Jeg viser til komiteens brev av 25. februar
2011, hvor det bes om departementets vurdering av forslagene fra
stortingsrepresentantene Borghild Tenden og Trine Skei Grande: Dokument
8:90 S (2010-2011). Forslagene lyder:
”1. Stortinget ber regjeringen om å intensivere forhandlingene
om tilbakesendelsesavtaler med opprinnelseslandene til de asylsøkere
som hyppigst arresteres i forbindelse med narkotikasaker.
2.
Stortinget ber regjeringen sørge for at det opprettes en «hurtigfil»
for asylsøkere som blir tatt for alvorlig kriminalitet, slik at
de kan få søknaden hurtigbehandlet i Norge, og deretter returnere
til opprinnelseslandet ved avslag. Stortinget ber regjeringen sørge
for at denne «hurtigfilen» benyttes som et alternativ til Dublin-behandling
når personene flere ganger er arrestert for salg av narkotika.”
Alle land har en ulovfestet folkerettslig forpliktelse
til å ta tilbake sine egne borgere. Denne forpliktelsen foreligger
uavhengig av om det er inngått en tilbaketakelsesavtale eller ikke,
og Norge gjennomfører tvangsreturer til en rekke land vi ikke har
en tilbaketakelsesavtale med. Norge ønsker likevel å inngå tilbaketakelsesavtaler
med aktuelle land, for å legge et best mulig grunnlag for det praktiske
samarbeidet i forbindelse med returer. Dette er det klare utgangspunktet
for regjeringens returpolitikk.
Selv om det er bred internasjonal enighet om denne
folkerettslige forpliktelsen, vanskeliggjør en rekke land likevel
retur av egne borgere. Det er gjerne både politiske og økonomiske
årsaker til at arbeidet med både returer generelt, og med inngåelse
av tilbaketakelsesavtaler, treneres av disse landene. Selv om Norge
ønsker å inngå tilbaketakelsesavtale med et gitt land, kan det derfor
være en krevende og lang prosess å få inngått en avtale.
Inngåelse av tilbaketakelsesavtaler med relevante
land er en prioritert del av arbeidet med å returnere personer uten
lovlig opphold. Norge har pr. i dag inngått tilbaketakelsesavtaler
med 26 land, og det arbeides med inngåelse av ca. 20 nye avtaler.
Det foregår en løpende vurdering med hensyn til hvilke land som
skal prioriteres. Prioriteringen baseres på flere kriterier, som kriminell
adferd (herunder narkotikaovertredelser) blant dem som skal returneres,
hvilke land som har en høy avslagsprosent på asylsøknader, og hvilke
land det er vanskelig å returnere til. Politiet er også involvert
i arbeidet med tilbaketakelsesavtalene, både når det gjelder avgjørelsen av
hvilke land det skal prioriteres å inngå avtale med, samt i arbeidet
med inngåelse av avtalene.
Jeg mener at målsettingen bak forslaget til
stortingsrepresentantene Tenden og Grande er ivaretatt. Justisdepartementet
og utlendingsmyndighetene prioriterer arbeidet med å inngå nye tilbaketakelsesavtaler,
og å sikre at dagens avtaler praktiseres på en smidig og effektiv
måte.
Jeg vil imidlertid peke på at hovedutfordringen ved
tvangsreturer til søkernes opprinnelsesland er at veldig mange ikke
har dokumentert sin identitet. I 2010 fremla ca 10 % av asylsøkerne reisedokument
ved registrering. Når identiteten til en person som skal returneres
ikke er godt dokumentert ønsker opprinnelseslandet ofte ikke å ta
søkerne tilbake. Også i tilfeller der Norge har inngått en tilbaketakelsesavtale
med det aktuelle landet vil det være krav om dokumentert identitet
ved retur.
Regjeringen arbeider for at alle søknader skal behandles
raskt, effektiv og med rettssikkerhet for søker. For at asylinstituttet
ikke skal bli svekket og miste oppslutning i befolkningen, er dette spesielt
viktig i saker hvor asylsøker har begått kriminelle handlinger.
Justisdepartementet har som mål for utlendingsforvaltningen at slike saker
skal prioriteres og etterfølges med raske utvisningsvedtak og rask
uttransportering.
