Varig framgang i kampen mot fattigdom krever langsiktig
økonomisk vekst og rettferdig fordeling av sosiale og økonomiske
goder. Uten en radikal omlegging av den globale økonomien vil fortsatt
global vekst medføre skadelige miljøendringer.
Miljø og utvikling er avhengige av hverandre. En
ensidig satsing på økonomisk vekst uten å ta hensyn til naturens
rammer kan gi uttelling på kort sikt, men vil samtidig svekke naturgrunnlaget
betydelig og dermed også forutsetningene for framtidig utvikling.
Fattigdom kan i seg selv være en trussel for miljøet.
Selv om fattige legger beslag på relativt få ressurser, vil noen
tvinges til å utnytte alle tilgjengelige kilder til inntekt og mat
uten å vurdere naturmangfold eller bærekraft. Utfordringene må løses
i fellesskap, ellers taper vi på begge fronter.
Klimaendringer fører til at flere av miljøødeleggelsene
skjer enda raskere. Dette er det største paradokset i internasjonal
miljø- og utviklingspolitikk: Dersom kampen mot fattigdom baserer
seg på en økonomisk vekst som forsterker klimaendringene, vil det
i seg selv føre til økt fattigdom.
Nesten hele befolkningsveksten og over halvparten
av den økonomiske veksten skjer nå i utviklingsland. Vi må derfor
komme til en global enighet som respekterer utviklingslandenes rett til
utvikling og vekst, samtidig som verdens samlede utslipp må begrenses
for å stabilisere menneskeskapte klimaendringer. En grønnere global
økonomi er nødvendig for å få til dette.
Regjeringen bygger sin sammenhengende miljø- og
utviklingspolitikk på fire pilarer:
Vi skal videreutvikle
vår rolle som pådriver for en grønnere utvikling og som brobygger
mellom ulike grupper av land i internasjonale prosesser.
Vi skal fortsterke vår innsats for en grønnere
utvikling gjennom bidrag til lavutslippsutvikling med særlig vekt
på fornybar energi og bærekraftig forvaltning av naturressurser.
Vi skal være en pådriver for få på plass
globale systemer for å bevare økosystemtjenester
Vi skal fortsette arbeidet med å tilrettelegge
for utviklingslands tilpasning til de klimaendringene som vi vet
kommer.
Denne meldingen handler om miljø- og utviklingspolitiske
virkemidler som kan fremme grønne utviklingsstrategier, og hvordan
bistanden kan bidra til å gjøre disse mer attraktive. Dette innebærer
blant annet en videre opptrapping av andelen av bistandsbudsjettet
som går til klima- og miljøtiltak. Opptrappingen vil skje innenfor gjeldende
bistandsramme.
Dagens agenda for både utviklingssamarbeid og miljøsamarbeid
er et resultat av over femti år med internasjonalt samarbeid. Enhver
internasjonal forhandlingsprosess er politisk og påvirkes av nasjonale
så vel som internasjonale omstendigheter.
Verdens én milliard fattigste mennesker står
for et samlet utslipp av klimagasser på mindre enn tre prosent.
Økt tillit og forståelse for skjebnefellesskap mellom land, uavhengig
av inntektsnivå, er i alles interesse. Norge skal være en pådriver for
framtidsrettede løsninger for en grønnere global utvikling og en
brobygger mellom ulike grupper av land og befolkninger. Her er arbeidet med
internasjonale konvensjoner og regelverk et viktig virkemiddel.
Vi skal opprettholde et høyt engasjement for å styrke konvensjonen
om biologisk mangfold og det internasjonale regelverket for kontroll
med miljøgifter og farlig avfall. I klimaforhandlingene under FNs
klimakonvensjon ønsker Norge å bidra til at det vedtas en juridisk forpliktende
klimaavtale, hvor industriland går i front med å forplikte seg til
utslippsreduksjoner, men der også utviklingsland med store og raskt voksende
utslipp forplikter seg til begrensninger.
