Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund,
Siv Jensen, Peter N. Myhre, Kari Storstrand, og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen
Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Arvid Svendsen, viser til proposisjonen og den forutgående
saksbehandling i regjeringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at formålet med
direktiv 2006/24/EF (datalagringsdirektivet) er å harmonisere medlemsstatenes
regler for lagring av data som framkommer ved bruk av elektronisk
kommunikasjon, med den hensikt å sikre at disse dataene er tilgjengelig
for politiet i etterforskning, avdekking og rettsforfølgelse av
alvorlig kriminalitet.
Flertallet viser til at direktivet
er et rammedirektiv som overlater til de nasjonale myndigheter å
ta nærmere stilling til flere viktige spørsmål, blant annet regulering
av tilgang til og utlevering av data, lagringstiden, innenfor en ramme
på mellom 6 og 24 måneder og hvem som skal føre tilsyn med lagringen
og sikkerheten til data.
Flertallet viser til at disse
spørsmålene er drøftet og vurdert i Prop. 49 L (2010–2011), sammen
med forslag til nødvendige lovendringer for at norske lover og regler
skal ligge innenfor de rammer direktivet fastsetter.
Flertallet viser til at det er
fastslått av EU-domstolen (Irland-saken) at datalagingsdirektivet
gjelder for det indre marked, selv om direktivets formål er å gi
politiet et redskap i kampen mot alvorlig kriminalitet. EFTA-statene
er således etter EØS-avtalen forpliktet til å implementere direktivet.
Flertallet viser til EØS-avtalens
artikkel 102 som forutsetter at det innen EØS-området skal være
et felles regelverk for å sikre rettssikkerhet og ensartethet i
det indre marked. Artikkel 102 pkt. 3 fastsetter at avtalepartene
skal bestrebe seg på å komme til enighet i saker som er relevante for
avtalen og videre at:
«EØS-komiteen skal særlig bestrebe seg på å finne
fram til en gjensidig godtakbar løsning dersom det oppstår et alvorlig
problem på et område som i EFTA-statene hører inn under den lovgivende
myndighets kompetanse.»
Kravet til enighet gjelder både mellom de tre EFTA-landene
og mellom EFTA-landene og EU.
Etter flertallets syn er de avveininger
som datalagringsdirektivet krever mellom hensynet til personvernet
og hensynet til bekjempelse av alvorlig kriminalitet ikke annerledes
i Norge enn i de øvrige landene i EØS-området. Alle landene i EØS-området
er forpliktet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og
de fleste – blant dem Norge – deltar i et forpliktende justis- og
politisamarbeid som også berøres av datalagringsdirektivet. Disse
problemstillingene ble grundig drøftet under behandlingen av direktivet i
EUs organer og i medlemslandene i forbindelse med implementeringen
av direktivet.
Når det gjelder reservasjonsretten som ligger
implisitt i EØSs avtalens krav om enstemmighet i artikkel 102, vil flertallet vise
til hva daværende statsminister Gro Harlem Brundtland sa i Stortinget
15.oktober 1992, under debatten om ratifikasjon av EØS-avtalen:
«Når det gjelder EØS-avtalen og dette med vetoretten,
har jeg bekreftet at vi har kjempet for at de reglene skal være
der – og vi har lykkes i å få det til – og det er fordi vi trenger
å ha dem. Det er helt avgjørende å ha slike bestemmelser for at dette
skal fungere. (…) Jeg mener det i forhold til oljespørsmål for eksempel,
er helt klart at hvis ikke Norge får en vesentlig innflytelse på
utformingen av regelverket, ja, da har vi god grunn til, både overfor
EFTA-partnere og EF-land å stå ganske oppreist og si kraftig ifra.»
Flertallet mener at datalagringsdirektivet
ikke kan sies å berøre interesser som er særegne norske, i motsetning
til direktiver og bestemmelser på områder hvor norske forhold skiller
seg vesentlig fra våre nabolands og hvor erfaringen er at vi har
oppnådd nødvendig forståelse for dette og fått gjensidige godtakbare
løsninger.
