfunnsmessig
interesse. Høvet til omgjering vil gjelde uavhengig av om partane
i saka har klaga over Medietilsynet si avgjerd. Vidare vil dette høvet
til omgjering innebere at Kongen i statsråd kan gripe inn og omgjere
eit vedtak, sjølv om klagebehandlinga ikkje er avslutta.
Forslaget omhandlar ikkje departementet sitt høve
til å gi generelle instruksar.
Departementet foreslår at klagenemnda for vedtak
etter medieeierskapsloven også skal behandle klagar på enkeltvedtak
heimla i kringkastingsloven. Det blir foreslått samtidig å endre
namnet på klagenemnda i medieeierskapsloven § 8, og å fjerne lovfestinga
av tal på medlemmer i nemnda.
På mediefeltet gjer det seg gjeldande særlege omsyn
som kan tilseie at det bør vere avstand mellom aktørane og politiske
myndigheiter. Ytringsfridommen er verna i Grunnloven § 100 (i tillegg
til EMK art. 10).
Frie og uavhengige medium er ein føresetnad
for ytringsfridommen. Media har sentral betyding for den frie meiningsdanninga
som tilretteleggjarar av samfunnsdebatten, og ved å vere aktørar
i han. Kringkastingsmediet speler på denne måten ei viktig demokratisk
rolle. Den demokratiske funksjonen til media føreset redaksjonelt
sjølvstende. Kjernen i prinsippet om redaksjonelt sjølvstende er
at redaktøren treffer avgjerder om mediet sitt innhald, utan innblanding
frå eigarar, myndigheiter eller andre.
Fleire av sakstypane Medietilsynet behandlar, inneber
grenseoppgangar mot prinsippet om redaksjonell fridom. Prinsipielle
grunnar kan derfor tale for at det organet som fører tilsyn med kringkastarane,
bør sikrast sjølvstende frå politiske myndigheiter, særleg på bakgrunn
av media si rolle i samband med kritikk av og kontroll med offentleg
maktut-øving. Auka sjølvstende for Medietilsynet kan avskjere eventuelle
mistankar og påstandar om at dei politiske myndigheitene misbrukar
kringkastingsregelverket til å påverke media sine redaksjonelle
prioriteringar.
Vidare er det knytt visse utfordringar til Kulturdepartementet
si rolle som eigar av NRK. Departementet har i dag full styringsrett
over tilsynsmyndigheita på kringkastingsfeltet samtidig som det
eig ein av kringkastarane. Dette kan aktualisere habilitetsspørsmål.
Ein del av dei avgjerdene Medietilsynet treffer, har betyding for
NRK og selskapet sin konkurransesituasjon. Dersom Medietilsynet
blir gitt auka sjølvstende frå departementet, kan dette gi tilsynet
sine avgjerder større legitimitet. Auka sjølvstende kan motverke
eventuelle spekulasjonar om at avgjerdene blir påverka av kva som
tener interessene til NRK, og dermed auke tilliten til at desse
blir trefte på eit reint fagleg grunnlag.
Det prinsipielle utgangspunktet til departementet
for heile denne gjennomgangen er at saksfeltet sin karakter tilseier
at Medietilsynet bør bli gitt ei uavhengig rolle, dersom ikkje konkrete
forhold klart taler mot dette.
Departementet har gjennomgått dei viktigaste saksområda
Medietilsynet har ansvaret for på kringkastingsfeltet, og vurderte
om det er særlege forhold som tilseier at Medietilsynet ikkje skal
ha ei uavhengig stilling.
Det som kan tale for sjølvstende, er for det
første at saker av denne typen inneber grenseoppgangar mot prinsippet
om redaksjonell fridom. For det andre kan avgjerdene ha direkte
eller indirekte betyding for NRK sin konkurransesituasjon. Det kan
også argumenterast for at det er ei meir føremålstenleg ordning
at politisk styring blir teken i vare gjennom utforming av regelverket, ettersom
det er dette som definerer dei overordna linjene. For det tredje
kan det argumenterast for at regelverket på dette feltet er relativt
objektivt, og at det derfor ligg lite «politisk» skjønn i enkeltsakene.
Departementet legg til grunn at denne tilsynsoppgåva i hovudsak
er knytt til tekniske vurderingar av om regelverket er overhalde.
