Jeg viser til Justiskomiteens brev 14. september 2011,
med anmodning om min uttalelse i forbindelse med representantforslag
156 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans
Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen om
endringer i voldsoffererstatningsloven og opprettelse av en offeromsorg.
Representantforslag 156 S (2010-2011) inneholder
forslag om at Stortinget ber regjeringen fremme 13 forskjellige
forslag til endring av voldsoffererstatningsloven og offeromsorgen.
Jeg vil innledningsvis påpeke at Regjeringen
er opptatt av at voldsofre skal få flere og bedre rettigheter, og
også av at voldsoffererstatningsordningen fungerer etter formålet
slik at voldsofre blir likebehandlet og får den erstatningen de
har krav på. Jeg kommenterer nedenfor forslagene fortløpende.
I representantforslaget foreslås det at det nåværende
klageorganet, Erstatningsnemnda for voldsofre (Nemnda), byttes ut
med en ny og bredere sammensatt nemnd bestående av en jurist/advokat,
psykolog som kan forholde seg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD),
lege, politi og en brukerrepresentant.
Departementet har flere ganger sett på hvordan klagebehandlingen
best kan organiseres for å sikre kvalitet og effektivitet. Nemnda
innehar betydelig faglig kompetanse og erfaring fra saksfeltet.
Leder og et medlem har juridisk embetseksamen og et medlem er spesialist
i psykiatri med god kunnskap om vold og traumer. Dette er en sammensetning
som gir Nemnda solid medisinsk kompetanse i tillegg til den juridiske.
Jeg er av den oppfatning at Nemnda gjør et godt arbeid i dag.
Som det er redegjort for i høringsnotat 15. juni 2010
om endringer i voldsoffererstatningsloven, kan det å benytte seg
av nemnd til klagebehandlingen by på utfordringer når det gjelder
kapasitet og saksbehandlingstid. Så lenge medlemmene av en nemnd
skal inneha en annen stilling ved siden av, er det begrenset hvor mange
saker en og samme nemnd kan behandle. Dersom Nemnda skal bestå av
flere medlemmer, vil desto mer tid gå med til administrasjon.
Som representantene påpeker, er det viktig å unngå
at saksbehandlingstiden blir for lang. Jeg mener også at det er
viktig å sikre likebehandling av voldsofre og har dessuten som mål
at midlene som går til voldsoffererstatningsordningen i størst mulig
grad kommer voldsofrene til gode og ikke blir brukt opp på saksbehandling.
Jeg mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å opprette en bredere
sammensatt nemnd. Jeg vil også minne om at voldsofre, i tillegg
til å klage på erstatningsvedtaket, har adgang til å klage saken inn
for domstolene. Likevel har svært få voldsoffererstatningssaker
vært fremmet for domstolene.
Som kjent foreslår regjeringen i statsbudsjettet for
2012 å styrke bevilgningen til Kontoret for voldsoffererstatning
og Statens sivilrettsforvaltning. Dette vil bidra til en hurtigere
behandling av søknader om voldsoffererstatning, også ved Erstatningsnemnda
for voldsofre.
Et annet forbedringstiltak er å endre formuleringen
i vedtakene. Generelt sett kan det bli tydeligere for søkerne at
de relevante opplysningene i sakene deres er vurdert, og det kan
bli mer forståelige forklaringer på hvorfor avgjørelsene ble som
de gjorde. Justisdepartementet har i samarbeid med Kontoret for
voldsoffererstatning allerede begynt arbeidet med å endre malene
til vedtakene.
Representantene foreslår at også offerets nærmeste
familiemedlemmer eller personer forsørget av offeret, får rett til
voldsoffererstatning.
Etter dagens voldsoffererstatningsordning er
det i utgangspunktet bare der den som er strafferettslig fornærmet
dør som følge av voldshandlingen, at de pårørende har krav på erstatning.
Dette følger av uttrykket «etterlatte» i lovens ordlyd. Der den
som er strafferettslig fornærmet overlever, kan pårørende unntaksvis
bli tilkjent erstatning fra skadevolder etter alminnelige erstatningsregler.
I særskilte tilfelle kan pårørende da være berettiget til voldsoffererstatning
på linje med dem som den straffbare handlingen er rettet mot. Av
betydning ved vurderingen av om man er i en slik stilling er blant
annet pårørendes forhold til den skadede, hva den skadede ble utsatt
for, hvilken skade den pårørende selv er påført, om det foreligger
årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og skaden den
pårørende er påført, og hvor nær pårørende var den straffbare handlingen.
