Sykefraværet i Norge er høyt sammenliknet med andre
land. Det har vært en jevn økning siden midten av 1990-tallet, bortsett
fra en reduksjon i 2004. Sykefraværet økte utover «arbeidsgiverperioden»
med 23 pst. fra 1989 til 2009 – fra 8,5 til 10,5 dager per lønnstaker
per år (justert for sykepengegrad). Økningen dreide seg først og fremst
om lengden på hvert fravær. Gjennom 2009 var det en økning i sykefraværet,
mens det i 2010 var en reduksjon (fjerde kvartal 2010 7,0 pst.).
Sykefravær er uheldig både for den enkelte,
for virksomhetene og for samfunnet.
Årsakene til et høyt sykefravær er mange og sammensatte.
Det er viktig at sykefraværsoppfølgingen reguleres av rettferdige
regler som balanserer hensynene mellom ulike aktører.
Sykefraværsreglene har vært endret flere ganger det
siste tiåret og gått mot stadig større grad av ansvarliggjøring
og pliktig oppfølging fra alle aktører.
I proposisjonen foreslås det endringer i arbeidsmiljøloven
og folketrygdlovens regler om oppfølging av sykmeldte. Endringene
handler i første rekke om viktige «stoppunkter» i sykefraværsløpet.
Med stopp-punkter menes de fasene i sykefraværsløpet hvor det er
satt frister for arbeidsgivers og Arbeids- og velferdsetatens oppfølging
av sykmeldte. Det er i tillegg nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe
som skal drøfte og beskrive problemstillinger rundt gjennomføring
og oppfølging av oppfølgingsplaner og dialogmøter. Det foreslås
videre regler om sanksjoner når pliktene ikke overholdes.
Målet med endringene er å sørge for tidlig og
relevant oppfølging av sykmeldte arbeidstakere, økt bruk av gradert
sykmelding og en god oppfølgingskultur når arbeidstaker blir syk,
samt bidra til en god dialog mellom de ulike aktørene. Dette skal
bidra til å redusere sykefraværet og forhindre langvarige sykefraværsløp.
Det legges også frem forslag til oppretting
av en hjemmel for å gi forskrifter om stønader til arbeidssøkere
i arbeidsmarkedsloven.
Når det gjelder gjeldende rett, departementets høringsforslag
og høringsuttalelsene vises det til de ulike kapitlene i proposisjonen
hvor dette er nærmere redegjort for.
God dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver,
samt tidlig innsats og oppfølging er grunnleggende forutsetninger
for å kunne iverksette vellykkede tilretteleggingstiltak for å få
arbeidstaker tilbake til arbeid. Dette kan forhindre og forebygge
langtids sykefravær og varig utstøting fra arbeidslivet. I proposisjonen
legges det frem forslag til endringer i reglene om arbeidsgivers og
Arbeids- og velferdsetatens plikter i sykefraværsoppfølgingen. Det
foreslås blant annet å fremskynde fristene for arbeidsgivers oppfølging
gjennom planer og dialogmøter i første del av sykefraværsløpet.
Det presiseres at dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten
i større grad kan avholdes ved behov.
Arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidet ved
arbeidstakers sykdom og arbeidstakers plikt til å medvirke er grunnleggende
forutsetninger for sykefraværsoppfølgingen. Det redegjøres derfor
for disse pliktene i proposisjonen, men det foreslås ingen endringer
i regelverket.
Sykmelder har også en sentral rolle i tilbakeføringsarbeidet
ved sykefravær. For å sikre informasjonsflyt mellom arbeidsgiver
og sykmelder foreslås det enkelte endringer i reglene om sykmelders
plikt til å delta i lovbestemte dialogmøter i regi av arbeidsgiver. Av
samme grunn foreslås det også at sykmelder skal motta planen for
oppfølging av den sykmeldte fra arbeidsgiver tidlig i sykefraværsløpet.
I proposisjonen legges det frem forslag til
sanksjonsregler overfor arbeidsgiver, arbeidstaker og sykmelder.
Erfaringene viser at det kan være behov for
en tettere oppfølging av aktører som ikke gjennomfører lovens minstekrav
til «sykefraværsarbeid» når arbeidstaker blir syk. Det er nødvendig
med hensiktsmessige og balanserte sanksjonsmidler for å støtte opp
under dialog og positive insitamenter, samtidig som det understreker
viktigheten av at de lovpålagte pliktene følges opp. Målet er å
få innarbeidet en oppfølgingskultur hvor det tas som en selvfølge
at de ulike aktørenes oppgaver i sykefraværsarbeidet løses som forutsatt.
En ekspertgruppe ble oppnevnt i 2009 for å vurdere
mulige tiltak for å redusere sykefraværet. Bakgrunnen var en konstatering
av at målsettingen i Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv
fra 2005 (IA-avtalen) om 20 pst. reduksjon i sykefraværet ikke var
nådd, og at det var en betydelig økning i sykefraværet gjennom 2009.
I referansegruppen satt representanter fra partene i arbeidslivet.
Sekretariatet besto av Arbeidsdepartementet, Finansdepartementet,
Arbeids- og velferdsdirektoratet samt Statens arbeidsmiljøinstitutt.
Hovedforslaget i rapporten, som ble overlevert 1. februar
2010, var iverksetting av en «aktiviserings- og nærværsreform» med
sikte på at gradert sykmelding skulle bli hovedregelen ved sykefravær,
kombinert med forslag om endringer i arbeidsgivers medfinansiering
av sykepenger. Det ble blant annet foreslått å fremskynde stoppunktene
i sykefraværsoppfølgingen, en presisering, og dels skjerping, av
reglene om arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og arbeidstakers
medvirkningsplikt, samt en bedring av sykefraværsoppfølgingen gjennom
kontroll og sanksjoner.
Ekspertgruppens rapport inngikk i grunnlagsmaterialet
for drøftingene mellom regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet
om en ny IA-avtale og andre tiltak som kan bidra til å redusere
sykefraværet. Den 24. februar 2010 ble man enige om en ny intensjonsavtale
for perioden 1. mars 2010–31. desember 2013, samt protokoll om felles
innsats for å forebygge og redusere sykefraværet og styrke inkluderingen (heretter
omtalt som protokollen).
I den nye intensjonsavtalen ble målet om 20
pst. reduksjon i sykefraværet i forhold til nivået i andre kvartal
2001 opprettholdt. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt
nivå ikke skal overstige 5,6 pst. Etter utgangen av fjerde kvartal 2010
var det samlede sykefraværet 7,0 pst., om lag 6,4 pst. lavere enn
etter fjerde kvartal 2001. Det er fortsatt et stykke igjen til avtalens
målsetting om en reduksjon på 20 pst.
I protokollen var det enighet om flere tiltak
for å bidra til å nå IA-avtalens delmål om sykefraværsreduksjon,
blant annet tidligere innsats for å få arbeidstaker tilbake i jobb,
understrekning av betydningen av tilrettelegging, medvirking og
tilknytning til arbeidet ved sykdom og en gjennomgang og styrking
av reglene om sanksjoner ved brudd på regelverket. Tiltakene krever
endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven.
Endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdlovens
bestemmelser om oppfølging av sykmeldte og sanksjonering ved brudd
på pliktene i forbindelse med sykefraværsarbeidet ble sendt på høring
til 106 instanser hvorav 57 svarte. Det vises til proposisjonens
kapitel 2.3 og de ulike kapitlene hvor det er nærmere redegjort
for høringsuttalelsen.
Til grunn for arbeidsmiljøloven og folketrygdlovens
regler om oppfølgingsplaner og dialogmøter ligger et utgangspunkt
om at arbeidsgiver plikter å tilrettelegge arbeidet når arbeidstaker blir
syk og får redusert sin arbeidsevne.
Ekspertgruppens rapport vektlegger behovet for en
tydeliggjøring og skjerping av både arbeidsgivers tilretteleggingsplikt
og arbeidstakers plikt til å medvirke i denne forbindelse, jf. protokollen.
Partene var også enige om at det er et betydelig potensial for bedre
tilrettelegging i en god del virksomheter.
Det legges til grunn at bedre tilrettelegging
gjennomføres gjennom oppfølging av dagens regelverk. Det ble i høringsrunden
derfor ikke foreslått materielle endringer i tilretteleggingsplikten.
Samtidig er det departementets klare inntrykk at tilretteleggingsplikten
ikke alltid følges like godt opp. Fordi tilretteleggingskravet er
en så grunnleggende del av sykefraværsarbeidet og har nær sammenheng
med de øvrige punktene i proposisjonen er det hensiktsmessig med
en beskrivelse av plikten slik den er utformet i dag. Dette kan
bidra til å understreke betydningen av, og forståelsen for, hvilke
plikter og hvilket ansvar som hviler på arbeidsgiver.
Arbeidsgivers tilrettelegging, herunder utarbeiding
av oppfølgingsplaner og avholdelse av dialogmøter, forutsetter et
samarbeid med den sykmeldte arbeidstakeren. Forhold på arbeidstakers
side vil påvirke hvor langt arbeidsgivers tilretteleggingsplikt
går i det enkelte tilfelle. Det er derfor hensiktsmessig med en
beskrivelse av medvirkningspliktene i arbeidsmiljøloven § 2-3 andre
ledd bokstav f og g.
Det vises til proposisjonens kapitel 7.3 Reaksjoner
overfor arbeidstaker, hvor reglene om arbeidstakers plikt til å
gi opplysninger til arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten om egen
funksjonsevne og bidra til utredning og igangsetting av hensiktsmessige
tilretteleggingstiltak, prøve seg i arbeidsrelatert aktivitet osv. gjennomgås.
Arbeidsgiver og arbeidstaker er hovedaktørene
i sykefraværsarbeidet. God dialog er grunnleggende forutsetninger
for raskt å kunne iverksette vellykkede tilretteleggingstiltak,
slik at langtids sykefravær og varig utstøting fra arbeidslivet
forebygges.
I protokollen var det enighet om at enkelte «stopp-punkter»
i sykefraværsløpet bør fremskyndes.