I tildelingsbrevene fra Justisdepartementet
til Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) i 2011
og foregående år, fremgår det at søknader om asyl fra personer som
er anmeldt, tiltalt, siktet eller dømt for kriminelle handlinger
i Norge eller utlandet, skal behandles uten ugrunnet opphold, i
den grad prioritert behandling medfører at disse raskere kan sendes
ut av landet. For at det skal være helt klart at dette er saker
som skal prioriteres, er det etablert et tett samarbeid knyttet
til oversendelse av slike saker i saksbehandlingsgangen mellom politiet,
UDI og UNE.
Også i tildelingsbrevet til POD for 2011 fremgår det
at søkere som er straffedømte/utviste skal prioriteres for tvangsreturer.
Denne prioritering gjaldt også de foregående år. Om lag 16 % av
de tvangsmessig uttransporterte i 2010 var i denne kategorien.
Videre har vi ulike hurtigprosedyrer for saker som
ligger an til avslag og der uttransportering er kurant.
Denne prosedyren innebærer at UDI skal fatte vedtak
innen 48 klokketimer etter registrering av asylsøknaden. Prosedyren
gjelder for antatt grunnløse asylsøknader, dvs. at søkeren kommer fra
et land som anses som trygt. Denne prosedyren omfatter asylsøknader
fra personer fra blant annet EU-land, Nord-Amerika og Australia,
og blir normalt brukt også for saker som kan behandles etter Dublin-prosedyre.
I vurderingen av trygt hjemland ligger at myndighetene i hjemlandet
har evne og vilje til å beskytte personer som er utsatt for forfølgelse eller
umenneskelig behandling. Disse søknadene prioriteres også av politiet
for tvangsmessig uttransportering.
Hvis asylsøkeren kommer fra et land hvor UDI erfaringsmessig
avslår en høy andel av søknadene, og UDI har god oversikt over forholdene
i landet, skal UDI fatte vedtak innen tre uker. Politiet vil også
prioritere søkerne dersom de er kriminelle, og skal også prioritere
saker hvor det ikke gis utsatt iverksettelse. Asylsøknader fra personer
fra Armenia, Georgia, Hviterussland, India, Irak, Nigeria, Nepal, Russland
(etniske russere) og Kosovo (unntatt minoriteter fra Kosovo) behandles
etter denne prosedyren.
Av de om lag 10 000 personene som søkte asyl
i 2010 ble 2,5 prosent underlagt behandling etter 48-timersprosedyren
og 5 prosent underlagt behandling etter tre-ukers-prosedyren. For
2009 var tallene hhv. 1 prosent og 4 prosent.
Hurtigprosedyrene blir brukt som alternativ
til Dublin-behandling hvis det kan fattes negativt vedtak, og vedtaket
medfører at utlendingen kan sendes raskt ut av riket.
Dublinsamarbeidet følger andre prosedyrer og har
til dels et annet formål enn de andre prosedyrene som er omtalt
tidligere, og saksbehandlingstiden kan derfor variere. En asylsøkers tilknytning
til en annen medlemsstat i Dublin II-forordningen blir kartlagt
gjennom et fingeravtrykksøk og det tas normalt ikke asylintervju. Asylsøkere
som blir behandlet etter Dublin-regelverket får ikke asylsøknaden
sin realitetsbehandlet i Norge. Det gjelder egne frister for når en
anmodning om tilbaketakelse til et annet medlemsland må settes fram,
og uttransportering skal skje innen 6 måneder fra det er klarlagt hvilket
land som har ansvar for å behandle asylsøknaden.
Selv om en sak er underlagt Dublin-prosedyren, kan
Norge velge å realitetsbehandle asylsøknaden. I så fall må UDI foreta
asylintervju og fatte vedtak. Dette blir gjort i enkelte tilfeller
hvor politiet ønsker prioritering og realitetsbehandling, og det
er mulig å uttransportere til hjemlandet. Som nevnt ovenfor kan
også treukersprosedyren brukes som et alternativ til Dublin-prosedyre.
Dette gjelder ikke mange saker, men kan for eksempel gjelde søkere
som stadig vender tilbake på tross av at de tidligere er tilbakeført
etter Dublin-forordningen, eller personer som har begått kriminalitet
men hvor vilkårene for varetektsfengsling ikke er oppfylt.
Saker etter Dublin II-forordningen står som
2. prioritet i tildelingsbrevet til POD. Dette er også den største
gruppen PU uttransporterer. Over 40 % av de tvangsreturnerte er
dublin-saker.