I representantforslaget foreslås det også at
det legges frem en sak for Stortinget om endring i voldsoffererstatningsloven,
slik at voldsoffererstatning også ytes til norske statsborgere med fast
bopel i Norge, men som oppholdt seg i utlandet da voldshandlingen
ble utført.
Hovedregelen er at voldsoffererstatning bare ytes
når den skadevoldende handlingen har skjedd i Norge. Lovens hovedregel
må ses i lys av voldsoffererstatningsordningens begrunnelse som
blant annet er en erkjennelse av statens ansvar for å sikre individet
mot voldsovergrep i Norge. Det er derfor etter mitt syn naturlig
at det er myndighetene i det land der den kriminelle handling har
skjedd, som bør være ansvarlig for å tilkjenne voldsoffererstatning
til ofre som er påført skader i vedkommende land. Dette prinsippet
er også slått fast i den europeiske konvensjonen om voldsoffererstatning
artikkel 3.
Prinsippet om at det er den stat på hvis territorium
den skadevoldende handling har skjedd som også skal erstatte skaden,
bør gjelde også overfor stater som ikke er tilsluttet konvensjonen.
Dersom særlige grunner tilsier det, vil en søker som er påført skader
i utlandet kunne få voldsoffererstatning etter den norske ordningen.
I EU har man satt i gang et omfattende arbeid
for styrke voldsofrenes stilling. I mai 2011 la EU-kommisjonen frem
et direktivforslag som blant annet skal styrke voldsofrenes rett
til erstatning og sikre at en person som blir utsatt for vold i
et annet EU-land får voldsoffererstatning i dette landet. Dersom
forslaget blir vedtatt, innebærer det at nordmenn som blir utsatt
for vold i EU-land lettere vil kunne få voldsoffererstatning i dette
landet. Direktivet inneholder også forslag som skal føre til bedre
samarbeid mellom landene i disse sakene. Det er videre lagt vekt
på at ofrene skal få bedre informasjon om sine rettigheter enn de
får i dag.
For ordens skyld minner jeg om at blant annet Kontoret
for voldsoffererstatning, Rådgivningskontorene for voldsofre og
bistandsadvokat (der slik er oppnevnt) kan hjelpe ofrene med å søke
voldsoffererstatning fra myndighetene i andre stater.
Representantene foreslår å innføre rett til
bistandsadvokat for norske borgere som blir utsatt for overgrep
eller annen alvorlig kriminalitet i utlandet.
Hvorvidt norske borgere utsatt for straffbare handlinger
i utlandet, har rett til gratis bistand fra advokat i straffesaker
som behandles for domstoler i utlandet, beror i utgangspunktet på regelverket
i det landet hvor saken behandles. Det kan imidlertid på visse vilkår
gis rettshjelp etter den norske retthjelpordningen. Den rette adressaten
for en begjæring om rettshjelp i slike saker er Fylkesmannen i Oslo
og Akershus, da norske domstoler ikke kan oppnevne bistandsadvokat
i saker som ikke etterforskes eller behandles i Norge. En utvidelse
av bistandsadvokatordningen til å gjelde fornærmede etter straffbare
handlinger i utlandet ble vurdert og frarådet av fornærmedeutvalget
i NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og
nye rettigheter. Departementet sa seg enig i denne vurderingen i
Ot.prp.nr.11 (2007-2008) Om lov om endringer
i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte),
og står fortsatt fast ved at eventuell rettshjelp til fornærmede
etter straffbare handlinger i utlandet må vurderes etter lov om
fri rettshjelp og ikke etter bistandsadvokatordningen i straffeprosessloven.
I saker for utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan
kan Fylkesmannen i Oslo og Akershus unntaksvis innvilge helt eller
delvis dekning av advokatutgifter til norsk eller utenlandsk advokat
dersom de økonomiske vilkår er oppfylt og særlige grunner taler
for det, jf. lov om fri rettshjelp § 12 annet ledd. Både fornærmede
i straffesaker i utlandet og etterlatte etter personer som er døde
som følge av en straffbar handling i utlandet kan søke om rettshjelp
etter denne bestemmelsen. En forutsetning for å gi rettshjelp, er
at det ikke er en ordning for å dekke juridisk bistand i det landet
saken behandles, eventuelt at rettshjelpsordningen der ikke ivaretar
grunnleggende rettssikkerhetsbehov, se Justis- og politidepartementets
rundskriv G-12/05(rettshjelprundskrivet) punkt 8.3. Fylkesmannen
i Oslo- og Akershus har tidligere opplyst at de fleste som har søkt
dem om rettshjelp etter å ha blitt utsatt for alvorlig kriminalitet
i utlandet helt eller delvis har fått innvilget søknadene.