Både arbeidsmiljøloven og folketrygdloven har regler
om oppfølging i sykefraværsløpet. Regelsettene har nær innbyrdes
sammenheng og må tolkes i lys av hverandre.
Når det gjelder gjeldende rett, departementets høringsforslag
og høringsuttalelsene vises det til de ulike kapitlene i proposisjonen
hvor dette er nærmere redegjort for.
Det fremgår av protokollen til IA-avtalen at partene
var enige om at det bør stilles krav om at oppfølgingsplanen skal
utarbeides av arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstaker senest etter fire
ukers fravær, mot seks uker i dag. Arbeidsgiver bør ha plikt til
å sende oppfølgingsplanen til sykmelder når den er utarbeidet. Det
understrekes at sykmelder i samråd med den enkelte sykmeldte bør
vektlegge arbeidsevne og aktivitet for i størst mulig grad å ta
i bruk gradert sykmelding.
Målsettingen med oppfølgingsplanen er å fremme
en konstruktiv prosess i spørsmål om tilbakeføring til arbeid i
forbindelse med sykefravær.
Kravet om oppfølgingsplan kom inn i loven 2003,
med frist innen åtte uker etter at sykefraværet inntrådte. Fristen
ble ved lovendring i 2007 redusert til seks uker. Det er svært viktig
at oppfølgingsplanen utarbeides så tidlig at arbeidstaker opprettholder
nær kontakt med virksomheten og unngår unødig passivitet.
En fremskynding av fristen vil bidra til at
arbeidstaker og arbeidsgiver tidligere må legge planer for aktivitet
og andre tiltak og således være et viktig virkemiddel for å få arbeidstaker
tilbake i arbeid.
Det foreslås å endre arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje
ledd slik at en siste frist for å utarbeide oppfølgingsplan fremskyndes
fra seks til fire uker.
Arbeidsgiver skal straks arbeidstaker blir syk, skadet
eller lignende, starte planleggingen av et eventuelt oppfølgingsopplegg
for tilbakeføring til arbeid.
Skal planen fungere som et hensiktsmessig verktøy,
må den justeres løpende og som et minimum i forbindelse med dialogmøtene.
Både arbeidsgiver og arbeidstaker har ansvar for å delta i arbeidet
med å oppdatere planen.
Unntak fra plikten til å utarbeide oppfølgingsplan
gjelder der det er åpenbart unødvendig med en slik plan.
Oppfølgingsplanen er primært arbeidstakers og arbeidsgivers
verktøy. Også sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten vil imidlertid
i mange tilfeller ha behov for informasjon om innholdet i planen.
Oppfølgingsplanen kan være et viktig verktøy når
sykmelder skal vurdere muligheten for gradert sykmelding.
Det foreslås at det i arbeidsmiljøloven § 4-6
tredje ledd tas inn en bestemmelse om at arbeidsgiver skal sende
oppfølgingsplanen til sykmelder så snart den er utarbeidet og senest
etter fire uker.
Det kan være hensiktsmessig at også reviderte planer
sendes sykmelder. Dette lovfestes ikke.
Arbeids- og velferdsetaten vil også kunne ha
nytte av og behov for oppfølgingsplanen i sitt arbeid.
Arbeidsgiver har plikt til å gi skriftlig melding
til etaten om «dialogmøte 1», jf. arbeidsmiljøloven. Ofte skjer
dette ved innsending av oppfølgingsplanen. Arbeids- og velferdsetaten
skal innhente oppfølgingsplanen tidligst mulig og senest når arbeidsuførheten
har vart i tolv uker uten at arbeidstaker har vært i arbeidsrelatert
aktivitet, unntatt når en slik plan antas å være åpenbart unødvendig,
jf. folketrygdloven.
Informasjon om oppfølgingen i etterkant av «dialogmøte
1» vil kunne gi Arbeids- og velferdsetaten oppfordring til å gå
inn i saker hvor det er behov for bistand. Kontrollelementet taler
for at etaten tidlig, og på en systematisk måte, gis tilstrekkelige
opplysninger om aktørenes oppfølging av sine plikter. Det foreslås
at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende inn oppfølgingsplanen
etter «dialogmøte 1», og at en bestemmelse om dette tas inn i folketrygdloven
§ 25-2. Bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjuende ledd om at
Arbeids- og velferdsetaten skal innhente oppfølgingsplanen etter
tolv ukers fravær foreslås opphevet.
Det foreslås imidlertid ikke nå en regel om
Arbeids- og velferdsetaten allerede ved fire uker bør motta oppfølgingsplanen.
Det vises til at lovforslagene skal evalueres
hvor man vi ha statistikk om hvorvidt arbeidsgiverne faktisk følger
opp de nye reglene og sender oppfølgingsplanen til sykmelder.
Når det gjelder «dialogmøte 2» er målet at det skal
bidra til avklaringer og beslutninger om videre tiltak. Å få tilsendt
oppfølgingsplanen før møtet vil utgjøre et viktig bidrag for etaten.
Det foreslås at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende inn revidert
oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før
«dialogmøte 2», og at en slik regel tas inn i folketrygdloven § 25-2 nytt
fjerde ledd. Det foreslås dessuten at arbeidsgiver skal ha samme
plikt i forbindelse med et eventuelt «dialogmøte 3».
Arbeids- og velferdsetaten vil kunne ha behov for
oppfølgingsplanen også på andre tidspunkter i sykefraværsløpet enn
i forbindelse med dialogmøtene. Det foreslås at bestemmelsen i folketrygdloven
§ 25-2, som i dag gir Arbeids- og velferdsetaten en generell hjemmel
til å kreve oppfølgingsplanen utlevert, videreføres.
Det fremgår av protokollen til IA-avtalen at avtalepartene
var enige om at «dialogmøte 1» i regi av arbeidsgiver burde fremskyndes
til senest åtte uker etter at sykefraværet inntrådte. Møtet skal
gjennomføres også for de som er delvis (gradert) sykmeldt. Dersom
arbeidstaker ønsker det, kan tillitsvalgte/verneombud være med i
dialogmøtet, og at eventuell bedriftshelsetjeneste skal være representert.
Kravet om «dialogmøte 1» i regi av arbeidsgiver kom
inn i loven i 2007 som en oppfølging av Sykefraværsutvalgets arbeid.
Formålet med dialogmøtet er å sørge for bedre samhandling mellom
berørte aktører og bidra til tilrettelegging og andre tiltak i virksomhetene
slik at arbeidstaker kan komme raskere tilbake i arbeid.
Det er viktig at det i møtet fokuseres på arbeidstakers
muligheter og mestring fremfor videre sykmelding.
Loven regulerer ikke hvor eller hvilken form
dialogmøtet skal ha. Parter må vise fleksibilitet, og legge til
rette for en praktisk og hensiktsmessig gjennomføring av dialogmøtet.
Det var i protokollen enighet om at dialogmøtet i
regi av arbeidsgiver bør gjennomføres for alle sykmeldte. I dag
er det kun krav om å avholde «dialogmøte 1» der arbeidstaker er
100 pst. sykmeldt.
Det er gode grunner for at «dialogmøte 1» også bør
avholdes for arbeidstakere som er delvis sykmeldt.
Det foreslås at arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd
endres slik at arbeidsgiver skal avholde «dialogmøte 1», også for
arbeidstakere med gradert sykmelding.
Ekspertgruppen foreslår å fremskynde «dialogmøte
1», som i dag skal avholdes innen tolv uker. Det var i protokollen
enighet om at fristen for «dialogmøte 1» skulle fremskyndes til
åtte uker.
En fremskynding av «dialogmøte 1» vil kunne bidra
til aktivitet på et tidligere tidspunkt og forsterke samhandlingen
mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder.
Åtteukersfristen i protokollen korresponderer imidlertid
med fristen for arbeidstakers «aktivitetsplikt» for å opprettholde
rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd. Dersom fristen
for dialogmøtet settes til åtte uker etter at sykefraværet inntraff,
vil sykmelder ofte ikke ha informasjon fra dialogmøtet, herunder
oppdatert oppfølgingsplan, når arbeidstakers mulighet til arbeidsrelatert
aktivitet skal vurderes. Fristen for dialogmøtet i regi av arbeidsgiver
legges til åtte uker, vil i praksis innebære overlapping av to helt
sentrale stoppunkter for ulike aktører i sykefraværsoppfølgingen.
En slik overlapping vil øke risikoen for at nyttig informasjon fra
dialogmøtet ikke tas i betraktning ved vurderingen av aktivitetskravet
i folketrygdloven ved åtte uker.
Det foreslås at «dialogmøte 1» skal avholdes senest
innen sju uker etter at arbeidstaker har vært borte fra arbeidet
som følge av sykdom eller lignende. Dette vil føre til bedre harmonisering av
reglene om oppfølgingen av den sykmeldte.
Det er i arbeidsmiljøloven gitt unntak fra plikten til
å avholde «dialogmøte 1» i tilfeller der det er åpenbart unødvendig
med et slikt møte. Det understrekes at unntaksadgangen skal være
snever.
I protokollen var det enighet om at dersom arbeidstaker
ønsker det, kan verneombud og andre tillitsvalgte delta i dialogmøtet.
Det fremgår klart av forarbeidene til gjeldende lov at tillitsvalgte,
herunder verneombud, har rett til å delta i dialogmøtet dersom arbeidstaker
ønsker dette. Det er derfor ikke nødvendig med noen presisering
i lovteksten.
Det følger av arbeidsmiljøloven § 4-6 at bedriftshelsetjenesten
skal være representert i «dialogmøte 1». Oppfølging av sykmeldte
arbeidstakere er en kjerneoppgave for bedriftshelsetjenesten. Reglene
om bedriftshelsetjenestens deltakelse i «dialogmøte 1» foreslås
ikke endres. I protokollen var det også enighet om at der virksomheten har
eller er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste, skal denne delta i
dialogmøtet på arbeidsplassen.
Etter gjeldende rett har arbeidsgiver en plikt
til å gi skriftlig melding til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte
1». I praksis skjer dette ved innsending av oppfølgingsplanen.