Etter departementet sitt syn bør sjølvstendet i tilsynsfunksjonen
på dette feltet derfor kunne styrkjast ved at departementet ikkje
lenger skal vere klageinstans for vedtaka til tilsynet.
Når behandlinga av klagar etter reglane om reklame
og sponsing etter forslaget skal behandlast av eit uavhengig klageorgan,
er det naturleg at dette organet også blir klageinstans for vedtak knytte
til forbodet mot reklame for politiske bodskap og livssyn etter
kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd.
Etter ei samla vurdering meiner departementet
at det ikkje bør vere klageinstans for tilsynet sine vedtak i slike
saker. I denne vurderinga har departementet særleg lagt vekt på
at desse sakene inneber ei vurdering av korleis gitte typar innhald
påverkar mindreårige. Dette er faglege vurderingar som fortrinnsvis
bør utførast av instansar som har spisskompetanse på feltet. For eit
departement vil det ikkje vere naturleg å ha slik kompetanse.
Formidlingsplikt: Medietilsynet si fortolking
av reglane om formidlingsplikt i dei saker det får til behandling,
kan få konsekvensar for fjernsynstilbodet til store delar av befolkninga,
og kan derfor ha politisk betyding. Likevel fell tilsyn med formidlingspliktsreglar
inn under ekomregelverket. Dette inneber at det blir stilt krav om
sjølvstende mellom reguleringsmyndigheita og aktørane. Saker om
formidlingsplikt vil kunne gjelde aktørar departementet har ein
nær relasjon til, f.eks. gjennom det statlege eigarskapet i NRK.
Departementet foreslår, på bakgrunn av dette, at det ikkje bør vere
klageinstans for vedtak tilsynet fattar i samsvar med formidlingspliktsreglene.
Abonnentval: Dagens abonnentvalsreglar har betyding
for det samla tv-tilbodet og har på denne måten ein politisk dimensjon.
Departementet legg likevel til grunn at denne betydinga primært
er knytt til korleis reglane er utforma. Tilsynsspørsmåla vil i
hovudsak vere av meir teknisk karakter. Dette tilseier at det ikkje
er påkravd at departementet er klageinstans for tilsynet sine vedtak
på dette feltet.
Forbod mot vidaresending: For eksempel kan Medietilsynet
forby vidaresending av fjernsynskanalar som sender pornografi/vald
i strid med norsk lov eller andre program som i alvorleg grad kan
skade den fysiske, psykiske og moralske utviklinga til mindreårige.
I desse sakene må ein, ved vurderinga av innhaldet i fjernsynskanalane,
også foreta avvegingar mot ytringsfridommen. Departementet foreslår
på bakgrunn av dette at det ikkje bør vere klageinstans for slike
saker.
Registrering av kringkastarar vil neppe generere mange
klagesaker. Departementet legg vidare til grunn at den politiske
betydinga av området primært er knytt til korleis reglane er utforma. Tilsynsspørsmåla
vil i hovudsak vere av meir teknisk karakter. Dette tilseier at
det ikkje er påkravd at departementet er klageinstans for tilsynet
sine vedtak på dette feltet.
Reglane om kringkastarane sin bruk av europeisk
programmateriale i fjernsyn, og tilsynet med dei, er av teknisk
karakter. Ut frå ei overordna målsetjing om å gi Medietilsynet auka sjølvstende,
der det ikkje er særlege omsyn som taler mot dette, blir det derfor
foreslått at departementet ikkje skal vere klagemyndigheit etter denne
bestemminga.
Dette er ei samlegruppe som omfattar ulike typar saker,
der fellestrekket er at dei er av meir formell karakter. Ho omfattar
reglar om melding frå statleg myndigheit, ulovleg kringkasting frå skip
og fly i internasjonalt område mv., og legaldefinisjonar og reglar
om kringkastingsregelverket sitt verkeområde.
Departementet legg til grunn at den politiske
betydinga av dei formelle krava til kringkastingsverksemd generelt
sett er knytt til korleis reglane er utforma. Tilsynsspørsmåla vil
i hovudsak vere av meir teknisk karakter. Dette tilseier at det
ikkje er påkravd at departementet er klageinstans for tilsynet sine
vedtak på feltet.
