Komiteen viser til at Petroleumssektoren står for en vesentlig andel av de norske utslippene av blant annet klimagasser. Dette skyldes at sektoren er stor i Norge, aktiviteten er energiintensiv og at fossilt brensel i liten grad brukes til stasjonær forbrenning på fastlandet. Samtidig er utslipp til luft fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel vesentlig lavere enn det internasjonale gjennomsnitt for oljeproduserende land.

Komiteen har merket seg muligheter og utfordringer knyttet til å hente kraft fra land til petroleumsvirksomheten. Elektrifisering vil bidra til reduserte CO2-utslipp fra norsk sokkel og kan ha driftsmessige fordeler. En slik løsning krever stor oppmerksomhet mot grenseflatene mellom kraftsystemet og petroleumssektoren.

Komiteen forutsetter at kraft fra land kan leveres uten negative effekter på kraftsystemet. Komiteen mener det derfor er viktig at det gjennomføres en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle om kraft fra land er en mulig energiløsning for en installasjon eller et samlet område. Elektrifisering av sokkelen forutsetter derfor at det samtidig er sikret utbygging av tilstrekkelig ny kraft eller at det framføres tilstrekkelig nytt nett slik at det ikke oppstår regionale ubalanser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at norsk sokkel i internasjonal sammenheng er verdens mest miljøvennlige når det gjelder utslipp til luft og ligger langt under internasjonalt gjennomsnitt for alle miljøskadelige utslipp.

Disse medlemmer viser videre til at norsk sokkel står for verdens mest klimavennlige produksjon av olje- og gass. Mens produksjon av olje og gass på norsk sokkel slipper ut i gjennomsnitt 9,0 kg CO2 pr. fat oljeekvivalenter produsert, er utslippene fra olje- og gassproduksjonen i Midt-Østen 9,8 kg CO2 pr. fat oljeekvivalent, i Russland 15,3 kg CO2 pr. fat oljeekvivalent og i Afrika hele 34,9 kg pr. fat oljeekvivalenter. De høye utslippene pr. produsert enhet i andre deler av verden skyldes i stor grad manglende infrastruktur for gass og incentivordninger for å redusere CO2-utslipp. Dette resulterer blant annet i utbredt fakling av assosiert gass fra oljeproduksjon.

Disse medlemmer peker på at Norges posisjon som CO2-effektiv oljeprodusent skyldes at en rekke tiltak er blitt gjennomført for å begrense CO2-utslipp fra norsk sokkel, blant annet innføring av CO2-avgift fra 1991. I sum har disse tiltakene bidratt til å redusere CO2-utslippene pr. enhet fra norsk sokkel med 19 pst. fra 1990 til 2005. Tiltak i perioden 1994–2007 er anslått til å ha ført til en samlet utslippsreduksjon på rundt 40 millioner tonn CO2. Den akkumulerte utslippsreduksjonen over de aktuelle tiltakenes levetid er anslått til mer enn 130 millioner tonn CO2.

Disse medlemmer peker videre på at selv om de totale klimagassutslipp fra petroleumsvirksomheten har økt betydelig fra 1990 til i dag som følge av betydelig økt aktivitetsnivå i petroleumssektoren, har utslippene vokst saktere enn produksjonen av olje og gass. Det innebærer at utslippene pr. produsert enhet har gått ned. Dette skyldes generell teknologiforbedring og gjennomføring av en rekke tiltak for å redusere utslipp. Samlet sett har energieffektivisering vært den viktigste kilden til unngåtte utslipp fra petroleumsnæringen. Over 50 pst. av de unngåtte utslippene fra perioden 1994–2007 kom fra redusert fakling og energieffektiviseringstiltak. Rundt 30 pst. kom fra lagring av CO2 fra Sleipner og rundt 20 pst. fra elektrifisering av Kollsnes (inkludert Troll A) og Ormen Lange. I tillegg kommer tiltak som nylig har vært iverksatt eller som er besluttet iverksatt, som elektrifisering av Valhall, Goliat og Gjøa.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker videre på at Norges posisjon som en av verdens mest CO2-effektive olje- og gassprodusenter er i stor grad knyttet til utvikling og anvendelse av ny teknologi, samt kontinuerlig arbeid med forbedring og optimalisering av eksisterende teknologi. Også videre reduksjon av utslipp av klimagasser vil i stor grad måtte bli drevet av teknologisk utvikling. Fortsatt teknologiutvikling er en grunnleggende forutsetning for realisering av ytterligere reduksjonspotensial, blant annet innen energieffektivisering.