Det foreslås at gjeldende plikt for arbeidsgiver
til å varsle Arbeids- og velferdsetaten om dialogmøtet, beholdes
og videreutvikles. Det foreslås at arbeidsgiver etter «dialogmøte
1» skal gi Arbeids- og velferdsetaten skriftlig informasjon om oppfølgingen
så langt, herunder om reglene om dialogmøte er overholdt og om sykmelder
var innkalt til og deltok i møtet. Det skal i tillegg gis informasjon
om reglene om oppfølgingsplan er overholdt. Arbeids- og velferdsetaten
bestemmer i hvilken form opplysningene skal gis. I tillegg foreslås
det at arbeidsgiver skal sende inn selve oppfølgingsplanen, revidert
etter «dialogmøte 1», jf. proposisjonens kapitel 5.2.5.2 om oppfølgingsplanen.
Det foreslås at arbeidsgiver skal ha plikt til
å sende ovennevnte informasjon til Arbeids- og velferdsetaten innen
ni uker.
Arbeidsgivers plikt til å gi skriftlig melding
om «dialogmøte 1» til Arbeids- og velferdsetaten, reguleres i dag
i arbeidsmiljøloven. Det foreslås at en ny og utvidet bestemmelse
om informasjonsplikt overfor Arbeids- og velferdsetaten, plasseres
i folketrygdloven § 25-2.
Det foreslås videre at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven
§ 4-6 fjerde ledd siste punktum om at arbeidsgiver skal sende skriftlig
melding om dialogmøtet til Arbeids- og velferdsetaten oppheves.
Fordi reglene om avholdelse av dialogmøte i regi av arbeidsgiver
er regulert i arbeidsmiljøloven § 4-6, foreslås det at det inntas
en henvisning til folketrygdloven § 25-2 i arbeidsmiljøloven § 4-6.
Arbeidsgiver har i forbindelse med plikten til
å sende inn opplysningene, nevnt ovenfor, også mulighet til å kunne
gi Arbeids- og velferdsetaten opplysninger om arbeidstakers medvirkning
i prosessen, herunder om arbeidstaker har deltatt i dialogmøtet
i regi av arbeidsgiver og bidratt til å utarbeide oppfølgingsplan.
Arbeidsgiver vil dessuten ha anledning til å melde inn behov for eventuell
bistand fra Arbeids- og velferdsetaten gjennom oppfølgingsplanen.
Denne muligheten til å gi Arbeids- og velferdsetaten informasjon ikke
er en del av informasjonsplikten etter § 25-2 nytt tredje ledd.
I protokollen gikk partene i arbeidslivet og
myndighetene inn for at «dialogmøte 2» i regi av Arbeids- og velferdsetaten,
som i dag, skal gjennomføres senest når arbeidsuførheten har vart
i 26 uker. Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver
eller sykmelder skal kunne ta initiativ til «dialogmøte 2» på et
tidligere tidspunkt. For å unngå passive sykefraværsløp skal bedriftsintern
attføring og arbeidsrettede tiltak iverksettes tidligere i sykefraværsløpet
og være obligatorisk tema på «dialogmøte 2».
Kravet om et dialogmøte mellom arbeidstaker og
arbeidsgiver i regi av Arbeids- og velferdsetaten ble innført i
2007 for å styrke oppfølgingen av langtidssykmeldte og bidra til
at disse raskere kommer tilbake i arbeid og aktivitet. Formålet
med «dialogmøte 2» er at partene og Arbeids- og velferdsetaten skal
møtes til en felles gjennomgang av situasjonen. Tema og innhold
i møtet vil langt på vei være det samme som i «dialogmøte 1».
«Dialogmøte 2» skal oppsummere status, samt planlegging
og avklaring av det videre løpet. Arbeids- og velferdsetaten har
ansvar for å stille spørsmål til partene om hvilken løsning de ser for
seg og hva som skal til for å gjennomføre denne. Arbeids- og velferdsetaten
må også bidra med kompetanse om aktuelle tiltak og muligheter. Dersom
tilrettelegging på arbeidsplassen ikke gir resultater, og medisinske
grunner tilsier at arbeidstaker har evne til å klare annet arbeid,
skal det vurderes arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering. Arbeids-
og velferdsetaten plikter så tidlig som mulig å vurdere behovet
for slike tiltak, jf. folketrygdloven § 8-7 åttende ledd (jf. forslag
til ny § 8-7 a første ledd).
Det er en klar oppfatning at arbeidsrettede
tiltak ikke følges opp i tilstrekkelig grad i «dialogmøte 2» i dag.
En grundig vurdering og oppfølging på dette tidspunktpunktet i sykefraværsløpet
kan ha avgjørende betydning for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet.
Det vil i Arbeids- og velferdsetaten bli utarbeidet rutiner med
bruk av sjekklister for «dialogmøte 2», hvor vurderingen av mulige
arbeidsrettede tiltak er et sentralt punkt. Det kan i møtet også
vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig å avtale et nytt møte («dialogmøte
3») i regi av Arbeids- og velferdsetaten på et senere tidspunkt.
Arbeidsgiver vil gjennom hele sykefraværsløpet ha
en sentral rolle i å få arbeidstaker tilbake i arbeid. Det er derfor
viktig at arbeidsgiver deltar i alle dialogmøter.
Det foreslås at det i folketrygdloven § 25-2
andre ledd presiseres en plikt for arbeidsgiver til å delta i dialogmøter
i regi av Arbeids- og velferdsetaten.
Det vil i mange tilfeller være hensiktsmessig
at bedriftshelsetjenesten deltar på dialogmøter i regi av Arbeids-
og velferdsetaten. Imidlertid taler blant annet hensynet til forsvarlig
ressursbruk mot et obligatorisk krav om slik deltakelse. Det vises
til at Arbeids- og velferdsetatens deltakelse sikrer kompetanse
om arbeidsrettede tiltak mv., og at bedriftshelsetjenestens kompetanse
først og fremst bør reflekteres gjennom deltakelse i «dialogmøte
1» og gjennom utforming av oppfølgingsplanen.
Enkelte høringsinstanser har påpekt at arbeidstakers
mulighet til å ha med seg tillitsvalgt/verneombud i møter knyttet
til oppfølging av sykefravær ikke er nedfelt i forslagene til endringer
verken i arbeidsmiljøloven eller folketrygdloven. Det vises i den
forbindelse til vurderingen av tilsvarende problemstilling under
proposisjonens kapitel 5.3.5.4 og legger til grunn at det samme
vil gjelde i forbindelse med «dialogmøte 2».
Det er viktig at partene får tid til å prøve
ut og gjennomføre de tiltak som er besluttet på arbeidsplassen.
Det vurderes derfor fortsatt som hensiktsmessig at dialogmøtet i
regi av Arbeids- og velferdsetaten skal avholdes senest når arbeidsuførheten
har vart i seks måneder. Det foreslås at lovens ordlyd endres slik
at fristen gjengis som senest ved 26 ukers sykmelding, istedenfor
ved 6 måneder som i dag. En slik ordlyd samsvarer bedre med regelverket
om sykefraværsoppfølgingen for øvrig, som angir fristene i uker.
Det foreslås å lovfeste i folketrygdloven at
arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten
skal kunne kreve at «dialogmøte 2» avholdes på et tidligere tidspunkt.
Det foreslås at en bestemmelse om dette tas inn i folketrygdloven
ny § 8-7 a andre ledd andre punktum.
Det foreslås at det lovhjemles at Arbeids- og velferdsetaten
skal sende innkalling til berørte parter tre uker før dialogmøtet
avholdes. I innkallingen skal arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder
også opplyses om sine plikter i sykefraværsoppfølgingen og varsles
om mulige sanksjoner ved brudd på disse pliktene. Reglene om innkalling
og varsling foreslås tatt inn i folketrygdloven ny § 8-7 a.
Alle sykmeldte arbeidstakere skal som utgangspunkt
innkalles til «dialogmøte 2». Arbeids- og velferdsetaten skal imidlertid,
som i dag, kunne bestemme at slikt møte likevel ikke skal holdes fordi
det antas å være åpenbart unødvendig. Unntaket foreslås regulert
i folketrygdloven ny § 8-7 a. Det understrekes at unntaksadgangen skal
være snever.
Det er foretatt en del lovtekniske justeringer.
Det vises til proposisjonens kapitel 5.4.5.5 hvor dette er nærmere
redegjort for.
Partene i arbeidslivet og myndighetene ble i
protokollen enige om at det bør kunne avholdes et «dialogmøte 3»
ved utløpet av sykepengeperioden.
Arbeids- og velferdsetaten sender i dag ut et
informasjonsbrev ved 39 ukers sykmelding med tilbud om en samtale
for å fange opp behov for tiltak som etaten disponerer. Det vil
i enkelte tilfeller være hensiktsmessig at Arbeids- og velferdsetaten
ved utløpet av sykepengeperioden eller eventuelt tidligere, avholder
et møte hvor også arbeidsgiver og eventuelt sykmelder deltar. Det
kan derfor være behov for ytterligere ett «stoppunkt» og forum for
dialog i slutten av sykepengeperioden.
Departementet har vurdert om et slikt tredje
dialogmøte i tiden etter «dialogmøte 2» bør gjøres til en fast ordning,
men er kommet til at det ikke er hensiktsmessig å gjøre et slikt
dialogmøte obligatorisk. Det foreslås isteden en bestemmelse i folketrygdloven
§ 8-7 a tredje ledd om at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder
eller Arbeids- og velferdsetaten kan kreve et nytt dialogmøte. Dersom
en av aktørene tar et slikt initiativ, skal Arbeids- og velferdsetaten
innkalle til og gjennomføre møtet.
Som for «dialogmøte 2» presiseres det i folketrygdloven
§ 25-2 at arbeidsgiver har plikt til å delta i «dialogmøte 3» etter
innkalling. Når det gjelder sykmelders deltakelse i møtet, vises
det til proposisjonens kapitel 5.6. Det foreslås at det skal gjelde
tilsvarende regler for Arbeids- og velferdsetatens innkalling av
aktørene til «dialogmøte 3» som for «dialogmøte 2», jf. proposisjonens
kapitel 5.4.5.4.