Ved vurderinga av oppgåver knytte til konsesjonstildeling
meiner departementet at det bør skiljast mellom opplegget for utlysinga
og den konkrete tildelinga av konsesjonane. Når det gjeld det generelle
utlysingsopplegget mv., er det viktig at departementet har styringsmoglegheiter.
Etter departementet sitt syn er det berre for den konkrete konsesjonstildelinga
at det er aktuelt å vurdere sjølvstende.
Tradisjonelt har tildeling av konsesjonar for riksdekkjande
radio- eller fjernsynsverksemd vore eit sentralt mediepolitisk verkemiddel.
Den grunnleggjande føresetnaden for at det har vore stilt krav om
at konsesjonæren tek på seg allmennkringkastarforpliktingar, er
at det har vore mangel på tilgjenge til frekvensar. Grunnlaget for
dei innhaldsmessige krava i konsesjonane har altså vore at når konsesjonæren
blir gitt rett til å disponere ein avgrensa ressurs, må staten ha rett
til å krevje ei motyting.
Overgangen til digitale fjernsynssendingar endrar
betydinga av konsesjonsinstituttet. Digitaliseringa inneber ei langt
meir effektiv utnytting av frekvensspekteret. Dermed vil det ikkje
vere mangel på tilgjenge til frekvensar i like stor grad som tidlegare.
Departementet legg til grunn at aktørane i ein slik
situasjon må bli behandla likt, og at det ikkje vil vere høve til
å påleggje enkelte aktørar strengare regulering enn andre. På bakgrunn
av dette har departementet i vedtak av 4. juni 2007 delegert myndigheita
til å gi konsesjonar til riksdekkjande fjernsyn i digitale bakkenett
til Medietilsynet. Mediepolitiske omsyn har no langt mindre betyding
ved tildelinga. Departementet foreslår at det ikkje skal vere klageinstans
for vedtak om konsesjon for riksdekkjande digitalt fjernsyn.
Departementet legg til grunn at det heller ikkje på
radiofeltet gjer seg gjeldande forhold som tilseier at departementet
skal vere klageinstans i enkeltsaker. Behovet for politisk kontroll
vil vere tilfredsstillande teke i vare ved at departementet fastset
eller godkjenner dei generelle rammene for Medietilsynet si utlysing/tildeling av
konsesjonar. Departementet foreslår derfor også at det ikkje skal
vere klageinstans for vedtak om konsesjon for riksdekkjande digital
radio.
Departementet vil, for ordens skyld, nemne at ansvaret
for å tildele analoge konsesjonar for riksdekkjande radio- eller
fjernsynssendingar ikkje er delegert til Medietilsynet. Kulturdepartementet
tek sikte på å fremje ei stortingsmelding om digital radio i løpet
av 2010 som bl.a. vil drøfte korleis P4 og Radio Norge sine noverande konsesjonar
skal handterast etter 2014, jf. at dei går ut 1. januar 2014.
Konsesjonstildelinga har til ein viss grad vore basert
på eit skjønn, bl.a. ved at lokalt mediemangfald er vektlagt. Det
er likevel eit fagleg skjønn som må nyttast. Departementet kan ikkje sjå
at det ligg føre tungtvegande grunnar som taler mot at tilsynet
blir gitt auka sjølvstende ved tildeling av lokalradiokonsesjonar.
Departementet kan heller ikkje sjå at tildeling
av konsesjon til lokalfjernsyn reiser overordna spørsmål som taler
mot sjølvstende. Digitaliseringa av fjernsynsmediet har medført
at konsesjonsordninga for lokalfjernsyn i praksis fungerer som ei
registreringsordning.
Departementet foreslår derfor at tilsynet blir
gitt auka sjølvstende for tildeling av konsesjon til lokalkringkasting
ved at departementet ikkje lenger skal vere klageinstans for slike
vedtak.
Programvilkåra i kringkastingskonsesjonar for dei
riksdekkjande kringkastarane er framleis sentrale mediepolitiske
verkemiddel som bl.a. skal sikre eit breitt tilbod for heile befolkninga, medrekna
innhald for ulike grupper i samfunnet. Korleis konsesjonsvilkåra
blir tolka, kan derfor få samfunnsmessig betyding. Det er departementet
som har gitt konsesjonane til riksdekkjande analog kringkasting.