Flere utviklingsland er viktige aktører i det globale
maktbildet. I klimaforhandlingene har framvoksende økonomier og
utviklingsland kontroll over politiske valg av global viktighet. Disse
landene står i dag for om lag seksti prosent av de globale klima-gassutslippene,
og det ventes at de vil bidra med nesten hele veksten i de globale
utslippene i de kommende tiårene. De sitter derfor med en viktig
nøkkel til hvordan morgendagens klima vil utvikle seg, og hvilket naturgrunnlag
framtidige generasjoner kan dra nytte av.
Vilje til brobygging mellom nye og gamle maktsentre
vil være en forutsetning for at verden samlet kan møte de globale
utfordringene. Endring i globale maktforhold har også betydning for
Norge. Vår klare interesse av internasjonal orden og velfungerende
styringsinstrumenter er beskrevet i St.meld. nr. 15 (2008–2009)
Interesser, ansvar og muligheter.
Godt styresett er en forutsetning for å sikre
oppfølging og iverksetting av internasjonale avtaler og regelverk
i det enkelte land. Hovedelementer i et godt miljøstyresett vil
være utvikling av lovverksinstitusjoner og kunnskapsgrunnlag. Et godt
miljøstyresett må ses i sammenheng med den generelle politiske utviklingen.
Miljøsamarbeid må derfor også inkludere tema som sikring av lokale
rettigheter til ressurser, tilgang til miljøinformasjon, likestilling
mellom kvinner og menn og bekjempelse av korrupsjon.
Over 2,7 milliarder mennesker lager mat over røykfulle
ovner eller bål. 1,4 milliarder mennesker har ikke tilgang til strøm.
Å sikre fattige mennesker tilgang til energi er en viktig forutsetning
for fortsatt framgang i kampen mot fattigdom og for å nå tusenårsmålene.
Energitilgang er særlig viktig for kvinners tidsbruk, inntektsmuligheter
og helse.
Dagens utslippsutvikling er ikke forenlig med målet
om å holde den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen under
2 ºC i forhold til før-industrielt nivå. For å kunne nå dette målet
må det gjennomføres omfattende energieffektivisering, sterk økning
i bruken av fornybare energikilder og fangst og lagring av CO2. En utfordring er å øke de fattiges
tilgang til energi uten samtidig å øke de globale utslippene av klimagasser
utover togradersmålet.
En bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget skaper
grobunn for en stabil økonomi over tid. Et rikt naturmangfold, robuste
økosystemer, klimatilpasset landbruk og bærekraftig forvaltning
av skog, vann og marine ressurser representerer et vesentlig økonomisk
og matsikkerhetsmessig potensial i mange utvik-lingsland. I tillegg
har mange av disse landene betydelige forekomster av ikke-fornybare
ressurser som olje, gass og mineraler. Utvinning av disse kan utgjøre
et viktig bidrag til økonomisk utvikling. Dette forutsetter imidlertid
god forvaltning som skaper økonomisk vekst, sikrer fordeling og
velferd og er miljømessig bærekraftig. Norge skal bidra til at utviklingsland
får tilgang til kapital, kompetanse og teknologi som muliggjør bærekraftig økonomisk
vekst og iverksetting av grønne utviklingsstrategier basert på lavutslipp
og bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget. Regjeringen vil tilby
utviklingssamarbeid på områder hvor Norge har særskilt kompetanse: fornybar
energi (særlig vannkraft), langsiktig forvaltning av naturressurser
og miljøpolitisk kompetanse- og kapasitetsbygging.
Nyere forskning har gitt økt bevissthet om økosystemenes
tjenester og verdier. Mange naturressurser og økosystemtjenester
er nøkkelelementer i den globale økonomien, som mat, såkorn, brensel,
medisin og bygningsmaterialer. Men mange mindre synlige økosystemtjenester
har ingen markedspris. Det fører ofte til et kortsiktig overforbruk
av ressursene. Langsiktig og bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget
forutsetter at disse verdiene integreres i samfunnsplanlegging og
som rammevilkår for nasjonale og globale beslutningsprosesser. Verdsettingen
av økosystemenes tjenester er et vesentlig bidrag til en grønnere
utvikling. Redusert avskoging og skogforringelse bidrar til å redusere
utslipp av klimagasser. Nær halve jordens befolkning er direkte
avhengig av de økosystemtjenestene skogen gir ved å rense og sikre
jevn forsyning av vann i tillegg til skogens lokalklimatiske betydning.