Flertallet mener det vil styrke
Norges muligheter for å delta i det europeiske samarbeidet om bekjempelse
av alvorlig kriminalitet at våre regler ligger innenfor de felles
rammene datalagringsdirektivet fastsetter på dette området.
Flertallet viser til at en implementering
av datalagringsdirektivet i EØS-avtalen også sikrer at Norge fullt
ut kan delta i det viktige problemsløsnings-, koordinerings- og
harmoniseringsarbeidet som gjennomføres i EU-regi og som er av stor
betydning for slagkraften til norsk og øvrig europeisk industri
innen ekomsektoren. En implementering vil videre sikre at norske
aktørers etableringsrett i og adgang til det indre marked ikke svekkes.
Flertallet viser for øvrig til
Arbeiderpartiets og Høyres merknader i Innst. 275 L (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til
den uttalelse som et mindretall i regjeringen, tilstedeværende statsråder
fra Sosialistisk Venstreparti (statsrådene Halvorsen og Aasland)
og tilstedeværende statsråder fra Senterpartiet (statsrådene Navarsete,
Meltveit Kleppa, Riis-Johansen og Brekk) vedla saken:
«Etter en samlet vurdering har vi kommet til at vi ikke
kan gi vår tilslutning til tilrådingen om samtykke til deltakelse
i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2006/24/EF av 15. mars 2006 om lagring av data fremkommet ved bruk
av elektronisk kommunikasjon (datalagringsdirektivet). Vi legger
særlig vekt på at datalagringsdirektivet etter vårt syn er en betydelig
krenkelse av den enkelte borgers personvern.
Vi
er bekymret for at systematisk, mer omfattende lagring av data enn
i dag, kan bidra til å redusere det vern av personlig integritet
som er en del av rettsstatens rammer og som blant annet er forankret
i EMK og personvernlovgivningen. Vi er videre bekymret for at omfattende
lagring av kommunikasjonsdata kan føre til at enkelte legger begrensninger
på sin ytringsfrihet. Med store mengder kommunikasjonsdata lagret
over lang tid, mener vi også at faren øker for at dataene brukes
til andre formål enn de er tiltenkt.
Vi mener dessuten
datalagringsdirektivet ikke er forholdsmessig og stiller spørsmål
ved hvor egnet direktivet er til å nå formålet, og om det svarer
til nytten for politiet. Vi viser til at nytten for politiet er
omdiskutert og kjernen i EU-kommisjonens pågående evaluering av
direktivet. Vi har en prinsipiell motstand mot omfattende lagring av
opplysninger om alle borgere, og at tilbyderne pålegges å lagre
data som de ikke selv har saklig behov for i sin virksomhet.
Vi
vil også vise til at det i regjeringens politiske plattform slås
fast at Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets statsråder
og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken.»
Disse medlemmer viser til at
datalagringsdirektivet betyr at alle innbyggere i Norge i praksis
blir overvåket. Datalagringsdirektivet pålegger alle teleselskaper
å lagre hvem du ringer til, hvor du ringer fra, hvor lenge du snakker, hvem
du sender sms til, hvor mottakeren befinner seg, når du er på Internett,
hvor lenge, og hvem du sender e-post til. Disse medlemmer mener
at den type og omfang lagring som datalagringsdirektivet krever
vil utgjøre både en stor trussel mot personvernet til norske innbyggere,
og det vil bryte med det som hittil har vært viktige rettstatsprinsipper.
Samtidig er verktøyet betydelig mindre relevant og pålitelig mot
kriminalitetsbekjempelse enn mange hevder.
Disse medlemmer går derfor mot
implementering av direktivet i norsk lov.
Disse medlemmer påpeker at personvernet
er under press, og ny teknologi muliggjør økt overvåkning. Ny teknologi
innebærer alltid nye muligheter. Men det er politikkens rolle å
sette grensene for teknologien når det finnes interessekonflikter;
som her opp mot personvernet og rettsstatsprinsipper. Datalagringsdirektivet
endrer dagens praksis, fra en begrenset lagringsmulighet for faktureringsformål,
til en pålagt lagring av trafikkdata over lengre tid. Direktivet
pålegger alle teleselskaper å lagre hvem du ringer til, hvor du
ringer fra, hvor lenge du snakker, hvem du sender sms til, hvor
mottakeren befinner seg, når du er på Internett, hvor lenge, og
hvem du sender e-post til. Overgangen fra lagringsmulighet og sletteplikt
til en lagringsplikt betyr et stort skritt inn i et overvåkingssamfunn
som disse medlemmer ikke ønsker.