Høvet til endring i vilkåra (særleg til ugunst for konsesjonæren)
er underlagt klare avgrensingar slik at tolkinga av vilkåra blir
desto viktigare. På bakgrunn av dette er det tungtvegande argument
mot at tilsynet skal vere uavhengig av departementet ved utføringa
av denne oppgåva.
Motargumentet er at oppgåva har grenseflater mot
prinsippet om media sitt sjølvstende i redaksjonelle spørsmål. Gjennom
konsesjonsvilkåra er kringkastarane forplikta til å sende visse
typar innhald, men har stor fridom i utforminga av innhaldet. I
enkeltsaker kan det likevel oppstå usemje om kor langt prinsippet
om redaksjonell fridom går. Ut frå vurderingar av forholdet mellom
media og politiske myndigheiter kan det derfor argumenterast for
at slike saker bør bli behandla av eit uavhengig tilsyn. Tilsvarande
kan departementet si rolle som eigar av NRK også vere eit argument
for at saker om tilsyn med konsesjonsvilkåra til andre kringkastarar
bør bli behandla av eit uavhengig organ.
Etter departementet sitt syn må det bli lagt
stor vekt på at konsesjonane for riksdekkjande radio framleis er
viktige verkemiddel i mediepolitikken. Det er i praksis svært avgrensa
moglegheiter for å endre konsesjonsvilkår i løpet av konsesjonsperioden.
Det er dermed eit klart behov for at den forvaltningsmessige forståinga
av vilkåra er forankra i politisk ansvarlege instansar. Dette omsynet
veg, etter departementet sitt syn, tyngre enn dei omsyna som taler
imot. Departementet går derfor ikkje inn for auka sjølvstende for
tilsynet med vilkåra i riksdekkjande konsesjonar.
Departementet har komme til den motsette konklusjonen
når det gjeld tilsyn med konsesjonsvilkår i lokalkringkasting. Her
dreier det seg om eit forholdsvis stort tal aktørar. Det politiske aspektet
ved desse sakene kan seiast primært å liggje i det formelle rammeverket
for verksemda (dvs. i utforming av kunngjeringstekst) meir enn i
enkeltkonsesjonane. Departementet kan såleis ikkje sjå sterke argument
som taler for at det framleis skal vere klageinstans for dette tilsynsarbeidet.
Det har vore ein del klagesaker på avslag på søknader
om konsesjonsoverdragingar for lokalkringkasting. Sakene kan for
så vidt krevje vurderingar knytte til mediemangfald, men det er tale
om lokale saker som neppe har noko vidtrekkande mediepolitisk betyding.
Ein foreslår derfor sjølvstende for denne sakstypen.
Viss det er fleire lokalradiokonsesjonærar på same
sendarnett, og desse ikkje kjem til semje om fordeling av sendetid,
kan kvar av partane bringe tvisten inn for Medietilsynet. Departementet
har foreslått omfattande endringar av denne bestemminga, men Medietilsynet
skal etter forslaget framleis treffe avgjerd i tvistar om fordeling
av sendetid.
Dette er ei oppgåve som ikkje i vesentleg grad reiser
overordna spørsmål av politisk art. Samtidig stiller avgjerder om
sendetidsfordeling store krav til kjennskap til lokale forhold.
Dette er ein type detaljkunnskap som det ikkje vil vere naturleg
for eit departement å ha. Departementet har komme til at både praktiske
og prinsipielle forhold taler for at departementet ikkje er klageinstans
for vedtak om sendetidsfordeling.
Departementet reknar med at dei same omsyna gjer
seg gjeldande når det gjeld sjølvstende for Medie-tilsynet ved tilsyn
med konsesjonar for oppretting og drift av sendaranlegg som for konsesjonar
for kringkastingsverksemd. På bakgrunn av dette går departementet
inn for auka sjølvstende for Medietilsynet ved tildeling av konsesjonar
for sendaranlegg og ved tilsyn med konsesjonsvilkår for sendaranlegg
for lokalkringkasting, men ikkje for riksdekkjande kringkasting,
eller vidaresending av kringkasting.