Komiteens medlemmer fra Høyre peker på at for å oppnå ytterligere radikale utslippsreduksjoner kreves imidlertid nye løsninger som fundamentalt endrer dagens praksis. Realisering av nye teknologier i stor skala krever betydelig utvikling, utprøving og kvalifisering. Følgelig har denne typen prosjekter høy risiko og lang tidshorisont frem til lønnsom implementering. Dette medfører nødvendigvis behov for styrket offentlig medvirkning i forskning og utvikling i tillegg til industriens egen innsats. Slik medvirkning hjelper å sikre et tilstrekkelig langsiktig perspektiv og å utløse satsing på større og mer risikofylte prosjekter enn industrien kunne gjennomført på egen hånd. Det er derfor etter disse medlemmers mening behov for et støttesystem for å løfte frem ny klimavennlig teknologi fra forsk-ningsresultater og ut i bedriftene. Støttesystemet bør blant annet gå til å utvikle demonstrasjons- eller pilotanlegg for utprøving av ny teknologi, blant annet i petroleumssektoren.

Disse medlemmer viser til Høyres alternative statsbudsjett for 2012 der det er forelått å etablere et fond for klimavennlig teknologi.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det i årene fremover er forventet en nedgang i olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Dette vil bidra til reduserte klimagassutslipp. Det samme vil en teknologisk utvikling med fokus på energieffektivisering og reduserte CO2-utslipp. Samtidig er norsk sokkel inne i en mer moden fase. Modne felt vil ha noe høyere CO2-utslipp pr. produsert enhet som følge av at haleproduksjon er mer energikrevende. Det samme gjelder ytterligere tiltak for økt utvinning. Dette vil isolert sett gi økte CO2-utslipp. En overgang fra produksjon av olje til gass vil også bidra til økte CO2-utslipp siden det krever mer energi å utvinne gass enn olje. Samlet sett innebærer dette at utslippene fra norsk petroleumsvirksomhet forventes gradvis å øke frem mot 2020, for deretter å avta.

Disse medlemmer mener at diskusjonen om nye tiltak for å redusere klimagassutslippene fra petroleumssektoren må bygge på erkjennelsen av at siden CO2-avgiften på sokkelen, inkludert kvotepris, er vesentlig høyere enn for mange andre sektorer, har dette har ført til at de aller fleste tiltak med tiltakskostnad under CO2-kostnaden i det europeiske klimakvotemarkedet allerede er gjennomført eller er i ferd med å bli gjennomført. Gjenværende tiltak i petroleumsnæringen frem mot 2020 er derfor svært kostbare i forhold til andre sektorer og sammenlignet med dagens kvotepris på CO2.

Disse medlemmer peker på at petroleumssektoren er en del av det europeiske klimakvotesystemet, og bruk av ytterligere virkemidler som regulering eller teknologikrav vil derfor ikke gi ytterligere klimagevinst i forhold til de globale klimagassutslippene. Kostnader for tiltak utover det som følger av klimakvotesystemet vil være en pris man betaler for å flytte utslippene til andre land og sektorer, og ikke bidra til reduksjon i de samlede klimagassutslipp i Europa.

Disse medlemmer mener derfor at det ikke skal pålegges elektrifisering av innretninger på sokkelen som ikke selskapene selv finner lønnsomt, og dermed iverksetter, med forventede klimakvotepriser, samt CO2-avgift. Hvor store utslippsreduksjoner som vi vil kunne få gjennom elektrifisering av sokkelen vil derfor være avhengig av utviklingen i kvoteprisen for CO2 i det europeiske klimakvotemarkedet i årene fremover. Vi må samtidig forutsette en svært betydelig økning i klimakvoteprisen i forhold til dagens nivå dersom de globale utslippsmålene for 2050 skal nås, og disse medlemmer forventer at oljeselskapene tar høyde for dette når de planlegger nye investeringer som vil ha lang levetid. Disse medlemmer har merket seg at BP i forbindelse med ombyggingen på Valhall-feltet har besluttet elektrifisering.