Mer enn en milliard mennesker, deriblant mange urfolk, lever i eller
nær skog de er avhengige av for sitt livsopphold.
Det norske klima- og skoginitiativet ble startet
i 2008. Initiativet retter seg mot all skog i utviklingslandene
– fra mangroveskog og regnskog til tørr savanneskog. Klima- og skoginitiativet
er rettet mot både de internasjonale klimaforhandlingene og tiltak
i samarbeidslandene som kan bidra til globale utslippsreduksjoner.
Initiativet er også en del av kampen mot fattigdom og for oppnåelse
av FNs tusenårsmål om å sikre miljømessig bærekraft.
Den norske politikken for en samlet internasjonal
respons ser så langt ut til å bidra til at utviklingen går i riktig
retning. Det er opprettet samarbeid med Verdensbanken, Afrikabanken og
relevante FN-organisasjoner, inkludert FNs samarbeidsprogram for
å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse. Norge har også tatt
initiativ til omfattende samarbeid med blant annet Brasil, Indonesia
og Guyana.
Klima- og skoginitiativet innebærer mange utfordringer,
særlig knyttet til styresett, korrupsjon og fordeling av goder,
måling av karbonreserver i skog, referansenivå og lekkasje, og håndtering av
drivkrefter for avskoging. Innsatsen for å møte disse bidrar til
ny kunnskap som er nyttige for andre innsatser og sektorer.
Regjeringen vil fokusere på arbeid for bevaring av
økosystemer og videreføre klima- og skogsatsingen gjennom ulike
kanaler. Vi vil styrke innsatsen for godt styresett og antikorrupsjonstiltak
samt for lokalbefolkningenes og urfolks rettigheter. Erfaringer
fra klima- og skoginitiativets resultatbaserte støtte og betaling
for økosystemtjenester vil være særlig aktuelt for overføring til
andre satsinger. Regjeringen vil arbeide for å sikre tilstrekkelig
finansiering til den globale klima- og skoginnsatsen.
Klimarelaterte katastrofer krever mange menneskeliv
hvert år. Mange tvinges til å flytte, og store materielle verdier
går tapt. Med klimaendringer kan vi forvente at hyppigheten og intensiteten
av ekstremvær som tørke og flom vil øke i de fleste regio-ner. En
milliard mennesker som i dag bor i urbane slumområder, i skredutsatte skråninger,
i kystnære strøk eller på flomutsatte elvebredder, er svært sårbare.
Miljø- og klimaendringer vil også påvirke utbredelsen
av nye sykdommer og vil stille helsevesenet i utviklingsland overfor
nye utfordringer. Klimasensitive sykdommer inkluderer en rekke insektsbårne
sykdommer som malaria og denguefeber og vannbårne sykdommer som
diaré og kolera.
Klimaendringene påvirker nedbørsmengde, temperatur
og tilgang til vann for jordbruket i sårbare områder. Styrking av vannressursforvaltning
og bedre systemer for fordeling av vann er viktig for å redusere
sårbarhet overfor klimaendringer. Land i Afrika, Latin-Amerika og
Asia vil kunne oppleve en nedgang i jordbruksproduksjonen, som igjen
vil føre til svekket matsikkerhet og høyere matvarepriser.
Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet.
Men over en milliard mennesker lider av underernæring og sult. Dette
er uakseptabelt i en verden som produserer nok mat til alle. Matkrisen
er sammensatt, strukturell og langvarig. Sosiale ordninger, sysselsetting
og økonomisk utvikling er like viktig som ren produksjonsøkning
i landbruks- og fiskerisektoren.
Ifølge FNs ernærings- og landbruksorganisasjon må
imidlertid jordbruksproduksjonen de neste førti årene økes med 70
prosent for å møte den økende etterspørselen etter mat, dyrefôr
og fiber til klesproduksjon. I samme periode kan den globale oppvarmingen
føre til en nedgang i utviklingslandenes jordbruksproduksjon med
mellom 9 og 21 prosent. Et mer effektivt landbruk må derfor være
mer bærekraftig og bedre tilpasset klimaendringer. Matsikkerhet
og et styrket landbruk må også ses i sammenheng med bevaring av
naturmangfold og bevaring og bruk av genetiske ressurser.