Disse medlemmer viser til at
bakgrunnen for EU-direktivet var den politiske situasjonen som oppsto
i etterkant av terrorangrepet mot Madrid. Storbritannia, Sverige,
Frankrike og Irland greide da å få flertall for et datalagringsforslag hvor
hele Europas befolkning skulle overvåkes. Nå søkes direktivet innført
i norsk lov. Med direktivet går man fra en situasjon hvor man overvåker
på mistanke, til å betrakte alle innbyggere som potensielle lovbrytere.
Å innføre datalagringsdirektivet er å legge det demokratiske rettsprinsippet
om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist (uskyldspresumpsjonen) til
side. Disse medlemmer mener dette medfører noe helt
nytt i norsk rettspraksis. Datalagringsdirektivet betyr ikke bare
et stort skritt inn i et overvåkingssamfunn, men medfører også at
man tråkker over en prinsipiell grense for selve rettsstaten.
Disse medlemmer viser til at
det har vært en debatt i forhold til i hvilken grad datalagringsdirektivet
kan være et nyttig verktøy for politiet, og disse medlemmer har
forståelse for at politiet ønsker tilgang til mer og bedre data.
Men avveiningen om hvorvidt man mener de etterforskningsmessige
fordelene man oppnår er verd de personvernmessige og rettsstatlige
kostnadene direktivet har, er et politisk spørsmål, ikke et politispørsmål.
Det er i tillegg fullt mulig å stille store spørsmålstegn ved hvorvidt
direktivet faktisk betyr økt nytte for politiet. Disse medlemmer viser
til at politiet allerede i dag har vide fullmakter til å iverksette
informasjonslagring ved berettiget mistanke om kriminalitet, blant
annet for hendelser som ran, drap og forsvinninger. Disse
medlemmer vil samtidig påpeke at overvåkningen direktivet
legger opp til lett kan omgås ved å bruke proxy-servere, nettbaserte
e-post og falske e-postadresser, usikrede trådløse nett, Skype og
andre teknologier.
Disse medlemmer viser forøvrig
til sine merknader i transport- og kommunikasjonskomiteens Innst.
275 L (2010–2011), hvor disse medlemmers opplegg for bedre personvern
knyttet til trafikkdata er redegjort for, uten å gå omveien om tvungen
lagring av trafikkdata, slik datalagringsdirektivet pålegger.
Disse medlemmer vil også vise
til Stortingets behandling av Prop. 49 L (2010–2011) Endringer i
ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv
i norsk rett).
Disse medlemmer mener de budsjettmessige konsekvensene
av avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet ikke er godt nok redegjort
for, selv om regjeringen ved Justis- og politidepartementet erkjenner
at det påkommer økte kostnader på flere punkt. Disse medlemmer anser
det som uaktuelt å støtte denne avtalen som man på en rekke områder
ikke vet verken omfanget eller de budsjettmessige konsekvenser av.
Disse medlemmer viser til at
avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre setter siste frist for implementering
til 1. april 2012. Innenfor en slik tidsramme vil det være rom for
en mer forsvarlig behandling av saken fra Stortingets side.
Disse medlemmer viser til at
EU for tiden foretar en evaluering av direktivet, samt at flere land
i EU ikke har implementert direktivet på grunn av konstitusjonelle
innsigelser mot gjennomføringen. Disse medlemmer har
derfor god grunn til å tro at det vil måtte gjøres vesentlige endringer
i direktivet. Slike endringer vil kunne gjøre at direktivet i større
grad enn dagens direktiv tar hensyn til personvern.
Disse medlemmer viser til transport-
og kommunikasjonskomiteens behandling av Prop. 49 L (2010–2011)
Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring
av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) der flertallet, bestående
av Høyre og Arbeiderpartiet, la fram omfattende lovendringer svært
kort tid før komiteen hadde avsluttende behandling av innstillingen.
