Jeg viser til brev av 28. april 2011 der helse-
og omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslag
nr. 8:130 S fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas
Kjos og Jon Jæger Gåsvatn.
Stortinget ber regjeringen
igangsette arbeid for å innføre et ”pakkeforløp” innen kreftomsorgen og
deler av iskemisk hjertesykdom etter dansk modell.
Jeg vil innledningsvis peke på at jeg er tvilende til
om det er hensiktsmessig å benytte begrepet ”pakkeforløp” i relasjon
til det norske helsesystemet. Dette fordi begrepet for mange vil
gi assosiasjoner til noe annet enn pasientbehandling. Jeg velger
heller å bruke begrepet pasientforløp om tiden for de ulike ledd
i et behandlingsforløp. Vi innfører nå pasientforløp med maksimale tidsfrister
for utredning og behandling i Norge.
Risikoanalysen av norsk kreftbehandling fra Statens
helsetilsyn i mai 2010 viser at risikonivået i norsk kreftbehandling
er for høyt. De viktigste risikoområdene som peker seg ut er sen
diagnostikk, svikt i informasjonsflyt og koordinering mellom ulike
aktører og manglende kontinuitet i behandlingen. Rapporten er et
viktig bidrag i arbeidet med å bedre kvaliteten i tjenesten, og
de regionale helseforetakene er derfor bedt om å benytte denne rapporten
i sitt videre kvalitetsarbeid.
Innføring av pasientforløp (”pakkeforløp”) for kreft
har ført til kortere ventetider i Danmark. En gjennomgang av statistikk
for kreftoverlevelse i seks vestlige land i årene 1995 til 2007
viser at Norge har høyere kreftoverlevelse enn Danmark. Foreløpige
tall viser at kreftoverlevelsen i Danmark har økt, men det er for
tidlig å si i hvilken grad dette kan tilskrives innføring av pasientforløp
(”pakkeforløp”).
Et av hovedtiltakene i Nasjonal strategi for kreftområdet
(2006-2011) er nasjonale handlingsprogrammer for kreft, herunder
retningslinjer for diagnostisering, behandling og oppfølging for
svært mange kreftformer. Disse retningslinjene skal sikre at kreftbehandlingen
i Norge holder høy kvalitet og bidrar til et likeverdig tilbud over
hele landet. Handlingsprogrammene fra Helsedirektoratet er å betrakte som
kunn-skapsbaserte anbefalinger og råd basert på god klinisk praksis
i norsk kreftomsorg og i internasjonale kunnskapsbaser. De nasjonale
retningslinjene skal være retningsgivende for norsk kreftbehandling
og skal også være et hjelpemiddel i de avveininger og prioriteringer norsk
helsetjeneste må gjøre for å gi et tilbud av best mulig kvalitet.
Lov om pasientrettigheter og forskrift om prioritering
av helsetjenester m.v. er det lovmessige grunnlaget for prioritering
av pasienter som henvises til spesialisthelse-tjenesten. Til tross
for et felles hjemmelsgrunnlag, har det vært store forskjeller i
praktiseringen av prioriteringsforskriften. Helsedirektoratet har
derfor utarbeidet prioriteringsveiledere, blant annet innen onkologi.
I henhold til onkologiveilederen er det enkelte tilstander som skal
til onkologisk vurdering innen 24 timer, men det er svært få tilstander som
kan vente lenger enn 3-4 uker.
Det er i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene
for 2010 og 2011 understreket at kreftpasienter skal unngå unødig
venting på utredning og behandling. De regionale helseforetakene
er videre bedt om å sørge for at pasientperspektivet, gjennom utvikling
av forløpstenkningen, ligger til grunn for utvikling av tjenester
og for utarbeidelse av regionale planer.
Jeg har også for inneværende år bedt de regionale
helseforetakene om å rapportere på ventetider for kreftbehandling
fra henvisning til start på behandlingen for brystkreft, lungekreft
og tykktarmskreft. De regionale helseforetakene har allerede satt
fokus på sammenhengende pasientforløp og hvordan ventetidene til
diagnostikk og behandling kan reduseres, og jeg vil følge denne utviklingen
nøye fremover.
Jeg er opptatt av at kreftpasienter skal sikres
rask diagnose og behandling. Derfor innfører vi nå pasientforløp
med maksimale tidsfrister for utredning og behandling av kreftsykdom
i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet har i brev av
1. april 2011 gitt Helsedirektoratet i oppdrag
å foreta en revisjon av de nasjonale retningslinjene for diagnostisering,
behandling og oppfølging av pasienter med kreftsykdom med sikte
på å innføre maksimale tidsfrister for de ulike ledd i utrednings-
og behandlingsforløpet. Dette skal danne grunnlaget for regionale
og lokale pasientforløp og prosedyrer, herunder samhandling internt
i de regionale helseforetakene og i helseforetakene. Det forutsettes
at dette arbeidet gjennomføres og ferdigstilles senest innen 1. juli i
år for de eksisterende 9 handlingsprogrammene, og deretter fortløpende
for de 11 nye handlingsprogrammene som vil bli utarbeidet i løpet
av 2011 og 2012.
Det er i forbindelse med utarbeidelsen av handlingsprogrammene
for kreft etablert faggrupper innenfor de viktigste kreftformene,
og det er viktig å bygge videre på det arbeidet disse faggruppene
gjør når det skal utarbeides nasjonale mål for maksimale tidsfrister
for utrednings- og behandlingsforløpet. Helsedirektoratet har nå, sammen
med faggruppene, startet en kartlegging for å klarlegge hvilke tidsfrister
som bør innarbeides i handlingsprogrammene. Det blir samtidig også
samlet inn informasjon og utarbeidet analyser av hvor det er organisatoriske
flaskehalser eller andre årsaker til for lange forløpstider.
Det er i Danmark laget pasientforløp (”pakkeforløp”)
for både stabil og ustabil iskemisk hjertesykdom, hjertesvikt og
hjerteklaffsvikt. Disse ble iverksatt i 2010. Danmark har på området hjertesykdommer,
i likhet med kreft, hatt lange ventetider.
I Norge skal oppfølging av personer med akutte hjerteproblemer
betraktes som øyeblikkelig hjelp, noe som vil innebære umiddelbar
innleggelse. Når det gjelder tilbudet til pasienter med stabil iskemisk
hjertesykdom, vil jeg peke på at det, i tillegg til prioriteringsforskriften,
foreligger prioriteringsveiledere for hjertemedisinske syk-dommer,
herunder koronar hjertesykdom, samt nasjonale retningslinjer for
primær-forebygging av hjerte- og karsykdom. Fagmiljøet forholder
seg videre til internasjonale retningslinjer for diagnostisering,
oppfølging og behandling av iskemisk hjertesykdom. Slike retningslinjer
vurderes og kvalitetssikres av norsk cardiologisk forening, før
de tas i bruk som faglige retningslinjer i Norge.
Systemet som er etablert for behandling og oppfølging
av personer med symptomer på koronar hjertesykdom, skal imøtekomme
pasientens behov for et behandlingstilbud av god kvalitet. Det er
imidlertid også på dette feltet en utfordring å overholde eksisterende
behandlingsfrister, samt å legge til rette for en nedkorting av
ventetider for pasienter med stabil iskemisk hjertesykdom. Jeg har
derfor i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for
2011 gitt klare styringssignaler om at ventetidene i spesialisthelsetjenesten
skal reduseres.
Helse- og omsorgsdepartementet vurderer at det per
i dag ikke er behov for innføring av ytterligere veiledere/retningslinjer
på hjerteområdet etter dansk modell.