Den nye bestemmelsen om «dialogmøte 3» skal være
et supplement til bestemmelsen om at Arbeids- og velferdsetaten
senest ved utløpet av sykepengeperioden igjen skal vurdere om arbeidsrettede
tiltak skal prøves. Forslaget er dessuten ikke til hinder for at
Arbeids- og velferdsetaten fortsatt sender den sykmeldte et informasjonsbrev
ved 39 ukers sykmelding med tilbud om en samtale for å fange opp
behov for eventuelle tiltak og arbeidsavklaringspenger.
I protokollen var det enighet om at sykmeldere
i samråd med den enkelte sykmeldte, bør vektlegge arbeidsevne og
aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding.
Det ble presisert at sykmelder skal delta i «dialogmøte 1» i tråd med
folketrygdloven § 25-5 etter innkalling fra arbeidstaker eller arbeidsgiver.
Sykmelder skal likevel ikke innkalles dersom arbeidstaker ikke ønsker
det, og at arbeidsgiver skal forespørre arbeidstaker før sykmelder
innkalles til møtet.
Det er svært viktig at det legges til rette
for at arbeidstakers restarbeidsevne blir utnyttet gjennom økt bruk
av graderte sykmeldinger. Partene i IA-avtalen var også enige om
at sykmelder i størst mulig grad skal ta i bruk gradert sykmelding.
Det er derfor viktig, og vil kunne ha stor betydning for arbeidstakers
sykefraværsløp, at sykmelder har et best mulig grunnlag for sin
vurdering av arbeidstakers arbeidsevne. Dialogmøtene i regi av arbeidsgiver
og Arbeids- og velferdsetaten kan i den forbindelse være en sentral
kilde til informasjon.
Det følger både av arbeidsmiljøloven og folketrygdloven
at legen eller annen sykmeldende behandler skal delta i «dialogmøte
1» dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene,
ønsker det.
Det bør i større grad enn i dag legges opp til
at sykmelder deltar i «dialogmøte 1». Det legges betydelig vekt
på at sykmelders deltakelse har stor betydning for kvaliteten på
den oppfølgingsplanen som skal utarbeides og senere oppdateres.
I høringen ble det foreslått å endre ordlyden
i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd, slik at sykmelder skal delta
i «dialogmøte 1» med mindre arbeidstaker ikke ønsker det, eller
det ikke anses hensiktsmessig.
Forslaget innebærer at loven vil signalisere
at deltakelse fra sykmelder i dialogmøtet i større grad gjøres til
utgangspunkt og hovedregel enn i dag. Endringen i forhold til gjeldende
rett vil ikke være stor. Ved «å snu utgangspunktet» vil man bidra
til økt deltakelse fra sykmelder og dermed et bedre sykefraværs-
og tilretteleggingsarbeid, herunder å støtte opp under målet om større
bruk av gradert sykmelding.
Det bemerkes at regelen om at arbeidstaker kan motsette
seg sykmelders deltakelse eller at det (av annen grunn) kan vurderes
som hensiktsmessig at sykmelder ikke deltar i møtet, forutsetter
at arbeidsgiver forespør arbeidstaker før sykmelder innkalles.
For å sikre en ryddig prosess i forbindelse
med innkalling til møtet, legges det til grunn at det som utgangspunkt
er arbeidsgiver som må innkalle sykmelder til «dialogmøte 1». Dersom
arbeidstaker alene ønsker deltakelse fra sykmelder, skal arbeidsgiver
innkalle sykmelder. Hvis arbeidsgiver likevel ikke gjør dette, må
imidlertid arbeidstaker selv kunne innkalle sykmelder.
Dersom sykmelder blir innkalt til dialogmøtet, kan
vedkommende ikke reservere seg mot å delta. Det viser imidlertid
til at sykmelder kan ha «gyldig grunn» til å la være å delta i et
møte vedkommende er innkalt til, i den forstand at fraværet ikke
kan gi grunnlag for sanksjonering fra Arbeids- og velferdsetaten.
Det foreslås at det i bestemmelsen om «dialogmøte 1» i arbeidsmiljøloven
§ 4-6 fjerde ledd inntas en henvisning til sanksjonsbestemmelsen
i § 25-5 a i folketrygdloven.
Det anses ikke som nødvendig å detaljregulere rutiner
for dialog i forkant av møtet.
Loven legger til rette for en hensiktsmessig
og praktisk gjennomføring av «dialogmøte 1» når det gjelder møtested.
Fleksibilitet er særlig viktig når det nå legges opp til at sykmelder
i større grad skal delta i dialogmøtene ved bruk av for eksempel
telefon eller videokonferanser.
Etter folketrygdloven skal lege eller annet helsepersonell
delta i «dialogmøte 2», dersom det er hensiktsmessig.
Statistikk viser at det er et forbedringspotensial med
hensyn til sykmelders deltakelse i «dialogmøte 2».
Det foreslås at gjeldende rett om sykmelders
deltakelse i «dialogmøte 2» videreføres, slik at Arbeids- og velferdsetaten
i forbindelse med innkallingen til dialogmøtet vurderer hvorvidt det
er hensiktsmessig at sykmelder deltar. Det understrekes at selv
om det skal gjøres en hensiktsmessighetsvurdering, skal utgangspunktet være
at sykmelder bør delta.
Sykmelder kan ikke reservere seg mot deltakelse dersom
Arbeids- og velferdsetaten mener at deltakelse er hensiktsmessig.
Sykmelder kan imidlertid ha gyldig fravær etter den foreslåtte bestemmelsen
i folketrygdloven § 25-5 a andre ledd om at det skal tas hensyn
til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som
gjør det vanskelig å møte i et dialogmøte som sykmelder er innkalt
til.
I forbindelse med langvarig sykdom vil det være av
sentral betydning at sykmelder også deltar i et eventuelt «dialogmøte
3». Det foreslås derfor at det bør gjelde samme regel her som for
«dialogmøte 2», det vil si at sykmelder skal delta når Arbeids-
og velferdsetaten finner det hensiktsmessig. Også i forbindelse
med «dialogmøte 3» vil sykmelder kunne påberope seg gyldig fravær,
jf. bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 a andre ledd om at det
skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold
av betydning som gjør det vanskelig å møte i et dialogmøte som sykmelder
er innkalt til.
Det foreslås å samle bestemmelsene om «dialogmøte
2 og 3» i en ny § 8-7 a i folketrygdloven. I tråd med forslaget
om endring av begrepsbruken for «dialogmøte 1», foreslås det at
ordlyden endres fra «lege eller annet helsepersonell» til «sykmelder
eller annet helsepersonell». Det foreslås også at det i bestemmelsen
inntas en henvisning til den foreslåtte folketrygdloven § 25-5 a
om sanksjoner ved manglende deltakelse i dialogmøter.
Som for «dialogmøte 1», er det heller ingen lovfestede
krav til hvor de øvrige dialogmøtene skal avholdes. Det er ikke
ønske å lovfeste nærmere krav til dette, men det forutsettes at
alle parter viser fleksibilitet. Det understrekes at Arbeids- og
velferdsetaten bør ta kontakt med sykmelder i forkant av innkallingen
til dialogmøtene for å finne fram til egnet møtetidspunkt, -sted
og -form.
Etter lovforslaget er det sykmelder, altså den som
(sist) har sykmeldt arbeidstakeren, som skal møte i dialogmøtene.
Om lag 80 pst. av sykmeldingene skjer av fastlegen slik at i de
aller fleste tilfeller vil det derfor være fastlegen som skal møte
i dialogmøtene.
I noen situasjoner kan det tenkes å være mer
hensiktsmessig at en annen enn den som har sykmeldt arbeidstakeren
skal delta i dialogmøtet. Det er ikke noe i veien for at partene
viser fleksibilitet i slike tilfeller, slik at fastlegen kan møte i
stedet for sykmelder. Det er imidlertid kun sykmelder som kan pålegges
å møte.
I arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd tredje punktum,
om sykmelders deltakelse i «dialogmøte 1», vises det til folketrygdloven
§ 25-5 første ledd andre punktum. Av begge bestemmelser fremgår
det at dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker
alene ønsker det, skal legen eller annen sykmeldende behandler delta
i dialogmøtet som skal gjennomføres senest innen 12 uker.
Bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 er en
unødig dobbeltregulering. Videre anses det ikke hensiktsmessig å
blande regler om dialogmøter med regler om andre samarbeidsmøter
etter § 25-5. Det foreslås at regelen i folketrygdloven § 25-5 første
ledd andre punktum oppheves, og at henvisningene til denne bestemmelsen
i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd tredje punktum utgår.
Spørsmålet om oppfølging av sykmeldte uten arbeidsgiver
var ikke tema mellom partene i arbeidslivet og myndighetene i forbindelse
med protokollen til IA-avtalen.
For at en sykmeldt som ikke har arbeidsgiver fortsatt
skal få utbetalt sykepenger, må Arbeids- og velferdsetaten, når
arbeidsuførheten har vart i tolv uker, fatte et vedtak om dette,
jf. folketrygdloven § 8-7 sjette ledd.
Sykmeldte uten arbeidsgiver har fra 1. februar 2010
også rett til et oppfølgingsvedtak etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven
§ 14 a.
Alle sykmeldte uten arbeidsgiver som ønsker eller
trenger bistand fra Arbeids- og velferdsetaten for å komme i arbeid
vil være omfattet av denne bestemmelsen. Et oppfølgingsvedtak vil inneholde
en arbeidsevnevurdering og en vurdering av hvilke tiltak den sykmeldte
vil kunne trenge.
Oppfølgingsvedtaket vil delvis overlappe «tolv-ukersvedtaket»
etter bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd, men ikke
når det gjelder de medisinske vilkårene. Sykmelder plikter imidlertid
etter folketrygdloven å sende Arbeids- og velferdsetaten dokumentasjon
om medisinske forhold og i hvilken grad arbeidsevnen anses nedsatt.
Arbeids- og velferdsetaten vil på grunnlag av denne dokumentasjonen,
i alle saker hvor sykmeldingen forlenges, vurdere om de medisinske
vilkårene for fortsatt utbetaling av sykepenger er oppfylt.