Kringkastingsloven § 2-8 fastset at ein kringkastar
som har erverva einerett til fjernsynssending av hendingar av vesentleg
samfunnsmessig betyding ikkje må utnytte eineretten på ein slik måte
at ein stor del av sjåarane blir fråtekne moglegheita til å følgje
hendinga på vederlagsfritt fjernsyn. Noreg har ikkje fastsett ei
liste over kva for hendingar som dette omfattar. Reglane har per
i dag inga praktisk betyding. Departementet varsla likevel i kringkastingsmeldinga
at det vil bli vurdert å innføre ei slik liste.
Dersom det blir etablert ei slik liste, vil
Medietilsynet blant anna måtte handtere tvistesaker om pris for
senderettar. Det vil ikkje vere føremålstenleg at slike tvistesaker
blir klaga inn for departementet. Dette har primært samanheng med at
det ikkje kan utelukkast at NRK vil kunne vere den eine parten i
slike saker. Habilitetsomsyn taler derfor for at departementet ikkje
skal vere klageinstans for enkeltvedtak etter dette regelverket.
Medietilsynet fattar vedtak om sakskostnader
etter forvaltningsloven § 36, og tek stilling til krav om dokumentinnsyn
etter bestemmingane i forvaltningsloven og offentleglova.
Departementet foreslo i høyringsnotatet at klagenemnda
berre skal behandle klagar på enkeltvedtak fatta i samsvar med kringkastingsloven.
Etter forslaget vil følgjeleg klagar på vedtak fatta i medhald av
andre lovverk framleis følgje forvaltningsloven sitt hovudsystem
om at klagar blir behandla av overordna departement. Departementet
ser ikkje noko grunnlag for å fråvike forvaltningsloven sitt hovudsystem
i forhold til denne typen vedtak.
Departementet ser heller ikkje noko grunnlag
for å fråvike forvaltningsloven sitt hovudsystem for dokumentinnsyn
og sakskostnader frå Medieklagenemnda i første instans.
Grunngivinga for auka sjølvstende for Medietilsynet
gjer seg, etter departementet sitt syn, særleg gjeldande ved tilsynet
sine avgjerder i enkeltsaker. Departementet foreslår derfor at det i
loven blir fastsett at Medietilsynet ikkje kan instruerast om avgjerder
i enkeltsaker ved behandling av nærmare spesifiserte sakskategoriar, men
at det ikkje blir fastsett nokre avgrensingar i høvet til å gi generelle
instruksar. Det blir vidare foreslått, i tråd med Stortinget sine
føresetnader i Innst. S. nr. 222 (2002–2003), at departementet beheld
retten til å gi Medietilsynet pålegg om å ta ei sak opp til behandling.
Når det gjeld spørsmålet om klagebehandling, meiner
departementet at ho bør skje i ei uavhengig klagenemnd. Ei ordning
der departementet framleis behandlar enkeltsaker ved klagar over vedtak
i tilsynet, ville ikkje vere i samsvar med føremålet med å gi tilsynet
auka sjølvstende. Departementet meiner også at høvet til å omgjere tilsynet
sine vedtak av eige tiltak bør avgrensast. Etter forslaget vil heile
omgjeringsretten til departementet etter forvaltningsloven § 35
vere avskoren på dei saksområda der Medietilsynet er gitt auka sjølvstende.
Departementet sitt forslag er altså ein modell som
tek utgangspunkt i at tilsynet i nærmare oppgitte saks-typar ikkje
kan instruerast om avgjerda i enkeltsaker, at klagebehandling skjer
i ei uavhengig klagenemnd, og at det heller ikkje ligg føre omgjeringsrett.
Samtidig meiner departementet at det bør vere ein sikkerheitsventil
for å ta i vare behovet for politisk styring i prinsipielle og viktige
saker. Departementet foreslår derfor at Kongen i statsråd kan omgjere
Medietilsynet eller klagenemnda sine vedtak i saker av prinsipiell
eller stor samfunnsmessig betyding. Høvet til omgjering vil gjelde
uavhengig av om partane i saka har klaga over Medietilsynet si avgjerd.
Vidare vil det foreslåtte høvet til omgjering innebere at Kongen
i statsråd kan gripe inn og omgjere eit vedtak sjølv om klagebehandlinga
ikkje er avslutta.