Dette burde etter disse medlemmers syn medført en
utsettelse av hele saken, slik at konsekvensene av det fremlagte
forslaget kunne blitt behandlet på en forsvarlig måte. Disse
medlemmer peker på at dette også ville ha fått konsekvenser
for behandlingen av Prop. 50 S (2010–2011) all den tid denne sak
omhandler samme sakskompleks.
Disse medlemmer viser til spørsmål
oversendt fra transport- og kommunikasjonskomiteen til Justisdepartementet
og Samferdselsdepartementet 28. mars 2011, der det bes om svar på
flere forhold vedrørende konsekvensene av avtalen mellom Høyre og
Arbeiderpartiet, en avtale som ble kjent samme dag. Disse
medlemmer konstaterer at det ikke var mulig for regjeringen
å gi fyllestgjørende svar innenfor den fristen som flertallet, bestående
av Høyre og Arbeiderpartiet, hadde satt for transport- og kommunikasjonskomiteens behandling
av saken.
Disse medlemmer viser til spørsmål
fra transport- og kommunikasjonskomiteen til Justis- og politidepartementet
datert 28. mars 2011og departementets svar på disse datert 29. mars. Disse
medlemmer viser til at departementet blant annet bes uttale
seg om de økonomiske konsekvensene knyttet til avtalen mellom Arbeiderpartiet
og Høyre, herunder spørsmålet om domstolsbehandling og Datatilsynets
nye oppgaver. Disse medlemmer viser til at departementet
mener at en nærmere redegjørelse rundt disse spørsmål ville kreve
en lengre tidsfrist enn det som var gitt i komiteens brev. Disse
medlemmer bemerker at den korte fristen, som var satt av
Høyre og Arbeiderpartiet, også medførte at departementet heller
ikke kunne gi svar på de andre tiltakene i avtalen som komiteen
hadde forespurt om, det vil si evaluering og statistikk.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Arbeiderpartiet og Høyre der det foreslås en krypteringsordning.
I svar fra Samferdselsdepartementet datert 29. mars 2011 svares
det slik på transport- og kommunikasjonskomiteens spørsmål hva angår
ulike sider ved kryptering:
«Den viktigste konsekvensen av forslaget om krav
til kryptering er økte kostnader. Tilbyderne vil måtte implementere
nye systemer, programvare o.l. i sine allerede etablerte løsninger
for kundehåndtering /fakturering. Dette vil bli svært dyrt.»
Disse medlemmer konstaterer at
dette estimatet er det mest presise overslaget som nå er tilgjengelig.
Disse medlemmer viser til det
foruroligende svarbrevet fra Samferdselsdepartementet til transport-
og kommunikasjonskomiteen, datert 29. mars 2011, der det heter at:
«Oppsummeringsmessig vil forslagene i avtalen mellom
Arbeiderpartiet og Høyre medføre svært høye kostnader og være meget
utfordrende å gjennomføre. Belastningen for tilbyderne vil avhenge
av modell for kostnadsdeling. Dersom tilbyderne må dekke kostnadene
knyttet til kryptering vil dette kunne få store konsekvenser for tjenestetilbudet
og konkurransen i markedet. I dag dekkes tilbydernes merkostnader
til drift av staten. Dersom det innføres strengere krav til sikkerhet
bør staten dekke kostnaden til dette.»
Disse medlemmer er bekymret for
den praktiske gjennomføringen av avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet,
og disse medlemmer mener det ville vært behov for
å gå nærmere inn på elementer i avtalens innhold før beslutninger fattes
i en så viktig sak.
Disse medlemmer viser til at
det den 29. mars 2011ble sendt et brev fra de parlamentariske lederne
i Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, der en ber presidentskapet vurdere om saksgangen
har vært forsvarlig, og hvorvidt sluttbehandlingen av Prop. 49 L
(2010–2011) burde utsettes. Disse medlemmer tar til
etterretning at presidentskapet ikke går inn for å utsette saken.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget samtykker ikke til deltakelse i
en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2006/24/EF om lagring av data fremkommet ved bruk av offentlig elektronisk
kommunikasjonstjeneste eller offentlig elektronisk kommunikasjonsnett
(datalagringsdirektivet).»