EU-kommisjonens nye direktivforslag inneholder
også forslag som vil styrke kriminalitetsofres rettigheter til informasjon
og deltakelse i straffesaken i det landet voldshandlingen fant sted. Dersom
forslagene blir vedtatt, innebærer det at også nordmenn som blir
utsatt for vold i et EU-land vil få styrkede rettigheter.
Representantene foreslår at det i spesielle
tilfeller kan fremmes krav om erstatning uavhengig av foreldelsesfrister,
spesielt når det oppdages langtidsskader som posttraumatisk stresslidelse.
Spørsmålet om foreldelse er komplisert og er inngående
redegjort for i høringsnotat av 15. juni 2010 om endringer i voldsoffererstatningsloven.
Selv om et forhold er strafferettslig foreldet, vil det ikke nødvendigvis
være for sent å søke om voldsoffererstatning. Etter voldsoffererstatningsloven
gjelder også de sivilrettslige foreldelsesreglene - det er bare
dersom et forhold er foreldet etter både de sivilrettslige og strafferettslige
foreldelsesreglene, at søknaden om voldsoffererstatning er foreldet.
Etter de sivilrettslige foreldelsesreglene er utgangspunktet at
kravet blir foreldet 3 år etter at skadelidte fikk kunnskap om skaden
og skadevolder. Enkelte voldsoffer vil først ha slik kunnskap mange
år etter hendelsen, og fristen vil først begynne å løpe da. Kravet blir
likevel foreldet når det har gått 20 år fra den skadegjørende handling
opphørte, men dersom offeret var under 18 år da handlingen skjedde gjelder
ingen slik ytre ramme. Som nevnt i høringsnotatet, er jeg av den
oppfatning at dagens regelverk tar høyde for de spesielle hensyn som
gjør seg gjeldende for barn som har vært utsatt for overgrep og
andre voldsofre som får skadevirkninger lenge etter at overgrep
har funnet sted. Jeg mener derfor at det ikke er behov for en endring
av foreldelsesreglene.
Foreldelsesreglene er kompliserte og det er
behov for å gjøre disse mer kjent. Vi vil derfor ta med en redegjørelse
om disse i en egnet proposisjon, samt sørge for at reglene er godt
kjent blant Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre, politiet
og bistandsadvokater.
I representantforslaget foreslås det at det
legges frem en sak for Stortinget om endring i voldsoffererstatningsloven,
slik at det kan gis erstatning dersom det er «sannsynlig», og ikke
«klart sannsynlig», at skaden er forårsaket av en voldshandling.
Hovedregelen om bevisvurdering i sivile saker bygger
på prinsippet om sannsynlighetsovervekt. Voldsoffererstatningsordningen
bygger på alminnelig erstatningsrett, men i alle sakene er det en
forutsetning at en straffbar handling har funnet sted. Høye-sterett
har i dom 5. juni 1996, inntatt i Rt 1996 s 864, fastslått at en
person som er frifunnet for et straffbart forhold kan dømmes til
å betale erstatning til skadelidte for det samme forholdet. Da er
det imidlertid ikke nok at det foreligger sannsynlighetsovervekt
for at skadevolder har utført handlingen, det må foreligge klar
sannsynlighetsovervekt. Dette er fordi det for gjerningsmannen vil
være belastende å bli dømt til å betale erstatning for et forhold
som han er frifunnet for i straffesaken.
På denne bakgrunn kan vi ikke endre dagens beviskrav
i voldsoffererstatningsloven.
Jeg presiserer imidlertid at kravet til «klar sannsynlighetsovervekt»
bare gjelder spørsmålet om en straffbar handling har funnet sted.
Andre bevistema, som for eksempel om det foreligger adekvat årsakssammenheng
mellom den straffbare handling og skaden, skadens omfang, skadelidtes
eventuelle medvirkning osv. er underlagt det ordinære beviskrav
i sivile saker, dvs. at avgjørelsen skal baseres på det faktiske
saksforhold som fremstår som mest sannsynlig.
Jeg minner om at spørsmålet senest ble drøftet
i Ot.prp. nr. 10 (2007-2008) om lov om endringer i lov om erstatning
fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven).