Katastrofeforebygging er en hjørnestein i arbeidet
med klimatilpasning og omfatter målrettede tiltak for å styrke sårbare
menneskers, lokalsamfunns og staters evne til å motstå kriser og
katastrofer. Det omfatter også tiltak for å opprettholde og restaurere
økosystemers funksjon som buffere mot naturkatastrofer. Støtte til
klimatilpasning må baseres på nasjonale sårbarhetsanalyser. Kvinners
deltakelse og innflytelse i planlegging og beslutning av de nasjonale
strategiene er en forutsetning for et vellykket tilpasningsarbeid.
Barn og unge med kunnskap om miljø og utvikling kan også være aktører
for sosial endring i retning av en mer klimavennlig samfunnsutvikling.
Urbaniseringen i utviklingsland øker raskt. Strategisk
byplanlegging gir muligheter for å fremme grønn politikk, blant
annet gjennom klimavennlige transportsystemer, energieffektive boliger,
bedre avfallshåndtering og infrastrukturutvikling innenfor vann-
og sanitærsystemer.
Klimatilpasning handler om både å forebygge
og å håndtere de skadene som klimaendringer fører til. Et lands
evne til klimatilpasning henger sammen med øvrig evne til samfunnsplanlegging, som
igjen er avhengig av styresett og utviklingsnivå. Slik sett er all
god utvikling og all god bistand med på å bygge robuste samfunn,
som reduserer sårbarheten og styrker tilpasningsevnen overfor alle
typer påvirkning, det være seg finanskrise, politisk ustabilitet
eller klimaendringer. Likevel ønsker regjeringen å styrke bistanden
til sektorer som er spesielt utsatt for klimaendringene, først og
fremst landbruk og forebygging av naturkatastrofer.
Hensynet til miljø og sårbarhet for klimaendringer
skal ivaretas i norsk bistand, gjennom klimasikring og styrking
av miljødimensjonen i bistanden. Dette innebærer å identifisere
eventuelle negative virkninger som tiltak kan ha, og avverge disse.
Miljø- og klimakomponenter skal søkes integrert i tiltak eller tas
med som en tilleggskomponent. Slike vurderinger er en viktig del
av arbeidet med faglig kvalitetssikring.
Grønn utvikling, grønn vekst og grønn økonomi er
begreper som brukes stadig oftere internasjonalt. Disse tre begrepene
peker mot strategier for økonomisk politikk og utvikling som tar
mer grunnleggende hensyn til naturens tålegrense og faren for klimaendringer.
Temaet kommer opp til bred diskusjon på FN-konferansen om bærekraftig
utvikling i 2012. Norge vil arbeide for at det globale samfunnet
i fellesskap utvikler nye, grønnere strategier som muliggjør langsiktig
velferd og vekst i dagens utviklingsland.
Selv om FNs tusenårsmål nås innen 2015, vil mye
gjenstå i kampen mot den globale fattigdommen. Vi må begynne planleggingen
av hvordan en framtidig internasjonalt omforent innsats kan se ut,
den såkalte post 2015-agendaen. For Norge er det et viktig anliggende
at den internasjonale innsatsen tar opp i seg og integrerer et tydeligere
klima- og miljøperspektiv. Samtidig er universell tilgang til moderne
energiformer avgjørende for å bekjempe fattigdom. Utfordringene
må løses under ett.
Framvoksende økonomier som Kina, Brasil, Sør-Afrika
og India må takle utfordringer med fattigdom og økende klimagassutslipp,
men vil også kunne vise vei til globale løsninger. Disse landene
er toneangivende for en bred gruppe utviklingsland i internasjonale
prosesser. De gjør seg også stadig mer gjeldende som investorer
og utviklingspartnere. Deres erfaringer og veivalg vil forme den
globale utviklingen i årene framover. Regjeringen ønsker derfor
å støtte opp om disse landenes arbeid med å utvikle lavutslippsstrategier
og legge grunnlaget for en grønnere økonomisk vekst.