Det kan stilles spørsmål ved om det fortsatt
er nødvendig med et eget vedtak for sykepenger for sykmeldte uten
arbeidsgiver, tatt i betraktning at Arbeids- og velferdsetaten følger
opp målgruppen via behovsvurderinger.
For sykmeldte med arbeidsgiver ble kravet til skriftlig
vedtak ved tolv ukers sykmelding avviklet i 2004. Oppfølgingsvurderingen
ble lagt til arbeidsgiver, med oppfølgingsplan på arbeidsplassen
som verktøy etter arbeidsmiljøloven. Samme utgangspunktet kan legges
til grunn for sykmeldte uten arbeidsgiver. Også for denne gruppen
bør kravet til særskilt vedtak knyttet til oppfølging i folketrygdloven
§ 8-7 sjette ledd kunne oppheves, så lenge oppfølgingsvurderingen
etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a ivaretas. Oppfølgingsansvaret
vil fortsatt ligge hos Arbeids- og velferdsetaten.
På denne bakgrunn er det ikke behov for to parallelle
vedtak om oppfølging. Det foreslås at bestemmelsen i folketrygdloven
§ 8-7 sjette ledd oppheves.
Ekspertgruppens rapport pekte på at fortsatt
kontakt med arbeidsplassen og utnyttelse av gjenværende arbeidsevne
ved sykdom kan være avgjørende for å forebygge varig utstøting fra
arbeidsplassen. Det er derfor viktig at sykmeldte arbeidstakere,
så langt det er mulig, er i arbeidsrelatert aktivitet. Dette fremheves
også i protokollen til IA-avtalen.
I protokollen var partene i arbeidslivet og
myndighetene enige om at ordningen med aktiv sykmelding bør avvikles.
Reglene om aktiv sykmelding ble innført i 1993. Hovedmålsettingen
med ordningen var å forhindre lange perioder med passivitet og den
sykmelde skulle motiveres til å opprettholde kontakten med arbeidsplassen
ved at vedkommende fikk prøve seg i arbeid uten å miste rett til sykepenger.
Ordningen fungerte ikke tilfredsstillende da
personer med aktiv sykmelding kom senere tilbake til ordinært arbeid
enn personer med vanlig sykmelding. På denne bakgrunn, og i tråd
med IA-partenes felles erklæring 3. desember 2003, ble reglene om
aktiv sykmelding endret for å sikre en mer målrettet bruk av ordningen.
Bestemmelsen om at legen alltid skal vurdere gradert sykmelding
først og presiseringen av at det skal ytes graderte sykepenger dersom
den sykmeldte kan utføre en del av sine vanlige arbeidsoppgaver
trådte i kraft 1. juli 2004.
Endringene i sykmeldingsreglene fra 1. juli
2004 påvirket fastlegenes sykmeldingspraksis i betydelig grad. Færre
pasienter ble sykmeldt, pasientene ble friskmeldt tidligere og bruken
av graderte sykmeldinger økte. Andelen graderte sykefraværstilfeller
økte fra om lag 11 pst. i 2003 til om lag 17 pst. i 2005. Bruken
av aktiv sykmelding har blitt redusert siden 2003 og var i 2010
nede i 1,2 pst. av sykefraværstilfellene.
Enkelte høringsinstanser har kommet med innvendinger
til forslaget om å avvikle ordningen. Det vises blant annet til
at gradert sykmelding i enkelte yrker vil være umulig å gjennomføre
fordi det stilles strenge helsekrav til stillingene, og at mange
typer arbeidstidsordninger og arbeidssteder ikke passer for gradering.
Erfaringer viser at ordningen med aktiv sykmelding
ikke fungerer etter hensikten og gir ikke de nødvendige insentivene
for tilbakeføring til ordinært arbeid. Ordningen bidrar derfor ikke
til å avhjelpe utfordringer i tilfeller hvor det er vanskelig å
tilrettelegge/gi gradert sykmelding, jf. enkelte høringsinstansers
merknader. Ordningen støtter heller ikke opp under målet om økt
bruk av gradert sykmelding i kombinasjon med bedre tilrettelegging
på arbeidsplassen. Det anses derfor ikke hensiktsmessig å opprettholde
ordningen.
Det foreslås derfor å oppheve bestemmelsen i folketrygdloven
§ 8-6 tredje ledd, slik at ordningen med aktiv sykmelding avvikles.
Manglende oppfølging fra arbeidstaker, arbeidsgiver,
sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten kan bidra til unødvendig
langvarige sykefraværsløp. Dette er uheldig for den enkelte, for arbeidslivet
som går glipp av verdifull arbeidskraft, og for staten som påføres
store utgifter.
Det er viktig at det legges til rette for tidlig
dialog mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder, samt at Arbeids-
og velferdsetaten bidrar med støtte og veiledning der dette er nødvendig.
Departementet er enig med mange av høringsinstansene
som gir utrykk for at dialog og samarbeid er viktig, og i de fleste
sammenhenger viktigere enn sanksjoner. Erfaringene viser imidlertid
at det kan være behov for en tettere oppfølging av aktører som ikke
gjennomfører lovens minstekrav til «sykefraværsarbeid». Hensiktsmessige
og balanserte sanksjonsmidler er nødvendig for å støtte opp under
dialog og positive insitamenter, samtidig som det understreker viktigheten
av at de lovpålagte pliktene følges opp. Det vises til at ekspertgruppen
mente at det er nødvendig med en innstramming av kontroll- og sanksjonsbruken,
og at de la frem forslag til sanksjonsregler. Det vises også til
at partene i arbeidslivet og myndighetene i protokollen var enige
om at reglene om sanksjoner overfor alle aktører ved brudd på regelverket
ved arbeidstakers sykdom skulle gjennomgås og styrkes som virkemiddel
i det helhetlige sykefraværsarbeidet.
Målet med innføring av nye sanksjonsregler er ikke
bruk av sanksjoner i seg selv, men å få innarbeidet en oppfølgingskultur
hvor de ulike aktørenes oppgaver i sykefraværsarbeidet løses som
forutsatt. Det må utformes et system for myndighetsoppfølging som
oppleves som reelt og rettferdig og som på sikt vil føre til at
det lovpålagte sykefraværsarbeidet anses som en selvfølgelig del
av prosessen med, og ansvaret for, å få arbeidstaker tilbake i arbeid.
Arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder har som
aktører i sykefraværsarbeidet ulike roller, plikter og ansvar. Oppfølgingsreglene
må derfor utformes slik at det tas hensyn til ulikhetene. Dette
gjelder både sanksjonsprosessen og sanksjonsnivået.
Med riktig innretning er det ingen motsetning mellom
dialog og positive insitamenter, og det å sanksjonere dersom lovpålagte
plikter ikke overholdes.
Det er viktig å sikre at pålagte plikter overholdes og
det bør kunne reageres dersom det ikke skjer. Et nytt regelverk
for kontroll av arbeidsgivers oppfølging av sykmeldte arbeidstakere
skal være enkelt og praktiserbart for Arbeids- og velferdsetaten.
Nye regler for oppfølging av arbeidsgivere tar utgangspunkt i de
formelle pliktene til utarbeiding og innsending av oppfølgingsplan, samt
avholdelse og deltakelse i dialogmøter.
Det må kunne forutsettes at de formelle minimumspliktene
følges opp selv om virksomheten også på andre måter gjør en innsats
for å bidra til å få arbeidstaker tilbake i arbeid, jf. enkelte høringsuttalelser.
Overholdelse av de formelle krav til oppfølging vil bidra til at
systematiske oppfølgings- og tilretteleggingstiltak blir en selvfølgelig
del av virksomhets- og arbeidslivskulturen.
Dagens sanksjonsregler har vist seg lite presise og
håndterbare for Arbeids- og velferdsetaten. Det er ikke etablert
noen fast rutine for bruk av sanksjonsmidler. Lovhjemmelen for å
ilegge gebyr og tvangsmulkt har derfor ikke fungert etter hensikten.
Sanksjonsbestemmelsene må oppleves som reelle.
Det er nødvendig med en tydeliggjøring av sanksjonsgrunnlaget i
loven og hvilke tidspunkter det er aktuelt med bruk av sanksjoner. Dette
vil gjøre det enklere for arbeidsgiver å ha oversikt både over sine
plikter og over mulige konsekvenser av pliktbrudd, i tillegg til
at det vil være mer håndterbart for Arbeids- og velferdsetaten.
Arbeids- og velferdsetatens vurderinger av arbeidsgivers
oppfølging foreslås å gjøres mer fortløpende, jf. innspill fra høringen.
Det formaliseres i sanksjonsbestemmelsen at arbeidsgiver skal gis
et varsel om mulig sanksjon før denne ilegges. Dette fordrer at
Arbeids- og velferdsetaten i større grad involveres og mottar informasjon
om oppfølgingen tidlig i prosessen.
Det foreslås at det bygges videre på dagens
regler og rutiner når det gjelder arbeidsgivers plikt til å gi skriftlig
melding til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte 1» samt rutiner
for purring dersom disse uteblir.
Arbeidsgiver skal etter «dialogmøte 1» gi Arbeids-
og velferdsetaten skriftlig informasjon om oppfølgingen så langt,
herunder om reglene i arbeidsmiljøloven om utarbeiding av oppfølgingsplan
og avholdelse av «dialogmøte 1» er overholdt. Det skal gis informasjon
om sykmelder er innkalt til og har deltatt i dialogmøtet, samt sende
inn oppfølgingsplanen. Dersom Arbeids- og velferdsetaten, senest
etter ni ukers sykmelding, ikke har mottatt disse opplysningene,
skal det sendes ut et brev til arbeidsgiver hvor det informeres
om pliktene, med kopi til arbeidstaker. Det skal også opplyses om
arbeidstakers plikter til medvirkning, og kopi til arbeidstaker
skal sikre økt bevisstgjøring om arbeidstakers ansvar i prosessen.
Det skal gis en frist på tre uker til å gi melding om
de lovpålagte pliktene er oppfylt, i tillegg til å sende inn planen.
Det skal samtidig opplyses om at dersom pliktene ikke overholdes
innen fristen, kan det fatte vedtak om et overtredelsesgebyr.