Departementet foreslår, som nemnt, at behandling
av klagar over Medietilsynet sine vedtak på område der det blir
foreslått auka sjølvstende, skal skje i ei uavhengig klagenemnd.
Klagenemnda vil ha same myndigheit som andre klageinstansar, dvs.
at nemnda kan prøve både tilsynsorganet si utøving av skjønn og
lovbruk. Utover å vere klageinstans står ikkje klagenemnda i noko
overordningsforhold til Medietilsynet. Klagenemnda kan altså ikkje
gi førehandsinstruksar om Medietilsynet si saksbehandling i enkeltsaker.
I tråd med at klagenemnda ikkje skal vere overordna Medietilsynet
i alminneleg forvaltningsrettsleg forstand, foreslår departementet
i tillegg at klagenemnda ikkje blir gitt høve til å omgjere Medietilsynet
sine vedtak etter eige tiltak.
Omsyna som grunngir sjølvstende tilseier at klagemyndigheita
bør liggje utanfor statsforvaltninga. Det sentrale er at klageinstansen
har den nødvendige kompetansen for å avgjere klagesakene.
Det eksisterer allereie fleire klagenemnder
som behandlar klagar på vedtak i Medietilsynet. Både medieeierskapsloven
og film- og videogramlova etablerer eigne klagenemnder.
Behandling av klagar i dei aktuelle sakene etter kringkastingsregelverket
vil krevje juridisk og kringkastingsfagleg kompetanse. Sjølv om
det er grunn til å tru at dei eksisterande nemndene har noko av
den kompetansen som trengst, er det eit faktum at ingen av dei eksisterande
nemndene er sette saman med tanke på å behandle denne typen saker.
Utviding av ei av desse vil krevje endringar. Etter departementet
si vurdering vil ei utviding av éi av dei eksisterande nemndene samla
sett truleg gi den beste løysinga.
Departementet legg til grunn at oppgåvene til klagenemnda
etter medieeierskapsloven sakleg sett ligg nærmast opp til dei sakstypane
som vil vere aktuelle på kringkastingsfeltet.
Departementet foreslår at klagenemnda frå me-die-eierskapsloven
også skal behandle klagar på enkeltvedtak heimla i kringkastingsloven.
Det blir foreslått å endre namnet på nemnda til Klagenemnda for
mediesaker (Medieklagenemnda).
Departementet er i dag klageinstans for dei
aller fleste sakene på kringkastingsfeltet. På grunnlag av diskusjonen
over blir det foreslått at ansvaret for klagesaksbehandling blir
overført til ei uavhengig klagenemnd. Dersom forslaget blir gjennomført,
vil departementet heretter berre vere klageinstans for vedtak Medietilsynet
fattar i medhald av desse bestemmingane i kringkastingsloven:
§ 2-1 (berre vedtak
som gjeld tilsyn med konsesjonar for riksdekkjande kringkasting)
§ 2-2 (berre vedtak som gjeld tilsyn med
konsesjonar for anlegg for riksdekkjande kringkasting eller vidaresending
av kringkasting)
Enkeltvedtak etter desse bestemmingane i kringkastingsforskriften
skal framleis kunne bli klaga over til departementet:
Departementet sitt høve til å instruere Medietilsynet
i enkeltsaker blir avskore i forhold til andre bestemmingar i kringkastingsloven
enn dei som er nemnde over. Departementet sitt høve til å gi generelle
instruksar blir oppretthalde uavkorta. Vidare skal Kongen i statsråd
kunne omgjere vedtak fatta av Medietilsynet og klagenemnda i saker
av prinsipiell og stor samfunnsmessig betyding. Kongen sitt høve
til omgjering gjeld uavkorta.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild
Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland
og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson
Barstad, fra Senterpartiet, Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig
Folkeparti, Øyvind Håbrekke, stiller seg bak de vurderingene regjeringen
gjør under dette avsnittet og støtter dermed konklusjonen at Medietilsynet
bør bli gitt en uavhengig rolle, dersom ikke konkrete forhold klart
taler mot dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, legger til
grunn at hensynene til mediemangfold og ytringsfrihet bedre ivaretas
gjennom økt vekt på prinsippene i Redaktørplakaten og en regulering
av samarbeid og strukturendringer i mediesektoren på lik linje med
andre sektorer. Dette gjør det unødvendig å opprettholde Medietilsynet
i dagens form.