Her anbefalte departementet at man i stedet for å lempe på beviskravet
skulle sette inn ulike tiltak for å hjelpe voldsofrene med å få
kravene sine dokumentert. I Besl. nr. 36 (2007-2008) ble det derfor
tilføyet et nytt femte ledd i voldsoffererstatningslovens § 14 som
innebærer at voldsofre i særlige tilfelle kan få dekket utgifter
til innhenting av spesialisterklæring som et ledd i å få dokumentert
sitt krav.
Representantene foreslår at voldsofrene skal
få utbetalt et erstatningsbeløp straks det er fastslått at vedkommende
er berettiget til erstatning.
Utgangspunktet i voldsoffererstatningsloven
er at søknad ikke kan behandles før straffesaken mot skadevolderen
er endelig avgjort. Loven åpner imidlertid for at voldsoffermyndighetene
kan gjøre unntak fra dette i særlige tilfeller. Dessuten åpner loven
for at Kontoret for voldsoffererstatning kan utbetale forskudd på
erstatning eller behandle erstatningskravet i flere omganger. Kontoret
kan altså betale de delene av erstatningskravet det har tilstrekkelig
dokumentasjon for, selv om behandlingen av andre deler av kravet
må utstå til senere. Normalt krever det imidlertid en del dokumentasjon
for å kunne fastslå at det med klar sannsynlighetsovervekt har skjedd
en handling som gir rett til voldsoffererstatning og for å kunne
fastslå hvor stor erstatning voldsofferet har krav på. Det er dermed ikke
mulig å utbetale erstatningsbeløpene tilnærmet umiddelbart etter
voldshandlingen har funnet sted.
Det arbeides kontinuerlig for å effektivisere saksbehandlingen
hos Kontoret for voldsoffererstatning slik at voldsofrene raskest
mulig skal kunne få utbetalt voldsoffererstatning. Regjeringen har
i statsbudsjettet for 2012 foreslått å øke bevilgningen med 30 millioner
kr.
For øvrig bemerker jeg vil komme med mer utfyllende
kommentarer i svar på brev fra Justiskomiteen 27. oktober 2011 hvor
de spør om hvordan jeg ser for meg «bruken av den foreslåtte kapasitetsøkningen
ved KfV og SRF».
Også når det gjelder loven øvre grense for erstatning,
vil jeg komme med mer utfyllende kommentarer i svar på brev fra
Justiskomiteen 27. oktober 2011.
Representantene foreslår at voldsoffererstatningsloven
skal endres slik at utgifter til spesialisterklæringer alltid dekkes
i de tilfellene der det ellers er innvilget voldsoffererstatning.
Dersom det er nødvendig å innhente erklæring fra
medisinsk personale for å dokumentere skader man søker voldsoffererstatning
for, kan man etter en nærmere vurdering få dekket utgiftene til dette.
Det er viktig at utgifter til spesialisterklæringer dekkes i alle
tilfelle hvor slike erklæringer er nødvendige for å treffe en riktig avgjørelse
i saken. Det kan med andre ord også være rimelig at en part får
dekket slike utgifter selv om han ikke skulle få medhold i søknaden. Slik
er også gjeldende rett.
Representantene foreslår at Stortinget skal
be regjeringen om å foreslå å endre voldsoffererstatningsloven slik
at politiets plikt til å opplyse om muligheten til å søke om erstatning,
og politiets plikt til å opplyse om at erstatning kan nektes dersom
fornærmede ikke krever erstatningskravet tatt med i straffesaken
mot skadevolder, skal tas med i lovteksten. God informasjon til
voldsofre er viktig. Politiets elektroniske saksbehandlingssystem
er nå lagt opp slik at politiet i hver eneste sak skal opplyse om muligheten
for å søke om voldsoffererstatning. Mitt inntrykk er at denne ordningen
nå fungerer tilfredsstillende. Politiet skal gi informasjon til voldsofrene
om voldsoffererstatning og bør også informere om tilbudet med Rådgivningskontorene
for voldsofre, samt om støttetelefonen nr. 800 40 008. Politiet
skal videre gi voldsoffererstatningsmyndighetene informasjon som
de trenger for å treffe en riktig avgjørelse i saken, for eksempel
sende over politidokumentene i saken. Jeg minner også om at bistandsadvokatens
oppgaver også omfatter bistand til å fremme søknad om voldsoffererstatning.