Det foreslås at nye sanksjonsregler tas inn
i folketrygdloven § 25-3 femte ledd.
Reglene må forstås slik at det vil være anledning til
å ilegge gebyr også i tilfeller hvor det er åpenbart at de formelle
oppfølgingspunktene ikke har noen realitet, for eksempel dersom
det er klart at en oppfølgingsplan eller et dialogmøte er uten reelt
innhold.
Det vises til at sanksjonsadgangen er fakultativ. Det
forutsettes at Arbeids- og velferdsetaten ikke ilegger overtredelsesgebyr
i tilfeller der det er forhold utenfor arbeidsgivers kontroll som
er årsak til at det ikke avholdes dialogmøte eller utarbeides plan.
Det legges til grunn at det ikke er nødvendig å lovfeste dette.
Arbeidsgiver har i tilfeller der manglende medvirkning
fra arbeidstaker vanskeliggjør oppfølgingen mulighet til å informere
om dette i forbindelse med innsending av informasjonen til Arbeids-
og velferdsetaten etter § 25-2. I slike tilfeller kan det være aktuelt
for arbeidsgiver å be om et tidligere «dialogmøte 2» i regi av Arbeids- og
velferdsetaten.
Også i tiden etter «dialogmøte 1» må det stilles krav
til arbeidsgivers oppfølging og deltakelse i prosessen med å få
sykmeldte arbeidstakere tilbake i jobb. Det foreslås å presisere
at arbeidsgiver etter innkalling har plikt til å delta i dialogmøter
i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Det foreslås videre at arbeidsgiver
skal oversende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten
senest en uke før dialogmøter (også «dialogmøte 2 og 3») i regi
av etaten.
For å underbygge betydningen av arbeidsgivers deltakelse
i «dialogmøte 2» foreslås det at Arbeids- og velferdsetaten skal
kunne sanksjonere arbeidsgiver ved manglende deltakelse. Det er også
foreslått at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne sanksjonere arbeidsgivere
som ikke sender inn oppfølgingsplanen i forkant av møtet. Sammenhengen
i regelverket tilsier at samme sanksjonsregler bør gjelde for både
«dialogmøte 2» og «dialogmøte 3», og foreslår at dette reguleres
i folketrygdloven § 25-3 femte ledd.
Om innkalling til dialogmøter i regi av Arbeids- og
velferdsetaten, og varsel om sanksjoner i forbindelse med slike
møter vises det til proposisjonens kapitel 5.4.5.
Det understrekes at aktørene i sykefraværsarbeidet
har ulike roller, plikter og ansvar. Arbeidsgiver og arbeidstaker
er de sentrale partene tidlig i sykefraværsløpet. Sanksjonene må
ta hensyn til dette.
Nytt sanksjonssystem innebærer at arbeidsgiver gis
et varsel med en klar frist for å dokumentere at arbeidstaker er
fulgt opp i henhold til loven. Arbeidsgiver får således mulighet
til eventuelt å rette opp i manglende lovpålagt oppfølging. Dersom
lovpålagt oppfølging ikke er gjennomført innen dette tidspunktet
må det kunne gis en tydelig reaksjon.
Det foreslås at størrelsen på gebyret for mang-lende
overholdelse av reglene om oppfølgingsplan, herunder manglende innsending
av planen, settes til seks rettsgebyr (om lag 5 000 kroner). Tilsvarende
gebyr kan gis ved manglende overholdelse av reglene om dialogmøte etter
arbeidsmiljøloven, herunder manglende melding om hvorvidt sykmelder
er innkalt og har deltatt i møtet. Dette innebærer at arbeidsgiver samlet
(for hvert sykmeldingstilfelle) vil kunne ilegges gebyr tilsvarende
12 rettsgebyr i første del av sykefraværsløpet. Det foreslås at
dette reguleres i folketrygdloven § 25-3 femte ledd.
Det foreslås at størrelsen på gebyrene ved mang-lende
innsending av oppfølgingsplan til «dialogmøte 2 og 3», samt manglende
deltakelse i disse møtene, også settes til seks rettsgebyr (om lag 5000
kroner) for hvert pliktbrudd. Det foreslås at dette reguleres i
folketrygdloven § 25-3 femte ledd.
Arbeidstaker er hovedpersonen i eget sykefraværsløp.
Dialog og tilrettelegging ved arbeidstakers sykdom er ikke mulig
uten arbeidstakers bidrag. Det er derfor viktig at arbeidstaker
ansvarliggjøres når det gjelder å bidra til at de tiltak som iverksettes
for rask tilbakeføring blir så effektive som mulig. I folketrygdloven §§ 8-4
og 8-8 stilles det klare krav til arbeidstakers aktivitet og medvirkning
i prosessen, og det er gitt regler om konsekvenser ved manglende overholdelse
av pliktene.
Sanksjonsbestemmelsen i folketrygdloven § 8-8 er
i dag lite benyttet. En av årsakene kan være at sanksjonen innebærer
stopp av en ytelse til livsopphold og følgelig er et drastisk virkemiddel.
Erfaringene viser at i de fleste tilfeller hvor etaten har informasjon
om manglende medvirkning fra arbeidstaker, fører varsel om stans
av sykepenger til at pliktene følges opp. Dette indikerer at (trusselen
om) stans av sykepengene virker, og at dette er en hensiktsmessig
sanksjon.
Det foreslås at dagens sanksjonsregel i folketrygdloven
§ 8-8 andre ledd, det vil si mulig stans i sykepengeutbetaling,
videreføres.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig
å foreslå et mer trinnvist sanksjonssystem som skal innebære gradvis
reduksjon av sykepengene slik noen av høringsinstansene har foreslått.
Det foreslås å presisere i folketrygdloven § 8-8 at
arbeidstakers plikter etter første og andre ledd også omfatter plikten
til å medvirke til utarbeiding av oppfølgingsplan og til å delta
i «dialogmøte 1, 2 og evt. 3». Alvorligheten i sanksjonsmiddelet
(stans av sykepenger) tilsier en slik presisering og tydeliggjøring
av viktige medvirkningsplikter. Presiseringen av pliktene til medvirkning
ved utarbeiding av planen og deltakelse i møtene vil tydeliggjøre
noen sentrale elementer som er enkle å kontrollere og følge opp
for Arbeids- og velferdsetaten. Forslaget anses som en presisering
av gjeldende rett og det innebærer således ikke noen realitetsendring.
Arbeids- og velferdsetaten har oversikt over manglende
deltakelse i «egne tiltak», og vil som regel løse saken gjennom
varsel om stans av sykepenger. Arbeids- og velferdsetaten er avhengig
av informasjon fra arbeidsgiver og sykmelder om arbeidstakers medvirkning.
Etaten mottar i dag sjelden slike opplysninger, noe som antagelig
er en medvirkende årsak til at etaten i begrenset grad stanser sykepengeutbetalingen.
Det foreslås at arbeidsgiver i etterkant av
«dialogmøte 1» skal ha plikt til å informere Arbeids- og velferdsetaten
om det er utarbeidet oppfølgingsplan, avholdt dialogmøte mv., jf.
proposisjonens kapitel 5.3.5.5. Arbeidsgiver har her også mulighet
(men ikke plikt) til å opplyse om arbeidstaker har deltatt i «dialogmøte
1» eller bidratt til utarbeiding av oppfølgingsplan.
Det foreslås å presisere i loven at Arbeids-
og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan
ta initiativ til «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt enn lovens
frist ved 26 ukers sykmelding, jf. proposisjonens kapitel 5.4.4.4.
Dersom arbeidsgiver mener at arbeidstaker ikke i tilstrekkelig grad
medvirker i tilbakeføringsarbeidet, vil arbeidsgiver således kunne
ta initiativ til at det avholdes «dialogmøte 2» i regi av Arbeids-
og velferdsetaten på et fremskyndet tidspunkt. Dette vil synliggjøre eventuell
manglende medvirkning fra arbeidstaker for Arbeids- og velferdsetaten.
Stans i sykepengeutbetaling er et alvorlig skritt. Derfor
må det forut for en eventuell stans, være en grundig prosess blant
annet for å få klarhet i om arbeidstaker har hatt en rimelig grunn
til ikke å medvirke. Et varsel om stans i sykepengeutbetalingen
vil bli sendt ut hvor den sykmeldte gis mulighet til å komme med
innsigelser. Hvorvidt den sykmeldte etter loven kan anses å ha rimelig grunn
for ikke å ha medvirket, beror på en konkret vurdering.
Sykmelder har en sentral rolle i forbindelse
med målene i IA-avtalen og protokollen om økt felles innsats for
å forebygge sykefravær, øke jobbnærværet og hindre utstøting og
frafall fra arbeidslivet. Det er viktig at det stilles krav til sykmelders
oppfølging av sykmeldte arbeidstakere.
Det følger av protokollen til IA-avtalen at
sykmeldere i samråd med den enkelte sykmeldte bør vektlegge arbeidsevne
og aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding.
Sykmelders deltakelse i dialogmøter i regi av
arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten er viktig for å gi sykmelder
et bredere beslutningsgrunnlag. For å sikre deltakelse fra sykmelder
i dialogmøtene er det behov for hensiktsmessige og balanserte sanksjonsregler
når plikten til deltakelse ikke overholdes.
Dagens sanksjonsbestemmelser overfor sykmelder
benyttes i svært liten grad. Det antas at det å frata sykmelder
retten til å praktisere for trygdens regning er for inngripende
som første reaksjon. Det er derfor behov for å nyansere sanksjonssystemet.
Det bør etableres en terskel som innebærer at gjentatte pliktbrudd
vil gi grunnlag for sanksjonering.
Det foreslås at dersom Arbeids- og velferdsetaten
har registrert manglende deltakelse i ti dialogmøter som sykmelder
er innkalt til i løpet av en 24-månedersperiode (uavhengig av om
dette gjelder «dialogmøte 1, 2 eller 3»), skal etaten sende sykmelder
et varsel. Dette betinger at Arbeids- og velferdsetaten får opplysninger
om og registrerer sykmelders deltakelse i dialogmøter etter arbeidsmiljø-
og folketrygdloven.