Disse medlemmer viser til at
konkurransemyndighetene har lang erfaring med arbeid innen ulike
sektorer, inkludert mediesektoren, og er godt rustet for oppfølgning
av samarbeid og strukturendringer i mediesektoren. Disse medlemmer mener
derfor at denne delen av Medietilsynets virksomhet er overflødig.
Disse medlemmer foreslår derfor:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om avvikling
av Medietilsynets virksomhet, med sikte på at problemstillinger
tilknyttet mediemangfold skal reguleres og kontrolleres av Konkurransetilsynet.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
ulike vurderinger og konklusjoner i dette avsnittet om større selvstendighet
for Medietilsynet og at det opprettes en egen klagenemnd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
ønske om at det ved etableringen av en egen uavhengig klagenemnd,
skal dette organet også bli klageinstans for vedtak knyttet til forbudet
mot reklame for politiske budskap og livssyn etter kringkastingsloven
§ 3-1 tredje ledd.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens argumentasjon om at departementet ikke bør være klageinstans
for vedtak tilsynet fatter i samsvar med formidlingspliktsreglene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre regjeringens
vurderinger i forhold til departementets rolle som klageinstans
når det gjelder abonnentvalg.
Flertallet stiller seg videre
bak regjeringens forslag om at departementet ikke skal være klageinstans
for saker som gjelder forbud mot videresending.
Komiteen stiller seg
videre bak regjeringens forslag om at departementet ikke skal være klageinstans
for saker som omhandler registrering av kringkasterer.
Komiteen stiller seg
bak ønsket om at departementet ikke skal være klageinstans for tilsynets vedtak
på feltet.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens argumentasjon og ønske om at departementet ikke skal
være klageinstans for tilsynets vedtak på feltet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, stiller seg bak
regjeringens ønske om at tilsynet får økt selvstendighet for tildeling
av konsesjon til lokalkringkasting ved at departementet ikke lenger skal
være klageinstans for slike vedtak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
argumentasjon og vurderinger om en delt løsning på dette området
ved at tilsynet blir klageinstans for konsesjonsvilkårene for lokale
konsesjoner, og at departementet fortsatt vil være klageinstans
for riksdekkende konsesjoner.
På dette området stiller komiteen seg
bak regjeringens vurderinger om at det er både praktiske og prinsipielle
forhold som taler for at departementet ikke er klageinstans for
vedtak om sendetidsfordeling.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens vurderinger i forhold til departementets rolle
som klageinstans på dette området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, vil oppfordre departementet om ikke bare å vurdere utarbeidelse
av en liste over store, viktige hendelser, men vil oppfordre departementet
sterkt om å gjøre det. Flertallet mener det er viktig
å få en slik liste på plass, da man på stadig flere områder – og
da spesielt sport – utelukker store deler av den norske befolkningen
fra å ta del i slike arrangement fordi de ikke har tilgang til betalingstjenester
i sin TV-hverdag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter arbeidet med å liste sentrale
idrettsarrangementer med sikte på allmenn tilgjengeliggjøring, jf.
kringkastingsplakatens intensjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, stiller seg bak
regjeringens forslag om en modell som tar utgangspunkt i at tilsynet
i nærmere oppgitte sakstyper ikke kan instrueres om vedtakene i
enkeltsaker, at klagebehandling skjer i en uavhengig klagenemnd,
og at det heller ikke er mulig å omgjøre vedtaket.
Flertallet er videre enig med
regjeringen i at det bør være en sikkerhetsventil for å ta vare
på behovet for politisk styring i prinsipielle og viktige saker.
Departementet foreslår derfor at Kongen i statsråd kan omgjøre
Medietilsynet eller klagenemndas vedtak i saker av prinsipiell eller
stor samfunnsmessig betydning. Dette forslaget stiller flertallet seg
bak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig i at dette systemet ikke skal omfatte riksdekkende konsesjoner.