Med hensyn til opprettelse av en ”hurtigfil”
er jeg av den oppfatning at de nevnte saksbehandlingsrutinene for
hurtigbehandling av asylsøknader imøtekommer et slikt behov. Jeg vil
understreke at rask behandling av søknadene til den gruppen asylsøkere
som stortingsrepresentantene stiller spørsmål ved, prioriteres høyt. Dette
gjelder særlig når saksbehandlingen bidrar til at disse raskere
kan sendes ut av landet.
Når det gjelder kriminell asylsøker anses dette som
så viktig at det i 2009 ble startet et prosjekt for nettopp dette.
“Forsterket innsats mot åpne rusmiljø” ble iverksatt på grunn av
den stadig mer åpne omsetningen av narkotika i hovedstaden. Prosjektet
er et samarbeid mellom UDI, Oslo politidistrikt og Politiets utlendingsenhet om
tiltak rettet mot asylsøkere som er innblandet i narkotikakriminalitet.
Målet med samarbeidet er å hurtigbehandle søknadene til asylsøkere som
blir tatt for salg av narkotika, for deretter å transportere dem
ut av landet. Hurtigbehandlingen gjelder alle aktørene i kjeden.
Erfaringene fra dette prosjektet så langt tilsier at alle de ovennevnte
saksbehandlingsprosedyrene benyttes i behandlingen av asylsøknadene
til denne gruppen.
Som et resultat av aksjonen pågrep Oslo politidistrikt
over personer i 2010. De arresterte kom fra 50 forskjellige land,
men storparten var hovedsakelig fra Algerie, Nigeria, Irak, Somalia eller
var statsløse. UDI behandlet 245 asylsaker i 2010 hvor søknaden
om beskyttelse var ubehandlet ved pågripelse. UDI avslo alle sakene unntatt
2 som ble innvilget opphold på humanitært grunnlag. I 53 prosent
av sakene ble saken behandlet etter Dublin II-forordningen. Blant
de som har fått avslag kom de fleste søkerne fra Algerie og Nigeria
(42 prosent). I alle de andre sakene bidrar UDI med å avklare status
til søker i forvaltningssaken, og vurdere videre behandling av utlendingssaken.
UDI behandler også utvisningssakene i forbindelse med pågripelser.
Dette prosjektet viser de utfordringene vi står overfor,
men samtidig viser det at vi har rutiner og prosedyrer som ivaretar
hurtig saksbehandling fra kriminelle asylsøkere. Tilsvarende samarbeid
mellom UDI og politiet har blitt etablert i Hordaland, Rogaland
og Sør-Trøndelag i forbindelse med den ekstraordinære innsatsen
som pågår i de åpne rusmiljøene. Høy prioritet innebærer at vi har
kontinuerlig fokus på slike saker, herunder også med tanke på forbedring
og effektivisering av behandlingen av asylsaker.
Jeg mener på bakgrunn av dette at det ikke er
behov for opprettelse av en “hurtigfil” slik som stortingsrepresentantene
Tenden og Grande foreslår, idet målsettingen bak forslaget er ivaretatt
ved dagens praksis.
Som en kommentar til både spørsmål 1 og 2, vil jeg
understreke viktigheten av å avklare utlendingens identitet og nasjonalitet
så raskt som mulig. Som kjent er det veldig mange som ikke fremlegger
dokumenter som kan avklare deres identitet, og som heller ikke samarbeider
om å avklare sin identitet. De fleste land vil motsette seg å ta
tilbake en person med uavklart identitet og nasjonalitet. På bakgrunn
av at regjeringen ønsket å styrke identitetsarbeidet opprettet vi høsten
2010 Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID). Senterets
formål er å styrke utlendingsforvaltningens og politiets arbeid
med å avklare identiteten til søkere som søker seg til, kommer til
eller oppholder seg i Norge. Senteret skal blant annet bidra til
å sikre et bedre grunnlag for målrettet innsats mot kriminalitet
gjennom et helhetlig, ressurseffektivt identitets- og dokumentasjonsarbeid
preget av god og enhetlig kvalitet. Jeg håper NIDs viktige arbeid
vil bidra til at vi i større grad blir i stand til å avklare identiteten
til utlendinger som ikke samarbeider om å avklare sin identitet.
Samtidig vil jeg understreke at dette er meget krevende, og at vi,
på samme måte som andre land, vil måtte forholde oss til denne utfordringen
også i fremtiden.