I varselet skal det fremgå at dersom sykmelder ikke
har gyldig forfallsgrunn for sju av disse møtene, kan sykmelder
ilegges et gebyr. Etter lovforslaget skal sykmelder få en klar oppfordring
til å komme med tilsvar før eventuelle sanksjoner ilegges. Varselet
vil også bidra til å avklare eventuelle spørsmål om «gyldig fravær»,
det vil si om sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning
har gjort det vanskelig for sykmelder å møte, jf. forslag til ny § 25-5 a
i folketrygdloven. Det legges til grunn at varselet fra Arbeids-
og velferdsetaten også skal regnes som forhåndsvarsel etter forvaltningsloven
§ 16.
Det gjøres en samlet sanksjonsvurdering av sykmelders
manglende deltakelse i «dialogmøtene 1, 2 og 3» innenfor en periode
på 24 måneder.
Det er et overordnet mål å forbeholde sanksjonene
for de sykmeldere som systematisk ikke overholder sine plikter.
Forslaget om et «tak» på sju møter og en referanseperiode på 24
måneder er ment å balansere disse hensynene.
Ileggelse av gebyr vil knytte seg til flere
brudd på plikten til å delta i dialogmøter. Størrelsen på gebyret
må gjenspeile og underbygge betydningen av en god sykefraværsoppfølging.
Det foreslås at gebyret settes til tolv rettsgebyr som utgjør om
lag 10 000 kroner.
Det foreslås at bestemmelsen om ileggelse av gebyr
ved manglende deltakelse i dialogmøter inntas i folketrygdloven
ny § 25-5 a.
Det å frata en lege eller annen sykmelder retten til
å sykmelde er en streng reaksjon og bør reserveres tilfeller hvor
sykmelder tross gjentatte oppfordringer og ilagte (mildere) sanksjoner likevel
neglisjerer sine plikter til å ta del i dialogmøtene. Det foreslås
at det settes som vilkår for fratakelse av sykmeldingsretten at
sykmelder må være ilagt to gebyrer som refererer seg til manglende
deltakelse innenfor en 24 måneders periode. Dersom vilkåret er til
stede vil det være hjemmel til å utelukke sykmelder fra retten til
å utstede sykmeldinger som grunnlag for ytelser fra folketrygden
i opptil ett år. Bestemmelsen skal bare brukes der det fremstår
som åpenbart at sykmelder ikke tar pliktene til oppfølging på alvor.
Det foreslås at bestemmelsen om dette plasseres i
ny § 25-5 a i folketrygdloven.
Når det skal sanksjoneres for manglende deltakelse
i dialogmøtene er det behov for regler som gir visse føringer for
tilfeller der sykmelder faktisk ikke har mulighet til å møte i innkalte
dialogmøter.
Det skal tas hensyn til behandlerens arbeidssituasjon
og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte, jf.
folketrygdloven § 25-5 andre ledd. Det foreslås at tilsvarende regel
skal gjelde i forbindelse med vurderingen av reaksjoner overfor
sykmelder som ikke har deltatt i dialogmøter. Det foreslås at en
bestemmelse om dette inntas i ny § 25-5 a i folketrygdloven. Bestemmelsen
skal forstås slik at sykmelders arbeidssituasjon og andre relevante
forhold etter en konkret vurdering kan gi grunnlag for «gyldig forfall»,
slik at manglende deltakelse ikke innebærer noe pliktbrudd.
Pliktene til deltakelse i dialogmøter er lovpålagte
plikter og sykmelder må derfor ta ansvar for å organisere virksomheten
slik at det som hovedregel er mulig å overholde disse pliktene.
Det legges det opp til fleksibilitet når det
gjelder når, hvor og hvordan dialogmøtene kan holdes. Sykmelders
plikt til å delta i dialogmøtene må vurderes i lys av dette.
Enkelte høringsinstanser har påpekt at det bør opprettes
en egen klageinstans/klageordning i Arbeids- og velferdsetaten for
klagesaker knyttet til ileggelse av sanksjoner i forbindelse med sykefraværsoppfølgingen.
Folketrygdloven § 21-12 regulerer klage og anke
i trygdesaker. Vedtak om stans av sykepenger for arbeidstaker og
ileggelse av gebyr til arbeidsgiver for overtredelse av plikter
til sykefraværsoppfølging kan påklages i henhold til Arbeids- og
velferdsetatens klagebehandlingssystem. Det foreslås å opprette
en hjemmel for sanksjoner overfor sykmelder i folketrygdloven ny
§ 25-5 a. Vedtak etter denne bestemmelsen vil kunne påklages etter
samme system.
De fleste vedtak etter folketrygdloven kan dessuten
ankes inn for Trygderetten, og eventuelt bringes inn for de ordinære
domstolene. Det er gjort enkelte unntak fra anke til Trygderetten,
jf. folketrygdloven § 21-12 fjerde ledd. Sanksjoner overfor sykmelder
ligger også utenfor det saksområdet Trygderetten ble opprettet for
å behandle. En vil derfor i forskrifts form, som for dagens bestemmelser
om sanksjonering overfor sykmelder, unnta ny § 25-5 a fra anke til
Trygderetten.
I protokollen var partene i arbeidslivet og
myndighetene enige om at det bør stilles krav om obligatorisk opplæring
i sykmeldingsarbeid for alle som skal sykmelde.
Det er viktig at alle som skal utstede sykmelding for
arbeidstakere har god innsikt i «sykmeldingsarbeidet». For kiropraktorer
og manuellterapeuter er det allerede iverksatt obligatorisk opplæring.
Det er imidlertid ikke noe vilkår for sykmeldingsrett at leger har
gjennomgått opplæring i sykmeldingsarbeid.
Det foreslås at det gis en hjemmel i folketrygdloven
til å gi forskrift om obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeid
for sykmeldere. Sykmeldere som ikke gjennomfører den obligatoriske
opplæringen vil ikke ha rett til å sykmelde. Det vises til lovforslaget
§ 8-7 sjuende ledd. Det er igangsatt et arbeid med å vurdere innholdet
i denne opplæringen, og forslag til forskrift om obligatorisk opplæring
vil bli sendt på høring før den vedtas.
Lovforslagene er utformet for å sikre en bedre
og mer effektiv sykefraværsoppfølging. Forslagene forventes å bidra
til redusert sykefravær, økt bruk av gradert sykmelding og økt inkludering
i arbeidslivet. Dette vil gi innsparinger i folketrygdens utgifter,
men effekten er vanskelig å tallfeste. Dersom sykefraværet eksempelvis
reduseres med ett prosentpoeng, vil ugiftene til sykepenger til
arbeidstakere gå ned med om lag 330 mill. kroner.
Lovforslagene innebærer økonomiske og administrative
konsekvenser for arbeidstakere, virksomhetene, sykmeldere, bedriftshelsetjenesten og
Arbeids- og velferdsetaten.
Det vil være økonomiske og administrative konsekvenser
av følgende lovforslag:
Oppfølgingsplaner
skal utarbeides av arbeidsgiver og arbeidstaker senest innen fire
uker mot seks uker i dag.
Arbeidsgiver skal sende planen til sykmelder
når den er utarbeidet, senest etter fire uker. Videre skal arbeidsgiver
sende inn opplysninger og oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten innen
ni uker. I dag skal arbeidsgiverne sende inn oppfølgingsplanen til
Arbeids- og velferdsetaten ved uke tolv.
«Dialogmøte 1» skal gjennomføres innen
sju uker mot i dag innen tolv uker. Dialogmøtet skal avholdes også
for arbeidstakere som er delvis (gradert) sykmeldt.
Sykmelder skal som hovedregel delta i «dialogmøte
1» dersom han eller hun er innkalt, med mindre arbeidstaker ikke
ønsker det eller det ikke anses hensiktsmessig. I dag skal sykmelder delta
i «dialogmøte 1» dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller
arbeidstaker alene, ønsker det.
Det synliggjøres i loven at «dialogmøte
2» kan avholdes tidligere enn lovens sistefrist på 26 uker, etter
initiativ fra arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids-
og velferdsetaten.
Det gis mulighet for et tredje dialogmøte
i tiden etter «dialogmøte 2».
Ordningen med aktiv sykmelding avvikles.
Styrkede regler om sanksjoner overfor arbeidsgiver,
arbeidstaker og sykmelder.
Sykmeldte arbeidstakere vil bli fulgt opp tidligere
og tettere som følge av forslagene, samt medføre økt bruk av gradert
sykmelding.
Presiseringen av sanksjonsbestemmelsen for arbeidstakere
i folketrygdloven § 8-8 antas å understøtte forutsetningen om at
arbeidstakere skal medvirke aktivt slik at flere kommer raskere tilbake
i jobb. For arbeidstakere som ikke følger opp i henhold til bestemmelsene,
vil sykepengene kunne stoppes inntil vilkårene igjen er oppfylt.
Kravet om å utarbeide oppfølgingsplaner innen fire
uker, mot seks uker i dag, vil innebære at virksomhetene må utarbeide
oppfølgingsplanen på et tidligere tidspunkt i sykefraværsforløpet. Dette
vil føre til utarbeidelse av flere oppfølgingsplaner.
Dagens plikt for arbeidsgiver til å gi melding
til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte 1», suppleres. Arbeidsgiver
skal senest innen ni uker opplyse om hvorvidt reglene om oppfølgingsplan
og dialogmøte er overholdt, herunder om sykmelder er innkalt til
og har deltatt i «dialogmøte 1». Oppfølgingsplanen skal også sendes inn
som i dag. At det foreslås å gi flere opplysninger i planen enn
i dag, antas ikke å innebære noen vesentlig merbelastning. Fremskynding
av tidspunktet for utlevering av oppfølgingsplanen, samt at arbeidsgiver
i henhold til forslagene må sende planen både til sykmelder og til
Arbeids- og velferdsetaten, innebærer at arbeidsgiver må sende inn
flere oppfølgingsplaner enn i dag. Virksomhetene skal også sende
inn revidert oppfølgingsplan senest en uke før Arbeids- og velferdsetaten
avvikler «dialogmøte 2». Siden forslagene i det vesentlige bygger
på dagens plikter, antas de administrative konsekvensene å være
begrenset.