I høringsnotatet legger regjeringen stor vekt på at konsesjonene
fortsatt er viktige virkemidler i mediepolitikken, hvilket isolert
sett er korrekt. Disse medlemmers prinsipielle syn
er imidlertid at det er en uønsket effekt av det faktum at det er
begrenset tilgang på frekvenser, og at politisk styring av mediepolitikken
gjennom konsesjonstildelinger ikke kan være noe mål. I stedet for
å dempe konsekvensene av denne, etter disse medlemmers syn,
uønskede graden av politisk styring på kringkastingsområdet, vil regjeringens
forslag opprettholde, og til en viss grad forsterke, det politiske
aspektet ved styringen av kringkastingskonsesjonene. Dette er etter disse
medlemmers mening uheldig.
Disse medlemmer ser at lovforslaget
bærer preg av å ville opprettholde og forsterke NRKs stilling som
særskilt aktør på det norske TV-markedet. Forslaget innbærer særrettigheter
for én enkelt aktør, og kontrollen med denne aktørens etterlevelse
av reglene synes å være overlatt til aktøren selv. Det er i denne
sammenheng grunn til å peke på at problemet ikke bare gjelder muligheten
for at informasjon en distributør gir til NRK, spres videre til
kommersielle aktører som NRK har eierinteresser i. Disse
medlemmer mener at det er vel så viktig at NRK som statlig
allmennkringkaster er avhengig av tillit i befolkningen, og at selskapet
fremstår som reelt uavhengig. Disse medlemmer ser,
selv i et nåtidsperspektiv, åpenbare betenkeligheter ved en særrettighetsmodell
som denne.
Disse medlemmer mener også at
så lenge lovforslaget ikke selv beskriver hva distributøren nærmere
bestemt skal gjøre, blir det videre noe paradoksalt over at Medietilsynet
kan ilegge tvangsmulkt hvis den ikke har gjort det den skal. En
slik sanksjonering forutsetter langt mer presise handlingsregler
enn lovforslaget legger opp til.
Forslag fra Fremskrittspartiet
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme sak om avvikling
av Medietilsynets virksomhet, med sikte på at problemstillinger
tilknyttet mediemangfold skal reguleres og kontrolleres av Konkurransetilsynet.
Tilrådingen fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.
Komiteen viser til
proposisjonen og sine merknader og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringar i kringkastingsloven og
medieeierskapsloven
I
I lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting blir
det gjort desse endringane:
§ 2-1 sjette ledd blir oppheva.
Ny § 2-14 skal lyde:
§ 2-14 Klageinstans
Klager over Medietilsynets enkeltvedtak etter
loven, eller regler fastsatt i medhold av loven behandles av Klagenemnda
for mediesaker (Medieklagenemnda), med de unntak som følger av fjerde
ledd. Klagenemnda kan ikke omgjøre Medietilsynets vedtak etter eget
tiltak.
Eventuelle søksmål skal rettes mot staten v/Klagenemnda
for mediesaker (Medieklagenemnda).
Kongen fastsetter hvem som skal være klagenemndas
leder og nestleder, og kan gi forskrift om nemndas størrelse, sammensetning
og oppgaver.
Medietilsynets enkeltvedtak i saker vedrørende tilsyn
med konsesjonsvilkår for riksdekkende kringkasting, jf § 2-1, eller
riksdekkende anlegg for kringkasting eller videresending av kringkasting,
jf § 2-2, påklages til departementet.
Ny § 2-15 skal lyde:
§ 2-15 Begrensninger i omgjørings- og instruksjonsmyndighet
Departementet kan ikke instruere Medietilsynet
i enkeltsaker, eller omgjøre tilsynets vedtak i andre saker enn
nevnt i § 2-14 fjerde ledd. Departementet kan pålegge Medietilsynet
å ta en sak opp til behandling.
I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning
kan Kongen i statsråd omgjøre Medietilsynets eller klagenemndas
vedtak etter reglene i forvaltningsloven § 35 annet, tredje og femte
ledd.
II
I lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier blir
det gjort desse endringane:
§ 8 første ledd skal lyde:
Kongen oppnevner en klagenemnd for enkeltvedtak etter denne lov
og fastsetter hvem som skal være nemndas leder og nestleder.
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Eventuelle søksmål skal rettes mot staten v/Klagenemnda for
mediesaker (Medieklagenemnda).
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 15. februar 2011
Gunn Karin Gjul |
Ib Thomsen |
leder |
ordfører |