Representantene foreslår at Stortinget skal
be regjeringen om å opprette et ombud for kriminalitetsofre og deres
pårørende. De ber også om at det opprettes en nasjonal offeromsorg
og et eget voldsofferfond, begge etter modell av Brottsoffermyndigheten
i Sverige. Forslagene om offerombud og en nasjonal offeromsorg ble
begge behandlet i budsjettdebatt i Stortinget 6. desember 2010,
forslag nr. 13 og nr. 15. Som representantene er kjent med, ble
begge forslagene nedstemt. Det å skulle gjennomføre større reformer
i offentlig sektor uten å få samlede og brede politiske løsninger,
blir vanskelig.
Kriminalitetsbekjempelse og voldsofres rettigheter
står helt sentralt i regjeringens justispolitiske arbeid, og regjeringen
har allerede iverksatt flere tiltak for å sikre en koordinert og helhetlig
offer- og pårørendeomsorg. Fornærmedes og etterlattes rettigheter
i straffeprosessen er styrket med virkning fra 1. januar 2008, bl.a. ved
styrket rett til informasjon og kontradiksjon gjennom hele straffesaksbehandlingen,
utvidet rett til bistandsadvokat, bedre kontakt med politi og påtalemyndighet,
utvidet rett til å være til stede i rettsmøter, flere rettigheter
i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker, rett til en kostnadsfri
samtale med advokat før anmeldelse i saker som vil omfattes av bistandsadvokatordningen
og heving av aldersgrensen for bruk av dommeravhør fra 14 til 16
år.
Videre er ordningen med rådgivningskontor for kriminalitetsofre
gjort permanent og styrket ved at det har blitt opprettet flere
kontorer. Det er i dag 14 rådgivningskontorer med god geografisk spredning
rundt i landet. Mange av rådgiverne har bakgrunn enten fra politiet
eller fra helsetjenesten. Tjenesten er rettet mot alle som har vært utsatt
for en kriminell handling og de som indirekte berøres av kriminelle
handlinger og som ønsker hjelp. Det er ikke nødvendig at forholdet er
anmeldt, og kontakten kan være anonym. Rådgivningskontorene gir
medmenneskelig støtte og hjelp i en vanskelig situasjon, i tillegg til
å bistå med råd, veiledning og informasjon. De gir også bistand
til å søke om voldsoffer- og/eller rettferdsvederlag og kan hjelpe
til med å formidle kontakt til behandlings- og hjelpeapparat, politi,
rettsvesen, krisesentre mv.
Det er også etablert en egen støttetelefon for kriminalitetsofre,
som betjenes av rådgivere ved rådgivningskontorene for kriminalitetsofre. Tjenesten
er rettet mot alle som har vært utsatt for en kriminell handling
og de som indirekte berøres av kriminelle handlinger og som ønsker hjelp.
De som betjener telefonen, skal både lytte og støtte, i tillegg
til å veilede og formidle kontakt til aktuelle instanser som kan
hjelpe vedkommende videre.
Videre har vi Nasjonalt kunnskapssenter om vold
og traumatisk stress (NKVTS) og Regionale kunnskapssentre om vold
og traumatisk stress (RKVTS).
Justisdepartementet har en løpende vurdering
av hvordan vi best kan ivareta de som blir utsatt for kriminalitet.
De mange endringene i voldsoffererstatningsordningen som jeg har
vist til ovenfor, viser dette. Vi har et felles ønske om god oppfølgning
av kriminalitetsofre, og jeg tar med meg representantforslagene
og andre gode forslag i det videre arbeidet med å utvikle ordningen.
I vårt arbeid med utvikling av voldsofres rettigheter vil det også
kunne være aktuelt å se hen til Brottsoffermyndigheten i Sverige,
og jeg viser i den anledning til mitt svar 29.11.2010 på skriftlig
spørsmål nr. 361 fra representanten Kielland Asmyhr.
Forslaget om å opprette et eget voldsofferfond, der
den enkelte kriminelle pålegges å betale inn en viss sum/prosentsats
til fondet, har tidligere blitt vurdert, sist ved høringsnotat 08.04.2005 om
utkast til endringer i voldsoffererstatningsloven. Justisdepartementet
valgte den gang ikke å anbefale å opprette et voldsofferfond. Dette hang
blant annet sammen med at et slikt fond uansett ville gi begrenset
med midler, særlig sett i forhold til utgiftene til å administrere
fondet, videre at det kan støte an mot den alminnelige rettsfølelsen
i en del av befolkningen å pålegge en avgift til et kriminalitetsofferfond
ved forseelser og andre forbrytelser som har liten sammenheng med
fondets formål. Jeg viser også i denne anledning til mitt svar
29.11.2010 på skriftlig spørsmål nr. 361 fra representanten Kielland
Asmyhr.