Bruk av utarbeidet mal og veileder vil kunne forenkle
oppfølgingsarbeidet for virksomhetene.
Fremskynding av tidspunktet for gjennomføring av
«dialogmøte 1» (fra uke tolv til uke sju), vil innebære økt bruk
av administrative ressurser da det må avholdes dialogmøte for et
større antall sykmeldte arbeidstakere. Antall dialogmøter vil også
øke som følge av forslaget om at arbeidsgiver skal gjennomføre dialogmøte
også for «delvis» sykmeldte. Arbeidsgiver kan som i dag unnlate
å avholde dialogmøte når det er «åpenbart unødvendig».
Forslaget om å synliggjøre i loven muligheten for
at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten
kan ta initiativ til «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt enn
lovens sistefrist på 26 uker, vil medføre at arbeidsgiverne må delta
på et noe større antall slike møter.
Partene skal også kunne ta initiativ til å avholde et
tredje dialogmøte i tiden etter «dialogmøte 2». Det er et betydelig
antall sykmeldte som kan være aktuelle for et slikt «dialogmøte
3». Dette møtet er ikke obligatorisk, og det er usikkert hvor mange
som vil bli avholdt. Der slikt møte avholdes skal arbeidsgiverne
delta. Virksomhetene vil dermed få økte administrative kostnader
i forbindelse med eventuell deltakelse i «dialogmøte 3».
Virksomheter som ikke følger opp sykmeldte arbeidstakere
i henhold til bestemmelsene om oppfølgingsplaner, dialogmøter mv.,
kan etter forslaget bli ilagt overtredelsesgebyr for manglende oppfyllelse
av sine forpliktelser. Gebyret vil være på om lag 5 000 kroner per
sanksjonerte pliktbrudd. Det legges til grunn at gode varslingsrutiner
fra Arbeids- og velferdsetaten før eventuell sanksjonering vil innebære
at sanksjonsbestemmelsene først og fremst vil ha preventiv effekt.
Oppfølgingsplanen som sykmelder skal få tilsendt
fra arbeidsgiver vil gi et bedre grunnlag for å vurdere arbeidstakers
arbeidsevne. Dette kan bidra til større bruk av gradert sykmelding og
en generelt bedre dialog mellom arbeidsgiver og sykmelder. Sykmelder
skal opplyse på revidert sykmeldingsblankett om oppfølgingsplan
er mottatt og om de er innkalt til og har deltatt på dialogmøte
(avkryssingsblanketter). Den administrative belastningen som sykmelder
får i denne forbindelse vurderes å være liten.
Endret ordlyd i bestemmelsen om sykmelders plikt
til deltakelse i «dialogmøte 1», samt nytt system for sanksjoner
ved manglende deltakelse i dialogmøter, vil medføre at sykmelderne
vil delta på flere møter enn i dag. Anslaget på 46 mill. kroner
for 2012 opprettholdes.
Økt fleksibilitet med hensyn til hvor og hvordan dialogmøtene
kan avholdes gjør at takster for deltakelse på dialogmøter bli gjennomgått.
Nye forhandlinger mellom Arbeidsdepartementet og Den norske legeforening
må derfor gjennomføres etter Stortingets behandling.
Dersom de foreslåtte endringene innebærer at deltakelsen
fra sykmeldere øker mer enn det er lagt til grunn, og det eventuelt
oppstår utilsiktede og uheldige effekter for fastlegeordningen,
må det vurderes å iverksette hensiktsmessige tiltak for å avhjelpe
disse effektene.
Når virksomheten har eller er tilknyttet en
bedriftshelsetjeneste, skal denne, som i dag, delta i dialogmøter
i regi av arbeidsgiver («dialogmøte 1»). Når fristen for dialogmøtet
flyttes frem fem uker og møtet skal avholdes også for de med gradert
sykmelding, vil antall møter øke og dermed også belastningen på
bedriftshelsetjenesten. Oppfølging av sykmeldte arbeidstakere, herunder
deltakelse i dialogmøter på arbeidsplassen, er imidlertid en av
kjerneoppgavene for bedriftshelsetjenesten.
IA-virksomheter kan helt eller delvis etter søknad
få refundert utgiftene til bruk av godkjent bedriftshelsetjeneste.
Det vurderes at gjeldende ramme for tilskudd til tilretteleggingstiltak
vil være tilstrekkelig til å dekke økte refusjoner i forbindelse
med deltakelse på dialogmøter.
Ytterligere bruk av bedriftshelsetjenesten vil kunne
føre til økte kostnader for arbeidsgiver som bestiller av tjenesten.
Virksomheter som ikke har inngått en IA-avtale, kan ikke søke om tilskudd
til bedriftshelsetjenestens tidsbruk i dialogmøter.
Tidlig og tett oppfølging fra Arbeids- og velferdsetatens
side gjennom blant annet avvikling av dialogmøter, iverksettelse
av arbeidsrettede tiltak og kontroll av at lovbestemte plikter overholdes
vil kreve økt ressursbruk. Det må utvikles systemstøtte for å følge
opp nytt sanksjonsregelverk.
Etaten styrkes med økte bevilgninger i statsbudsjettet
for 2011. Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett
2011 komme tilbake til Stortinget med forslag om ytterligere styrking
av bevilgningene til de aktuelle formålene.
Det foreslås at dagens plikt for arbeidsgiver
om å gi melding til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte 1»
suppleres, samt at det klargjøres at oppfølgingsplanen skal vedlegges.
Det foreslås også at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne bestemme
i hvilken form opplysningene fra arbeidsgiver skal gis. Formålet
er å forenkle både virksomhetenes rapportering og etatens registrering
av opplysningene.
Den administrative konsekvensen for Arbeids- og
velferdsetaten blir registrering av oppfølgingsplaner for et større
antall sykmeldte som følge av at tidspunktet for innsending fremskyndes
fra tolv til ni uker. I tillegg må systemene for registrering av
informasjon om «dialogmøte 1» justeres som følge av at tidspunktet
for innsendning av informasjon om møtet fremskyndes fra tolv til ni
uker. Den administrative belastning som Arbeids- og velferdsetaten
får i denne forbindelse antas å være begrenset.
Synliggjøringen i loven av at det kan tas initiativ til
å avholde «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt vil kunne medføre
økt press på etatens oppfølgingsinnsats. Det er betydelig usikkerhet knyttet
til hvor mange tilfeller og på hvilke tidspunkt det vil komme forespørsel
om behov for oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Den ekstra
ressursinnsatsen til Arbeids- og velferdsetaten er anslått å utgjøre
15 årsverk og merkostnadene er beregnet til om lag 9 mill. kroner. Statsbudsjettet
for 2011 er styrket med 9 mill. kroner til dette formålet.
Etter forslaget skal også aktørene kunne ta
initiativ til at Arbeids- og velferdsetaten avholder et «dialogmøte
3» i tiden etter «dialogmøte 2». Det er usikkert hvor mange slike
møter som vil bli avholdt. Nytt «dialogmøte 3» vil gi Arbeids- og velferdsetaten
en administrativ merbelastning som antas å kreve om lag 20 nye årsverk.
Dette tilsvarer et merbehov på 11 mill. kroner. Statsbudsjettet
for 2011 er styrket med 5,5 mill. kroner til dette formålet.
Forslagene til endringer i sanksjonsreglene
krever tilpasninger i etatens IKT-systemer. Opplysninger vil komme
fra flere parter, og vedtaksforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten
vil involvere flere aktører innad i etaten. I tillegg kommer oppfølging
i forbindelse med klagebehandling. Arbeids- og velferdsetaten er
i statsbudsjettet for 2011 styrket med 15 mill. kroner for å utvikle
systemstøtteløsninger i forbindelse med nytt sanksjonsregime.
Oppdaterte beregninger innebærer behov for ytterligere
18 mill. kroner i 2011 for å utvikle systemstøtte til alle elementene
i nytt sanksjonsregime. Dette medfører at den administrative oppfølgingen
styrkes med 60 årsverk. Dette tilsvarer årlige administrative kostnader for
etaten på 30 mill. kroner. Det er ikke avsatt midler til dette i
statsbudsjettet for 2011. Regjeringen vil i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett 2011 komme tilbake til Stortinget med forslag om
bevilgninger til dette formålet.
Praktisering av nye sanksjonsregler vil kunne medføre
økte gebyrinntekter til staten.
Forslagene til avvikling av ordningen med aktiv sykmelding
vil gi etaten noe mindre administrativ belastning. Avvikling av
ordningen med vedtak for sykmeldte som ikke har noen arbeidsgiver
vil også redusere etatens behov for administrativ oppfølging. Det
er anslått at mindrebelastning utgjør 2 mill. kroner i 2011 og 4 mill.
kroner på helårsbasis.
Partene i arbeidslivet og myndighetene var i
protokollen enige om at det før utgangen av 2013 skal gjennomføres
en evaluering av måloppnåelsen og av om tiltakene i protokollen
og IA-avtalen er iverksatt og gjennomført på en tilfredsstillende
måte.
Arbeids- og velferdsetaten vil registrere informasjon
fra arbeidsgiver om hvorvidt reglene om oppfølgingsplan og «dialogmøte
1» er overholdt, herunder om sykmelder er innkalt til og har deltatt
i «dialogmøte 1». Opplysninger knyttet til «dialogmøte 2» og eventuelt
«dialogmøte 3» vil bli registrert. Det skal bli mulig å ta ut statistikk
som viser ilagte sanksjoner overfor arbeidstakere, virksomheter
eller sykmeldere. Denne informasjonen vil være viktig i evalueringen
av om de foreslåtte tiltakene i proposisjonen er iverksatt og gjennomført
på en tilfredsstillende måte.
Dersom de foreslåtte endringene skulle innebære at
deltakelsen fra sykmeldere øker mer enn det som er lagt til grunn,
og det eventuelt oppstår utilsiktede og uheldige effekter for fastlegeordningen
av økningen, må det vurderes å iverksette hensiktsmessige tiltak
for å avhjelpe disse effektene.