Disse medlemmer viser samtidig til at utredningene rundt delelektrifisering av eksisterende installasjoner på kontinentalsokkelen viser at dette er til dels svært kostbare tiltak og at ressursene derfor heller bør settes inn på andre områder i klimapolitikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn at nødvendig utbygging av infrastruktur som oppstår som følge av elektrifisering av innretninger på sokkelen skal finansieres av selskapene selv og dermed også må inngå i en slik lønnsomhetsanalyse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker imidlertid å videreføre dagens praksis hvor nye utbygginger er pålagt å vurdere om elektrifisering av nye installasjoner er mulig innenfor en akseptabel kostnadsramme.

Disse medlemmer forutsetter at petroleumsnæringen bidrar til nasjonale utslippskutt av klimagasser slik at utslippsmålet i klimaforliket kan nås. Disse medlemmer vil komme tilbake i forbindelse med behandlingen av regjeringens varslede klimamelding til hvordan petroleumsnæringen kan bidra til at målene i klimaforliket om reduksjon i våre nasjonale klimagassutslipp kan oppnås.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at petroleumssektoren i 2009 stod for 27 pst. av de samlede norske utslippene av klimagasser. Klimagassutslippene er stort sett avgasser fra forbrenning av gass i turbiner, fakling av gass og forbrenning av diesel. Dette medlem viser til at siste utslippsframskriving fra Oljedirektoratet indikerer en oppjustering av utslippene med 23 pst. i forhold til det som lå til grunn for St.meld. nr. 34 (2006–2007). Den siste framskrivingen tilsier at petroleumssektoren vil slippe ut mer klimagasser i 2020 enn den gjør i dag gitt de virkemidler som til nå er vedtatt på sokkelen. Dette betyr CO2-avgift og kvotehandel ikke vil bidra til at de samlede utslippene går ned, selv om de bidrar til redusert utslippsintensitet.

Dette medlem viser til at regjeringen i de sektorvise klimahandlingsplanene i St.meld. nr. 34 (2006–2007) la til grunn at eksisterende og nye virkemidler i petroleums- og energisektoren skulle utløse en reduksjon i klimagassutslippene med mellom tre- og fem millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen. I Klimaforliket ble det samlede reduksjonsmålet økt med 2 millioner tonn som skal fordeles mellom de ulike sektorer. Dette medlem er på denne bakgrunn forundret over at regjeringen ikke varsler noen nye tiltak for å redusere utslippene fra petroleumssektoren i Meld. St. 28 (2010–2011), men kun legger opp til å videreføre eksisterende virkemidler. Dersom klimaforlikets mål skal innfris må det iverksettes nye tiltak og virkemidler også i kvotepliktig sektor som petroleum og industri.

Dette medlem mener kraft fra land må være hovedregelen og ikke unntaket ved nye feltutbygginger på norsk sokkel. Oppfyllelse av klimamålene vil antakelig også kreve områdeelektrifisering av eksisterende installasjoner på deler av sokkelen, fortrinnsvis sørlige- og nordlige Nordsjø.

Dette medlem viser til følgende tekstutdrag fra første kapittel i meldingen, mål og sammendrag:

«Miljøverndepartementet og Klima- og forurensningsdirektoratet har ansvar for regulering av utslipp til luft og sjø gjennom utslippstillatelser, samt stille krav til beredskap mot akutt forurensning i petroleumsvirksomheten. Miljøverndepartementet vil i en kommende stortingsmelding om norsk klimapolitikk legge fram en bred gjennomgang av status og mål for klimapolitikken. I petroleumsmeldingen er hovedoppmerksomheten rettet mot Olje- og energidepartementets ansvarsområde.»

Dette medlem mener dette er mye av grunnen til at Norges utslipp av klimagasser fortsetter å øke. En vellykket politikk for reduksjon av nasjonale klimagassutslipp forutsetter at alle sektorer sees i sammenheng, og at ingen sektorer får operere fritt og slippe å forholde seg til nasjonale klimapolitiske målsetninger. Så lenge Olje- og energidepartementet definerer petroleumsmeldingen utelukkende som eget ansvarsområde uavhengig av Miljøverndepartementet og Klif, vil Klimaforlikets målsetninger aldri bli nådd.